Category: I media

Hva mener du, Kristin Halvorsen?

av Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen

I NRK nyhetsmorgen mandag 23.8. uttaler Kristin Halvorsen at kommunene må prioritere lærerantall i klassene foran eldre og funksjonshemmede.
Hva slags uttalelse er egentlig dette? Hva forteller det om regjeringens syn på landets største minoritet? En knapp femtedel faller inn under kategorien funksjonshemmet.
Når hele befolkningsgrupper settes opp mot en enkeltsak på denne måten, kan det ikke forstås på annen måte enn at disse gruppene stemples som ensidig utgiftsposter.
En så provoserende uttalelse krever en forklaring. Hva er det som skal prioriteres ned?
At regjeringen ikke synes funksjonshemmede utgjør noen viktig velgergruppe er ikke nytt. Når Halvorsen og hennes regjeringskolleger ved valgtider tar selvkritikk for at regjeringen ikke gjenspeiler befolkningen, teller ikke funksjonshemmede med. Og når regjeringen snakker om mangfold og inkludering, er det ikke landets største minoritet de tenker på.
Med sine uttalelser viser Halvorsen hvor marginal posisjon denne minoriteten har for regjeringen. Utspillet viser også med all tydelighet hvilken befolkningsgruppe som definitivt må være representert i regjeringskollegiet, om den skal oppnå fullverdig borgerstatus.
I en tid da vi har avskaffet raser, er det menneskesyn som dette som er rasisme.

Frekt og kunnskapsløst av HSH

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

På Dagsrevyen 6.2. påstår HSH at statens traineeordning er det samme som å åpne opp for midlertidige ansettelser.
Dette er i beste fall kunnskapsløst. Et traineeprogram innebærer forpliktelser til oppfølging og opplæring, og foregår innenfor på forhånd fastsatte rammer.
HSH påstår også at privat sektor ikke har lov til å følge statens eksempel. Dette er det rene tøv og HSH må her tale mot bedre vitende.
Både Telenor, KS, ABB, Kandidat Helgeland og diverse internasjonale selskaper har traineeporgram. Det er lang tradisjon for traineestillinger i prvat sektor, og det vanligste er at man søker etter unge akademikere med spesielle kvalifikasjoner.
Det er altså heller ikke slik at traineestillinger er spesielt for funksjonshemmede akademikere, slik det kan oppfattes fra innslaget i Dagsrevyen.
Vi er klar over at HSH ønsker å svekke stillingsvernet generelt, og her er de på linje med både Høyre og NHO. Det er en debatt som de selvsagt må få lov å ta.
Det Stopp Diskrimineringen reagerer på her, er at funksjonshemmede brukes til å legitimere angrepet på stillingsvernet. Det er rett og slett frekt.
Det er riktig at funksjonshemmede er særlig utsatt på arbeidsmarkedet, og det bekymrer oss definitivt at kun 43,6 % er sysselsatt. Men årsaken til det er ikke at det mangler muligheter for utprøving av arbeidskraft. Norge er blant de land i verden med de mest rause statlige støtteordningene som f.eks. tidsubestemt lønnstilskudd. Det har imidlertid ikke ført til at flere kommer i arbeid.
Årsaken ligger i at arbeidsgivere mener at det er en større risiko å ansette funksjonshemmede enn andre. For å få endret denne oppfatningen, bør HSH satse på å bygge opp kompetanse i stedet for å bidra til ytterligere stigmatisering av en fra før av diskriminert befolkningsgruppe.
Stopp Diskrimineringen stiller gjerne opp både for HSH og andre som søker kunnskap.

Visst er det risikabelt å ansette folk

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

HSH kjører funksjonshemmede foran seg i sin kamp for å svekke stillingsvernet. Dette var også et av forslagene til deler av Erfaringspanelet som regjeringen satte ned for å gi råd om hvordan man får flere funksjonshemmede i arbeid. Og de får støtte fra Elin Ørjasæther i E24.
Å åpne opp for midlertidige ansettelser begrunnes med at arbeidsgiver opplever det som risikofylt å ansette funksjonshemmede. Siden dette er et alvorlig inngrep i stillingsvernet, er det på tide å spørre om HSH har faktagrunnlag for å hevde at det er en større risiko å ansette funksjonshemmede. Hvem er alle disse som utgjør ca. 17 % av befolkningen? Er de en ensartet gruppe?
Vi snakker om folk som er friske mens andre er kronisk syke, mange har full arbeidsevne, andre har redusert arbeidsevne, det er høyt kvalifiserte og det er ufaglærte, noen er late og andre er arbeidsnarkomane, og det finnes et utall av ulike funksjonsnedsettelser og personligheter,
Visst er det risikofylt å ansette mennesker. Ansatte som har eller får barn kan bli borte fra jobb pga. mange forskjellige forhold som fødselspermisjon, bekkenløsning, syke barn eller problemer i barnas oppvekst. Ansatte kan ha arvelige sykdommer i familien som plutselig melder seg, alle kan få kreft og en hel del andre ”folkesykdommer”, alle kan komme i livskriser og få psykiske problemer. Og noen viser seg late og udugelige når de først har fått fast jobb.
Det er i det hele tatt risikosport å være avhengig av menneskelig arbeidskraft.
Det er forståelig at arbeidsgiver vil ha kontroll, men å åpne for midlertidige stillinger for funksjonshemmede eller andre gir falsk trygghet.
HSH ber funksjonshemmede om å bekrefte at de er en risikogruppe, dvs. bekrefte de fordommene arbeidsgiver har. Det finnes masse dokumentasjon på at arbeidsgivere har lite kunnskap om hva slags arbeid mennesker med ulike funksjonsnedsettelser kan ha. Mange funksjonshemmede diskrimineres fordi arbeidsgiver bygger på antagelser og forestillinger og ikke på fakta.
Stopp Diskrimineringen etterlyser derfor vilje til å skaffe faktakunnskap for å få flere funksjonshemmede i arbeid, og ikke tiltak som ytterligere vil bidra til å stigmatisere den fra før mest diskriminerte gruppen på arbeidsmarkedet.

Lobbyister må gjenspeile stortingsrepresentantene

av Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen

Årets mest diskriminerende utspill så langt, kom fredag 18.2. fra Marianne Aasen, stortingsrepresentant fra Ap.
For, mens Stortinget rennes ned av mektige, viktige og interessante lobbyister (gjerne også representanter for minoriteter) som svermer rundt ministere og journalister hele tiden, er det når mennesker som har ulike funksjonsnedsettelser har den frekkhet å vise seg i vandrehallen på Stortinget, at det blir et teater og en showplass.
At funksjonshemmede ikke telles med når partiene skal sørge for å gjenspeile befolkningen på sine partilister, i regjeringskollegiet eller i utformingen av mangfoldspolitikken, er ikke noe nytt. Denne eksklusjonen har vi i Stopp Diskrimineringen forsøkt å få på dagsorden i årevis – men forgjeves – naturlig nok, siden vi altså ikke teller med.
Og nå vil en Stortingsrepresentant finne ut hvordan de folkevalgte også kan slippe å forholde seg til alle disse «raritetene» i folkemassen. Det er lite å vinne på å vise seg sammen med ”slike” folk.
Det er klart de folkevalgte synes det er mest bekvemt og trygt å forholde seg til dem som ligner mest på dem selv. Dette gjelder jo på magne samfunnsområder, og forklarer hvorfor utenforskapet som f.eks. arbeidsløsheten forblir så enorm blant de mest marginaliserte befolkningsgruppene – ja, nettopp funksjonshemmede.
Det er riktignok sjelden noen sier rett ut at funksjonshemmede ikke kan regnes med blant folk, slik Marianne Aasen gjør med sitt utspill. Men hun bekrefter bare det vi som ikke får ministere i tale, visste fra før.
Likestillings- og diskrimineringsombudet har allerede mottatt klager på utspillet.
Det blir det spennende å se om Stortingets presidentskap lager retningslinjer som passer på at de folkevalgte kun møter lobbyistene som ligner dem selv.
For de av oss som for lengst har kommet til at det bare finnes en menneskerase, er det forakten for variasjonen innenfor denne rasen, som er rasisme i dag.
Vi utfordrer alle som jobber mot diskriminering, om å bidra til å sette denne saken på dagsorden. Saken er enda ikke viktig nok for Dagsrevyen.
Og har noen opplevd at eksklusjon og diskriminering av funksjonshemmede har blitt tema for et debattprogram i NRK eller på Litteraturhuset for den saks skyld?

Gir synlige avvik makt Marianne Aasen?

av Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen

Marianne Aasen påstår at mennesker med synlige kjennetegn er vinnerne når det gjelder innflytelse, og at disse synlige kjennetegnene er ressurser i forhold til mediearenaen som ikke er likt fordelt.
Som representant for folk som har disse såkalte ressursene og som forsøker å vinne fram overfor politikerne, må vi spørre om Aasen lever i en annen virkelighet.
Mener Aasen at det er funksjonshemmede som dominerer mediebildet, og er det vi som har synlige kroppslige kjennetegn som får gjennomslag politisk?
Det er interessant at Aasen trekker fram maktutredningen, og den bør hun lese enda grundigere. Da vil hun oppdage at funksjonshemmede ikke er nevnt der. Så marginaliserte er funksjonshemmede i det norske samfunn at maktutrederne ”glemte” eller ikke fant bryet verdt å utrede vår posisjon. Var det neon fra Ap som tok opp dette? Nei.
Det alvorlige med denne saken, er at det er de befolkningsgruppene som har minst makt, som ikke en gang inkluderes i Aps mangfoldspolitikk, som her blir fremstilt som vinnerne.
Og fortsatt har vi ikke fått politikernes erkjennelse av at våre synlige kjennetegn gjør oss særlig utsatt for hatkriminalitet, så den blir ikke registrert.
Det er interessant at samene synes det er merkelig at de er trukket med i dette selskapet.
Jeg kunne si det samme på vegne av blinde og svaksynte, rullestolbrukere m.fl.
Men hvis vi nå forstår dette rett, mener Aasen selvsagt også at damer med hijab, menn med turban og jøder med kalott bør holde seg borte i fare for å stjele showet til en sak som er mindre viktig etter Aasens mening?
Eller er det slik at det er de kroppslige annerledesheten son fortsatt støyer og skjemmer ut i en vandrehall hvor slike rariteter nærmest ikke eksisterer verken blant folkevalgte eller lobbyister.

Hva mener du Westhrin?

av Berit Vegheim
Stopp Diskrimineringen

Vi håper at det er en forsnakkelse når statssekretær Henriette Westhrin skriver i Dagsavisen 5.7., at regjeringen vil sikre at all norsk lov er i tråd med FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter før Norge ratifiserer, CRPD. Det er konvensjonens sivile og politiske rettigheter som krever umiddelbar innfrielse. Og det er den begrunnelsen vi har fått. Vi kan støtte at endring av vergemålsloven skjer forut for ratifisering, fordi dette handler om den mest fundamentale rettighet av alle; retten til rettslig handleevne. Å være fratatt denne retten, innebærer sivil død. Men nå er vergemålsloven vedtatt.
En annen ting er at CRPD i realiteten ikke gir nye rettigheter enn dem som er nedfelt i eksisterende konvensjoner, og slik sett skulle vergemålsloven ha vært endret for lenge siden.
Men det er først med CRPD at de menneskerettigheter som skulle omfatte alle, er blitt reelle for funksjonshemmede.
Som vi har påpekt i flere år, må bla Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven også forsterkes for å innfri CRPD, og det bekymrer oss mer at regjeringen trenerer dette arbeidet, selv om det ikke hindrer ratifikasjon av CRPD.
Westhrin avslutter med at hun håper NHF vil være med på arbeidet med å styrke funksjonshemmedes rettigheter.
Er det noe denne regjeringen har utmerket seg med, så er det å ikke vise samarbeidsvilje med oss som jobber nettopp på dette feltet. Vi ser derfor fram til en ny tone når vi neste gang tar kontakt.

Å falby* kvalifisert arbeidskraft segmenterer fordommene

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Professor Victor D. Norman gir under tittelen Det norske uføret, 5.11. en analyse av årsakene til at så mange står utenfor arbeidslivet. Det er sikkert riktig at høy produktivitet fører til at mange ekskluderes. Høyt sysselsettingsnivå innebærer også at mange som sliter med kronisk sykdom er fanget opp, og dermed øker sykefraværet og i siste instans antallet på uføretrygd.
Men som så ofte når årsaker til utestengningen fra arbeidsmarkedet søkes, overser man at noen grupper alltid har stått utenfor og aldri har vært attraktive på arbeidsmarkedet. Dette er mennesker som verken er syke eller nødvendigvis har redusert arbeidsevne, men som likevel blir oppfattet og omtalt som syke og uføre.
Mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser tilhører ikke noe reservelag, og har aldri gjort det. Vi har både forskning og kartlegginger som viser at dersom man ser eller hører dårlig eller sitter i rullestol, har man minimal sjanse til å bli innkalt til intervju og bli ansatt – uansett kvalifikasjonsnivå.
Vi noterer en liten seier når regjeringen erkjenner diskriminering i sin jobbstrategi, men dessverre har denne erkjennelsen liten innvirkning på de tiltak som forelås.
Stikk i strid med de anbefalinger som ble lagt fram i NOU 2001:22 Fra bruker til borger, rettes hovedfokus inn mot individet som problem, ikke fordommene.
Både regjeringspartiene og opposisjonen har en usvikelig tro på at det som må til for å få de minst attraktive i arbeid, er enda mer statlige subsidier til arbeidsgiverne. Dette har vært oppskriften i alle år, uten at det foreligger dokumentasjon på at det har hatt effekt. Tvert imot; ingen ting er mer stabilt enn den skyhøye arbeidsløsheten (over 60 %) blant de med fysiske funksjonsnedsettelser.
Fullt arbeidsføre og høyt kvalifiserte arbeidssøkere som ikke får jobb, settes på tiltak; ikke fordi disse har behov for det, men fordi de ikke kommer i arbeid. I stedet for å føre en politikk som ansvarliggjør arbeidsgiverne, fortsetter man med en politikk som systematisk diskvalifiserer funksjonshemmede arbeidssøkere.
For det er vel ikke overraskende for noen at arbeidsgivere ikke blir mindre skeptiske til funksjonshemmede arbeidssøkere når de har måttet gå på tiltak og tilbys med lønnssubsidier. Enhver arbeidsgiver må regne med at noe er galt når NAV tilbyr å betale dersom man vil ta imot arbeidskraften, til tross for universitetsutdanning.
Denne regjeringen som tidligere regjeringer, skiller ikke mellom friske og syke mennesker, mennesker med og uten redusert arbeidsevne. Statlige subsidier skal fortsatt løse problemet for alle.
Paradoksalt nok er uviljen mot å ansvarliggjøre arbeidsgiverne større i de skandinaviske velferdsstatene, enn i f.eks. USA.
Vi etterlyser virkemidler som ikke stigmatiserer arbeidssøkere ytterligere i kampen mot diskriminering. Krav til universell utforming av selve arbeidsplassen, IKT-systemer osv., er også en forutsetning for at alle skal kunne arbeide der. Ensidig satsing på individuell tilrettelegging, slik regjeringen går inn for, er rett og slett å kaste bort penger.
Vi foreslo at regjeringen skulle ta i bruk ikke-diskrimineringsklausuler ved inngåelse av offentlige kontrakter, slik både Bondevik ll-regjeringen og Graverutvalget i NOU 2009:14 foreslo. Det er tankevekkende når regjeringen ikke engang ville følge vårt råd om å ta i bruk samme type forpliktende virkemidler som skal bekjempe etnisk diskriminering, til tross for at mekanismene er de samme. Spørsmålet vi stiller oss, er om regjeringen selv har fordommer mot denne arbeidskraften. Kanskje på tide å ansette noen i regjeringsapparatet – på ordinære vilkår?

*Å falby betydde opprinnelig bare at noe var til salgs. I det siste har imidlertid betydningen skiftet. (Det er sånn språk utvikler seg.) Når ordet falby brukes i dag, oppfattes det ofte som en beskrivelse av et nærmest desperat forsøk på å selge.

Visst er det ”freakshow” – hva ellers?

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Vi merker oss at produksjonsselskapet Mastiff som står bak programformatet Ingen grenser, avviser at de selger ”freakshow”.
Da spør vi hvem som skal definere det?
Iallfall ikke dem som ”reiser rundt” og tjener penger på å vise frem mennesker med synlige og fysiske annerledesheter.
Hva skiller Ingen grenser fra et ”freakshow”?
Har programmet en annen misjon enn et tradisjonelt ”freakshow”, og i så fall hvilken?
Programmet ville vært helt uinteressant om vi i Norge var kvitt fordommer og ukunnskap. Det er vi definitivt ikke, noe vi minnes på i rikt monn både i dagspresse, og ikke minst i ukebladene, hvor historiene om ”heltene” og ”ofrene” velter mot oss. Yndlingsbudskapet er at ”helten” til tross for sin fysiske begrensning, ikke gir opp eller lar seg stoppe. Det reproduseres hele tiden en myte om at det finnes noen unike mennesker som i motsetning til alle de andre, mot alle odds driver og lever et liv, og dette til og med om man skulle være lenket til rullestolen, som det så misvisende heter. Hva skulle folk ha gjort uten rullestol? spør vi.
Det er i dette holdningsklimaet det norske folk setter seg ned for å se på annerledesheter som tydeligvis påkaller både medlidenhet, omsorg og beundring. Tilskuerne får, godt hjulpet av produsentens pågående og nærgående grafsing i deltakernes følelsesliv, utløp for sitt behov for å la seg røre og bli berørt, Samtidig får seerne tilfredsstilt behovet for hemningsløs glaning, de får kjent på angsten for å bli slik selv og gleden ved å vite at man er ”normal” og egentlig ikke har noe å klage for.
Spørsmålet er om det er noe spesielt disse ”heltene” i mediene og i Ingen grenser gjør?
Selvsagt ikke; de lever et liv. Men den historien som fortelles, er den et fordomsfullt samfunn vil høre.
Og her er vi ved poenget.
I Norge har det nemlig vært vanlig i flere tiår nå, at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser holder på med alle slags aktiviteter og idretter.
Det er fint at folk sprenger egne grenser, men det er ikke noe nytt eller nyskapende i det for andre enn for den enkelte selv. Man trenger ikke ha en hel nasjon som tilskuere for å finne ut det som massevis av folk i tilsvarende situasjon, har funnet ut før en. Hvis det norske folk skulle lure på hvor grensen går, anbefaler vi å se på de olympiske utøverne som presterer det ypperste.
Programkonsept som Ingen grenser er ikke utviklet for å fremme funksjonshemmedes interesser. Vi har ikke bruk for det.
Det er majoritetens utilfredsstilte kikkertrang og behov for bekreftelse på egen normalitet, som gjør konseptet til samme suksess som fortidens ”freakshows”. Konseptet ville vært fullstendig verdiløst om ukunnskap var byttet ut med faktakunnskap om hva funksjonsnedsettelser innebærer, akkurat som vi i dag vet at kvinner kan være piloter og politi.
Oppmerksomheten rundt programmet Ingen grenser og heltedyrkingen av deltakerne som ikke gjør noe ekstraordinært, viser at målet om likestilling er svært langt unna.