Category: Refusert av media

Det er veldig stille under NRKs høye tak

I forrige uke felte Pressens faglige utvalg (PFU) NRK etter innmelding av Atle Antonsen for brudd på «Vær varsom»-plakaten på flere punkter. NRK ble felt for manglende motstemmer og for å konkludere med rasisme i to innslag i kjølvannet av Jirde-Ali-anmeldelsen, som Antonsen ble frikjent for.

Når NRK 31. mai, i artikkelen «NRK felt av PFU i Atle Antonsen-saken», skriver om PFUs avgjørelse, vinkles det som et tap for journalistikken: «NRK er redd dette vil føre til at redaksjoner kvier seg for å ha kontroversielle debatter.»

Her misforstår NRK PFUs avgjørelse fullstendig – eller er det en bevisst vinkling? Det er mangelen på noe som helst motsvar, og viljen eller evnen til å heve takhøyden, som gjorde at saken havnet hos PFU i utgangspunktet. Takhøyden i dette tilfelle, skulle ha vært hevet ved å inkludere parallellen med Antonsens oppførsel rettet mot en annen utsatt gruppe – nemlig funksjonshemmede.

16. november i fjor, altså 6 dager før NRKs innslag i programmet Arena, med tittelen «Kommer vi til å lære noe av Ali-Antonsen-saken?», delte Johannes Loftsgård som selv er funksjonshemmet, sin opplevelse av et møte med Antonsen i 2016. Han hadde møtt Antonsen backstage i forbindelse med et humorshow. Antonsen hadde harselert med Loftsgård og muntlig og fysisk «spøkt» med ham. Antonsen kalte han en «jævla grønnsak», skal ha tatt tak i rullestolen hans og trillet han i en voldsom fart mot ei trapp og sagt «Nå skal jeg rulle deg ned trappa, så får vi se hvordan det går».  

Denne saken handler om mer enn Antonsens rasisme. Det handler om et fenomen i samfunnet, med en tydelig parallell til MeToo-bevegelsen når Loftsgård ser sin egen opplevelse i lys av Jirde Ali sin – og journalistene har et stort ansvar som de ikke tar. Parallellene er mange, og rommet det åpner for diskusjon er mye større enn slik NRK har fremstilt det.

Begge innslagene burde lagt opp til å dekke et spekter av tendenser til hatprat i samfunnet, i mediebildet og blant humorister. Bredden finnes, men holdes skjult fordi kompetansen og viljen til å skue utover og tenke større ikke er der blant NRKs journalister. Det er ikke NRK alene om, men i dette tilfelle ble Loftsgård-saken dekket av både VG og Dagbladet (Lenker til sakene: https://www.dagbladet.no/kjendis/ny-anklage-din-jaevla-gronnsak/77783290 og https://www.vg.no/rampelys/i/Ll4epx/atle-antonsen-beklager-ny-hendelse-trillet-bort-cp-rammet-mann-i-rullestol), og vi tipset NRK direkte om det, påpekte de manglende parallellene og ytret oss, men ingenting skjedde. Her er vår ytring som ble refusert av NRK: https://stopdisk.no/i-media/refusert-av-media/nar-humoren-sparker-i-alle-retninger-uten-at-funksjonshemmede-tas-med-i-bildet-atter-en-gang/

Kan det virkelig være slik at NRK ikke var klar over hendelsen, som var i media flere dager før NRKs innslag? Hvilke redaksjonelle avgjørelser ble tatt som gjorde at dere regnet Loftsgård-saken som irrelevant? Hvem var det dere hadde invitert til motsvar ved disse to anledningene som takket nei? Hvordan kunne NRK gå glipp av denne sjansen? Del det med oss så vi får se at dere prøvde.

Kan det være at NRK har bestemt seg for å bli eksperter på rasisme og lar de andre dekke disablism? Har NRK har berøringsangst? Eller er det slik at NRK ikke synes hatkriminalitet mot funksjonshemmede er viktig nok – Er det ikke sexy eller spennende nok? Mangler NRKs journalister fortsatt kunnskapen som vi forsøker å gi dere? 

I så fall har vi samme utfordring med folkeopplyseren NRK som med politiet, som fortsatt mangler kompetanse til å gjenkjenne disse sakene. Det betyr at vi har et stort problem knyttet til medienes rolle som den fjerde statsmakt.

Vi i Stopp diskrimineringen har frontet kampen mot hatkriminalitet mot funksjonshemmede i 20 år. Vi har i løpet av de årene gitt mange innspill til både NRK og til ulike utredninger av mediepolitikk, ytringsfrihet og en rekke andre viktige saker som handler om hvordan funksjonshemmede ekskluderes fra den offentlige debatten.

Vi må si det i klartekst, for NRK gjør det ikke: NRK overser diskriminering av funksjonshemmede, som utgjør 1/5 av befolkningen og Norges største minoritet, samtidig som man setter diskriminering av andre vernede grupper i Likestillings- og diskrimineringsloven og straffeloven på dagsorden flere ganger i uken.

Tilsvarende kunnskap og oversikt er ikke til stede når det gjelder funksjonshemmedes miljøer og aktører. Hvor lenge er det legitimt å ha så liten oversikt over at funksjonshemmede utsettes for like omfattende og alvorlig diskriminering og hatkriminalitet som andre grupper?

Oppfordringen

Våg å snakke om tendenser i samfunnet vårt som diskriminerer flere grupper. Våg å filosofere og diskutere hva dette sier om tendenser i samfunnet, om kulturen vi lever i, hva vi tillater og hva vi utelater, hvem skal vi boikotte og hvorfor.

God journalistikk er når redaksjonen finner flere vinklinger og paralleller med mål om å vekke publikum og bidra til opplysning og, i beste fall, oppvåkning. Å ikke trekke parallellene er å holde takhøyden på en halv etasje.

NRKs dekning av Antonsen-saken hadde blitt mer samfunnsnyttig om motstemmene og parallellene hadde blitt med. Antonsen hadde antageligvis fortsatt blitt svært misfornøyd, men diskusjonen hadde truffet riktig, og han hadde ikke hatt noe å klage inn.

PFU har tatt sin avgjørelse, men hva har NRK lært av det? I forrige ukes artikkel gjør NRK ingenting for å vise til hva de har lært – altså, ingen fikk muligheten til å lære noe av dette. Gjør jobben deres, lytt til motstemmene og finn ekspertene: Vi er her og vi roper til dere.

Hva skal man si?

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

(innlegg som ikke kom inn i Dagbladet april 05)

Eva Bratholm kommenterer et oppslag i Dagbladet 18.4., om at ULOBA har sendt klage til PFU og Kringkastingsrådet på bruken av ordet ”invalid” i et program om Auschwitz i NRK.

I kommentaren fokuserer Bratholm på det problematiske i å vite hva man til enhver tid skal betegne utsatte grupper med.

Det er nok de fleste enig i, men når sant skal sies, synes media å ha viet mye spalteplass til språklig bevissthet i forhold til noen grupper. Dersom noen har kommet i skade for å bruke bestemte begreper i det offentlige rom, ser vi ofte at det blir stor og engasjert debatt av det, og fremtredende akademikere, politikere og andre opinionsledere står til tider nærmest i kø for å fordømme diskriminerende språkbruk.

Og bare for å slå det fast med en gang: Stopp Diskrimineringen mener det er viktig med slik bevisstgjøring; språk og tenkemåte henger nøye sammen, og fokus på hva vi kaller hverandre avstedkommer i det minste refleksjon og over tid; endrede holdninger.

Det merkelige er imidlertid, hvor fraværende denne bevisstheten og interessen er når det gjelder en gruppe spesielt: funksjonshemmede. Dersom vi ikke påpeker uheldig ordbruk selv, er det ingen andre som gjør det. Og som Stopp Diskrimineringen erfarte da vi sendte historiens antakelig første klage til Kringkastingsrådet på fordomsfull språkbruk ift. funksjonshemmede (Tore Strømøys bruk av ordet krøpling i Noen bedre?), opplevde vi en latterliggjøring og nærmest harselering i Kringkastingsrådet som overgår enhver fantasi. (De som skulle tvile, kan selv lytte på opptaket fra møtet på www.stopdisk.no). Vi tør også komme med den påstand at ingen gruppe blir tegnet som ”de” så ofte som funksjonshemmede. Det finnes nærmest ikke unntak i norsk presse. Dette ”de” gir klart og tydelig uttrykk for hvordan en gruppe betraktes av samfunnet. Når vi reagerer på at ord som krøpling og invalid lever i beste velgående, opplever vi at mennesker som ellers viser seg svært så språkbevisste og oppegående, fristes til å latterliggjøre og bagatellisere språkbruk. Plutselig blir fokus rettet mot oss som hårsåre og flisespikkere. Det er liksom ikke så nøye hva man kaller ”de” funksjonshemmede, kan det synes som. For: ”de som har sagt et feil ord, har jo ikke ment noe vondt med det”. Skal vi legge til grunn en slik forståelse når det gjelder alle grupper som har vært fordomsfullt behandlet, kan journalister og andre si hva de vil bare de ikke mener noe vondt med det. Kvinner kan kalles fruentimmer, tøser og tyender. Etniske minoriteter kan kalles svartinger og homofile menn kan visst også kalles sopere. Og ingen bør føle grunn til å reagere for det er jo ikke vondt ment.

Bratholm synes også å ville bagatellisere språkdebatten, og et eksempel på det er når hun skriver at omskrivningene går langt når ord som blind blir til synshemmet. Uforståelig og skuffende innsiktsløst av en ellers meget oppegående dame. Derimot har omskrivningen gått svært langt i alle år, når alle de som er svaksynte, har blitt kalt blinde, og blitt sett på som flinke fordi de ser, dvs. bruker den synsresten de faktisk har. Den omskrivingen har ikke vært lett å leve med, fordi den definitivt har preget folks oppfatninger av synshemmede.

Ingen grenser – også i virkelighetens verden?

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Runde nummer to med programkonseptet Ingen grenser er over, og tiden er inne for å spørre hvilken betydning et slikt program har for det norske folk generelt og folk med fysiske funksjonsnedsettelser spesielt.

Det er lenge siden folk med syns-, hørsels- og bevegelseshemninger ble satt bort i en krok i Norge. Folk har drevet med fysisk aktivitet også på toppidrettsnivå, i årevis. Noen driver med fjellklatring, og noen foretrekker ekstremsport.

Men fortsatt er det en enorm utfordring i virkelighetens verden å få til å leve vanlige liv i et samfunn som er laget av og for seende, hørende og gående.

Virkeligheten passer imidlertid dårlig inn i den sensasjonsjournalistikken som funksjonshemmede har vært og er omfavnet av. Ingen grenser-konseptet føyer seg inn i, og gir næring til dags- og ukepressens stereotype fremstillinger av helter som ”mot alle odds” ”tar opp kampen” ”til tross for” sin fysiske begrensning. Ja, for det er alltid ”handikappet” som er i fokus for heltefortellingene, ikke fordommene og samfunnet. De utallige historiene om offeret som blir en helt, endrer ikke holdningsklimaet i samfunnet. Poenget med historiene er jo nettopp individfokuset, og dermed får mytene være i fred.
Vi som skiller oss ut fysisk, kjemper en daglig kamp mot fordommer. Våre synlige kjennetegn støyer fortsatt så mye at vi møter beundring når vi ikke gjør annet enn å bruke vår funksjonsevne, og dyp mistro til våre faglige kunnskaper når vi søker jobb.

Det engasjementet det norske folk har vist overfor deltakerne i Ingen grenser, er det derfor svært god bruk for i kampen mot diskriminering.
Det er nemlig mennesker med de samme fysiske kjennetegn som deltakerne i Ingen grenser, som lever i en virkelighet hvor de opplever å ikke slippe inn på utesteder, å bli mobbet av medelever, bli sjikanert av bussjåfører, trakassert av naboer og utsatt for hatefulle ytringer og handlinger, bare fordi de ser annerledes ut. Kartlegginger viser at synlig funksjonsnedsettelse er den faktoren som gjør barn og unge mest utsatt for mobbing i skolen, og som gjør voksne mer utsatt for vold og trusler om vold enn resten av befolkningen.

Mennesker med synlige funksjonsnedsettelser er nærmest fraværende fra det offentlige rom i virkelighetens verden, enten det er som politikere, journalister og programledere, som debattanter eller som eksperter. Siden vi ikke regnes med når mangfoldet skal sikres, er det heller ingen som savner oss.

Når statsministeren og NRK konsekvent setter et ”de” foran funksjonshemmede, når media notorisk bruker ”friske” som motsats til funksjonshemmede og når det fortsatt er legitimt å benevne folk ”invalid” (altså verdiløs), uteblir reaksjonene fra dem som ellers kaster seg inn i de- og vi-debatter og språkdebatter knyttet til andre minoritetsgrupper.
Spørsmålet er om det norske samfunnet synes at noen minoriteters kamp for grenseoverskridelse passer best på TV som ufarlig realityshow.

Hva med å holde seg til fakta, Trettebergstuen?

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Likestillingsminister Horne får masse kritikk fra kvinne- og fagbevegelse for forslaget om å samle dagens fire lover i en felles likestillings- og diskrimineringslov.
Selv om vi er enig i at noen av de foreslåtte endringene svekker dagens lovverk, blir det helt patetisk når de som er skyld i at likestillingsloven ble svekket i 2013, i dag står frem som de fremste kritikerne av lovforslaget.

Det er virkelig grunn til å spørre om ikke Trettebergstuen fra AP og Bergstø fra SV er glad for at den blåblå-regjeringen «vil rette oppatt feila fra» den rødgrønne regjeringen som gjør at gravide har svakere vern i dag, enn de hadde inntil for 3 år siden.
Vi etterlyser etterrettelighet i stedet for lettvinte påstander.

Patetisk rødgrønn kritikk

SV og Ap har gått høyt på banen de siste månedene og man kan få inntrykk av at hvis ikke kvinner får diskrimineringsvern i en egen lov, vil vernet svekkes. Det er selvsagt helt feil og det vet både Trettebergstuen som fronter denne kritikken på Ytring 10. april, og alle andre som fremfører denne kritikken.

Et hovedargument mot lovforslaget fra både kvinne- og fagbevegelse er at likestillingsloven svekkes ved at hensynet til å «bedre kvinners stilling» er foreslått fjernet fra formålsparagrafen i ny lov.

Sannheten er at svekkelsen av likestillingsloven skjedde da den rødgrønne regjeringen fjernet det absolutte diskrimineringsvernet i forbindelse med graviditet, fødselspermisjon og adopsjon ved lovendringen i 2013. Og det ble gjort til tross for at det altså står at loven særlig skal bedre kvinners stilling. Det hjelper lite at det står i formålet når loven reelt svekker kvinners stilling. Det ser ut som Ap mener at en setning i formålsparagrafen har større betydning, enn det reelle diskrimineringsvernet som er nedfelt i loven.

Det bør derfor være aller viktigst at regjeringen vil gjeninnføre det spesielt sterke vernet som har størst faktisk betydning for kvinner. De aller fleste som klager på diskriminering er nettopp kvinner som diskrimineres på grunn av graviditet.

La oss også minne om det ubehagelige faktum at det var den rødgrønne regjeringen som foretok den første inngripen i redegjørelsesplikten da de fjernet redegjørelsesplikten for offentlig myndighet ved lovrevisjonen i 2013. Dette ble gjort uten at høringsinstansene ble gjort oppmerksom på at lovforslagene faktisk innebar en slik svekkelse, og med forsikring i lovproposisjon Prop 88 om at det ikke skulle foretas endringer av aktivitets- og redegjørelsesplikten før det forelå en nærmere utredning av virkemiddelapparatet.
Så lett er det å glemme Bergstø og Trettebergstuen. Men vi har ikke glemt.
Hva med å holde seg til fakta, og ikke slenge ut uetterrettelige påstander.

En felles lov gir det sterkeste vernet for alle

Den optimale løsningen som sikrer at alle får et reelt sterkere og likestilt vern oppnås kun i en felles lov. Det fester seg derfor et inntrykk av at det dette egentlig handler om er følelser mer enn fakta, og at det dypest sett dreier seg om at man mener kjønnsdiskriminering er overordnet alle andre former for diskriminering.

Faktum er at det ikke har fremkommet ett eneste motargument i debatten som ikke lar seg lovteknisk løse i en felles lov. Likevel fremføres de samme argumenter gang på gang som om det er fastlagt at en felles lov vil svekke kvinners diskrimineringsvern.

Vi tilbakeviser ikke at det gir et sterkt signal at det står i formålsparagrafen at «loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Det er et vektig argument, men det er ikke bare kvinner som er særlig utsatt; det gjelder alle minoriteter. Det er en kjensgjerning at heterofile ikke er like utsatt for diskriminering som homofile osv. Derfor har LLH foreslått at det bør stå i formålsparagrafen at loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Med en slik løsning er alle hensyn ivaretatt på en likestilt og likeverdig måte.

En felles lov må ikke svekke dagens diskrimineringsvern

Vi deler mye av den kritikken som har fremkommet i media og i høringssvarene. Vårt krav har i likhet med alle likestillingsforkjemperes, vært at en felles lov ikke må svekke dagens lovgivning, men tvert imot innebære et styrket vern for alle. Det innebærer bl.a. at vi vil beholde redegjørelsesplikten og at vernet mot diskriminering i familieforhold som i dag kun gjelder kjønn, må utvides til å gjelde alle grunnlag.

Diskrimineringsvern på majoritetens premisser?

Det bør være et tankekors at det først og fremst er kvinner og menn fra majoriteten som ønsker å opprettholde en egen likestillingslov, og ikke ser hvordan kjønn samspiller med andre grunnlag. Det er rett og slett en kortslutning fra majoritetens side å tro at man kan bekjempe diskriminering ved å frakoble kjønnsperspektivet fra minoritetsperspektivet.
Dagens modell kan best karakteriseres som et diskrimineringsvern på majoritetens premisser.

Er diskrimineringsvern på majoritetens premisser?

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

En felles likestillingslov må ikke svekke dagens diskrimineringsvern
Likestillingsminister Horne får masse kritikk fra kvinne- og fagbevegelse for forslaget om å samle dagens fire lover i en felles likestillings- og diskrimineringslov.

Vi deler mye av den kritikken som har fremkommet i media og i høringssvarene. Vårt krav har i likhet med alle likestillingsforkjemperes, vært at en felles lov ikke må svekke dagens lovgivning, men tvert imot innebære et styrket vern for alle. Det innebærer bl.a. at vi vil beholde redegjørelsesplikten og at vernet mot diskriminering i familieforhold som i dag kun gjelder kjønn, må utvides til å gjelde alle grunnlag.

Et hovedargument mot lovforslaget fra kvinne- og fagbevegelse er at likestillingsloven svekkes ved at hensynet til å «bedre kvinners stilling» er foreslått fjernet fra formålsparagrafen i ny lov. Med et par unntak, registrerer vi ikke tilsvarende bekymring knyttet til forslaget om å fjerne hensynet til å avskaffe samfunnsskapte barrierer for funksjonshemmede. Begge disse hensyn har vist seg å ha betydning ved behandling av klagesaker.

Men spørsmålet er om ankepunkter mot lovforslaget rettferdiggjør å beholde dagens modell med fire lover. De krav vi har til harmonisering og styrking av lovverket, faller ikke bort fordi om det ikke skulle bli en felles lov. Det er et brudd på menneskerettighetene at vernet i dag varierer avhengig av hvilket grunnlag man tilhører.
Dessuten går viktige overordnede hensyn tapt i dagens modell.

Blant alle de argumenter som er båret frem, finnes det ikke ett eneste ett som ikke lar seg lovteknisk løse i en felles lov. Tvert imot, den optimale løsningen som sikrer at alle får et reelt sterkere og likestilt vern oppnås kun i en felles lov. Det fester seg derfor et inntrykk av at det dette egentlig handler om er følelser mer enn fakta, og at det dypest sett dreier seg om at man mener kjønnsdiskriminering er overordnet alle andre former for diskriminering.
Et slikt standpunkt baserer seg på manglende innsikt i diskrimineringsfenomenet. Det er lite tillitvekkende at fagbevegelsen med LO og UNIO i spissen, som skal ivareta alle medlemmers interesser, egentlig målbærer rangering av utsatte befolkningsgrupper.

Hvem fortjener ikke diskrimineringsvern?
For fagbevegelsen som for oss, burde det aller viktigste være at lovgivningen gir diskrimineringsvern til alle som trenger det. Denne målsettingen kan definitivt best ivaretas i en felles lov som har en åpen restkategori. En slik restkategori skal fange opp grupper som i dag ikke har vern fordi fordommene mot dem fortsatt er altfor store til at samfunnet erkjenner at de blir diskriminert. Det kan være tidligere straffedømte, økonomisk vanskeligstilte eller overvektige. Den foreslåtte restkategorien «andre lignende grunnlag» er et steg på veien. Den vil kunne verne overvektige, men de to førstnevnte grunnlag vil falle utenfor en så snevert definert kategori.

Vi vet godt hvordan det er å tilhøre en ekskludert gruppe uten diskrimineringsvern. Inntil nylig ble det verken i menneskerettssammenheng eller i nasjonal lovgivning erkjent at funksjonshemmede var utsatt for diskriminering; isteden ble vi «kvalt» av paternalistisk omsorg og medlidenhet. Faktum er at funksjonshemmede topper statistikken over antall klagesaker; faktisk var antallet høyere enn for alle andre grunnlag til sammen i de to første årene etter at loven kom i 2009.

Vi mener at det er på høy tid at anti-diskrimineringsloven utformes i tråd med menneskerettskonvensjonene, dvs. at det innføres en restkategori «status for øvrig» som fanger opp de som til enhver tid måtte trenge vern. Alle som kjemper for likestilling og menneskerettigheter bør gå inn for en slik modell. Det er bekymringsfullt at de gruppene som selv har fått rettslig vern, behandler diskrimineringsvernet som et knapphetsgode.

Hvilke hensyn bør løftes frem i formålsparagrafen?
Først og fremst er det viktig at loven ikke bare verner kvinner og minoriteter, men verner på grunnlag av kjønn og etnisitet, livssyn osv. Det er da innforstått at også majoritetens etnisitet og livssyn er vernet. I tråd med denne tenkemåten krever vi at funksjonsevne skal brukes i stedet for funksjonsnedsettelse, slik det er gjort i straffeloven.
Når dette er sagt, vet vi at heterofile ikke er like utsatt for diskriminering som homofile osv. Derfor bør det som LLH så klokt har foreslått, fremheves at loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.
Med en slik løsning er alle hensyn ivaretatt på en likestilt og likeverdig måte.

Det paradoksale er at alle som forfekter at grunnlaget kjønn står i en særstilling blant diskrimineringsgrunnlagene, (alle har kjønn), ikke synes å trekke den slutning at kjønnsdimensjonen er helt sentral ved all diskriminering. Som funksjonshemmet kvinne vet jeg at andre etnisk hvite kvinner som ikke er funksjonshemmede, ikke utsettes for samme grad av og type diskriminering som meg. Det samme vet alle andre kvinner som tilhører ulike minoritetsgrunnlag. Vi erfarer at vi verken kan sammenligne våre opplevelser med majoritetskvinner eller minoritetsmenn.

Majoritetens kortslutning om kjønnsperspektivet
Det bør være et tankekors at det først og fremst er kvinner og menn fra majoriteten som ønsker en egen likestillingslov, og ikke ser hvordan kjønn samspiller med andre grunnlag.
Det er rett og slett en kortslutning fra majoritetens side å tro at man kan bekjempe diskriminering ved å frakoble kjønnsperspektivet fra minoritetsperspektivet. Vi som tilhører minoriteter er da henvist til å velge å definere hendelser etter en lov som stripper oss for identiteter og kjennetegn knyttet til minoritetstilhørigheten vår, eller vi må velge å definere hendelsen som minoritetsdiskriminering i et kjønnsnøytralt perspektiv. Dette er dagens modell og kan best karakteriseres som et diskrimineringsvern på majoritetens premisser.

Norges manglende respekt for FN konvensjonen CRPD

Av Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen

Kritikk av Norge i menneskerettsspørsmål, bl.a. tilbakeholdenhet med å gi konvensjoner forrang i norsk rett og å godkjenne tilleggsprotokoller som gir individuell klageadgang, er ikke uvanlig. Det uvanlige i tilfellet med FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter fra 2008, CRPD, er at kritikk med et par unntak er nærmest fraværende. Dette til tross for at Norge har gått i bresjen for å sikre at CRPD som endelig skal realisere funksjonshemmedes rettigheter på linje med andre, ikke hindrer land som Norge i å fortsette å innskrenke dem.

CRPD, som Norge først ratifiserte i fjor, rangerer lavere enn øvrige FN konvensjoner ved at den ikke er tatt inn i norsk lovverk, noe som innebærer at den må vike ved motstrid.
Barne- og likestillingsdepartementet hevder i brev av 28.1.2014 som svar på et felles brev fra funksjonshemmedes organisasjoner, at norsk lov er i samsvar med CRPD. Men man er åpenbart ikke helt sikker på dette likevel, for «inkorporasjon vil kunne bli vurdert
når det er høstet noe mer erfaring med CRPD-komiteens arbeid».

Det har hele tiden vært helt klart at Norge har flere lover som strider mot CRPD, f.eks. lover som tillater bruk av tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse, slik som psykiskhelsevernlov, og vergemålsloven som tillater umyndiggjøring. Da Norge ratifiserte CRPD i 2013, avga forrige regjering to såkalte tolkningserklæringer som i realiteten er reservasjoner mot artikkel 12 og artikkel 14 som forbyr hhv. umyndiggjøring og tvang.

Siden umyndiggjøring er legitimt i alle land, fant CRPD-komiteen det nødvendig å veilede landene i tolkningen av artikkel 12 som forbyr enhver umyndiggjøring (General Comment No. 1 ble vedtatt i april). Norge var blant ytterst få land som leverte forsvar for fortsatt umyndiggjøring, og har igjen vakt internasjonal oppsikt med sin åpne motstand.

Norske myndigheter har helgardert seg når det gjelder å redusere effekten av CRPD, ved å holde CRPD utenfor norsk lovverk, insistere på at egne lover og praksis samsvarer, ignorere pålegg om at alle i straffeapparatet skal ha opplæring i CRPD, og nekte å gi enkeltpersoner klageadgang.

Nylig slo Høyesterett fast at en blind person ikke kan være legdommer i retten, og dermed har vi nå en dom som strider klart imot artikkel 13 om lik tilgang til rettssystemet.
Oslo tingrett la til grunn sin egen tolkning av artikkel 13, noe som er en feiltolkning, og den ble ikke nevnt av Høyesterett. Uten adgang til å klage til CRPD-komiteen, er det lite vi kan gjøre når norske domstoler feiltolker eller ignorerer CRPD.

CRPD krever et paradigmeskifte, det har verken myndigheter eller domstoler så langt tatt inn over seg. Funksjonshemmedes rettssikkerhet står derfor fortsatt svakt.

Vi utfordrer alle som arbeider med menneskeretter i Norge til å komme på banen og støtte oss i kravet om at CRPD må få samme status i Norge som øvrige konvensjoner og tilleggsprotokoller.

Verken A eller B, men C-laget

av Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen

I likhet med stortingsrepresentant Trettebergstuen Ap, (Dagsavisen 8.11.) ser vi ikke at svekkelse av stillingsvernet vil føre til at marginaliserte grupper får fast ansettelse. Men det vil heller ikke regjeringens jobbstrategi gjøre for dem som verken tilhører A-laget eller B-laget, dvs. de gruppene som uavhengig av konjunktursvingninger, forblir utenfor arbeidslivet. Det er godt dokumentert at fysisk funksjonshemmede ikke kommer i betraktning pga. arbeidsgiveres fordommer. Nedsatt syn, hørsel og bevegelsesevne blandes sammen med sykdom og redusert arbeidsevne. Regjeringens oppskrift er mer av det samme som ikke har fungert før; tiltak av ulike slag. Ingen av disse tiltakene har vist seg å gi forutsigbarhet eller føre til fast ansettelse med de rettigheter som følger av det.
Vi har gjennom flere tiår erfart at billigsalg av arbeidskraft (lønnstilskudd) og rause offentlige støtteordninger av alle slag ikke får bukt med diskrimineringen i arbeidslivet. Og egentlig er det forståelig at tiltakspolitikk stigmatiserer folk som både er høyt kvalifiserte, friske og fullt arbeidsføre, slik tilfellet faktisk er med svært mange fysisk funksjonshemmede.
Vi snakker her om arbeidssøkere som ikke har behov for tiltak, men som til slutt ikke har noe valg.
Vi etterlyser reell vilje til å fjerne diskrimineringsbarrieren, for her er jobbstrategien svært forsiktig. Fortsatt synes det som om fordommene også sitter fast hos politikerne selv, noe som er helt naturlig ettersom parti- og regjeringsapparat nærmest er kjemisk fritt for denne typen mangfold. De fleste politikere vet f.eks. ingen ting om hva slags arbeid blinde kan utføre.
Dersom verken regjerings- eller opposisjonspartiene har evne og eller mot til å bekjempe diskrimineringen ved å ansvarliggjøre arbeidsgiverne, vil arbeidsløsheten blant de mest marginaliserte gruppene, fortsette å ligge mellom 60 og 80 %, og mange vil også i fremtiden bli presset ufrivillig over på uføretrygd.

Rød-grønn mangfoldsblindhet

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Nei, dette handler ikke om at den rød-grønne regjeringen lider av fargeblindhet, men av mangfoldsblindhet.
Mangfoldsblindhet er å ikke se at mangfold handler om mer enn en eller to variasjoner i befolkningssammensetningen. Alvorlig blir dette når en regjering bygger sin mangfoldspolitikk på et slikt selektivt grunnlag, slik den rød-grønne regjeringen gjør.
Norsk mangfoldspolitikk er et relativt nytt fenomen, og omfatter så og si utelukkende etnisitet/kultur, herunder hudfarge og religion. Slik sett kan man si at Norge er et u-land på mangfoldsområdet, Det finnes for eksempel ingen tradisjon på å gjenspeile befolkningen i styrende organer og fora når det gjelder ulik funksjonsevne, noe som er selvfølgelig i mange andre land, også i Afrika.
Regjeringen har vist i de fem årene den har sittet, at den ikke har til hensikt å gjøre noe med status quo.
Vi har talløse eksempler på at regjeringens mangfoldsperspektiv og politikk kun omfatter etniske/kulturelle minoriteter i befolkningen. Det ferskeste eksemplet på dette er ressursgruppen kulturminister Anniken Huitfeldt nylig etablerte for å sikre mangfold i kulturlivet. På arbeidslivsområdet gjelder dette alle tiltak som går under benevnelsen mangfold som f.eks. kurs i mangfoldsledelse. Regjeringen vil altså lære arbeidsgivere å tenke mangfold på en eksklusiv måte. Tydeligst blir denne eksklusiviteten i den mangfoldspolitikken som likestillingsministeren selv, Audun Lysbakken fører. Et enkelt søk på nettsidene til hans departement, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, avslører at alt som sorterer under mangfoldspolitikk, er avgrenset til kultur og etnisitet som f.eks. Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet, (IMDI), mangfoldsportalen og mangfoldsprisen. Dette har som konsekvens at funksjonshemmede og andre minoriteter som utelates, ekskluderes fra den mangfoldspolitiske dagsorden, både i politikken og i samfunnet utenfor.
Når talspersoner for de rød-grønne går ut i media og bekymrer seg eller tar selvkritikk for demokratisk underskudd og manglende gjenspeiling av befolkningen, er det etnisitet og hudfarge man sikter til. Alder og kjønn er ikke glemt, men regnes ikke som minoriteter.
Årsaken til regjeringens selektive inkluderings- og mangfoldspolitikk er ikke størrelsen på den marginaliserte gruppen eller på marginaliseringsproblemet. I så måte utgjør funksjonshemmede den største minoriteten på 17 – 20 % av befolkningen, har den laveste undersysselsettingen på 43 % og er også den minoriteten som er dårligst representert i alle organer og fora hvor makt og innflytelse utøves, inklusive regjeringens eget apparat og egne rådgivende organer og fora. Manglende bekymring for marginalisering av denne gruppen, kommer også til uttrykk i at regjeringen ikke initierer eller etterspør statistikk og annen dokumentasjon som kan kaste lys over marginaliseringsproblemet.
På samme måte som regjeringen har erkjent den realpolitiske betydningen av å ha andre minoriteter i rådgivende stillinger og organer, utvalg osv. bør det være en selvfølge at funksjonshemmede trekkes aktivt med alle steder der politikk utvikles og praktiseres, både i og utenfor departementene.
Det er den manglende erkjennelsen av denne innlysende sammenhengen mellom representativitet, kunnskap og praksis som preger regjeringens politikk på likestillings- og mangfoldsområdet.
Ord og begreper påvirker både forståelse og handling. Og regjeringens definisjon av mangfold, inkludering, diskriminering og representativitet er ikke et kosmetisk problem når definisjonen gir seg utslag i en ekskluderende politikk, dvs. politikk for inkludering og mangfold er reservert for etnisitet, likestillingspolitikk er reservert for kjønn. Diskriminering oppfattes stort sett som synonymt med rasisme.
Hvordan skal en rød-grønn regjering som ikke vet hva mangfold er, sikre mangfold i det norske samfunn?