Ytringsfrihet på spesielle vilkår
av Berit Vegheim, 2002
«Store skjerm på veggen der, hva er det viktigste i landet her?»
Ifølge spalte- og taleplass den siste tiden er dette viktigst:
En liten gjeng med halvgamle, furtne og snurtne, kanskje litt «utelatte» kjendiser som serverer mildt sagt spredte budskap om at «alle over 50» trenger et opprør for å bli sett og hørt, og en avdanket fiskekjendis som ikke har bedt om trykksverte og sendetid, men får det likevel. Ingen fare for at disse ikke skal bli sett og hørt – uansett hvor ulne eller utvannede budskapene fra dem måtte være. Så enkelt og så lett er det: rask sammen en gjeng av kjendiser og du har norske medier i din hule hånd.
Hva er ikke viktig nok til å komme i norske medier?:
Et budskap om at en ganske stor del av befolkningen stenges ute fra det norske informasjonssamfunnet som er selve fundamentet for at demokratiet skal fungere. At disse menneskene ikke har noen reell ytringsfrihet, for som kjent eksisterer den ikke i et vakum; den forutsetter både tilgang til informasjon og fagkunnskap, og kjennskap til hva som debatteres i det offentlige rom.
Det er ikke viktig nok for norske medier å bringe budskapet om at voksne lesehemmede i yrkesaktiv alder nektes adgang til å lese fagbøker og andre skriftlige kunnskapskilder til tross for at dagens teknologi muliggjør likestilling på dette området. Det er ikke viktig nok at erklærte politiske strategier og mål som arbeidslinjen, inkluderende arbeidsliv og livslang læring fremstår som et hån mot oss som i årevis har kjempet for å få tilgang til fagbøker.
Eller er vårt budskap så vanskelig å forstå for norske journalister at det er derfor de ikke forteller om at vi verken kan få lik rett til utdanning eller komme oss i arbeid, hvis vi ikke skal lese en eneste bok?
Ytringsfriheten har meget stramme og tvilsomme vilkår når noen aktører slipper til nærmest uansett hva de måtte finne på å si, mens andre systematisk sensureres bort. Når en eller 18 kjendiser vil si noe, er det tydeligvis ikke nødvendig å være mange eller vite hvor mange for å la dem slippe til. Noen som er for og imot skaffer mediene frem selv i utallige debatter.
Men når en interessepolitisk organisasjon som Synshemmede Akademikeres Forening, SAF, vil ha fram et politisk budskap gjennom media, slipper vi ikke gjennom «kvantitetskontrollen» og «har vi sett deg før-kontrollen?». Da er hovedpoenget hvor mange vi er og hvor mange vi taler på vegne av. Et utspill fra SAF ender i beste fall med at journalistene insisterer på individualisering gjennom å lage en mer eller mindre sosialpornografisk presentasjon av en student. Avisen får sitt: «blinde Tore»-oppslag eller «blindebøker»-blikkfang (hva nå det måtte være.) Dermed er saken avsluttet, kanskje ble det også stilt et spørsmål til riktig ansvarlig myndighet, men effekten vil som kjent være minimal når man ikke slipper til kompetente og engasjerte interessepolitiske aktører. SAF opplever hele tiden at saken slippes før den blir farlig for noen, og at journalistenes manglende engasjement og kunnskap fører til at myndighetene slipper for lett, og aldri opplever det presset som vi vet media kan stelle i stand når de virkelig engasjerer seg i en sak.
Individualisering skjer i ekstrem grad ved dekning av saker som gjelder funksjonshemmede. Synshemmede er imidlertid særlig utsatt for at fokuset blir rettet mot blindhet i stedet for diskrimineringen: blinde x er hovedperson som har et problem. At kategorien synshemmede omfatter 90% svaksynte vil media helst ikke forholde seg til.
Denne journalistikken truer ytringsfriheten til interessepolitiske aktører som SAF, fordi vi som organisasjon sensureres ut, og våre saker avpolitiseres. På denne måten bidrar også media til at SAF forblir diskvalifisert i forhold til «har vi sett deg før?-kontrollen».
Ytringsfriheten blir også kraftig innstrammet for oss når de holdninger norske journalister har overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne, får spille fritt i og prege oppslagene.
Det blir faktisk nesten umulig å nå fram med at vi diskrimineres, når de som skal være budbringere har blikket rettet feil vei – mot oss – ikke mot årsaken (dette kan best sammenlignes med at den voldtatte får selv skylden, fordi hun var sånn og sånn).
SAFs oppfatning er at norske medier bidrar til å reprodusere de myter og fordommer som fortsatt finnes i rikt monn i befolkningen. SAF etterlyser et større og bredere samfunnsengasjement, både når det gjelder diskriminering av funksjonshemmede, og når det gjelder norsk presses rolle i marginaliseringen av oss. Media, men også politikere og de som skulle tale vår sak, gjør faktisk systematisk det Marianne Gullestad med flere refser konge og statsminister for; nemlig å opprettholde skillet mellom -vi- og -de andre-. Dette kommer tydeligst til uttrykk i den konsekvente bruken av -de funksjonshemmede-. At denne marginaliseringen ikke påtales av noen akademiker, forteller vel en hel del om hvor langt vår gruppe har igjen til å bli likestilte borgere.
Vår usynlighet understrekes av følgende sitat fra Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde sted»:
«Minoritetenes forutsetninger og mulighet for å delta i en «åpen og opplyst samtale» kan sies å være en virkelig «test case» på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.» Det var ikke mennesker som ikke kan lese trykte bokstaver kommisjonen tenkte på – for kommisjonen var også blind for at andre enn mennesker fra andre land er diskriminert som borgere.