Category: I media

Har Norman glemt hvordan markedskreftene virker?

Berit Vegheim
leder for stiftelsen Stopp Diskrimineringen, 2002

Dette spørsmålet tvinger seg fram når statsråd Norman hevder at det var markedet selv som tvang Norwegian (NAS) til å snu når det gjaldt å ta med
passasjerer i rullestol. NAS ombestemte seg i løpet av noen timer i medienes søkelys tirsdag 15.10.
Norman må gjerne tilskrive markedskreftene æren for denne raske helomvendingen, men vi vet at både funksjonshemmedes organisasjoner og stortingspolitikere utfoldet en ikke beskjeden aktivitet den dagen.
Det som er virkelig alvorlig med denne saken, er den prinsipielle siden av den, og den har på ingen måte funnet sin avklaring ved at NAS måtte krype til korset.

Den manglende innsikt i hvordan markedskreftene fungerer som Norman la for dagen i denne saken er så oppsiktsvekkende at det er uforståelig at ikke engang økonomer har funnet den viktig nok til å gå ut i media med korrigeringer.

For hva var det egentlig saken dreide seg om?
Staten hadde inngått en avtale med en operatør i markedet som nektet å ta merkostnader ved å frakte passasjerer som sitter i elektrisk rullestol. Når Norman så blir spurt i Dagsnytt 15.10. om hva han vil foreta seg med det,
svarer han kjekt at han er overbevist om at dette vil markedet selv ordne opp i – ved at funksjonshemmede selv og deres familie og venner boikotter selskapet. Det sier den statsråden som har kalt stortingsrepresentantene stalinistiske, uten å se at han som representant for den største kunden i markedet, selv opptrer i god gammel stalinistisk ånd ved at han legger en beskyttende hånd over en aktør. Det bør være elementært for en professor i samfunnsøkonomi fra NHH at staten selv ga NAS store konkurransefordeler i dette tilfellet – ved at de slapp ekstrakostnader ved å
frakte elektriske rullestoler.

Og som om ikke det er nok konkurransevridende tiltak, vil staten selv fortsette å dra fordel av selskapets gunstige priser, og overlate til de som ikke har noe valg, og deres venner å ta støyten. De skal henvises til det dyreste selskapet, mens staten som den største kunden opprettholder det rimeligste tilbudet. Har Norman glemt hvordan markedskreftene fungerer – eller er han så uvant med å handle på vegne av offentlig sektor at han overser hvilken makt denne sektoren har i markedet?

Den norske velferdsstaten har en historikk og en ideologisk forankring som gjør den fullstendig blind for dens egen rolle og posisjon som mektig aktør i
markedene. Staten som storkunde er i en unik posisjon i forhold til å stille krav og sette standarder ved offentlige innkjøp og inngåelse av avtaler med leverandører og tilbydere av varer og tjenester.

Det er på høy tid at den offentlige sektor setter økonomisk kraft og makt bak de fine ordene om full deltakelse og likestilling. Når USA som er de frie markedskrefters hjemland, kan ta i bruk juridiske virkemidler for å sikre at produsenter og leverandører ivaretar alle kunders behov for varer og tjenester, må dette være mulig i sosialdemokratiet Norge.

Årsaken til at USA under president Bush senior, har innført anti-diskrimineringslovgivning som sikrer funksjonshemmede lik tilgang til varer og service fra private og offentlige tilbydere, er rett og slett at man ikke vil belaste de offentlige budsjetter med ekstrakostnader knyttet til særordninger og reparerende tiltak som følge av ekskluderende ordninger.
Den amerikanske loven sikrer at ingen aktør for konkurransefordeler ved å utelukke funksjonshemmede fra sitt tilbud.

Dette er markedsliberalistisk tankegods som statsråd Norman bør være fortrolig med – og om han skulle ha glemt hvordan logikken i markedet er – bør han ta seg en studietur til USA, slik at vi funksjonshemmede i Norge
som stadig må leve med at privat og offentlig sektor fritt får ekskludere oss så mye de vil, kan få en anti-diskrimineringslov, slik etterhvert mange land har funnet det nødvendig å innføre.

Ytringsfrihet på spesielle vilkår

av Berit Vegheim, 2002

«Store skjerm på veggen der, hva er det viktigste i landet her?»
Ifølge spalte- og taleplass den siste tiden er dette viktigst:
En liten gjeng med halvgamle, furtne og snurtne, kanskje litt «utelatte» kjendiser som serverer mildt sagt spredte budskap om at «alle over 50» trenger et opprør for å bli sett og hørt, og en avdanket fiskekjendis som ikke har bedt om trykksverte og sendetid, men får det likevel. Ingen fare for at disse ikke skal bli sett og hørt – uansett hvor ulne eller utvannede budskapene fra dem måtte være. Så enkelt og så lett er det: rask sammen en gjeng av kjendiser og du har norske medier i din hule hånd.

Hva er ikke viktig nok til å komme i norske medier?:
Et budskap om at en ganske stor del av befolkningen stenges ute fra det norske informasjonssamfunnet som er selve fundamentet for at demokratiet skal fungere. At disse menneskene ikke har noen reell ytringsfrihet, for som kjent eksisterer den ikke i et vakum; den forutsetter både tilgang til informasjon og fagkunnskap, og kjennskap til hva som debatteres i det offentlige rom.

Det er ikke viktig nok for norske medier å bringe budskapet om at voksne lesehemmede i yrkesaktiv alder nektes adgang til å lese fagbøker og andre skriftlige kunnskapskilder til tross for at dagens teknologi muliggjør likestilling på dette området. Det er ikke viktig nok at erklærte politiske strategier og mål som arbeidslinjen, inkluderende arbeidsliv og livslang læring fremstår som et hån mot oss som i årevis har kjempet for å få tilgang til fagbøker.
Eller er vårt budskap så vanskelig å forstå for norske journalister at det er derfor de ikke forteller om at vi verken kan få lik rett til utdanning eller komme oss i arbeid, hvis vi ikke skal lese en eneste bok?

Ytringsfriheten har meget stramme og tvilsomme vilkår når noen aktører slipper til nærmest uansett hva de måtte finne på å si, mens andre systematisk sensureres bort. Når en eller 18 kjendiser vil si noe, er det tydeligvis ikke nødvendig å være mange eller vite hvor mange for å la dem slippe til. Noen som er for og imot skaffer mediene frem selv i utallige debatter.

Men når en interessepolitisk organisasjon som Synshemmede Akademikeres Forening, SAF, vil ha fram et politisk budskap gjennom media, slipper vi ikke gjennom «kvantitetskontrollen» og «har vi sett deg før-kontrollen?». Da er hovedpoenget hvor mange vi er og hvor mange vi taler på vegne av. Et utspill fra SAF ender i beste fall med at journalistene insisterer på individualisering gjennom å lage en mer eller mindre sosialpornografisk presentasjon av en student. Avisen får sitt: «blinde Tore»-oppslag eller «blindebøker»-blikkfang (hva nå det måtte være.) Dermed er saken avsluttet, kanskje ble det også stilt et spørsmål til riktig ansvarlig myndighet, men effekten vil som kjent være minimal når man ikke slipper til kompetente og engasjerte interessepolitiske aktører. SAF opplever hele tiden at saken slippes før den blir farlig for noen, og at journalistenes manglende engasjement og kunnskap fører til at myndighetene slipper for lett, og aldri opplever det presset som vi vet media kan stelle i stand når de virkelig engasjerer seg i en sak.

Individualisering skjer i ekstrem grad ved dekning av saker som gjelder funksjonshemmede. Synshemmede er imidlertid særlig utsatt for at fokuset blir rettet mot blindhet i stedet for diskrimineringen: blinde x er hovedperson som har et problem. At kategorien synshemmede omfatter 90% svaksynte vil media helst ikke forholde seg til.

Denne journalistikken truer ytringsfriheten til interessepolitiske aktører som SAF, fordi vi som organisasjon sensureres ut, og våre saker avpolitiseres. På denne måten bidrar også media til at SAF forblir diskvalifisert i forhold til «har vi sett deg før?-kontrollen».

Ytringsfriheten blir også kraftig innstrammet for oss når de holdninger norske journalister har overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne, får spille fritt i og prege oppslagene.
Det blir faktisk nesten umulig å nå fram med at vi diskrimineres, når de som skal være budbringere har blikket rettet feil vei – mot oss – ikke mot årsaken (dette kan best sammenlignes med at den voldtatte får selv skylden, fordi hun var sånn og sånn).

SAFs oppfatning er at norske medier bidrar til å reprodusere de myter og fordommer som fortsatt finnes i rikt monn i befolkningen. SAF etterlyser et større og bredere samfunnsengasjement, både når det gjelder diskriminering av funksjonshemmede, og når det gjelder norsk presses rolle i marginaliseringen av oss. Media, men også politikere og de som skulle tale vår sak, gjør faktisk systematisk det Marianne Gullestad med flere refser konge og statsminister for; nemlig å opprettholde skillet mellom -vi- og -de andre-. Dette kommer tydeligst til uttrykk i den konsekvente bruken av -de funksjonshemmede-. At denne marginaliseringen ikke påtales av noen akademiker, forteller vel en hel del om hvor langt vår gruppe har igjen til å bli likestilte borgere.

Vår usynlighet understrekes av følgende sitat fra Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde sted»:
«Minoritetenes forutsetninger og mulighet for å delta i en «åpen og opplyst samtale» kan sies å være en virkelig «test case» på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.» Det var ikke mennesker som ikke kan lese trykte bokstaver kommisjonen tenkte på – for kommisjonen var også blind for at andre enn mennesker fra andre land er diskriminert som borgere.

Diskrimineres funksjonshemmede?

av Berit Vegheim

Et forslag om å innføre en lov som skal beskytte funksjonshemmede mot diskriminering er ute på en bred høring i disse dager, og funksjonshemmedes organisasjoner har krevd at regjeringen snarest setter i gang et lovutvalg til å utforme selve loven. Innføring av en antidiskrimineringslov er et av mange omfattende forslag fra Manneråkutvalget i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer.
Samtidig fremmer en rekke land, ikke Norge, forslag om en FN konvensjon som skal beskytte funksjonshemmede mot diskriminering.

La oss med en gang slå fast at:
hvorvidt man forstår eller erkjenner at en gruppe blir diskriminert, beror på i hvilken grad man tror at gruppens forutsetninger for å delta i samfunnet bestemmes av naturgitte eller menneskeskapte forhold.

Når bevisstheten omkring diskriminering av funksjonshemmede er så lav, og til dels fraværende i det offentlige rom, skyldes dette uten tvil at alle som er opptatt av diskrimineringsfenomenet og påtaler dette offentlig; politikere, journalister, samfunnsvitere osv., først og fremst oppfatter funksjonshemmedes lave og eller manglende deltakelse på de sentrale samfunnsarenaer som forårsaket av kroppslige og helsemessige begrensninger hos den enkelte. Hvem har vel opplevd at det settes fokus på funksjonshemmende barrierer i offentlige debatter om årsaker til lav deltakelse fra bestemte befolkningsgrupper. Her skjer det diskriminering på to plan; først har vi selve eksklusjonen av grupper i befolkningen, og dernest ignoreringen eller bortforklaringen av at så skjer. Det er mangelen på erkjennelse og bekymring over at noen borgere settes systematisk utenfor fellesskapet, som er den virkelige trusselen mot demokratiet.

Dette kan best illustreres ved å sammenligne med diskriminering av etniske minoriteter og kvinner. Så lenge man tolket afrikaneres lavere skåre på IQ tester som resultat av rasemessig underlegenhet, erkjente man verken at testenes utforming eller tolkningen av resultatene, var uttrykk for diskriminerende praksis og holdninger. Den rasemessige underlegenhet var et biologisk faktum. På samme måte oppfattet man ikke kvinners manglende deltakelse som et resultat av kvinneundertrykkelse så lenge man kunne forsvare den med at kvinner rent biologisk var skapt for å ivareta oppgavene i hjemmet, og ikke hadde de samme intellektuelle forutsetninger som menn.

Min påstand er at den rådende forståelsen av funksjonshemmedes plassering og status i samfunnet er fortsatt på det stadiet hvor man forsvarer manglende deltakelse med henvisning til biologiske og psykologiske årsaksforklaringer. Til tross for at offentlige dokumenter slår fast at funksjonshemning er et misforhold mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav, ser vi at dagens politikk har stø kurs på de velfungerendes, og ofte de optimalt fungerendes premisser med det resultat at det stadig skapes nye funksjonshemmende barrierer.

Hva så med de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene; erkjenner de at funksjonshemmede diskrimineres? Det er nokså typisk at FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (inklusive protokoll nr. 12) ramser opp alle grupper som kan tenkes å bli diskriminert, unntatt funksjonshemmede. Når dette blir påtalt, blir det hevdet med overbevisning at funksjonshemmede selvfølgelig omfattes av restkategorien -other status-. I teorien er dette korrekt all den tid konvensjonene skal omfatte alle mennesker, og desto større grunn blir det til å stille spørsmål om hvorfor man har funnet det nødvendig å ramse opp alle disse gruppene. Det som er alvorlig, sett med de utelattes øyne, er den manglende interesse for og kunnskap om hvilke utslag utelatelsen faktisk har i virkelighetens verden, i de miljøer som skal ha faglig og politisk kompetanse på feltet.

Det var som vanlig bare de spesielt interesserte som var til stede da konvensjonen om sivile og politiske rettigheter ble satt på prøve under et tribunal høsten 2000 i regi av åtte organisasjoner av funksjonshemmede. Her ble retten til å stemme ved hemmelige valg og retten til å utøve sitt verv som folkevalgt prøvet. Fra regjeringsadvokaten ble det i begge tilfeller vist til at de sivile og politiske rettigheter er av utelukkende negativrettslig karakter, dvs. de skal beskytte den enkelte mot inngrep og overgrep fra staten, og ikke sikre at forholdene legges til rette for at den enkelte borger faktisk får utøvet sine menneskerettigheter. Derfor hadde staten ingen forpliktelser til å sørge for at de lokaler hvor valg foregår og hvor folkevalgte organer holder sine møter er tilgjengelige med rullestol, eller har installert teleslynge for hørselshemmede eller har nødvendige ressurser for tilgjengeliggjøring av sakspapirer for folkevalgte med nedsatt syn eller lesehemninger. Det må også presiseres at dommerne ga staten og ikke saksøkerne medhold.

Dette viser med all mulig tydelighet at utelatelsen av funksjonshemmede fra oppramsingen av spesielt utsatte grupper, ikke er en tilfeldighet. Tvert imot er utelatelsen et uttrykk for hvem man ikke har hatt i tankene ved utformingen av konvensjonene. Funksjonshemning i likhet med for eksempel analfabetisme, er faktorer som må tas i betraktning om man virkelig har ment alvor med at alle borgere skal ha de samme sivile og politiske rettigheter. I dag er disse konvensjonene utilstrekkelige og vitner om at også på dette området ignoreres og utdefineres funksjonshemmede.

Det er fristende å spørre om noen virkelig vil påstå at det også var tilfeldig at funksjonshemmede var utelatt som gruppe fra den store markeringen av 50 årsjubileet for FNs menneskerettighetserklæring i 1999. Alle var der – som det heter – eller – alle diskriminerte grupper ble fokusert – bortsett fra funksjonshemmede.

I denne sammenheng er det også viktig å merke seg at man har sett behovet for å styrke menneskerettighetene ytterligere for bl.a kvinner, barn og etniske minoriteter i egne konvensjoner. Funksjonshemmede mangler fortsatt en egen konvensjon til tross for det svake rettsvernet de generelle konvensjonene gir nettopp denne gruppen. Motstanden mot en egen konvensjon for funksjonshemmede har vært uhyre sterk, også fra den norske stat.
Hvordan skal vi tolke dette? Vil norske myndigheter denne gangen se sitt ansvar og ta en aktiv rolle som pådriver for en sterk konvensjon?

At funksjonshemning ikke ses på som årsak til diskriminering, fikk vi også demonstrert ved at funksjonshemmende var den siste gruppen som fikk et vern mot forskjellsbehandling ved ansettelse i Arbeidsmiljølovens § 55 A. Det skjedde først sist sommer, og da etter mange års kamp. Politikerne nølte fordi de var ikke sikre på om vi trengte dette vernet. Utrolig, når vi vet at vi som gruppe har lavest yrkesfrekvens på det åpne arbeidsmarked..

Det burde ha vakt oppsikt at Manneråkutvalget gikk så langt som til å foreslå en generell antidiskrimineringslov, men det har nærmest vært et ikke-tema helt fra utredningen ble overlevert sist sommer. Nettopp fordi det synes som erkjennelsen av at funksjonshemmede diskrimineres er liten, hadde det vært ekstra viktig å øke bevisstheten i befolkningen om denne diskriminering. Det hjelper ikke at det i offentligheten er et sterkt fokus i forhold til noen utsatte grupper, de grupper som ikke er i fokus vil fortsatt bli diskriminert.

Manneråkutvalget slår da også fast at når det fortsatt er et så stort gap mellom mål og virkelighet når det gjelder full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede, skyldes det denne gruppens svake posisjon i samfunnet. Det faktum at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet å overse og sette til side denne gruppens interesser, forteller også at gruppen ikke har noen sterke alliansepartnere.
Diskriminering utgjør en stor trussel mot et demokrati. Demokratiet er imidlertid, virkelig i fare, når diskrimineringen ikke blir erkjent og påtalt i det offentlige rom.

Sendt til Aftenposten.

Når humoren sparker i alle retninger uten at funksjonshemmede tas med i bildet – atter en gang

Forrige uke var det NRK Supers temadager om funksjonsnedsettelser med søkelys på barn; samtidig startet uka med et nyhetsbilde hvor journalistene i NRK ikke ser oss.

Stopp Diskrimineringens jobb er å bekjempe diskrimineringen av funksjonshemmede – Norges største minoritet. Vi som jobber med dette er funksjonshemmede selv som i over 20 år har forsket, opplyst, utdannet og argumentert for viktigheten av å sette funksjonshemmedes menneskerettigheter på dagsordenen. Noen dager består arbeidet vårt i å jobbe med og å synliggjøre saker hvor funksjonshemmede opplever hat, vold og til og med dør, enten som følger av menneskelige feil på institusjoner, uunngåelige følger av funksjonsnedsettelsen, eller av hat og vold på grunn av identiteten som funksjonshemmet.

I Stopp Diskrimineringen oppdaterer oss på hvor vi er nevnt og på hvilken måte, for å finne ut av hvor vi må trå til. Men det som ofte roper mot oss i alt det vi jobber med, er stillheten – alt det som ikke kommer frem, hvor vi mangler, er utelatt, glemt og fortrengt.

I sammenheng med at saken mot Atle Antonsen ble henlagt og hans tilbakekomst inn i varmen i P4, har Nyhetsmorgen 23. januar et innslag hvor psykolog Winnie Nyheim-Jomisko, spesialist i interseksjonalitet snakker om rasisme og hvilke konsekvenser det har for mennesker som opplever dette i hverdagen. Denne saken handler om mer enn Antonsens rasisme. Det handler om et fenomen i samfunnet – og journalistene har et stort ansvar de ikke tar. At Atle Antonsen hadde gjort noe liknende og minst like alvorlig mot Johannes Hellemo Loftsgård fordi han er funksjonshemmet er det ingen som nevner.

Har ikke NRK fått med seg Loftsgård-saken? Loftsgård delte 16. november i fjor sin egen opplevelse av et møte med Antonsen i 2016. Han hadde møtt Antonsen backstage i forbindelse med et humorshow. Antonsen hadde harselert med Loftsgård og muntlig og fysisk «spøkt» med ham. Antonsen kalte han en «jævla grønnsak», skal ha tatt tak i rullestolen hans og trillet han i en voldsom fart mot ei trapp. «Nå skal jeg rulle deg ned trappa, så får vi se hvordan det går», skal Antonsen ha sagt. Loftsgårds historie ble delt i VG og Dagbladet (Lenker til sakene: https://www.dagbladet.no/kjendis/ny-anklage-din-jaevla-gronnsak/77783290 og https://www.vg.no/rampelys/i/Ll4epx/atle-antonsen-beklager-ny-hendelse-trillet-bort-cp-rammet-mann-i-rullestol), men ikke nevnt av NRK. Vi tipset om saken, men det ble ikke tatt videre. Det er vi vant til, men hvorfor i all verden er det sånn? Vi opplever at mangfold og representasjon er i fokus, men kun som enkelthistorier, som lidelser og lyspunkt. Funksjonshemmede er ikke med blant «ismene», blant gruppene som vernes, blant minoritetene som burde vært inkludert som en selvfølge. Vi er fortsatt i aller største grad utelatt.

Vi skriver dette fordi det kan virke som at ingen andre tør. Eller handler det ikke om mot, eller frykt, handler det om likegyldighet, handler det om sensasjonspresset journalistene og mediene er utsatt for? Er Loftsgårds opplevelse fortsatt ikke relaterbar nok for den store sammenhengen? Selv med helt klare paralleller til rasisme, Metoo-bevegelsen og diskrimineringen andre minoriteter utsettes for.

«Disablism» er ismen som bør inkluderes automatisk når diskrimineringen rettes mot funksjonshemmede. NRK har hekta seg fullstendig fast i at rasisme er noe helt unikt, mens VG og Dagbladet trakk parallellene, med det viktige poenget til Loftsgård – at man ikke alltid innser diskrimineringen man har blitt utsatt for før noen andre kommer frem med sin historie. Han skriver selv: «Når jeg ser tilbake på situasjonen, ser jeg at opplevelsen min ble farget av hvor stor fan jeg var av Atle Antonsen. Jeg var også ung da dette skjedde – bare 20 år. Dermed sank ikke alvoret inn». Han som funksjonshemmet så seg selv i Jirde Ali sin opplevelse, men NRK og Antonsen selv anerkjenner det ikke. Ser ikke parallellen til MeToo-bevegelsen?

Antonsen uttaler i sin første dag tilbake i radioprogrammet Misjonen at han skammet seg for mye til å gå ut, at han måtte reise til utlandet for å komme seg bort. Han er tydelig på at han ikke ønsker Jirde Ali den hetsen hun har fått ved å komme frem med denne hendelsen. Han sier at det er fælt hvilke høyrevridde såkalte støttespillere han har fått og hvordan han lærer av det. Han nevner ikke Loftsgård med et ord, heller ikke om han har endret sitt menneskesyn og sin oppførsel mot alle minoriteter. Bare det media har fokusert på, velger han å unnskylde seg for. Hvordan er det mulig, hvorfor er det greit – og hvorfor blir han ikke konfrontert?

Det har stor betydning at media tar opp sakene som omhandler funksjonshemmede. Det er viktig at mediene bidrar til å huske på Norges største minoritet i alle sammenhenger. Det er ikke trist og leit at vi blir glemt – det kan være farlig. Det er verre å ha et holdningsproblem rettet mot flere grupper. Hvorfor utelates vi? Hvorfor må vi skrive dette istedenfor at NRK og øvrige medier er sitt samfunnsansvar bevisst?