Regjeringens eksklusive inkluderingspolitikk
av Berit Vegheim, daglig leder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen
Aftenposten 6.3.06
Etter 4 måneder med rød-grønn regjering konstaterer vi å ha fått nok en regjering som står for systematisk forskjellsbehandling av marginaliserte befolkningsgrupper. Til tross for komitémerknader i opposisjon og fagre ord i regjeringserklæringen om det motsatte, erfarer vi at den nye regjeringen bidrar til å opprettholde, og til dels forsterke den eksklusive diskriminerings- og likestillingspolitikken som hittil har vært ført av alle regjeringer. Siden denne regjeringen har ønsket å profilere seg på inkluderingspolitikk, blir det paradoksalt nok tydeligere enn noen gang at ikke alle marginaliserte grupper har samme status.
Det burde ikke overraske, siden vi fikk et sterkt varsel om den eksklusive tenkemåten allerede før regjeringskabalen var ferdig lagt. Etter massiv kritikk i offentligheten, for lav kvinneandel og manglende representasjon fra etniske minoriteter, tok SV-leder Kristin Halvorsen knallhard selvkritikk i media, og til Dagsavisen 23.10.05, uttalte hun under overskriften ”Tar selvkritikk for fargeløs regjering:
”– Det er ikke bare snakk om å ivareta vår egen integritet, men også å ivareta demokratiet. Regjeringsapparatet skal representere bredden i folket og det gjør vi ikke på denne måten, sier Halvorsen.”
Enhver som bekjenner seg til grunnleggende demokratiske prinsipper, dvs. at alle borgere faktisk teller likt i samfunnet, burde ha stilt spørsmålstegn med troverdigheten til en statsråd som åpenbart mener det er legitimt å velge ut en liten minoritet (etniske minoriteter utgjør 5,7 % av befolkningen) som garantist for at bredden i befolkningen er representert. Hvordan kan det være legitimt å ignorere den største nasjonale minoriteten: funksjonshemmede, som utgjør ca. 17 %, i et utspill som ifølge Halvorsen selv dreier seg om noe så viktig som å sikre ivaretakelsen av demokratiet?
Sin sanne vilje til å sidestille diskriminerte grupper, hadde de rød-grønne mulighet til å vise fra første dag. Da overtok de et forslag til forskrift for Likestillings- og diskrimineringsombudet med et mandat som påla Ombudet å drive en egen veiledningstjeneste for å fremme etnisk mangfold i arbeidslivet. Påpeking av at også de andre gruppene som diskrimineres i arbeidslivet hadde trengt samme målrettede innsats, gjorde like lite inntrykk på den nye regjeringen som på den avgåtte. Og et møte Stopp Diskrimineringen hadde med politisk ledelse i BFD, bekreftet at denne forskjellsbehandlingen av diskriminerte grupper anses som helt uproblematisk også i den nye regjeringen.
Regjeringens eksklusive inkluderingspolitikk kommer kanskje tydeligst fram når Arbeids- og inkluderingsdepartementet opererer med helt ulike mål og midler for å få funksjonshemmede og innvandrere i arbeid. Nylig lanserte AID flere offensive tiltak, bl.a aktivitetsplikt hos store statlige arbeidsgivere, for å få innvandrere i arbeid. Og mens innvandrere ifølge arbeidsministeren bør være representert på statlige arbeidsplasser etter andel i befolkningen på stedet, er staten fornøyd med en andel på 5 % funksjonshemmede.
Videre er det et uttalt mål i offentlige utlysningstekster å gjenspeile befolkningen, men igjen ser vi at funksjonshemmede ikke nevnes blant dem som oppfordres til å søke. Svært kritikkverdig blir den langt mindre offensive innsatsen for å få funksjonshemmede i arbeid, når man vet at gruppen har den suverent største arbeidsløsheten med godt over 50 % uavhengig av utdanningsnivå.
Eksemplene på systematisk utdefinering fra den diskriminerings- og likestillingspolitiske dagsorden er utallige. Men som den offentlige utredningen Fra bruker til borger (NOU 2001:22) slår fast, rokker det ikke ved myndighetenes legitimitet å sette hensynet til funksjonshemmede til side. Utredningen konkluderte med at funksjonshemmede trenger et rettslig diskrimineringsvern.
En hovedårsak til at denne eksklusive inkluderingspolitikken kan fortsette, er opplagt. I motsetning til de minoriteter som nesten daglig er på dagsorden og telles med, har ikke funksjonshemmede sterke alliansepartnere som f.eks. stiller spørsmålstegn ved troverdigheten til slike utspill som Halvorsens, og som minner politikere om at de ikke selv kan velge ut hvem som skal regnes med om demokratiet skal ivaretas. Det er tvert imot slik at de som opptrer i rollen som demokratiets voktere i offentligheten, enten det er forskere, politikere, media eller andre opinionsledere, har de samme befolkningsgruppene i tankene når de fremsetter kritikk om underrepresentasjon av minoriteter i ulike organer og fora.
Ingen verken etterlyser eller savner funksjonshemmede, og det er nettopp denne ultimate marginaliseringen som utgjør den største trusselen mot demokratiet i hele samfunnet; ikke nevnt og definitivt ikke savnet.