Hva slags demokrati vil VG ha?
Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen
Er det eller er det ikke et demokratisk problem at variasjon i befolkningen ikke speiles i politikken?
Debatten om representativitet jf. oppslag i VG 15.1. «Han kan sikre at det ikke blir en blendahvit regjering», handler om én minoritet, en blant mange. Og faktisk er det slik at det er den samme minoriteten majoriteten etterlyser ved hvert valg og hvert regjeringsskifte.
Som interessepolitiker for Norges største minoritet, 17-20 %, vil jeg hevde at det er et stort demokratisk problem at majoritetsbefolkningen systematisk utelater oss og andre minoriteter fra demokratidebattene.
Hva er det som gjør at det ikke har noen betydning å speile befolkningen, å ha rollemodeller, ulik erfaring og kunnskapsbakgrunn, dersom variasjonen besår i ulike måter å fungere på?
Vi kan forsikre at vi merker hver dag konsekvensene av at regjering og storting består av folk som ikke selv erfarer problemer med å fungere i det samfunnet de skaper.
Fraværet av funksjonshemmede i styre og stell, i andre maktposisjoner, som lærere, i arbeidsliv, i redaksjonene, blant spaltistene, i TV serier, teater og resten av kulturlivet, bekymrer majoritetsbefolkningen minimalt. Konsekvensen er selvsagt den samme som for andre minoriteter. Årsaken er den samme også; omfattende diskriminering basert på fordommer som til tross for at vi alltid har vært her, vanskelig lar seg rokke. Derfor er også debatter om demokratisk underskudd viktig for bevisstgjøringen i hele befolkningen.
Hva så om man ser på logikken og faktagrunnlaget i debatten om å speile befolkningen i selve regjeringen? Etter størrelsen skulle funksjonshemmede hatt minst 3-4 statsråder av 20. Og hva med alle de andre minoritetene? Alle forstår at dette blir absurd.
Det finnes flere forklaringer på at «Blendahvitt-debatter» troner øverst på dagsorden, det handler bl.a. om tildelt status. Men det handler også om at media gang på gang begår grove faktafeil som ikke skulle passert faktasjekken. Det fremstilles hver gang som om over 880 000 innvandrere ikke er representert. SSB statistikken viser derimot at de fleste er hvite fra Europa, USA/Canada og Australia/New Zealand.
Hva er det som tilsier at de blir bedre representert av de ikke-hvite minoritetene fra Afrika og Asia? Og selv om ikke-hvit skulle anses som et kriterium; vil en Chilener eller Kineser føle seg representert om en Pakistaner styrer?
Like lite som en blind statsråd er garantist for avskaffelse av tvang i psykiatrien, er en muslimsk statsråd fra Pakistan garantist for at sekulære Ghanesere når frem med sine krav.
Fordommer mot og uvitenhet om folk med en bestemt type funksjonsnedsettelse eller en bestemt etnisk bakgrunn kan finnes hos alle som ikke har den selv. Hvem som er majoritet og minoritet skifter kontinuerlig.
Det er derfor både uetterrettelig og snevert å føre demokratidebatten på de premisser VG og andre medier synes å ha en forkjærlighet for; et kvantitativt grunnlag som baserer seg på feil bruk av statistikk og et resonnement som er absurd.
Dersom majoriteten virkelig vil sikre reelt mangfold, ikke bare selektivt, må demokratiet styrkes der det er svakest, dvs. vår rett og mulighet til å bli hørt med alle våre ulike mangfoldige interesser. Her spiller mediene en svært viktig rolle som forvaltere og tilretteleggere for debatt.
Forbedringspotensialet er enormt, også for VG som har til gode å etterlyse representativitet av funksjonshemmede i politikk så vel som på alle andre områder.