Category: Refusert av media

Diskrimineres funksjonshemmede?

av Berit Vegheim

Et forslag om å innføre en lov som skal beskytte funksjonshemmede mot diskriminering er ute på en bred høring i disse dager, og funksjonshemmedes organisasjoner har krevd at regjeringen snarest setter i gang et lovutvalg til å utforme selve loven. Innføring av en antidiskrimineringslov er et av mange omfattende forslag fra Manneråkutvalget i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer.
Samtidig fremmer en rekke land, ikke Norge, forslag om en FN konvensjon som skal beskytte funksjonshemmede mot diskriminering.

La oss med en gang slå fast at:
hvorvidt man forstår eller erkjenner at en gruppe blir diskriminert, beror på i hvilken grad man tror at gruppens forutsetninger for å delta i samfunnet bestemmes av naturgitte eller menneskeskapte forhold.

Når bevisstheten omkring diskriminering av funksjonshemmede er så lav, og til dels fraværende i det offentlige rom, skyldes dette uten tvil at alle som er opptatt av diskrimineringsfenomenet og påtaler dette offentlig; politikere, journalister, samfunnsvitere osv., først og fremst oppfatter funksjonshemmedes lave og eller manglende deltakelse på de sentrale samfunnsarenaer som forårsaket av kroppslige og helsemessige begrensninger hos den enkelte. Hvem har vel opplevd at det settes fokus på funksjonshemmende barrierer i offentlige debatter om årsaker til lav deltakelse fra bestemte befolkningsgrupper. Her skjer det diskriminering på to plan; først har vi selve eksklusjonen av grupper i befolkningen, og dernest ignoreringen eller bortforklaringen av at så skjer. Det er mangelen på erkjennelse og bekymring over at noen borgere settes systematisk utenfor fellesskapet, som er den virkelige trusselen mot demokratiet.

Dette kan best illustreres ved å sammenligne med diskriminering av etniske minoriteter og kvinner. Så lenge man tolket afrikaneres lavere skåre på IQ tester som resultat av rasemessig underlegenhet, erkjente man verken at testenes utforming eller tolkningen av resultatene, var uttrykk for diskriminerende praksis og holdninger. Den rasemessige underlegenhet var et biologisk faktum. På samme måte oppfattet man ikke kvinners manglende deltakelse som et resultat av kvinneundertrykkelse så lenge man kunne forsvare den med at kvinner rent biologisk var skapt for å ivareta oppgavene i hjemmet, og ikke hadde de samme intellektuelle forutsetninger som menn.

Min påstand er at den rådende forståelsen av funksjonshemmedes plassering og status i samfunnet er fortsatt på det stadiet hvor man forsvarer manglende deltakelse med henvisning til biologiske og psykologiske årsaksforklaringer. Til tross for at offentlige dokumenter slår fast at funksjonshemning er et misforhold mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav, ser vi at dagens politikk har stø kurs på de velfungerendes, og ofte de optimalt fungerendes premisser med det resultat at det stadig skapes nye funksjonshemmende barrierer.

Hva så med de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene; erkjenner de at funksjonshemmede diskrimineres? Det er nokså typisk at FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (inklusive protokoll nr. 12) ramser opp alle grupper som kan tenkes å bli diskriminert, unntatt funksjonshemmede. Når dette blir påtalt, blir det hevdet med overbevisning at funksjonshemmede selvfølgelig omfattes av restkategorien -other status-. I teorien er dette korrekt all den tid konvensjonene skal omfatte alle mennesker, og desto større grunn blir det til å stille spørsmål om hvorfor man har funnet det nødvendig å ramse opp alle disse gruppene. Det som er alvorlig, sett med de utelattes øyne, er den manglende interesse for og kunnskap om hvilke utslag utelatelsen faktisk har i virkelighetens verden, i de miljøer som skal ha faglig og politisk kompetanse på feltet.

Det var som vanlig bare de spesielt interesserte som var til stede da konvensjonen om sivile og politiske rettigheter ble satt på prøve under et tribunal høsten 2000 i regi av åtte organisasjoner av funksjonshemmede. Her ble retten til å stemme ved hemmelige valg og retten til å utøve sitt verv som folkevalgt prøvet. Fra regjeringsadvokaten ble det i begge tilfeller vist til at de sivile og politiske rettigheter er av utelukkende negativrettslig karakter, dvs. de skal beskytte den enkelte mot inngrep og overgrep fra staten, og ikke sikre at forholdene legges til rette for at den enkelte borger faktisk får utøvet sine menneskerettigheter. Derfor hadde staten ingen forpliktelser til å sørge for at de lokaler hvor valg foregår og hvor folkevalgte organer holder sine møter er tilgjengelige med rullestol, eller har installert teleslynge for hørselshemmede eller har nødvendige ressurser for tilgjengeliggjøring av sakspapirer for folkevalgte med nedsatt syn eller lesehemninger. Det må også presiseres at dommerne ga staten og ikke saksøkerne medhold.

Dette viser med all mulig tydelighet at utelatelsen av funksjonshemmede fra oppramsingen av spesielt utsatte grupper, ikke er en tilfeldighet. Tvert imot er utelatelsen et uttrykk for hvem man ikke har hatt i tankene ved utformingen av konvensjonene. Funksjonshemning i likhet med for eksempel analfabetisme, er faktorer som må tas i betraktning om man virkelig har ment alvor med at alle borgere skal ha de samme sivile og politiske rettigheter. I dag er disse konvensjonene utilstrekkelige og vitner om at også på dette området ignoreres og utdefineres funksjonshemmede.

Det er fristende å spørre om noen virkelig vil påstå at det også var tilfeldig at funksjonshemmede var utelatt som gruppe fra den store markeringen av 50 årsjubileet for FNs menneskerettighetserklæring i 1999. Alle var der – som det heter – eller – alle diskriminerte grupper ble fokusert – bortsett fra funksjonshemmede.

I denne sammenheng er det også viktig å merke seg at man har sett behovet for å styrke menneskerettighetene ytterligere for bl.a kvinner, barn og etniske minoriteter i egne konvensjoner. Funksjonshemmede mangler fortsatt en egen konvensjon til tross for det svake rettsvernet de generelle konvensjonene gir nettopp denne gruppen. Motstanden mot en egen konvensjon for funksjonshemmede har vært uhyre sterk, også fra den norske stat.
Hvordan skal vi tolke dette? Vil norske myndigheter denne gangen se sitt ansvar og ta en aktiv rolle som pådriver for en sterk konvensjon?

At funksjonshemning ikke ses på som årsak til diskriminering, fikk vi også demonstrert ved at funksjonshemmende var den siste gruppen som fikk et vern mot forskjellsbehandling ved ansettelse i Arbeidsmiljølovens § 55 A. Det skjedde først sist sommer, og da etter mange års kamp. Politikerne nølte fordi de var ikke sikre på om vi trengte dette vernet. Utrolig, når vi vet at vi som gruppe har lavest yrkesfrekvens på det åpne arbeidsmarked..

Det burde ha vakt oppsikt at Manneråkutvalget gikk så langt som til å foreslå en generell antidiskrimineringslov, men det har nærmest vært et ikke-tema helt fra utredningen ble overlevert sist sommer. Nettopp fordi det synes som erkjennelsen av at funksjonshemmede diskrimineres er liten, hadde det vært ekstra viktig å øke bevisstheten i befolkningen om denne diskriminering. Det hjelper ikke at det i offentligheten er et sterkt fokus i forhold til noen utsatte grupper, de grupper som ikke er i fokus vil fortsatt bli diskriminert.

Manneråkutvalget slår da også fast at når det fortsatt er et så stort gap mellom mål og virkelighet når det gjelder full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede, skyldes det denne gruppens svake posisjon i samfunnet. Det faktum at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet å overse og sette til side denne gruppens interesser, forteller også at gruppen ikke har noen sterke alliansepartnere.
Diskriminering utgjør en stor trussel mot et demokrati. Demokratiet er imidlertid, virkelig i fare, når diskrimineringen ikke blir erkjent og påtalt i det offentlige rom.

Sendt til Aftenposten.

Når humoren sparker i alle retninger uten at funksjonshemmede tas med i bildet – atter en gang

Forrige uke var det NRK Supers temadager om funksjonsnedsettelser med søkelys på barn; samtidig startet uka med et nyhetsbilde hvor journalistene i NRK ikke ser oss.

Stopp Diskrimineringens jobb er å bekjempe diskrimineringen av funksjonshemmede – Norges største minoritet. Vi som jobber med dette er funksjonshemmede selv som i over 20 år har forsket, opplyst, utdannet og argumentert for viktigheten av å sette funksjonshemmedes menneskerettigheter på dagsordenen. Noen dager består arbeidet vårt i å jobbe med og å synliggjøre saker hvor funksjonshemmede opplever hat, vold og til og med dør, enten som følger av menneskelige feil på institusjoner, uunngåelige følger av funksjonsnedsettelsen, eller av hat og vold på grunn av identiteten som funksjonshemmet.

I Stopp Diskrimineringen oppdaterer oss på hvor vi er nevnt og på hvilken måte, for å finne ut av hvor vi må trå til. Men det som ofte roper mot oss i alt det vi jobber med, er stillheten – alt det som ikke kommer frem, hvor vi mangler, er utelatt, glemt og fortrengt.

I sammenheng med at saken mot Atle Antonsen ble henlagt og hans tilbakekomst inn i varmen i P4, har Nyhetsmorgen 23. januar et innslag hvor psykolog Winnie Nyheim-Jomisko, spesialist i interseksjonalitet snakker om rasisme og hvilke konsekvenser det har for mennesker som opplever dette i hverdagen. Denne saken handler om mer enn Antonsens rasisme. Det handler om et fenomen i samfunnet – og journalistene har et stort ansvar de ikke tar. At Atle Antonsen hadde gjort noe liknende og minst like alvorlig mot Johannes Hellemo Loftsgård fordi han er funksjonshemmet er det ingen som nevner.

Har ikke NRK fått med seg Loftsgård-saken? Loftsgård delte 16. november i fjor sin egen opplevelse av et møte med Antonsen i 2016. Han hadde møtt Antonsen backstage i forbindelse med et humorshow. Antonsen hadde harselert med Loftsgård og muntlig og fysisk «spøkt» med ham. Antonsen kalte han en «jævla grønnsak», skal ha tatt tak i rullestolen hans og trillet han i en voldsom fart mot ei trapp. «Nå skal jeg rulle deg ned trappa, så får vi se hvordan det går», skal Antonsen ha sagt. Loftsgårds historie ble delt i VG og Dagbladet (Lenker til sakene: https://www.dagbladet.no/kjendis/ny-anklage-din-jaevla-gronnsak/77783290 og https://www.vg.no/rampelys/i/Ll4epx/atle-antonsen-beklager-ny-hendelse-trillet-bort-cp-rammet-mann-i-rullestol), men ikke nevnt av NRK. Vi tipset om saken, men det ble ikke tatt videre. Det er vi vant til, men hvorfor i all verden er det sånn? Vi opplever at mangfold og representasjon er i fokus, men kun som enkelthistorier, som lidelser og lyspunkt. Funksjonshemmede er ikke med blant «ismene», blant gruppene som vernes, blant minoritetene som burde vært inkludert som en selvfølge. Vi er fortsatt i aller største grad utelatt.

Vi skriver dette fordi det kan virke som at ingen andre tør. Eller handler det ikke om mot, eller frykt, handler det om likegyldighet, handler det om sensasjonspresset journalistene og mediene er utsatt for? Er Loftsgårds opplevelse fortsatt ikke relaterbar nok for den store sammenhengen? Selv med helt klare paralleller til rasisme, Metoo-bevegelsen og diskrimineringen andre minoriteter utsettes for.

«Disablism» er ismen som bør inkluderes automatisk når diskrimineringen rettes mot funksjonshemmede. NRK har hekta seg fullstendig fast i at rasisme er noe helt unikt, mens VG og Dagbladet trakk parallellene, med det viktige poenget til Loftsgård – at man ikke alltid innser diskrimineringen man har blitt utsatt for før noen andre kommer frem med sin historie. Han skriver selv: «Når jeg ser tilbake på situasjonen, ser jeg at opplevelsen min ble farget av hvor stor fan jeg var av Atle Antonsen. Jeg var også ung da dette skjedde – bare 20 år. Dermed sank ikke alvoret inn». Han som funksjonshemmet så seg selv i Jirde Ali sin opplevelse, men NRK og Antonsen selv anerkjenner det ikke. Ser ikke parallellen til MeToo-bevegelsen?

Antonsen uttaler i sin første dag tilbake i radioprogrammet Misjonen at han skammet seg for mye til å gå ut, at han måtte reise til utlandet for å komme seg bort. Han er tydelig på at han ikke ønsker Jirde Ali den hetsen hun har fått ved å komme frem med denne hendelsen. Han sier at det er fælt hvilke høyrevridde såkalte støttespillere han har fått og hvordan han lærer av det. Han nevner ikke Loftsgård med et ord, heller ikke om han har endret sitt menneskesyn og sin oppførsel mot alle minoriteter. Bare det media har fokusert på, velger han å unnskylde seg for. Hvordan er det mulig, hvorfor er det greit – og hvorfor blir han ikke konfrontert?

Det har stor betydning at media tar opp sakene som omhandler funksjonshemmede. Det er viktig at mediene bidrar til å huske på Norges største minoritet i alle sammenhenger. Det er ikke trist og leit at vi blir glemt – det kan være farlig. Det er verre å ha et holdningsproblem rettet mot flere grupper. Hvorfor utelates vi? Hvorfor må vi skrive dette istedenfor at NRK og øvrige medier er sitt samfunnsansvar bevisst?

Refusert av media

• Det er veldig stille under NRKs høye tak
• Når humoren sparker i alle retninger uten at funksjonshemmede tas med i bildet – atter en gang (2023)
• Demokrati forutsetter etterrettelighet og fakta (2019)
• Lobbyister må gjenspeile stortingsrepresentantene (2018)
• Ingen grenser – også i virkelighetens verden? (2017)
• Er diskrimineringsvern på majoritetens premisser? (2016)
• Hva med å holde seg til fakta, Trettebergstuen? (2016)
• Visst er det risikabelt å ansette folk (2014)
• Norges manglende respekt for FN konvensjonen CRPD (2014)
• Visst er det ”freakshow” – hva ellers? (2012)
• Verken A eller B, men C-laget (2011)
• Å falby* kvalifisert arbeidskraft segmenterer fordommene (2011)
• Det er risikabelt å ansette folk (2011)
• Hva mener du Westhrin? (2011)
• Gir synlige avvik makt Marianne Aasen? (2011)
• Frekt og kunnskapsløst av HSH (2011)
• Er noen former for diskriminering mindre viktige enn andre? (2011)
• Hva mener du, Kristin Halvorsen? (2011)
• LOs krigserklæring mot funksjonshemmede (2010)
• Rød-grønn mangfoldsblindhet (2010)
• Viktig seier for funksjonshemmede (2008)
• På tide å realisere funksjonshemmedes rett til deltakelse (2007)
• Diskriminering og rasisme i dagens Norge (2006)
• Hva skal man si? (2005)
• Trenger Norge en lov mot diskriminering av funksjonshemmede? (2004)
• Diskriminering handler om mer enn selverkjennelse (2003)
• Diskrimineres funksjonshemmede? (2002)
• Ytringsfrihet på spesielle vilkår (2002)
• Har Norman glemt hvordan markedskreftene virker? (2002)

Diskriminering og rasisme i dagens Norge

Av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen, 2006, oppdatert 2015

(Debattinnlegget ble refusert av alle riksmediene)

Når raseteorien er forkastet, er det på tide å finne fram til en ny og tidsriktig forståelse av rasismefenomenet.

 

Behov for et tidsriktig rasismebegrep

Debatten omkring bruken av ordet rasisme har pågått lenge. Mange mener at dette begrepet er stigmatiserende og provoserende, siden rasisme springer ut av en overbevisning om at det eksisterer flere menneskeraser, og at noen raser er overlegne andre. Raseteorien legitimerte undertrykking og utryddelse.  Det kan derfor virke selvmotsigende at de miljøer som fornekter eksistensen av flere raser, kaller sin kamp for antirasistisk, f.eks. Antirasistisk senter og SOS rasisme.

Når antirasistiske miljøer likevel velger å holde fast i rasismebegrepet, skyldes det bl.a at det er så godt innarbeidet. Det kan antas at folk flest vil vite hva som legges i det i dag, dvs. hvilken type menneskeforakt som skal kalles rasisme. Hudfarge har for eksempel alltid vært assosiert med rasisme, og siden hudfarge fortsatt spiller en sentral rolle i menneskers holdninger til hverandre, kan en si at begrepet gir mening også i dagens samfunn. Videre kan en si at de rasemessige skillelinjene er erstattet av etniske skillelinjer som helt klart utløser den samme fremmedfiendtlighet og forakt.

Likevel; et rasismebegrep som overlever erkjennelsen av at det kun finnes en menneskerase, er i realiteten et helt nytt begrep. Spørsmålet blir da om det finnes klare kriterier på hva slags menneskeforakt som skal kategoriseres som rasisme? Finnes det noen saklig grunn for å reservere rasismebegrepet og fenomenet til forakten for mennesker på grunnlag av deres hudfarge og etnisitet?

Åpenbart gjør det ikke det, for rasismebegrepet viser seg i praksis også å omfatte den forakten som utvises på grunnlag av språklige og kulturelle forskjeller, og i tillegg ser vi at også livssyn og nasjonal opprinnelse inkluderes i rasismefenomenet. Ulikhet i hudfarge er altså ikke en forutsetning for at fenomenet skal kunne kalles rasisme.

Er det så noen vesensforskjell på den forakten som kalles rasisme og den som rammer mennesker på grunnlag av andre typer annerledeshet? Siden dagens rasismebegrep favner så vidt, er det objektivt sett vanskelig å identifisere noen spesielle kjennetegn ved rasisme som ikke kan sies å være til stede ved for eksempel forakt for andre på grunnlag av deres seksuelle orientering, deres kjønnsidentitet eller deres synlige og eller tydelige kroppslige karakteristika. I sistnevnte kategori kan vi nevne mennesker med kraftig hårvekst, spasmer, lite pigment i huden (albinisme), kortvokste, overvektige, vansirede, talehemmede, utviklingshemmede, blinde, døve, bevegelseshemmede, amputerte. Vi kan også ta med personer som etter et hardt liv som følge av rusmisbruk, traumatiske opplevelser eller av andre årsaker, er tydelig markert og merket av det. Listen kan gjøres både lengre og mer detaljert. Fellesnevneren vil uansett være forakt for annerledeshet.

Det kan selvsagt tenkes at noen ønsker å forbeholde rasismebegrepet for en bestemt type menneskeforakt. Men siden begrepet og fenomenet som pekt på ovenfor, ved forkastelsen av raseteorien uansett har fått et helt nytt innhold, ligger det åpent for nye definisjoner og nye forståelsesmåter.

Rasisme som uttrykk for og utslag av rasehygiene

Eugenetikken, eller rasehygieniske teorier, oppsto på slutten av1800 tallet, og fikk stor betydning for menneskesynet både i Europa og USA. Rasehygieniske teorier gikk ut på at mennesker, også innenfor den hvite rase, hadde godt og dårlig arvemateriale, og for å forbedre menneskeheten som sådan, var det legitimt å sortere ut individer med dårlige og uønskede arveanlegg. Nazismens utryddelsesprogram var i virkeligheten ikke annet enn en videreføring av datidens rasehygieniske tenkemåter. Nazistene var heller ikke de første som omsatte teori til praksis. Sterilisering var for lengst tatt i bruk for å hindre at så vel etniske og nasjonale minoriteter som personer med antatt arvelige sykdommer og syndromer skulle få reprodusere seg og spre sine dårlige og uønskede gener. Tatere, sigøynere, utviklingshemmede og andre ble også i Norge aktivt forsøkt utryddet før andre verdenskrig. Nazismen satte det hele i system, uttrykte sin forakt i offentligheten ved å kalle folk for ”undermennesker” o.l. og ikke minst; sto for masseutryddelse av mange grupper som ble oppfattet som avvikere, og organiserte folkemord på jøder, sigøynere og funksjonshemmede.

Det som er viktig for dagens forståelse av hva menneskeforakt faktisk er, er at det er den samme grunnleggende tenkemåten omkring menneskeverd som legitimerte nazistenes masseutryddelse som også i dag ligger til grunn for xenofobien (fremmedfrykten) og som i sin mest ekstreme form slår ut i hatefulle holdninger og handlinger i vårt og andre land. Denne tenkemåten handler om forakt for annerledeshet som oppfattes som mindreverdighet, ikke om hvorvidt denne annerledesheten kan tilbakeføres til ulik etnisk opphav (før kalt rase) eller ikke.

Derfor vil det, som en konsekvens av dagens erkjennelse av at alle mennesker tilhører en og samme rase, være naturlig å omdefinere rasismebegrepet i tråd med en tidsriktig og moderne forståelse.

Dessuten er det viktig å ta inn over seg, at hvem som oppfattes som mindreverdig, vil variere over tid og fra samfunn til samfunn, og derfor finnes det ingen universalsvar på eller evige sannheter om hvem som undertrykker og hvem som rammes av undertrykking. Rasisme handler heller ikke nødvendigvis om at en majoritet undertrykker en minoritet. I Sør-Afrika (som i flere andre land i verden), har et lite hvitt mindretall undertrykt en ikke-hvit majoritet.

Rasisme er forakt for det som til enhver tid oppfattes som annerledes ut fra en persons, gruppes, minoritets eller majoritets ståsted.

Rasisme forstått på denne måten, vil få fram at det ikke er noen vesensforskjell på den forakten ulike grupper opplever, noe som faktisk ikke er tilfellet i Norge i dag. Det er tvert imot grunnlag for å hevde at fraværet av et felles begrepsapparat, legitimerer rangering av marginaliserte og ekskluderte grupper i samfunnet.

Hvilken betydning vil et tidsriktig rasismebegrep ha for oss?

Det norske samfunn erkjenner ikke at annerledeshet på grunn av nedsatt funksjonsevne er gjenstand for forakt, slik annerledeshet på grunnlag av etnisitet, livssyn, nasjonalitet og seksuell orientering er. Dette kommer tydeligst til uttrykk i lovgivningen, hvor mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke omfattes av § 135a[1], den såkalte rasismeparagrafen). Enten dette skyldes at man ikke kan tro at det forholder seg slik i Norge, eller det skyldes at det rett og slett er mest bekvemt å ignorere det, er vanskelig å avgjøre.

Ifølge Lennard Davis (se kildeliste) er det majoritetssamfunnets fornekting og rasjonalisering av egne holdninger og praksiser som er årsaken. Rasjonaliseringen og bortforklaringen består i å fastholde at ingen vil mennesker med nedsatt funksjonsevne noe vondt, man synes synd på dem, og vil dem egentlig vel.

Historiene som bekrefter at forakten finnes er mange, og av og til kommer historiene frem i media, slik at allmennheten gjøres kjent med dem. Uten at vi har gått vitenskapelig til verks, tror vi at vi har dekning for å si at den type forakt som rammer mennesker med funksjonsnedsettelser, som oftest omtales i media, handler om seksuelle overgrep og annen type grov utnytting av utviklingshemmede personer.

Men så lenge det ikke finnes noen instanser som registrerer eller dokumenterer hendelsene som et fenomen, slik rasismefenomenet registreres og dokumenteres, og så lenge ingen forskere, politikere eller media viser interesserer for å avdekke denne typen menneskeforakt, forblir dette et ikke-fenomen. Når noe skjer, som da en forsvarsløs mann ble slått ned på Holmlia 8. januar 2005, behandles det som et enkeltstående tilfelle. Det er mannens egenskaper som er i fokus, ikke et ord om at dette handler om en type voldsfenomen som best kan forstås som rasisme, I likhet med den rådende forståelse av rasisme, har Holmliasaken rot i forakt for mennesker som oppfattes som underlegne på grunn av sin annerledeshet. En av gjerningspersonene uttalte like godt til media at den brutale volden som nesten tok livet av en fra før hardt skadet Kjetil Rusvik, skjedde fordi: ”Vi ble provosert av måten han snakket på.” (se eget oppslag om dette).

Vi vet at det forekommer et antall tilfeller av vold og overgrep som er motivert av ofrets nedsatte funksjonsevne. Utenlandske data bekrefter dette, og i en skotsk selvrapporteringsstudie, utført av Capability Scotland og DRC (se kildeliste), avdekkes at nesten halvparten, 47 % hadde opplevd såkalt hate crime. Både i USA og Storbritannia registreres hate crime av myndigheter, politi og egne diskrimineringstilsyn, på grunnlag av ”disability” på linje med andre diskrimineringsgrunnlag som etnisitet, livssyn og seksuell orientering.

Denne typen vold er spesielt grov, fordi det dreier seg om å angripe og utnytte forsvarsløse personer. Foruten flere tilfeller av seksuelle overgrep mot utviklingshemmede kvinner, kan vi nevne vold og ran mot personer som sitter i rullestol og andre personer som har sterkt nedsatt fysisk og eller psykisk funksjonsevne, samt eldre og kvinnelige pasienter. Felles for alle disse tilfellene er menneskeforakten som muliggjør denne typen handlinger.

Det er meningsløst å forstå og behandle volden mot Kjetil Rusvik som et vesensforskjellig fenomen fra den volden som tok Benjamin Hermansens liv. Rusvik havnet i respirator og svevde i livsfare. Den menneskeforakten som kom til uttrykk hos gjerningspersonene i begge saker, kan ikke sorteres i ulike kategorier, som rasisme i Benjamin-saken og tilfeldig vold i Rusvik-saken, slik det er blitt gjort i den norske offentligheten. Avisene brukte til og med så villedende og malplasserte betegnelser som ”slåsskamp” og ”bussvold” i Rusvik-saken. Saken handler om nøyaktig det samme som ellers kalles rasisme.

Når Rusvik-saken verken utløste mobilisering blant dem som ellers står på barrikadene i kampen mot rasisme, eller et skred av fordømmelse fra politikere i offentligheten, skyldes det ene og alene fornekting av at dette er uttrykk for et fenomen. I Norge ”finnes” ikke dette fenomenet, fordi det ikke faller inn under definisjonen av rasisme. I andre land hvor det erkjennes at slike fenomener finnes, kalles fenomenet ”hate crime”.

Det faktum at offer og gjerningspersoner faktisk hadde ulik hudfarge og etnisk opphav i begge saker, gir også grunn til å ha et videre perspektiv på rasismefenomenet enn det som råder i Norge i dag, hvor rasisme er reservert for hvites forakt for ikke-hvite. I Rusvik-saken var ofret den hvite, mens gjerningspersonene hadde forskjellig etnisk bakgrunn. Ingen er vaksinert mot å forakte og diskriminere andre, selv om de tilhører en diskriminert gruppe selv. Forakten for annerledeshet eksisterer i alle grupper av befolkningen, og det må vi tåle å erkjenne om vi vil få slutt på rasismen. Uten en slik erkjennelse, vil menneskeforakten få leve i fred i de miljøer som samfunnet per definisjon har utnevnt som offermiljøer.

Det er menneskeforakten vi skal bekjempe, og den bekjempes bare når den enkelte starter med seg selv og blir kjent med sine egne fordommer. Dagens forståelse av rasismefenomenet egner seg svært dårlig til å bevisstgjøre befolkningen om hva denne kampen handler om, siden det tar for gitt at rollene som undertrykker og undertrykt er gitt en gang for alle. Et samfunn som tillater menneskeforakt, fordi det ikke vil erkjenne eksistensen av slike holdninger, graderer menneskeverdet. Et slikt samfunn blir ikke et bedre samfunn om det klarer å kvitte seg med én type menneskeforakt.

Anbefalte kilder om artikkelens tema:

Rusvik-saken og andre volds- og overgrepssaker fra mediene finnes på –www.stopdisk.no-

Diskriminert er en link med selvrapporterte eksempler på –www.stopdisk.no-

Høringsuttalelse fra Stopp Diskrimineringen om NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet, se pkt. 5.2 om behov for diskrimineringsvern i straffelovens §§ 135a og 349a.

Capability Scotland og DRC Scotland: Hate Crime Against Disabled People in Scotland. A Survey Report.

Lennard J. Davis: Go to the Margins of the Class. Hate Crime and Disability.

I Leslie Pickering Francis og Anita Silvers (red) 2000: Americans with Disabilities. Exploring Implications of the Law for Individuals and Institutions. Routledge, New York.

Vegheim, Berit: Diskrimineringsfenomenets sanne vesen. Dagsavisen 8.4.02 www.stopdisk.no

[1] Fra 2013 har funksjonshemmede fått samme vern i §§ 135a (hatefulle ytringer, 349 a (diskriminering) og 232(hatkriminalitet) som disse andre gruppene.

Demokrati forutsetter etterrettelighet og fakta

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Er det eller er det ikke et demokratisk problem at variasjon i befolkningen ikke speiles i politikken?

Vi finner det nødvendig å stille spørsmålet til NRK som vi trodde hadde et spesielt ansvar for å speile mangfoldet i samfunnet både redaksjonelt og innholdsmessig.
Alle debatter og oppslag i NRK (og de store riksavisene) rundt dette regjeringsskiftet, handler om én minoritet, en blant mange. Og det samme gjentar seg ved hvert valg og hvert regjeringsskifte.
Som interessepolitiker for Norges største minoritet, 17-20 %, vil jeg hevde at det er et stort demokratisk problem at majoritetsbefolkningen systematisk utelater oss og andre minoriteter fra demokratidebattene.
Hva er det som gjør at det ikke har noen betydning å speile befolkningen, å ha rollemodeller, ulik erfaring og kunnskapsbakgrunn, dersom variasjonen besår i ulike måter å fungere på?
Vi kan forsikre at vi merker hver dag konsekvensene av at regjering og storting består av folk som ikke selv erfarer problemer med å fungere i det samfunnet de skaper.
Fraværet av funksjonshemmede i styre og stell, i andre maktposisjoner, som lærere, i arbeidsliv, i redaksjonene, blant spaltistene, i TV serier, teater og resten av kulturlivet, bekymrer majoritetsbefolkningen minimalt. Konsekvensen er selvsagt den samme som for andre minoriteter. Årsaken er den samme også; omfattende diskriminering basert på fordommer som til tross for at vi alltid har vært her, vanskelig lar seg rokke. Derfor er også debatter om demokratisk underskudd viktig for bevisstgjøringen i hele befolkningen.

Hva så om man ser på logikken og faktagrunnlaget i debatten om å speile befolkningen i selve regjeringen? Etter størrelsen skulle funksjonshemmede hatt minst 3-4 statsråder av 20. Og hva med alle de andre minoritetene? Alle forstår at dette blir absurd.

Det finnes flere forklaringer på at «Blendahvitt-debatter» troner øverst på dagsorden, det handler bl.a. om tildelt status. Men det handler også om at NRK gang på gang begår grove faktafeil som ikke skulle passert faktasjekken, (bl.a. oppslag på NRK.no 18.1.2018 «De som sitter på makten bør speile befolkningen» og 2.8.2016 om «Norske departementer er nær blendahvite»). Det fremstilles hver gang som om over 880 000 innvandrere ikke er representert. SSB statistikken viser derimot at de fleste er hvite fra Europa, USA/Canada og Australia/New Zealand.

Hva er det som tilsier at de blir bedre representert av de ikke-hvite minoritetene fra Afrika og Asia? Og selv om ikke-hvit skulle anses som et kriterium; vil en Chilener eller Kineser føle seg representert om en Pakistaner styrer?
Like lite som en blind statsråd er garantist for avskaffelse av tvang i psykiatrien, er en muslimsk statsråd fra Pakistan garantist for at sekulære Ghanesere når frem med sine krav.
Fordommer mot og uvitenhet om folk med en bestemt type funksjonsnedsettelse eller en bestemt etnisk bakgrunn kan finnes hos alle som ikke har den selv. Hvem som er majoritet og minoritet skifter kontinuerlig.
Det er derfor både uetterrettelig og snevert å føre demokratidebatten på de premisser NRK og andre medier synes å ha en forkjærlighet for; et kvantitativt grunnlag som baserer seg på feil bruk av statistikk og et resonnement som er absurd.
Dersom majoriteten virkelig vil sikre reelt mangfold, ikke bare selektivt, må demokratiet styrkes der det er svakest, dvs. vår rett og mulighet til å bli hørt med alle våre ulike mangfoldige interesser. Her spiller mediene en svært viktig rolle som forvaltere og tilretteleggere for debatt.
Forbedringspotensialet er enormt, også for NRK som enda har til gode å invitere Norges største minoritet til debatt om representativitet i politikk så vel som på alle andre områder.

Kronikken ble refusert i januar 2019 av NRK Ytring. Lignende kronikker ble sendt alle riksaviser og samtlige ble refusert.

Er noen former for diskriminering mindre viktige enn andre?

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

Er ikke alle kamper mot diskriminering like interessante og like mye verdt å kjempe for? Eller er det viktigere å kjempe mot diskriminering av noen grupper enn av andre?
Går man til menneskerettighetene er svaret klart nei på det siste spørsmålet. Der har enhver krav på vern mot diskriminering. Men ser vi bort fra disse mer ideelle målsettinger, er det lite som tyder på at alle grupper som diskrimineres, faktisk omfattes med like stor interesse og tildeles samme status. Dette gjelder uten unntak i hele det politiske landskap, nasjonalt som internasjonalt. Rangeringen er nærmest universell med noen få unntak. Det er de samme minoritetsgrupper som rangeres lavest i nesten alle land.
For oss som har erfaring med å kjempe mot diskriminering fra ulike gruppers ståsted, blir det vanskelig å overse at det hersker et statushierarki. Dette gir seg klart og tydelig uttrykk i at det fra majoritetens side overlates til de som befinner seg langt nede på rangstigen, å kjempe kampen selv. Dersom en marginalisert gruppe derimot oppfattes som politisk korrekt å kjempe for, får den sterke alliansepartnere som sørger for at overtramp, trakassering og ubetenksomheter havner på avisenes forsider og preger den offentlige debatt. Forskere, politikere, journalister og fremtredende opinionsledere av alle slag sikrer at samfunnet til enhver tid minnes om og vet hvor grensene for diskriminerende utsagn og handlinger går. Ved at de som har ”brutt” normen, blir konfrontert i offentligheten, ivaretas også behovet for oppreisning av den person eller gruppe som er blitt rammet. Det foregår en slags ”renselsesprosess” som er uhyre viktig for at hele befolkningen skal opprettholde tilliten til at demokratiet fungerer.
Og det er nettopp dette som er det paradoksale. Det er gjennom kritikk, krangel og kompromissløs konfrontasjon i offentligheten, demokratiet viser at det fungerer, også når årsaken er at noen er blitt diskriminert, ignorert, glemt eller på annen måte urettmessig behandlet. Det er når uretten som rammer en person eller gruppe ikke påtales, usynliggjøres og kanskje også fornektes, at demokratiet virkelig er truet. Noen diskriminerte grupper opplever nettopp denne fortielsen og ignoreringen hele tiden; de utelates ikke bare systematisk fra den offentlige debatt om diskriminering, men også fra kritikken av den offentlige debatten for å utelate noen. En gruppe som også forblir usynlig når for eksempel medievitere kritiserer media for å utelate eller skape stereotype fremstillinger av grupper, er virkelig marginalisert. Mer marginalisert går det faktisk ikke an å bli; man er glemt av absolutt alle, dvs. ikke tildelt noen status i det hele tatt.
Det har alltid funnes marginaliserte grupper i befolkningen; grupper som har blitt stengt ute fra deltakelse og fratatt sentrale rettigheter, herunder borgerrettigheter. Når denne ekskluderingen har kunnet finne sted, lar det seg forklare med at den delen av befolkningen som har hatt makten, også har hatt definisjonsmakten; og følgelig ikke erkjent at noen har vært utsatt for diskriminering. Helt sentralt i denne fornektingen av undertrykkende praksiser, står den meget overlevelsesdyktige myten om at biologien bestemmer vår plass i samfunnet. At manglende deltakelse på ulike samfunnsarenaer skyldes egenskaper ved individet selv, har alltid blitt brukt som legitimering for utestengning og utstøtning. Dette har kvinner erfart (de var fra naturens side best egnet til å være mor og husmor) og dette har ikke-hvite erfart på mange ulike måter opp gjennom historien. Men til tross for denne felles kunnskapen, erfarer noen grupper stadig å bli utestengt med de samme uvitenskapelige og primitive argumentene.
Ved å holde fast ved at det er individuelle egenskaper som er årsaken til at noen ikke deltar på ulike arenaer, legitimeres i dag alle former for diskriminering av funksjonshemmede. Juridisk nedfeller dette seg ved at vernet mot diskriminering kun gjelder arbeidslivet, mens andre minoritetsgrupper har omfattende sivilrettslig og strafferettslig vern.
Det nye Diskriminerings- og likestillingsombudet vil bidra til å bekrefte at noen mennesker er likere enn andre, ved at ombudet må bedømme en og samme handling som tillatt eller forbudt alt etter hvem den rammer. Utestedsdiskriminering er et godt eksempel. Det er i dag tillatt å stenge folk ute eller nekte dem servering pga. utseendet, så lenge dette ikke har med hudfargen eller etnisiteten å gjøre. Nylig ble en kvinne nektet ølservering på puben Noah Ark i Oslo, med begrunnelse at hun som satt i elektrisk rullestol er syk. Ifølge norsk lov er dette tillatt. Og som om ikke dette er grovt nok, mente også Dagbladjournalisten hun kontaktet at innehaveren var i sin fulle rett, og ønsket derfor ikke å formidle saken til offentligheten. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle, snarere en regel at pressen ikke er interessert i å slå opp saker hvor mennesker med nedsatt funksjonsevne utsettes for diskriminering, fordi journalistene selv ikke vurderer det som skjer etter samme norm som når det gjelder hudfarge, kjønn, seksuell orientering osv.
Funksjonshemmede kjemper nå en innbitt kamp for samme vern mot diskriminering i lovverket som andre minoritetsgrupper har fått, men vi har ingen illusjoner om at den kommer av seg selv.
Det har hittil vist seg svært vanskelig å få oppmerksomhet om denne kampen, blant annet om underskriftskampanjen for anti-diskrimineringslov som funksjonshemmedes organisasjoner står samlet bak. Den ellers oppegående venstresiden i Norge når det gjelder bekjempelse av urettferdigheter og diskriminering, har ikke vist noe som helst engasjement i denne kampen. Den eneste nærliggende forklaringen på det, er at også radikalere holder fast ved myten om at biologiske egenskaper hindrer full deltakelse og likestilling for mennesker som har nedsatt funksjonsevne. Selv er jeg ikke i tvil om at det er dette som er forklaringen, siden jeg i årevis forgjeves har etterlyst inkludering av funksjonshemmede i venstresidens politiske analyser av undertrykte grupper. Fortsatt anses funksjonshemning som noe som er et sosialpolitisk anliggende; ofte noe som har med helse å gjøre. I kvinnebevegelsens analyser betraktes denne gruppen primært ut fra et omsorgsperspektiv.
Det er heller ingen vesensforskjell mellom radikale og konservative medier når det gjelder valg av perspektiv. Stopp Diskrimineringen har ennå ikke klart å finne en journalist som er villig til å skrive om diskriminering i et næringspolitisk perspektiv, mens det ikke er noe problem å finne journalister som vil vinkle saker ut fra et sosialpolitisk perspektiv. Dette innebærer at det settes snevre og stramme rammer for hvordan en befolkningsgruppe skal fremstilles og presenteres i allmennheten. Alle marginaliserte grupper har erfart at media skaper stereotype bilder av dem som gruppe, men jeg vil påstå at både kvinner, homofile, religiøse og etniske minoriteter har kunnet finne alternative kanaler som bringer andre og mer vidsynte budskap.
Herved er radikale miljøer, partier, forskere, journalister og aktivister utfordret til å gi sine bidrag i kampen for erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres og trenger et like sterkt rettslig vern som de dere har stått på barrikadene for hittil. Slutt opp om underskriftskampanjen på www.stopdisk.no og få alle andre til å gjøre det samme.
La ikke vår påstand om at vi må kjempe kampen alene, fordi ingen andre synes den er interessant og viktig nok, stå uimotsagt!

På tide å realisere funksjonshemmedes rett til deltakelse

av Berit Vegheim, daglig leder for Stopp Diskrimineringen

16 år etter FNs internasjonale år for funksjonshemmede i 1981, har FN endelig erkjent funksjonshemmede status som borgere med fulle rettigheter til deltakelse. Nå er spørsmålet om den norske Regjering vil innrømme oss fulle borgerettigheter, eller om vi blir nødt til å kjempe videre for å få realisert rettigheter vi har hatt siden 1966
Veien fram til en egen konvensjon for å styrke menneskerettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne har vært lang og brolagt med gode ord og intensjoner. Og som sedvanlig når ”den gode vilje” råder, ledsages den av motvilje mot å ta i bruk reelle styringsverktøyer.
Det konkrete bevis på dette er FNs standardregler som i motsetning til en konvensjon, ikke er rettslig bindende. FNs Generalforsamling kunne så sent som i 1993 ikke enes om en egen konvensjon var formålstjenlig. Så vel nasjonalt som internasjonalt har det hersket manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres. NOU 2005:8 poengterer denne kjensgjerning med referanse til Quinn og Degener i kap. 6.2, s. 77:
”Rettsstillingen til mennesker med nedsatt funksjonsevne er blitt betraktet som et velferdsspørsmål, ikke som et spørsmål om menneskerettigheter. Som en følge av dette er ”disability” ikke særskilt nevnt som diskrimineringsgrunnlag i FNs menneskerettskonvensjoner fra 1966, eller i Den europeiske menneskerettskonvensjon.”
Stopp Diskrimineringen har ved flere anledninger påpekt at denne utelatelsen fra opplistingen i de ovennevnte konvensjonene , skyldes at de som utformet konvensjonene ikke hadde mennesker med funksjonsnedsettelser i tankene. Hver gang har dette blitt bagatellisert av norske menneskerettighetseksperter som viser til at vi er dekket av konvensjonenes restkategori ”other status”. Poenget er imidlertid at nettopp denne befolkningsgruppens rettigheter til deltakelse ikke ivaretas på en slik implisitt måte.
At det ikke beror på tilfeldigheter å unnlate å nevne en av verdens største minoriteter eksplisitt i en opplisting av 12-15 diskrimineringsgrunnlag, bekreftes også av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i General Comment No. 5 :
“6. The absence of an explicit, disability-related provision in the Covenant can be attributed to the lack of awareness of the importance of addressing this issue explicitly, rather than only by implication, at the time of the drafting of the Covenant over a quarter of a century ago.”
Hva denne implisitte ivaretakelse av funksjonshemmedes borgerrettigheter faktisk innebærer når det kommer til nødvendig tilrettelegging for å nyte godt av menneskerettighetene, fikk vi demonstrert da åtte organisasjoner av funksjonshemmedes arrangerte et tribunal for å sette sine rettigheter på prøve. I sak etter sak tilbakeviste Regjeringsadvokaten at staten hadde noen forpliktelser til å tilrettelegge for bl.a realisering av hemmelig stemmegivning.
Derfor er det av uvurderlig betydning at konvensjonen er krystallklar på at statene forplikter seg til å tilrettelegge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan få realisert sine rettigheter, dvs. de rettigheter som vi egentlig har hatt hele tiden gjennom de konvensjoner som har eksistert helt siden 1966. Slik sett gir konvensjonen egentlig ikke noen nye rettigheter. Erkjennelsen av at tilrettelegging er absolutt nødvendig gjennomsyrer hele konvensjonen. I artikkel 2 defineres diskriminering:
”It includes all forms of discrimination, including denial of reasonable accommodation;” (vår understrekning). Reasonable accommodations kan best oversettes med rimelig tilrettelegging.
Det å unnlate å sørge for rimelig tilrettelegging, er diskriminering, med mindre det innebærer en uforholdsmessig byrde for pliktsubjektet. Syseutvalgets lovforslag i NOU 2005:8 oppfyller ikke FN konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging, siden lovforslagets rettskrav på generell tilrettelegging jf. § 9, er avgrenset til et bestemt virkemiddel: universell utforming. Men tilrettelegging dreier seg ikke bare om utforming av fysiske forhold om retten til varer og tjenester skal realiseres: Syseutvalget påpeker selv at tjenester som så dann faller utenfor rettskravet, fordi: ”Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.” (jf. NOU 2005:8, kap. 10.12.3.2.). Her overser utvalget at målet for loven er tilgangen til de goder som andre borgere nyter godt av, ikke rettskravet på et bestemt virkemiddel.
Stopp Diskrimineringen har påpekt dette mangelfulle rettskravet på varer og tjenester flere ganger, bla. i vår høringsuttalelse til NOU 2005:8, men har så langt ikke fått signaler om at den rød-grønne regjering har skjønt alvoret i denne kritikken.
Universell utforming er uten tvil et viktig og nødvendig krav. Men Syseutvalget tok feil når de hevdet at kun en liten gruppe, (med sterke kognitive funksjonsnedsettelser), ikke vil få innfridd sine rettigheter ved hjelp av universell utforming.
Konsekvensen av denne feilslutningen er at lovforslaget gir virksomheter fritak fra å foreta seg noe som helst dersom tjenesten ikke lar seg universelt utforme, enten fordi den ikke består av fysiske forhold, eller fordi det ikke finnes teknologiske løsninger enda, eller fordi kunden ikke kan nyttiggjøre seg universelt utformede tjenester. Svært mange kan ikke kommunisere med døde ting og klare seg i selvbetjeningssamfunnet. For dem er det en forutsetning at det finnes mennesker som kan yte service og snakkes med.
Endelig gir lovforsalget en tilbyder som får medhold i at det er for dyrt å sikre universell utforming, fritak fra tilretteleggingsplikten.
Lovforslaget er følgelig i direkte motstrid til FN konvensjonen ved at nekt av varer og tjenester ikke defineres som diskriminering, selv om rimelig tilrettelegging ikke utgjør en uforholdsmessig byrde, verken praktisk eller økonomisk.
Norge skryter av sitt engasjement for FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Vi forventer at lovforslaget som legges fram neste år, oppfyller konvensjonens krav og vel så det. Det forventes også av Norge som et av verdens rikeste land – hvilke andre land skal ha råd til å sikre nødvendig tilrettelegging, hvis ikke Norge har det?
Norge må også ratifisere tilleggsprotokollen som gir den enkelte klageadgang til komiteen som skal overvåke etterlevelsen av konvensjonen.
Quinn and Degener: Human Rights and Disability – The
current use and future potensial of United Nations human
rights instruments in the context of disability (2002) s. 1.
Med FNs menneskerettskonvensjoner siktes her til de to hovedkonvensjonene: konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, gjerne forkortet SP og ØSK.
Committee on Economic, Social and Cultural Rights, General Comment No. 5, Persons with disabilities (Eleventh session, 1994), U.N. Doc E/1995/22 at 19 (1995), reprinted in Compilation of General Comments and General Recommendations Adopted by Human Rights Treaty Bodies, U.N. Doc. HRI/GEN/1/Rev.6 at 24 2003).
Referat fra Tribunal 13.9.2000
Norge har ennå ikke signert tilleggsprotokollen.

Viktig seier for funksjonshemmede

Funksjonshemmede får strafferettslig vern på lik linje med andre utsatte grupper.
av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen 8.4.2008

Stopp Diskrimineringen har endelig fått gjennomslag for vårt krav om at funksjonshemmede skal ha samme strafferettslige vern som andre utsatte grupper. Syseutvalget avviste behovet for strafferettslig vern i NOU 2005:8, men etter flere års aktiv lobbyering nådde vi fram til justisminister Knut Storberget høsten 2006.
Dette er en erkjennelse av at mennesker med funksjonsnedsettelser er mer utsatt for både diskriminerende holdninger og handlinger enn befolkningen forøvrig, og at alt fremmedforakt (xenofobi) er like viktig enten det skyldes hudfarge eller andre synlige og tydelige kjennetegn.
Det er en kjensgjerning at straffelovens diskrimineringsvern i praksis viser seg å være vanskelig å påberope seg, men det legitimerer ikke at straffeloven forskjellsbehandler utsatte grupper, slik tilfellet har vært til nå.
Om dette uttaler justisdepartementet i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008):
”Likebehandlings- og rettferdighetshensyn tilsier også at personer med nedsatt funksjonsevne får det samme strafferettslige vernet som andre utsatte grupper, jf. straffeloven 1902 § 135 a. I tillegg vil et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer for personer med nedsatt funksjonsevne, gi uttrykk for en norm som kan ha betydning i den alminnelige holdningsdannelse. Departementet peker også på at straffeloven 2005 en rekke steder skjerper inn straffelovgivningen rettet mot hatkriminalitet, og at lovforslaget § 185 annet ledd bokstav d må ses i en større sammenheng som ledd i flere tiltak mot slik kriminalitet. Det vises til forslaget til § 77 bokstav i. Departementet går også inn for at personer med nedsatt funksjonsevne skal inntas i lovforslaget § 186 om diskriminering samt lovforslaget § 174 om tortur.”
I praksis vil det være styrking av vernet mot utestedsdiskriminering som får størst og mest merkbar effekt for de fleste av oss. De som er nevnt eksplisitt i straffelovens § 186 diskrimineringsparagrafen, er nemlig også omfattet av diskrimineringsvernet i alkoholloven, og siden utesteder kan fratas bevilling ved gjentatt diskriminering, er det uten tvil alkoholloven som har den mest effektive sanksjonen.
De nye bestemmelsene vil tre i kraft når ny straffelov innføres i 2009.
De aktuelle bestemmelsene i den nye straffeloven:
§ 77 Skjerpende omstendigheter
Ved straffutmålingen skal det i skjerpende retning især tas i betraktning at lovbruddet:
a) er begått med midler eller metoder som er særlig farlige eller har stort skadepotensial,
b) har satt menneskers liv eller helse i fare eller voldt velferdstap,
c) tilsiktet et vesentlig mer alvorlig resultat eller det lett kunne ha blitt følgen,
d) er begått på en særlig hensynsløs måte,
e) er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet,
f) er begått av flere i fellesskap,
g) er forøvet ved at lovbryteren har utnyttet eller forledet unge personer, personer i en meget vanskelig livssituasjon, som er psykisk utviklingshemmet eller står i et avhengighetsforhold til ham,
h) har rammet personer som er forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd,
i) har sin bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern,
j) er begått i offentlig tjeneste eller er forøvet ved brudd på en særlig tillit,
k) er begått av noen som tidligere er ilagt en strafferettslig reaksjon for liknende handlinger eller andre handlinger som er av betydning for saken.
§ 185 Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.
§ 186 Diskriminering
Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av personens
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion og livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.
På samme måte straffes den som av en slik grunn nekter en person adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre.
I tillegg omfattes vi blant utsatte grupper i § 174 om tortur.