Majoritetens lidelsesfortelling – et forsvar for det bestående

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Ingen minoritet har blitt og blir så ettertrykkelig definert av majoriteten i majoritetens bilde som funksjonshemmede.

Innlegget Den ulidelige lidelsen av Silje K Bjørndal 13.7. er nok et eksempel på dette, til tross for at vi med litt velvilje aner at forfatteren ikke har tenkt det slik.

Bjørndal kritiserer majoriteten for å påføre minoriteten sitt perspektiv, samtidig som hun selv uten noen som helst faglig dekning, påstår at vi lever et liv med lidelse, og i hennes øyne er majoritetens feil at den «frarøver dem samtidig muligheten til å leve gjennom lidelsen med verdighet.»

Det første spørsmålet som melder seg er: hva i all verden er dette?

For hva ville Klassekampens lesere ha sagt om noen hadde formant dem til ikke å frarøve homofile og svarte muligheten til å leve gjennom lidelsen med verdighet?

Hvis vi bytter ut funksjonshemmede med homofile, fattige eller svarte, hvilket enhver politisk bevisst person må gjøre, ser alle hvor «hakkandes galt» dette går, for å bruke Bjørndals egne ord.

Hvis denne analogien ikke synes relevant, skyldes det rett og slett hvor taust det har vært i Norge om at det de siste 40-50 år faktisk har pågått et paradigmeskifte i synet på funksjonshemmede. Dette kommer til uttrykk i FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, fra 2006, men det tar tid å endre tradisjonstunge forestillinger.

Utfordringen for funksjonshemmede er, at mens synet på andre minoriteter og også fattige i Afrika, faktisk har endret seg betraktelig i store deler av samfunnet; man har vendt blikket mot den samfunnsskapte lidelsen: ekskludering, diskriminering og urettferdig fordeling av ressurser, fastholder majoriteten en positivistisk medisinsk forklaringsmodell som insisterer på at vårt problem er vår kropp og psyke; dog med noen små innrømmelser om samfunnsskapte forhold i nyere tid. Men først og fremst fremstilles vi som iboende syke, lidende, svake, sårbare; biologisk og psykologisk avvikende, forsterket og vedlikeholdt av det totale fraværet av stemmene våre i offentligheten, ikke minst i media. Hvor mange funksjonshemmede er rekruttert som journalister, spaltister, kilder og debattanter osv.?

Vi er den minoriteten som det er legitimt for majoriteten å kjøre over med sine fordomssprengte perspektiver, definisjoner, vinklinger og fremstillinger, uten å gi oss institusjonaliserte/«kvoterte» muligheter som motstemmer og premissleverandører, slik andre minoriteter har. Dette til tross for at funksjonshemmede er og har alltid vært den største av alle minoriteter, både nasjonalt og internasjonalt. Antall kan derfor ikke forklare utenforskapet.

Bjørndal hevder å trekke på en viss amerikansk teolog, Hauerwas, som inntil nå er ukjent for undertegnede. Men vi forstår at også han mener vi lider og at religion også er med i hans fortelling om oss. Det er vi vant til, ettersom teologien og medisinen fortsatt dominerer majoritetsfortellingene om funksjonshemmede. Vi er deres yndlingstema som de kan skalte og valte med som de vil, ettersom fagdisipliner som ellers har sørget for paradigmeskifter i synet på andre diskriminerte og undertrykte grupper: kvinner, svarte, fattige, homofile osv. fortsatt kjennetegnes av total likegyldighet overfor vår posisjon i samfunnet.

Men det vi kan slå fast er at Hauerwas definitivt ikke har sagt «funksjonsfriske», siden Hauerwas er engelsktalende og i det engelske språket er man lykkelig forskånet for et slikt stigmatiserende og meningsløst begrep. Hauerwas har mest sannsynlig brukt det nøytrale «non-disabled», dvs. «ikke-funksjonshemmet», et begrep som også norske folk som er opptatt av politisk korrekt språk, for lengst burde ha tatt i bruk.

I denne sammenheng gir Bjørndals introduksjon av ordet frisk en slags objektiv legitimitet for påstanden om at funksjonshemmede lever med en lidelse.

Dette er selvsagt rent tøv. Vi fornekter ikke at noen funksjonsnedsettelser kan innebære kroppslig lidelse, men da hører det til fortellingen om syke mennesker De fleste funksjonshemmede faller utenfor den kategorien.

Ikke desto mindre er det utrolig provoserende å lese alle disse majoritetsfortellingene om oss som iboende syke, svake, sårbare og lidende. Alt sammen tillagt oss av en majoritet som selv trenger denne fortellingen, enten for å bekrefte seg selv som det motsatte, eller for å berolige seg selv om at ulik fordeling av makt og ressurser er legitimt.

Funksjonshemmet-kategorien består av mennesker med svært ulike funksjonsnedsettelser. Den eneste vi har til felles er at vi hemmes i å fungere av et samfunn som insisterer på at vårt utenforskap hovedsakelig skyldes kroppen og psyken, ikke diskriminering fra samfunnet. Kvinner, svarte og homofile har opplevd nøyaktig den samme fornektelsen før oss, men vi er lysår bak når det gjelder å nå erkjennelse. Og vi erfarer på samme måte som kvinner, homofile og svarte har erfart, at majoritetens sykeliggjøring og generalisering tjener til å holde oss fast i en svak og maktesløs posisjon i samfunnet.

I den grad vårt liv kollektivt kan beskrives som en lidelse, så skyldes det stereotype fremstillinger, eksklusjon og diskriminering som spenner fra jobb- og utelivsdiskriminering til systematisk segregering, mobbing, trakassering, overgrep og hatkriminalitet. Og det som gjør disse opplevelsene spesielt lidelsesfulle, er at majoriteten ikke erkjenner at de finner sted. Vi lever i et disablist samfunn som engelsktalende så treffende betegner det.

Kampen mot disablism og for likestilling fører Stopp Diskrimineringen hver dag. Og vi erfarer at majoriteten ikke er interessert i disse fortellingene. Det er mer komfortabelt og ufarlig å holde fast ved majoritetens egne fortellinger om oss. Det har også kvinner, homofile og svarte erfart. Men samfunnet har for lengst erkjent at det mister sin verdighet og troverdighet om det fastholder at lidelsen til svarte og homofile kan tillegges biologiske årsaker.