Category: I media

Tilsløring av motiv for hatvold

av Berit Vegheim

Publisert i Aftenposten under tittel Mennesker rangeres 12.7.2012

Aftenposten har 22. juni et oppslag om kvinnen i rullestol som ble sparket så hardt i benstumpen, at hun måtte på sykehus.
Fra oppslaget siterer vi: ”Politiet ga saken høy prioritet, blant annet fordi overfallet kunne synes å være rasistisk motivert.”
Det er uklart om det er avisen eller politiet som sier dette, særlig fordi politiet uttaler seg slik: ”Vi har så langt ikke funnet noe motiv, og dette står selvsagt sentral i etterforskningen, sier Manjothi.”
Svaret kan tyde på at det er Aftenposten som har nevnt rasisme som motiv.
Uansett avdekker dette oppslaget med all ønskelig tydelighet hvordan et svært alvorlig fenomen tilsløres. Vold som er motivert av forakt for annerledeshet, burde bli vurdert som like alvorlig uansett hvilken annerledeshet det er snakk om.
Men det gjør det ikke i Norge. Mennesker rangeres ut fra hvilken gruppe de tilhører. Som sitatet over viser, faller det helt naturlig å hoppe på rasisme i denne saken, til tross for det faktum at kvinnen er lys, sitter i rullestol og ble sparket i det benet som skiller seg ut etter amputasjon.
Kan det bli tydeligere hva slags annerledeshet som utløste forakten? Eller vet Aftenposten noe som ikke leserne har fått vite som tilsier at dette var rasisme?
Vi vet fra norske og utenlandske tall at synlig kroppslig annerledeshet er den vanligste årsaken både til trakassering, mobbing og vold. Videre vet vi at dette er et ikke-tema. I vår kartlegging av medieomtale i slike saker, ser vi at begrepet hatkriminalitet aldri forekommer når volden er rettet mot funksjonshemmede. Omdefinering og leting etter alternative motiver er regelen, ikke unntaket. Under overskrifter som ”bussvold” skjuler det seg en ”Benjaminsak” (Rusviksaken fra 2005) og andre grove overfall.
I denne saken etterlyser vi en journalistikk som setter søkelys på motivet for handlingen ut fra kjensgjerningene. Et spørsmål til politiet om forekomst av hatmotivert vold mot funksjonshemmede, ville avdekket at det kun er etnisitet. livssyn og seksuell orientering som telles og registreres i egne kategorier.
Det er dette som kalles hatkriminalitet i Norge.
Derfor var det en historisk begivenhet da Likestillingsombud Sunniva Ørstavik samme dag i samme sak slo fast i Dagbladet at dette er hatkriminalitet.
God journalistikk skal avdekke, ikke tilsløre urett. Vi håper derfor at Aftenposten vil utfordre politikere og politi på legitimiteten til et system som rangerer utsatte grupper som er offer for hatmotivert vold etter hvilken type annerledeshet de har.

Sandra Borch og en halv million andre er fritt vilt etter norsk lov

Av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Stopp Diskrimineringen har i flere år samlet fakta om holdningsklimaet når det gjelder funksjonshemmede, og i de siste par årene har vi også fulgt nøye med på hvilke holdninger Senterpartiungdommens leder Sandra Borch har blitt møtt med. Vi har nærmest holdt pusten de siste dagene med all hetsen mot henne på facebook og twitter. Men når Radio 3 i Bodø, onsdag 30.1., overgår de sosiale mediene i hatefulle ytringer, da rant det over. Klage er nå sendt til Pressens Faglige Utvalg, siden funksjonshemmede i motsetning til andre utsatte grupper, ikke har noe vern mot dette i straffeloven i dag.
Det er derfor godt å se at selvjustisen fungerer, ved at programlederen trekker seg.
Stopp Diskrimineringen møter stadig kritikk, både fra funksjonshemmede og andre, for at vi ved vår systematiske dokumentering og varsling om mobbing, grov diskriminering, vold og hatefulle ytringer, bidrar til å skape et fenomen ut av beklagelige og leie enkeltepisoder som bare skyldes folks uvitenhet og kanskje dumhet.
Sandra Borch er den som motbeviser at det å prate om og avdekke mobbing og hatkriminalitet mot funksjonshemmede, fører til at det blir mere av det. Tvert imot, beviser hun, ved at hun ikke har ønsket å ha dette fokuset, at fenomenet akselerer når det får leve i fred. Visst er hetsen mot Sandra Borch omtalt litt i media, slik de siste dagers oppslag i Dagbladet og VG er et godt eksempel på Dagbladets oppslag er et godt eksempel på, men mest i lokale aviser.
Stopp diskrimineringen har samlet tilstrekkelig fakta om ulike utsatte grupper gjennom årene til å kunne dokumenter at standarden ikke er den samme for hva som regnes som alvorlig nok, for å få full pakke av riksdekning i radio og TV,. Derfor må vi ofte gripe til «hudfargetesten» for at de som vanligvis har antennene så langt ute, faktisk får med seg at dette handler om rasisme i en tidsriktig definisjon av begrepet, dvs i et samfunn som for lengst har kvittet seg med troen på eksistensen av flere menneskeraser, og som dermed står igjen med forakten for mennesker som skiller seg ut fra det som kalles «normalen».
Forskning fra de få land i verden som faktisk erkjenner at funksjonshemmede er en særlig utsatt gruppe for hatmotiverte ytringer og handlinger, viser at minst en tredjedel som skiller seg tydelig ut, opplever mobbing i skolen, hærverk, hatefulle ytringer, ran, overgrep og vold. Det mest alarmerende er at i samfunn som i det norske, hvor erkjennelsen er fraværende, eskalerer hatkriminaliteten fra små fornærmelser til grov vold som i verste fall ender med drap. Fornektelse av fenomenet blant politikere, offentlige tjenesteytere og politiet, og media, muliggjør at fenomenet får vokse og gro i fred. I Norge har funksjonshemmede ikke noe rettslig vern mot hatkriminalitet. Politiet skulle registrere anmeldelser med mulig hatmotiv fra 2010, men uten at politiet selv tror på hatmotiv, blir det ikke registrert et eneste tilfelle av hatmotivert kriminalitet.
Stopp Diskrimineringen fikk i 2005 gjennomslag for at funksjonshemmede skal få samme rettslige vern som alle de andre utsatte gruppene har, i ny straffelov som vi har ventet på i syv år, og da vil hatmotivet for en handling også bli straffeskjerpende.
Men et vern i straffeloven er ikke nok. Det handler først og fremst om å få på plass en erkjennelse av fenomenet i det norske samfunn, slik at det reageres og gripes inn før noe alvorlig skjer. Funksjonshemmede er ikke inkludert i noen av de utallige tiltak som myndighetene setter inn for å avdekke, forebygge og bekjempe menneskeforakt.
Men enn så lenge er det slik at når forakten rettes mot «riktig gruppe», dvs oss som ikke har annet enn synlige og tydelige fysiske og psykiske kjennetegn, må vi stole på selvjustisen.