Category: Våre innlegg

Diskrimineringsfenomenets sanne vesen

av Berit Vegheim, ledere SAF, Synshemmede Akademikeres Forening

Mandagsdebatt Dagsavisen 8.4.02

Dagsavisen har gjennom flere oppslag og debattinnlegg satt diskriminering på dagsorden på en måte som gir det beste utgangspunkt for en konstruktiv debatt om selve diskrimineringsfenomenets vesen. Vanligvis fremstilles diskriminering som et endimensjonalt fenomen, gjerne
svart-hvitt, kvinne-mann, og ofte som et minoritets-majoritetsfenomen. Denne måten å forstå fenomenet på, virker tilslørende og bringer oss ikke nærmere avskaffelse av diskriminering som fenomen. Og når alt kommer til alt er det kanskje slik at, sannheten om diskrimineringsfenomenet er at det ikke kan avskaffes.

Når man angriper diskriminering som en bestemt majoritets fordommer mot en bestemt minoritet, fremstår det som om årsaken til problemet ligger i majoritetens fordommer. Skytset rettes mot disse fordommene, og det forkastelige i at majoriteten kan ha slike holdninger til minoriteten. Dersom vi for eksempel ikke har fordommer mot etniske minoriteter, angår det liksom ikke
oss.

I virkeligheten er bildet atskillig mer komplisert. Det er mange –de- og –vikonstellasjoner, mange grupper bidrar til å plassere andre i bås og til å legitimere at andre behandles som avvikere. Innenfor alle større utgrupper vil det befinne seg en flora av enda mindre utgrupper som sjelden eller aldri blir sett eller hørt.

Det som slår en som tilhører en gruppe som er fraværende i de etter hvert utallige diskrimineringsdebattene, og som mangler alliansepartnere i sin kamp mot fordommene, er hvor lite påaktet selve diskrimineringsfenomenet er. Og da tenker jeg særlig på de fagmiljøer som gjerne fremstår som eksperter på og talspersoner om diskriminering. Forskere og fagmiljøer utmerker seg faktisk
med å ha det samme snevre fokuset på fenomenet som hvem som helst ellers i samfunnet. Det er kanskje det mest bekymringsfulle.

De av oss som har hatt anledning til å iaktta diskrimineringen fra mange forskjellige ståsteder, vet også at svært få talspersoner i de ulike utsatte gruppene ønsker å forholde seg til egen gruppes fordomsfullhet, og hvordan den rammer grupper innenfor utgruppen. Og det er nettopp dette jeg synes at Dagsavisen nå er i ferd med å få fram i lyset. Ved å lage oppslag om innvandrerkvinners kritikk av Likestillingssenteret for manglende inkludering av deres perspektiver, og ved å sette fokus på fordommer mot lesbiske og homofile i ulike fremtredende organisasjoner som kjemper mot etnisk og religiøs diskriminering, får man endelig fram en annen versjon enn den forenklede og fordreide om at det finnes to typer mennesker: de som diskriminerer og de som blir diskriminert – punktum.

I de siste fem år har jeg arbeidet med et prosjekt om synliggjøring av funksjonshemmede med flyktning- og innvandrerbakgrunn i FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon). I arbeidet med dette prosjektet var vi i kontakt med de fleste fremtredende talspersoner og opinionsledere for miljøer og organisasjoner som skulle være opptatt av å ivareta interessene til denne spesielt utsatte gruppen. Jeg registrerer derfor med interesse de svar som er gitt til Dagsavisen om hvorfor man ikke vil ta tak i fordommer mot lesbiske og homofile, og kan bare konstatere at det samme var tilfellet i vårt prosjekt. Det er de samme personer som påtaler diskriminering som ikke vil ”ta i” fordommer og utestengning av andre fra egne miljøer.

Det er ikke slik at en gruppe som utsettes for diskriminering kan sies å være mer opplyst og aksepterende i forhold til andre utgrupper. Det å erfare diskriminering gir dessverre ikke en innsikt som hindrer at man selv diskriminerer andre. Det er heller ikke riktig at diskrimineringsfenomenet kan forstås som et majoritets-minoritetsfenomen. Dersom man skal forstå diskrimineringens vesen, må man forholde seg til at dette foregår langs flere dimensjoner, på flere plan og på kryss og tvers av de utsatte gruppene avhengig av situasjon og samfunnsforhold. På denne måten kan vi forklare at det er den hvite minoritet som stadig har ledet an i undertrykkelsen av majoriteten av ikkehvite. Rådende samfunnsforhold har bidratt til denne skjeve maktfordelingen.

En gruppe som opplever fordommer og det å være -de- hele tiden, er funksjonshemmede. Det finnes omtrent ikke et avisoppslag, en radiodebatt eller et nyhetsinnslag på TV om funksjonshemmede, uten at man sier –de funksjonshemmede-. Det er nesten utrolig at ingen forsker har kommet på å lage en bok med samme konsept som Gullestads nå mye omtalte bok. Så lenge vi forblir –de funksjonshemmede- for dere, og ekskluderingen av oss fra samfunnet tilskrives egenskaper ved gruppen, og ikke menneskeskapte barrierer i omgivelsene, kjemper vi en forgjeves kamp mot diskrimineringen, akkurat som den gang vi rettferdiggjorde utestengningen av kvinner og ikkehvite med deres naturgitte underlegenhet.

Dersom alle som blir utsatt for diskriminering, enten det er de ikke-hvite som utgjør majoriteten av verdens befolkning, kvinner som utgjør halvparten eller funksjonshemmede, homofile, religiøse eller andre minoriteter, ikke selv hadde diskriminert noen, ville fenomenet ikke forekommet; rett og slett fordi alle dem som utsettes for diskriminering utgjør den suverene majoritet.

Uten denne erkjennelsen i bunnen, kommer man svært kort i å forstå og bekjempe diskrimineringsfenomenet, fordi så lenge man selv opprettholder fordommer mot en gruppe, finnes fenomenet. Ingen går fri, og det er det som er sannheten om diskrimineringens vesen.

Vi og -de-

Debatten som har gått her i Dagsavisen om vi og -de andre- er interessant, og ikke minst tankevekkende for en som selv hører til en gruppe som systematisk kalles for og behandles som -de andre-.

Hvordan det oppleves å til stadighet bli referert til som -de- og bli fremstilt på en måte som man ikke kjenner seg igjen i, er vanskelig å forklare til dem som til enhver tid opplever seg som -vi-. Det jeg med sikkerhet kan si er at det ville vært en stor lettelse om man i det minste opplevde at andre tok tak i denne utdefineringen og i sine verste utslag; ekskluderingen, slik som vi nå opplever at forskere, journalister og andre sterke talspersoner faktisk gjør både her i avisen og i andre medier når det gjelder blant annet etniske minoriteter. Selv har jeg ikke lest boken til Marianne Gullestad, men jeg tror nok at jeg ville finne mye der som jeg kunne underskrive på. Likevel vil jeg påstå at det blir å drive det for langt om man tolker alle utsagn som refererer til at det finnes grupper som ikke er inkludert, som bevis for at den som påtaler dette er bærer av ekskluderende holdninger. Eksemplene fra kongens og statsministerens taler som sto på trykk her i avisen (4.1. i år), må sies å befinne seg i et landskap som man trenger flere runder i for å være sikker på at man faktisk tråkker riktig. Mandag 21.1. ser vi da også at Khalid Salimi og L G viser til at så lenge det faktisk finnes et slikt skille, må det også refereres til.

Uansett ståsted er det fryktelig viktig at mediene sørger for spalteplass og at både majoriteten og minoriteten får slippe til i denne debatten som nå har stått på dagsorden over lengre tid. Så lenge debatten går, bøker skrives og mange vil delta i den, er jeg sant og si mindre bekymret, men blir det stille; enten fordi vi har blitt forledet til å tro at det ikke finnes noen -de andre- i befolkningen, fordi de er blitt assimilert eller fordi den store likegyldigheten har senket seg, da er det fare på ferde.

Og det er grunnen til at jeg blander meg inn i denne debatten nå; for å vise at det er fare på ferde når ingen er opptatt av at en gruppe utdefineres som -de andre-.

Etter min mening må det mest verdifulle med Gullestads bok være at hun setter fokus på at våre holdninger faktisk kommer til uttrykk i det vi sier. Og da tenker jeg at dersom det hadde vært en forsker som ville sett på de holdninger som kommer til uttrykk gjennom språkbruken når det gjelder funksjonshemmede, ville materialet vært så overveldende at hun kanskje hadde gitt opp å ta tak i det. For oss som må finne oss i å bli systematisk referert til som -de funksjonshemmede- enten det er i mediene, av politikerne eller til og med av de forskerne som hevder at de vil vise at funksjosnhemning er et sosialt fenomen, er det uforståelig at ingen andre enn oss selv, reagerer på det og sørger for at det blir påtalt.

Hva forteller betegnelsen -de funksjonshemmede- oss? Først og fremst at vi er noen -andre- enn folk flest, dernest at vi er en kategori som har felles kjennetegn, dernest at denne kategorien eksisterer og til slutt som følge av dette; at vi er en kategori mennesker som dere synes det er svært viktig å markere en solid avstand til slik at det ikke er noen tvil om at dere ikke tilhører denne kategorien.

Men hva betyr funksjonshemning egentlig? Det skal ifølge de offisielle definisjoner bety: et misforhold mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav til funksjon på områder som er viktige for å utføre dagliglivets aktiviteter. La oss si det på en annen måte, siden det er så åpenbart at denne definisjonen overhodet ikke har blitt forstått av verken folk flest eller dem som skal utøve politikk i tråd med den.

Funksjonshemning betyr å være hemmet i å fungere i en situasjon, og alle vil være det i en gitt situasjon. Men for at det ikke skal ende i meningsløsheten, sier vi at det er de som har en nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne som f. eks. ser dårlig, hører dårlig, er bevegelseshemmet, er utviklingshemmet eller har psykiske problemer, som blir funksjonshemmet i møte med hindringer i omgivelsene. Det er altså ikke funksjonshemningen som er egenskapen ved mennesket, men den nedsatte funksjonsevnen. For å illustrere dette bruker jeg å si at jeg er ikke funksjonshemmet når jeg skal ta fly på  Schippol, men på Gardermoen ble jeg det. Årsaken er at jeg som svaksynt kan fungere dårlig og bra, alt ettersom skilting og lysforhold er utformet. Min funksjonshemning har blitt større med årene, ikke fordi jeg har fått dårligere syn, for det er det mest stabile ved meg, men fordi omgivelsene er blitt mer og mer kompliserte med elektroniske køsystemer overalt, selvbetjeningssystemer overalt, elektroniske tavler høyt oppe og gjerne i motlys og mange andre faktorer som alle sammen kunne ha vært annerledes, om de som planlegger og utøver politikken faktisk tenkte på at befolkningen fungerer svært ulikt, ikke minst avhengig av alder. Når man overser eller ikke vil se, variasjonsbredden i befolkningens forutsetninger, får vi menenskeskapte barrierer som gjør at mange av oss altså blir funksjonshemmet.

La meg ta et par eksempel som mange vil kjenne seg igjen i, men som likevel ikke ser ut til å skape de store allianser det burde ha gjort. Kvinner, og etterhvert også menn, som har erfaring med barnevogn, skulle ha funnet ut at de blir unødvendig hemmet i å fungere (funksjonshemmet) når de støter på trapper og trinn overalt. De har derfor en innsikt og en felles interesse med mennesker som er bevegelseshemmede i å få vekk alle disse unødige trinnene rundt omkring. Karuselldørene er funksjonshemmende for alle unntatt de som bare har håndveske og er kjappe i vendingen. Man kan ikke ha dårlig tid og ikke ha med seg bagasje, barnevogn, små barn eller hunder osv. Likevel er det altså disse utsøkte hindringene som er plassert nå på alle viktige reiseknutepunkter. Sier det noe om dem som opplever dem som en hindring, eller sier det mest om dem som har funnet på å plassere denne typen dører der trafikken er størst?

Akkurat like lite sier funksjonshemmetbegrepet om dem som til vanlig får det klebet til seg som en egenskap. Derimot vet vi at resultatet er en fullstendig misoppfatning av hva det er som er problemet. Det oppfattes ikke at det faktisk er diskriminering vi utsettes for når vi søker på hundrevis av jobber og ikke får dem, eller når vi ikke får brukt de tilbud og tjenester som resten av befolkningen tar som en selvfølge. Hvorfor? Rett og slett fordi vår manglende deltakelse og tilstedeværelse blir fortsatt forstått av samfunnet som forårsaket av kroppslige begrensninger hos oss selv – ikke som resultat av politiske valg som tar hensyn til de som fungerer best. Fraværet av fokus på diskrimineringen bør bekymre alle som er opptatt av demokratiet, men de som vanligvis sørger for å påtale diskriminering, er tause fordi heller ikke de erkjenner at det er det fenomenet vi utsettes for – og da er det virkelig fare på ferde.

Alle majoriteter har privilegier – erkjenner du dine?

Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Lærer Anne Herre Bisgaards kronikk En lærer på tå hev 9.1. er utrolig viktig, og dessverre må vi erkjenne at nå er denne ytringen også modig.

Det er klart det må gå galt, dersom vi skal fortsette å oppføre oss som om vi er USA, slik vi ser sterke tendenser til nå.

Dersom målet er et samfunn uten diskriminering og forakt, trengs det både nasjonalt og globalt perspektiv.

Både den etnisk norske majoriteten og etniske minoriteter i Norge må bli utfordret.

Spør elevene om de tror at det finnes et land i verden hvor noen med en annen hudfarge enn majoriteten, ikke blir spurt hvor man kommer fra. Vi vet at det ikke finnes. Bare en litt annen dialekt fører til at folk spør hverandre hvor de kommer fra i HELE VERDEN.

Er folk rasister av den grunn? Nei. Da må vi vite litt mer.

Folk er folk og det er den sannheten vi må ta vare på og dyrke. Men folk er folk på godt og ondt.

På tide å utfordre alle dere som tilhører majoriteten av ikke-funksjonshemmede uansett hvilken hudfarge eller etnisk bakgrunn dere måtte ha.

Hva synes dere om at folk rundt i verden spør folk de støter på som har en eller annen synlig og tydelig annerledeshet kroppslig eller atferdsmessig, hva som er galt med dem.

«Hva har skjedd med deg?» «Hva feiler det deg?» «Er du blind?»

Vi som har funksjonsnedsettelser må tåle denne typen høyst integritetskrenkende spørsmål fra majoriteten dvs. alle ikke-funksjonshemmede OVER HELE VERDEN.

Hvorfor ser vi ikke at dere i majoriteten spør dere hva dette er uttrykk for? Synes dere at vi skal finne oss i at dere synes dere bør få vite slike ting om folk dere ikke eller knapt kjenner?

Diskuterer dere det i skolen?

Skal man først ta opp ismer og privilegier med et oppriktig ønske om at dette skal føre til noe godt, må alle konfronteres med sine ismer og privilegier. Uansett etnisitet tilhører alle ikke-funksjonshemmede, selv en majoritet med ableist privilegier sett fra vårt ståsted.

Hvorvidt ableist glir over i å bli disablist, slik noen insisterer på at det å være hvit med medfødte hvite privilegier (ikke valgte) betyr å være rasist, krever en nøyere ransaking. Vi konstaterer at dere alle går rundt og bruker våre funksjonsnedsettelser som dagligdagse karakteristikker av egenskaper og fenomener som «er du døv eller?» «man må være blind», eller i rasismedebatt «fargeblind» osv. Er dere disablist? Ja, noen ganger er dere det.

Ta elevene med på språkjakt Bisgaard og andre lærere uten å være på tå hev, men gjør det grundig. Få elevene til å sjekke om det er hvite som fant opp ord som lys og mørke? Men spør dem også hvorfor de bruker «sinnssykt», «gal», «ånds» «døvt» osv.? Hva spiller det på?

Alle må se og ta sin del av ansvaret for å skape et inkluderende samfunn.

Det krever at vi snakker om majoritet-minoritet i et globalt perspektiv. Funksjonshemmede er, i likhet med seksuelle minoriteter og adoptivbarn, en minoritet i alle verdens land; inklusive i vår egen familie. Hva innebærer det å vokse opp totalt alene i en minoritetsposisjon i forhold til familie, lokalsamfunn og storsamfunn, uansett hvilke etnisiteter, religioner eller hudfarger majoriteten består av?

Vi kommer gjerne og utfordrer dere på dette i skolen.

Diskuter også hvilke stemmer og hvilket mangfold som faktisk er synlig i den norske offentligheten, i mediedebattene og i ledende posisjoner. Det er et privilegium å få slippe til i rasismedebatter også. Hvor ofte handler debatten om diskriminering og forakt for funksjonshemmede?

Verken i Norge eller andre land er majoriteten av ikke-funksjonshemmede opptatt av funksjonsdiskriminering.

Diskuter hvorfor Norges største minoritet er usynlig på alle arenaer?

Òg hvorfor vil ingen diskutere ableism og disablism i Norge? Vi er flere som har prøvd, men enten blir vi refusert eller vi møter en rungende taushet fra majoriteten.

Den ensidige fokuseringen bl.a. i Norge på én minoritets-majoritetskonstellasjon som om denne minoriteten står i en statisk og universal minoritetsposisjon, skaper ikke et samfunn der alle er likestilte og ingen er undertrykte.

Å avskaffe en type isme, betyr ikke at andre ismer avskaffes.

Vi tar gjerne USA som eksempel for å illustrere poenget. Det tok 3 år før BLM ville ta med disability inn i sitt visjonsdokument som ellers hadde inkludert kjønn, religion og LGBTIQ.

Dette til tross for at den minoriteten i USA som er mest utsatt for å bli skutt av politiet, er funksjonshemmede. Det samme gjelder for Norge.

Hvorfor går denne sannheten under radaren? Svaret er enkelt. Når forklaringen søkes kun i hvithet, går alt annet under radaren, slik Rudermanstiftelsens rapport fra 2015 viser.

Vi ser den samme systematiske utelatelsen og eksklusjonen av funksjonshemmede i alle verdens land, enten det gjelder maktskjevhet, likestillingsdebatt eller erkjennelse av utsatthet for mobbing, forakt og hatkriminalitet.

Først når alle minoriteter erkjenner egne fordommer og forakt for annerledeshet, og egen diskriminering av andre undertrykte grupper, er det mulig å skape et samfunn som likestiller alle og aksepterer naturlig menneskelig variasjon.

Alle mennesker tilhører nemlig alltid en eller annen majoritet og nyter sine majoritetsprivilegier. Spørsmålet er om vi våger å erkjenne det.

Tør skolen og resten av samfunnet å ta denne debatten?

Vil alle i Norge ha et samfunn som krever at alle må kvitte seg med egne ismer?

Når ett og samme fenomen utløser skjellsord og Oscars (2022)

Mens det hagler skjellsord når hvite agerer svarte, hagler det Oscars når ikke-funksjonshemmede agerer funksjonshemmede.

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Tina Rygh, serieskaper og Siri Seljeseth, regissør for TV-serien Nede, spør i sitt svar til Kirsti Svinø 14.9.2022 under tittelen Vi er på samme side:
«Er den eneste riktige veien å gå mot mer representasjon, at vi ender et sted hvor en skuespiller må være det den skal portrettere i fiksjon også i virkeligheten?»

Interessant spørsmål som krever et seriøst og reflektert svar.
Svaret er enkelt det.
Svaret er NEI dersom Rygh og Seljeseth mener at dette ikke er viktig for noen type representasjoner av minoriteter, dvs. at det er greit at hvite spiller svarte osv.
Svaret er derimot JA, dersom man mener at det er viktig med representasjon.

Men det som blir så påtakelig for oss, er at dette spørsmålet stilles akkurat når det gjelder å spille roller med karakterer som har funksjonsnedsettelser. Det er uhyre sjelden vi slipper til med vår kritikk av å agere funksjonsnedsettelse. Debatten dras aldri opp av majoriteten av ikke-funksjonshemmede selv, slik den svært ofte blir, når andre minoriteter blir spilt av majoritetspersoner.

Hovedpoenget er jo at det nærmest alltid er skuespillere som agerer og aper etter personer med funksjonsnedsettelse. Det finnes knapt en skuespiller som har nedsatt funksjonsevne av noe slag, og grunnen er svært enkel. Det har aldri blitt sett på som nødvendig og viktig å rekruttere funksjonshemmede på linje med andre minoriteter.
Verken i Norge eller ute i den store verden.

Majoriteten jubler og rose seg selv
Mens det hagler skjellsord når hvite agerer svarte, hagler det Oscars når ikke-funksjonshemmede agerer funksjonshemmede.

Vi skal ikke mene noe om i hvilken grad «Nede» er troverdig og har involvert eksperter som bruker rullestol.
Det finnes jo utallige eksempler. Det aktuelle teaterstykket om Erling Stordahl spilles som alle andre rollekarakterer som er blinde, av en seende skuespiller. Men i stedet for å sette fokus på om det kan bli troverdig, forholder majoriteten seg taus.

Rekken med roller hvor skuespillere på TV, film og teater aper funksjonsnedsettelser, både fysiske, psykososiale («gærningene»), autister, utviklingshemmede osv., er endeløs.
Vi minner om den massive kritikken Sia fikk fra miljøer av autister i USA og UK, for å velge en som ikke var autist til sin karakter i filmen «Music».
Hva er det som gjør at dere i bransjen tror det er lettere og mer uproblematisk å spille funksjonsnedsettelser enn andre karakterer dere spiller?
Vi snakker om verdens største minoritet her, dvs. den minoriteten som i alle verdens land alltid har blitt hengt ut, latterliggjort, foraktet for utseende, fremtoning, atferd osv., gjemt bort og ekskludert fra samfunnet.

Før ble hvite menn sminket som kvinner og ikke-hvite menn. De observerte sine rolleobjekter inngående og apte etter dem, noe som i dag nærmest er utenkelig.
Men som filmanmelder Jordan Scott Harris, selv funksjonshemmet, så utrolig glimrende formulerer i 2014:
“Ikke-funksjonshemmede gjør alt dette I forsøket på å imitere funksjonshemmede, og vi protesterer ikke. Vi er opplært til å bli rasende når rase utnyttes på skjermen. Men når funksjonsnedsettelse utnyttes på skjermen, er vi opplært til å applaudere.”

Majoriteten kan ikke få fullrost egne prestasjoner. Selvsagt, siden karakterene oftest samsvarer godt med fordommene ikke-funksjonshemmede har om oss.

Men ikke en eneste gang, blir vi spurt om vi synes de er troverdige og gode.
Dere spør ikke hva vi synes om å bli apet etter og agert med våre annerledesheter.
Svaret er et unisont – vi synes ikke det greit at vi er «fritt vilt».

Dere må gjerne ta en slik debatt som Rygh og Seljeseth drar opp. Men sørg for at den tas mye bredere og at den sikrer at alle minoriteter faktisk behandles ut fra samme etiske standarder, at den ikke diskriminerer noen minoritet og at den er saklig.

Anniken Huitfeldt og regjeringens likestillingspolitikk (2012)

av Berit Vegheim

I Dagbladet 30.6., foreslår leder for Aps kvinnenettverk og kulturminister, Anniken Huitfeldt å fjerne ansvaret for likestilling fra barne-, likestillings-, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV). Isteden vil hun at likestillingsansvaret skal overføres til arbeidsminister Hanne Bjurstrøm.
Huitfeldt begrunner utspillet med at det er i arbeidslivet
nye likestillingspolitiske reformer må komme.

Stopp Diskrimineringen er ikke overrasket over utspillet. Tvert imot bekrefter Huitfeldt nettopp det vi har hevdet hele tiden; for Ap og Sv sine likestillingsministere (Huitfeldt har selv vært en av dem) er det kun kjønn som omfattes av likestillingspolitikken. Likestilling betyr kjønn, mangfold og inkludering betyr etnisitet.
Vi kjempet selv for å få samlet all likestillings- og mangfoldspolitikk i et departement, i håp om at regjeringens forskjellsbehandling av ulike diskriminerte grupper ville opphøre. Men erfaringene med felles likestillingsminister har dessverre vist at det fortsatt er legitimt å føre en eksklusiv likestillings- og mangfoldspolitikk der ministrenes egne interesser og kunnskap legger premissene.
Hittil har ingen i den politiske ledelse i det departementet som har ansvar for likestillings- og inkluderingspolitikk, evnet å inkludere funksjonshemmede i verken perspektiv eller politikk. Hvor fremmedartet denne største minoriteten i befolkningen fortsatt er for regjeringen, minnes vi på hver gang diskriminering, trakassering, hatkriminalitet, mobbing og mangfold står på dagsorden. Da er funksjonshemmede enten ikke nevnt, eller fremstilles som et særfenomen som ikke hører inn under hovedbudskapet. Det ferskeste eksemplet sto den nye likestillingsministeren fra SV for da hun åpnet Pride Park. Hennes budskap var da at mens innvandrere og homofile opplever hets og vold, opplever rullestolbrukere å ikke komme inn på offentlige kontorer.
Det er et demokratisk problem at kunnskapsløsheten får lov til å råde i den rødgrønne regjeringen. Riktignok er det som følge av generell manglende erkjennelse i samfunnet, gjort lite forskning på diskriminering, mobbing og vold mot funksjonshemmede. Men det lille som er gjort taler et tydelig språk. Kroppslig annerledeshet er faktisk den vanligste grunnen til at noen mobbes og utsettes for vold. Siden vi forgjeves forsøker å få regjeringen i tale om disse svært alvorlige temaene, er det tydelig for oss at funksjonshemmede fortsatt ligger på bunn når det gjelder status og rettigheter.
Stopp Diskrimineringen vil gjerne delta i debatten Huitfeldt reiser, for det er en debatt vi har etterlyst i ti år. En slik debatt vil som Huitfeldt allerede har vist, endelig avdekke sannheten om norsk eksklusiv og ekskluderende likestillings- og mangfoldspolitikk.

Universelle menneskerettigheter med unntak? (2014)

Våre innlegg

• Nye ord hjelper lite uten holdningsendring (2023)
• Åpent brev til byrådet: – Når skal Oslo kommune slutte å diskriminere oss? (2023)
• Fra attraksjoner i mediesirkuset til likestilte borgere (2023)
• Skal folkevalgte mangle personlig engasjement, NRK? (2023)
• Når ett og samme fenomen utløser skjellsord og Oscars (2022)
• Alle majoriteter har privilegier – erkjenner du dine? (2022)
• Det er de «virkelige» rettighetene som Norge vil bryte (2021)
• FN stenger minister i rullestol ute fra toppmøte (2021)
• Viktig debatt om diskriminering på villspor (2021)
• Innlegg om ytringsfrihetskommisjonen (2020)
• Ikke bare hvite kvinners tårer (2019)
• Folkemøte – «bare for hvite» (2018)
• Historieløst av Sundby (2018)
• Når Dagsrevyen avgjør om du vet ditt eget beste (2018)
• Hva slags demokrati vil VG ha? (2018)
• CRPD må inn i Menneskerettsloven (2017)
• Debatten og stemmene NRK ikke vil ha? (2017)
• Majoritetens lidelsesfortelling – et forsvar for det bestående (2017)
• Skivebom av Eliassen (2016)
• Har NRK doble standarder? (2016)
• Universelle menneskerettigheter med unntak? (2014)
• Vil Norge respektere FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter? (2014)
• Forslag til ny diskrimineringslov – Lov om forbud mot diskriminering – forkortet diskrimineringsloven NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern (2014)
• Sandra Borch og en halv million andre er fritt vilt etter norsk lov (2013)
• Vi har blitt fullverdige borgere (2013)
• Tilsløring av motiv for hatvold (2012)
• Anniken Huitfeldt og regjeringens likestillingspolitikk (2012)
• Grensen mellom ”vi” og ”de andre” (2012)
• Norge bryter FN konvensjonen om vern av funksjonshemmedes rettigheter på flere områder (2012)
• Sortering og samfunnets menneskesyn (2012)
• Svar til Vigdis Thoengen (2012)
• ”Norsk fellesforbund for de Normale” (2009)
• Debattinnlegg om forslag til antidiskrimineringslov (2008)
• Innfri forpliktelsene (2007)
• Forståelsen av diskrimineringsfenomenet (2007)
• Vil Regjeringen oppfylle sine menneskerettsforpliktelser? (2007)
• Norge trenger bedrifter som fører mangfoldspolitikk (2006)
• Fortsetter forskjellsbehandling (2006)
• Regjeringens eksklusive inkluderingspolitikk (2006)
• Pinlig svar fra statssekretær Gustavsen (2006)
• Ja, til inkludering i mangfoldet (2005)
• Norge får et Diskrimineringsombud med diskriminerende praksis (2005)
• Vi og -de- (2005)
• Trenger velferdsstaten rettslig vern mot diskriminering av funksjonshemmede? (2004)
• NRK desinformerer og diskriminerer – og vi betaler (2004)
• Skattefinansiert diskriminering – hva er det? (2003)
• Diskrimineringsfenomenets sanne vesen (2002)
• Ikke nevnt og glemt – derfor trenger funksjonshemmede en FN-konvensjon og en nasjonal anti-diskrimineringslov i Norge (2002)
• Diskriminering – et demokratisk problem (2001)
• Livsvarig arbeidsløshet – et politisk ikke-fenomen (1990)

Norge får et Diskrimineringsombud med diskriminerende praksis

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen
Dagsavisen 14.10.05

Fra nyttår etableres et felles Likestillings- og diskrimineringsombud, og nylig var forskrift for ombudet på høring. Stopp Diskrimineringen har hele tiden vært imot et slikt felles ”superombud”, fordi en forutsetning for et felles ombud er at lovgivningen ikke forskjellsbehandler ulike diskriminerte grupper, slik tilfellet er i dag. Nedenfor vil vi vise hvor lite gjennomtenkt denne reformen er fra politikernes side.
I sitt arbeid med veiledning om og praktisering av lovverket, må ombudet først forhøre seg om hvilket grunnlag en person er stengt ute fra deltakelse på, og deretter formidle at: ”Utviklingshemmede, kortvokste og blinde har dere lov til å nekte adgang til utesteder, tjenester og produkter, men hvis personen er mørkhudet, diskriminerer dere, og forresten; på boligmarkedet er det også diskriminering om dere nekter en med annen seksuell orientering. Og husk at på arbeidsmarkedet, er det heller ikke tillatt å diskriminere funksjonshemmede og eldre.”
Det bør være innlysende at etablering av ett ombud som skal bedømme en og samme handling som tillatt og diskriminerende, alt etter hvem den rammer, i seg selv innebærer institusjonalisering av diskriminerende praksis.
Hvilke signaler sender dette til samfunnet? Hvordan vil man forklare og forsvare overfor samfunnet at det er tillatt å stenge én person ute, men ikke en annen, fordi det må være den riktige annerledesheten?
Og hvordan skal dette ombudet som skal administrere en avansert form for forskjellsbehandling; sortering av de verdige til vern mot diskriminering fra de uverdige, klare å få tillit hos dem ombudet skal ivareta interessene til; de ulike marginaliserte gruppene?
Hvis en person med store taleproblemer og ustø gange ringer til ombudet for å melde fra om diskriminering fra en butikk, restaurant eller annen tilbyder av varer og tjenester, må ombudet avvise vedkommende med at det er tillatt å diskriminere folk på deres utseende, synlige kroppslige egenskaper og fremtoning. Men hvis personen kunne vise til at hun er mørk i huden, lesbisk eller fra et annet land, er hun vernet i lovgivningen. Som en skjebnens ironi, er hun snart i følge norsk lovgivning diskriminert om hun har et annet språk, men talehemning er ikke erkjent årsak.
Det er solid dokumentert at det er kroppslige og andre karakteristika som ikke lar seg skjule i offentligheten, personens fremtoning osv. som er hovedårsak til at noen ekskluderes og trakasseres. Stopp Diskrimineringen får stadig kjennskap til tilfeller hvor folk må gi opp å få tilgagn til samme tilbud og tjenester som andre, fordi betingelsene eller kravene som settes, forutsetter at en person skal være optimalt fungerende på alle måter. Det dreier seg ofte om at tilbydere av varer og tjenester har tar i bruk selvbetjeningssystemer som ekskluderer den som bruker for lang tid, ikke klarer å følge med på instruksene, ikke hører eller ser hva som foregår osv. Man går ikke bare glipp av de beste tilbudene, men må i tillegg betale for personlig service over skranke eller telefon. Det dreier seg om å bli nektet ølservering pga. fordommer om at en person som ser annerledes ut, er blind eller sitter i rullestol er syk eller ikke tåler alkohol, og det dreier seg om folk som opplever å bli stengt ute fordi man simpelthen ikke vil ”ha sånne her” osv.. Så lenge Norge ikke erkjenner denne ”rasismen”, verken politisk, sosialt eller juridisk, står ombudet uten virkemidler til å slå ned på den.
Men ombudets forskjellsbehandling slutter ikke der. Også på det ene området hvor gruppene har felles lovgivning, nemlig diskrimineringsbestemmelsen i § 54 B i arbeidsmiljøloven, vil politikerne lage A og B lag. I tråd med Stortingets vilje, legger forskriften for det nye ombudet opp til at det skal etableres en egen veiledningstjeneste for å fremme etnisk mangfold i arbeidslivet. Dette blir et tydelig signal fra håndhevingsapparatet om at diskriminering av de øvrige grupper ikke utgjør et så stort problem, eller ikke prioriteres; begge deler like uheldig. Når man vet at funksjonshemmede er den minoritetsgruppen med desidert størst arbeidsløshet, er det grunn til å spørre hva begrunnelsen for dette er. Det sier ikke Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) noe om. Mangfold er mangfold; det er selvmotsigende å skille ut en bestemt type mangfold dersom målet faktisk er at arbeidsmarkedet skal slutte å diskriminere også de andre gruppene som omfattes av § 54 B.
Det er ikke for sent å gjøre noe med forskriften og vi appellerer så sterkt vi kan til den nye regjeringen om å gi ombudet et ikke-diskriminerende mandat. Videre forutsetter vi at Ap, SV og Sp som har gått inn for anti-diskrimineringslov for funksjonshemmede, og for å gi diskriminerte grupper samme grad av vern, vil prioritere dette lovarbeidet, slik at det nye ombudet kan fremstå som en god rollemodell overfor resten av samfunnet i hva som er diskriminerende praksis.