Innfri forpliktelsene
NY KONVENSJON. FN har vedtatt at statene må tilrettelegge for at funksjonshemmede får realisert sine rettigheter. Vil den norske regjeringen følge opp?
BERIT VEGHEIM,
Daglig leder, Stopp Diskrimineringen
Først publisert: 20.10.07 | Oppdatert: 19.10.07 kl. 21:47
Funksjonshemmede. Etter 40 år har FN endelig erkjent funksjonshemmedes rett til å realisere de rettigheter alle borgere har hatt siden 1966. Men mye tyder på at den norske regjering ikke har tenkt å innfri sine forpliktelser
Jo da, selvfølgelig er funksjonshemmede omfattet av de to store FN-konvensjonene fra 1966 om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men en ting er å ha en rettighet, noe helt annet er det å ha rett til å realisere den.
La meg illustrere dette med et eksempel.
Rettighet på papiret.
Det hjelper lite om alle barn i verden har rett til skolegang, hvis skolen ligger så langt unna at barna må bruke hele dagen til å gå til og fra skolen, og landet er så fattig at det ikke kan tilby skoleskyss. Visst er rett til skolegang viktig, men den innfris ikke uten tilrettelegging.
Slik er også situasjonen for funksjonshemmede. Uten retten til tilrettelegging forblir rettighetene på papiret.
Det er derfor av uvurderlig betydning at FN nå har vedtatt en konvensjon som er krystallklar på at statene forplikter seg til å tilrettelegge for at funksjonshemmede kan få realisert sine menneskerettigheter.
Rimelig tilrettelegging.
Artikkel 2 slår fast at det å nekte noen rimelig tilrettelegging, er diskriminering, med mindre det innebærer en uforholdsmessig byrde. Men i Norge vil en slik innskrenkning ha mindre betydning enn i de fleste andre land.
Norge har signert konvensjonen og står foran ratifisering, og må oppfylle konvensjonens krav.
Det lovforslaget som ble lagt frem av et offentlig utvalg i 2005 oppfyller imidlertid ikke FN-konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging. Lovforslaget stiller krav om universell utforming, som riktignok er et svært radikalt krav, men et krav som forutsetter at alle greier seg selv om fysiske forhold er universelt utformet.
Utvalget viser en forbløffende mangel på kunnskap om målgruppen de skal gi diskrimineringsvern, når det fastslår at bare et fåtall, de med sterke kognitive funksjonsnedsettelser, vil falle utenfor med et slikt krav.
Ikke bare fysiske forhold.
Men tilrettelegging dreier seg ikke bare om utforming av fysiske forhold om retten til varer og tjenester skal realiseres: Syse-utvalget påpeker selv at tjenester som sådan faller utenfor rettskravet, fordi: «Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.».
Her overser utvalget at målet for loven er å sikre retten til de goder som andre borgere nyter godt av, ikke retten til et bestemt virkemiddel.
Fritar for ansvar.
Konsekvensen av denne feilslutningen er at lovforslaget fritar offentlige og private virksomheter fra å foreta seg noe som helst, dersom tjenesten ikke lar seg universelt utforme, enten fordi den ikke består av fysiske forhold, eller fordi det ikke finnes teknologiske løsninger ennå, eller tjenesten forblir utilgjengelig, selv om den er universelt utformet.
Svært mange kan ikke kommunisere med døde ting, slik et selvbetjeningssamfunn legger opp til. For dem er det en forutsetning at det finnes mennesker å snakke med og som kan gi personlig service.
Endelig, og ikke minst graverende, gir lovforslaget en tilbyder som får medhold i at det er for dyrt å sikre universell utforming, fritak fra tilretteleggingsplikten.
Rettigheter skal innfris.
Lovforslaget er følgelig i direkte motstrid til FN-konvensjonen ved at nekt av varer og tjenester ikke defineres som diskriminering, selv om rimelig tilrettelegging ikke utgjør en uforholdsmessig byrde, hverken praktisk eller økonomisk.
Regjeringen må svare på om den vil oppfylle FN-konvensjonens krav i det forslaget til diskrimineringslov som skal legges frem neste vår. Det er det minste vi må kunne forlange av et land som skryter av sitt eget engasjement for å få konvensjonen på plass.
Det er nå rettighetene skal innfris.