Category: I media

Ikke nevnt – og glemt! Derfor trenger funksjonshemmede en FN konvensjon og en nasjonal anti-diskrimineringslov i Norge.

av Berit Vegheim, leder for borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen. Debattinnlegg i tidsskriftet Mennesker og rettigheter 4/2002

Hva er den største trusselen mot ivaretakelsen av menneskerettighetene? De fleste vil spontant svare: fortielse av at de krenkes. Dette er også hovedbudskapet i boken The Power of Human Rights.¹ En bok som har analysert betingelser for endring av praksis i en rekke land hvor brudd på menneskerettigheter har hørt til dagens orden. Vedvarende ytre og indre press ser ut til å ha størst innvirkning på landenes overholdelse av menneskerettighetene.

Betingelsen for at brudd på menneskerettighetene får oppmerksomhet er imidlertid at slike brudd oppdages. Som regel tenker vi da på land som forsøker å skjule sine ugjerninger, men oppdagelse forutsetter også at de som overvåker situasjonen er i stand til å gjenkjenne og identifisere gitte handlinger og situasjoner som brudd på menneskerettighetene. Hvis ikke, blir de berørte overlatt til seg selv uten alliansepartnere og det nødvendige press som må til for å endre praksis. Dette er situasjonen for verdens funksjonshemmede som nå på nytt krever en egen FN konvensjon. I Norge krever vi en anti-diskrimineringslov.

Ikke nevnt og glemt
Funksjonshemning er ikke nevnt som diskrimineringsgrunnlag verken i FNs to konvensjoner om sivile og politiske rettigheter (SP)² og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)³, eller i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK)⁴ til tross for oppregning av nesten alle tenkelige diskrimineringsgrunnlag. Her er et eksempel hentet fra protokoll 12 til EMK:
Article 1 – General prohibition of discrimination The enjoyment of any right set forth by law shall be secured without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or social origin, association with a national minority, property, birth or other status.

Når denne utelatelsen blir påtalt, blir det fra jurister innenfor menneskerettighetsfeltet hevdet at selvfølgelig omfatter konvensjonene funksjonshemmede, siden de omfatter ALLE mennesker. Siden vi tilhører restkategorien -other status-, er dette i prinsippet korrekt. Men når den systematiske utelatelsen fra alle opplistinger av utsatte grupper også faller sammen med en like systematisk utelatelse fra dagsorden i alle fora og dokumenter hvor diskriminering og menneskerettigheter debatteres, blir det svært vanskelig å opprettholde troen på at -ikke nevnt- ikke også innebærer at man er glemt. Eksempler på dette er offentlige dokumenter, artikler, forskning (sosiologi, medievitenskap, jus, sosialantropologi osv) og media. Sist, men ikke minst, er diskriminering av funksjonshemmede et ikke-tema på dagsorden i menneskerettighets- og aktivistmiljøer som nettopp utgjør de viktigste garantistene for at en gruppes menneskerettigheter blir satt i fokus og ivaretatt.

Her er noen konkrete eksempler på at funksjonshemmede utelates fra dagsorden når menneskerettigheter er i fokus. I markeringen av 50 års jubileet for FNs Verdenserklæring for menneskerettighetene ble det avholdt et stort antall seminarer om hvordan menneskerettighetene er truet for ulike befolkningsgrupper. Ingen omhandlet funksjonshemmedes situasjon.

I en artikkel i dette tidsskriftet som omhandler behovet for å styrke det konstitusjonelle vern om menneskerettighetene, peker Marius Emberland på at det ikke finnes noe diskrimineringsforbud i Grunnloven: ”for eksempel på grunnlag av rase, kjønn, seksuell legning eller politisk oppfatning.”⁵ s. 312. Selv om Emberland her bare gir eksempler, er det disse som går igjen når diskriminering fokuseres.

I NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted ⁶ drøftes ytringsfrihetens vilkår i forhold til minoriteter på s. 68:
Minoritetenes forutsetninger og muligheter for å delta i ”åpen og opplyst samtale” kan sies å være en virkelig ”test case” på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.

Videre presiseres det at staten ikke bare skal avholde seg fra inngrep, men også har en positiv forpliktelse til å legge til rette for åpen samtale og fri informasjonsflyt. Denne uhyre viktige tolkningen av SP finner vi under avsnitt 4.3.4 ”Det flerkulturelle samfunn”.

Ytringsfrihetsutvalget ser ikke at mennesker med nedsatt funksjonsevne ekskluderes i informasjonssamfunnet og dermed er en virkelig ”test case” på ytringsfrihetens vilkår. Funksjonshemmede nevnes ikke med ett ord i denne utredningen, hvis tankegods vil være premissgivende for hvilke hensyn som legges til grunn i politikken på dette området i årene fremover

At Norge ikke føler seg forpliktet av SP til å legge til rette for politisk deltakelse for alle, fikk vi bekreftet da åtte organisasjoner av funksjonshemmede arrangerte et Tribunal for å sette menneskerettighetene på prøve høsten 2000. ⁷ Den arrangerte domstolen (bestående av kjente lagdommere) ga Regjeringsadvokaten medhold i at de sivile og politiske rettigheter utelukkende er av negativrettslig karakter, dvs. de skal beskytte den enkelte mot inngrep og overgrep fra staten. Staten har, ifølge dommene, ingen nasjonale eller internasjonale juridiske forpliktelser til å tilrettelegge slik at den enkelte borger faktisk får utøvet sine sivile og politiske rettigheter og plikter, for eksempel sikre at kommunestyresalen er tilgjengelig for folkevalgte rullestolbrukere.

Dette viser med all tydelighet at utelatelsen av funksjonshemmede fra opplistingen av spesielt utsatte grupper ikke kan betraktes som en tilfeldighet uten konsekvenser. Tvert imot er utelatelsen et uttrykk for hvem man ikke har hatt i tankene ved utformingen av konvensjonene. Funksjonshemning i likhet med f.eks. analfabetisme, er faktorer som ikke bare må tas i betraktning, men være styrende i utformingen av konvensjonene, om statene virkelig har ment alvor med at alle borgere skal ha de samme sivile og politiske rettigheter. I dag er disse konvensjonene utilstrekkelige og vitner om at også på dette området ignoreres borgere med funksjonsnedsettelser.

Det spørsmålet som bør stilles av alle som blir gjort oppmerksomme på denne utelatelsen, er hvorfor alle disse andre gruppene er nevnt eksplisitt når konvensjonene omfatter alle mennesker, og hvorfor en gruppe stadig utmerker seg ved å være utelatt i opplistingen i så viktige dokumenter.

Videre bør man spørre hvorfor kvinner, barn og etniske minoriteter har fått egne konvensjoner som gir ytterligere beskyttelse, mens man har vurdert at funksjonshemmede ikke trenger egen konvensjon. Dette til tross for åpenbare svakheter ved de generelle konvensjonene nettopp for denne gruppen som i tillegg er usynliggjort i restkategorien – other status -. Fordi motstanden var så stor mot en egen konvensjon, ble funksjonshemmede i 1993 avspist med FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning.⁸ De er ikke juridisk bindende.

Et nytt forsøk på å få en konvensjon for funksjonshemmede er på gang, parallelt med krav om forbedring av eksisterende konvensjoner. FNs Ad Hoc Komité som arbeider med et konvensjonsforslag har laget et resolusjonsforslag som bl.a oppfordrer statenes menneskerettighetsmiljøer til å engasjere seg i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner og andre, for å sette funksjonshemmedes menneskerettigheter på dagsorden og å fremme forslag til konvensjonstekst.

Anti-diskrimineringslov i Norge
Funksjonshemmedes organisasjoner krever nå et lovfestet vern mot diskriminering i Norge. NOU 2001:22 Fra bruker til borger ⁹ som ble lagt fram i fjor sommer gir solid dokumentasjon på behovet for en slik lov, og konkluderer på s. 294 med at:
Når mål eller hensyn knyttet til en samfunnsgruppe glemmes i den grad at det blir et system i det, skyldes dette i stor grad at gruppen har en for svak posisjon til å gjøre sine premisser gjeldende – til å gjøre dem til selvsagte hensyn og premisser. Den svake posisjonen medfører at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet om gruppen overses, og manglende handling får ingen konsekvenser. Det råder fremdeles en del fordommer som gjør at det ikke er like selvsagt å ta inn hensynet til funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen. Mennesker med funksjonsnedsettelser blir ikke sett som en del av befolkningen – men som en gruppe som ønsker sine krav gjennomført på bekostning av den øvrige befolkningen. Det er et alvorlig paradoks at nettopp fordi hensynet til alle borgere ikke legges til grunn for politikk og utforming av tiltak, kommer samfunnet i en situasjon der en må ty til kostbare særløsninger i etterkant.

Til tross for sitt krasse budskap og sine drastiske forslag til virkemidler, har NOU 2001:22 blitt møtt av en nærmest ”øredøvende taushet”. Kun 4 % av landets kommuner fant bryet verdt med å avgi høringssvar. Fraværet av oppmerksomhet gjenspeiles også i at funksjonshemmedes kamp for en anti-diskrimineringslov føres uten alliansepartnere, noe som skiller denne gruppen fra andre marginaliserte grupper i det norske samfunn.

Årsaken er manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres, både fra myndigheter og resten av samfunnet. Funksjonshemmede var den siste gruppen som fikk vern mot diskriminering i Arbeidsmiljølovens § 55 A, fordi myndighetene trakk i tvil om det var behov for det. Det var uten tvil EU-direktivet på dette området som avgjorde saken her hjemme.

Min påstand er at den rådende forståelsen av funksjonshemmedes plassering og status i samfunnet er fortsatt på det stadiet hvor man forsvarer manglende deltakelse med henvisning til biologiske og psykologiske årsaksforklaringer, dvs. ekskluderingen forstås som resultat av naturgitte, ikke menneskeskapte forhold. Det er først når samfunnet tar et oppgjør med denne fordomsfulle og antikvariske forståelsen av årsaksforhold, slik det har gjort i forhold til kvinner, ikke-hvite og homofile, at erkjennelsen av at funksjonshemmede blir diskriminert, kan etableres. Hvis menneskerettighetsforkjempere mangler denne erkjennelsen, vil diskrimineringen fortsette, og forties. Borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen vil utfordre menneskerettighetsmiljøer med Norsk senter for menneskerettigheter, som nå har nasjonalt ansvar for menneskerettighetskompetansen, i spissen, til aktivt å engasjere seg sammen med funksjonshemmedes organisasjoner i kampen mot fordommer og for lovfestet vern mot diskriminering nasjonalt og internasjonalt.

1. Risse, Thomas m.fl., (red.): The Power of Human Rights (Cambridge, Cambridge University Press 1999) ↩︎
2. FNs internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter, SP ↩︎
3. FNs internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK ↩︎
4. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, EMK, ↩︎
5. Emberland, Marius: ”I grunnlovskonservatismens favntak” (1997) Årgang 15. Nr. 3 / 4 Mennesker og rettigheter 312, 308-317 ↩︎
6. NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted. ↩︎
7. Tribunal 13.9.2000 Referat (<http:/www.stopdisk.no>)) ↩︎
8. FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning 1993 ↩︎
9. NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer ↩︎

Livsvarig arbeidsløshet – et politisk ikke-fenomen

Av Berit Vegheim

Innlegget ble trykket som kronikk i Klassekampen 1. mars 1990

I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i den debatten som har vært ført bl.a. i media om arbeidsmarkedspolitikken i Norge. I debatten har det vært fokusert på antall, konsekvenser, alternative forklaringsmodeller og innimellom også på enkeltskjebner. Politikere, økonomer, psykologer og andre fagfolk uttrykker sin bekymring over den situasjon landet og dets innbyggere har kommet i med et rekordhøyt antall registrerte arbeidsledige i etterkrigstid. La det være sagt med en gang, denne bekymring deler jeg fullt ut.

Det som jeg imidlertid reagerer på er at sysselsettingsproblemene fremstilles som om de skulle være av ny dato. Det har i mange år vært hevdet at vi har hatt full sysselsetting i Norge og for en del år tilbake ble det endog hevdet at vi hadde mangel på arbeidskraft. Dette er en sannhet med ikke bare visse, men med mange modifikasjoner, og siden slike «heldige» sannheter har en tendens til å bli særlig viktige i motgang, spesielt for politikere, finner jeg grunn til å minne både politikere og andre på at begreper som «full sysselsetting» og «arbeidsledighet» er relative og problematiske begreper. Begrepene er tilsynelatende nøytrale, men i virkeligheten kan de tjene til å tilsløre de faktiske forhold.

Så langt jeg har kunnet registrere har debatten fokusert på den del av befolkningen som er registrert arbeidsledige, samtidig som den fullstendig har utelatt en gruppe som trolig er dobbelt så stor, nemlig de menneskene som ikke er registrerte og som heller ikke vil bli det i framtiden, fordi de mottar trygd.
Blant disse menneskene er det særlig en gruppe som jeg ønsker å trekke frem. Det er dem som aldri har utgjort annet enn en skjult reserve for arbeidslivets reservelag, altså et C-lag, og som pga. en eller annen nedsatt funksjonsevne ikke antas å være produktive og lønnsomme nok, og følgelig heller ikke gjør seg fortjent til en status som arbeidsledige. Mellom 150 000 og 200 000 funksjonshemmede er i yrkesaktiv alder dvs. 17 – 65 år og uten arbeid, men av velferdsstaten er de dømt til livsvarig arbeidsløshet.

Begrepsbruken ovenfor er ikke tilfeldig da begrepet arbeidsledig synes å vinne stadig større utbredelse i tider med stor arbeidsløshet. Arbeidsledig henspeiler på en tilstand i påvente av noe, og signaliserer en positiv holdning til arbeidsmarkedet og dets muligheter. Begrepet arbeidsløs derimot er negativt ladet og viser først og fremst tilbake på individet, uten å utsi noe om muligheter eller overskridelse av tilstand. Det er interessant å se hvordan arbeidsløshetsbegrepet er i ferd med å forsvinne ut av vokabularet både hos politikere og i media i disse tider.

Når jeg insisterer på å bruke begrepet arbeidsløs om den tilstanden mennesker med nedsatt funksjonsevne befinner seg i, skyldes det at samfunnet ikke trekker inn denne gruppen som potensiell arbeidskraft, og som sagt forblir gruppen utestengt fra såvel arbeidsmarked som arbeidsmarkedsstatistikk, og henvist til et av velferdsstatens paradoksale «goder»; nemlig offentlig forsørging i form av trygd. Det er interessant at ingen fagfolk som ellers ser ut til å være opptatt av de personlige og de økonomiske konsekvenser av arbeidsløshet, finner grunn til å fokusere på de menneskene som er aller verst stilt i forhold til arbeidsmarkedet.
Kanskje mennesker som har nedsatt funksjonsevne ikke opplever sin arbeidsløshet som et problem? Kanskje reflekterer man ikke over å bli utestengt fra en arena som er av så fundamental betydning for de øvrige i samfunnet når man likevel er utestengt fra deltakelse på andre arenaer utenfor arbeidslivet også. Logisk sett skulle en anta at jo mer isolasjon og utestengning et individ er utsatt for, desto større blir konsekvensene for dette individet.

Når det gjelder den økonomiske konsekvensen for samfunnet, skulle regnestykket være klart om en velger å anlegge et velferdsperspektiv på det, dvs. at det eksisterer en forutsetning om at alle skal ha en økonomi som er til å leve av. En person som mottar full forsørging i form av trygd i hele eller deler av sitt voksne liv, blir nødvendigvis dyrere for det offentlige enn en person som produserer og betaler skatt som gjenytelse for sin inntekt. Sett ut ifra et privatkapitalistisk perspektiv derimot, kan det være direkte lønnsomt å overlate til det offentlige å forsørge mennesker som kan medføre ekstra kostnader for arbeidsgiver, før de er kommet opp på et akseptabelt produktivitetsnivå.

Med vilje har jeg utelatt å nevne de politiske konsekvensene av å dømme en gruppe til livsvarig arbeidsløshet. Masser av arbeidsløse mennesker kan uten tvil virke inn på, og endog føre til radikale omveltninger av politikken som føres i et samfunn. Det er vel imidlertid ingen politiker som er ved sine fulle fem, som frykter at det å holde funksjonshemmede mennesker arbeidsløse, skal få noen som helst betydning for maktbalansen i samfunnet. Her har vi nok en gang med en gruppe mennesker å gjøre som selv om de sammen med andre grupper utestengte, faktisk tilhører en majoritet i forhold til den minoriteten som sitter med makt i samfunnet, ikke utgjør noen trussel for andre enn i verste fall, seg selv.

Det er naivt å tro at arbeidsmarkedspolitikken er verdinøytral, og som Roar Eilertsen påpeker i sin artikkel i Klassekampen 14.2. med overskriften «Moderasjon og arbeidsløshet», dreier økonomiske modeller seg om politikk mer enn matematikk. Modellene presenteres som absolutte sannheter om samspill mellom faktorer og størrelser, uten at de fanger opp eller utsier noe om sentrale verdispørsmål. Når teoriene likevel forutsetter et bestemt verdisystem, kan det være på sin plass å stille spørsmålstegn ved eksistensen av de påstått store partipolitiske skillelinjene i vårt samfunn. Økonomer som Roar Eilertsen er det stort behov for som premissleverandører, om interessegrupper i samfunnet overhode skal ha mulighet til å kunne vurdere de beslutninger som tas og eventuelt argumentere mot en tilsynelatende deterministisk utvikling.

Det finnes flere økonomiske modeller som viser forholdet mellom sysselsettingspolitikk og lønnsomhet. Lønnsomhet for de få er ikke nødvendigvis lønnsomhet for de mange. Det er opplagt at vi har med et meget aktivt, verdiladet valg å gjøre. Valget innebærer bl.a. at man bevisst utestenger og utstøter mennesker fra arbeidsmarkedet, og isteden satser fullt og helt på lønnsomhet for en mindre gruppe. Til og med Keynes som slett ikke var noen sosialist, så dette, og hevdet at det var viktig i nedgangstider å stimulere til økt etterspørsel for å få hjulene i gang igjen, selv om dette for den enkelte kapitaleier ville være direkte ulønnsomt i første omgang.

Fra politikernes side har man stadig fått høre at arbeidsløsheten er betinget av konjunktursituasjonen. Så snart det blir oppgangstider vil det også bli arbeid til funksjonshemmede. Sannheten er imidlertid at det finnes ganske mange mennesker som aldri får innpass på arbeidsmarkedet, hverken i oppgangs- eller nedgangstider. Dette skyldes bl.a. at hver konjunktursvingning skaper nye produksjonsmåter som enten stiller for store krav til omstillingsevnen hos den enkelte, eller de rett og slett overflødiggjort dem for godt. For funksjonshemmede dreier arbeidsløshet seg sjelden om konjunktur- eller friksjonsledighet, men dessverre fanger ikke økonomiske modeller opp en type arbeidsløshet som er forårsaket av en bestemt verdisetting av den enkelte. Myndighetene blir sjelden konfrontert med den verdisettingen som ligger til grunn for økonomisk politikk, og kanskje tror politikerne selv på sine økonomisk baserte argumenter.

Hvilken verdisetting siktes det til her? For å forklare hva som menes, må jeg si noen ord om det spesielle ved velferdssamfunnet.
På samme måte som det er med sysselsettingspolitikkens eksklusjon av mennesker med nedsatt funksjonsevne, kan en si at forstørrelsesapparatets inklusjon av samme gruppe holdes utenfor den politiske debatten i Norge. Det hersker bred enighet blant politikere, både i og utenfor Stortinget, om at personer med nedsatt funksjonsevne skal være stønadsberettiget gjennom Folketrygden. Denne enigheten og dette en gang for alle vedtatte prinsippet, har løst alle eventuelle sysselsettingsproblemer for denne gruppen mennesker. De trenger ganske enkelt ikke delta, og bestrebelsene for å skaffe egnet arbeid blir deretter.
Vinningen er god samvittighet hos alle berørte parter i de etater som har noe å gjøre med folks livskvalitet, samt at næringslivet, både det offentlige og det private, kan utvikle seg friere og i samsvar med et overordnet lønnsomhetsprinsipp. Omstillingsevnen er som kjent størst blant en liten minoritet av arbeidstakerne, og denne lønnsomhetstankegangen forutsetter egentlig at folk som ikke passer inn i idealbildet av arbeidstakeren holdes utenfor arbeidslivet. Det er ikke arbeidsvillige man tenker på når det er snakk om mangel på arbeidskraft, men derimot en liten gruppe høyproduktive og omstillingsdyktige menn i den riktige alderen.

Den velferdspolitikken som har vært ført i Norge i etterkrigstiden, og som vi er så stolte av, har skaffet oss mange mette men passive borgere, og et offentlig forsørgelsesapparat som er så velfundert og velbegrunnet at de færreste reiser spørsmålstegn ved det. Når det så fokuseres på dette finmaskede sosiale sikkerhetsnettet, skjer det først og fremst ut ifra en bekymring for dets videre opprettholdelse i framtiden, og for at enkelte som per definisjon ikke har gjort seg fortjent til offentlig forsørgelse utnytter systemet.

Så dyktig har apparatet klart å legitimere sin egen eksistensberettigelse, og at det er noe galt med en del av borgerne som gjør disse spesielt fortjent til å være ensidig mottakere, at funksjonshemmede selv godtar en slik form for utestengning. Innsatsen fra funksjonshemmedes side er konsentrert om å høyne stønadssatsene på samme måte som arbeidstakere er opptatt av å forhøye sin inntekt. I bakgrunnen kommer krav om likestilling og deltakelse, men slike krav når som regel aldri lenger enn til det papiret de skrives på. Slike krav vanskeliggjøres med at man innehar en mottakerstatus, og således i utgangspunktet er definert som ressurssvak og ensidig ressurskrevende, samt at midlene til å sette makt bak kravene er fraværende.

Manglende tilrettelegging for full samfunnsmessig deltakelse sier mindre om velferdsnivå i et gitt samfunn (i Norge anses dette nivået for å være svært høyt), men desto mer om menneskesyn og verdisetting. Et samfunn som ikke har bruk for alle sine borgere, men råd til å betale for dem som faller utenfor, er beskyttet mot å bli konfrontert med hvilket menneskesyn som egentlig danner grunnlag for den politikk som føres.

Som sagt er man som mottaker av trygd ikke anerkjent arbeidsløs og arbeidsløshet blant funksjonshemmede er derfor politisk sett nærmest et ikke-fenomen. Det må likevel være lov til å spørre om arbeidsløshet bare er et problem for dem som til enhver tid er 100% funksjonsdyktige i forhold til samtidens produksjonsmåte, og som følgelig ikke vha. trygd er blitt utdefinerte som overflødige og unyttige.

Dersom det ikke er viktig å delta på arbeidsmarkedet eller i aktivt samfunnsliv for den enkelte, og dersom det er verdifullt å være passiv mottaker, kunne vi ha nådd atskillig lenger i vår kamp for å overflødiggjøre mest mulig menneskelig arbeidskraft, om vi like godt først som sist går helhjertet inn for en slik utvikling.

Nye ord hjelper lite uten holdningsendring

Les saken her: https://www.handikapnytt.no/nye-ord-hjelper-lite-uten-holdningsendring/?fbclid=IwAR2BKg9fNYAuaCVK_M8WVB_Xa6DZVTuA88WxkEaWeRb9ZKcmXzFkXe3TTJg

Åpent brev til byrådet: – Når skal Oslo kommune slutte å diskriminere oss?

Les saken her: https://vartoslo.no/likestillings-og-diskrimineringsloven-oslo-radhus-radhuset/apent-brev-til-byradet-nar-skal-oslo-kommune-slutte-a-diskriminere-oss/487676?fbclid=IwAR2GVppMu3xW_QM6YqYnsEQZxuxFMK0QQdDfoq8kovfJnxHoH2Mq_ONeVak

Forslag til ny diskrimineringslov

Lov om forbud mot diskriminering – forkortet diskrimineringsloven

NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern

Kommentar ved Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen og styremedlem i Menneskerettsalliansen

Prinsipielt gjennombrudd i forhold til diskrimineringsgrunnlag

Et viktig gjennombrudd for Menneskerettsalliansen er at lovforslaget i tillegg til å gi vern mot diskriminering til de mest kjente grunnlagene: kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn og alder, også omfatter grunnlag som kan ha behov for slikt vern. Loven har en såkalt sekkekategori som benevnes: andre liknende vesentlige forhold ved en person”.

Kampen for en lov som gir alle diskriminerte grupper i samfunnet et rettslig vern, har vært den viktigste kampsaken for Menneskerettsalliansen siden starten i 2003.

Det er mange grunner til at lovgiver ikke har full oversikt over hvilke befolkningsgrupper som trenger diskrimineringsvern til enhver tid.

Dessuten er utsatthet historisk betinget som f.eks. kategorien tyskerbarn. Utsatthet henger svært ofte sammen med forhold som har med kropp og helse å gjøre, som f.eks. HIV. I andre tider var det andre sykdommer som skapte utgrupper som f.eks. tuberkulose og ikke minst spedalskhet.

Men like viktig som dette tidsmessige aspektet; enhver tid har sine utgrupper, er også det faktum at lovgivers egne fordommer og forutinntatte oppfatninger om gruppers posisjon og status i samfunnet, vil avgjøre hvilke grupper som anses for å ha behov for diskrimineringsvern. Rådende moralnormer er selvfølgelig en svært viktig faktor her, både ift. sykdom som smitter og ift. atferd som prostitusjon, kriminalitet og rusbruk. Og nærmest motsatt av fordømmelsen av disse gruppene, kan en si at veldedighets- og sykdomstankegangen har tilslørt eksklusjon av andre grupper.

Dette har vi ikke minst erfart når det gjelder funksjonshemmede. Først i 1993 erkjente FN at funksjonshemmede utsettes for diskriminering. Man innrømmet at når funksjonshemmede ikke er listet opp blant de 12-15 grunnlagene som er nevnt i menneskerettskonvensjonene fra 1966, skyldtes det rett og slett manglende bevissthet om at gruppen ble utsatt for diskriminering. Det samme den europeiske menneskerettskonvensjon og dens tilhørende protokoll nr. 12. Verdens største minoritet er simpelthen gjemt og glemt.

Erkjennelse av egne blanke flekker og egne mer eller mindre bevisste fordommer, bør derfor ut fra et rettsikkerhets- og menneskerettssynspunkt skape en ydmykhet hos lovgiver når det gjelder forvaltning av et så fundamentalt rettsvern som diskrimineringsvernet.

Så langt kan vi si at Diskrimineringslovutvalgets flertall innfrir vårt krav.

Fortsatt rangering av diskrimineringsvernet

Det forstemmende ved lovforslaget er imidlertid at utvalget ikke tar konsekvensen av sin egen innsikt om at noen grupper kan være like utsatt for diskriminering som de gruppene som er blitt identifisert, uten at de har klart å synliggjøre seg og har ressurser nok til å føre kampen like tungt som f.eks. kvinner og etniske minoriteter. Utvalget erkjenner således at personer på grunn av bl.a kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og overvekt er særlig utsatt for diskriminering, men denne identifiseringen gir seg ikke utslag i at disse grunnlagene blir eksplisitt nevnt og får samme grad av vern som de grunnlagene som allerede har et vern i lovgivningen fra før.

Diskrimineringsvernet er nemlig ikke like sterkt for sekkekategorien som for de eksplisitt nevnte grunnlagene. De spesielle reglene som gjelder for bevisbyrde § 28, oppreisning og erstatning § 29 og arbeidsgivers aktivitetsplikt § 26, omfatter ikke ikke-identifiserte grunnlag.

Begrunnelsen for denne graderingen er for så vidt forståelig og logisk. Av hensyn til pliktsubjektenes rettsikkerhet må forutsigbarhet veie tungt. Det er ikke lett for en arbeidsgiver eller en tjenestetilbyder å vite hvordan alle situasjoner slår ut for alle grupper i samfunnet. Tydeliggjøringen og synliggjøringen av årsakene til og mekanismene rundt eksklusjon har vært avgjørende for hver av de gruppene som etter hvert har fått et særskilt vern.

Det er derfor viktig at de grupper som er erkjent utsatt for diskriminering, identifiseres og nevnes eksplisitt i loven. Først da har vi fått samme grad av vern for alle diskriminerte grupper vi kjenner til på et gitt tidspunkt.

Vi vil nevne en faktor som ikke er tatt med i utredningen, som i høy grad påvirker hvor sterkt og effektivt vern en gruppe oppnår. Tilgangen på alliansepartnere er utslagsgivende for minoriteters kamp mot majoriteten. Dette avspeiles tydelig i dagens diskrimineringslovgivning som den nye loven er ment å erstatte.

Vi beklager derfor sterkt at Graverutvalget har valgt å opprettholde en del av de skjevheter som dagens lovverk er beheftet med.

Et svært tydelig eksempel på dette er den spesielle straffebestemmelsen som gjelder for grov overtredelse av forbudet mot diskriminering på grunnlag av etnisitet som er begått av flere i fellesskap, jf. § 52. Denne bestemmelsen er en videreføring fra dagens diskrimineringslov.

Spørsmålet her er ikke om en slik bestemmelse er berettiget, men om det kan la seg forsvare at tilsvarende grove brudd begått mot andre grupper, ikke behandles likt. Et konkret eksempel omtales i artikkelen Diskriminering og rasisme.

Erkjennelsen av at andre grupper enn dem som tradisjonelt er blitt definert inn under vernet mot rasisme, også utsettes for hatmotiverte handlinger, hatkriminalitet, har kommet gradvis.

Utviklingen av et strafferettslig vern tilsvarer utviklingen av et sivilrettslig vern mot diskriminering. Manglende erkjennelse har ført til at funksjonshemmede ikke har et strafferettslig vern i dag, og vil først få det i den nye straffeloven.

Stopp Diskrimineringen har kjempet i front og nokså alene i flere år for å så den erkjennelsen hos politikerne. Til og med Syseutvalget avviste behovet for vern i straffelovens § 135a.

Stopp Diskrimineringen vil konkludere med at det nye lovforslaget er et stort skritt på veien mot målet om likhet for loven. Men vi har en jobb å gjøre både i Menneskerettsalliansen og i stiftelsen for å sikre at ny diskrimineringslov gir samme grad av vern til alle som vi vet trener det.

Vil Regjeringen oppfylle sine menneskerettsforpliktelser?

av Berit Vegheim, daglig leder for Stopp Diskrimineringen

Det gikk 40 år før FN endelig erkjente funksjonshemmedes rett til å realisere de rettigheter alle borgere har hatt siden 1966. I 2007 fikk funksjonshemmede en egen konvensjon som skal sikre fulle borgerrettigheter.  Men mye tyder på at den norske Regjering ikke har tenkt å innfri sine forpliktelser

Introduksjon

Selvfølgelig er funksjonshemmede omfattet av FNs to hovedkonvensjoner fra 1966 om hhv. sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men en ting er å ha en rettighet, noe helt annet er det å ha rett til å realisere den. La oss illustrere dette med et velkjent eksempel. Det hjelper lite om alle barn i verden har rett til skolegang, hvis skolen ligger så langt unna at barna må bruke hele dagen til å gå til og fra skolen, og landet er så fattig at det ikke kan tilby skoleskyss. Visst er rett til skolegang viktig, men den innfris ikke uten tilrettelegging. Slik er også situasjonen for funksjonshemmede. Uten retten til tilrettelegging forblir rettighetene på papiret. Likevel har FN først nå erkjent at funksjonshemmede må ha rett til nødvendig tilrettelegging. I år fikk funksjonshemmede sin egen konvensjon som slår fast at det å nekte rimelig tilrettelegging er diskriminering.

Funksjonshemmedes rettsstilling – et velferdsanliggende

Alle bør spørre seg om hvorfor det har tatt så lang tid å erkjenne funksjonshemmedes rett til å realisere sine menneskerettigheter?

FNs Generalforsamling kunne så sent som i 1993 ikke enes om en egen konvensjon var formålstjenlig. Årsaken er at funksjonshemmedes rettsstilling ikke har blitt betraktet som et menneskerettighetsanliggende, men som et velferdsspørsmål. Så vel nasjonalt som internasjonalt har det hersket manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres. NOU 2005:8 poengterer denne kjensgjerning med referanse til Quinn og Degener[1] i kap. 6.2, s. 77:

”Rettsstillingen til mennesker med nedsatt funksjonsevne er blitt betraktet som et velferdsspørsmål, ikke som et spørsmål om menneskerettigheter. Som en følge av dette er ”disability” ikke særskilt nevnt som diskrimineringsgrunnlag i FNs menneskerettskonvensjoner fra 1966, eller i Den europeiske menneskerettskonvensjon.”

Derfor er ikke funksjonshemmede blant alle de utsatte gruppene som listes opp i menneskerettighetskonvensjonene fra 1966, til tross for at funksjonshemmede utgjør en av verdens største minoriteter.

Stopp Diskrimineringen har ved flere anledninger påpekt at denne utelatelsen fra opplistingen i de ovennevnte konvensjonene[2], skyldes at de som utformet konvensjonene ikke hadde mennesker med funksjonsnedsettelser i tankene. Hver gang har dette blitt bagatellisert av norske menneskerettighetseksperter som viser til at vi er dekket av konvensjonenes restkategori ”other status”, eller annen status som det heter på norsk. Poenget er imidlertid at nettopp denne befolkningsgruppens rettigheter til deltakelse ikke ivaretas på en slik implisitt måte.

Det bør også sies at det er underlig at menneskerettseksperter kan tro at det beror på tilfeldigheter at FN i 1966 unnlot å nevne en av verdens største minoriteter eksplisitt når de foretok en opplisting av 12-15 diskrimineringsgrunnlag. Og at dette ikke beror på tilfeldigheter, bekreftes av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ECOSOC) i General Comment No. 5[3] fra 1993. Her forklares denne unnlatelsen med manglende bevissthet om hvor viktig det var å fokusere denne gruppens rettigheter spesielt:

“6. The absence of an explicit, disability-related provision in the Covenant can be attributed to the lack of awareness of the importance of addressing this issue explicitly, rather than only by implication, at the time of the drafting of the Covenant over a quarter of a century ago.”

Mye ”god vilje” – men svært liten vilje til å binde statene

Veien fram til en egen konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter har vært lang og brolagt med gode forsetter. Og som sedvanlig når ”den gode vilje” råder, ledsages den av motvilje mot å ta i bruk reelle styringsverktøyer. Derfor har FN avspist funksjonshemmede

med FNs standardregler som i motsetning til en konvensjon, ikke er rettslig bindende.

Hvor liten betydning menneskerettighetene faktisk har hatt for funksjonshemmede inntil i år, ble demonstrert da åtte organisasjoner av funksjonshemmede arrangerte et tribunal i 2000, for å sette sine rettigheter på prøve.[4] Tribunalet ble satt opp som en domstol med profesjonelle advokater på begge sider. I sak etter sak tilbakeviste Regjeringsadvokaten at staten hadde noen forpliktelser til å tilrettelegge for å sikre rettighetene, bl.a til å delta i hemmelig stemmegivning.

Syseutvalgets lovforsalg oppfyller ikke FN konvensjonens krav

Derfor er det av uvurderlig betydning at FN konvensjonen er krystallklar på at statene forplikter seg til å tilrettelegge for at funksjonshemmede kan få realisert sine menneskerettigheter. Konvensjonen gir altså ingen nye rettigheter. Erkjennelsen av at tilrettelegging er absolutt nødvendig, gjennomsyrer hele konvensjonen.

Og viktigst av alt; er erkjennelsen i artikkel 2 av at det er diskriminering, hvis man nekter noen rimelig tilrettelegging. I definisjonen av diskriminering heter det i siste setning:

”It includes all forms of discrimination, including denial of reasonable accommodation;” (vår understrekning). Reasonable accommodations kan best oversettes med rimelig tilrettelegging.

Kravet om rimelig tilrettelegging er selve garantien for at de som tilbyr varer og tjenester, tilbud og goder i vid forstand, må foreta seg noe for å gjøre sitt tilbud tilgjengelig for mennesker med funksjonsnedsettelser. Riktignok tas det forbehold om at tilretteleggingen ikke må innebære en uforholdsmessig byrde. Men en skal merke seg at i Norge, vil en slik innskrenkning ha mindre betydning enn i de fleste andre land.

Norge har signert konvensjonen og står foran ratifisering, og må oppfylle konvensjonens krav.

Det lovforslaget som ble lagt fram av et offentlig utvalg i 2005, NOU 2005:8, oppfyller imidlertid ikke FN konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging. Lovforslaget stiller krav om universell utforming, som riktignok er et svært radikalt krav, men et krav som forutsetter at alle greier seg selv om fysiske forhold er universelt utformet. Utvalget viser en forbløffende mangel på kunnskap om målgruppen de skal gi diskrimineringsvern, når de fastslår at kun et fåtall, de med sterke kognitive funksjonsnedsettelser, vil falle utenfor med et slikt krav.

Men tilrettelegging dreier seg ikke bare om utforming av fysiske forhold om retten til varer og tjenester skal realiseres: Syseutvalget påpeker selv at tjenester som så dann faller utenfor rettskravet, fordi: ”Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.” (jf. NOU 2005:8, kap. 10.12.3.2.). Her overser utvalget at målet for loven er å sikre retten til de goder som andre borgere nyter godt av, ikke retten til et bestemt virkemiddel.

Konsekvensen av denne feilslutningen er at lovforslaget fritar offentlige og private virksomheter fra å foreta seg noe som helst, dersom tjenesten ikke lar seg universelt utforme, enten fordi den ikke består av fysiske forhold, eller fordi det ikke finnes teknologiske løsninger enda, eller tjenesten forblir utilgjengelig, selv om den er universelt utformet. Svært mange kan ikke kommunisere med døde ting, slik et selvbetjeningssamfunn legger opp til. For dem er det en forutsetning at det finnes mennesker å snakke med og som kan gi personlig service.

Endelig, og ikke minst graverende, gir dette lovforslaget en tilbyder som får medhold i at det er for dyrt å sikre universell utforming, fritak fra tilretteleggingsplikten.

Lovforslaget er følgelig i direkte motstrid til FN konvensjonen ved at nekt av varer og tjenester ikke defineres som diskriminering, selv om rimelig tilrettelegging ikke utgjør en uforholdsmessig byrde, verken praktisk eller økonomisk.

Stopp Diskrimineringen har overfor Regjeringen påpekt dette mangelfulle rettskravet på varer og tjenester flere ganger, først i høringsuttalelsen til NOU 2005:8.

Så langt har vi ikke fått signaler om at den rød-grønne regjering har skjønt alvoret i denne kritikken, en kritikk som nå også målbæres av de fremste menneskerettseksperter på dette området internasjonalt.

Vi avkrever Regjeringen et svar om den vil oppfylle FN konvensjonens krav i det forslaget til diskrimineringslov som skal legges fram neste vår. Det er det minste vi må kunne forlange av et land som skryter av sitt eget engasjement for å få konvensjonen på plass. Det er nå rettighetene skal innfris.

Norge skryter av sitt engasjement for FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Vi forventer at lovforslaget som legges fram neste år, oppfyller konvensjonens krav og vel så det. Det forventes også av Norge som et av verdens rikeste land – hvilke andre land skal ha råd til å sikre nødvendig tilrettelegging, hvis ikke Norge har det?

Vi krever at Norge også må ratifisere tilleggsprotokollen som gir den enkelte klageadgang til komiteen som skal overvåke etterlevelsen av konvensjonen.

Til slutt oppfordrer vi alle til å engasjere seg i denne rettighetskampen.

Skriv under vårt krav om anti-diskrimineringslov på www.stopdisk.no

Den taushet som har vært i offentligheten til nå må brytes, og du kan bidra til det.

Les mer om denne saken:

Høringsuttalelse om samsvar med FN konvensjonen på www.stopdisk.no

(Stopp Diskrimineringen høringsuttalelse)

På tide å realisere forpliktelsene på www.dok.no

(Stopp Diskrimineringens blogg i oktober)

Harmonerer ikke med FN konvensjonen på www.dok.no

(Referat fra internasjonal konferanse om menneskerettigheter på Island, hvor fremtredende menneskerettighetseksperter på dette feltet, bekrefter manglende samsvar).

Innfri forpliktelsene på www.aftenposten.no

(debattinnlegg fra Stopp Diskrimineringen 20.10.07)

---

[1] Quinn and Degener: Human Rights and Disability – The

current use and future potensial of United Nations human

rights instruments in the context of disability (2002) s. 1.

[2] Med FNs menneskerettskonvensjoner siktes her til de to hovedkonvensjonene: konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, gjerne forkortet SP og ØSK.

[3] Committee on Economic, Social and Cultural Rights, General Comment No. 5, Persons with disabilities (Eleventh session, 1994), U.N. Doc E/1995/22 at 19 (1995), reprinted in Compilation of General Comments and General Recommendations Adopted by Human Rights Treaty Bodies, U.N. Doc. HRI/GEN/1/Rev.6 at 24 2003).

[4] Referat fra Tribunal 13.9.2000

Vil Norge respektere FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter?

Av Berit Vegheim, leder

Stopp Diskrimineringen

3. desember er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede, innstiftet i 1992. Dagen vil i år bl.a. bli markert av sivilsamfunnet med arrangementer om bekjempelse av hatprat og hatkriminalitet. Svært oppløftende er det derfor at da statsminister Erna Solberg uken før inviterte til innspillsmøte om bekjempelse av hatytringer, også inviterte funksjonshemmede. Vi håper dette innevarsler at denne regjeringen vil stå for en ny og mer inkluderende likestillingspolitikk, enn tidligere regjeringer.

Utfordrende å realisere funksjonshemmedes menneskerettigheter

Det er nemlig en forutsetning om Norge skal oppfylle konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, forkortet CRPD, som Norge ratifiserte i 2013. Konvensjonen forplikter statene til å føre likestillings- og ikke-diskrimineringspolitikk på alle livets områder. Selv om CRPD ikke gir nye rettigheter i forhold til tidligere FN konvensjoner, byr den på utfordringer ved at den konkretiserer hva som må gjøres for at funksjonshemmede skal kunne nyte og utøve sine menneskerettigheter på lik linje med alle andre. På samme måte som retten til skolegang forblir illusorisk for fattige barn som må bruke hele dagen på skoleveien, er ytrings- og meningsfriheten illusorisk om man er uten informasjon om hva som debatteres og besluttes, derfor må statene sikre at alle borgere får informasjon og kan kommunisere f.eks. på tegnspråk eller punktskrift. Selv om Norge har kommet langt i forhold til en rekke andre land, er det ikke slik at Norge er flinkest i klassen når det gjelder realisering av funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Norge skal rapportere neste år

Norge skal avgi første offisielle rapport til CRPD-komiteen allerede neste år, og da vil det bli klart for hele verden hvor stor viljen til å oppfylle konvensjonen er hos norske myndigheter.

Vi ser fram til en høring om rapporten over nyttår, men vi er allerede i full gang med å skrive en alternativ rapport fra sivilsamfunnet, en såkalt «skyggerapport». Vi håper regjeringen innen den tid vil love å innfri disse selvsagte kravene:

Vi krever at Norge inkorporerer CRPD i Menneskerettsloven på linje med øvrige konvensjoner

For det første og i strid med CRPD, er CRPD ikke skrevet inn i norsk lov. CRPD rangerer med det lavere enn øvrige FN konvensjoner, og må vike ved motstrid. Norske myndigheter har så langt avfeid dette både nasjonalt og overfor FNs menneskerettsråd, med at norsk lov er i samsvar med CRPD. Man er imidlertid, åpenbart ikke helt sikker på dette likevel, for som BLD opplyser i et svarbrev av 28.1.2014: «inkorporasjon vil kunne bli vurdert når det er høstet noe mer erfaring med CRPD-komiteens arbeid».

Norge må signere og ratifisere valgfri protokoll

For det andre, og som en følge av denne posisjonen, har Norge enda ikke godkjent tilleggsprotokollen som gir individuell klageadgang. I flere år har vi fått til svar at dette skal utredes. CRPD ble vedtatt av FN i 2006 og trådte i kraft allerede i 2008; forpliktelsene bør derfor være godt kjent.

Vi minner om at Høyre i 2013 kritiserte forrige regjering for å bruke lang tid på utredningen. Vi forventer derfor at denne regjeringen viser handlekraft nå.

Norge må trekke tilbake sine reservasjoner mot artikkel 12 og 14

For det tredje, har det hele tiden vært klart at Norge har flere lover som strider mot CRPD, f.eks. lover som hjemler at funksjonsnedsettelse legitimerer bruk av tvang og frihetsberøvelse: psykiskhelsevernlov, og umyndiggjøring: vergemålsloven. Så ratifiseringen av CRPD i 2013, avga Norge to såkalte tolkningserklæringer som i realiteten er reservasjoner mot artikkel 12 og artikkel 14 som forbyr hhv. umyndiggjøring og tvangsbruk.

Artikkel 12 er selve prøvestenen på om alle er like for og etter loven

At norsk lovverk strider mot CRPD, er bekreftet ved tilbakemeldinger fra CRPD-komiteen til andre land som har avgitt rapport, og som har lover som f.eks. tillater umyndiggjøring. Derfor fant komiteen det nødvendig å veilede landene i tolkningen av artikkel 12 som pålegger statene å erstatte umyndiggjøringslover med tilbud om beslutningsstøtte (General Comment No. 1 ble vedtatt i april). Dette krever en endring i tenkemåte fra dagens system der beslutninger tas på vegne av andre ut fra en paternalistisk tankegang om å vite andres beste, til et system som sikrer at det er den enkeltes vilje og preferanser som avgjør.

Norge har vakt internasjonal oppsikt med sin åpne motstand mot komiteens tolkning.

Til tross for lobbyering overfor andre statsparter, ble Norge ett av kun fire land som leverte forsvar for sin egen tolkning av artikkel 12.

CRPD krever et paradigmeskifte

CRPD krever et paradigmeskifte, og vi konstaterer at norske myndigheter gjentar det i alle festtaler. Hva det innebærer, har verken myndigheter eller domstoler så langt tatt inn over seg. Forskning og rettspraksis viser at funksjonshemmedes rettssikkerhet fortsatt er truet.

Det råder en del fordommer, noe som vi fikk en kraftig påminnelse om da vi leste dette i NOU 2014:10 fra utilregnelighetsutvalget som skulle utrede skyldevne:

«Utvalgets syn er at konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og Høykommissærens forståelse av disse rettigheter ikke rokker ved de grunnleggende og tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer av strafferettslig utilregnelighet.»

Så enkelt kan man feie en hel konvensjon av banen, og siden utvalget også viser til at CRPD ikke gir nye rettigheter, blir dette etter vår mening en ekte Catch 22. En gang var det lov å slå barn, kvinnen hadde ikke stemmerett og var også umyndig. Vi tror ikke det er tvil om at FNs konvensjoner om barnets og kvinners rettigheter, krever avskaffelse av slik lovgivning.

Vårt ønske for VÅR FN dag er at alle menneskerettsmiljøer i Norge setter funksjonshemmedes rettigheter på sin dagsorden og støtter våre krav om at norske myndigheter må respektere vår rett til å nyte og utøve våre rettigheter fullt ut.