Grensen mellom ”vi” og ”de andre”

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Johanne Sundby skriver i en kommentar om TV-serien Ingen grenser i Klassekampen 25.2.: ”Vi funksjonsfriske lever ofte fort og verditynt i dagens samfunn, streber og strever og haster av gårde, slanker oss og utdanner oss og shopper og maser.” Dette kan vanskelig forstås på annen måte enn at reality-konseptet fastholder et ”vi” og ”de andre”, hvor ”de andre” synes å leve etter egne verdier på utsiden av det moderne samfunn, befridd for kav og mas, ja, endog for utdannings-, kjøpe og slankepress.

Vi medgir gjerne at det ville vært lurt, men neppe særlig menneskelig, å holde seg på utsiden av et samfunn som på alle måter er skapt for gående, hørende og seende av gående, hørende og seende.

For Sundby har rett i en ting: ”det er ikke moro å leve med sykdom, være blind, døv eller lam”. Problemet er bare at Ingen grenser får folk til å rette blikket mot kroppen, og som Sundby, finne årsaken til folks plager og utfordringer i deres skader, lyter og sykdommer. Serien får åpenbart ikke fram at vi som har fysiske funksjonsnedsettelser ligger under for de samme lyster og laster, streben og behov som resten av befolkningen, og hvilke utfordringer det medfører i et samfunn som er basert på at alle fungerer optimalt på alle måter. Vi kan forsikre om at man ikke blir mindre stresset enn andre når man må klare seg uten informasjon f.eks. fordi skiltene er plassert for høyt eller fordi ingen snakker ditt språk (tegnspråk), når man ikke får parkert eller finner innganger uten trapper, eller når man får avslag på hundrevis av jobbsøknader, og kanskje til slutt må la seg uføretrygde på grunn av diskriminering.

Dessverre tror arbeidsgivere på myten om at funksjonshemmede er syke. Den lever åpenbart også blant leger, siden Sundbys ”Vi” er ”funksjonsfriske” (hva nå det måtte være), noe som må bety at ”de andre” er det motsatte.

Sundbys kommentar er den sterkeste bekreftelsen vi kunne fått på at vår påstand om at reality-konseptet Ingen grenser overhodet ikke bidrar til å fjerne grensene mellom mennesker med og uten funksjonsnedsettelser. Det kan først skje når funksjonshemmedes kamp for likestilling, blir like viktig og selvsagt å støtte for andre som kvinners, homofiles og andre minoriteters kamp er i dag.