Category: I media

Norge bryter FN konvensjonen om vern av funksjonshemmedes rettigheter på flere områder

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

I Norge pågår det en snikinstitusjonalisering ved at det bygges bofellesskap som ofte samlokaliseres med kommunenes tjenestetilbud for personer som er avhengig av tjenestetilbudet, I tillegg har Norge enda ikke klart å flytte ut unge mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser fra institusjoner for eldre og syke.

Denne politikken bryter helt klart med artikkels 19 i FN konvensjonen om vern av funksjonshemmedes rettigheter.

Artikkel 19 sier klart og tydelig at alle skal ha rett til å leve i samfunnet med de samme valgmuligheter som resten av befolkningen, og dette innebærer konkret:

a)       at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,

b)       at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å forhindre isolasjon eller segregering fra samfunnet,

c)       at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.

Problemet i Norge er at folk ikke har denne valgfriheten, og det er heller ingen lover som forbyr kommunene å plassere folk i bestemte boformer. De som ønsker å bo i egen bolig, blir fortalt at de da vil miste tjenestetilbudet.

Når Norge ratifiserer FN konvensjonen, må politikken endres. Men i de fem årene vi har ventet på ratifisering, ser det ut til at norske myndigheter ikke har hatt noen betenkeligheter med å fortsette å bryte konvensjonen på dette området.

NRK desinformerer og diskriminerer – og vi betaler

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

I programmet Mørkets opplevelser lørdag 16.10.04 hevder NRKs filmanmelder Einar Gullvåg Stålesen, at teksting av norsk og dansk er unødvendig for det norske folk – og han får full støtte av direktøren for Oslo kinomatografer Ingeborg Moreus Hansen. Begge synes teksten forstyrrer og gjør at folk ikke får fulgt skikkelig med på filmen.

En kan jo først spørre seg hvordan i all verden dette stemmer overens med vårt høye forbruk av utenlandske filmer?

Men det som opptar oss er programleder Stålesens påstand om at denne tekstingen iallfall ikke har skjedd av hensyn til hørselshemmede, for nå er det teleslynge overalt. Hvor i all verden har du fått det fra Stålesen? De fleste kinoer mangler fortsatt teleslynge og det bør oppta deg som har som jobb å få folk til å bli glad i film.

Dessuten: når alle kinoer får teleslynge, vil det fortsatt være mange mennesker som går på kino som ikke hører i det hele tatt. Hvordan er det mulig å referere til hørselshemmede i denne sammenheng, og så spre så mye desinformasjon og ikke minst; fyre godt opp under den motstand som måtte være blant kinogjengerne mot å ha tekst på norske filmer? Dette er virkelig å bruke lisensbetalernes penger til å vedlikeholde og skape dårlige holdninger. 

Men du har helt rett i at man i Norge ikke tenker en døyt på hørselshemmede når man avgjør om noe skal tekstes eller ikke. I Norge stilles det ingen krav om at alle som får statlig støtte som for eksempel Norsk Film, kinoer eller NRK, skal gi et tilbud som kan brukes av alle. Det er nok av eksempler på lisensfinansiert og annen skattefinansiert diskriminering. Derfor krever Stopp Diskrimineringen en lov som forbyr diskriminering ved tilbud av varer og tjenester. Vi oppfordrer det norske folk til å støtte vårt krav på www.stopdisk.no

Majoritetens lidelsesfortelling – et forsvar for det bestående

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Ingen minoritet har blitt og blir så ettertrykkelig definert av majoriteten i majoritetens bilde som funksjonshemmede.

Innlegget Den ulidelige lidelsen av Silje K Bjørndal 13.7. er nok et eksempel på dette, til tross for at vi med litt velvilje aner at forfatteren ikke har tenkt det slik.

Bjørndal kritiserer majoriteten for å påføre minoriteten sitt perspektiv, samtidig som hun selv uten noen som helst faglig dekning, påstår at vi lever et liv med lidelse, og i hennes øyne er majoritetens feil at den «frarøver dem samtidig muligheten til å leve gjennom lidelsen med verdighet.»

Det første spørsmålet som melder seg er: hva i all verden er dette?

For hva ville Klassekampens lesere ha sagt om noen hadde formant dem til ikke å frarøve homofile og svarte muligheten til å leve gjennom lidelsen med verdighet?

Hvis vi bytter ut funksjonshemmede med homofile, fattige eller svarte, hvilket enhver politisk bevisst person må gjøre, ser alle hvor «hakkandes galt» dette går, for å bruke Bjørndals egne ord.

Hvis denne analogien ikke synes relevant, skyldes det rett og slett hvor taust det har vært i Norge om at det de siste 40-50 år faktisk har pågått et paradigmeskifte i synet på funksjonshemmede. Dette kommer til uttrykk i FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, fra 2006, men det tar tid å endre tradisjonstunge forestillinger.

Utfordringen for funksjonshemmede er, at mens synet på andre minoriteter og også fattige i Afrika, faktisk har endret seg betraktelig i store deler av samfunnet; man har vendt blikket mot den samfunnsskapte lidelsen: ekskludering, diskriminering og urettferdig fordeling av ressurser, fastholder majoriteten en positivistisk medisinsk forklaringsmodell som insisterer på at vårt problem er vår kropp og psyke; dog med noen små innrømmelser om samfunnsskapte forhold i nyere tid. Men først og fremst fremstilles vi som iboende syke, lidende, svake, sårbare; biologisk og psykologisk avvikende, forsterket og vedlikeholdt av det totale fraværet av stemmene våre i offentligheten, ikke minst i media. Hvor mange funksjonshemmede er rekruttert som journalister, spaltister, kilder og debattanter osv.?

Vi er den minoriteten som det er legitimt for majoriteten å kjøre over med sine fordomssprengte perspektiver, definisjoner, vinklinger og fremstillinger, uten å gi oss institusjonaliserte/«kvoterte» muligheter som motstemmer og premissleverandører, slik andre minoriteter har. Dette til tross for at funksjonshemmede er og har alltid vært den største av alle minoriteter, både nasjonalt og internasjonalt. Antall kan derfor ikke forklare utenforskapet.

Bjørndal hevder å trekke på en viss amerikansk teolog, Hauerwas, som inntil nå er ukjent for undertegnede. Men vi forstår at også han mener vi lider og at religion også er med i hans fortelling om oss. Det er vi vant til, ettersom teologien og medisinen fortsatt dominerer majoritetsfortellingene om funksjonshemmede. Vi er deres yndlingstema som de kan skalte og valte med som de vil, ettersom fagdisipliner som ellers har sørget for paradigmeskifter i synet på andre diskriminerte og undertrykte grupper: kvinner, svarte, fattige, homofile osv. fortsatt kjennetegnes av total likegyldighet overfor vår posisjon i samfunnet.

Men det vi kan slå fast er at Hauerwas definitivt ikke har sagt «funksjonsfriske», siden Hauerwas er engelsktalende og i det engelske språket er man lykkelig forskånet for et slikt stigmatiserende og meningsløst begrep. Hauerwas har mest sannsynlig brukt det nøytrale «non-disabled», dvs. «ikke-funksjonshemmet», et begrep som også norske folk som er opptatt av politisk korrekt språk, for lengst burde ha tatt i bruk.

I denne sammenheng gir Bjørndals introduksjon av ordet frisk en slags objektiv legitimitet for påstanden om at funksjonshemmede lever med en lidelse.

Dette er selvsagt rent tøv. Vi fornekter ikke at noen funksjonsnedsettelser kan innebære kroppslig lidelse, men da hører det til fortellingen om syke mennesker De fleste funksjonshemmede faller utenfor den kategorien.

Ikke desto mindre er det utrolig provoserende å lese alle disse majoritetsfortellingene om oss som iboende syke, svake, sårbare og lidende. Alt sammen tillagt oss av en majoritet som selv trenger denne fortellingen, enten for å bekrefte seg selv som det motsatte, eller for å berolige seg selv om at ulik fordeling av makt og ressurser er legitimt.

Funksjonshemmet-kategorien består av mennesker med svært ulike funksjonsnedsettelser. Den eneste vi har til felles er at vi hemmes i å fungere av et samfunn som insisterer på at vårt utenforskap hovedsakelig skyldes kroppen og psyken, ikke diskriminering fra samfunnet. Kvinner, svarte og homofile har opplevd nøyaktig den samme fornektelsen før oss, men vi er lysår bak når det gjelder å nå erkjennelse. Og vi erfarer på samme måte som kvinner, homofile og svarte har erfart, at majoritetens sykeliggjøring og generalisering tjener til å holde oss fast i en svak og maktesløs posisjon i samfunnet.

I den grad vårt liv kollektivt kan beskrives som en lidelse, så skyldes det stereotype fremstillinger, eksklusjon og diskriminering som spenner fra jobb- og utelivsdiskriminering til systematisk segregering, mobbing, trakassering, overgrep og hatkriminalitet. Og det som gjør disse opplevelsene spesielt lidelsesfulle, er at majoriteten ikke erkjenner at de finner sted. Vi lever i et disablist samfunn som engelsktalende så treffende betegner det.

Kampen mot disablism og for likestilling fører Stopp Diskrimineringen hver dag. Og vi erfarer at majoriteten ikke er interessert i disse fortellingene. Det er mer komfortabelt og ufarlig å holde fast ved majoritetens egne fortellinger om oss. Det har også kvinner, homofile og svarte erfart. Men samfunnet har for lengst erkjent at det mister sin verdighet og troverdighet om det fastholder at lidelsen til svarte og homofile kan tillegges biologiske årsaker.

Diskriminering – et demokratisk problem

av Berit Vegheim – (medlem av Manneråkutvalget som la fram NOUen: Fra bruker til borger.)

Et offentlig utvalg la fredag 29. juni fram en svært omfattende utredning om hvordan det står til med likestillingen innenfor ulike samfunnsområder for en befolkningsgruppe som utgjør nærmere en femtedel av Norges befolkning. Denne utredningen som har fått tittelen fra Bruker til borger skiller seg ut fra andre offentlige utredninger på et meget vesentlig punkt – nettopp ved at den forsøker å gjøre opp status for livssituasjonen for en hel befolkningsgruppe; mennesker med nedsatt funksjonsevne av fysisk, psykisk eller kognitiv art.

Utvalgets konklusjon er at gapet mellom de politiske målsettinger om likestilling og full samfunnsdeltakelse for funksjonshemmede og den virkeligheten funksjonshemmede lever i, er så stort at det er behov for en lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede.

På område etter område dokumenteres det at skjevhetene er store og at den politikken som føres bidrar sterkt til å skape et ekskluderende og funksjonshemmende samfunn. Når man til stadighet «glemmer» å ta hensyn til at befolkningen faktisk har ulike forutsetninger for å kunne fungere, blir det etterhvert meningsløst og lite troverdig når myndighetene søker å bortforklare det som skjer med at det er tabber og at det ikke ligger noen ond vilje bak. Konsekvensene er eksklusjon fra samfunnsdeltakelse, og utvalget konkluderer derfor med at det her er snakk om diskriminering.

Så er spørsmålet: er det viktig for offentligheten å få kjennskap til at en gruppe som utgjør nærmere 20 % av befolkningen utsettes for diskriminering og ekskludering på områder som utdanning, arbeid og transport, utestenges fra politisk deltakelse, kulturliv og ikke får tilgang til varer og tjenester på linje med resten av befolkningen?

Er det viktig for offentligheten å få kjennskap til at en del  mennesker på grunn av nedsatt funksjonsevne har de dårligste levekårene, at familier sliter seg ut når de skal ivareta sine barns rettigheter og at mennesker som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser, blir behandlet som kategorier og grupper, og dermed fratatt privatliv og personlig integritet?

Nei, det er åpenbart ikke viktig for offentligheten å få informasjon og kunnskap om disse forholdene, om vi skal stole på medias dømmekraft i spørsmål om hva som er viktig og nødvendig for almennheten å vite noe om.

Kun en liten håndfull journalister var til stede på pressekonferansen hvor utvalget overleverte utredningen til sosialminister Guri Ingebrigtsen. Og selv i de representerte mediene fikk utredningen meget beskjeden spalteplass. NRK hadde kun plass til en liten snutt i den ordinære nyhetssendingen. Verken Dagsrevyen eller TV 2 fant noen grunn til å være til stede, og heller ikke redaksjonene fra de etterhvert utallige magasin og debattprogrammer som gir rom for bredere omtale og diskusjon. Det er ikke langt fra sannheten å påstå at også denne gangen ble funksjonshemmedes interesser forbigått i stillhet.

Vi hører til stadighet, ikke minst i tider hvor det pågår store kriminalsaker, at pressen må få lov til å vise og skrive om de involverte av hensyn til at offentligheten har krav på å bli infomrert. Man spør seg gang på gang om hvem i all verden denne offentligheten kan være som har behov for så mye detaljkunnksap om mennesker som er involvert i tragedier og kriser, for å få bekreftet at de lever i et demokratisk samfunn hvor ytringsfriheten råder.

NÅr er offentlighetens kunnskap og engasjement viktigst? Jo, det er nettopp når det skjer urettferdighet, overgrep og diskriminering av enkeltpersoner og grupper. At slike forhold kommer i offentlighetens søkelys er nettopp det som kjennetegner demokratiet, og det er da pressens funksjon som uavhengig og troverdig formidler virkelig settes på prøve.

Det hjelper lite å ha ytringsfrihet, om den ikke brukes – og derfor er ytringsfrihetens eksistens ingen garantist for at offentligheten får kjennskap til det som er viktigst.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at norsk presse spiller en viktig rolle når det gjelder å avdekke og påpeke skjevheter og mangler i samfunnet. Men denne rollen kan ivaretas enda bedre.

Media har en opinionsdannende og holdningsskapende effekt som ikke må undervurderes. Sammenhengen mellom bevisstheten omkring viktige samfunnsspørsmål blant folk flest, den politikken som utøves og medias oppmerksomhet på området, er imidlertid så komplisert, at det ville være å trekke det for langt å si at det er medienes manglende interesse for spørsmål som gjelder diskriminering av funksjonshemmede som er årsaken til at funksjonshemmede fortsatt kan utestenges fra viktige samfunnsområder. Det er like fullt en kjensgjerning at det ikke blir ramaskrik og krav om opprydding når folkevalgte opplever å ikke få utøvet sine verv (som er en plikt for andre borgere) fordi kommunen ikke vil innstallere teleslynge eller sørge for at kommunestyresalen kan entres med rullestol. At unge mennesker ikke kommer inn på studier fordi lærestedet ikke vil ha studenter som for eksempel er blinde på et fag, fører heller ikke til oppslag i pressen eller til politisk handling.

Videre er det et faktum at ikke engang de miljøer i samfunnet som er mest engasjerte i kampen mot undertrykking av ulike grupper som kvinner, homofile og innvandrere, noen gang har funnet det viktig og politisk korrekt å sette fokus på at funksjonshemmede diskrimineres såvel holdningsmessig som fysisk og materielt. Også i disse kretsene er funksjonshemmede helt usynlige.

Trolig ligger noe av forklaringen på at verken folk flest, media, myndigheter eller de mest radikale politiske bevegelsene, finner grunn til å rette oppmerksomheten mot diskriminering av funksjonshemmede på linje med andre grupper, at fokuset er vendt feil vei. Det er den nedsatte funksjonsevnen som kommer i fokus, og det er denne som oppfattes som årsak til problemene. Dette ser vi tydelig både i måten pressen skriver om funksjonshemmede på og i praktisk politikk. Det er den enkelte som har et problem – blindheten eller døvheten er i fokus. Viktige politiske spørsmål individualiseres og reduseres til sosialpolitikk; til spørsmål om hvordan den enkelte kan hjelpes med sitt problem. At funksjonshemning er et sosialt fenomen, dvs. et resultat av samfunnsskapte barrierer, kommer i bakgrunnen.

At funksjonshemmede diskrimineres har så og si vært et ikke-fenomen i Norge, og først nylig erkjente man at også funksjonshemmede trenger et vern mot forskjellsbehandling ved ansettelse i Arbeidsmiljølovens § 55 A.

Denne manglende forståelsen for at dette dreier seg om politiske beslutninger og ikke feil og mangler hos den enkelte, har helt klart medført at funksjonshemmede ikke sidestilles med andre diskriminerte grupper, og dermed heller ikke får sterke og viktige alliansepartnere.

Derfor ser vi at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet å overse og la være å ta hensyn til funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen. Samfunnet utformes først og fremst på de velfungerendes, og ofte på de optimalt fungerendes premisser. Dette rammer flere befolkningsgrupper enn funksjonshemmede, og når de uheldige utslagene av en slik politikk blir for synlige, lages det særordninger og særtiltak for å bøte på ekskluderingen. Problemet er imidlertid at slike spesielle reparasjonstiltak ofte blir svært dyre, og derfor mister de lett sin legitimitet når store og sterke interessegrupper kjemper om ressursene.

Hvem sine interesser som når fram og blir hørt, handler etter min mening om hvilken status de har i samfunnet. Vi opplever stadig at funksjonshemmedes interesser avpolitiseres, bortintegreres eller rett og slett ignoreres når viktige samfunnspolitiske spørsmål utredes og avgjøres. Ferske eksempler på dette er utredningene av reformen innen høyere utdanning NOU 200:14 Frihet med ansvar og utredningen om ytringsfriheten, NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted, hvor funksjonshemmede ikke nevnes med ett ord til tross for at dette er områder hvor funksjonshemmede virkelig opplever alvorlige hindringer og blir diskriminert.

Dersom samfunnet ikke vil se og erkjenne at funksjonshemmedes manglende deltakelse og innflytelse i samfunnet er hele samfunnets ansvar og anliggende, har Norge et virkelig alvorlig demokratisk problem. Det er da et åpent spørsmål hvor lang tid det vil ta før funksjonshemmede ikke lenger bare blir betraktet som verdig trengende og brukere av velferdsgodene – men får status som statsborgere med fulle sivile og politiske rettigheter.

Grensen mellom ”vi” og ”de andre”

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Johanne Sundby skriver i en kommentar om TV-serien Ingen grenser i Klassekampen 25.2.: ”Vi funksjonsfriske lever ofte fort og verditynt i dagens samfunn, streber og strever og haster av gårde, slanker oss og utdanner oss og shopper og maser.” Dette kan vanskelig forstås på annen måte enn at reality-konseptet fastholder et ”vi” og ”de andre”, hvor ”de andre” synes å leve etter egne verdier på utsiden av det moderne samfunn, befridd for kav og mas, ja, endog for utdannings-, kjøpe og slankepress.

Vi medgir gjerne at det ville vært lurt, men neppe særlig menneskelig, å holde seg på utsiden av et samfunn som på alle måter er skapt for gående, hørende og seende av gående, hørende og seende.

For Sundby har rett i en ting: ”det er ikke moro å leve med sykdom, være blind, døv eller lam”. Problemet er bare at Ingen grenser får folk til å rette blikket mot kroppen, og som Sundby, finne årsaken til folks plager og utfordringer i deres skader, lyter og sykdommer. Serien får åpenbart ikke fram at vi som har fysiske funksjonsnedsettelser ligger under for de samme lyster og laster, streben og behov som resten av befolkningen, og hvilke utfordringer det medfører i et samfunn som er basert på at alle fungerer optimalt på alle måter. Vi kan forsikre om at man ikke blir mindre stresset enn andre når man må klare seg uten informasjon f.eks. fordi skiltene er plassert for høyt eller fordi ingen snakker ditt språk (tegnspråk), når man ikke får parkert eller finner innganger uten trapper, eller når man får avslag på hundrevis av jobbsøknader, og kanskje til slutt må la seg uføretrygde på grunn av diskriminering.

Dessverre tror arbeidsgivere på myten om at funksjonshemmede er syke. Den lever åpenbart også blant leger, siden Sundbys ”Vi” er ”funksjonsfriske” (hva nå det måtte være), noe som må bety at ”de andre” er det motsatte.

Sundbys kommentar er den sterkeste bekreftelsen vi kunne fått på at vår påstand om at reality-konseptet Ingen grenser overhodet ikke bidrar til å fjerne grensene mellom mennesker med og uten funksjonsnedsettelser. Det kan først skje når funksjonshemmedes kamp for likestilling, blir like viktig og selvsagt å støtte for andre som kvinners, homofiles og andre minoriteters kamp er i dag.  

Innlegg om ytringsfrihetskommisjonen

Publisert i Aftenpostens Kort sagt

Majoriteten har fått sin ytringsfrihetskommisjon nok engang

Aftenposten hevder 19.2.: at «utsatte minoriteter» er «sterkt representert», til tross for at Norges største minoritet ikke er representert.

Hva ville majoriteten sagt om kvinner eller etniske minoriteter ikke var representert?

LIKESTILILNGSMINISTER Raja ville vært pisket en uke nå.

Som sist, i 1999, har majoriteten fått sin ytringsfrihetskommisjon.

I dens utredning kan vi lese: ”Minoritetenes forutsetninger og muligheter for å delta i ”åpen og opplyst samtale” kan sies å være en virkelig ”test case” på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.” Men det gjaldt ikke funksjonshemmede.

Derfor kan Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening protestere mot krav om universell utforming av medienes nettsteder, dvs. at synshemmede ikke får tilgang til informasjon. Mediene ser ikke at det er et klart menneskerettsbrudd.

Vi har ingen grunn til å ha tillit til nok en ableist kommisjon uten kunnskap om dette området.

Vi har derfor i brev utfordret likestillingsministeren på om ytringsfriheten gjelder oss.

Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Refusert av der store

Majoriteten har fått sin ytringsfrihetskommisjon nok engang

Vi merker oss at leder for den nyoppnevnte ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, tar lett på at Norges største minoritet, funksjonshemmede, ikke er representert i kommisjonen.

Derfor utfordrer vi lederen for majoritetskommisjonen og samtlige tause majoritetsmedier på hva man ville sagt om kvinner eller etniske minoriteter ikke var representert?

Vi vet alle at da ville det blitt et sånt lurveleven at kultur og LIKESTILILNGSMINISTER Abid O. Raja måtte ha krøpet fra studio til studio og lagt seg langflat.

Men vi har ikke hørt ett kritisk ord fra verken medier eller vaktbikkjer.

Det bekrefter vel nettopp hvem som burde vært med i en ytringsfrihetskommisjon.

Kan vi minne om at nettopp funksjonshemmede aldri har vært representert eller inkludert i utredninger av ytringsfrihet, makt og demokrati i Norge.

Og at funksjonshemmede heller ikke er representert i det såkalte mangfoldet blant faste spaltister, kommentatorer og ekspertkilder i mediene.

Og sannelig er det ikke funksjonshemmedes ytringsfrihet Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening angriper når de i sine høringsuttalelser om implementering av det nye EU direktivet om IKT, går imot at medienes nettsteder skal være universelt utformet.

Det betyr i klartekst at synshemmede ikke skal ha samme tilgang til å informasjon som andre, altså brudd på menneskerettighetene i flere konvensjoner.

Vi som siden forrige ytringsfrihetskommisjon la frem sin utredning i 1999 har etterlyst tiltak for å sikre ytringsfriheten for alle borgere, har selvsagt ikke tillit til enda en ableist kommisjon som ikke har kunnskap på dette området i det hele tatt.

Derfor har vi sendt et brev til likestillingsministeren og ser frem til å finne ut om alle borgere teller med når ytringsfriheten nok engang skal utredes.

Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Ikke bare hvite kvinners tårer

I Klassekampen 5. august, skriver spaltist Muna Jibril at hvite kvinner gråter når de blir konfrontert med sine privilegier i en rasistisk maktstruktur:

Basert på egne erfaringer har jeg merket at hvite mennesker hater å bli minnet på om sine privilegier. Det er nesten en byrde å bli påminnet at de er hvite, mens alle andre bærer hudfargen sin med seg hele tiden.

Det samme kunne vi ha sagt Jibril, men med en atskillig videre referanseramme enn din.

Dette handler om hvordan bærere av privilegier reagerer på påminnelser fra grupper som er underprivilegerte: ofte majoritetsbefolkning vs. minoritetsbefolkning.

Å avgrense også dette til et spørsmål om rasisme eller hudfarge, innebærer både tilsløring og ansvarsfraskrivelse.

Du viser selv til en hendelse der også krenkende ord mot funksjonshemmede ble brukt, men snubler nærmest forbi den. Dette erfarer vi svært ofte vi som utgjør Norges største minoritet. Men funksjonshemmede er også underpriviligerte når det gjelder talerstol og spalteplass i den norske offentligheten.

En slik ensidig og snever avgrensning til rasisme, hudfarge og kjønn, slik Jibrils innlegg er et eksempel på, fører til at man overser viktige fellestrekk ved all undertrykking og skjevfordeling av makt.

Men enda viktigere er det at det fremstår som om det er bare hvite kvinner som blir såre når de blir konfrontert med sine fordommer og krenkelser.

Et langt liv i kamp for likestilling av funksjonshemmede har lært oss at sårede følelser og selvforsvar, så vel som sinne og motangrep, er karakteristika for kvinner og menn av alle hudfarger. Siden vi også har deltatt i andre frigjøringskamper, vet vi imidlertid, at dette ikke er noe bare funksjonshemmede erfarer.

Vårt anliggende her er rett og slett å minne om at hvem som er utsatt, hvem som blir undertrykket og diskriminert, og hvem som reagerer med gråt eller sinne, avhenger av hvorvidt man hører til en majoritet eller en minoritet i en gitt sammenheng og hvilken status den undertrykte gruppen har. Hudfarge er akkurat like viktig og uviktig som funksjonsnivå, seksuell orientering og kjønn for den saks skyld.

Kanskje på tide at også Klassekampen og andre toneangivende medier utvider sine kretser av privilegerte skribenter, slik at perspektivene og horisonten utvides i alle befolkningsgrupper.

Ann Kristin Krokan og Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen