Når ett og samme fenomen utløser skjellsord og Oscars (2022)
Mens det hagler skjellsord når hvite agerer svarte, hagler det Oscars når ikke-funksjonshemmede agerer funksjonshemmede.
Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen
Tina Rygh, serieskaper og Siri Seljeseth, regissør for TV-serien Nede, spør i sitt svar til Kirsti Svinø 14.9.2022 under tittelen Vi er på samme side:
«Er den eneste riktige veien å gå mot mer representasjon, at vi ender et sted hvor en skuespiller må være det den skal portrettere i fiksjon også i virkeligheten?»
Interessant spørsmål som krever et seriøst og reflektert svar.
Svaret er enkelt det.
Svaret er NEI dersom Rygh og Seljeseth mener at dette ikke er viktig for noen type representasjoner av minoriteter, dvs. at det er greit at hvite spiller svarte osv.
Svaret er derimot JA, dersom man mener at det er viktig med representasjon.
Men det som blir så påtakelig for oss, er at dette spørsmålet stilles akkurat når det gjelder å spille roller med karakterer som har funksjonsnedsettelser. Det er uhyre sjelden vi slipper til med vår kritikk av å agere funksjonsnedsettelse. Debatten dras aldri opp av majoriteten av ikke-funksjonshemmede selv, slik den svært ofte blir, når andre minoriteter blir spilt av majoritetspersoner.
Hovedpoenget er jo at det nærmest alltid er skuespillere som agerer og aper etter personer med funksjonsnedsettelse. Det finnes knapt en skuespiller som har nedsatt funksjonsevne av noe slag, og grunnen er svært enkel. Det har aldri blitt sett på som nødvendig og viktig å rekruttere funksjonshemmede på linje med andre minoriteter.
Verken i Norge eller ute i den store verden.
Majoriteten jubler og rose seg selv
Mens det hagler skjellsord når hvite agerer svarte, hagler det Oscars når ikke-funksjonshemmede agerer funksjonshemmede.
Vi skal ikke mene noe om i hvilken grad «Nede» er troverdig og har involvert eksperter som bruker rullestol.
Det finnes jo utallige eksempler. Det aktuelle teaterstykket om Erling Stordahl spilles som alle andre rollekarakterer som er blinde, av en seende skuespiller. Men i stedet for å sette fokus på om det kan bli troverdig, forholder majoriteten seg taus.
Rekken med roller hvor skuespillere på TV, film og teater aper funksjonsnedsettelser, både fysiske, psykososiale («gærningene»), autister, utviklingshemmede osv., er endeløs.
Vi minner om den massive kritikken Sia fikk fra miljøer av autister i USA og UK, for å velge en som ikke var autist til sin karakter i filmen «Music».
Hva er det som gjør at dere i bransjen tror det er lettere og mer uproblematisk å spille funksjonsnedsettelser enn andre karakterer dere spiller?
Vi snakker om verdens største minoritet her, dvs. den minoriteten som i alle verdens land alltid har blitt hengt ut, latterliggjort, foraktet for utseende, fremtoning, atferd osv., gjemt bort og ekskludert fra samfunnet.
Før ble hvite menn sminket som kvinner og ikke-hvite menn. De observerte sine rolleobjekter inngående og apte etter dem, noe som i dag nærmest er utenkelig.
Men som filmanmelder Jordan Scott Harris, selv funksjonshemmet, så utrolig glimrende formulerer i 2014:
“Ikke-funksjonshemmede gjør alt dette I forsøket på å imitere funksjonshemmede, og vi protesterer ikke. Vi er opplært til å bli rasende når rase utnyttes på skjermen. Men når funksjonsnedsettelse utnyttes på skjermen, er vi opplært til å applaudere.”
Majoriteten kan ikke få fullrost egne prestasjoner. Selvsagt, siden karakterene oftest samsvarer godt med fordommene ikke-funksjonshemmede har om oss.
Men ikke en eneste gang, blir vi spurt om vi synes de er troverdige og gode.
Dere spør ikke hva vi synes om å bli apet etter og agert med våre annerledesheter.
Svaret er et unisont – vi synes ikke det greit at vi er «fritt vilt».
Dere må gjerne ta en slik debatt som Rygh og Seljeseth drar opp. Men sørg for at den tas mye bredere og at den sikrer at alle minoriteter faktisk behandles ut fra samme etiske standarder, at den ikke diskriminerer noen minoritet og at den er saklig.