Ikke bare hvite kvinners tårer

I Klassekampen 5. august, skriver spaltist Muna Jibril at hvite kvinner gråter når de blir konfrontert med sine privilegier i en rasistisk maktstruktur:

Basert på egne erfaringer har jeg merket at hvite mennesker hater å bli minnet på om sine privilegier. Det er nesten en byrde å bli påminnet at de er hvite, mens alle andre bærer hudfargen sin med seg hele tiden.

Det samme kunne vi ha sagt Jibril, men med en atskillig videre referanseramme enn din.

Dette handler om hvordan bærere av privilegier reagerer på påminnelser fra grupper som er underprivilegerte: ofte majoritetsbefolkning vs. minoritetsbefolkning.

Å avgrense også dette til et spørsmål om rasisme eller hudfarge, innebærer både tilsløring og ansvarsfraskrivelse.

Du viser selv til en hendelse der også krenkende ord mot funksjonshemmede ble brukt, men snubler nærmest forbi den. Dette erfarer vi svært ofte vi som utgjør Norges største minoritet. Men funksjonshemmede er også underpriviligerte når det gjelder talerstol og spalteplass i den norske offentligheten.

En slik ensidig og snever avgrensning til rasisme, hudfarge og kjønn, slik Jibrils innlegg er et eksempel på, fører til at man overser viktige fellestrekk ved all undertrykking og skjevfordeling av makt.

Men enda viktigere er det at det fremstår som om det er bare hvite kvinner som blir såre når de blir konfrontert med sine fordommer og krenkelser.

Et langt liv i kamp for likestilling av funksjonshemmede har lært oss at sårede følelser og selvforsvar, så vel som sinne og motangrep, er karakteristika for kvinner og menn av alle hudfarger. Siden vi også har deltatt i andre frigjøringskamper, vet vi imidlertid, at dette ikke er noe bare funksjonshemmede erfarer.

Vårt anliggende her er rett og slett å minne om at hvem som er utsatt, hvem som blir undertrykket og diskriminert, og hvem som reagerer med gråt eller sinne, avhenger av hvorvidt man hører til en majoritet eller en minoritet i en gitt sammenheng og hvilken status den undertrykte gruppen har. Hudfarge er akkurat like viktig og uviktig som funksjonsnivå, seksuell orientering og kjønn for den saks skyld.

Kanskje på tide at også Klassekampen og andre toneangivende medier utvider sine kretser av privilegerte skribenter, slik at perspektivene og horisonten utvides i alle befolkningsgrupper.

Ann Kristin Krokan og Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen