Rød-grønn mangfoldsblindhet
av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen
Nei, dette handler ikke om at den rød-grønne regjeringen lider av fargeblindhet, men av mangfoldsblindhet.
Mangfoldsblindhet er å ikke se at mangfold handler om mer enn en eller to variasjoner i befolkningssammensetningen. Alvorlig blir dette når en regjering bygger sin mangfoldspolitikk på et slikt selektivt grunnlag, slik den rød-grønne regjeringen gjør.
Norsk mangfoldspolitikk er et relativt nytt fenomen, og omfatter så og si utelukkende etnisitet/kultur, herunder hudfarge og religion. Slik sett kan man si at Norge er et u-land på mangfoldsområdet, Det finnes for eksempel ingen tradisjon på å gjenspeile befolkningen i styrende organer og fora når det gjelder ulik funksjonsevne, noe som er selvfølgelig i mange andre land, også i Afrika.
Regjeringen har vist i de fem årene den har sittet, at den ikke har til hensikt å gjøre noe med status quo.
Vi har talløse eksempler på at regjeringens mangfoldsperspektiv og politikk kun omfatter etniske/kulturelle minoriteter i befolkningen. Det ferskeste eksemplet på dette er ressursgruppen kulturminister Anniken Huitfeldt nylig etablerte for å sikre mangfold i kulturlivet. På arbeidslivsområdet gjelder dette alle tiltak som går under benevnelsen mangfold som f.eks. kurs i mangfoldsledelse. Regjeringen vil altså lære arbeidsgivere å tenke mangfold på en eksklusiv måte. Tydeligst blir denne eksklusiviteten i den mangfoldspolitikken som likestillingsministeren selv, Audun Lysbakken fører. Et enkelt søk på nettsidene til hans departement, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, avslører at alt som sorterer under mangfoldspolitikk, er avgrenset til kultur og etnisitet som f.eks. Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet, (IMDI), mangfoldsportalen og mangfoldsprisen. Dette har som konsekvens at funksjonshemmede og andre minoriteter som utelates, ekskluderes fra den mangfoldspolitiske dagsorden, både i politikken og i samfunnet utenfor.
Når talspersoner for de rød-grønne går ut i media og bekymrer seg eller tar selvkritikk for demokratisk underskudd og manglende gjenspeiling av befolkningen, er det etnisitet og hudfarge man sikter til. Alder og kjønn er ikke glemt, men regnes ikke som minoriteter.
Årsaken til regjeringens selektive inkluderings- og mangfoldspolitikk er ikke størrelsen på den marginaliserte gruppen eller på marginaliseringsproblemet. I så måte utgjør funksjonshemmede den største minoriteten på 17 – 20 % av befolkningen, har den laveste undersysselsettingen på 43 % og er også den minoriteten som er dårligst representert i alle organer og fora hvor makt og innflytelse utøves, inklusive regjeringens eget apparat og egne rådgivende organer og fora. Manglende bekymring for marginalisering av denne gruppen, kommer også til uttrykk i at regjeringen ikke initierer eller etterspør statistikk og annen dokumentasjon som kan kaste lys over marginaliseringsproblemet.
På samme måte som regjeringen har erkjent den realpolitiske betydningen av å ha andre minoriteter i rådgivende stillinger og organer, utvalg osv. bør det være en selvfølge at funksjonshemmede trekkes aktivt med alle steder der politikk utvikles og praktiseres, både i og utenfor departementene.
Det er den manglende erkjennelsen av denne innlysende sammenhengen mellom representativitet, kunnskap og praksis som preger regjeringens politikk på likestillings- og mangfoldsområdet.
Ord og begreper påvirker både forståelse og handling. Og regjeringens definisjon av mangfold, inkludering, diskriminering og representativitet er ikke et kosmetisk problem når definisjonen gir seg utslag i en ekskluderende politikk, dvs. politikk for inkludering og mangfold er reservert for etnisitet, likestillingspolitikk er reservert for kjønn. Diskriminering oppfattes stort sett som synonymt med rasisme.
Hvordan skal en rød-grønn regjering som ikke vet hva mangfold er, sikre mangfold i det norske samfunn?