Category: Refusert av media

”Sinker” og ”tumsinger” gjør språket mer fargerikt

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

Eva Bratholm og Sonja Holtermann, (Dagbladet 18. og 19.4.) Sylfest Lomheim (Dagens Næringsliv 16.4.) og Kringkastingsrådet (møte 11.11.04) bidrar alle til å kaste nytt lys over språkets betydning, eller snarere mangel på sådan, og viser at det til nå har hersket en stor misforståelse i vårt land omkring ords kraft. Det er nemlig ikke sant at ordene vi bruker, sier noe om hva vi tenker eller mener, får vi vite. Enten er dette feil, fordi folks bruk av ord ikke er vondt ment, eller det er feil fordi ordene er vondt ment og da hjelper det altså ikke å erstatte dem med nye ord.
Meget interessesant; vi håper alle som i årevis har brukt tiden sin på å skrive om språket (slik Bratholm uttrykker det) merker seg hvor fåfengt dette har vært.
Vi foreslår da like godt å ta tilbake den ekstremt inkluderende og fargerike ”sinke”-kategorien og kutte ut omskrivninger som lære- og atferdsvansker og alle disse kryptiske bokstavkategoriene. Hvorfor beskriver vi ikke disse problembarna som sinker og lærer av 1920 årenes store sinkedebatt? Her er et lite utvalg av definisjoner og ord som ble brukt av særskolelærerinne Julie Momrad Jakobsen, som var ekspert på sinkene:
svak hukommelse, en meningsløs latter, en forfløyen fantasi, underlige
abnorme tilbøyeligheter, tyvaktige, nesten kleptomaner, trassige med
plutselige raserianfall, kroppslige skrøpeligheter, dårlig syn og talefeil,
epilepsi, blodfattighet, forsinket utvikling såkalt miljøsinker og dårlig
oppførsel, dovenskap osv. Hvis det er disse vi mener, hvorfor sier vi det ikke?
Og hvorfor sier vi ikke like godt tøser og tøyter, svartinger og hottentotter, og
alle de andre fargerike ordene?
Det merkelige er at bagatelliseringen og påstandene om at ordene ikke har noen
betydning for hva vi mener, ser ut til å dukke opp når funksjonshemmede ikke
vil finne seg i å bli kalt ”invalide” og ”krøplinger”. Hvor er alle dem som ellers
fronter kampen mot fy-ord da?
Vi er spent på hvordan Kringkastingsrådet vil behandle ULOBAS klage på ordet
”invalid”. For maken til latterliggjøring, og til useriøs og uetterrettelig
behandling i et offentlig forvaltningsorgan som det vi opplevde da vi i høst
klagde på Tore Strømøys bruk av ”krøpling”, trodde vi ikke det var mulig å
oppleve i et sivilisert land.
For dem som skulle trekke det i tvil henviser vi til opptaket av møtet på
www.stopdisk.no
Språkbruk som ”de funksjonshemmede” forteller hvordan resten av samfunnet
betrakter oss, og ”de narkomane” og ”de prostituerte” som heller ikke riktig er
blitt mennesker enda.

Hvordan er det mulig at USA, de frie markedskrefters hjemland, viser større vilje til å styre markedskreftene enn Norge?

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

Det er over 60 år siden USA begynte å stille krav om at de som vil ha offentlige kontrakter, ikke må diskriminere arbeidssøkere og arbeidstakere. I tillegg til å innføre klausuler om ikke-diskriminering i kontrakter ved offentlige innkjøp, har USA også gitt de ulike grupper vern i egne lover mot å bli diskriminert på andre samfunnsområder enn arbeidslivet. For eksempel stilles det krav i ADA, Americans with Disability Act, til alle produsenter og leverandører av varer og tjenester, om å sørge for at disse er tilgjengelige for alle.

Hvorfor er USA, de frie markedskrefters hjemland, villig til å ta i bruk slike sterke virkemidler som griper direkte inn i næringslivets frihet til å utforme sine produkter og tilbud som de selv ønsker, mens norske myndigheter viser en styringsvegring som i beste fall kan kalles naiv. Men pga. de alvorlige konsekvenser denne styringsvegringen har for store deler av befolkningen, må en slik unnfallenhet stemples som diskriminering.

La det være sagt med en gang, USAs næringspolitikk er ikke sprunget ut av noen solidaritetstankegang. Da USA tok i bruk ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter om offentlige innkjøp under 2. verdenskrig, skjedde dette fordi man var nødt til å få dekket behovet for arbeidskraft i våpenindustrien av en utestengt gruppe; de svarte. Men siden har slike klausuler ved offentlige innkjøp, blitt utvidet til å gjelde stadig flere grupper, og kravene har blitt stadig mer offensive når det gjelder arbeidsgivers innsats for å rekruttere arbeidstakere fra ulike utsatte grupper. Klausulene gjelder på føderalt, statlig og lokalt nivå. Naturlig nok er det på lokalt nivå man har gått lengst i å kreve aktive tiltak fra de som vil ha en kontrakt med det offentlige.

Poenget med denne politikken, bruk av klausuler ved offentlige innkjøp og anti-diskrimineringslovgivning, er svært enkelt og ikke overraskende av økonomisk art. Man tar konsekvensen av at det offentlige har enorm makt som storkunde i markedet, og utnytter denne posisjonen til å stille krav som sikrer at borgerne i størst mulig grad kan nyttiggjøre seg samme ordinære tilbud av varer og tjenester, og kan forsørge seg selv. Slik vil man unngå at det skapes hjelpebehov som i sin tur kan belaste offentlige budsjetter. I USA ønsker man som kjent, ikke å yte mer velferd enn høyst nødvendig. Motstanden mot å betale og inndra skatt, fører på dette området til en restriktiv bruk av skattebetalernes penger som både det offentlige og borgerne tjener på. Siden leverandører og tilbydere av arbeid, varer og tjenester ikke får kontrakter eller solgt produkter til det offentlige, uten å oppfylle kravene om ikke å diskriminere, retter de seg i stor grad etter påleggene. Markedsaktørers atferd styres av økonomiske interesser, og det er den beste garantisten for at blant annet funksjonshemmede i USA opplever økt tilgjengelighet i takt med utvikling av ny teknologi og ny kunnskap som gjør det mulig å finne nye, enklere og rimeligere løsninger på tidligere nesten uløselige tilgjengelighetsproblemer.

Når skal norske myndigheter begynne å stille krav ved offentlige innkjøp og i konsesjonslovgivningen? Når skal det bli slutt på den skattefinansierte diskrimineringen som går ut på at produsenter og leverandører for fete kontrakter med det offentlige for å utvikle produkter og tjenester som mange av oss ikke kan benytte oss av. Det har vært et milliardsløseri de siste 10-15 år, ikke minst innen samferdselssektoren som savner sidestykke, og mange har fått en hverdag fylt av funksjonshemmende barrierer som ikke var der før, og som kunne vært unngått om man stilte krav og brukte internasjonale standarder.

Den næringspolitikk som Norge fører, hvor man øser ut skattebetalernes penger uten å stille krav om at investeringen skal komme alle borgere til gode, fortjener karakteristikken ”snillisme”. I fjor høst opplevde vi til og med at staten ved Norman ville premiere et flyselskap som ikke ville frakte elektriske rullestoler, med en fet avtale om transport av statsansatte. Når en professor i samfunnsøkonomi kan prestere å si at han ikke ville blande seg inn i markedet ved å pålegge aktøren å ta med alle passasjerer, må han ha glemt totalt hvordan markedskreftene virker. Norwegian-saken ville aldri ha funnet sted i USA, for der ville det være forbudt å inngå en fet kontrakt med et selskap som gir et billigere tilbud, fordi man nekter å frakte en passasjergruppe, og således skaffer seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke diskriminerer. En slik politikk oppfordrer til diskriminering. Stopp Diskrimineringen konstaterer at norske myndigheter fortsatt vil satse på den ”gode vilje” i sin næringspolitikk, for i St.meld. nr. 40 (2002-2003) ”Nedbygging av funksjonshemmende barrierer” nøyer man seg med: ”å ta sikte på å oppfordre til å stille krav” ved offentlige innkjøp. Finnes det et parti i dette landet som har mot nok til å love at vi skal få slutt på skattefinansiert diskriminering ved hjelp av en effektiv og offensiv lovgivning?

Mener Regjeringen at funksjonshemmede diskrimineres – eller ikke?

av Berit Vegheim
leder for borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen
(upublisert, debattinnlegg til Dagbladet)

Kommunalminister Erna Solberg skryter i Dagbladet 21. juli, av Regjeringens innsats for å styrke vernet mot etnisk diskriminering med lov og tilsyn. Men som Dag Øistein Endsjø peker på i sitt tilsvar 26. juli, fører Regjeringen en meget eksklusiv politikk, hvor menneskerettighetene åpenbart praktiseres ulikt for ulike diskriminerte grupper.

Regjeringen er ikke overbevist om at funksjonshemmede diskrimineres, til tross for at dette slås fats i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. Til forskjell fra Holgersen-utvalget som skulle legge fram forslag til lov mot etnisk diskriminering, skal Syseutvalget: ”utarbeide forslag til en ny lov eller forslag til endringer i eksisterende lovgivning eller begge deler.”

I St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, som kom i juni, uttaler ikke Regjeringen ett sted at funksjonshemmede diskrimineres. Ordet finnes knapt og da som henvisning til andre kilder.

Den groveste diskrimineringen vi utsettes for, er den som ligger i samfunnets fullstendige likegyldighet og manglende erkjennelse av at vi diskrimineres. Denne manglende erkjennelsen skyldes kort og godt at vår manglende deltakelse fortsatt forklares ved å vise til egenskaper ved individet, slik tilfellet var for kvinner og ikke-hvite før i tiden

Regjeringen viser nå meget tydelig ved å foreslå felles tilsyn for kjønn og etnisitet, at gruppene ikke skal likebehandles som diskriminerte. Stopp Diskrimineringen oppfordrer høringsinstansene til å kreve at alle grupper får legge premisser for hvilket sivilrettslig håndhevingsapparat Norge skal ha, og alle til å skrive under på vårt opprop for anti-diskrimineringslov på –www.stopdisk.no-.

Trenger Norge en lov mot diskriminering av funksjonshemmede?

av Berit Vegheim, leder av borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen.
(upublisert debattinnlegg, sendt DN)

Hva ville norske myndigheter sagt dersom et flyselskap sa at de ikke ville frakte personer som ikke var hvite? Ville administrasjonsminister Victor D. Norman ha sagt at: – ”Det er jo veldig dumt av Norwegian, for jeg er sikker på at de mørkhudede og dere venner og familie ikke vil reise med dem.
Og heldigvis har Staten i sin avtale med Norwegian sikret at de mørkhudede kan reise med et annet selskap, hvis ikke de får reise med Norwegian. Men dette er ikke diskriminering.”

Hvis et selskap nekter å ta med en kundegruppe, blir dette kalt diskriminering – men ikke når kundegruppen har nedsatt funksjonsevne – for det gjelder helt andre standarder og regler for – de funksjonshemmede – som Norman for sikkerhets skyld passet på å kalle denne utgruppen i samfunnet. Annerledesheten i forhold til resten av befolkningen forsterkes gjennom denne språkbruken, og alle forstår at – de funksjonshemmede – ikke kan gjøre krav på å bli behandlet som vanlige borgere.

Dette er et skoleeksempel på diskriminering av verste sort, og ikke bare fra Norwegians side, men også fra norske myndigheter her representert ved statsråd Norman. En ting er at et flyselskap ikke vil ta med passasjerer som bruker elektrisk rullestol, men en annen ting er at staten inngår avtale med dette selskapet, og forsvarer denne handlingen med at den utestengte passasjergruppen har lov til å velge et annet selskap – ja, hvordan i all verden skulle ellers statsansatte som tilfeldigvis bruker elektrisk rullestol kunne forflytte seg?
Og som ikke dette er nok, overlater norske myndigheter til den utestengte gruppen og deres venner og familie å reagere. Diskrimineringen privatiseres – det er altså de berørte og deres sympatisører som på denne måten får ansvaret og får innskrenket sine valgmuligheter. I solidaritet skal folk betale dyrere flyreiser, mens staten opprettholder et rimeligere tilbud.

Hvordan er det mulig for myndighetene i et sivilisert samfunn å støtte opp om diskriminering av en befolkningsgruppe? Dette er utenkelig om det gjaldt andre utsatte grupper, rett og slett fordi det norske samfunn ennå ikke erkjenner at funksjonshemmede diskrimineres.

Ser ikke statsråd Norman, som til og med er professor fra Handelshøyskolen i Bergen, at det er staten som storkunde som skal bruke sin makt og innflytelse i markedet for å sikre at de aktører som får tilby varer og tjenester faktisk har et tilbud som hele befolkningen kan nyttiggjøre seg, slik at man har et fritt valg og kan influere blant annet på prisene? Dette burde faktisk være barnelærdom for en professor i samfunnsøkonom. Det er dette USA og England har hjemlet i sine anti-diskrimineringslover for funksjonshemmede –enhver produsent og leverandør pålegges å gi et tilbud til alle – og det offentlige stiller slike krav når det skal gjøres innkjøp og inngås avtaler. På denne måten utøver man en aktiv politisk styring av markedet, fordi man ikke vil ha ekstra kostnader ved å måtte lage særløsninger i ettertid.
I motsetning til de frie markedskrefters hjemland, USA, har Norge ikke forstått dette – her stilles det så å si aldri krav i konsesjoner og avtaler som inngås av det offentlige, og alle aktører får utfolde seg fritt, noe som svært ofte fører til at funksjonshemmede ekskluderes i samfunnet, og at staten må
inn med dyre reparasjoner og særløsninger som man senere kutter og legger ned for å spare penger.

Funksjonshemmede opplever den norske stat som motpart og aktiv støttespiller for diskriminerende praksis. NOU 2001:22 Fra bruker til borger legger fram solid dokumentasjon på behovet for en anti-diskrimineringslov, og funksjonshemmedes organisasjoner har i sine høringssvar krevd en slik lov; men hva opplever vi? – at det skal settes ned et lovutvalg for å finne ut om vi diskrimineres.

Kan man bli mer annenrangs borger?
Borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen appellerer til alle gode krefter i det norske samfunn om å slutte opp om dette kravet!

Diskriminering handler om mer enn selverkjennelse

I et oppslag i Dagsavisen 11. juli under overskriften: Alder større ulempe enn mørk hudfarge, presenteres funn fra en EU-undersøkelse som viser at det er alder som først og fremst fører til diskriminering. Forskerne som intervjues synes å svelge denne påstanden rått, og bidrar på sin måte til å befeste denne ”sannheten”. For oss som arbeider mot diskriminering i Norge, er det særdeles provoserende og nedslående at forskere som Fredrik Engelstad som også står bak Maktutredningen, ikke har et bredere og mer informert perspektiv på diskrimineringsfenomenet. Siden undersøkelsen baserer seg på selvrapportering, er den først og fremst et uttrykk for hvilket erkjennelsesnivå den enkelte selv er på, noe som i sin tur korresponderer med i hvilken grad samfunnet man tilhører, har erkjent at manglende deltakelse skyldes diskriminering, og ikke feil og mangler ved den enkelte. Når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det fortsatt slik at vi befinner oss på det stadiet hvor man tilskriver biologiske faktorer, dvs. diagnosen eller lyten, å være hovedårsaken til utestegning og ekskludering. Det er ikke erkjent i Norge at funksjonshemmede diskrimineres på linje med kvinner, etniske minoriteter og eldre, og dette preger også fortsatt gruppen selv. Dette blir også påpekt av fagsjef Ann Helen Aurø ved Senter mot etnisk diskriminering.

Problemet med diskriminering er ikke bare at man utsettes for en systematisk ekskludering på alle områder, men like mye at denne diskrimineringen ikke erkjennes av dem som skulle påtale den i samfunnet, som politikere og maktutredere som Engelstad. Maktutredningen er selv et slikt tilslørende bidrag ved at den er hermetisk fri for perspektiver på funksjonshemning som diskrimineringsgrunnlag. Hadde maktutrederne gjort jobben sin, ville de ha sett at over 60% av funksjonshemmede er arbeidsløse, mens kvinner som er over 50 og jobber i pleie- og omsorgssektoren, nektes uføretrygd til tross for at de er fullstendig utslitt. De hører altså ikke til de eldre som ikke ønskes i arbeidslivet, og her må det også et kjønnsperspektiv til for å forklare sammenhengene, ikke bare alder.

Berit Vegheim
Leder Stopp Diskrimineringen
Sendt MOM august 02, ikke publisert.

Har Norman glemt hvordan markedskreftene virker?

Berit Vegheim
leder for stiftelsen Stopp Diskrimineringen, 2002

Dette spørsmålet tvinger seg fram når statsråd Norman hevder at det var markedet selv som tvang Norwegian (NAS) til å snu når det gjaldt å ta med
passasjerer i rullestol. NAS ombestemte seg i løpet av noen timer i medienes søkelys tirsdag 15.10.
Norman må gjerne tilskrive markedskreftene æren for denne raske helomvendingen, men vi vet at både funksjonshemmedes organisasjoner og stortingspolitikere utfoldet en ikke beskjeden aktivitet den dagen.
Det som er virkelig alvorlig med denne saken, er den prinsipielle siden av den, og den har på ingen måte funnet sin avklaring ved at NAS måtte krype til korset.

Den manglende innsikt i hvordan markedskreftene fungerer som Norman la for dagen i denne saken er så oppsiktsvekkende at det er uforståelig at ikke engang økonomer har funnet den viktig nok til å gå ut i media med korrigeringer.

For hva var det egentlig saken dreide seg om?
Staten hadde inngått en avtale med en operatør i markedet som nektet å ta merkostnader ved å frakte passasjerer som sitter i elektrisk rullestol. Når Norman så blir spurt i Dagsnytt 15.10. om hva han vil foreta seg med det,
svarer han kjekt at han er overbevist om at dette vil markedet selv ordne opp i – ved at funksjonshemmede selv og deres familie og venner boikotter selskapet. Det sier den statsråden som har kalt stortingsrepresentantene stalinistiske, uten å se at han som representant for den største kunden i markedet, selv opptrer i god gammel stalinistisk ånd ved at han legger en beskyttende hånd over en aktør. Det bør være elementært for en professor i samfunnsøkonomi fra NHH at staten selv ga NAS store konkurransefordeler i dette tilfellet – ved at de slapp ekstrakostnader ved å
frakte elektriske rullestoler.

Og som om ikke det er nok konkurransevridende tiltak, vil staten selv fortsette å dra fordel av selskapets gunstige priser, og overlate til de som ikke har noe valg, og deres venner å ta støyten. De skal henvises til det dyreste selskapet, mens staten som den største kunden opprettholder det rimeligste tilbudet. Har Norman glemt hvordan markedskreftene fungerer – eller er han så uvant med å handle på vegne av offentlig sektor at han overser hvilken makt denne sektoren har i markedet?

Den norske velferdsstaten har en historikk og en ideologisk forankring som gjør den fullstendig blind for dens egen rolle og posisjon som mektig aktør i
markedene. Staten som storkunde er i en unik posisjon i forhold til å stille krav og sette standarder ved offentlige innkjøp og inngåelse av avtaler med leverandører og tilbydere av varer og tjenester.

Det er på høy tid at den offentlige sektor setter økonomisk kraft og makt bak de fine ordene om full deltakelse og likestilling. Når USA som er de frie markedskrefters hjemland, kan ta i bruk juridiske virkemidler for å sikre at produsenter og leverandører ivaretar alle kunders behov for varer og tjenester, må dette være mulig i sosialdemokratiet Norge.

Årsaken til at USA under president Bush senior, har innført anti-diskrimineringslovgivning som sikrer funksjonshemmede lik tilgang til varer og service fra private og offentlige tilbydere, er rett og slett at man ikke vil belaste de offentlige budsjetter med ekstrakostnader knyttet til særordninger og reparerende tiltak som følge av ekskluderende ordninger.
Den amerikanske loven sikrer at ingen aktør for konkurransefordeler ved å utelukke funksjonshemmede fra sitt tilbud.

Dette er markedsliberalistisk tankegods som statsråd Norman bør være fortrolig med – og om han skulle ha glemt hvordan logikken i markedet er – bør han ta seg en studietur til USA, slik at vi funksjonshemmede i Norge
som stadig må leve med at privat og offentlig sektor fritt får ekskludere oss så mye de vil, kan få en anti-diskrimineringslov, slik etterhvert mange land har funnet det nødvendig å innføre.

Ytringsfrihet på spesielle vilkår

av Berit Vegheim, 2002

«Store skjerm på veggen der, hva er det viktigste i landet her?»
Ifølge spalte- og taleplass den siste tiden er dette viktigst:
En liten gjeng med halvgamle, furtne og snurtne, kanskje litt «utelatte» kjendiser som serverer mildt sagt spredte budskap om at «alle over 50» trenger et opprør for å bli sett og hørt, og en avdanket fiskekjendis som ikke har bedt om trykksverte og sendetid, men får det likevel. Ingen fare for at disse ikke skal bli sett og hørt – uansett hvor ulne eller utvannede budskapene fra dem måtte være. Så enkelt og så lett er det: rask sammen en gjeng av kjendiser og du har norske medier i din hule hånd.

Hva er ikke viktig nok til å komme i norske medier?:
Et budskap om at en ganske stor del av befolkningen stenges ute fra det norske informasjonssamfunnet som er selve fundamentet for at demokratiet skal fungere. At disse menneskene ikke har noen reell ytringsfrihet, for som kjent eksisterer den ikke i et vakum; den forutsetter både tilgang til informasjon og fagkunnskap, og kjennskap til hva som debatteres i det offentlige rom.

Det er ikke viktig nok for norske medier å bringe budskapet om at voksne lesehemmede i yrkesaktiv alder nektes adgang til å lese fagbøker og andre skriftlige kunnskapskilder til tross for at dagens teknologi muliggjør likestilling på dette området. Det er ikke viktig nok at erklærte politiske strategier og mål som arbeidslinjen, inkluderende arbeidsliv og livslang læring fremstår som et hån mot oss som i årevis har kjempet for å få tilgang til fagbøker.
Eller er vårt budskap så vanskelig å forstå for norske journalister at det er derfor de ikke forteller om at vi verken kan få lik rett til utdanning eller komme oss i arbeid, hvis vi ikke skal lese en eneste bok?

Ytringsfriheten har meget stramme og tvilsomme vilkår når noen aktører slipper til nærmest uansett hva de måtte finne på å si, mens andre systematisk sensureres bort. Når en eller 18 kjendiser vil si noe, er det tydeligvis ikke nødvendig å være mange eller vite hvor mange for å la dem slippe til. Noen som er for og imot skaffer mediene frem selv i utallige debatter.

Men når en interessepolitisk organisasjon som Synshemmede Akademikeres Forening, SAF, vil ha fram et politisk budskap gjennom media, slipper vi ikke gjennom «kvantitetskontrollen» og «har vi sett deg før-kontrollen?». Da er hovedpoenget hvor mange vi er og hvor mange vi taler på vegne av. Et utspill fra SAF ender i beste fall med at journalistene insisterer på individualisering gjennom å lage en mer eller mindre sosialpornografisk presentasjon av en student. Avisen får sitt: «blinde Tore»-oppslag eller «blindebøker»-blikkfang (hva nå det måtte være.) Dermed er saken avsluttet, kanskje ble det også stilt et spørsmål til riktig ansvarlig myndighet, men effekten vil som kjent være minimal når man ikke slipper til kompetente og engasjerte interessepolitiske aktører. SAF opplever hele tiden at saken slippes før den blir farlig for noen, og at journalistenes manglende engasjement og kunnskap fører til at myndighetene slipper for lett, og aldri opplever det presset som vi vet media kan stelle i stand når de virkelig engasjerer seg i en sak.

Individualisering skjer i ekstrem grad ved dekning av saker som gjelder funksjonshemmede. Synshemmede er imidlertid særlig utsatt for at fokuset blir rettet mot blindhet i stedet for diskrimineringen: blinde x er hovedperson som har et problem. At kategorien synshemmede omfatter 90% svaksynte vil media helst ikke forholde seg til.

Denne journalistikken truer ytringsfriheten til interessepolitiske aktører som SAF, fordi vi som organisasjon sensureres ut, og våre saker avpolitiseres. På denne måten bidrar også media til at SAF forblir diskvalifisert i forhold til «har vi sett deg før?-kontrollen».

Ytringsfriheten blir også kraftig innstrammet for oss når de holdninger norske journalister har overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne, får spille fritt i og prege oppslagene.
Det blir faktisk nesten umulig å nå fram med at vi diskrimineres, når de som skal være budbringere har blikket rettet feil vei – mot oss – ikke mot årsaken (dette kan best sammenlignes med at den voldtatte får selv skylden, fordi hun var sånn og sånn).

SAFs oppfatning er at norske medier bidrar til å reprodusere de myter og fordommer som fortsatt finnes i rikt monn i befolkningen. SAF etterlyser et større og bredere samfunnsengasjement, både når det gjelder diskriminering av funksjonshemmede, og når det gjelder norsk presses rolle i marginaliseringen av oss. Media, men også politikere og de som skulle tale vår sak, gjør faktisk systematisk det Marianne Gullestad med flere refser konge og statsminister for; nemlig å opprettholde skillet mellom -vi- og -de andre-. Dette kommer tydeligst til uttrykk i den konsekvente bruken av -de funksjonshemmede-. At denne marginaliseringen ikke påtales av noen akademiker, forteller vel en hel del om hvor langt vår gruppe har igjen til å bli likestilte borgere.

Vår usynlighet understrekes av følgende sitat fra Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde sted»:
«Minoritetenes forutsetninger og mulighet for å delta i en «åpen og opplyst samtale» kan sies å være en virkelig «test case» på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.» Det var ikke mennesker som ikke kan lese trykte bokstaver kommisjonen tenkte på – for kommisjonen var også blind for at andre enn mennesker fra andre land er diskriminert som borgere.