Category: I media

Debattinnlegg om forslag til antidiskrimineringslov

Regjeringen la 4. april fram et forslag til anti-diskrimineringslov som skal gi funksjonshemmede diskrimineringsvern på alle samfunnsområder. Loven forbyr diskriminerende holdninger, praksiser og handlinger enten disse er intendert eller ikke. Det er nemlig ikke slik at diskriminering bare skjer med hensikt. Oftest vil diskrimineringen skje indirekte vet at regler, rutiner, praksiser og kriterier fremstår som nøytrale, men slår ulikt ut for ulike grupper av befolkningen.

Det finnes utallige slike eksempler på praksiser som slår mer negativt ut for noen grupper enn for andre, uten at dette er planlagt fra en virksomhets side.

Men når dette er sagt, skal det også understrekes at diskriminerende holdninger finnes, og for en del av oss; vil det å få et rettslig vern mot å bli påført konsekvensene av andres fordommer, være det viktigste med denne loven. Når denne loven trer i kraft 1.1.2009 (om alt går etter planen), vil ikke utesteder, hoteller, reiseselskaper, borettslag og bomiljøer mv. lenger kunne nekte noen adgang, fordi de har en eller annen funksjonsnedsettelse – sagt på en annen måte: fordi ”man ikke vil ha sånne her”. Enkelte grupper opplever det ofte. Særlig utsatt er de av oss som har synlige funksjonsnedsettelser; enten de kun er av utseendemessig art eller gir seg utslag i ustø gange, uregelmessige bevegelser, utydelig tale eller vi tiltrekker oss oppmerksomhet pga. kroppsholdning eller kroppsspråk. Først til neste år kan funksjonshemmede klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet på denne typen utilslørt forakt for annerledeshet, en forakt som det ikke er lov til å vise overfor noen annen befolkningsgruppe i samfunnet.

 og eller også bruke alkohollovens diskrimineringsvern om virksomheten er et utested. Ved gjentatte klager vil stedet da kunne fratas skjenkebevillingen.

Mange motstandere av å forby diskriminering med lov, hevder at man ikke kan endre folks holdninger ved å forby dem, og at holdningskampanjer derfor er viktigere om vi vil oppnå endring.

Til det sier jeg som Earl Warren som var høyesterettsjustitiarius i USA på 1950 og 60 tallet da det ble bestemt å innføre et lovforbud mot rasisme (Civil Rights Act fra 1964), at det er nok riktig det at loven ikke avskaffer fordommer, men loven hindrer at noen får lov å påføre konsekvensene av sine fordommer på andre. For oss er det egentlig det samme hva dørvakten på et utested måtte mene om vår annerledeshet, bare vi ikke blir nektet adgang. Og selvfølgelig er det bra med holdningsendringer, og det vil alltid være nok å gjøre for dem som vil lage holdningskampanjer, men jeg skal inn på det stedet der og da, og har ikke tid til å vente på at en kampanje skal nå fram til den dørvakten en dag.

Debatten og stemmene NRK ikke vil ha?

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

I godt over en måned har det kontinuerlig gått en debatt i en rekke medier; først og fremst Minervanett og Verdidebatt, men også VG, Dagsavisen, Morgenbladet, Aftenposten og Framtida, samt i akademiske fora som UNIFORUM, Fonteneforskning, Khrono, utløst av Aksel Braanen Sterri om det fornuftige i at kvinner velger bort fostre med Downs Syndrom, siden disse ikke kan leve fullverdige liv og ikke er en gevinst for samfunnet.

Og fortsatt har verken gruppen selv eller dens talspersoner fått en stemme i NRK.

NRK sitt mest profilerte debattprogram Dagsnytt 18 lot derimot Sterri selv utdype sitt syn uimotsagt i et intervju 18. april med Fredrik Solvang; en håndtering som er høyst uvanlig, siden dette skal være et debattprogram. Uvanlig var det også at intervjuet bærer mer preg av å være en «go’prat» enn utøvelse av kritisk journalistikk.

Ellers har vi notert oss at Verdibørsen hadde en samtale med noen filosofer 15.4., og at Sterris sjef ved UiO (Universitetet i Oslo), filosof Ole Martin Moen, møtte statssekretær Laabak til debatt i Politisk kvarter 11. april. Det hører med til historien at programleder Bjørn Myklebust etterlater et bestemt inntrykk av å ha valgt side. Som lege og forsker ved UiO, Morten Horn, påpeker i en kronikk her på Ytring 19.4 https://www.nrk.no/ytring/problemet-med-hitling-1.13479317 , blir Laabak tillagt meninger han ikke har av NRK, og det er kun Laabak som blir konfrontert med det som Myklebust karakteriserer som «sjelden sterk kost». Det virker som NRK allerede på dette tidspunktet har bestemt seg for at det er kritikerne av Sterri som har forklaringsproblemet. NRK lener seg trolig på at ledelsen av Universitetet i Oslo har forsvart Sterri.

Vårt poeng er imidlertid, at utelatelsen av den berørte part er helt utenkelig om så grove påstander som Sterris’, var blitt fremsatt om en annen befolkningsgruppe enn utviklingshemmede. Vi snakker om påstander som dypest sett handler om selve gruppens eksistensberettigelse, koblet opp mot gruppens nytte og kostnad for samfunnet.

Kunne en mannssjåvinist sluppet uimotsagt til med angrep på kvinners verd?

Kunne uttalelser som kan bli oppfattet som antisemittiske, muslimhets eller homofobiske fått stå uimotsagt i Dagsnytt 18?

Vi kjenner ikke til at det har skjedd, og om det hadde skjedd, ville det ha utløst en debatt i alle kanaler om NRKs egne holdninger.

Det påtrengende spørsmålet blir derfor hvordan NRK kan forsvare at utviklingshemmede og deres talspersoner ikke får anledning til å imøtegå synspunkter, som om de hadde vært fremsatt mot andre utsatte minoriteter, ville blitt stemplet som rasistiske, homofobiske osv.

La oss minne om at koblingen mellom en gruppes livsverdi og kostnad for samfunnet var det sentrale tankegods i rasehygienisk lære som sto sentralt i Norge i første halvdel av forrige århundre. Det var heller ikke den gang mange som fremførte direkte hatefulle budskap mot funksjonshemmede.

Det blir spesielt bekymringsfullt at Dagsnytt 18 kun slipper Sterri selv til, siden Sterri bygger hele sitt resonnement på en fordomstung og snever forståelse av Down syndrom, der syndromet hevdes å være årsak til at man ikke kan inneha de kapasiteter som ifølge Sterris’ egen definisjon av fullverdig liv, er: evne til å bestemme selv, søke sannhet og rasjonalitet.

Hvorfor utfordres ikke Sterri på det selvmotsigende i at han ikke demonstrerer disse kapasitetene selv, men isteden kommer med svært alvorlige påstander om en gruppe mennesker som han ikke vet noe om, og som han heller ikke har funnet grunn til å skaffe seg kunnskap om?

Hvor blir det av den kritiske journalistikken når Sterri ikke konfronteres med forskning som viser at utviklingshemmede opplever at de ikke får bestemme selv? En sannhetssøker ville dessuten ha funnet at Norge faktisk ikke respekterer deres rett til selvbestemmelse, selv om dette er en menneskerett, nedfelt i CRPD, FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter. Det finnes mange saker om hvordan utviklingshemmede fratas selvbestemmelsesretten.

Ser ingen journalist i NRK det bekymringsfulle i at det ikke er evnen til sannhetssøken og rasjonalitet som ligger til grunn for et utspill som handler om noe så viktig som menneskers eksistensberettigelse?

NRK stiller heller ingen spørsmål ved at akademisk posisjon brukes til å fremføre høyst subjektive og uvitenskapelige påstander, noe en rekke ledende akademikere har påpekt; f.eks. Bjørn Hofmann, professor i medisinsk filosofi, NTNU Gjøvik og UiO, og Ketil Slagstad, lege og medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening i Aftenposten 18. mai http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Om-Sterri-er-villig-til-a-bruke-300-mill-pa-a-soke-etter-fostre-med-trisomi_-burde-han-ogsa-tenke-gjennom-alternativet–Hofmann-og-Slagstad-621401b.html

Statskanalen har et spesielt ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst samtale, og sikre at kanalen ikke fremmer fordommer om befolkningsgrupper.

Ifølge Vær varsom plakatens 1.2 har pressen «et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

Hvor grovt må et utspill om utviklingshemmede være før NKR mener deres syn skal høres?

Diskrimineringsfenomenets sanne vesen

av Berit Vegheim, ledere SAF, Synshemmede Akademikeres Forening

Mandagsdebatt Dagsavisen 8.4.02

Dagsavisen har gjennom flere oppslag og debattinnlegg satt diskriminering på dagsorden på en måte som gir det beste utgangspunkt for en konstruktiv debatt om selve diskrimineringsfenomenets vesen. Vanligvis fremstilles diskriminering som et endimensjonalt fenomen, gjerne
svart-hvitt, kvinne-mann, og ofte som et minoritets-majoritetsfenomen. Denne måten å forstå fenomenet på, virker tilslørende og bringer oss ikke nærmere avskaffelse av diskriminering som fenomen. Og når alt kommer til alt er det kanskje slik at, sannheten om diskrimineringsfenomenet er at det ikke kan avskaffes.

Når man angriper diskriminering som en bestemt majoritets fordommer mot en bestemt minoritet, fremstår det som om årsaken til problemet ligger i majoritetens fordommer. Skytset rettes mot disse fordommene, og det forkastelige i at majoriteten kan ha slike holdninger til minoriteten. Dersom vi for eksempel ikke har fordommer mot etniske minoriteter, angår det liksom ikke
oss.

I virkeligheten er bildet atskillig mer komplisert. Det er mange –de- og –vikonstellasjoner, mange grupper bidrar til å plassere andre i bås og til å legitimere at andre behandles som avvikere. Innenfor alle større utgrupper vil det befinne seg en flora av enda mindre utgrupper som sjelden eller aldri blir sett eller hørt.

Det som slår en som tilhører en gruppe som er fraværende i de etter hvert utallige diskrimineringsdebattene, og som mangler alliansepartnere i sin kamp mot fordommene, er hvor lite påaktet selve diskrimineringsfenomenet er. Og da tenker jeg særlig på de fagmiljøer som gjerne fremstår som eksperter på og talspersoner om diskriminering. Forskere og fagmiljøer utmerker seg faktisk
med å ha det samme snevre fokuset på fenomenet som hvem som helst ellers i samfunnet. Det er kanskje det mest bekymringsfulle.

De av oss som har hatt anledning til å iaktta diskrimineringen fra mange forskjellige ståsteder, vet også at svært få talspersoner i de ulike utsatte gruppene ønsker å forholde seg til egen gruppes fordomsfullhet, og hvordan den rammer grupper innenfor utgruppen. Og det er nettopp dette jeg synes at Dagsavisen nå er i ferd med å få fram i lyset. Ved å lage oppslag om innvandrerkvinners kritikk av Likestillingssenteret for manglende inkludering av deres perspektiver, og ved å sette fokus på fordommer mot lesbiske og homofile i ulike fremtredende organisasjoner som kjemper mot etnisk og religiøs diskriminering, får man endelig fram en annen versjon enn den forenklede og fordreide om at det finnes to typer mennesker: de som diskriminerer og de som blir diskriminert – punktum.

I de siste fem år har jeg arbeidet med et prosjekt om synliggjøring av funksjonshemmede med flyktning- og innvandrerbakgrunn i FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon). I arbeidet med dette prosjektet var vi i kontakt med de fleste fremtredende talspersoner og opinionsledere for miljøer og organisasjoner som skulle være opptatt av å ivareta interessene til denne spesielt utsatte gruppen. Jeg registrerer derfor med interesse de svar som er gitt til Dagsavisen om hvorfor man ikke vil ta tak i fordommer mot lesbiske og homofile, og kan bare konstatere at det samme var tilfellet i vårt prosjekt. Det er de samme personer som påtaler diskriminering som ikke vil ”ta i” fordommer og utestengning av andre fra egne miljøer.

Det er ikke slik at en gruppe som utsettes for diskriminering kan sies å være mer opplyst og aksepterende i forhold til andre utgrupper. Det å erfare diskriminering gir dessverre ikke en innsikt som hindrer at man selv diskriminerer andre. Det er heller ikke riktig at diskrimineringsfenomenet kan forstås som et majoritets-minoritetsfenomen. Dersom man skal forstå diskrimineringens vesen, må man forholde seg til at dette foregår langs flere dimensjoner, på flere plan og på kryss og tvers av de utsatte gruppene avhengig av situasjon og samfunnsforhold. På denne måten kan vi forklare at det er den hvite minoritet som stadig har ledet an i undertrykkelsen av majoriteten av ikkehvite. Rådende samfunnsforhold har bidratt til denne skjeve maktfordelingen.

En gruppe som opplever fordommer og det å være -de- hele tiden, er funksjonshemmede. Det finnes omtrent ikke et avisoppslag, en radiodebatt eller et nyhetsinnslag på TV om funksjonshemmede, uten at man sier –de funksjonshemmede-. Det er nesten utrolig at ingen forsker har kommet på å lage en bok med samme konsept som Gullestads nå mye omtalte bok. Så lenge vi forblir –de funksjonshemmede- for dere, og ekskluderingen av oss fra samfunnet tilskrives egenskaper ved gruppen, og ikke menneskeskapte barrierer i omgivelsene, kjemper vi en forgjeves kamp mot diskrimineringen, akkurat som den gang vi rettferdiggjorde utestengningen av kvinner og ikkehvite med deres naturgitte underlegenhet.

Dersom alle som blir utsatt for diskriminering, enten det er de ikke-hvite som utgjør majoriteten av verdens befolkning, kvinner som utgjør halvparten eller funksjonshemmede, homofile, religiøse eller andre minoriteter, ikke selv hadde diskriminert noen, ville fenomenet ikke forekommet; rett og slett fordi alle dem som utsettes for diskriminering utgjør den suverene majoritet.

Uten denne erkjennelsen i bunnen, kommer man svært kort i å forstå og bekjempe diskrimineringsfenomenet, fordi så lenge man selv opprettholder fordommer mot en gruppe, finnes fenomenet. Ingen går fri, og det er det som er sannheten om diskrimineringens vesen.

Vi og -de-

Debatten som har gått her i Dagsavisen om vi og -de andre- er interessant, og ikke minst tankevekkende for en som selv hører til en gruppe som systematisk kalles for og behandles som -de andre-.

Hvordan det oppleves å til stadighet bli referert til som -de- og bli fremstilt på en måte som man ikke kjenner seg igjen i, er vanskelig å forklare til dem som til enhver tid opplever seg som -vi-. Det jeg med sikkerhet kan si er at det ville vært en stor lettelse om man i det minste opplevde at andre tok tak i denne utdefineringen og i sine verste utslag; ekskluderingen, slik som vi nå opplever at forskere, journalister og andre sterke talspersoner faktisk gjør både her i avisen og i andre medier når det gjelder blant annet etniske minoriteter. Selv har jeg ikke lest boken til Marianne Gullestad, men jeg tror nok at jeg ville finne mye der som jeg kunne underskrive på. Likevel vil jeg påstå at det blir å drive det for langt om man tolker alle utsagn som refererer til at det finnes grupper som ikke er inkludert, som bevis for at den som påtaler dette er bærer av ekskluderende holdninger. Eksemplene fra kongens og statsministerens taler som sto på trykk her i avisen (4.1. i år), må sies å befinne seg i et landskap som man trenger flere runder i for å være sikker på at man faktisk tråkker riktig. Mandag 21.1. ser vi da også at Khalid Salimi og L G viser til at så lenge det faktisk finnes et slikt skille, må det også refereres til.

Uansett ståsted er det fryktelig viktig at mediene sørger for spalteplass og at både majoriteten og minoriteten får slippe til i denne debatten som nå har stått på dagsorden over lengre tid. Så lenge debatten går, bøker skrives og mange vil delta i den, er jeg sant og si mindre bekymret, men blir det stille; enten fordi vi har blitt forledet til å tro at det ikke finnes noen -de andre- i befolkningen, fordi de er blitt assimilert eller fordi den store likegyldigheten har senket seg, da er det fare på ferde.

Og det er grunnen til at jeg blander meg inn i denne debatten nå; for å vise at det er fare på ferde når ingen er opptatt av at en gruppe utdefineres som -de andre-.

Etter min mening må det mest verdifulle med Gullestads bok være at hun setter fokus på at våre holdninger faktisk kommer til uttrykk i det vi sier. Og da tenker jeg at dersom det hadde vært en forsker som ville sett på de holdninger som kommer til uttrykk gjennom språkbruken når det gjelder funksjonshemmede, ville materialet vært så overveldende at hun kanskje hadde gitt opp å ta tak i det. For oss som må finne oss i å bli systematisk referert til som -de funksjonshemmede- enten det er i mediene, av politikerne eller til og med av de forskerne som hevder at de vil vise at funksjosnhemning er et sosialt fenomen, er det uforståelig at ingen andre enn oss selv, reagerer på det og sørger for at det blir påtalt.

Hva forteller betegnelsen -de funksjonshemmede- oss? Først og fremst at vi er noen -andre- enn folk flest, dernest at vi er en kategori som har felles kjennetegn, dernest at denne kategorien eksisterer og til slutt som følge av dette; at vi er en kategori mennesker som dere synes det er svært viktig å markere en solid avstand til slik at det ikke er noen tvil om at dere ikke tilhører denne kategorien.

Men hva betyr funksjonshemning egentlig? Det skal ifølge de offisielle definisjoner bety: et misforhold mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav til funksjon på områder som er viktige for å utføre dagliglivets aktiviteter. La oss si det på en annen måte, siden det er så åpenbart at denne definisjonen overhodet ikke har blitt forstått av verken folk flest eller dem som skal utøve politikk i tråd med den.

Funksjonshemning betyr å være hemmet i å fungere i en situasjon, og alle vil være det i en gitt situasjon. Men for at det ikke skal ende i meningsløsheten, sier vi at det er de som har en nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne som f. eks. ser dårlig, hører dårlig, er bevegelseshemmet, er utviklingshemmet eller har psykiske problemer, som blir funksjonshemmet i møte med hindringer i omgivelsene. Det er altså ikke funksjonshemningen som er egenskapen ved mennesket, men den nedsatte funksjonsevnen. For å illustrere dette bruker jeg å si at jeg er ikke funksjonshemmet når jeg skal ta fly på  Schippol, men på Gardermoen ble jeg det. Årsaken er at jeg som svaksynt kan fungere dårlig og bra, alt ettersom skilting og lysforhold er utformet. Min funksjonshemning har blitt større med årene, ikke fordi jeg har fått dårligere syn, for det er det mest stabile ved meg, men fordi omgivelsene er blitt mer og mer kompliserte med elektroniske køsystemer overalt, selvbetjeningssystemer overalt, elektroniske tavler høyt oppe og gjerne i motlys og mange andre faktorer som alle sammen kunne ha vært annerledes, om de som planlegger og utøver politikken faktisk tenkte på at befolkningen fungerer svært ulikt, ikke minst avhengig av alder. Når man overser eller ikke vil se, variasjonsbredden i befolkningens forutsetninger, får vi menenskeskapte barrierer som gjør at mange av oss altså blir funksjonshemmet.

La meg ta et par eksempel som mange vil kjenne seg igjen i, men som likevel ikke ser ut til å skape de store allianser det burde ha gjort. Kvinner, og etterhvert også menn, som har erfaring med barnevogn, skulle ha funnet ut at de blir unødvendig hemmet i å fungere (funksjonshemmet) når de støter på trapper og trinn overalt. De har derfor en innsikt og en felles interesse med mennesker som er bevegelseshemmede i å få vekk alle disse unødige trinnene rundt omkring. Karuselldørene er funksjonshemmende for alle unntatt de som bare har håndveske og er kjappe i vendingen. Man kan ikke ha dårlig tid og ikke ha med seg bagasje, barnevogn, små barn eller hunder osv. Likevel er det altså disse utsøkte hindringene som er plassert nå på alle viktige reiseknutepunkter. Sier det noe om dem som opplever dem som en hindring, eller sier det mest om dem som har funnet på å plassere denne typen dører der trafikken er størst?

Akkurat like lite sier funksjonshemmetbegrepet om dem som til vanlig får det klebet til seg som en egenskap. Derimot vet vi at resultatet er en fullstendig misoppfatning av hva det er som er problemet. Det oppfattes ikke at det faktisk er diskriminering vi utsettes for når vi søker på hundrevis av jobber og ikke får dem, eller når vi ikke får brukt de tilbud og tjenester som resten av befolkningen tar som en selvfølge. Hvorfor? Rett og slett fordi vår manglende deltakelse og tilstedeværelse blir fortsatt forstått av samfunnet som forårsaket av kroppslige begrensninger hos oss selv – ikke som resultat av politiske valg som tar hensyn til de som fungerer best. Fraværet av fokus på diskrimineringen bør bekymre alle som er opptatt av demokratiet, men de som vanligvis sørger for å påtale diskriminering, er tause fordi heller ikke de erkjenner at det er det fenomenet vi utsettes for – og da er det virkelig fare på ferde.

Alle majoriteter har privilegier – erkjenner du dine?

Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Lærer Anne Herre Bisgaards kronikk En lærer på tå hev 9.1. er utrolig viktig, og dessverre må vi erkjenne at nå er denne ytringen også modig.

Det er klart det må gå galt, dersom vi skal fortsette å oppføre oss som om vi er USA, slik vi ser sterke tendenser til nå.

Dersom målet er et samfunn uten diskriminering og forakt, trengs det både nasjonalt og globalt perspektiv.

Både den etnisk norske majoriteten og etniske minoriteter i Norge må bli utfordret.

Spør elevene om de tror at det finnes et land i verden hvor noen med en annen hudfarge enn majoriteten, ikke blir spurt hvor man kommer fra. Vi vet at det ikke finnes. Bare en litt annen dialekt fører til at folk spør hverandre hvor de kommer fra i HELE VERDEN.

Er folk rasister av den grunn? Nei. Da må vi vite litt mer.

Folk er folk og det er den sannheten vi må ta vare på og dyrke. Men folk er folk på godt og ondt.

På tide å utfordre alle dere som tilhører majoriteten av ikke-funksjonshemmede uansett hvilken hudfarge eller etnisk bakgrunn dere måtte ha.

Hva synes dere om at folk rundt i verden spør folk de støter på som har en eller annen synlig og tydelig annerledeshet kroppslig eller atferdsmessig, hva som er galt med dem.

«Hva har skjedd med deg?» «Hva feiler det deg?» «Er du blind?»

Vi som har funksjonsnedsettelser må tåle denne typen høyst integritetskrenkende spørsmål fra majoriteten dvs. alle ikke-funksjonshemmede OVER HELE VERDEN.

Hvorfor ser vi ikke at dere i majoriteten spør dere hva dette er uttrykk for? Synes dere at vi skal finne oss i at dere synes dere bør få vite slike ting om folk dere ikke eller knapt kjenner?

Diskuterer dere det i skolen?

Skal man først ta opp ismer og privilegier med et oppriktig ønske om at dette skal føre til noe godt, må alle konfronteres med sine ismer og privilegier. Uansett etnisitet tilhører alle ikke-funksjonshemmede, selv en majoritet med ableist privilegier sett fra vårt ståsted.

Hvorvidt ableist glir over i å bli disablist, slik noen insisterer på at det å være hvit med medfødte hvite privilegier (ikke valgte) betyr å være rasist, krever en nøyere ransaking. Vi konstaterer at dere alle går rundt og bruker våre funksjonsnedsettelser som dagligdagse karakteristikker av egenskaper og fenomener som «er du døv eller?» «man må være blind», eller i rasismedebatt «fargeblind» osv. Er dere disablist? Ja, noen ganger er dere det.

Ta elevene med på språkjakt Bisgaard og andre lærere uten å være på tå hev, men gjør det grundig. Få elevene til å sjekke om det er hvite som fant opp ord som lys og mørke? Men spør dem også hvorfor de bruker «sinnssykt», «gal», «ånds» «døvt» osv.? Hva spiller det på?

Alle må se og ta sin del av ansvaret for å skape et inkluderende samfunn.

Det krever at vi snakker om majoritet-minoritet i et globalt perspektiv. Funksjonshemmede er, i likhet med seksuelle minoriteter og adoptivbarn, en minoritet i alle verdens land; inklusive i vår egen familie. Hva innebærer det å vokse opp totalt alene i en minoritetsposisjon i forhold til familie, lokalsamfunn og storsamfunn, uansett hvilke etnisiteter, religioner eller hudfarger majoriteten består av?

Vi kommer gjerne og utfordrer dere på dette i skolen.

Diskuter også hvilke stemmer og hvilket mangfold som faktisk er synlig i den norske offentligheten, i mediedebattene og i ledende posisjoner. Det er et privilegium å få slippe til i rasismedebatter også. Hvor ofte handler debatten om diskriminering og forakt for funksjonshemmede?

Verken i Norge eller andre land er majoriteten av ikke-funksjonshemmede opptatt av funksjonsdiskriminering.

Diskuter hvorfor Norges største minoritet er usynlig på alle arenaer?

Òg hvorfor vil ingen diskutere ableism og disablism i Norge? Vi er flere som har prøvd, men enten blir vi refusert eller vi møter en rungende taushet fra majoriteten.

Den ensidige fokuseringen bl.a. i Norge på én minoritets-majoritetskonstellasjon som om denne minoriteten står i en statisk og universal minoritetsposisjon, skaper ikke et samfunn der alle er likestilte og ingen er undertrykte.

Å avskaffe en type isme, betyr ikke at andre ismer avskaffes.

Vi tar gjerne USA som eksempel for å illustrere poenget. Det tok 3 år før BLM ville ta med disability inn i sitt visjonsdokument som ellers hadde inkludert kjønn, religion og LGBTIQ.

Dette til tross for at den minoriteten i USA som er mest utsatt for å bli skutt av politiet, er funksjonshemmede. Det samme gjelder for Norge.

Hvorfor går denne sannheten under radaren? Svaret er enkelt. Når forklaringen søkes kun i hvithet, går alt annet under radaren, slik Rudermanstiftelsens rapport fra 2015 viser.

Vi ser den samme systematiske utelatelsen og eksklusjonen av funksjonshemmede i alle verdens land, enten det gjelder maktskjevhet, likestillingsdebatt eller erkjennelse av utsatthet for mobbing, forakt og hatkriminalitet.

Først når alle minoriteter erkjenner egne fordommer og forakt for annerledeshet, og egen diskriminering av andre undertrykte grupper, er det mulig å skape et samfunn som likestiller alle og aksepterer naturlig menneskelig variasjon.

Alle mennesker tilhører nemlig alltid en eller annen majoritet og nyter sine majoritetsprivilegier. Spørsmålet er om vi våger å erkjenne det.

Tør skolen og resten av samfunnet å ta denne debatten?

Vil alle i Norge ha et samfunn som krever at alle må kvitte seg med egne ismer?