Category: Politiske innspill

 

Høringsuttalelse til NOU 2023:13 På høy tid

Stopp Diskrimineringen er en stiftelse av funksjonshemmede, etablert i 2002, med formål å arbeide både lovteknisk og interessepolitisk for et sterkt og effektivt diskrimineringsvern. Alle knyttet til stiftelsen har lang fartstid i funksjonshemmet-bevegelsen.

I NOU 2023:13 På høy tid ignorerer Mangfolds- og likestillingsutvalget sentrale krav fra funksjonshemmedes organisasjoner om lovendringer og innføring av nye lover og forskrifter som må til for å oppfylle CRPD og Likestillings- og diskrimineringsloven.

Vi vil hevde at rettighetsstrategien fra NOU 2001:22 Fra bruker til borger legges død med denne NOUen. Styrking av rettigheter i mandatet til Manneråkutvalget er skiftet ut med bevisstgjøring om rettigheter i mandatet til Likestillings- og mangfoldsutvalget.

Utvalget burde likevel foreslått juridisk bindende virkemidler. Isteden har utvalget lagt seg på pedagogiske virkemidler, handlingsplaner, veiledere, kampanjer Det holder ikke å kreve at handlingsplaner skal være forpliktende, så lenge disse ikke inneholder juridisk bindende tiltak og virkemidler.

Stopp Diskrimineringen støtter ikke utvalgets forslag om:

• Innføring av begrepet «funksjonshindret» og erstatte de to begrepene nedsatt funksjonsevne og funksjonshemmet med ett begrep.

Stopp Diskrimineringen stiller følgende forslag som mangler i utredningen:

CRPD

• Tolkningserklæringene til CRPD art 12 og 14 (25) må trekkes
• Avskaffelse og endring av lovgivning som tillater tvang og umyndiggjøring på bakgrunn av funksjonsnedsettelse.
• Endring av lovverk som er i strid med CRPD, bl.a. abortlov, steriliseringslov og annen lovgivning som overlater til verge å ta beslutninger på vegne av en person på grunn av funksjonsnedsettelse
• Innføring av lov om beslutningsstøtte uten fratakelse av rettslig handleevne i lov som erstatter Vergemålsloven når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne. 

LDL: Styrke Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL. Jf. våre høringsuttalelser til LDL og innspill til LDO 2020, bl.a. ved:

• Innføring av plikt til universell utforming i arbeidslivet i LDL.
• Innføring av plikt til generell tilrettelegging i samsvar med CRPD art 9
• Presisering av offentlig myndighets aktivitet og redegjørelsesplikt, ARP i LDL. I forskrifter
• Innføring av forskrifter med tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler.
• Plikt til universell utforming i LDL må omfatte teksting.
• Krav til kringkasting må inn i LDL.
• Innføre et ikke-diskriminerende driftstilskudd til saksorienterte organisasjoner.

1. Utvalgets sammensetning og manglende representativitet

a) Oppnevning av utvalget er ikke i samsvar med CRPD artikkel 4.3

CRPDs artikkel 4.3 lyder:

I arbeidet med å utvikle og gjennomføre lovgivning og politikk som tar sikte på å gjennomføre denne konvensjon, og i andre beslutningsprosesser som gjelder spørsmål knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal partene aktivt trekke inn og rådføre seg inngående med mennesker med nedsatt funksjonsevne, også barn med nedsatt funksjonsevne, gjennom de organisasjoner som representerer dem.

Funksjonshemmedes organisasjoner er ikke blitt konsultert i prosessen forut for nedsetting av dette utvalget. Funksjonshemmedes organisasjoner burde blitt involvert både i utforming av mandat og i oppnevning av utvalgsmedlemmer som representerer funksjonshemmede.

På den måten hadde man sikret at utvalget hadde tilstrekkelig kompetanse og at forslagene ble forankret i organisasjonenes politikk på de ulike områdene, slik tilfellet var med Manneråkutvalget.

Det er en stor svakhet at funksjonshemmede medlemmer i et så viktig utvalg er oppnevnt i kraft av seg selv.

Utvalget er heller ikke representativt når det gjelder funksjonsvariasjon. Samtlige medlemmer med funksjonsnedsettelse har bevegelseshemning.

I vårt innspill til utvalget påpekte vi faren for slagside, og bl.a. at ingen representerer informasjons- og kommunikasjonshemmede i dagens digitale samfunn.

b) Manglende bredde i perspektiver og erfaringer

Mangfoldet blant funksjonshemmede er ikke tilstrekkelig representert i eksemplene eller innspillene i utredningen. Utredningens eksterne bidrag har en overvekt av perspektiver fra bevegelseshemmede.

Vi savner et bredere perspektiv som inkluderer psykososiale funksjonsnedsettelser, usynlige funksjonsnedsettelser, og udiagnostiserte funksjonsnedsettelser – tre grupper som ofte lett faller utenfor statistikken.

Blant de mange sitatene fra funksjonshemmede selv, finner ingen fra noen med psykososial funksjonsnedsettelse, kun to fra hhv. personer med autisme og utviklingshemning.

De øvrige eksemplene som omfatter den sistnevnte gruppen er fra et nærstående-perspektiv eller fra utenforstående.

Det er oppsiktsvekkende at det fortsatt i 2023 legges hovedvekt på representasjon på vegne av mennesker med utviklingshemming.

I utredningens kapittel 5.3.7, Normbrytende representasjon, er det tydelig at utvalgets undersøkelser om hva som rører seg i ulike miljøer er mangelfulle. Her burde utvalget gått aktivt ut og spurt i ulike miljøer og organisasjoner

Utvalget skriver:

Funksjonshindrede er mer synlig på en positiv måte i norsk offentlighet i dag enn tidligere, og bidrar til å illustrere mangfoldet i befolkningen.

Den økende representasjonen i samfunnet og i media bidrar til å bryte ned tabuer, og å redusere fordommer og negative holdninger. Avslutningsvis vil utvalget løfte frem eksempler på personer og initiativ som bevisst bidrar til å synliggjøre mangfoldet av identiteter i kampen for et mer likestilt samfunn.

Utvalget navngir fem personer. Vi savner flere, f.eks. burde skuespiller, forfatter og samfunnsdebattant Marte Wexelsen Goksøyr vært inkludert blant dem utvalget løfter frem.

Et eksempel er også kildehenvisningen i kapittel 4.2 Inkorporering av CRPD i norsk lov, og implementering, på side 37 i Note 12 velger utvalget å vise til NHF og Uloba. Det fremstår underlig her å ikke vise til alternativ rapport fra 125 organisasjoner som krever inkorporeringen av CRPD i Menneskerettighetsloven.

Psykososiale funksjonsnedsettelser forveksles med helsespørsmål

I utredningen omtales psykososiale funksjonsnedsettelser med begreper som ikke samsvarer med interesseorganisasjonene eller FN. Bruken av termer som psykiske ‘lidelser,’ ‘plager,’ eller ‘utfordringer’ opprettholder den medisinske forståelsen.

Utvalget gjør ingen forsøk på å klargjøre skillet mellom sykdom og funksjonsevne og tar ikke opp utfordringene knyttet til fordomsfull karakterisering av gruppen med psykososiale funksjonsnedsettelser. Forståelsen som ligger bak begrepene som ‘psykisk sykdom,’ ‘lidelse,’ osv., slik det fremkommer i all forskning, burde ha blitt adressert av utvalget.

c) Eksklusjon av eldre funksjonshemmede i utredningen

Vi mener at utvalget ekskluderer store deler av den funksjonshemmede befolkningen ved å nedprioritere eldre funksjonshemmede. Utvalget uttaler i 1.2.1 Mandatet og utvalgets overordnede vurderinger og prioriteringer, s.16 at:

Den livsfasen utvalget ikke i særlig grad har kunnet prioritere, er funksjonshindredes alderdom og de utfordringer som ligger der. Utvalget mener det feltet bør tilgodeses med innhenting av ny og utvidet kunnskap, og at det utarbeides en egen strategi for hvordan Norge best kan legge forholdene til rette for gode liv også i denne livsfasen.

Mandatet til Likestillings- og mangfoldsutvalget fastslår at utvalgets vurderinger skal gjelde:

…personer med funksjonsnedsettelse gjennom hele livsløpet, og på alle samfunnets arenaer.

Funksjonshemming oppstår i alle livsfaser og kan gjelde hvem som helst.

Utredningen utelater at de fleste funksjonshemmede befinner seg nettopp i aldersgruppen over 67 år, mens statistikken som vanligvis vises til, LKU og AKU, kun teller med folk under 67. Det er anslått at 1 av 4 over 67 åt, jf. statistikk på Bufdirs side, har en funksjonsnedsettelse, noe som påvirker totalantallet kraftig. Minst 20 % av befolkningen hører inn under kategorien funksjonshemmede, dvs. vi utgjør Norges største minoritet.

Vi mener at det er et stort problem at eldre funksjonshemmede ikke telles med i mange sammenhenger. Stadig må vi påpeke overfor forskere, medier og funksjonshemmedes organisasjoner selv, at deres anslag på antall funksjonshemmede kun baserer seg på tall fra LKU og AKU der personer over 67 er utelatt.

d) Generalisering

Utredningens overvekt av perspektiver knyttet til fysisk funksjonshemming kommer frem i den refererte statistikken, samtidig som det mangler en tilstrekkelig problematisering av kildene. Det tydeliggjøres ikke i tilstrekkelig grad hvilke funksjonsnedsettelser som er regnet med når utvalget oppgir fakta. Et illustrerende eksempel henvisning til tall om frafall fra videregående skole, som diskuteres på side 141:

Det finnes heller ikke mye tall eller forskning på frafall blant funksjonshindrede, men tall fra 2013 viser at 64 prosent av funksjonshindrede ungdom ikke fullfører videregående opplæring.

Det er verdt å merke seg at denne undersøkelsen fokuserer spesifikt på fysisk funksjonshemmede, noe som fremgår tydelig i omtalen av undersøkelsen i forskningsfora og lignende. Det bemerkes at utvalget ikke har tatt hensyn til vårt tidligere innspill, hvor vi advarer mot å generalisere på denne måten, og nettopp denne undersøkelsen ble brukt som eksempel på slik generalisering.

2. Med dette mandatet sier man farvel til rettighetsstrategien

Fra Mangfolds- og likestillingsutvalgets mandat:

– Utvalget skal vurdere og foreslå tiltak og strategiske innsatser som kan bidra til å redusere fordommer og bidra til en bevisstgjøring av rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse gjennom hele livsløpet, og på alle samfunnets arenaer.

Vi minner om at Manneråkutvalget ble oppnevnt som følge av at handlingsplaner var prøvet og viste seg å ikke være tilstrekkelig til å fremme likestilling. Det var et unisont krav fra Statens råd for funksjonshemmede og funksjonshemmedes organisasjoner med FFO i spissen, om at funksjonshemmedes rettigheter måtte styrkes.

Likestillings- og mangfoldsutvalget går med NOU 2023:13 På høy tid motsatt vei. En vei vekk fra rettighetsfesting og tilbake til uforpliktende planer.

Utvalget synes å tro at en handlingsplan er forpliktende. Kun lover og forskrifter er juridisk forpliktende. Alle andre virkemidler er gjenstand for politiske og budsjettmessige forhandlinger og dragkamp om prioritering.

Dette er grunnen til at vi ikke har kommet lenger, 20 år etter sist vi oppsummerte status, og vi er derfor svært skuffet over at utvalget ikke foreslår styrking av rettigheter.

Etter vår mening undergraver NOU 2023:13 rettighetsstrategien.

3. Utvalgets forslag retter ikke opp manglende i Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL

En av de største svakhetene ved forslagene i NOU 2023:13 er at de ikke styrker og tetter hullene i diskrimineringslovgivningen.

I Stopp diskrimineringens innspill til utvalget la vi frem hvilke konkrete endringer som må foretas for å at LDL skal gi et effektivt diskrimineringsvern. Vi er skuffet over at utvalget har valgt å se bort fra disse forslagene.

I stedet for å foreslå juridisk bindende virkemidler som forskrifter, nøyer utvalget seg med å videreføre «den gode vilje» ved å foreslå veikart og handlingsplaner. Uten forskrifter med tidsfrister, oppnås ikke målene.

4. Manglende plikt til universell utforming av arbeidslivet i LDL

Utvalget foreslår ikke plikt til universell utforming av arbeidslivet i LDL. Utvalget valgte å fokusere arbeidet sitt på to forhold fra mandatet. Vi vil kommentere det første fokusområdet: Betydningen av deltagelse i arbeidslivet for funksjonshindrede. I forlengelse av valgte fokusområde erkjenner utvalget, på s. 15, at:

“…vi i Norge til nå ikke har lykkes med – og faktisk i mindre grad enn andre sammenlignbare land – å inkludere funksjonshindrede som ønsker å ta del i norsk arbeidsliv. Drøyt 100 000 arbeidstakere med hel eller delvis arbeidsevne står utenfor, men ønsker seg inn i norsk arbeidsliv.”

Her merker vi oss at til tross for at utvalget spesielt skal ta opp funksjonshemmedes deltagelse i arbeidslivet, utelates kravet om at plikten til universell utforming må utvides til også å omfatte arbeidslivet. Dette har vært Stopp diskrimineringens og mange andre NGOers krav helt siden høringen om innføring av antidiskrimineringslov i 2006.

Utvalgets forslag på s. 94   vil ikke sikre universell utforming:

– Det etableres en statlig finansieringsordning som arbeidsgivere kan søke midler fra for å bygge om egne lokaler og systemer til tilfredsstillende standard for universell utforming. Potten må også kunne benyttes for å kunne legge til rette for funksjonshindrede arbeidstakere som har tilretteleggingsbehov utover disse standardene.

5. Plikt til generell tilrettelegging (CRPD art 9)

Utvalgets forslag på s. 234.:

– Arbeidet med et universelt utformet samfunn, med lik tilgang til teknologi, informasjon, fysiske omgivelser, varer og tjenester, må prioriteres. Regjeringen må derfor legge frem en ny forpliktende handlingsplan med klare tidsfrister for å komme i mål.

Retten til varer og tjenester kan ikke reduseres til et krav om universelt utforming av fysiske forhold, slik Syseutvalget gjorde, og slik loven fortsatt er i dag. Tilgang til varer og tjenester omfatter også krav på personlig service, ekstra tid og liknende.

Vi merker oss at utvalget ikke har forstått dette og viser til vårt innspill til LDO høringsuttalelse til LDL hvor dette er utførlig forklart.

LDL må bringes i samsvar med CRPD artikkel 9 og artikkel 2 som ikke avgrenser plikten til generell og individuell tilrettelegging. Plikten gjelder for alle typer tilrettelegging og på alle samfunnsområder.

6. Offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt, ARP

Vi minner om at ARP er innført for offentlig myndighet og alle offentlige arbeidsgivere.

LDL mangler presisering av offentlig myndighets aktivitets- og redegjørelsesplikt, ARP. Vi mener at selv om ARP er blitt tydeliggjort i selve loven, er det et behov for ytterligere presisering i forskrifter, både for offentlig myndighet og for arbeidsgivere.

7. Det må innføres forskrifter med tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler

I kapittel 4.4, Universell utforming, s. 41, tar utvalget opp problematikken rundt hensynet til hva som er en uforholdsmessig byrde:

LDN konkluderte med at forholdsmessighetsbegrensningen for eksisterende bygg måtte tolkes med forsiktighet frem til det forelå forskrifter. Disse forskriftene har fortsatt ikke kommet, men kravet til universell utforming også av eksisterende bygg ble tydeliggjort i forarbeidene til dagens lov.

Utvalget påpeker nødvendigheten av å etablere forskrifter, men nøyer seg med å konstatere at slike forskrifter ennå ikke har kommet.

I mandatet er utvalget bl.a. bedt om å:

«…sammenfatte evalueringer av sentrale tiltak som har vært iverksatt, herunder drøfte om og hvorfor tiltak har fungert eller ikke.»

For oss blir det uforståelig at til tross for at utvalget er opptatt av at det har gått altfor sent med universell utforming av eksisterende bygg og transportmidler, foreslås det ikke å innføre forskrifter med tidsfrister for universell utforming.

Som påpekt over, har dette vært et krav fra funksjonshemmedes organisasjoner siden forslaget om diskrimineringslov ble lagt frem.

Isteden setter utvalget sin lit til Bufdirs veikart, s.149:

Fristen for en universelt utformet skole settes til 2030. Bufdirs veikart til universelt utformet nærskole skal ligge til grunn og ikke bare være en anbefaling til grunnskolen. Det skal ikke gis fritak fra denne plikten.

Bufdirs Veikart fra 2018 for skoler, har som et av tiltakene at det i 2020 skal:

Forskriftsfeste sluttdato for oppgradering

Regjeringen bør sette en frist for oppgradering av alle skolebygg gjennom PBL §31-4

Det har fortsatt ikke kommet forskrifter for skoler, til tross for at skolebygg kun er en av mange kategorier bygg som er rettet mot allmenheten og dermed omfattet av LDL.

Nettopp erfaringen med dette veikartet burde fått utvalget til selv å fremme forslag om forskrifter med tidsfrist for eksisterende bygg og transportmidler.

Vi minner om at innføring av forskrifter med tidsfrister var forutsatt da forslag til Diskriminerings- og tilgjengelighetslov ble behandlet på Stortinget.

Den rødgrønne regjeringen som da var i flertall, ville prioritere skolebygg.

Det har nå gått 16 år, og partiene fortsetter å love tidsfrister ved hvert valg.

Det er tydelig at utvalget ikke har tilstrekkelig kompetanse om lovgivers intensjon når de foreslår at, s. 52:

Det må utredes om tolkningen av uforholdsmessig byrde i lovgivningen angående universell utforming er i tråd med lovgivers intensjon.

Vi beklager at utvalget ikke inviterte oss som var aktive pådrivere for antidiskrimineringslov og påvirket utformingen av loven.

Modellen som er valgt i den norske loven, juridisk bindende standarder med tidsfrister nedfelt i selve loven for nye og eksisterende bygg, transportmidler og IKT, var et av våre forslag, hentet fra ADA-lovgivningen i USA.

At forskrifter med tidsfrister er en forutsetning for å oppfylle plikten til universell utforming av eksisterende bygg, kommer tydelig frem i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) pkt 10.3.4.3 s. 154:

Over tid vil krav til de enkelte bygningskategoriene bli fastsatt i egne forskrifter. Den enkelte forskriften vil fastsette tidsfristen for oppgraderingen.

Forskrifter med tidsfrist sikrer at argumentet om uforholdsmessig byrde svekkes gradvis.

Poenget er at, i fravær av juridisk bindende tidsfrister dvs., at det forskriftsfestes med en nedtelling mot den endelige fristen, vil det være et betydelig rom for å argumentere for at noe utgjør en uforholdsmessig byrde. Forskrifter med tidsfrister sikrer gradvis svekkelse av argumentasjonen om uforholdsmessig byrde.

Istedenfor å innføre forskrifter som lovet, innførte den rødgrønne regjeringen et rundskriv som førte til det motsatte av intensjonen om en styrt progresjon. Rundskrivet er en instruks fra regjeringen til håndhever om å være varsom med å pålegge pliktsubjekter en uforholdsmessig byrde frem til det foreligger forskrifter, slik sitatet fra LDN over, viser.

Vi merker oss at utvalget har kjennskap til at det eksisterer et rundskriv, men at utvalget unnlater å foreslå at dette blir trukket.

Vi er svært skuffet over at utvalget setter sin lit til «den gode vilje» å sørge for fremdrift.

8. Definisjonen av universell utforming i LDL må omfatte teksting

Store grupper funksjonshemmede omfattes ikke av diskrimineringsvernet på helt sentrale samfunnsområder som følge av at loven ikke omfatter tilgang på informasjon. Også teksting og tolking av ulike slag faller utenfor lovens virkeområde.

Dels skyldes dette avgrensningen av plikten til generell tilrettelegging til fysiske forhold. Dels skyldes det at utvalget bygger på gale forutsetninger om hva som rent faktisk lar seg løse fysisk (lovens definisjon), dvs. ved hjelp av IKT, jf. vårt innspill til LDO 2020.

9. Tilgjengelighetskrav til kringkasting må tas inn i LDL

Det bør innføres krav om klare retningslinjer for tilgjengelig innhold og programmer i LDL.

Selv om det er en positiv utvikling med teksting for hørselshemmede og døve, observeres dessverre en negativ trend for synshemmede og lesehemmede. Introduksjonen av intervjupersoner og omtalte personer skjer i økende grad kun visuelt, uten hensyn til seere  som dermed går glipp av viktig informasjon. Dette påvirker vesentlig opplevelsen av nyhetssendingene. Heller ikke Lydt4ekst fanger opp tekstbokser som vises.

Dette strider mot ytrings- og meningsfriheten. Manglende informasjon om hvem som uttaler seg og deres rolle gjør det umulig å delta i en åpen og opplyst samtale.

10. CRPD legges ikke grunn i utredningen, viktige rettigheter utelates

Vi poengterte i vårt innspill at utvalget skulle legge CRPD til grunn. Det har utvalget unntaksvis gjort, men uten å få frem at å avskaffe og endre lovgivning er viktigst for at CRPD skal følges.

a) Utelatelse av CRPD artikkel 12 Likhet for loven og 14 Rett til frihet og personlig sikkerhet

I en tid der det pågår en prosess for å få CRPD inkorporert i norsk lov, reagerer vi på at Likestillings- og mangfoldsutvalget ikke gjør rede for hvorfor man avgrenser seg mot å gå inn de alvorlige menneskerettsbruddene som blir begått i strid med artikkel 12, 14, 15 og 23.

Videre er det oppsiktsvekkende at utvalget ikke foreslår å trekke tolkningserklæringene. Utvalget burde peke direkte på hvordan lovverket er i strid med artikkel 12 og 14, hvordan tolkningserklæringene og dagens vergemålslov åpner for dette og hvilke tiltak som må til for at dette ikke lenger skal skje.

Vi presiserer hva som må til for å følge CRPD, som utredningen ikke nevner eksplisitt:

• Norge må følge opp CRPD-komiteens og spesialrapportørens anbefalinger i respektive rapporter, og straks få på plass en plan for implementering av CRPD med tidsrammer og midler
• Tolkningserklæringene til artikkel 12 og 14 må trekkes
• Avskaffe lover som er i strid med CRPD, sivile og politiske rettigheter skal ved ratifisering oppfylles umiddelbart, herunder:
• Artikkel 12 krever avskaffelse av Vergemålsloven og ny lovgiving om beslutningsstøtte
• Artikkel 14 og 15 krever avskaffelse av all tvangslovgivning

Utvalget nevner tvang i bofellesskap uten at tvangsbruken identifiseres som brudd på CRPD. I kapittel 12.4 Bofellesskap, institusjon eller egen bolig?, s. 199, står det:

Sivilombudet påpeker i rapporten fra Kristiansand at størrelse på bofellesskapet, antall ansatte og antall vikarer er faktorer som øker risiko for ulovlig tvangsbruk og uverdige forhold.

Her burde utvalget tatt et klart standpunkt til den tvangsbruken som i dag finner sted på grunnlag av funksjonsnedsettelse og er hjemlet i norsk lov. Ved at utvalget ikke tar et standpunkt kan det tolkes som at de er for tvangsbruk mot funksjonshemmede. I stedet for å ta for seg tematikken, lander utvalget i CRPD artikkel 19 og retten til å velge bosted.

b) Det må innføres lov om beslutningsstøtte

Begrepene vergemål og rettslig handleevne omtales ikke i utredningen. For at CRPD 12 og 14 skal følges, blir man nødt til å se på vergemålsloven og hvordan den i dag bryter med CRPD. For at reell selvbestemmelse og rettslig handleevne skal gjelde alle funksjonshemmede må det innføres lovverk i tråd med CRPD som sikrer et system for beslutningsstøtte for funksjonshemmede.

c) Artikkel 23 Retten til familieliv følges ikke opp med forslag til lovendringer i abortlov, ekteskapslov og steriliseringslov

Utvalget følger ikke opp sin redegjørelse for retten til familieliv i CRPD art 23 med forslag om å endre abortlov, ekteskapslov og steriliseringslov.

11. Driftstilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner kan ikke avgrenses til medisinske kriterier som diagnose og funksjonsnedsettelse

Det er viktig at driftstilskudd ikke diskriminerer funksjonshemmede i forhold til andre minoriteter. I dag forbeholdes driftstilskudd organisasjoner som har medisinsk baserte  medlemskriterier, en diagnose eller en bestemt funksjonsnedsettelse. Tilsvarende finnes det mange tilskuddsordninger for saksorienterte organisasjoner for andre minoriteter.

Vi støtter utvalgets forslag på s. 243 i den grad disse er tilstrekkelig til å sikre driftstilskudd til organisasjoner som er saksorientert som arbeider med spørsmål knyttet til diskriminering, faglige rettigheter osv.

– Det opprettes en egen tilskuddsordning til politiske, bruker- og interesseorganisasjoner som ønsker midler til interseksjonelt arbeid.

– Midler til arbeid mot identitetsbasert diskriminering og hatefulle ytringer skal også være tilgjengelig for funksjonshindrede. Funksjonshindrede må inkluderes i tilskuddsordninger for mangfold på lik linje med andre minoritetsgrupper det er naturlig å sammenlignes med.

12. Valg av begrep

Stopp Diskrimineringen støtter ikke utvalgets forslag om begrepsendring.

Utvalget ser ikke ut til å ha forstått hvor viktig det er å kunne opprettholde skillet mellom funksjonsnedsettelsen; den individuelle egenskapen, og funksjonshemningen som oppstår i møte med omgivelsene.

Forslaget om å bruke «funksjonshindret» har vært diskutert flere ganger.

Utvalget viser til at Sverige har brukt funksjonshindret i mange år. Det stemmer. Men vi synes det er merkelig at utvalget ikke har funnet grunn til å undersøke hvorvidt denne begrepsbruken har ført til endring av holdninger i Sverige. Det har den ikke.

Vi forstår at begrepet funksjonshemmet kan ha negative konnotasjoner og knyttes til diskriminering og lavere status. Imidlertid er det ikke tilstrekkelig å bytte ut et begrep med et annet med samme betydning. Det viktigste er å sikre at funksjonshemmedes rettigheter blir ivaretatt og kreve reell likestillings- og mangfoldspolitikk.

13. Utvalgets behandling av begrepet minoritetsstress

Det kan fremstå som om utvalget forstår minoritetsstress som noe som bare berører andre grunnlag. I kapittel 5.3.1. Minoritetsstress og diskriminering, s. 63, knyttes minoritetsstress kun til skeiv identitet, hudfarge og flerminoriteter. Det mangler en presisering av at funksjonshemmede utsettes for minoritetsstress på lik linje med andre minoriteter.

Enkeltpersoner med synlige og tydelige funksjonsnedsettelser utsettes kontinuerlig for alt fra blikk og glaning til nedlatende smil, fliring og etteraping.

Derfor gir også Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL, vern for personer som diskrimineres på grunn av ufrivillige utseendemessige trekk.

Tall fra flere undersøkelser kan tyde på at det nettopp er personer som skiller seg ut synlig, som er mest utsatt for stress.

Ved diskusjon av fenomener og begreper knyttet til det som påvirker en eller flere minoriteter, må dette alltid inkludere funksjonshemmede. Mangler dette, vil funksjonshemmede forbli i nåværende posisjon – en der vi kontinuerlig må kjempe for anerkjennelse av at også vi opplever diskriminering, mobbing, hets og hatkriminalitet.

Høringsuttalelse til NOU 2023:29 Abort i Norge

Vårt syn på NOU 2023:29

Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen:

• støtter ingen lovgivning som åpner for tvang: ufrivillig medisinsk behandling, dvs. fravær av informert samtykke
• krever innføring av et system for beslutningsstøtte som forankres i lovverket
• krever etablering av effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk
• lovverket må hjemle adgang for den gravide kvinnen til å overprøve beslutninger som tas av andre enn kvinnen selv i alle spørsmål som gjelder abort

1 Det menneskerettslige grunnlaget

Stopp Diskrimineringen viser til CRPD artikkel 5, 12, 17, 23 og 25 og CRPD-komiteens bekymring og anbefaling i Concluding Observations til Norge i 2019:

29. Komiteen er bekymret over at mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder kvinner og barn, fortsatt blir utsatt for ufrivillig medisinsk behandling, herunder tvungen abort og sterilisering.

30. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten iverksettereffektive tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne, spesielt kvinner og barns rett til å gi informert forhåndssamtykke til medisinsk behandling respekteres, herunder abort og sterilisering, uansett type funksjonsnedsettelse og alvorlighetsgrad, og sørge for effektive mekanismer for beslutningsstøtte.

Ordlyden i CRPD, jf. artikkel 23 Retten til familieliv og i komiteens anbefaling er så tydelig formulert som det er mulig, og etterlater ingen tvil om hva som er påkrevet for å få slutt på menneskerettsbruddene som begås mot funksjonshemmede kvinner.

Videre viser vi til CEDAW-komitéens Concluding Observations som anbefaler Norge å innføre lovgivning som forbyr ufrivillig medisinsk behandling, inkludert abort og sterilisering.

I CO til Norge i 2023 blir Norge anbefalt å:

55 (b) Prohibit involuntary medical treatment including abortion and sterilization, without the free, prior and informed consent of the women and girls concerned, regardless of the severity and type of their disability, and provide them with adequate support to take autonomous decisions on their health

Stopp Diskrimineringen mener at lovforslaget i NOU 2023:29 ikke går langt nok i forhold til å sikre at funksjonshemmede kvinners vilje respekteres fullt ut, at retten til beslutningsstøtte oppfylles fullt ut og at nødvendige sikkerhetsmekanismer kommer på plass.

Nedenfor vil vi redegjøre for svakhetene ved forslaget når det gjelder ivaretakelsen av disse rettighetene og forutsetningen for å oppfylle menneskerettighetene.

2 Tvang og tvangsinngrep på grunnlag av funksjonsevne kan aldri legitimeres utfra FNs konvensjoner om universelle rettigheter, SP og ØSK, eller CRPD.

Lovgivning som tillater at staten tvinger en kvinne til å ta abort eller avbryte svangerskap, må avskaffes.

Dette er også understreket i Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, sin rapport fra 2023: Inkorporering av CRPD Likestillings- og diskrimineringsombudets anbefalinger om norsk rett og praksis.

I rapporten skriver bl.a. LDO i 8.4.4 Anbefalinger:

Ombudet anbefaler at lovhjemler som tillater tvungen abort grunnet nedsatt funksjonsevne fjernes for å sikre samsvar med CRPD ved inkorporering. Loven må heller vise til hvordan personer med nedsatt funksjonsevne kan få beslutningsstøtte.

Ombudet anbefaler også at myndighetene lager et system for å få oversikt over hvor mange som får utført abort med hjemmel i abortloven §§ 4 eller 9, for å skaffe seg kunnskap over om dette skjer i strid med CRPD.

Vi merker oss at abortutvalget i merknadene til § 9 påpeker at loven ikke gir tvangshjemmel:

Dersom kvalifisert helsepersonell har kommet til at den gravide mangler beslutningskompetanse til å fremsette krav eller søknad om abort, er det den gravides verge som handler på hennes vegne.

Verge må kunne oppnevnes raskt dersom den gravide ikke har verge fra før.

Gravide skal så langt som mulig gi sitt samtykke til krav eller søknad, selv om hun mangler beslutningskompetanse i relasjon til abortspørsmålet.

Bestemmelsen gir ikke grunnlag for å utøve tvang.

Til tross for denne forsikringen, finner vi ingen ting i selve loven som vil hindre at kvinnen til slutt faktisk blir tvunget til å ta abort, dersom hun ikke samtykker, eller dersom det konkluderes med at hun ikke kan samtykke.

3 Forutsetningen om at en person mangler beslutningskompetanse oppfyller ikke CRPD.

For at norsk lov skal komme i samsvar med CRPD, må utgangspunktet være retten til beslutningsstøtte som innebærer at en person skal kunne få støtte til å ta egne beslutninger utfra egne ønsker og preferanser.

Abortutvalget forsøker å oppnå samsvar med CRPD ved å bytte ut diagnoser/diagnosenære vilkår i dagens lov, og erstatte disse med et vilkår om at den gravide har «manglende beslutningskompetanse». Vilkåret er forklart slik:

Manglende beslutningskompetanse kan være knyttet til utviklingshemming, andre kognitive eller intellektuelle funksjonsnedsettelser eller fysisk eller psykisk sykdom..

Selv om vi finner vilkåret problematisk, er vi enig med abortutvalget om målet: 

Utvalget mener at gravide som mangler beslutningskompetanse, først og fremst bør ha rett til individuelt tilrettelagt støtte og bistand til selv å utøve sin rettslige handleevne, vurdere og fremsette begjæring om abort.

Først vil vi presisere at retten til beslutningsstøtte ikke kan gjøres betinget av et krav om «manglende beslutningskompetanse» (eller manglende samtykkekompetanse), men er en rettighet for alle som faller inn under personkretsen til CRPD.

Dette er en rettighet som følger av å tilhøre befolkningsgruppen med nedsatt funksjonsevne, og ikke en rettighet som noen skal kvalifisere for å oppnå, i praksis ved å legge frem legeerklæring eller annen dokumentasjon fra helsevesenet.

Hvem som vil benytte seg av retten til beslutningskompetanse, vil avhenge av situasjonen personen befinner seg i og ikke minst hvor godt og inkluderende tilbudet om informasjon og støtte som gis til alle, måtte være, jf. artikkel 12 om Likhet for loven.

Problemet med å bruke vilkåret «manglende beslutningskompetanse» eller samtykkekompetanse, er at denne typen kompetanse forstås som en ferdighet en person besitter eller ikke besitter som følge av funksjonsnedsettelsen.

Både dagens vergemålslov og andre lover som innskrenker funksjonshemmedes selvbestemmelse, bruker vilkåret som en kvalifikasjon ut fra en slik forståelse, jf. bruken av ulike typer tester knyttet til funksjonsevne.

Det man overser er at evnen til å ta gode beslutninger er situasjonsbestemt, ikke minst avhengig av omverdenens holdninger, evne og vilje til å bistå og tilrettelegge for god kommunikasjon, upartiskhet og åpenhet. Det er særlig viktig å erkjenne at også utviklingshemmede som ofte er målgruppen man tenker på, er som alle andre mennesker i så henseende; trygghet må skapes, tillit er noe alle må gjøre seg fortjent til. Mange utviklingshemmede har dessuten, ofte en velbegrunnet frykt for å si noe som kan oppfattes negativt av menneskene de har rundt seg og er avhengig av. Dersom man ikke lykkes med å skape tillit, vil man ikke få personens vilje og preferanser frem.

Abortutvalget synes å tro at en verge er en slik særlig egnet person som kan bistå gravide som ikke har rettslig handleevne:

«bør få hjelp til å fremsette søknad om abort fra en tillitsperson de gjerne selv har valgt, som er tilgjengelig i situasjoner som oppstår. Utvalget mener denne oppgaven fortsatt bør ivaretas av en verge.»

Abortutvalget problematiserer ikke at en verge kan være oppnevnt for å ivareta økonomiske anliggender, som regel da en forretningsadvokat, og som både kartlegginger og forskning har vist, kan være verge for mange titalls personer og knapt kjenne eller aldri har møtt personen de er verge for.

Dette er situasjonen i dag og vi kan ikke se at utvalgets forslag vil endre den.

En forutsetning for at innføring av et beslutningsstøttesystem skal kunne fungere, er at de som trenger slik støtte, spesielt i spørsmål av alvorlig personlige karakter som abort og sterilisering, opplever den som gir støtten som en trygg og god tillitsperson.

4 Grunnlaget for å utforme lovgivning som faktisk ikke bryter funksjonshemmedes menneskerettigheter er for dårlig.

4.1 Manglende kunnskap og fakta

Vi merker oss med stor bekymring og overraskelse at abortutvalget påpeker det samme som LDO i sin rapport, at det mangler kunnskap og fakta om dagens situasjon, statistikk over tvangsaborter mm.:

Utvalget har ikke, innenfor sin funksjonstid, hatt mulighet til å fremskaffe systematisk kunnskap om situasjonen for kvinner med særlig innskrenket selvbestemmelse. Det er ikke tilgjengelig kunnskap om aborter som er utført etter anmodning fra verge, eller aborter i saker der det er innhentet uttalelse fra foreldre eller verge.

Utvalgets kartlegging viser at få verger har et klart mandat om å bistå vergehaver i saker om abort etter abortloven § 4, og svært få saker avgjøres hos Statsforvalter etter abortloven § 9.

LDO skriver i 8.4.2 Norsk praksis:

Ombudet har lett etter statistikk eller kunnskap som gjelder personer med utviklingshemming eller alvorlig sinnslidelse, der de eller verge har søkt om abort. Vi har ikke funnet at det eksisterer noen oversikt over hvor mange saker dette gjelder. Dette kan tyde på at myndighetene mangler en oversikt over om disse lovhjemlene brukes.

LDO viser til et anslag på ca. 600 i året, men dette er høyst usikre tall.

Dette er svært foruroligende og vitner ikke om at norske myndigheter i tiåret etter ratifiseringen av CRPD i 2013, har tatt på alvor sitt ansvar for å ivareta rettssikkerheten og integriteten til kvinner som underlegges regimer som innskrenker deres myndighet til å bestemme i eget liv når det gjelder så alvorlige anliggender som sterilisering og abort.

Mangelen på fakta og kunnskap, viser at det ikke foregår noen overvåking av de «formynderregimer» Norge har insistert på å opprettholde, og dermed heller ikke har mulighet til å vite om vilkårene i egen tolkningserklæring til artikkel 12 om at tiltak skal være:  «nødvendige som en siste utvei» og være underlagt kontrollmekanismer.

Tilstanden som beskrives på dette området dokumenterer hvor utsatt borgere er for misbruk av makt når det etableres egne regimer som fratar dem selvbestemmelsen.

Vi minner om artikkel 12.4 som er en erkjennelse av dette:

4. Partene skal sikre at alle tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, har bestemmelser om hensiktsmessige og effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. Slike beskyttelsesmekanismer skal sikre at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, respekterer vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser, at det ikke foreligger noen interessekonflikt og utilbørlig påvirkning, at de er forholdsmessige og tilpasset vedkommendes omstendigheter, og at de gjelder for kortest mulig tid og gjennomgås jevnlig av en kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller rettsinstans. Beskyttelsesmekanismene skal stå i forhold til i hvilken grad tiltakene berører vedkommendes rettigheter og interesser.

Vi merker oss at også CRPD-utvalget påpeker at dagens lovgivning som gir verger rett til å ta beslutninger på vegne av den gravide kvinnen, strider mot tolkningserklæringen, jf. sitat nedenfor.

4.2 Forholdet mellom vergemålsloven og særlovgivningen

CRPD-utvalget peker i sin rapport s. 119-121. på behovet for endringer i dagens lovverk som sikrer at særlovgivningen ikke gir utvidede fullmakter til verger og fører til ytterligere innskrenkninger i selvbestemmelsesretten, utover det som fremgår av vergens mandat.

Vi minner om CRPD-utvalgets anbefaling som vi støtter fullt ut:

Utvalget forutsetter at disse bestemmelsene i særlovgivningen vil bli gjennomgått i forbindelse med reformen av vergemålsloven.

For ordens skyld vil vi presisere, at vi ikke mener at vergemålsloven og et vergemålsregime, oppfyller CRPD artikkel 12. Dette har vi gitt uttrykk for i en rekke høringer og innspill, bl.a. i innspill til CRPD-utvalget.

Men i det følgende tar vi utgangspunkt i CRPD-utvalgets synspunkter, siden disse peker på flere forhold ved lovverket som svekker kvinners rettssikkerhet, og som vi mener ikke har blitt tilstrekkelig drøftet i NOU 2023:29 eller eliminert i forslaget til ny abortlov. 

CRPD-utvalget skriver med henvisning til Prop. 46 L (2012-2013) pkt. 3.2.1. at:

«Vergens myndighet gjelder ifølge forarbeidene i utgangspunktet all særlovgivning uavhengig av hva vergemålet omfatter»

CRPD-utvalget trekker frem flere svært problematiske aspekter og konsekvenser av dagens lovverk. Utvalget skriver:

Oppnevnelse av verge og fratakelse av rettslig handleevne etter vergemålsloven har automatiske konsekvenser som følger av annen lovgivning. Slike regler har vi blant annet i ekteskapsloven, abortloven, steriliseringsloven og passloven, som gir verger myndighet til å nekte ekteskapsinngåelse, søke abort, begjære sterilisering eller nekte utstedelse av pass.

Vergens myndighet gjelder ifølge forarbeidene i utgangspunktet all særlovgivning uavhengig av hva vergemålet omfatter.

Kvinners rettsikkerhet svekkes særlig ved at vergers beslutning ikke kan overprøves. Retten til å overprøve følger av art 12 Likhet for loven og Artikkel 13 om retten til rettsmidler og rettferdig rettergang. Vi vil påstå at de borgerne som har aller mest bruk for slike rettigheter, er nettopp de som staten fratar retten til selvbestemmelse.

Vi merker oss også at det er hensynet til arbeidsbyrden for vergemålsmyndigheten som er bakgrunnen for at det i dagens lovverk er hjemler i særlovgivningen som innskrenker kvinners handleevne utover det som fremgår av vergens mandat.

Dagens lovverk, ikke minst abortloven og steriliseringsloven, er dårlig egnet til å sikre kvinners rettssikkerhet. Som sitatet nedenfor fra CRPD-utvalgets rapport viser, er det behov for flere lovendringer for å sikre oppfyllelse av CRPD artikkel 17 og 23 b) og c) om retten til familieliv.

CRPD utvalget siterer fra Prop. 46 L som beskriver to ulike tilnærminger til å lage hjemmel om at det kreves samtykke fra verger til bestemte disposisjoner. Dette kan enten skje ved at vergemålets mandat utvidet i særlovbestemmelsen, slik tilfellet er med abortloven og steriliseringsloven. Eller, at vergemålets mandat angir hvilke disposisjoner vergen må gi samtykke til.

Den første tilnærmingen finner CRPD-utvalget problematisk og skriver:

Vergen fungerer i disse tilfellene ikke som en beslutningsstøtte, men kan ta beslutninger på vegne av den funksjonshemmede, også i strid med den funksjonshemmedes vilje og preferanser. Hjemlene er derimot begrunnet i hensynet til vergemålsmyndighetene og er ikke nødvendige tiltak. Kontrollmekanismene er også svake, ved at det ikke alltid er adgang for den som er satt under vergemål til å få overprøvet vergens beslutning, slik som i steriliseringsloven § 3 om vergens samtykke.

Særlovgivning som gir vergen utvidet myndighet på denne måten, er vanskelig å forene med konvensjonens og vergemålslovens prinsipper om frivillighet, minste middel og indi­vidtilpasning. Det er også en viss uklarhet ved at noen av bestemmelsene i særlovgivningen ifølge forarbeidene skal fortolkes innskrenkende.

Bestemmelsene begrenser funksjonshemmedes selvbestemmelse i strid med artikkel 12 slik den er forstått i tolkningserklæringen, som sier at slike tiltak skal være «nødvendige som en siste utvei» og være underlagt kontrollmekanismer. Det at en funksjonshemmet får beslutningsstøtte kan ikke brukes som begrunnelse for å begrense andre rettigheter slik som rett til å stemme, gifte seg, samtykke til seksuelle handlinger osv., slik også komitéen uttaler i sine generelle kommentarer til artikkel 12.

Høringsuttalelse fra Stopp Diskrimineringen til Norges første rapport til FNs komité for overvåking av FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter

Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen viser til vårt innspill oversendt 1.10.2014, hvor vi ga innspill på artiklene 12, 13, 14, 15 og 16.

Vi konstaterer i likhet med flere andre NGOer, at innspillet i liten grad er fanget opp i det foreliggende utkastet.

Stopp Diskrimineringen deler de overordnede, generelle betraktninger og merknader som legges frem i høringssvaret fra FFO. Vi vil særlig understreke at rapporten preges av generell mangel på redegjørelse for hvilke konkrete innsatser og tiltak staten har for å oppfylle statspartens forpliktelser etter CRPD. Videre finner vi det lite tilfredsstillende at staten legger frem en rapport på høring som gjennomgående mangler fakta og referanser for de fakta som presenteres. Rapporten fremstår som ufullstendig, og gjør sivilsamfunnets oppgave ekstra utfordrende og tidkrevende.

I vårt høringssvar vil vi i samsvar med stiftelsens formål og virkeområde hovedsakelig avgrense oss til sivile og politiske rettigheter.

Overordnet om forankring og forståelse av menneskerettsperspektivet

Forankring av CRPD

Vi etterlyser redegjørelse for manglende forankring av CRPD i norsk lov, og for årsaken til at Norge velger å rangere CRPD lavere enn CERD og CEDAW og CRC.

CRPD forutsetter paradigmeskifte

Rapporten avdekker at det i Norge ikke er skjedd et paradigmeskifte, til tross for at det helt siden NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble lagt fram, er blitt hevdet i offentlige dokumenter at et skifte av perspektiv; fra et velferds- og omsorgsperspektiv til et menneskerettsperspektiv, ligger til grunn for norsk politikk. Fremdeles råder en tradisjonell forståelse av funksjonshemmedes status og funksjonshemning som fenomen. Et ferskt eksempel på dette er den nye loven om rett til BPA, hvor BPA ikke behandles som et likestillingspolitisk verktøy, men derimot et helse- og sosialpolitisk anliggende; underlagt et helse- og omsorgsregime, jf. vår høringsuttalelse.

Med ratifiseringen av CRPD er Norge imidlertid forpliktet til å ta menneskerettsperspektivet på alvor.

Vi vil her trekke frem to typiske kjennetegn ved det norske politiske perspektivet som motvirker et paradigmeskifte.

For det første etterlyser vi Norges erkjennelse av et borgerperspektiv.

I rapporten er brukerperspektivet fremtredende, og selv om dette langt på vei reflekterer norsk politikk, minner vi om at et menneskerettsperspektiv på funksjonshemmede innebærer erkjennelse av at vår primære status er som borgere på linje med øvrig befolkning. Ved å redusere funksjonshemmede til brukere, alle former for politisk innflytelse til brukermedvirkning og interessepolitiske aktører til brukerorganisasjoner, fratas vi borgerstatusen og de tilhørende rettigheter.

Så lenge brukerstatusen er den fremtredende, vitner det om at det er velferds- og omsorgsperspektivet som dominerer, dvs. funksjonshemmede fremstår først og fremst som mottakere av tjenester.

For det andre etterlyses funksjonshemningsperspektivet.

Vi har med stor forundring merket oss at det som har skjedd etter at NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble lagt fram, er at begrepet funksjonshemmede nå er byttet ut med begrepet personer med nedsatt funksjonsevne. Denne endringen er ikke i samsvar med tankegodset i utredningen som, tvert imot, tok til ordet for å tydeliggjøre skillet mellom det biologiske/medisinske fenomenet og det samfunnsskapte, ved å ta i bruk to distinkte begreper, hhv. funksjonsnedsettelse og funksjonshemning etter modell av den engelske begrepsbruken: impairment og disability.

Resultatet er at gjeldende språkbruk holder konstant fast i den medisinske forståelsen, og kan således ses som et tilbakeskritt fra tiden før utredningen da funksjonshemmet-begrepet betegnet begge typer fenomen.

Med dagens begrepsbruk tilsløres eller underkommuniseres at vi funksjonshemmes av, og er funksjonshemmet i forhold til omgivelsene.

Fastholdelsen av den medisinske forståelsen har også ført til at Norge har oversatt disability med funksjonsnedsettelse, og ikke med funksjonshemning som er det begrepet som er valgt ut fra den grunnleggende forståelsen av funksjonshemning som et sosialt fenomen. Vi merker oss at ved oversettelse av fortalens punkt (e) har man sett nødvendigheten av å ta i bruk to begreper for hhv. disability og impairment.

Vårt håp er at norske myndigheter vil benytte denne anledningen til en gjennomgang av de perspektiver som faktisk er lagt til grunn for og kommer til uttrykk i politikken, og i tråd med CRPDs formål, kjerneverdier, prinsipper og forpliktelser nedfelt i artiklene 1 til 5, foreta de nødvendige kursendringer for å oppfylle CRPD.

Kommentarer til de enkelte artiklene

Artikkel 4

Artikkel 4 nr. 1 c) menneskerettighetene skal fremmes i all politikk

Denne forpliktelsen er svært vidtgående og vi kan ikke se at rapporten redegjør for hvordan staten oppfyller denne forpliktelsen. Fortsatt er funksjonshemmede utelatt og «glemt» i politikk og programmer på en rekke områder.    

Hva gjøres for: å ta hensyn til at menneskerettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal vernes om og fremmes i all politikk og alle programmer?

Artikkel 4 nr. 1 i) og 8 nr. 2 b) og d) Opplæring og bevisstgjøring

Ifølge artikkel 4 nr. 1. i) har statene forpliktet seg til å sørge for opplæring av både fagfolk og andre som skal gi bistand og tjenester, om konvensjonen. Vi etterlyser en redegjørelse for oppfyllelse av denne forpliktelsen. Så vidt vi kjenner til, har ikke staten satt i gang egne opplæringstiltak, men det er desto større grunn til at denne anledningen benyttes til å lage en forpliktende plan for opplæring.

Stopp Diskrimineringen har som den største aktøren innen opplæring om CRPD, møtt mange fagfolk som bekrefter manglende kunnskap og uendret praksis.

Vi vet at CRPD i liten grad er tatt inn i opplæring og etterutdanning på de ulike fagfelt, og at dette også gjelder opplegg i regi av fagmiljøer som spesifikt underviser i og arbeider med menneskerettigheter, noe vi har fått bekreftet med henvendelser til og kartlegging av informasjon fra sentrale aktører innenfor menneskerettsfeltet. 

Opplæring om CRPD må også ses i sammenheng med de forpliktelser statspartene har tatt på seg etter artikkel 8 2 b) og d). Vi har i mange år påpekt at funksjonshemmede må inkluderes på lik linje med andre utsatte grupper i alt holdnings- og bevisstgjøringsarbeid i læreplaner på alle nivåer i skolen, se for øvrig under artikkel 8 om behov for innsatser for holdningsendring.

Artikkel 4 nr. 3 Funksjonshemmedes rett til innflytelse i beslutningsprosesser

Vi finner ikke noe om hvordan Norge ivaretar denne rettigheten under artikkel 4 i rapporten. Derimot er funksjonshemmedes organisasjoner omtalt under tittelen: Funksjonshemmedes organisasjoner/brukermedvirkning under artikkel 8. Her kommer ikke overraskende brukerperspektivet tydeligst frem. Funksjonshemmedes rett til innflytelse er som resten av befolkningens, langt mer vidtgående enn retten til som følger av å være mottakere av tjenester.

Vi etterlyser en nærmere redegjørelse for hvordan staten sikrer at ulike aktører får utøve interessepolitisk innflytelse i tråd med CRPD.

Samme sted redegjøres det for statlig støtte til funksjonshemmedes organisasjoner, men ikke for hvilke kriterier som stilles for å få støtte. Det bør opplyses om at tildelingsmodellen er basert på medisinske kriterier, diagnose, og på antall medlemmer. Modellen legger på denne måten til grunn at mennesker med samme funksjonsnedsettelse naturlig deler interessepolitisk ståsted. Tilsvarende tildelingsmodell gjelder ikke for organisasjoner av andre minoriteter og av kvinner, hvor ideologiske og politiske skillelinjer tas for gitt og mangfold etterstrebes.

Artikkel 5 Likhet og ikke-diskriminering

Vi anbefaler at redegjørelse for Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven tas under artikkel 5 med en henvisning fra artikkel 4. Etter vår oppfatning hører også Aktivitets- og redegjørelsesplikten og avsnittet om BLD under artikkel 8 til her, samt det som står under artikkel 16 om straffelovens diskrimineringsforbud i § 349 a.

Vi konstaterer at staten har svært få likestillingspolitiske innsatser som inkluderer funksjonshemmede, noe vi har påpekt i flere år bl.a. i høringsuttalelser til de to utredningene fra Skeieutvalget, og senest i vårt innspill til likestillingsmeldingen.

Det er svært bekymringsfullt at funksjonshemmede systematisk utelates og utdefineres fra likestillings- og mangfoldspolitikken. Vi håper derfor at denne rapporteringen viser behovet for en bredere og mer helhetlig politikk for likestilling.

Stopp Diskrimineringen minner om at artikkel 5 nr. 3 stiller et omfattende krav til rimelig tilrettelegging og som definert i artikkel 2, er nekt av rimelig tilrettelegging diskriminering.

Vi etterlyser en beskrivelse av tiltak som staten mener oppfyller plikten til å: «treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre en rimelig tilrettelegging.»

Plikten til rimelig tilrettelegging spenner videre enn det snevre virkeområde som følger av Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven bestemmelser om individuell tilrettelegging. Retten til varer og tjenester krever en aktiv politikk fra statens side for å sikre likestilling og unngå krenkende behandling og diskriminering, bl.a. opplæring i offentlig og privat sektor. Vi viser til våre tidligere innspill om dette, senest innspill til felles diskrimineringslov oversendt 31.10.2014, hvor dette er utførlig redegjort for.

Artikkel 8 Bevisstgjøring

Som påpekt over, mener vi at flere temaer som er behandlet under denne artikkelen hører hjemme andre steder. Det bør tas en total gjennomgang for å sortere bort alle temaer som ikke hører inn her, og isteden fylle ut en del hull.

Vi finner lite konkret om hva staten faktisk gjør eller har planer om å gjøre, for å øke bevisstheten om CRPD, bekjempe stereotypier og fordommer i samfunnet.

I tillegg til det som tidligere er påpekt under artikkel 4 om manglende opplæring på alle nivåer i utdanningene, etterlyser vi innsatser mot mobbing i skolen.

Det er en kjensgjerning at mennesker som er annerledes som følge av nedsatt funksjonsevne er spesielt utsatt for trakassering og mobbing. Men til tross for dette faktum, ekskluderes denne gruppen fra utredningsarbeid (Eidsvågutvalget), studier av, og innsatser og tiltak mot mobbing, noe som i seg selv kan legitimere mobbing.

Stereotypier og diskriminering vedlikeholdes av stigmatiserende og generaliserende omtale og språkbruk. Det offentlige har et særlig ansvar for å avskaffe fordomsfullt språkbruk. I vårt første innspill viste vi til flere lover som fortsatt opererer med nedsettende begreper. Så lenge det offentlige legitimerer ord som sinnssyk, åndssvak og invalid, vil mediene og andre bruke dem. Videre ser vi stadig at PU som forstavelse er brukt på kommunenes nettsider (PU-møte, PU-tjenesten osv.), noe som naturligvis gjengis i mediene. Slik språkbruk depersonifiserer og krenker integriteten til en hel befolkningsgruppe, og ville være utenkelig overfor alle andre borgere.

Videre, når det offentlige definerer noen bestemte borgere som brukere per se, fører det til at det fester seg en oppfatning i befolkningen om at denne gruppen kun er mottakere og koster mye. En slik oppfatning er risikabel, fordi den når som helst kan tippe over til hets og hat, slik vi har sett i land i økonomisk krise, bl.a. Danmark.

Vi etterlyser en redegjørelse for hvilke planer staten vil sette i verk for å bekjempe stereotypier og fordommer, og fremme positive holdninger til funksjonshemmede og våre rettigheter i skolen og i resten av samfunnet.

Artikkel 8 nr. 2 c) om medienes fremstilling

Formen på rapporteringen bærer mange steder preg av å være et uttrykk for hvordan staten mener situasjonen bør være, og ikke en rapport om hva staten faktisk gjør og tenker å gjøre for å endre situasjonen. Kanskje tydeligst kommer det frem under: Fremstillingen av personer med nedsatt funksjonsevne i mediene, hvor dette står:

Lærestedene må tilrettelegge undervisningen, og de bør oppfordre personer med nedsatt funksjonsevne til å søke på utdanningen. Samtidig må man påse at mediene inkluderer og ansetter kvalifiserte personer med nedsatt funksjonsevne til ledige stillinger. Videre bør redaktørene passe på at personer med nedsatt funksjonsevne deltar i medieproduksjon, og at man har på plass en intern mangfoldspolitikk.

Stopp Diskrimineringen vil understreke at som medierapporten (referert til på s. 14) viser, oppfordrer verken læresteder eller redaksjoner funksjonshemmede til å søke. Rapporten viser også at uansett om det skyldes likegyldighet eller skepsis, er funksjonshemmede ikke en målgruppe for rekruttering eller intern mangfoldspolitikk.

Videre vil vi påpeke at funksjonsevne ikke er identifisert i Vær varsom plakaten:

4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende

For oss er det uklart hvem staten ansvarliggjør for å endre dagens situasjon i formuleringen: må man påse.

Det vises til Oslo deklarasjonen av 2012, men den er ikke en handlingsplan i seg selv; den krever praktisk oppfølging, og den er ikke gjort kjent for mediene. Etter vår oppfatning blir det misvisende å trekke den frem, for i motsetning til den svenske og danske kulturministeren, har den norske kulturministeren så vidt vi vet enda ikke svart de andre nordiske landene om hvorvidt og hvordan Norge vil sikre oppfølging.

Vi etterlyser en klargjøring av hvordan staten vil oppfylle sine forpliktelser etter 8 nr. 2 c): å oppmuntre alle medier til å fremstille mennesker med nedsatt funksjonsevne på en måte som er i tråd med denne konvensjons formål,

Vi etterlyser en redegjørelse for hva Oslo-deklarasjonen innebærer for Norge, og hva som er gjort for at deklarasjonen følges opp og gjøres kjent.

Artikkel 9 om tilgjengelighet

Tilgjengelighet til varer og tjenester forutsetter både individuell og generell tilrettelegging, herunder universell utforming. Men i tillegg krever artikkel 9 at tjenestetilbyder hensyntar mangfold, f.eks. kunders behov for personlig service.

Vi etterlyser redegjørelse for hva staten gjør for å oppfylle 9 nr. 2 b): å sikre at private foretak som tilbyr anlegg og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, tar hensyn til alle aspekter ved tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne,

Artikkel 11 om nødsituasjoner

Redegjørelsen som gis, gir i liten grad svar på hva staten faktisk gjør for å følge opp særlig utsatte grupper som f.eks. hvordan døve får varsel i katastrofesituasjoner.

Vi ber om at tiltak konkretiseres i tråd med forpliktelsene etter artikkel 11.

Artikkel 12 om rettslig handleevne

Vi viser til vårt innspill fra 2014, hvor vi påpeker at norsk vergemålslov ikke er i samsvar med CRPD. Vi beklager at Norge er et av få land som ikke respekterer at en borger ikke kan umyndiggjøres på grunnlag av sin funksjonsnedsettelse.

For å oppfylle CRPD forutsettes det at det finnes et beslutningsstøttesystem som sikrer at de som skal bistå personer som ønsker det, har den nødvendige kompetanse og innstilling for å ivareta den enkeltes egne ønsker og behov.

Vi etterlyser en redegjørelse for hvilke ulike innsatser og tiltak staten vil sette i verk for å oppfylle artikkel 12, herunder etablering av et beslutningsstøttesystem jf. 12 nr. 4.

Vi etterlyser statistikk over vergemål fordelt på antall med hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne, eller uten fratakelse, antall faste verger og antall vergemål pr. verge.

Stopp Diskrimineringen har avgitt høringssvar til NOU 2014:10 hvor vi redegjør for hvorfor et utilregnelighetsregime som baserer seg på det medisinske prinsipp, er i strid med CRPD. Vi viser til vår høringsuttalelse som vi har vedlagt.

Artikkel 13 tilgang til rettssystemet

Vi viser til vårt innspill fra 2014.

Vi etterspør fakta om hva aktørene i straffeapparatet lærer om funksjonshemmede.

Artikkel 14 Frihet og personlig sikkerhet

Vi minner om vårt tidligere innspill om manglende samsvar med CRPD, dette gjelder også artikkel 17 og 25, hvor behandling tillates uten samtykke. VI er overrasket over at redegjørelsen ikke inneholder fakta og statistikk på bruk av tvang og makt, særlig siden forskning viser alarmerende økning i tvangsbruk overfor mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser. Fylkesmennenes tilsynsrapporter avdekker hvert år utstrakt bruk av tvang og brudd på gjeldende lovgivning. Dette er ikke nevnt til tross for solid dokumentasjon både i forskning og statistikk[1], [2]. Vi har fått tilgang til oppdaterte tall fra forsker Kim Berge, som viser at det har skjedd en seksdobling av tvangsbruk overfor utviklingshemmede fra 1999 til 2014.

Rapporten bør vise statistikk over bruk av tvang og dispensasjoner, og redegjøre for konkrete tiltak for å oppfylle CRPD, både når det gjelder mennesker med psykososiale og kognitive funksjonsnedsettelser.

Artikkel 16

Rapporten bør gjengi fakta og statistikk som er tilgjengelig, f.eks. er det dokumentert at det er liten kunnskap om ofre for vold som har ulike funksjonsnedsettelser i tjenesteapparatet/krisesentrene.[3]

Vi etterlyser tiltak for å oppfylle forpliktelsene etter artikkel 16, bl.a. hva staten vil gjøre for at hatkriminalitet mot funksjonshemmede registreres, etterforskes og straffeforfølges.

Artikkel 19 om rett til selvstendig liv

Rapporten dokumenterer ikke i hvilken grad funksjonshemmede får bo slik de ønsker, og ikke tvinges inn i bofellesskap mot sin vilje. Forskningsfunn fra Tøssebro og Søderstrøm[4] og Kittelsaa og Tøssebro[5] viser at utviklingen går i feil retning; mot ny-institusjonalisering. Disse funnene bør omtales i statens rapport.

Artikkel 22 og 23 Respekt for privatliv og familieliv                

I avsnittet Tiltak for å styrke familien, foreldrerollen og barns oppvekstvilkår om artikkel 23, står det: Norske tiltak for å styrke familien, foreldrerollen og barns oppvekstvilkår er i hovedsak universelt utformet, men tiltakene kan samtidig tenkes å ha særlig relevans for visse typer av funksjonsnedsettelser. Begrepet universelt utformet ser ut til å ha fått en helt ny definisjon enn den gjeldende. Vi ber om en avklaring av begrepsbruken.

Rapporten nevner ikke det bekymringsfulle ved at både bofellesskap og veger ser ut til å tro at de har rett til å bestemmer over funksjonshemmedes kontakt med familien, og vi vil derfor forsikre oss om at dette er en praksis norske myndigheter kjenner til.

Vi ber om en redegjørelse for hvordan staten vil få slutt på at bofellesskap og verger bestemmer over funksjonshemmedes kontakt med familie og venner, ved å nekte besøk og lage samværsavtaler.

Artikkel 21, 29 og 31                  

Den mangelfulle kunnskapen vi har om funksjonshemmedes politiske deltakelse og innflytelse avspeiler seg i rapporten, og understreker funksjonshemmedes marginale status som borgere i samfunnet, jf. våre overordnede merknader om fraværet av et borgerperspektiv.

Det er vist til en rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor nederst på s. 59, men uten referanse, er det umulig å forholde seg til de påståtte funnene. Likevel vil vi hevde at det er flere holdepunkter for å kunne si at Norge har et stort demokratisk problem, fordi funksjonshemmede i liten grad tar del i styre og stell, og har liten reell innflytelse på alle områder. Vi vil igjen understreke at politisk innflytelse er ikke det samme som brukermedvirkning.

For det første er det fraværet av oppmerksomhet om funksjonshemmede som preger samfunnsdebatter om betydningen av mangfold og av å speile befolkningen, og når det uttrykkes bekymring for demokratisk underskudd. Funksjonshemmede er svært sjelden nevnt og heller ikke savnet når makt og demokrati står på dagsorden.

For det andre finnes det mer kunnskap om andre utsatte grupper når det gjelder deltakelse ved valg, i politikk, i media og i samfunnsdebatt.

Dokumentasjon av situasjonen er imidlertid en forutsetning for å føre en politikk som når målet om likestilling av funksjonshemmede.

Vi etterlyser derfor en redegjørelse for hvilke innsatser og tiltak staten vil sette i verk for å fremskaffe nødvendig kunnskap, og for å øke funksjonshemmedes politiske deltakelse og innflytelse i samfunnet.

Berit Vegheim (sign.)                                                        Vibeke Marøy Melstrøm (sign.)

Stopp Diskrimineringen                                                    Uloba SA

---

[1] Fjeldvær, Elisabeth Mork (2014): Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Når loven og virkeligheten møtes. Masteroppgave i kriminologi og rettssosiologi. IKRS.

[2] Ellingsen, Karl Elling, Kim Berge & Dirk Lungwitz (2010): Rule of law – wishful thinking? Exemptions from educational requirements and the use of coercion against people with intellectual disability. Published in Scandinavian Journal of Disability Research. 2010, First article, 1-16.

[3] Gundersen, Madsen og Winsvold: Tjenestetilbudet til voldsutsatte personer med nedsatt funksjonsevne, NOVA rapport 6/14.

[4] Tøssebro og Søderstrøm: Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede, NTNU 2011:2

[5] Kittelsaa og Tøssebro: Store bofellesskap for personer med utviklingshemming, NTNU 2011

Høringsuttalelse til gjennomføring av EU direktiv (EU) 2019/882 (European Accessibility Act)

Stopp Diskrimineringen og Uloba takker for invitasjon til å gi høringssvar om EU direktiv (EU) 2019/882 (European Accessibility Act). Vi utgjør sammen Independent Living Norge, og velger å svare sammen.

Først vil vi gi uttrykk for at vi aldri har gitt høringssvar i et spørsmål hvor grunnlaget synes så usikkert. Dette gjelder avklaring av det nasjonale handlingsrommet, og dermed konsekvensene for norsk lovgivning. De standardene som skal følge av kravene i direktivet, vil ikke foreligge før lenge etter at prosessen er avsluttet. Dette er svært utilfredsstillende for oss som har som overordnet målsetting å sikre et effektivt rettslig vern mot diskriminering.

Overordnet vil vi presisere:

1. Gjennomføring må ikke stride mot CRPD

Vi savner en grundigere vurdering av Norges forpliktelser etter CRPD.

Det er ingen tvil om at CRPD pålegger partene å sikre styrking av rettigheter. Svekkelse av rettigheter, er konvensjonsstridig.

Først og fremst må alle forpliktelser etter CRPD ses i lys av konvensjonens formål og artikkel 2, 3, 4 og 5. I tillegg til artikkel 9 om tilgjengelighet og artikkel 11 om nødsituasjoner, er artikkel 21 om retten til ytrings- og meningsfrihet og informasjon, av særlig betydning her.

Konvensjonen etterlater ingen tvil om at det er hensynet til likestilling og ikkediskriminering som er overordnet, og at statene må ta i bruk alle hensiktsmessige virkemidler, herunder lovgivning, for å sikre målet. Det følger av dette, at det å svekke allerede innført lovgivning, er i strid med CRPD.

Vi vil spesielt vise til artikkel 9 g) og h):

g) å fremme tilgangen for mennesker med nedsatt funksjonsevne til nye informasjons- og kommunikasjonsteknologier og –systemer, herunder Internett,

h) å fremme utforming, utvikling, produksjon og distribusjon av tilgjengelige informasjons- og kommunikasjonsteknologier og –systemer på et tidlig stadium, slik at disse teknologier og systemer blir tilgjengelig til lavest mulig pris.

Ettersom tilgjengelighetsdirektivet ikke er et maksimumsdirektiv, se under, kommer det ikke i konflikt med Norges menneskerettsforpliktelser som veier tyngre enn markedshensyn.

2. Gjennomføring av direktivet må ikke svekke dagens lovgivning

Det er en forutsetning at Norge etterlever CRPD og ikke innfører lovgivning som på noen måte svekker dagens lovgivning, og i særdeleshet ikke rokker ved diskrimineringsvernet i Likestillings- og diskrimineringslovgivningen.

Norge er i front i Europa når det gjelder å gjøre universell utforing til rettslig standard, og stiller krav til offentlige og private virksomheter som er rettet mot allmenheten. Norge er kommet lenger enn de fleste andre Europeiske land på digitaliseringsområdet.

Samtidig finnes det fortsatt flere hull i lovgivningen, ikke minst det faktum at loven ikke stiller krav om generell tilrettelegging av varer og tjenester som sådan. Denne mangelen i diskrimineringsvernet har vi påpekt siden forslag til diskrimineringslov forelå i 2005.

Videre er virkeområdet for plikten til universell utforming på IKT-området, svært snevert, noe vi også har påpekt i samtlige høringer om IKT-bestemmelsen i loven.

Direktivet bidrar til å utvide virkeområdet, og vil derfor i utgangspunktet være et steg i riktig retning. Men dette betinger at det ikke gjøres innskrenkninger og avgrensninger i det rettslige diskrimineringsvernet som følge av implementering av direktivet.

EU direktiv 2019/882 er verken et minimums- eller maksimumsdirektiv
Vi har fått bekreftet fra flere instanser, deriblant fra kommisjonshold, at EAA-direktivet verken er et minimums- eller maksimumsdirektiv.

Vi konstaterer at advokatselskapet Kluge er av en annen oppfatning bl.a.:

Konklusjonen underbygges også av at formålet med tilgjengelighetsdirektivet er å sikre fri flyt av produkter og tjenester som er omfattet av direktivet. Der IKT-forskriften og tilgjengelighetsdirektivet regulerer samme produkt eller tjeneste, vil direktivets totalharmoniserende virkning nettopp bety at det ikke kan stilles krav til disse produktene og tjenestene utover kravene som følger av tilgjengelighetsdirektivet.

Videre:

Konklusjonene vi har skissert her, er beheftet med noe usikkerhet ut fra det rettskildebildet som foreligger. Vi mener av den grunn at det vil være hensiktsmessig med en nærmere dialog med EFTAs overvåkningsorgan («ESA») om hvorvidt det nasjonale handlingsrommet åpner for å videreføre eller innføre nasjonale bestemmelser om universell utforming av IKTløsninger i lys av de begrensninger som tilgjengelighetsdirektivet og primærretten synes å stille. Selv om ESA er det relevante overvåkningsorganet når det gjelder Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, gir Kommisjonens rolle i utformingen av direktivteksten også denne en sentral rolle når det gjelder forståelsen av innholdet i direktivet også for EØS-statene.

Vi stiller oss spørsmål om hvordan det kan ha seg at norske myndigheter og Kluge ikke har innhentet samme informasjon som vi innhentet i løpet av en dag via våre kontakter i EU-systemet. Vi forutsetter at KUD vil gjøre en egen henvendelse.

Vi merker oss at departementet erkjenner i høringsnotatet at:

Ved vurderingen av hvorvidt det kan åpnes for unntak, legges for det første vekt på hvorvidt restriksjonen er begrunnet i et legitimt hensyn. I vårt tilfelle, om likestilling og ikkediskriminering kan anses å være et legitimt hensyn. Det må videre vurderes om restriksjonen kan anses som nødvendig for å oppfylle formålet.

Likevel blir utgangspunktet feil, så lenge man baserer seg på at EAA-direktivet er et maksimumsdirektiv.

Om adgang for å pålegge private virksomheter kravene som stilles til offentlige virksomheter i WAD-direktivet og tilgjengelighetsdirektivet.
WAD-direktivet er et minimumsdirektiv og åpner derfor for å stille strengere krav. Dersom det er nødvendig for å oppnå et allment og overordnet formål som hensynet til at funksjonshemmede skal kunne delta fullt ut i samfunnet, må også privat sektor være forpliktet av kravene.

Siden Norge har pålagt offentlige og private virksomheter plikt til universell utforming med hjemmel i diskrimineringslovgivningen siden 2009, og med tidsfrist for eksisterende IKT som gikk ut 1.1.2021, samme krav ble i 2017 stilt til utdanningssektoren, mener vi utgangspunktet er et annet enn det Kluge skisserer.

Dagens lovgivning gir ikke unntak for mikrobedrifter, noe som innebærer at mikrobedrifter per 1.1.2021 skal ha innfridd standarden som er satt i IKT-forskriften. Det betyr at oppgradering til nye standarder som følger av WAD, ikke kan betraktes som uforholdsmessig byrdefullt. Vi savner fakta om antall og størrelse på private bedrifter som allerede er pliktige etter LDL.

En senkning av kravene til nettsider nå, fordi de samme krav skal stilles til utenlandske bedrifter, innebærer at Norge tar store steg tilbake på områder, hvor Norge har vært i front.

Vi savner videre eksempler fra Kluge som kan vise hva som står på spill, dersom privat sektor unntas nå, eventuelt at mikrobedrifter unntas. Vi vil derfor gi et eksempel selv.

Ett av de mest alvorlige tilbakeslagene vil være i utdanningssektoren som nettopp har fått en plikt til universell utforming etter IKT-forskriften til LDL. I dag baseres det meste av opplæringen på digitale læringsressurser som er produsert og levert av ulike virksomheter. Det er vel kjent at mange, blant annet synshemmede elever ikke får tilgang til læremidler, fordi skolene ikke har nødvendig kompetanse til å oppfylle dagens krav.

Dersom private virksomheter ikke blir pålagt å oppfylle WAD, vil det bli en permanent situasjon i skolen, at store elevgrupper ikke får tilgang til de samme læringsressurser som medelevene. De vil ikke ha mulighet til å konkurrere med sine medelever, og vil bli konstant diskriminert i skolen og i et fremtidig arbeidsliv.

LDL vil ikke kunne hindre denne ulikheten i ressurstilgang, all den tid dagens læring ikke skjer innenfor strikte rammer som for eksempel innkjøp av et gitt antall lærebøker, slik det var før.

Elevene i dagens skole oppsøker hele tiden nye informasjonskilder, og da er det viktig at disse er tilgjengelige for alle.

Det er med andre ord absolutt nødvendig for å oppnå likestilling, at plikten som følger av WAD, gjelder alle aktører som tilbyr læringsmidler.

Behov for å hjemle rettskrav på varer og tjenester som sådan i Likestillings- og diskrimineringsloven
Departementet ber om synspunkter på hvorvidt de nye kravene bør samles i dagens IKTforskrift eller om det bør innføres to forskrifter etter LDL. Vi er enige i at to forskrifter kan fremstå som uoversiktlig, men vi mener at dette handler om mer enn en eller to forskrifter.

Vi benytter anledningen til å rette oppmerksomheten mot behovet for å harmonisere lovgivningen og hjemle plikt til universell utforming av tjenester som sådan.

Ved implementeringen av WAD og tilgjengelighetsdirektivet innføres nye krav til universell utforming som går utover dagens svært rigide definisjon. Denne definisjonen var utdatert i 2008, og enda tydeligere i dag, ved at den tar utgangspunkt i at likestilling kan oppnås ved å få tilgang i et fysisk samfunn, det vil si. bygg og transportmidler, og på internett, og ikke i et moderne gjennomdigitalisert samfunn som vi lever i i dag, jf. eksempel med billetter som gis i høringsnotatet. Tjenester består av en serie med komponenter.

I et moderne digitalisert samfunn er aktiviteten og særlig tilgang på varer og tjenester flyttet over fra bygde rom til digitale rom. For å få tilgang til tjenester, holder det ikke å stille krav til et bygg eller til internett. Det er heller ikke logisk å opprettholde skillet mellom tjenester som tilbys på internett og intranett, og tjenester som tilbys utenfor nettet. Det er tilgangen på selv tjenesten og dens innhold som bidrar til likestilling.

KUD skriver i høringsnotatet:

Tjenester som er regulert i sektorregelverket, faller utenfor likestillings- og diskrimineringsregelverket.

Dette anskueliggjør hvor ulogisk dagens lovgivning er. For eksempel vil plikt til teksting, tegnspråktolking og synstolking som faller inn under WAD bli omfattet av diskrimineringsvernet, men det er ikke diskriminering å la være å tilby disse helt nødvendige tjenestene på den fysiske TV skjermen.

Målet om likestilling oppnås ikke ved stigmatiserende og dysfunksjonelle særløsninger
Vi merker oss at Kluge mangler den tilstrekkelige kunnskapen om konsekvensene av forslag som stilles for å lette byrden for bedriftene.

Videre er det bekymringsfullt at man igjen velger å ty til særløsninger i stedet for å sikre lik tilgang for alle. Nedenfor gir vi to eksempler på dette.

Vi siterer:

Det kan for eksempel være snakk om såkalte «self check-in» automater på flyplasser. I forbindelse med utformingen av slike automater kan det virke unødvendig å stille tilgjengelighetskrav til samtlige automater. Isteden kan det være tilstrekkelig at det stilles tilgjengelighetskrav til et utvalg av automatene, i tillegg til at disse merkes på forsvarlig vis.

Vi vil presisere at dette ikke løser problemet for dem som er fullstendig avhengig av at automater som er nødvendige for å få tilgang, er universelt utformet. For det første vil det kunne dreie seg om svaksynte som ikke vil finne frem til den ene særløsningen blant de mange. Dermed er det skapt et nytt hinder. Dessuten vil alle kunne benytte særløsningen når det er stor trafikk, noe som fører til at den som trenger mest tid på å finne frem, må vente lengst. Dette er slik svært mange tjenester fungerer i dag.

Vi stiller også spørsmålstegn ved gevinsten for bedriftene og samfunnet. Særløsningen vil alltid koste forholdsvis mye sammenlignet med standardløsningen. Dersom alle etterspør en universelt utformet automat eller annen tjeneste som følge av nasjonal lovgivning, vil den løsningen være den rimeligste å produsere på sikt.

Det andre eksemplet viser også manglende kjennskap til dagens lovgivning, og konsekvensene av den. Kluge tenker seg at man kan lette byrden for private bedrifter slik:

Det kan for eksempel tenkes at det heller kan stilles krav til at virksomheten må tilby relevante hjelpemidler, som vil gjøre det mulig å nyttiggjøre seg av virksomhetens ekstranett og intranett, til ansatte som har behov for det, fremfor å innføre et generelt krav til alle virksomheter om universell utforming av både ekstranett og intranett uavhengig av om de har ansatte med funksjonsnedsettelser.

Det som beskrives her, er rettstilstanden på arbeidslivsområdet i dag, og slik den har vært i flere tiår. Det gjelder kun en plikt til individuell tilrettelegging. Dette innebærer at det i stedet for å sikre universell utforming, det vil si lik tilgang til intranett med kolleger, anskaffes hjelpemidler som skal skaffe eller kompensere for denne tilgangen. Det er vel dokumentert av funksjonshemmedes organisasjoner i mange år, at det ikke er tilstrekkelig med individuell tilrettelegging. I praksis innebærer dette at for eksempel en synshemmet arbeidstaker hele tiden kommer på etterskudd ved hver ny oppdatering og installering av nye programmer på intranettet. Ofte lar det seg ikke løse med hjelpemidler, det vil si spesialproduserte løsninger for synshemmede, og arbeidstakeren sakker sakte og sikkert akterut, eller blir plutselig ute av stand til å utføre jobben.

Derfor har vi reist kravet om universell utforming i arbeidslivet som et absolutt nødvendig krav dersom funksjonshemmede skal kunne stille på linje med andre som attraktiv arbeidskraft. Vi imøteser utredningen om universell utforming av arbeidslivet og forutsetter at den vil bygge på de innspill som viser at dagens lovgivning ikke fungerer.

Innspill til CRPD-utvalget for inkorporering av CRPD i norsk lov

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

1. CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven

Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen vil med dette gi et skriftlig innspill til utvalgets arbeid om samsvar mellom CRPD og norsk lov.

Vi viser til CRPD-komiteens overordnede anbefaling i 2019:

6. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten:

(a) Inkorporerer konvensjonen i norsk rett, reviderer lovverket i tråd med konvensjonen

Betydningen av inkorporering av CRPD i Menneskerettsloven – mrl

• forrang fremfor annen lovgivning
• vektlagt som rettskilde med forrang av domstolene
• premissgivende ved utforming av nye lover
• vektlagt i alle mandater, utredninger og politiske styringsdokumenter
• tungtveiende i kommunalpolitikken og aktivt begrenser kommunalt selvstyre
• mer kjent og anerkjent i det norske samfunnet generelt

Innspill til lover som er i motstrid eller må styrkes i samsvar med CRPD

Vergemålsloven – CRPD artikkel 12

Kommunal helse- og omsorgslov kap. 9 – CRPD artikkel 12, 14

Psykisk helsevernlov kap. 4, kap. 5 – CRPD artikkel 12, 14

Pasient og brukerrettighetslov § 4-7, kap. 4A – CRPD artikkel 12, 14

Steriliseringsloven § 4 – CRPD artikkel 23

Abortloven § 4 – CRPD artikkel 23

Ekteskapsloven § 2 – CRPD artikkel 23

Tvisteloven §§ 2-2, 36-3 – CRPD artikkel 12 og 13

Forskriftsfeste tilrettelagt avhør av mistenkte – CRPD artikkel 13

Straffeloven § 20 Skyldevne, kap. 12 – CRPD artikkel 12 og 13

Straffegjennomføringsloven – CRPD artikkel 12 og 13

Domstolsloven § 70 – CRPD artikkel 13

Barnevernsloven §§ 1-4, 10-2 – CRPD artikkel 7 og 12

Barneloven §§ 29c, 31 – CRPD artikkel 7 og 12

Skadeerstatningsloven § 1-3 – CRPD artikkel 12 og 13

Lov om forsikringsavtaler § 17-6 CRPD artikkel 12 og 13

Listen gjør ikke krav på å være uttømmende.

• Kort om bakgrunnen for CRPD

2.1 Funksjonshemmede – usynlig i menneskerettskonvensjonene

Bortsett fra rett til offentlig forsørgelse i Verdenserklæringen av 1948 artikkel 25, er funksjonshemmede ikke eksplisitt nevnt i noen av konvensjonene om universelle rettigheter: EMK og FNs to kjernekonvensjoner; konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, SP, og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK, som alle lister opp en rekke ulike diskrimineringsgrunnlag.

Denne systematiske utelatelsen av funksjonsevne i konvensjonene skyldtes ikke en tilfeldighet eller en misforståelse knyttet til omfang av nedsatt funksjonsevne, men er uttrykk for det rådende menneskesynet etter 2. verdenskrig. Til tross for grusomhetene og massedrapene på funksjonshemmede, ble gruppen på den tiden kun sett på som personer med biologiske avvik og som iboende svake: dvs. et helse- og omsorgsanliggende. Funksjonshemmede ble ikke erkjent som særlig utsatt minoritet for diskriminering, forakt og statlig maktmisbruk, slik andre minoriteter ble.

FNs Funksjonshemmedes år 1981 og Funksjonshemmedes tiår 1982-91 endret ikke på dette synet. Flere forsøk på å sikre funksjonshemmede samme vern i menneskerettskonvensjonene som andre utsatte minoriteter, møtte sterk motstand.

Isteden valgte landene å runde av funksjonshemmedes tiår med FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede: en ikke juridisk bindende avtale som fremstår som passe ambisiøs. Avtalen bygger nesten utelukkende på ØSK-rettigheter.[1]

I Norge avdekket den såkalte Standardregelundersøkelsen[2]i 1996, at knapt noen i de syv departementene som ble intervjuet, kjente til reglene. Til tross for Norges entusiasme i FN for disse reglene, var funnene ikke overraskende, siden disse i utgangspunktet totalt uforpliktende reglene, ikke var forankret som styringsverktøy nasjonalt på noen måte.

I 2002 ble det bestemt å igangsette opplæring i statsapparatet[3], noe som ikke ble gjennomført siden FN samtidig satte i gang arbeid med egen konvensjon for funksjonshemmede.

CRPD ble vedtatt i FNs generalforsamling 2006.

2.2 Erkjennelse av at funksjonshemmede er en diskriminert minoritet

I 1994 erkjennes det før første gang i FN at funksjonshemmede hører til blant diskrimineringsgrunnlagene som er eksplisitt nevnt i SP og ØSK. CESC GC No. 5 p 6 1994[4] forklarer utelatelsen slik:

6. The absence of an explicit, disability-related provision in the Covenant can be attributed to the lack of awareness of the importance of addressing this issue explicitly, rather than only by implication, at the time of the drafting of the Covenant over a quarter of a century ago.

Året etter slås det endelig fast at funksjonshemmede er en av verdens største minoriteter i Copenhagen Declaration on Social Development, 1995.

Når funksjonshemmede argumenterte for egen konvensjon, ble dette alltid avvist, både nasjonalt og internasjonalt med at funksjonshemmede er inkludert i «other status».

Dette kan umiddelbart synes som en troverdig og saklig begrunnelse. Den tar imidlertid ikke innover seg at et funksjonshemningsperspektiv, på samme måte som et barne- og et kvinneperspektiv, utfordrer en tilsynelatende nøytral tenkemåte, og avdekker at denne tenkemåten ikke er tilstrekkelig for å virkeliggjøre universelle rettigheter.

Konvensjoner reflekterer samtidens menneskesyn, og dersom de hadde vært utformet i dag, ville funksjonshemmede blitt eksplisitt nevnt utfra erkjennelsen av at funksjonshemmede er en minoritet som er særlig utsatt for diskriminering på alle samfunnsområder i alle land.

Den manglende bevisstheten om at funksjonshemmede faktisk blir diskriminert, som forklarer utelatelsen, har hatt som konsekvens at tradisjonell tenkemåte og ditto praksiser har fått dominere politikken overfor funksjonshemmede, uten å bli konfrontert med menneskerettslige standarder for hva som utgjør usaklig forskjellsbehandling. Grunnleggende sivile menneskerettigheter som i kraft av de universelle menneskerettighetene er ukrenkelige, har nærmest av sedvane blitt fratatt funksjonshemmede verden over.

Det er først når rettigheter som påstås å være universelle tolkes og tydeliggjøres i et funksjonshemningsperspektiv, at det blir klart at tradisjonstunge tenkemåter må konfronteres.

CRPD gir ikke nye rettigheter; verken SP eller ØSK har unntak pga. funksjonsevne.

I EMK fra 1950 finner vi derimot et unntak i artikkel 5 e) som fortsatt legitimerer innesperring av «persons of unsound mind». Dette unntaket har store konsekvenser ved at EMD som Norge primært ser hen til, fortsatt lar medisinen overstyre de universelle menneskerettighetene.

• CRPD har lavere status enn sammenlignbare MR-konvensjoner

CRPD er den eneste av «diskrimineringskonvensjonene» som Norge har ratifisert, som ikke er inkorporert i norsk lov. Dette til tross for at inkorporering, ikke passiv transformasjon, slik norske myndigheter har fastholdt, har vært førende prinsipp siden innføring av Menneskerettsloven i 1999. Dette fremgår tydelig av Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) Om lov om endringar i menneskerettsloven mv. (inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen). I kap. 4.3.1 Tidlegare vurderingar, vises det til et prinsippvedtak fra 1989:

«I tråd med den vanlege framgangsmåten ved gjennomføring av traktatar i denne perioden blei det ikkje vurdert å innarbeide konvensjonen aktivt utover å konstatere rettsharmoni. Regjeringa gjorde i 1989 eit prinsippvedtak om at dei internasjonale menneskerettane skulle innarbeidast i norsk lov.»

Flere av argumentene som brukes mot inkorporering av CRPD i norsk lov, og i mrl spesielt, er velkjent fra inkorporeringsdebatten om CRC og CEDAW på 1990 og 2000 tallet, så som faren for rettsliggjøring og avgivelse av suverenitet. Vi har merket oss at til tross for flere EMD-dommer (som har status som folkerettslig bindende) mot Norge de siste årene, har Norge opprettholdt egne lover og praksis, f.eks. dommer i flere barnevernssaker.

Til tross for en del likheter i argumentasjon, er det likevel ikke tvil om at erkjennelsen av at funksjonshemmede i realiteten skal ha de samme grunnleggende sivile rettigheter som alle andre borgere, ikke er til stede på samme måte som for øvrige diskrimineringsgrunnlag.

Dette kommer klart til uttrykk ved at Norge ved ratifiseringen vurderte det som påkrevet å avgi to tolkningserklæringer til CRPD, hhv. artikkel 12 og 14/25. Det burde ikke vært nødvendig utfra norske myndigheters gjentatte presisering av at:

CRPD er allerede innarbeidet i norsk rett ved konstatering av rettsharmoni (passiv transformasjon). Dette er den vanligste formen for gjennomføring av konvensjoner i norsk rett. I Prop. 106 S (20111-2012) slås det fast at norske lover og regler er i samsvar med bestemmelsene i CRPD.[5]

• Norges posisjon

4.1 Tolkningserklæringer

Det er særlig to påstander som går igjen når Norge utfordres på tolkningserklæringene.

Begge gjentas i mandatet.

Den første påstanden lyder:

Andre sammenlignbare stater deler denne forståelsen.

I tillegg påstås det ofte, bl.a. i Prop 106 S (2011-2012)[6] at «de fleste» andre land er på linje med Norge når det gjelder tolkning av CRPD. Vi vil derfor understreke at kun hhv. 14 og 4 land, har avgitt tolkningserklæringer til artikkel 12 og 14, jf. Vedlegg 1 Kilder for tolkning av CRPD artikkel 12 og 14/25.

Den andre påstanden:

FN-komiteen for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komiteen), som overvåker statenes gjennomføring av konvensjonen, har gitt uttrykk for en annen forståelse. Spørsmålet om hvilken vekt CRPD-komiteens uttalelser har, er i dag rettslig uavklart. Av særlig relevans i denne sammenhengen er Høyesteretts vurderinger i dommen HR-2016-2591-A.

Komiteens tolkning ble imidlertid utformet etter at det forelå tolkninger fra ulike FN organer.

Norge karakteriserer allerede i Prop 106 S (2011-2012) rettsoppfatninger om bruk av tvang fra FNs høykommissær for menneskerettigheter 2009 og FNs spesialrapportør mot tortur, som «mer vidtgående» jf. Vedlegg 1.

I 2013 kom ØSK-komiteen med kritikk og anbefaling til Norge i overensstemmelse med HCHR 2009, se Vedlegg l.

CRPD-komiteens GC No. 1(2014) til artikkel 12 ble først ferdigstilt i 2014, da etter en bred høring på verdensbasis. GC No. 1 reflekterer høringssvarene.

Det samme synet deles i 2009 av en rekke fremtredende juridiske eksperter.[7]

I de 10 årene som nå er gått siden Norge ratifiserte CRPD i 2013, har det kommet atskillige uttalelser og tolkninger fra flere spesialrapportører, fra HRC, HCHR, CoE HC, CoE Parliament og ikke minst WHO, som i det vesentlige uttrykker de samme tolkninger som Norge har karakterisert som vidtrekkende og valgt å ignorere.

Felles for disse tolkningene er at paradigmeskifte er meget tydelig og synlig i et unisont budskap om at lovgivning som legitimerer fratakelse av rettslig handleevne og tvang basert på funksjonsnedsettelse må avskaffes.

Vi har valgt å samle kildereferanser med utdrag i Vedlegg 1 for oversiktens skyld.

4.2 Norges posisjon under forhandlingene

Selv om forarbeidene ikke er en tungtveiende rettskilde, mener vi at de ikke desto mindre er av interesse for å kaste lys over Norges posisjon under forhandlingene som resulterte i CRPD. Norge inntok en svært aktiv og ledende posisjon for å få gjennomslag for at det er saklig forskjellsbehandling å frata borgere rettslig handleevne og underlegge dem tvang på grunnlag av deres nedsatte funksjonsevne.

Det kan innledningsvis være verdt å merke seg at Norge før forhandlingsprosessen kom i gang, ikke så for seg at CRPD skulle inkludere rettigheter som ville gripe inn i statspartenes tradisjoner for å frata borgere rettslig handleevne og underlegg dem tvang på grunnlag av deres funksjonsevne. Fra Norges innspill til FNs generalsekretær og tale på en konferanse av ministere i CoE i 2003, fremgår det at Norges fokus er på helse og rehabilitering, tjenester, tilrettelegging og universell utforming.[8] Norge så følgelig for seg at konvensjonen ville bli en juridisk bindende avtale basert på FNs Standardregler, dvs. ukontroversiell for Norge som et av de fremste land i verden når det gjelder innfrielse av ØSK-rettigheter.

Forarbeidene til CRPD viser svært tydelig at det pågikk en grundig debatt over flere sesjoner, særlig intenst under sesjon 5(2005) og sesjon 7(2006), om både verdigrunnlag og utforming av dagens artikkel 12, 14, 15 og 25.[9]

Det synet som vant frem i debatten om rettslig handleevne, var at CRPD artikkel 12.1 og 12.2 baserte seg på CEDAW artikkel 15.1 og 15.2. Norge og andre land som Syria, Yemen og Iran vant ikke frem med sitt syn om at det er forskjell mellom å ha rettslig handleevne: «the right to legal capacity» og retten til å utøve rettslig handleevne: «the right to act».

For å demonstrere sitt poeng, sammenlignet Norge funksjonshemmede med barn og babyer, og bevisstløse, og pådro seg med dette korreks fra møteleder for uverdig språkbruk.[10]

At det ikke ble flertall for et slikt skille, fremkommer tydelig ved at landene, deriblant Norge,  som bare ville ha artikkel 12 1., ikke vant frem. For å klargjøre at artikkel 12 faktisk innebærer at alle personer har rett til å utøve rettslig handleevne, ble 12.2 utformet etter modell av CEDAW 15.2. I 12.3. og 12.4. etableres rettssikkerhetsgarantier.

I debatten om statens rett til bruk av tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse, ble det fra enkelte land som forsvarte tvang, foreslått som et kompromiss å avgrense tvangsgrunnlaget ved å presisere at tvang ikke kunne begrunnes «solely» på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Denne presiseringen ble først nedfelt i en fotnote som senere ble fjernet.

Som CRPD artikkel 14 viser, vant heller ikke dette synet frem.

• Lovgivning som må endres/styrkes

Innledningsvis vil vi påpeke at begrepsbruken i lovverket er utdatert, fordomsfull og basert på kategorier som er høyst uvitenskapelige og vage mht. definisjon og avgrensning. I punkt 7) tar vi opp behov for opprydding av diskriminerende språkbruk i lovverket.

5.1 Lovgivning som hjemler tvang og fratakelse av retten til selvbestemmelse i strid med CRPD artikkel 12, 14, 15 og 25

Generelt kan det sies at lovgivning som på grunnlag av funksjonsnedsettelse, fratar borgere rett til selvbestemmelse (umyndiggjøring) og legitimerer frihetsberøvelse strider mot menneskerettighetene.

5.1.1 Tvangslovgivning

Flere lover hjemler bruk av tvang og makt mot personer med utviklingshemning og psykososiale funksjonsnedsettelser som Kommunal helse- og omsorgslov kap. 9, Psykisk helsevernlov kap. 4 og Pasient og brukerrettighetslov § 4-7, kap. 4A.

Den mest ekstreme form for inngrep er tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering, tvangsbehandling,  jf. CRPD art 14, 15 og 25,

En stats bruk av tvang og makt overfor sine borgere er uforenlig med respekt for menneskets iboende verdighet og integritet. Derfor skal menneskerettighetene verne mot slike inngrep fra staten. Funksjonshemmede trenger dette vernet som særlig utsatt minoritet i alle land.

Mange grove menneskerettsbrudd får passere etter dagens lovgivning.

Både LDO og SO og forskning har dokumentert at den omfattende bruken av tvang, ikke kan forklares utfra objektive hensyn som helse og skadeavvergelse. Geografiske forskjeller, mangel på faglært personell og mangel på tid viser seg å være av avgjørende betydning for omfanget av tvangsbruk. I tillegg dispensasjoner fra utdanningskravene i 80 % av tvangsvedtakene

Kommunal helse- og omsorgstjenestelov har dessuten en særlig vid hjemmel for bruk av tvang som begrunnes i hensyn til søvn, hvile, påkledning, opplæring og trening.

Barnevernsloven hjemler også tvang. Denne er så vidt vi kan bedømme, ikke begrunnet i funksjonsevne, og vi kjenner ikke til dokumentasjon på betydning av funksjonsevne i vedtak.

Forskning over lengre tid har vist at Norge ligger på Europatoppen når det gjelder bruk av tvang i psykiatrien. Selv om det hefter usikkerhet ved sammenligning på tvers av landegrenser (registreringspraksis osv.), vet vi at tvangsbruken i Norge bare har fortsatt å øke frem til nå.[11]

Til tross for påstander om at lovendringen i psykisk helsevernlov i 2017 (samtykkekompetente personer kan nekte tvang), har gjort det vanskeligere å bruke tvang, viser statistikk det motsatte.   

5.1.2 Vergemålslovgivning

Vi viser til artikkel 12 og CRPD-komiteens anbefalinger om å oppheve vergemålsloven og erstatte den med en lov om beslutningsstøtte som støtter den enkeltes vilje uavhengig av personens behov for støtte, CO 20.a til e

Vergemålslovgivning springer ut av tradisjonelle formynderregimer som har rammet kvinner, ikke-hvite og funksjonshemmede. Avskaffelse av umyndiggjøringsinstituttet krever et paradigmeskifte som Norge har vist seg hittil å ikke være moden for.

Norge har mange lover som hjemler umyndiggjøring på grunnlag av funksjonsevne (medisinsk definerte diagnoser) i strid med CRPD artikkel 12 Likhet for loven.

Med utgangspunkt i Vergemålslovens svært vidtgående hjemler for vergers myndighet til å ta beslutninger/handle på vegne av, som innskrenker sivile rettigheter både i økonomiske og personlige forhold.

Avgrensningen etter § 21 Vergemålets innhold og omfang, fjerde ledd, er heller ikke absolutt:

Vergemålet kan ikke omfatte kompetansen til å stemme ved valg, inngå ekteskap, erkjenne farskap, samtykke til donasjon av organer, opprette eller tilbakekalle testament, samtykke til tvang eller kompetansen i andre særlig personlige forhold uten særskilt hjemmel i lov.

Forbeholdet om hjemmel i lov har som følgekonsekvens at flere norske lover strider mot ulike artikler i CRPD. Verger er gitt kompetanse både i Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-7 og  Kommunal helse- og omsorgslov § 9-3, første ledd, til å bli hørt i spørsmål om tvang og makt.

Etter hol § 9-3 tredje ledd, stilles det ikke krav om langvarig kjennskap til personen:

Dersom verge ikke allerede er oppnevnt der kommunen anser det aktuelt å fatte vedtak om bruk av tvang og makt etter reglene i kapitlet her, skal verge oppnevnes. Kommunen skal begjære oppnevning av verge dersom ikke oppnevning er begjært av andre som kan fremsette slik begjæring, jf. vergemålsloven § 56. Opplysninger om personlige forhold som vergen mottar, kan bare gis videre dersom det er nødvendig for å utføre vergeoppdraget.

Videre gis verger kompetanse til å nekte ekteskapsinngåelse, begjære sterilisering og søke abort jf. hhv. Steriliseringsloven § 4, Abortloven § 4 og Ekteskapsloven § 2, omtalt i 5.2.1.

Endringer som er gjort i vergemålsloven nylig, bl.a. som følge av tolkningsuttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling i 2018, endrer ikke det faktum at loven hjemler umyndiggjøring § 20, og fratakelse av disposisjonsrett dersom lege erklærer at en person ikke har samtykkekompetanse § 33.2.

Endringsforslagene kan derimot langt på vei leses som innrømmelser av at tidligere endringer i vergemålslovgivningen, ikke la CRPD til grunn. I Ot.prp. 110 (2008-2009)[12] blir CRPD stort sett tolket å være i samsvar med NOU 2004:16 Vergemål og Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4.[13] En slik tolkning avdekker med all tydelighet at norske myndigheter ikke har erkjent at CRPD krever et paradigmeskifte.[14]

Både forarbeidene og en rekke eksperter har poengtert at beslutningsstøtte skal gis uten fratakelse av rettslig handleevne, dvs. opptil 100 %. Beslutningsstøtte er en fleksibel løsning som skal tilpasses den enkelte utfra de til enhver tid eksisterende behov for beslutningsstøtte.

Årsaken er nettopp at fratakelse av rettslig handleevne utgjør et dramatisk inngrep i den enkeltes verdighet og integritet. Professor Gerard Quinn, FNs nåværende spesialrapportør på funksjonshemmedes rettigheter, har i en rekke arbeider og taler sammenlignet umyndiggjøring med «civil death»[15]

Det bør fremstå som ulogisk og utopisk, at de som har størst begrensninger og minst ressurser, skal tillegges å være best utrustet til å få omgjort en dom.

Omgjørelse av en dom om fratakelse av rettslig handleevne krever enormt med ressurser av alle som måtte være i en slik situasjon (dvs. også personer uten nedsatt kognitiv og eller psykososial funksjonsevne).

Det samme er tilfellet for alle dem som uten dom, men i praksis, har bitt fratatt all rett til å bestemme over sitt liv, etter § 33.2 i vergemålsloven. Vi vil her minne om Tolgasaken.

Denne formen for umyndiggjøring erkjennes ikke av norske myndigheter å falle inn under ufrivillig vergemål, til tross for at den omfatter ca. 40 % av voksne under vergemål, utviklingshemmede primært.[16]

Vi vil underbygge vårt syn med et par rettsavgjørelser; en ekte og en fiktiv.

Dommen som er vist til i mandatet: HR-2016-2591-A, var den første Høyesterettsdommen som forholdt seg til CRPD og tolkningserklæringene i en vergemålssak.

Det dommen demonstrerer er at personer under vergemål som gir klart uttrykk for sin vilje, ikke vil bli hørt så lenge Norge opprettholder sine tolkningserklæringer, jf. Vedlegg 1.

I NFUs tribunal 2019 ble det demonstrert at det er umulig for en person å få medhold i retten når legen har erklært at personen ikke er samtykkekompetent.

Saken som ble prøvet, var basert på en faktisk person og situasjon. Saksøker «Karl» ønsker å flytte fra boligfellesskap hvor han mistrives stort. og få sin mor som verge i stedet for en ukjent verge som går mot hans vilje og ønsker. Vergen holder han atskilt fra foreldrene.

Retten fant at den ikke kunne overprøve legens skjønn.

Vi mener å ha dekning for å si at heller ikke Tolgasaken ville ha fått samme resultat om det ikke hadde vært for at media engasjerte seg tungt og klarte å få overbevist både politikere og opinion om at brødrene var feilaktig diagnostisert.

Her er imidlertid poenget at for personer som faktisk er utviklingshemmede, og ikke kan påberope seg å være feildiagnostisert, vil det være umulig å få rettens medhold.

Det er nå gjort en presisering i § 33 om at:

Vergen kan ikke foreta handlingen dersom det etter en samlet vurdering må legges til grunn at den er i strid med personens ønsker.

Vår oppfatning er at denne presiseringen ikke vil endre dagens rettspraksis.

Vi utdyper gjerne vårt ståsted om ekspertutvalget ønsker det.

Videre vil vi understreke at den makt legen er gitt i slike saker, ikke står i forhold til legers forutsetning for å kunne foreta slike vurderinger av personers evne til å forstå handlinger som angår dem i eget liv.

Dette ble også påpekt av en lege fra salen under NFUs Tribunal.

Vi mener det er viktig å ta dette med seg også ved innføring av en lov om beslutningsstøtte, siden slike unntaksbestemmelser som § 33.2 har lett for å følge med, eller i verste fall, begrense beslutningsstøttelovens personkrets.

5.2 Lover i motstrid med CRPD artikkel 23

5.2.1 Steriliseringsloven § 4 Abortloven § 4 Ekteskapsloven § 2

Det fremgår tydelig av CRPD artikkel 23 at funksjonshemmede har samme rett som andre borgere til å inngå ekteskap, stifte familie og beholde sin fruktbarhet:

Article 23 Respect for home and the family

1. States Parties shall take effective and appropriate measures to eliminate discrimination against persons with disabilities in all matters relating to marriage, family, parenthood and relationships, on an equal basis with others, so as to ensure that:

(a) The right of all persons with disabilities who are of marriageable age to marry and to found a family on the basis of free and full consent of the intending spouses is recognized;

(b) The rights of persons with disabilities to decide freely and responsibly on the number and spacing of their children and to have access to age-appropriate information, reproductive and family planning education are recognized, and the means necessary to enable them to exercise these rights are provided;

(c) Persons with disabilities, including children, retain their fertility on an equal basis with others.

Etter dagens lovgivning gis verge myndighet til, på grunnlag av funksjonsnedsettelse, å frata voksne borgere disse rettighetene.

 Etter Steriliseringslovens § 4 andre ledd, kan verge søke om sterilisering:

§ 4. Begjæring eller søknad om sterilisering fremsettes av den som ønsker å bli sterilisert.

Er vedkommende under 18 år eller alvorlig sinnslidende eller alvorlig psykisk utviklingshemmet eller alvorlig psykisk svekket, kreves også samtykke fra vergen.

Vergen kan fremsette søknad på vegne av person som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes.

Etter Abortlovens § 4 kan verge begjære abort:

§ 4. Begjæringen om svangerskapsavbrudd skal fremsettes av kvinnen selv. Er hun under 16 år, skal den eller de som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg, med mindre særlige grunner taler mot det. Er kvinnen psykisk utviklingshemmet, skal hennes verge på tilsvarende måte gis anledning til å uttale seg.

Er kvinnen alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, kan begjæringen settes fram av vergen. Kvinnens samtykke skal innhentes såfremt det kan antas at hun har evne til å forstå betydningen av inngrepet.

Etter Ekteskapsloven kan verge nekte noen å inngå ekteskap:

§ 2.Adgangen til å inngå ekteskap for personer som er satt under vergemål

Den som er satt under vergemål, må ha samtykke fra vergen for å inngå ekteskap dersom det faller innenfor vergens oppdrag å gi slikt samtykke. Nekter vergen, kan statsforvalteren likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

Lovgivningen gir verger svært omfattende fullmakter til inngrep i voksne borgeres privat- og familieliv som er i strid med borgeres grunnleggende sivile menneskerettigheter.

Som både SO og LDO, samt sivilt samfunn har dokumentert, skjer dette mot personers uttrykte vilje, og bestemmes av verger som ofte ikke kjenner personen i det hele tatt.

5.3 Lovgivning i strid med CRPD artikkel 12 og 13

5.3.1 Tvisteloven §§ 2-2, 36-3 – prosessdyktighet

Som allerede vist, ivaretar ikke norsk lovverk enhver borgers rett til å reise sak for domstolen.

Dette må gjelde uavhengig av om en person har verge. Ikke minst må dette gjelde i en sak der vergehaver nettopp reiser søksmål for å få opphevet sitt vergemål. I en slik sak vil en verge som er uenig i dette, måtte anses å være inhabil part i saken.

Slik vi ser det, er det behov for presisering av bestemmelser om prosessdyktighet, for å sikre at likhet for loven og lik tilgang til retten og rettsmidler, jf. CRPD art 12 og 13.

Dagens lovverk:

Kapittel 2. Parter, prosessdyktighet og stedfortredere

§ 2-2.Prosessdyktighet

4) En person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken, er ikke prosessdyktig. Har ikke personen verge, skal retten sørge for at det oppnevnes verge.

Kapittel 36. Saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren

§ 36-3 Partsforhold og prosessdyktighet

(2) Den vedtaket retter seg mot, kan reise søksmål på egen hånd dersom vedkommende er i stand til å forstå hva saken gjelder.

Vi ber ekspertutvalget vurdere denne dommen fra Eidsivating Lagmannsrett,[17] hvor det for oss ser ut som at mannen for all fremtid vil være avskåret fra å ta opp saken med forvaltningen eller domstolen, så lenge hans verge ikke er enig. Sitat:

«På denne bakgrunn finner lagmannsretten – som tingretten – at det er nødvendig å frata A rettslig handleevne for følende personlige forhold:

– Retten til å la seg representere ovenfor domstolene, forvaltningen og andre offentlige myndigheter.

– Retten til å endre fastlege og å ta avgjørelser om deltakelse på og bestilling av helseundersøkelser.

– Retten til å la seg representere i spørsmål om valg av bolig.»

5.3.2 Straffeprosessloven

Funksjonshemmede har ikke lik tilgang til retten og rettsmidler i Norge.

Vi viser til Norges forpliktelser etter artikkel 13, og CRPD-komiteens tilbakemelding til Norge i 2019 om artikkel 13:

22. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten:

(a) Sikrer prosessuell og alderstilpasset tilrettelegging i rettsvesenet og hos politiet og påtalemyndigheten,

Norge har i flere år forsømt plikten til å sikre prosessuell tilrettelegging (“Procedural accommodations”) etter artikkel 13.

Vi viser til GC No. 6 til artikkel 5[18]:

25. (d) “Procedural accommodations” in the context of access to justice should not be confused with reasonable accommodation; while the latter is limited by the concept of disproportionality, procedural accommodations are not.

Vi ber ekspertutvalget vurdere behovet for å presisere i all relevant lovgivning, plikten til å sikre prosessuell tilrettelegging.

På grunnlag av nedenstående kilder, mener vi det er god grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt rettsapparatet erkjenner og eller forstår sitt ansvar for å sikre prosessuell tilrettelegging. Vårt inntrykk er at verken Domstolsadministrasjonen eller norske myndigheter har erkjent at plikten må innfris umiddelbart som en grunnleggende sivil rettighet, og ikke som en plikt som kan innfris på sikt utfra en vurdering om hva som er en uforholdsmessig byrde.

I brev fra Domstoladministrasjonen, DA, til domstolene v/domstolleder av 6.12.2013, om domstolenes plikt til tilrettelegging for funksjonshemmede meddommere, viser DA til CRPD og § 4 i daværende Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og § 3 om aktivitetsplikt.

Selv om DA presiserer at meddommere ikke er arbeidstakere, vises det overraskende nok også til § 12 som gjelder plikt til individuell tilrettelegging for arbeidstakere. DA siterer ordlyden i 5. ledd om at plikten ikke omfatter «tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde.»

Videre opplyser DA på domstol.no følgende[19]:

Nokre rettssalar har teleslynger, men ikkje alle. Domstolen set også rett utanfor rettslokala. I slike tilfelle er ikkje tilpassa utstyr alltid tilgjengelig.

Denne informasjonen gis pr. i dag til potensielle meddommere. Den sier ingen ting om hvordan retten tar hensyn til funksjonshemmede i rollen som fornærmet, tiltalt, vitne.

Videre gjelder det retten til tilrettelagt avhør. Denne retten er forskriftsfestet for fornærmede og vitner, men ikke for personer som er tiltalt.

I lys av fakta som har kommet frem helt siden det doble justismordet på Fritz Moen[20], og senere  i flere gjenopptakelsessaker om mangelfulle og kritikkverdige avhørsmetoder og fravær av nødvendig kommunikasjonskompetanse, vil vi sterkt oppfordre ekspertgruppen til å foreslå forskriftsfesting av retten til tilrettelagte avhør av mistenkte på samme måte som hjemlet i Forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør).

5.3.3 Utilregnelighetslovgivning, Strafferettslige særreaksjoner

Straffeloven § 20 Skyldevne, Kapittel 12. Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg

Psykisk helsevernlov Kapittel 5. Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern

Norges lovgivning om utilregnelighet og bruk av særreaksjoner er basert på diagnose/funksjonsnedsettelse, og er således i strid med CRPD.

Personer som har begått lovbrudd dømmes til behandling eller tvungen omsorg på grunnlag av diagnose/funksjonsnedsettelse.

Felles for slike særreaksjoner er at de legitimerer forskjellsbehandling som bryter med grunnleggende menneskerettigheter som likhet for loven basert på en medisinsk modell (jf. Vedlegg ll).

Særreaksjoner som forvaring, dom på overføring til tvungent psykisk helsevern og overføring til tvungen omsorg, legitimerer tidsubestemte straffer (for noen over flere tiår og nærmest på livstid) og særegne soningsvilkår som ellers ikke er lovlige for andre lovbrytere.

Funksjonsnedsettelse/diagnose legitimerer langvarig isolasjon, og soning i såkalte «enmannsfengsler».[21]

Norge har gjentatte ganger fått kritikk av FNs torturkomité for bruken av isolasjon og omfanget av tiltaket. Dette rammer særlig personer som har psykososiale funksjonsnedsettelser.[22]

Vi viser til CRPD komiteens tilbakemelding til Danmark i 2014, siden den har samme relevant for Norge:

Liberty and security of the person (art. 14)

34. The Committee is concerned at the distinction made by the State party between punishment and treatment, according to which persons considered “unfit to stand trial” on account of their impairment are not punished but are sentenced to treatment. Treatment is a social control sanction and should be replaced by formal criminal sanctions for offenders whose involvement in crime has been determined. The procedure applied when determining whether a person should be sentenced to treatment is not in accordance with the safeguards that a criminal procedure should have if it may result in a sanction being imposed on a person. Sentencing a person to treatment is therefore incompatible with article 14.

35. The Committee recommends that the State party adopt a policy to initiate a structural review of the procedures used to sanction persons with disabilities when they commit criminal offences. The system should comply with the general safeguards and guarantees established for all persons accused of a crime in the criminal justice system,

Vi viser til NIM[23], SO og LDO om strafferettslige menneskerettsbrudd.

5.3.4 Lov om skadeerstatning og Lov om forsikringsavtaler

Vi ber utvalget vurdere denne lovgivningen opp mot CRPD artikkel 12 og 13.

Skadeerstatningsloven

§ 1-3.(sinnssykes ansvar m.v.)

1. Den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden, plikter å erstatte den skade han volder for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Var skadevolderen selvforskyldt brakt i en forbigående tilstand som nevnt, har han det ansvar som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler.

Lov om forsikringsavtaler:

§ 17-6. (avskjæring av innsigelser fra hjemmelsperson)

Overfor den som i god tro har registrert en rettighet stiftet ved avtale med den som ifølge registeret er forsikringstaker, kan det ikke gjøres gjeldende at vedkommendes råderett bygger på et ugyldig rettserverv. Dette gjelder likevel ikke dersom ugyldigheten skyldes falsk, forfalskning, sinnssykdom, grov tvang som nevnt i avtaleloven § 28, mindreårighet eller vergemål med fratakelse av rettslig handleevne.

5.3.5 Domstolsloven § 70 – krav om egnethet

Domstolslovens krav om at meddommere må være egnet i § 70 ble av domstolene i 2014[24] tolket slik at kravet utelukker blinde meddommere på generelt grunnlag.

Dette er også opplys på domstol.no[25]

Ein person som er døv eller blind, sterkt syns- eller høyrselssvekka eller ute av stand til å gjere seg forstått, kan ikkje veljast.

Utelukkelse av personer pga. funksjonsevne fra verv ved domstolen på generelt grunnlag er klart i strid med CRPD.

Vi vil også vise til at ECJ i 2021 kom til at utelukkelse av blinde som meddommere på generelt grunnlag, er i strid med Directive 2000/78/EC om likebehandling i arbeidslivet.[26]

Etter vår mening er utelukkelse av personer fra ulike roller, funksjoner og verv ved domstolen på grunnlag av funksjonsevne, klart i strid med CRPD.

CRPD artikkel 13 inneholder naturlig nok ikke en avgrensning av hvilke roller og verv som har rettigheter.

Hvorvidt en person er egnet, må avgjøres i hvert enkelt tilfelle.

Som GC No. 6 viser, er tilretteleggingsplikten etter CRPD artikkel 13 vidtrekkende når det gjelder å sikre lik tilgang til alle roller i rettsapparatet.

5.4 Barnets rett til å uttale seg og bli hørt CRPD artikkel 7

Barneloven §§ 29c, 31 – Barnevernsloven §§ 1-4, 10-2

Det er Barnekonvensjonens artikkel 12 som har ført til endring av Barnevernsloven og Barneloven mht. barns rett til å uttale seg og bli hørt.

Barnekonvensjonens artikkel 12

Art 12 1: Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

CRPD artikkel 7 tydeliggjør Barnekonvensjonens artikkel 12. CRPD art. 7 3. presiserer at retten til å uttale seg og bli hørt gjelder barn med nedsatt funksjonsevne, siden «ikke er i stand til» tradisjonelt har blitt tolket som at det er saklig å utelukke på grunnlag av funksjonsevne. Videre er det presisert at ikke bare alder og modenhet, men også funksjonsevne avgjør hvilken tilpasning som er påkrevet for å sikre rettigheten.

3. Partene skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som berører dem, og at deres synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnas alder og modenhet, på lik linje med andre barn, og at de har krav på hjelp tilpasset deres nedsatte funksjonsevne og alder for å kunne utøve denne rettigheten.

Som sitatene fra de aktuelle bestemmelsene i Barneloven og Barnevernsloven viser, er det ikke gjort noen endringer for å sikre samsvar med CRPD artikkel 7.

Spørsmålene som må stilles blir da:

Hvordan tolkes kriteriet: «(ikke) er i stand til»/«(ikkje) er i stand til» i rettspraksis?

Sikres barn at hjelp tilpasses deres funksjonsevne?

For å fremheve mangelen på samsvar med presiseringene i CRPD, har vi understreket de aktuelle formuleringene i lovene.

Barnevernslovens § 1-4

§ 1-4.Barnets rett til medvirkning

Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

§ 10-2 Barns rettigheter i barnevernsinstitusjon

Barn har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet under opphold i barnevernsinstitusjon, jf. § 1-4. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Institusjonen må sørge for at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved andre forhold som vedrører barnet.

Barneloven §§ 29c, 31

§ 29 c. Stillinga til verja

Verja kan ikkje reise slektskapssak for ein person under verjemål som har fylt 15 år, utan samtykke frå personen med mindre personen ikkje er i stand til å forstå kva eit samtykke fører med seg.

§ 31 Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

• Samsvar med CRPD må vurderes ved innføring og endring av lover, i mandater for utredning av lovverk og politikk

Vi erfarer hele tiden at lovendringer, offentlige utredninger av nytt lovverk, politikk, reformer, stortingsmeldinger, planer og andre styringsdokumenter ikke hensyntar funksjonshemmedes menneskerettigheter, og at CRPD ikke engang er nevnt, verken i mandat eller i utredning. Derimot konstaterer vi at konvensjonene i MR-loven blir lagt til grunn.

Eksempler av nyere dato er endring av barneloven og barnevernsloven.

Vi vil trekke frem strafferettsområdet som et særlig bekymringsfullt område når det gjelder å utelate CRPD. Både fra LDO, SO og NIMs årsrapport for 2022 pekes det på brudd på funksjonshemmedes menneskerettighetene. Norge har også fått kritikk i mange år for bruk av isolasjon.

Eksempler er Meld.St. 39 (2020-21) Kriminalomsorgsmeldingen – fremtidens kriminalomsorg og straffegjennomføring. CRPD er nevnt en gang, men verken i forhold til soningsforhold for utviklingshemmede eller gruppen som kalles innsatte med psykisk lidelser.

Det kan synes som JD ikke har forstått at sistnevnte gruppe faktisk tilhører kategorien funksjonshemmede og dermed er omfattet av CRPD.

Temaer som isolasjon og tvungent psykisk helsevern behandles som om CRPD ikke finnes.

Et av de tydeligste eksempler på at CRPD blir direkte avfeid og ikke respektert, finner vi i NOU 2014:10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, som fortsatt legger premisser for politikken på dette området.

Utvalget uttrykker at de bygger på: «de grunnleggende og tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer av strafferettslig utilregnelighet».

Og hevder at:

«CRPD ikke kan være til hinder for dagens regelverk om utilregnelighet, fordi CRPD ikke gir nye rettigheter.»

Med en slik forståelse, vil man også kunne fastholde at CEDAW ikke rokker ved «de grunnleggende og tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer» om menns rett til å bestemme over kvinner på ulike områder. CEDAW gir ikke nye rettigheter, men likevel fant man det påkrevet å presisere kvinners selvsagte universelle rettigheter i egen konvensjon.

Tvangslovutvalget velger i likhet med Tilregnelighetsutvalget å vektlegge EMK og EMD fremfor CRPD i NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten .

Utvalget erkjenner flere steder i gjennomgangen av rettspraksis fra EMD jf. kap. 7, at rettspraksis er under endring, påvirket av nyere FN konvensjoner, dvs. EMDs tolkninger påvirkes av konvensjoner som ikke gir nye menneskerettigheter, men kun presiserer at universelle menneskerettigheter faktisk er universelle. Men som utvalget finner, omfatter denne innrømmelsen først og fremst Barnekonvensjonen, jf. s. 171:

EMD har i senere praksis lagt vekt på Barnekonvensjonen og Barnekomiteens tolkning av den. Det er dermed ikke gitt at EMD ville kommet til samme resultat i dag som den gang.

Som vi skriver i vårt høringssvar til NOU 2019:14:

Med denne erkjennelsen blir det uforståelig at utvalget kan basere seg på EMD og feier til side CRPD, som er den nyeste og eneste konvensjonen som tar utgangspunkt i vår tids syn på mennesker med funksjonsnedsettelser, og legger det til grunn for tydeliggjøring av funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Det er grunn til å minne om at også menneskerettigheter er barn av sin tid. Selv om EMK artikkel 5 e) også legitimerer innesperring av løsgjengere, har Norge funnet det nødvendig å avskaffe slik lovgivning som er i utakt med dagens menneskesyn

• Behov for gjennomgang av lovverket for å avskaffe uverdig, diskriminerende og stigmatiserende begrepsbruk

Lovverket bærer tydelig preg av fortidens menneskesyn ved at mange lover bruker uverdig, stigmatiserende og diskriminerende begreper og formuleringer.

Lovverket er åpenbart gjennomgått for å luke ut ord og begreper om andre grupper i årenes løp. Vi kan derfor ikke se noen saklig grunn til å behandle borgere med funksjonsnedsettelse på en mer nedverdigende måte enn alle andre.

Vi har allerede sitert fra disse lovene som utgjør verstingene i lovverket:

Skadeerstatningsloven

§ 1-3.(sinnssykes ansvar m.v.)

1. Den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden, plikter å erstatte den skade han volder for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Var skadevolderen selvforskyldt brakt i en forbigående tilstand som nevnt, har han det ansvar som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler.

Lov om forsikringsavtaler, sist revidert i 2013:

§ 17-6. (avskjæring av innsigelser fra hjemmelsperson)

Overfor den som i god tro har registrert en rettighet stiftet ved avtale med den som ifølge registeret er forsikringstaker, kan det ikke gjøres gjeldende at vedkommendes råderett bygger på et ugyldig rettserverv. Dette gjelder likevel ikke dersom ugyldigheten skyldes falsk, forfalskning, sinnssykdom, grov tvang som nevnt i avtaleloven § 28, mindreårighet eller vergemål med fratakelse av rettslig handleevne.

Vi har påpekt behov for språkendring i våre høringssvar til forslag om lovendringer, men opplever at lovutvalg i liten grad er villig til å endre fordomsfullt språk.

Vedlegg l

Kilder for tolkning av CRPD artikkel 12 og 14/25.

Tolkningserklæringenes betydning i norsk rett

Norges svar til CRPD-komiteen om tolkningserklæringenes betydning i norsk rett:

When it comes to the interpretive declarations, the declarations has no bearing on the legal status on the Convention in Norwegian law, nor how the Convention is followed up by Norwegian authorities, including municipalities. Finally, it is also important to note that the CRPD is used more often than CEDAW in national court, even though CEDAW is incorporated into the Human Rights act.

HR-2016-1286-A

Norge har avgitt en særskilt erklæring til artikkel 14, bygget på den forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling «når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier.

HR-2016-2591-A

Norges forpliktelser etter CRPD artikkel 12, endrer ikke vergemålslovens klare regel om at rettslig handleevne i økonomiske forhold kan fratas fullt ut. Det vises særlig til tolkningserklæringen som ble avgitt fra norsk side i tilknytning til ratifikasjonen av konvensjonen i 2013. Der forutsettes det at fratakelse av rettslig handleevne er i samsvar med konvensjonen. Uttalelser fra konvensjonsorganet CRPD-komiteen som går i annen retning, kan ikke tillegges avgjørende vekt.

HR-2016-1286-A
Heller ikke FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne er til hinder for bruk av tvang etter psykisk helsevernloven. Det vises til rettssikkerhetsgarantiene i loven og formålet med tvangen i et tilfelle som dette.

Norges forsvar for å avgi Tolkningserklæringer

Prop 106 S (2011-2012 Ratifisering

S. 16: FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur har også i enkelte uttalelser gitt uttrykk for at tvangsinnleggelse og tvangsbehandling kan være i strid med konvensjonen.

S. 16: Andre stater som har ratifisert konvensjonen, støtter ikke de mer vidtgående rettsoppfatninger som har vært gjort gjeldende av FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur

Land med tolkningserklæringer

14 land til art 12 – NB: flere har likevel ratifisert tilleggsprotokoll

Australia, Canada, Egypt, Estland, Frankrike, Georgia, Irland, Kuwait, Nederland, Norge, Polen, Syria, Singapore, Uzbekistan, Venezuela

4 land til art 14:

Australia, Irland, Nederland, Norge

FN spesialrapportør funksjonshemmedes rettigheter 2018

37.Thirteen States parties to the Convention have issued reservations and declarations upon ratification or accession, with the intention of limiting the implementation of article 12 and other related articles. According to article 19 of the Vienna Convention on the Law of Treaties and article 46 of the Convention itself, reservations and declarations incompatible with the object and purpose of the Convention are not permitted.

Given the centrality of article 12 to the enjoyment and exercise of all rights set out in the Convention, such restrictions clearly contradict the object and purpose of the Convention, as they hinder and/or deny the full and equal enjoyment of all human rights and fundamental freedoms by all persons with disabilities.

Kilde: A/HRC/37/56 Report of the Special Rapporteur on the rights of persons with disabilities

https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G17/360/32/PDF/G1736032.pdf?OpenElement

FN organer om vergemål og tvang

FN HRC om art 12

44. Article 16, paragraph 1, of the International Covenant on Civil and Political Rights already requires the recognition of legal personality of persons with disabilities. The implementation of the obligations contained in article 12, paragraphs 2, 3, 4 and 5, of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities, on the other hand, requires a thorough review of both civil as well as criminal legislation containing elements of legal competence.

45. In the area of civil law, interdiction and guardianship laws should represent a priority area for legislative review and reform. Legislation currently in force in numerous countries allows the interdiction or declaration of incapacity of persons on the basis of their mental, intellectual or sensory impairment and the attribution to a guardian of the legal capacity to act on their behalf.

Whether the existence of a disability is a direct or indirect ground for a declaration of legal incapacity, legislation of this kind conflicts with the recognition of legal capacity of persons with disabilities enshrined in article 12, paragraph 2.

Kilde: A/HRC/10/48 para 45 – 2009

https://www2.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/docs/10session/a.hrc.10.48.pdf

FN HRC om art 14/25

49. Legislation authorizing the institutionalization of persons with disabilities on the grounds of their disability without their free and informed consent must be abolished. This must include the repeal of provisions authorizing institutionalization of persons with disabilities for their care and treatment without their free and informed consent, as well as provisions authorizing the preventive detention of persons with disabilities on grounds such as the likelihood of them posing a danger to themselves or others, in all cases in which such grounds of care, treatment and public security are linked in legislation to an apparent or diagnosed mental illness.

Kilde: A/HRC/10/48 para 45 – 2009

https://www2.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/docs/10session/a.hrc.10.48.pdf

FNs Spesialrapportør på tortur 2013

«States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application«

Kilde: http://psychrights.org/Countries/UN/130304SpecialTortureRapporteurStatement.pdf

FNs spesialrapportører på helse og på funksjonshemmedes rettigheter 2015

«The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria. The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted».

Kilde: https://www.ohchr.org/en/press-releases/2015/10/dignity-must-prevail-appeal-do-away-non-consensual-psychiatric-treatment?LangID=E&NewsID=16583 

FN spesialrapportør helse 2017

Report of the Special Rapporteur on the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health

Kilde: A/HRC/35/21 – 2017

https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G17/076/04/PDF/G1707604.pdf?OpenElement

FNs Spesialrapportør på funksjonshemmedes menneskerettigheter 2019

Avsluttende uttalelse etter besøk i Norge, 11.10.19: I denne forbindelse oppfordrer jeg Regjeringen sterkt til å sørge for at den inneværende prosessen for lovendring garanterer at psykisk helsevern og sosiale tjenester ytes på grunnlag av fritt og informert samtykke. Jeg vil også gjenta min anbefaling om at Norge trekker sin fortolkende erklæring av artiklene 14 og 25 i CRPD.

Resolusjoner HRC

2016 A/HRC/RES/32/18

A/HRC/RES/32/18

https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G16/156/38/PDF/G1615638.pdf?OpenElement

2017 A/HRC/RES/36/13

https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G17/295/00/PDF/G1729500.pdf?OpenElement

2020 A/HRC/RES/43/13

https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G20/159/02/PDF/G2015902.pdf?OpenElement

HRC HCHR AnRep 2017

https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G17/021/32/PDF/G1702132.pdf?OpenElement

WHO – Quality Rights

Quality Rights:

“Guidance on community mental health services: promoting person centred and rights based approaches”, 10. Juni 21

ØSK-kom CO 2013 Norge

19. The Committee is concerned about the high frequency of compulsory treatment and confinement within the mental-health system of persons with psychosocial disabilities, and the inadequate legal framework regulating the application of coercive treatment (art. 12).

It also recommends that the State party incorporate into the law the abolition of the use of restraint and the enforced administration of intrusive and irreversible treatments such as neuroleptic drugs and electroconvulsive therapy.

Council of Europe

CoE HC 2015 art 14/25

The Commissioner calls on Norway to reform legislation on involuntary placements in a way that it applies objective and non-discriminatory criteria which are not specifically aimed at people with psycho-social disabilities.

Medical treatment should be based on free and fully informed consent with the exception of life-threatening emergencies when there is no disagreement about the absence of legal capacity

Hva sier CoE HC art 12?

The new Guardianship Act, which entered into force in 2013, still enables substituted decision-making and plenary guardianship with reference to psychosocial and intellectual disabilities. This is not in line with CRPD Article 12.

Kilde: Report by Nils Muižnieks, Commissioner for Human Rights of the CoE, Visit to Norway 2015

https://search.coe.int/commissioner/Pages/result_details.aspx?ObjectId=09000016806db77a

CoE Parliament Res.2291(2019)

2. The overall increase in the use of involuntary measures in mental health settings mainly results from a culture of confinement which focuses and relies on coercion to “control” and “treat” patients who are considered potentially “dangerous” to themselves or others.

Indeed, the notion of risk of harm to oneself or others remains a strong focus in justifications for involuntary measures across Council of Europe member States, despite the lack of empirical evidence regarding both the association between mental health conditions and violence, and the effectiveness of coercive measures in preventing self-harm or harm to others. Reliance on such coercive measures not only leads to arbitrary deprivations of liberty but, being unjustified differential treatment, it also violates the prohibition of discrimination.

Kilde: CoE Parliamentary Assembly Resolution 2291 (2019)

Ending coercion in mental health: the need for a human rights-based approach

https://assembly.coe.int/nw/xml/XRef/Xref-XML2HTML-en.asp?fileid=28038&lang=en

Vedlegg ll

Klassekampen 1  –  04.01.2012

Norske utilregnelighetsregler må endres

Forfatter: Ketil Lund,

Deltakere i debatten om den rettspsykiatriske sakkyndige erklæringen i Breivik-saken har dels vært uenige i konklusjonen om utilregnelighet, dels har de reist spørsmål om de norske utilregnelighetsreglene er for vide og bør endres.

Begge disse tilnærmelsene har som siktepunkt samfunnets behov for å kunne straffe Anders Behring Breivik som har kunnet planlegge og gjennomføre en forbrytelse av slike dimensjoner.

Erklæringen aktualiserer imidlertid også et annet perspektiv som har vært lite fremme og som i utviklingens medfør er blitt stadig mer påtrengende: Utilregnelighetsreglene inngår i en omfattende og diskriminerende lovgivning av mennesker med alvorlige psykososiale funksjonshemninger som psykoser er. Denne lovgivningen har sitt mest destruktive utslag i tvangspsykiatrien som årlig rammer tusenvis av mennesker ved å frakjenne dem autonomi, selvbestemmelse og ansvarlighet og krenke deres menneskeverd- og rettigheter.

Debatten i Breivik-saken har vist at diskrimineringen av mennesker med alvorlige psykososiale lidelser også på strafferettens område er særlig omfattende i Norge gjennom lovfestingen av det såkalte biologiske prinsipp som utilregnelighetsreglene hviler på. Jeg hører med blant dem som har vanskelig for å se at Breivik kan ha vært psykotisk på gjerningstidspunktet, men i denne sammenheng er det nok for meg å konstatere at en slik konklusjon nettopp er egnet til å illustrere det uholdbare i den strafferettslige diskrimineringen av mennesker med alvorlig svikt i sin psykososiale funksjonsevne. Det virker jo uforståelig at ikke Breivik skal holdes ansvarlig for ugjerningen i tråd med sin selvoppfatning.

For å bekjempe den paternalistiske fordomsfullhet gjeldende lovgivning med sine dehumaniserende virkninger springer ut av, må særlovgivningen avvikles, også innenfor strafferetten. Dette tilsies dessuten av utviklingen i de internasjonale menneskerettigheter, især av CRPD – konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder også mental/psykososial funksjonsevne, i kraft fra 2008.

Norge er ikke blant de mer enn 100 land som hittil har ratifisert konvensjonen. Det er også lite trolig at vi kommer til å ratifisere konvensjonen med den tilknyttete internasjonale klageordningen som kan innebære at vi får avgjørelser mot oss i klageorganet. Som internasjonale solidaritetsprosjekter står dessverre ikke menneskerettsinstrumentene like høyt i kurs som de en gang gjorde.

Etter CRPD artikkel 12 har mennesker med nedsatt funksjonsevne rettslig handleevne på lik linje med andre på alle livets områder. Dette omfatter rett til å stifte rettigheter og plikter og pådra seg ansvar på linje med andre. Det er ikke oppstilt unntak for mennesker med alvorlige psykososiale funksjonshemninger som psykoser er. Konvensjonen bygger i utgangspunktet på en modell for å sikre funksjonshemmede den støtten de trenger for å kunne utøve sin rettslige handleevne. Etter artikkel 14 i konvensjonen kan frihetsberøvelse ikke i noe tilfelle begrunnes i funksjonshemningen, men må i tilfelle skje på samme grunnlag som for andre.

Det er ikke lett å se at den diskriminering som ligger i utilregnelighetsreglene, lar seg forsvare i forhold til CRPD. Til det grunnleggende spørsmål om strafferettslig ansvarlighet, sier FNs høykommissær for menneskerettigheter om konvensjonen – Menneskerettightesrådet tiende sesjon, A/HCR/10/48, 26. januar 2009:

«På strafferettens område krever anerkjennelsen av rettslig handleevne [legal capacity] for personer med funksjonshemninger at et forsvar basert på strafferettslig uansvarlighet med grunnlag i en mental eller intellektuell funksjonshemning, må avskaffes. I stedet må det anvendes funksjonshemningsnøytrale normer om lovbruddets subjektive elementer, som tar i betraktning den individuelle tiltaltes situasjon.»

Som det fremgår av høykommissærens uttalelse, er det ikke funksjonshemningen i seg selv, men spørsmål knyttet til det subjektive element ved lovbruddet som må være avgjørende. Spørsmålet vil altså for eksempel være om det er handlet med forsett/overlegg. I mange tilfeller vil personer med alvorlige psykososiale lidelser som begår straffbare handlinger, ha handlet forsettlig – vært klar over at de begikk en straffbar handling. Har de vært ikke vært klar over hva de gjorde, vil de i likhet med alle andre måtte frifinnes for straff.

Det er ikke første gang spørsmålet tas opp. Allerede i 1983 ble det reist av Norsk forening for mental helse – som jeg den gang var advokat for – i en høringsuttalelse om nye strafferettslige særreaksjoner. Og vinteren 2011 ble det tatt opp av Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling i en høringsuttalelse til et forslag om utvidelse av virkeområdet for strafferettslige særreaksjoner for utilregnelige. Det er nå på høy tid at utilregnelighetsreglene utredes.

Når mennesker med alvorlige psykososiale lidelser anerkjennes som strafferettslig ansvarlige, oppstår særlige spørsmål om straffens innhold, hva slags straff som skal ilegges og hvordan soningen skal skje. Det sier seg selv at Kriminalomsorgen må ha et apparat som kan gi forsvarlig behandling eller hjelp til alle uavhengig av funksjonshemning eller sykdomsbilde.

Samtidig må det selvfølgelig finnes regler som fanger opp farlige mennesker som har begått straffbare handlinger, men som ikke kan straffes. I dag er det bare mennesker med alvorlige psykososiale lidelser som – endog uten å ha begått straffbare handlinger – kan innesperres på ubestemt tid ut fra antakelser om farlighet. Også dette er en uakseptabel diskriminering.

Enhver innesperring av hensyn til samfunnsvernet må besluttes av en domstol ut fra de beviskrav som gjelder i strafferetten. Og samfunnsvernet må utelukkende forvaltes av Kriminalomsorgen. Det må nå, etter mer enn 150 år, bli slutt på at dette også ivaretas av det psykiske helsevernet. Denne oppgaven har forkludret grensen mellom helseomsorg og vokteroppgaver og ikke bare bidratt til å bringe det psykiske helsevern i vanry, men også til stigmatisering av hele denne gruppen av funksjonshemmede.

[email protected]

---

[1] I 2000 fant det sted en styrking av status til FNs Standardreglers da FNs menneskerettighetskommisjon (UN Commission on Human Rights) slo fast i resolusjon 2000/51 at reglene skal anerkjennes som en dimensjon av menneskerettigheter. Dette førte ikke til noen realitetsendring.

[2] Peter Hjort på oppdrag fra daværende Rådet for funksjonshemmede: Et samfunn for alle – men hvem har ansvar for det? Intervjuer med 7 departementer og FFO.

[3] Undertegnede sammen med Knut Prytz, rådgiver i Sosial- og Helsedirektoratet utarbeidet på oppdrag fra direktoratet: Opplæringsprogram for saksbehandlere i departementene i FNs Standardregler for like muligheter for funksjonshemmede.

[4] Men først i 2009 CESC GC No. 20, p 28. 2009, endres definisjonen av diskriminering på grunnlag av disability i samsvar med CRPDs definisjon.

[5] Brev fra BLD 28.1.2014 Ref.: 12/3030, til FFO, SAFO og Stopp Diskrimineringen

Svar på spørsmål om inkorporering av CRPD i norsk lovgivning

[6] Prop 106 S (2011-2012) Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

[7] Legal Opinion on Article 12 of the CRPD, 2008, fra 31 menneskerettseksperter fra 16 land: https://disability-studies.leeds.ac.uk/wp-content/uploads/sites/40/library/legal-opinion-LegalOpinion-Art12-FINAL.pdf

[8] A Comprehensive and Integral International Convention on Protection and Promotion of the Rights and Dignity of Persons with Disabilities – Norway’s views

SECOND EUROPEAN CONFERENCE OF MINISTERS RESPONSIBLE FOR INTEGRATION POLICIES FOR PEOPLE WITH DISABILITIES. Malaga, Spain, 7-8 May 2003

[9] https://www.un.org/development/desa/disabilities/resources/ad-hoc-committee-on-a-comprehensive-and-integral-international-convention-on-the-protection-and-promotion-of-the-rights-and-dignity-of-persons-with-disabilities.html

[10]  Norway clarified its position. Everyone has rights; rights are inherent. It supported 9(a) and acknowledged that in certain cases, for certain people, 9(c) is needed. Just as a newborn baby has legal rights, but must mature into legal capacity, there are situations where an adult’s legal capacity may be compromised by a disability. For example, an unconscious person needs someone to look after her/his interests, raising the question: Does this person have legal capacity?  http://www.un.org/esa/socdev/enable/rights/ahc5sum25jan.htm

[11] https://www.ntnu.no/universitetsavisa/1597/tvang.html

https://www.aftenposten.no/norge/i/Oo1OA/norge-har-flest-tvangsinnleggelser-i-europa

[12] Ot.prp.nr.110 (2008–2009) Om lov om vergemål (vergemålsloven)

[13] Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4 om prinsipper vedrørende den rettslige beskyttelse av inkapable

voksne.

[14] https://www.un.org/esa/socdev/enable/convinfopara.htm

[15] Legal Opinion on Article 12 of the CRPD, 2008, fra 31 menneskerettseksperter fra 16 land: https://disability-studies.leeds.ac.uk/wp-content/uploads/sites/40/library/legal-opinion-LegalOpinion-Art12-FINAL.pdf

Quinn, Gerard (2011): ‘Legal Capacity Law Reform: The Revolution of the UN Convention on the Rights of Persons with Disability’ (Frontline: the voice of intellectual disability, issue 83, 2 August 2011) < Available at: http://frontline-ireland.com/legal-capacity-law-reform-the-revolution-of-the-un-convention-on-the-rights-of-persons-with-disability/>

McSherry, Bernadette (2012): ‘Legal capacity under the Convention on the Rights of Persons with Disabilities’ (2012) 20 Journal of Law and Medicine 22–27. PubMed PMID: 23156644.

Series, Lucy (2015): ‘Legal capacity and participation in litigation: Recent developments in the European Court of Human Rights’ (2015) 4 European Yearbook of Disability Law 103–128.

Flynn, Eilionóir and Anna Arstein-Kerslake, ‘State Intervention in the Lives of People with Disabilities: The Case for a Disability Neutral Framework’ (2017) 13 International Journal of Law in Context 1, 39.

Keene, Alex Ruck (2016): ‘Powers, defences and the ‘need’ for judicial sanction’ (2016) Elder Law Journal 244; Gooding, Piers and E. Flynn (2015): ‘Querying the Call to Introduce Mental Capacity Testing to Mental Health Law: Does the Doctrine of Necessity Provide an Alternative?’ (2015) 4 Laws 245–271.

[16] Sentrale kilder er Statens 1. rapport om CRPD og Prop. 141 L (2021-22) Endringer i vergemålsloven

[17] LE-2021-29867

[18] General comment No. 6 (2018) on equality and non-discrimination CRPD artikkel 5. Under bokstav G er pliktene etter 13.1 og 13.2 beskrevet utførlig.

[19] https://www.domstol.no/no/meddommer/val-av-meddommarar-for-kommunar-og-fylkeskommunar/ofte-stilte-sporsmal/

[20] NOU 2007:7 Fritz Moen saken

[21] https://www.tv2.no/spesialer/nyheter/de_ukjente_enmannsfengslene

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/visste-ikke-om-milliard-ordning-de-har-ansvar-for-a-undersoke/15309693/

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/nekter-a-svare-pa-lovbrudd-om-enmannsfengsel/15376527/?fbclid=IwAR3XvJb29gYLdIl5FZB4ply7kA968vzt86LJpQ5gsJ-celgV95n1FUxOZDU

7 HR

[22] https://www.sivilombudet.no/aktuelt/tortur-forebygging/fns-torturkomite-kritisk-til-norsk-isolasjon/

[23] NIMs årsrapport for 2022 behandler utviklingshemmedes soningforhold

[24] HR 2014-01118-U

[25] https://www.domstol.no/no/meddommer/val-av-meddommarar-for-kommunar-og-fylkeskommunar/ofte-stilte-sporsmal/

[26] Preliminary ruling – Equal treatment in employment and occupation – Discrimination on grounds of disability – Directive 2000/78/EC – https://curia.europa.eu/juris/document/document.jsf?docid=240246&doclang=en