Category: I media

Norges manglende respekt for FN konvensjonen CRPD

Av Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen

Kritikk av Norge i menneskerettsspørsmål, bl.a. tilbakeholdenhet med å gi konvensjoner forrang i norsk rett og å godkjenne tilleggsprotokoller som gir individuell klageadgang, er ikke uvanlig. Det uvanlige i tilfellet med FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter fra 2008, CRPD, er at kritikk med et par unntak er nærmest fraværende. Dette til tross for at Norge har gått i bresjen for å sikre at CRPD som endelig skal realisere funksjonshemmedes rettigheter på linje med andre, ikke hindrer land som Norge i å fortsette å innskrenke dem.

CRPD, som Norge først ratifiserte i fjor, rangerer lavere enn øvrige FN konvensjoner ved at den ikke er tatt inn i norsk lovverk, noe som innebærer at den må vike ved motstrid.
Barne- og likestillingsdepartementet hevder i brev av 28.1.2014 som svar på et felles brev fra funksjonshemmedes organisasjoner, at norsk lov er i samsvar med CRPD. Men man er åpenbart ikke helt sikker på dette likevel, for «inkorporasjon vil kunne bli vurdert
når det er høstet noe mer erfaring med CRPD-komiteens arbeid».

Det har hele tiden vært helt klart at Norge har flere lover som strider mot CRPD, f.eks. lover som tillater bruk av tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse, slik som psykiskhelsevernlov, og vergemålsloven som tillater umyndiggjøring. Da Norge ratifiserte CRPD i 2013, avga forrige regjering to såkalte tolkningserklæringer som i realiteten er reservasjoner mot artikkel 12 og artikkel 14 som forbyr hhv. umyndiggjøring og tvang.

Siden umyndiggjøring er legitimt i alle land, fant CRPD-komiteen det nødvendig å veilede landene i tolkningen av artikkel 12 som forbyr enhver umyndiggjøring (General Comment No. 1 ble vedtatt i april). Norge var blant ytterst få land som leverte forsvar for fortsatt umyndiggjøring, og har igjen vakt internasjonal oppsikt med sin åpne motstand.

Norske myndigheter har helgardert seg når det gjelder å redusere effekten av CRPD, ved å holde CRPD utenfor norsk lovverk, insistere på at egne lover og praksis samsvarer, ignorere pålegg om at alle i straffeapparatet skal ha opplæring i CRPD, og nekte å gi enkeltpersoner klageadgang.

Nylig slo Høyesterett fast at en blind person ikke kan være legdommer i retten, og dermed har vi nå en dom som strider klart imot artikkel 13 om lik tilgang til rettssystemet.
Oslo tingrett la til grunn sin egen tolkning av artikkel 13, noe som er en feiltolkning, og den ble ikke nevnt av Høyesterett. Uten adgang til å klage til CRPD-komiteen, er det lite vi kan gjøre når norske domstoler feiltolker eller ignorerer CRPD.

CRPD krever et paradigmeskifte, det har verken myndigheter eller domstoler så langt tatt inn over seg. Funksjonshemmedes rettssikkerhet står derfor fortsatt svakt.

Vi utfordrer alle som arbeider med menneskeretter i Norge til å komme på banen og støtte oss i kravet om at CRPD må få samme status i Norge som øvrige konvensjoner og tilleggsprotokoller.

Verken A eller B, men C-laget

av Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen

I likhet med stortingsrepresentant Trettebergstuen Ap, (Dagsavisen 8.11.) ser vi ikke at svekkelse av stillingsvernet vil føre til at marginaliserte grupper får fast ansettelse. Men det vil heller ikke regjeringens jobbstrategi gjøre for dem som verken tilhører A-laget eller B-laget, dvs. de gruppene som uavhengig av konjunktursvingninger, forblir utenfor arbeidslivet. Det er godt dokumentert at fysisk funksjonshemmede ikke kommer i betraktning pga. arbeidsgiveres fordommer. Nedsatt syn, hørsel og bevegelsesevne blandes sammen med sykdom og redusert arbeidsevne. Regjeringens oppskrift er mer av det samme som ikke har fungert før; tiltak av ulike slag. Ingen av disse tiltakene har vist seg å gi forutsigbarhet eller føre til fast ansettelse med de rettigheter som følger av det.
Vi har gjennom flere tiår erfart at billigsalg av arbeidskraft (lønnstilskudd) og rause offentlige støtteordninger av alle slag ikke får bukt med diskrimineringen i arbeidslivet. Og egentlig er det forståelig at tiltakspolitikk stigmatiserer folk som både er høyt kvalifiserte, friske og fullt arbeidsføre, slik tilfellet faktisk er med svært mange fysisk funksjonshemmede.
Vi snakker her om arbeidssøkere som ikke har behov for tiltak, men som til slutt ikke har noe valg.
Vi etterlyser reell vilje til å fjerne diskrimineringsbarrieren, for her er jobbstrategien svært forsiktig. Fortsatt synes det som om fordommene også sitter fast hos politikerne selv, noe som er helt naturlig ettersom parti- og regjeringsapparat nærmest er kjemisk fritt for denne typen mangfold. De fleste politikere vet f.eks. ingen ting om hva slags arbeid blinde kan utføre.
Dersom verken regjerings- eller opposisjonspartiene har evne og eller mot til å bekjempe diskrimineringen ved å ansvarliggjøre arbeidsgiverne, vil arbeidsløsheten blant de mest marginaliserte gruppene, fortsette å ligge mellom 60 og 80 %, og mange vil også i fremtiden bli presset ufrivillig over på uføretrygd.

Rød-grønn mangfoldsblindhet

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Nei, dette handler ikke om at den rød-grønne regjeringen lider av fargeblindhet, men av mangfoldsblindhet.
Mangfoldsblindhet er å ikke se at mangfold handler om mer enn en eller to variasjoner i befolkningssammensetningen. Alvorlig blir dette når en regjering bygger sin mangfoldspolitikk på et slikt selektivt grunnlag, slik den rød-grønne regjeringen gjør.
Norsk mangfoldspolitikk er et relativt nytt fenomen, og omfatter så og si utelukkende etnisitet/kultur, herunder hudfarge og religion. Slik sett kan man si at Norge er et u-land på mangfoldsområdet, Det finnes for eksempel ingen tradisjon på å gjenspeile befolkningen i styrende organer og fora når det gjelder ulik funksjonsevne, noe som er selvfølgelig i mange andre land, også i Afrika.
Regjeringen har vist i de fem årene den har sittet, at den ikke har til hensikt å gjøre noe med status quo.
Vi har talløse eksempler på at regjeringens mangfoldsperspektiv og politikk kun omfatter etniske/kulturelle minoriteter i befolkningen. Det ferskeste eksemplet på dette er ressursgruppen kulturminister Anniken Huitfeldt nylig etablerte for å sikre mangfold i kulturlivet. På arbeidslivsområdet gjelder dette alle tiltak som går under benevnelsen mangfold som f.eks. kurs i mangfoldsledelse. Regjeringen vil altså lære arbeidsgivere å tenke mangfold på en eksklusiv måte. Tydeligst blir denne eksklusiviteten i den mangfoldspolitikken som likestillingsministeren selv, Audun Lysbakken fører. Et enkelt søk på nettsidene til hans departement, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, avslører at alt som sorterer under mangfoldspolitikk, er avgrenset til kultur og etnisitet som f.eks. Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet, (IMDI), mangfoldsportalen og mangfoldsprisen. Dette har som konsekvens at funksjonshemmede og andre minoriteter som utelates, ekskluderes fra den mangfoldspolitiske dagsorden, både i politikken og i samfunnet utenfor.
Når talspersoner for de rød-grønne går ut i media og bekymrer seg eller tar selvkritikk for demokratisk underskudd og manglende gjenspeiling av befolkningen, er det etnisitet og hudfarge man sikter til. Alder og kjønn er ikke glemt, men regnes ikke som minoriteter.
Årsaken til regjeringens selektive inkluderings- og mangfoldspolitikk er ikke størrelsen på den marginaliserte gruppen eller på marginaliseringsproblemet. I så måte utgjør funksjonshemmede den største minoriteten på 17 – 20 % av befolkningen, har den laveste undersysselsettingen på 43 % og er også den minoriteten som er dårligst representert i alle organer og fora hvor makt og innflytelse utøves, inklusive regjeringens eget apparat og egne rådgivende organer og fora. Manglende bekymring for marginalisering av denne gruppen, kommer også til uttrykk i at regjeringen ikke initierer eller etterspør statistikk og annen dokumentasjon som kan kaste lys over marginaliseringsproblemet.
På samme måte som regjeringen har erkjent den realpolitiske betydningen av å ha andre minoriteter i rådgivende stillinger og organer, utvalg osv. bør det være en selvfølge at funksjonshemmede trekkes aktivt med alle steder der politikk utvikles og praktiseres, både i og utenfor departementene.
Det er den manglende erkjennelsen av denne innlysende sammenhengen mellom representativitet, kunnskap og praksis som preger regjeringens politikk på likestillings- og mangfoldsområdet.
Ord og begreper påvirker både forståelse og handling. Og regjeringens definisjon av mangfold, inkludering, diskriminering og representativitet er ikke et kosmetisk problem når definisjonen gir seg utslag i en ekskluderende politikk, dvs. politikk for inkludering og mangfold er reservert for etnisitet, likestillingspolitikk er reservert for kjønn. Diskriminering oppfattes stort sett som synonymt med rasisme.
Hvordan skal en rød-grønn regjering som ikke vet hva mangfold er, sikre mangfold i det norske samfunn?

”Sinker” og ”tumsinger” gjør språket mer fargerikt

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

Eva Bratholm og Sonja Holtermann, (Dagbladet 18. og 19.4.) Sylfest Lomheim (Dagens Næringsliv 16.4.) og Kringkastingsrådet (møte 11.11.04) bidrar alle til å kaste nytt lys over språkets betydning, eller snarere mangel på sådan, og viser at det til nå har hersket en stor misforståelse i vårt land omkring ords kraft. Det er nemlig ikke sant at ordene vi bruker, sier noe om hva vi tenker eller mener, får vi vite. Enten er dette feil, fordi folks bruk av ord ikke er vondt ment, eller det er feil fordi ordene er vondt ment og da hjelper det altså ikke å erstatte dem med nye ord.
Meget interessesant; vi håper alle som i årevis har brukt tiden sin på å skrive om språket (slik Bratholm uttrykker det) merker seg hvor fåfengt dette har vært.
Vi foreslår da like godt å ta tilbake den ekstremt inkluderende og fargerike ”sinke”-kategorien og kutte ut omskrivninger som lære- og atferdsvansker og alle disse kryptiske bokstavkategoriene. Hvorfor beskriver vi ikke disse problembarna som sinker og lærer av 1920 årenes store sinkedebatt? Her er et lite utvalg av definisjoner og ord som ble brukt av særskolelærerinne Julie Momrad Jakobsen, som var ekspert på sinkene:
svak hukommelse, en meningsløs latter, en forfløyen fantasi, underlige
abnorme tilbøyeligheter, tyvaktige, nesten kleptomaner, trassige med
plutselige raserianfall, kroppslige skrøpeligheter, dårlig syn og talefeil,
epilepsi, blodfattighet, forsinket utvikling såkalt miljøsinker og dårlig
oppførsel, dovenskap osv. Hvis det er disse vi mener, hvorfor sier vi det ikke?
Og hvorfor sier vi ikke like godt tøser og tøyter, svartinger og hottentotter, og
alle de andre fargerike ordene?
Det merkelige er at bagatelliseringen og påstandene om at ordene ikke har noen
betydning for hva vi mener, ser ut til å dukke opp når funksjonshemmede ikke
vil finne seg i å bli kalt ”invalide” og ”krøplinger”. Hvor er alle dem som ellers
fronter kampen mot fy-ord da?
Vi er spent på hvordan Kringkastingsrådet vil behandle ULOBAS klage på ordet
”invalid”. For maken til latterliggjøring, og til useriøs og uetterrettelig
behandling i et offentlig forvaltningsorgan som det vi opplevde da vi i høst
klagde på Tore Strømøys bruk av ”krøpling”, trodde vi ikke det var mulig å
oppleve i et sivilisert land.
For dem som skulle trekke det i tvil henviser vi til opptaket av møtet på
www.stopdisk.no
Språkbruk som ”de funksjonshemmede” forteller hvordan resten av samfunnet
betrakter oss, og ”de narkomane” og ”de prostituerte” som heller ikke riktig er
blitt mennesker enda.

Hvordan er det mulig at USA, de frie markedskrefters hjemland, viser større vilje til å styre markedskreftene enn Norge?

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

Det er over 60 år siden USA begynte å stille krav om at de som vil ha offentlige kontrakter, ikke må diskriminere arbeidssøkere og arbeidstakere. I tillegg til å innføre klausuler om ikke-diskriminering i kontrakter ved offentlige innkjøp, har USA også gitt de ulike grupper vern i egne lover mot å bli diskriminert på andre samfunnsområder enn arbeidslivet. For eksempel stilles det krav i ADA, Americans with Disability Act, til alle produsenter og leverandører av varer og tjenester, om å sørge for at disse er tilgjengelige for alle.

Hvorfor er USA, de frie markedskrefters hjemland, villig til å ta i bruk slike sterke virkemidler som griper direkte inn i næringslivets frihet til å utforme sine produkter og tilbud som de selv ønsker, mens norske myndigheter viser en styringsvegring som i beste fall kan kalles naiv. Men pga. de alvorlige konsekvenser denne styringsvegringen har for store deler av befolkningen, må en slik unnfallenhet stemples som diskriminering.

La det være sagt med en gang, USAs næringspolitikk er ikke sprunget ut av noen solidaritetstankegang. Da USA tok i bruk ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter om offentlige innkjøp under 2. verdenskrig, skjedde dette fordi man var nødt til å få dekket behovet for arbeidskraft i våpenindustrien av en utestengt gruppe; de svarte. Men siden har slike klausuler ved offentlige innkjøp, blitt utvidet til å gjelde stadig flere grupper, og kravene har blitt stadig mer offensive når det gjelder arbeidsgivers innsats for å rekruttere arbeidstakere fra ulike utsatte grupper. Klausulene gjelder på føderalt, statlig og lokalt nivå. Naturlig nok er det på lokalt nivå man har gått lengst i å kreve aktive tiltak fra de som vil ha en kontrakt med det offentlige.

Poenget med denne politikken, bruk av klausuler ved offentlige innkjøp og anti-diskrimineringslovgivning, er svært enkelt og ikke overraskende av økonomisk art. Man tar konsekvensen av at det offentlige har enorm makt som storkunde i markedet, og utnytter denne posisjonen til å stille krav som sikrer at borgerne i størst mulig grad kan nyttiggjøre seg samme ordinære tilbud av varer og tjenester, og kan forsørge seg selv. Slik vil man unngå at det skapes hjelpebehov som i sin tur kan belaste offentlige budsjetter. I USA ønsker man som kjent, ikke å yte mer velferd enn høyst nødvendig. Motstanden mot å betale og inndra skatt, fører på dette området til en restriktiv bruk av skattebetalernes penger som både det offentlige og borgerne tjener på. Siden leverandører og tilbydere av arbeid, varer og tjenester ikke får kontrakter eller solgt produkter til det offentlige, uten å oppfylle kravene om ikke å diskriminere, retter de seg i stor grad etter påleggene. Markedsaktørers atferd styres av økonomiske interesser, og det er den beste garantisten for at blant annet funksjonshemmede i USA opplever økt tilgjengelighet i takt med utvikling av ny teknologi og ny kunnskap som gjør det mulig å finne nye, enklere og rimeligere løsninger på tidligere nesten uløselige tilgjengelighetsproblemer.

Når skal norske myndigheter begynne å stille krav ved offentlige innkjøp og i konsesjonslovgivningen? Når skal det bli slutt på den skattefinansierte diskrimineringen som går ut på at produsenter og leverandører for fete kontrakter med det offentlige for å utvikle produkter og tjenester som mange av oss ikke kan benytte oss av. Det har vært et milliardsløseri de siste 10-15 år, ikke minst innen samferdselssektoren som savner sidestykke, og mange har fått en hverdag fylt av funksjonshemmende barrierer som ikke var der før, og som kunne vært unngått om man stilte krav og brukte internasjonale standarder.

Den næringspolitikk som Norge fører, hvor man øser ut skattebetalernes penger uten å stille krav om at investeringen skal komme alle borgere til gode, fortjener karakteristikken ”snillisme”. I fjor høst opplevde vi til og med at staten ved Norman ville premiere et flyselskap som ikke ville frakte elektriske rullestoler, med en fet avtale om transport av statsansatte. Når en professor i samfunnsøkonomi kan prestere å si at han ikke ville blande seg inn i markedet ved å pålegge aktøren å ta med alle passasjerer, må han ha glemt totalt hvordan markedskreftene virker. Norwegian-saken ville aldri ha funnet sted i USA, for der ville det være forbudt å inngå en fet kontrakt med et selskap som gir et billigere tilbud, fordi man nekter å frakte en passasjergruppe, og således skaffer seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke diskriminerer. En slik politikk oppfordrer til diskriminering. Stopp Diskrimineringen konstaterer at norske myndigheter fortsatt vil satse på den ”gode vilje” i sin næringspolitikk, for i St.meld. nr. 40 (2002-2003) ”Nedbygging av funksjonshemmende barrierer” nøyer man seg med: ”å ta sikte på å oppfordre til å stille krav” ved offentlige innkjøp. Finnes det et parti i dette landet som har mot nok til å love at vi skal få slutt på skattefinansiert diskriminering ved hjelp av en effektiv og offensiv lovgivning?

Mener Regjeringen at funksjonshemmede diskrimineres – eller ikke?

av Berit Vegheim
leder for borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen
(upublisert, debattinnlegg til Dagbladet)

Kommunalminister Erna Solberg skryter i Dagbladet 21. juli, av Regjeringens innsats for å styrke vernet mot etnisk diskriminering med lov og tilsyn. Men som Dag Øistein Endsjø peker på i sitt tilsvar 26. juli, fører Regjeringen en meget eksklusiv politikk, hvor menneskerettighetene åpenbart praktiseres ulikt for ulike diskriminerte grupper.

Regjeringen er ikke overbevist om at funksjonshemmede diskrimineres, til tross for at dette slås fats i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. Til forskjell fra Holgersen-utvalget som skulle legge fram forslag til lov mot etnisk diskriminering, skal Syseutvalget: ”utarbeide forslag til en ny lov eller forslag til endringer i eksisterende lovgivning eller begge deler.”

I St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, som kom i juni, uttaler ikke Regjeringen ett sted at funksjonshemmede diskrimineres. Ordet finnes knapt og da som henvisning til andre kilder.

Den groveste diskrimineringen vi utsettes for, er den som ligger i samfunnets fullstendige likegyldighet og manglende erkjennelse av at vi diskrimineres. Denne manglende erkjennelsen skyldes kort og godt at vår manglende deltakelse fortsatt forklares ved å vise til egenskaper ved individet, slik tilfellet var for kvinner og ikke-hvite før i tiden

Regjeringen viser nå meget tydelig ved å foreslå felles tilsyn for kjønn og etnisitet, at gruppene ikke skal likebehandles som diskriminerte. Stopp Diskrimineringen oppfordrer høringsinstansene til å kreve at alle grupper får legge premisser for hvilket sivilrettslig håndhevingsapparat Norge skal ha, og alle til å skrive under på vårt opprop for anti-diskrimineringslov på –www.stopdisk.no-.

Trenger Norge en lov mot diskriminering av funksjonshemmede?

av Berit Vegheim, leder av borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen.
(upublisert debattinnlegg, sendt DN)

Hva ville norske myndigheter sagt dersom et flyselskap sa at de ikke ville frakte personer som ikke var hvite? Ville administrasjonsminister Victor D. Norman ha sagt at: – ”Det er jo veldig dumt av Norwegian, for jeg er sikker på at de mørkhudede og dere venner og familie ikke vil reise med dem.
Og heldigvis har Staten i sin avtale med Norwegian sikret at de mørkhudede kan reise med et annet selskap, hvis ikke de får reise med Norwegian. Men dette er ikke diskriminering.”

Hvis et selskap nekter å ta med en kundegruppe, blir dette kalt diskriminering – men ikke når kundegruppen har nedsatt funksjonsevne – for det gjelder helt andre standarder og regler for – de funksjonshemmede – som Norman for sikkerhets skyld passet på å kalle denne utgruppen i samfunnet. Annerledesheten i forhold til resten av befolkningen forsterkes gjennom denne språkbruken, og alle forstår at – de funksjonshemmede – ikke kan gjøre krav på å bli behandlet som vanlige borgere.

Dette er et skoleeksempel på diskriminering av verste sort, og ikke bare fra Norwegians side, men også fra norske myndigheter her representert ved statsråd Norman. En ting er at et flyselskap ikke vil ta med passasjerer som bruker elektrisk rullestol, men en annen ting er at staten inngår avtale med dette selskapet, og forsvarer denne handlingen med at den utestengte passasjergruppen har lov til å velge et annet selskap – ja, hvordan i all verden skulle ellers statsansatte som tilfeldigvis bruker elektrisk rullestol kunne forflytte seg?
Og som ikke dette er nok, overlater norske myndigheter til den utestengte gruppen og deres venner og familie å reagere. Diskrimineringen privatiseres – det er altså de berørte og deres sympatisører som på denne måten får ansvaret og får innskrenket sine valgmuligheter. I solidaritet skal folk betale dyrere flyreiser, mens staten opprettholder et rimeligere tilbud.

Hvordan er det mulig for myndighetene i et sivilisert samfunn å støtte opp om diskriminering av en befolkningsgruppe? Dette er utenkelig om det gjaldt andre utsatte grupper, rett og slett fordi det norske samfunn ennå ikke erkjenner at funksjonshemmede diskrimineres.

Ser ikke statsråd Norman, som til og med er professor fra Handelshøyskolen i Bergen, at det er staten som storkunde som skal bruke sin makt og innflytelse i markedet for å sikre at de aktører som får tilby varer og tjenester faktisk har et tilbud som hele befolkningen kan nyttiggjøre seg, slik at man har et fritt valg og kan influere blant annet på prisene? Dette burde faktisk være barnelærdom for en professor i samfunnsøkonom. Det er dette USA og England har hjemlet i sine anti-diskrimineringslover for funksjonshemmede –enhver produsent og leverandør pålegges å gi et tilbud til alle – og det offentlige stiller slike krav når det skal gjøres innkjøp og inngås avtaler. På denne måten utøver man en aktiv politisk styring av markedet, fordi man ikke vil ha ekstra kostnader ved å måtte lage særløsninger i ettertid.
I motsetning til de frie markedskrefters hjemland, USA, har Norge ikke forstått dette – her stilles det så å si aldri krav i konsesjoner og avtaler som inngås av det offentlige, og alle aktører får utfolde seg fritt, noe som svært ofte fører til at funksjonshemmede ekskluderes i samfunnet, og at staten må
inn med dyre reparasjoner og særløsninger som man senere kutter og legger ned for å spare penger.

Funksjonshemmede opplever den norske stat som motpart og aktiv støttespiller for diskriminerende praksis. NOU 2001:22 Fra bruker til borger legger fram solid dokumentasjon på behovet for en anti-diskrimineringslov, og funksjonshemmedes organisasjoner har i sine høringssvar krevd en slik lov; men hva opplever vi? – at det skal settes ned et lovutvalg for å finne ut om vi diskrimineres.

Kan man bli mer annenrangs borger?
Borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen appellerer til alle gode krefter i det norske samfunn om å slutte opp om dette kravet!

Diskriminering handler om mer enn selverkjennelse

I et oppslag i Dagsavisen 11. juli under overskriften: Alder større ulempe enn mørk hudfarge, presenteres funn fra en EU-undersøkelse som viser at det er alder som først og fremst fører til diskriminering. Forskerne som intervjues synes å svelge denne påstanden rått, og bidrar på sin måte til å befeste denne ”sannheten”. For oss som arbeider mot diskriminering i Norge, er det særdeles provoserende og nedslående at forskere som Fredrik Engelstad som også står bak Maktutredningen, ikke har et bredere og mer informert perspektiv på diskrimineringsfenomenet. Siden undersøkelsen baserer seg på selvrapportering, er den først og fremst et uttrykk for hvilket erkjennelsesnivå den enkelte selv er på, noe som i sin tur korresponderer med i hvilken grad samfunnet man tilhører, har erkjent at manglende deltakelse skyldes diskriminering, og ikke feil og mangler ved den enkelte. Når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det fortsatt slik at vi befinner oss på det stadiet hvor man tilskriver biologiske faktorer, dvs. diagnosen eller lyten, å være hovedårsaken til utestegning og ekskludering. Det er ikke erkjent i Norge at funksjonshemmede diskrimineres på linje med kvinner, etniske minoriteter og eldre, og dette preger også fortsatt gruppen selv. Dette blir også påpekt av fagsjef Ann Helen Aurø ved Senter mot etnisk diskriminering.

Problemet med diskriminering er ikke bare at man utsettes for en systematisk ekskludering på alle områder, men like mye at denne diskrimineringen ikke erkjennes av dem som skulle påtale den i samfunnet, som politikere og maktutredere som Engelstad. Maktutredningen er selv et slikt tilslørende bidrag ved at den er hermetisk fri for perspektiver på funksjonshemning som diskrimineringsgrunnlag. Hadde maktutrederne gjort jobben sin, ville de ha sett at over 60% av funksjonshemmede er arbeidsløse, mens kvinner som er over 50 og jobber i pleie- og omsorgssektoren, nektes uføretrygd til tross for at de er fullstendig utslitt. De hører altså ikke til de eldre som ikke ønskes i arbeidslivet, og her må det også et kjønnsperspektiv til for å forklare sammenhengene, ikke bare alder.

Berit Vegheim
Leder Stopp Diskrimineringen
Sendt MOM august 02, ikke publisert.