Innspill om likestillings- og diskrimineringslov og håndheving
Til Likestillings- og diskrimineringsombudet
Stopp Diskrimineringen takker for invitasjon til å gi tilbakemelding på hvordan diskrimineringslovgivningen har fungert siden 2009.
Vårt formål er å kjempe for et mest mulig effektivt diskrimineringsvern, og vi er glad for å få denne anledningen til å oppsummere status.
Vi har i disse årene avgitt en rekke høringsuttalelser, innspill og anbefalinger til norske myndigheter, både alene og gjennom Menneskerettsalliansen. Vi vil derfor vise til disse dokumentene (se liste i vedlegg) i vår besvarelse, i den grad de er relevante.
En del er oppnådd, men dessverre gjenstår mye for at lovgivningen skal bli effektiv, og for at vernet fullt ut er harmonisert grunnlagene imellom.
Overordnet vil vi gjenta fra vår høringsuttalelse til NOU 2005:8 at diskrimineringsvernet for funksjonshemmede preges og svekkes av at tradisjonelle funksjonshemmende barrierer:
konkrete, fysiske forhold, tillegges større vekt enn andre typer barrierer, og får legge premissene for utforming og avgrensning av diskrimineringsvernet.
Dette er et trekk ved tilsvarende lovgivning i andre land.
Denne slagsiden kommer klart frem i besvarelsen nedenfor.
For at loven skal kunne gi et likestilt vern for alle grupper funksjonshemmede, må det foretas en systematisk gjennomgang for å rette opp skjevhetene.
1) Hva mener dere om lovens virkeområde, tolkningen av loven, praktiseringen og håndhevingen av loven?
Til en viss grad vil svarene være sammenfallende med svaret på neste spørsmål.
1.1 § 3 Stedlig virkeområde.
Stedlig virkeområde er fortsatt for snevert med flere unntak i vernet som omfatter funksjonshemmede; noen unntak mener vi er direkte diskriminerende.
1.1.1 Plikten til individuell tilrettelegging og universell utforming må gjelde Svalbard
Siden uforholdsmessighetsbegrensningen sikrer at relevante og viktige hensyn ivaretas, mener vi at det ikke er saklig å forby barn og voksne med funksjonsnedsettelser å kunne bo og oppholde seg på Svalbard. Vi vil også peke på at Svalbard i tillegg er blitt et vanlig turistmål.
1.1.2 Plikten til individuell tilrettelegging og universell utforming må gjelde norske skip
Vi finner ingen saklighetshensyn som tilsier at plikten til universell utforming ikke omfatter norske passasjerskip i utenriksfart, dvs. også utenfor EØS-området.
Vi vil her vise til at det er slått fast av Supreme Court i USA i 2005¹, i en sak som gjaldt norske cruiseskip, at den amerikanske diskrimineringsloven, ADA, også omfatter utenlandske
skip i amerikansk havn.
Dette handler om retten til å reise fritt på lik linje med resten av befolkningen, og norske skip som i dag er innredet som cruiseskip, kan ikke ha et slikt unntak.
1.1.3 Aktivitets- og redegjørelsesplikt må gjelde Svalbard, norske skip og luftfartøyer
Unntaket som er gjort for Kapittel 4 Aktivt likestillingsarbeid som pålegger offentlige myndigheter og arbeidsgivere aktivitets- og redegjørelsesplikt, heretter ARP, i §§ 24, 25 og 26, fremstår som en logisk brist, dvs. usaklig og dermed diskriminerende.
Det kan se ut til at samtlige lovutvalg og norske myndigheter forutsetter og mener at alle funksjonshemmede trenger helt spesiell og krevende tilrettelegging, og at dersom det finnes
saklig grunn for unntak for tilretteleggingsplikten, legitimerer det også unntak fra ARP.
Vi minner om at Syseutvalgets tilnærming var at innskrenkning av stedlig virkeområde gjaldt for hele loven. Ved endring av virkeområde, er det så vidt vi kan se, ikke gjort noen forsøk på
å gi en saklig begrunnelse i senere forarbeider for å gjøre samme unntak for ARP som for tilretteleggingsplikten.
Det er svært beklagelig at det fortsatt ser ut til å herske fordommer som bidrar til generalisering av den enormt store heterogene kategorien funksjonshemmede, og at disse får
legge føringer for diskrimineringsvernet.
Vi viser til at § 26 a)-d) har relevans for mange grupper funksjonshemmede som utmerket godt kan jobbe på Svalbard og på norske skip og fly, uten å kreve spesifikk tilrettelegging:
a) undersøke om det finnes risiko for diskriminering eller andre hindre for likestilling, herunder annethvert år kartlegge lønnsforhold fordelt etter kjønn og bruken av ufrivillig deltidsarbeid,
b) analysere årsakene til identifiserte risikoer,
c) iverksette tiltak som er egnet til å motvirke diskriminering, og bidra til økt likestilling og mangfold i virksomheten og
d) vurdere resultater av arbeidet etter bokstav a til c.
Dette tolker vi på samme måte som vi tolker en del andre logiske brister når det gjelder harmonisering av lovgivningen, bl.a. § 39, som et utslag av at funksjonshemmede eksperter på
1 http://www.accessiblesociety.org/topics/ada/norwegcruisedec0605.html
3
dette feltet har blitt holdt utenfor samtlige lovutvalg som siden 2009 har beskjeftiget seg med diskrimineringslovgivningen og likestillingspolitikken2, samt at funksjonshemmede også er
nærmest fraværende i ansvarlige departementer og blant lovgivere, jf. vårt svar om strukturell diskriminering avslutningsvis.
1.2 Virkeområde for kapittel 3 Universell utforming og individuell tilrettelegging er ikke i samsvar med CRPD
Vi viser til at plikten til generell og individuell tilrettelegging jf. CRPD artiklene 2, 5.3 og 9 ikke er innskrenket verken når det gjelder samfunnsområder eller når det gjelder bruk av
virkemidler. Enten tilretteleggingen må skje som individuell tilpasning på grunnlag av en persons løsningsbehov, eller som generell tilrettelegging fra myndighet, offentlige eller private aktører og tilbydere av varer, tjenester og informasjon, skal virkemidlene som tas i bruk, være egnede og av både fysisk og ikke fysisk art. Å sikre personlig service er en like naturlig og viktig plikt etter artikkel 9, som utforming eller endring av fysiske forhold.
Videre viser vi til at CRPD tydeliggjør at tilrettelegging er forutsetningen for at mange funksjonshemmede skal få oppfylt alle menneskerettigheter.
Tilgang til informasjon er en forutsetning for menings- og ytringsfriheten, politisk deltakelse og deltakelse i informasjonssamfunnet og på alle samfunnsområder.
Informasjon kan ikke slik loven gjør, reduseres til en forutsetning for å kunne bruke fysiske omgivelser, og underordnes en definisjon av fysiske forhold.
1.2.1 Loven hjemler ikke et rettskrav på varer og tjenester og informasjon
Stopp Diskrimineringen har helt siden første lovforslag i NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet, pekt på at diskrimineringslovgivningen må inneholde en proaktiv plikt til
generell tilrettelegging som siker et rettskrav på varer og tjenester, herunder personlig service, fleksibilitet i valg av kommunikasjons- og informasjonsmåter og midler.
Loven bærer fortsatt med seg svakheter som skyldes feilslutninger hos Syseutvalget mht. betydning av ulike typer virkemidler.
Vi siterer fra vårt innspill til arbeids- og sosialkomiteens høring 28.4.2008 om Ot.prp.44
(2007-2008):
Samtidig må vi med stor beklagelse konstatere at vår kamp for å få et fullverdig diskrimineringsvern for alle,
uavhengig av type funksjonsnedsettelse, ikke har ført fram.
Lovforslaget bærer fortsatt preg av viktige mangler som vi påpekte i vår høringsuttalelse til NOU 2005:8, ikke
minst den feilslutning at universell utforming er universalmidlet som ifølge Syseutvalget fjerner barrierene
for deltakelse for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne med unntak av et lite fåtall med sterke kognitive
funksjonsnedsettelser.
Med dette mente vi at Syseutvalgets forslag ikke ga rett til varer og tjenester som sådan, men
til ett bestemt virkemiddel; fysisk tilrettelegging av bygg og transport, noe utvalget også
presiserer selv på s. 185:
Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold. Imidlertid vil fysiske forhold ofte utgjøre de
grunnleggende forutsetningene for å kunne benytte tjenesten.
2 NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern, NOU 2011: 18 Struktur for likestilling, NOU 2012:15 Politikk for
likestilling
4
En rangering av betydningen av ulike typer funksjonshemmende barrierer er verken i tråd
med NOU 2001:22 Fra bruker til borger eller CRPD.
Til tross for at utvalget viser til at USA, Storbritannia og Australia har tilretteleggingsplikt av
proaktiv karakter, velger utvalget å avgrense plikten til rent fysiske barrierer, noe disse
landene ikke har gjort. Derfor er konklusjonen fra utvalgets flertall overraskende i kap.
10.12.2 s. 183: de landene som har tilretteleggingsregler av slik generell proaktiv karakter, lykkes best i å
skape et tilgjengelig samfunn.
BLD bestilte en juridisk betenkning om rettskravet på varer, tjenester og informasjon,
16.9.2008 som ble utført av Ann Helen Aarø, og samtidig satte BLD i gang et
utredningsarbeid av rettskravet sammen med sivilt samfunn. Det foreligger rapport og
utredning av økonomiske konsekvenser fra Proba. Ettersom anslaget var altfor upresist, ble
utredningen lagt bort.
LDO har selv skrevet en rapport om et slikt rettskrav i lys av CRPD i 2013.
Videre har vi laget en rekke innspill både til komiteen i 2008 og til BLDs utredning jf. liste i
vedlegg.
Vi viser også til CRPD-koalisjonens alternative rapport til CRPD-komiteen.
Som den juridiske betenkningen peker på, kan man kun utlede minimumskrav fra forbudet
mot indirekte diskriminering. Dette har selvsagt store konsekvenser for funksjonshemmede
som er avhengig av personlig service og fleksibilitet for å nyttiggjøre seg tjenester.
1.2.2 Syseutvalgets manglende kompetanse på IKT og informasjons og
kommunikasjonsbarrierers betydning
Loven bærer også fortsatt med seg svakheter fra andre kunnskapshull i Syseutvalget. I kap.
10.12.6.1, fastslår utvalget at:
Etter utvalgets oppfatning vil det fysiske, bygde miljøet som er rettet mot allmennheten, være den meste
sentrale arenaen for samfunnsdeltakelse og dermed i kjerneområdet for et krav til universell utforming.
Dette er positivt galt, og viser at utvalget igjen (jf. 1.2.1 om tjenester) overser hvor heterogen
kategorien funksjonshemmede er, og for det andre at utvalget mangler kompetanse om hva
informasjons- og kommunikasjonsbarrierer består i. Utvalgets flertall gir selv uttrykk for at de
har manglende kompetanse på området IKT, og overlater derfor til sektoransvarlige
myndigheter å vurdere behov for lovverk.
Som følge av at IKT ble inkludert i plikten til universell utforming i loven fra 2008, ble en del
av problemet løst. Fortsatt er virkeområde for IKT-plikten for snevert, se svar på spørsmål 2).
Fortsatt gjenstår dessuten store hull som følge av at verken lovgiver eller senere
lovforarbeider har rettet opp feilslutninger fra NOU 2005:8 og den juridiske betenkningen
som Syseutvalget selv fikk gjennomført.
Store grupper funksjonshemmede er stengt ute fra diskrimineringsvernet på helt sentrale
samfunnsområder som følge av at loven ikke omfatter tilgang på informasjon som sådan.
Også teksting og tolking av ulike slag faller utenfor lovens virkeområde.
Dels skyldes dette avgrensningen av plikten til generell tilrettelegging til fysiske forhold.
Dels skyldes det at utvalget bygger på gale forutsetninger om hva som rent faktisk lar seg løse
fysisk (lovens definisjon), dvs. ved hjelp av IKT.
5
Vi vil derfor innledningsvis understreke at avgrensningen av hva slags type informasjon og
hvilke pliktsubjekter som skal være omfattet av plikten, er totalt underlagt og underordnet
premisser for hva som kan anses som fysiske forhold. Informasjon behandles som en
forutsetning for å kunne bruke fysiske omgivelser, ikke som et mål i seg selv, slik det faktisk er
i et moderne informasjonssamfunn.
Dermed faller retten til informasjon, både som et selvstendig område og som en forutsetning
for samfunnsdeltakelse utenfor loven.
Vi har gitt en fyldig redegjørelse for feilslutninger og konsekvenser av disse når det gjelder
diskrimineringslovgivningens mangelfulle rettskrav på informasjon i pkt. 4.4 Hva innebærer
diskrimineringsforbudet i forhold til IKT og informasjon? i vår høringsuttalelse til NOU
2005:8. Nedenstående bygger for en stor del på dette høringssvaret.
Det første handler om at tolking (herunder tegnspråk, tekst til tale, synstolking) som utføres
av en person, i likhet med personlig kommunikasjon med tjenestetilbydere, rent faktisk faller
utenfor utvalgets plikt til universell utforming. Dette ble tatt opp under høringen med arbeidsog
sosialkomiteen, hvor både NDF, (Norges Døveforbund) og NFU (Norsk forbund for
utviklingshemmede) etterspurte et slikt vern. I et supplerende innspill til komiteen av
8.5.2008, presiserer vi at loven vil få disse hullene om komiteen ikke gjør endringer i tråd
med høringsuttalelsene, jf. pkt. 3) Hva faller utenfor plikten til universell utforming?3
Det andre handler utelukkende om manglende kompetanse, således legges gale forutsetninger
til grunn, gale forutsetninger som fortsatt hindrer deltakelse på mange områder.
Riktignok sier utvalget at informasjon kan omfattes av § 9, men det vises til betenkningens
konklusjon og understrekes at dette reiser særlige problemstillinger. Videre uttaler utvalget i
10.12.3.2, s. 156, at:
hvilke krav som eventuelt kan stilles etter § 9, må sees i sammenheng med den uforholdsmessighetsbegrensningen
som foreslås. Det overlates til praksis å trekke de nærmere grensene.
Bedømning av hva som må kalles uforholdsmessig ift. tilgjengeliggjøring av informasjon,
avhenger imidlertid, av kunnskap om hvordan generell tilgjengeliggjøring av informasjon
skjer, dvs. hva som er mulig og rimelig å få til teknologisk, og dermed hva som inngår i
hovedløsningen vs. hva som er en dyr særløsning. Det er denne kunnskapen utvalget manglet.
Dette kommer til uttrykk når det i betenkningen slås fast at det ikke er noe i veien for å stille
krav om teksting av TV-programmer og om bruk av bl.a. teleslynge på kino om lovgiver
ønsker det, fordi dette handler om universell utforming, uttrykt i kap. 3.1.3 i betenkningen på
denne måten:
For film, teater og liknende underholdningstjenester er universell utforming i første rekke et spørsmål om
tilgjengeliggjøring gjennom tekniske hjelpemidler som gjør det mulig å motta mediet på alternative måter, jf.
punkt 3.1.2 ovenfor om tjenesteytelser.
Mens det samtidig slås fast at tilgjengeliggjøring av det trykte medium, dreier seg om noe helt
annet:
For det trykte medium, aviser, bøker m. v., kan det vanskelig tenkes noe generelt krav om universell
utforming i den forstand at også svaksynte, blinde og dyslektikere skal kunne lese den aktuelle trykksak.
Blindeskrift eller braille vil ikke kunne erstatte det alminnelige format, slik at det i så fall måtte være tale om
3 Det supplerende innspillet av 8.5.2008 tar opp: 1) Vurderingen av uforholdsmessig byrde, 2) Tidsfrister, 3) Hva
faller utenfor plikten til universell utforming?
6
publisering både i normalformat og i blindeskrift/braille. Alternativt kunne man tenke seg tilbud til leserne
om opplesning per radio, eller opplesning knyttet til en innringningstjeneste. [150] Men et generelt pålegg om
noe slikt til alle trykksaksredaksjoner vil være for inngripende og hemmende for redaksjonene.
Syseutvalget og juristen tar utgangspunkt i at trykt tekst må lages på nytt i blindeskrift og
eller på lyd. Det forutsettes med andre ord at det må skapes et nytt produkt som ikke handler
om universell utforming. Utvalget bruker sin egen utredning som eksempel på en slik dyr
særløsning.
Konsekvensen av denne feilslutningen er for det første at en elektronisk utgave av bøker,
aviser osv. (som kan leses i punktskrift og på lyd) ikke defineres som del av hovedløsningen
på linje med trinnfri fysisk adkomst. Vi siterer fra 4.4 i vår høringsuttalelse til NOU 2005:8:
For det tredje, blir en ytterligere konsekvens at loven ikke hjemler at det kan stilles krav til alle som utgir og
publiserer tidsskrifter, aviser, bøker, inklusive fagbøker osv. og som mottar offentlig støtte, om at
publikasjonen skal være tilgjengelig i et elektronisk format som kan leses uavhengig av programvare. Det er
ingen ting i veien for å knytte slike betingelser til pressestøtten, eller stille krav ved overføringer til forlag, om
at de skal kunne tilby en elektronisk versjon av en bok som ikke er bearbeidet med trykkekoder.
Et eksempel kan illustrere konsekvensene av feilslutningen.
Dagens status er bl.a. (2018) at kun 40-50 av 26 000 lærebøker er i fulltekst, dvs. at
synshemmede elever ikke har tilgang til de lærebøkene resten av elevene har, uten at dette er
diskriminering. Dette selv om det ville latt seg gjøre å stille krav som vist over.
Alle bøker foreligger først i fulltekst, før de konverteres til formater som ofte er fullstendig
uleselige for elever med leselist og talesyntese.
Det bør være et krav om at bøkene tilbys i fulltekst til dem som må ha det formatet, og det er
ikke en uforholdsmessig byrde, siden dette er formatet alle bøker opprinnelig har.
1.3 Løftebrudd og ansvarsfraskrivelse hindrer at § 17 får full effekt
Stopp Diskrimineringen har i våre høringsuttalelser og innspill4 til utforming av
diskrimineringslovgivningen (2008, 2014, 2016), og også i CRPD-koalisjonens alternative
rapport, vist at manglende tidsfrister og rundskrivet fra 2010, hindrer at plikten etter § 17 blir
effektiv når det gjelder mer kostnadskrevende endringer av eksisterende bygg og
transportmidler.
Samtlige partier på Stortinget i 2008 sluttet opp om og forsto betydningen av, at det var
påkrevet å innføre juridisk bindende tidsfrister for at man skulle nå et mål om universell
utforming av Norge på alle områder innen en overskuelig fremtid. Det som skilte partiene i
2008 var at de hadde litt ulike tidshorisonter.
Isteden kom det et rundskriv fra flertallsregjeringen i 2010 som pålegger Nemnda å vise
varsomhet inntil det foreligger forskrifter med tidsfrister.
I vårt innspill 2014 gjengitt i vedlegg til vår høringsuttalelse 2016 skriver vi:
I forarbeidene til loven er det forutsatt at krav om oppgradering til universell utforming blir innført ved slike
særskilte forskrifter etter plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) punkt 10.2.4.11 og punkt
10.3.4.3. Dette tilsier at større eller mer omfattende og gjennomgående tiltak i eksisterende bygninger og
4 Høringsuttalelser til NOU 2005:8, Innspill 28.4.2008 og supplerende innspill 8.5.2008 til arbeids- og
sosialkomiteen, Innspill 2014 til BLD om ny lovgivning, Høringsuttalelse 2016 til felles lov s. 4 og 5 og vedlegget
s.14 og 15 som siterer fra Innspillet 2014
7
anlegg først skal skje med utgangspunkt i slike forskrifter for nærmere angitte og prioriterte
bygningskategorier.
I sak 40/2010 begrunner Nemnda sitt vedtak om at Drammen kommune ikke har brutt plikten til universell
utforming, med å vise til rundskrivet og også trekke inn daværende § 10, dagens § 15 i dtl. på følgende måte:
«Også proposisjonen kap. 17, om økonomiske konsekvenser av lovforslaget, bygger på at dtl. § 9 ikke vil
innebære omfattende kostnader før tidsfristene etter planlagte forskrifter er løpt ut.
Nemnda finner at det vil stride mot lovens system og klare anvisninger i forarbeidene dersom Nemnda i en
slik mellomperiode skal foreta de prioriteringer som er tenkt å tilligge, og også bør tilligge, andre organer.
Nemnda finner at § 10, og bakgrunnen for denne bestemmelsen, tilsier at dtl. § 9 tolkes med forsiktighet fram
til det foreligger forskrifter etter dtl. § 10. 15
Forarbeidene er svært klare på at lovgiver ønsker en skrittvis oppfyllelse av kravet om universell utforming.»
Det er vanskelig å oppfatte annet enn at det er en villet utvikling at plikten etter § 17 ikke skal
bli effektiv, siden myndighetene de siste årene har funnet det bekvemt å skylde på Nemnda.
Vi siterer her fra vår høringsuttalelse i 2016:
I høringsnotatet s. 102 nest øverste avsnitt står det:
En rekke rettighetsorganisasjoner har helt siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble vedtatt i 2008
etterlyst forskriftsfestede krav til universell utforming av eksisterende bygg.
Det er imidlertid ikke iverksatt eller planlagt et arbeid med forskrift om universell utforming av eksisterende
bygg utover de kravene som gjelder etter plan- og bygningsloven ved hovedombygging, tilbygging,
bruksendring mv.
Regjeringen viser så til Nemnda og velger å overse at det er rundskrivet som faktisk har ledet
til at Nemnda måtte konkludere slik den gjør:
Nemnda har kommet til at de tiltakene som kan pålegges for eksisterende bygninger, må være forholdsvis
enkle frem til det foreligger forskrifter. Nemnda har derfor konkludert med at § 15 må tolkes med forsiktighet
og at det ikke kan pålegges tiltak som innstallering av heis og ombygging av toaletter der dette vil utløse store
kostnader for virksomheten.119 Departementet deler langt på vei dette synet, men vil understreke at dette ikke
må føre til at lovens generelle bestemmelse om universell utforming (lovforslaget § 17) tolkes med slik
forsiktighet at de grunnleggende intensjonene ved loven svekkes.
Det er oppsiktsvekkende at Departementet her gir inntrykk av man ikke kan foreta seg noe.
Denne rettstilstanden er uholdbar og vi mener LDO nå må ta grep å kreve tidsfrister i loven
eller i forskrift, og at rundskrivet fjernes umiddelbart.
1.4 Praksis: Nye virksomheter får etablere seg uten universell utforming
Stopp Diskrimineringen har med stigende forbauselse observert at det til tross for at nye
virksomheter skal oppfylle § 17 plikten til universell utforming, etableres det stadig nye
utesteder rundt i landet som ikke er universelt utformet. Hvorvidt dette også gjelder andre
typer virksomheter enn utesteder, har vi ikke oversikt over.
Vi har forsøkt å finne ut hvordan dette kan la seg gjøre med kommunens godkjenning.
Ved gjennomgang av en rekke saksdokumenter om etablering av serveringssteder, finner vi
f.eks. at Oslo kommune bruker denne formuleringen:
Forhold som eksempelvis universell utforming er ikke relevant i saken, og vi som bevillingsmyndighet har
ikke adgang til å vektlegge slike forhold.
Vi er klar over at verken alkoholloven eller serveringsloven stiller krav om universell
utforming.
Det er ikke desto mindre bekymringsfullt at kommunene etter dagens lovverk kan
opprettholde en praksis som er i direkte strid med diskrimineringslovgivningens §§ 1 formål,
8
24 ARP, 17 plikten til universell utforming, pbl. (plan- og bygningsloven) § 29-3. Krav til
universell utforming og forsvarlighet og aml. (arbeidsmiljøloven) §§ 4-1 femte ledd, jf.
arbeidsplassforskriften § 2-1, 2-4 med krav til tilrettelegging (heis og HC toalett for ansatte).
Dette skjer ved at kommunen tilrettelegger for at virksomheter kan etablere seg til tross for at
de så fort de åpner dørene for publikum, begår en rekke lovbrudd.
Det er grunn til å spørre hvilke andre lovbrudd er irrelevante ved kommunal saksbehandling?
For eksempel hvilke andre lovbrudd er irrelevante ved etablering av skjenkesteder?
Det er åpenbart noen hull i lovgivningen som må tettes.
Vi har bragt på det rene at kommunen kan gi tillatelse til bruksendring på en forenklet måte.
Etter pbl. § 19-2 kan det søkes om dispensasjon fra reguleringsformålet fremfor å gå veien
gjennom full omregulering. Dispensasjon kan gis dersom kommunen finner det forsvarlig,
noe som skal avgjøres etter en streng vurdering av hvorvidt ulike hensyn etter pbl. er ivaretatt,
herunder hensynet til universell utforming.
I vår høringsuttalelse til Oslo kommunes alkoholpolitiske handlingsplan, skriver vi:
Siden kommunen kan gi dispensasjon fra reguleringsformålet (fremfor å gå veien gjennom full
omregulering) dersom kommunen finner det forsvarlig, noe som vi har forstått avgjøres etter en streng
vurdering og interesseavveining- har kommunen full kontroll her.
Vi vil be kommunen om å ta en gjennomgang av sin praksis for å avdekke omfang på nyetablerte utesteder
som ikke er universelt utformet.
I uttalelsen viser vi også til kommunens ARP og til samarbeid med arbeidstilsynet.
Vi har merket oss en del medieoppslag om at utesteder (og opinionen) mener arbeidstilsynet
er urimelige når de siller krav etter aml. § 4-1. Det er også bekymringsfullt at
Arbeidsdirektoratet gir medhold i klagesaker med den begrunnelse at bygget er gammelt,
verneverdig osv.
Som et ferskt eksempel5 som illustrerer hele dette komplekset, viser vi til ny etablering av pub
Bryggeri 13 i Tromsø i 2019. Kommunen ga tillatelse til bruksendring, men ikke
arbeidstilsynet i Nord-Norge. Saken ble klaget til Arbeidsdirektoratet som gir godkjenning.
Av vedtaket fremgår det også at lokalene verken har HC-toaletter for ansatte eller gjester.
Vi merker oss at dette er en praksis og ikke et unntak:
Klager viser forøvrig til at det er åpnet flere restauranter og barer de siste par år i byen og at ingen av de har
muligheter for å tilrettelegge ved å installere HC-toalett og heis. Klager anfører at om det er slik at det blir
stilt krav om tilrettelegging i alle virksomheter, så må alle restauranter, barer og kafeer i Tromsø by, med
unntak av to, være ulovlig drevet.
Det er åpenbart behov for å styrke status til og opprustning av diskrimineringsvernet for
funksjonshemmede, se svar på 4) om lite kjent diskrimineringsvern.
5 Arbeidsdirektoratets vedtak av 4.4. 2020 sak: 2019/21668 22445/2020 gjelder Bryggeri 13 Tromsø
9
1.5 LDOs tolking av § 17 Universell utforming
I saker hvor vi kontakter journalister om at nye virksomheter/utesteder har en plikt til å sikre
universell utforming, der dette ikke fremgår tydelig av oppslaget, erfarer vi at journalister
viser til LDO. Vi har fått tilgang til noen slike notater og er bekymret for vagheten i det
budskapet som gis.
Vi tillater oss derfor å etterlyse sterkere tydeliggjøring av plikten til universell utforming, og
ikke minst presisering av at nye virksomheter har plikt etter § 17 fra første dag. Dessuten at
kommunen har ARP.
Media har en svært viktig oppgave som folkeopplyser og oppdrager, og de få gangene media
faktisk bringer oppslag om lovbrudd på vårt felt, er det svært viktig å benytte anledningen til å
gi dem klare og konsise budskap når det er mulig.
Dersom LDO har en annen tolkning av loven, dvs. at nye virksomheter ikke må oppfylle
plikten til § 17, og at det er greit at utesteder åpner i verneverdige lokaler som utestenger
grupper av gjester, ber vi om at LDO klargjør sitt ståsted overfor oss.
Hvis det faktisk er slik at diskrimineringsvernet ikke kan stoppe nyetableringer, mener vi at
LDO og vi må sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skal få tettet hull, stoppet utilsiktet
praksis og sikre samsvar med LDL, og annen tilgrensende lovgivning jf. 1.4.
1.6 LDO og LDNs tolkning og håndheving
Nedenfor ønsker vi å trekke frem noen avgjørelser som vi finner problematiske ved at de
avdekker tendenser til en fordomsfull tenkemåte om funksjonsevne hos håndhever.
1.6.1 Sikkerhetshensyn
Den første saken handler om at innklaget part påberoper seg sikkerhetshensyn som saklig
grunn for forskjellsbehandling.
Å nekte funksjonshemmede adgang til utesteder og arrangementer av ulike slag, er svært
utbredt. Ofte trekkes sikkerhetshensyn inn som vikarierende grunn for at man ikke vil ha
«sånne her». Dessverre klager de færreste på diskriminering, jf. 4). Det er desto viktigere hva
slags utfall en slik klagesak får, og hvilke følger den får for fremtidig praksis.
Eks. 1: LDO sak 15/1409 – LDN sak 15/2016 – Klage på Kongsberg Jazz
I klagesak mot Kongsberg Jazz, kommer både LDO og LDN til at KJ ikke har diskriminert.
Vi stiller spørsmål ved lovanvendelsen og argumentasjonen i denne saken av flere grunner.
Ombudet hevder at:
Ombudet kan uansett ikke overprøve den sikkerhetsmessige vurderingen som ble foretatt av arrangør, politi
og vaktselskapet på stedet. På bakgrunn av dette legger ombudet til grunn at forskjellsbehandlingen av A og B
var saklig begrunnet.
Og dernest:
Ombudet mener uansett at sikkerhetsmessige hensyn både overfor de selv og andre konsertdeltagere må veie
tyngre enn den ulempen A og B opplevde ved å måtte flytte seg.
10
Nemnda har en annen tilnærming ved å påpeke at selv om Nemnda må vise:
tilbakeholdenhet med å overprøve sikkerhetsvurderinger foretatt av arrangør, politi og vaktselskap, kan den
vurdere om de er saklige eller bygger på stereotypier og antagelser uten en til strekkelig faktisk forankring.
Selv om konklusjonen er den samme, er denne presiseringen viktig:
nemnda vil imidlertid kunne vurdere om sikkerhetsvurderingen fremstår som saklig, og ikke er basert på
stereotypier og antagelser uten en tilstrekkelig faktisk forankring.
Stopp Diskrimineringen mener både LDOs og LDNs argumentasjon og konklusjon gir grunn
til stor bekymring. Vi minner om at LDO i andre klagesaker har gått inn i kjernen av
spørsmålet og kommet til annen konklusjon, ikke minst fordi Syseutvalget sørget for at lovens
forarbeider tar opp faren for overbeskyttelse som følge av fordommer.
I LDO sak 12/1347 gjest mot Stratos slår LDO fast:
Når det gjelder hvorvidt forskjellsbehandling kan begrunnes av hensyn til den som forskjellsbehandles,
fremgår det av forarbeidene at det bør vises tilbakeholdenhet med å akseptere overbeskyttende holdninger
overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne som saklige, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 107. Det
påpekes at også mennesker med nedsatt funksjonsevne i utgangspunktet må kunne velge å utsette seg for
ulike typer risiko, på samme måte som andre.
Ombudet finner uansett ikke at Stratos har dokumentert at det å slippe inn A, med eller uten ledsager, ville
innebære en sikkerhetsmessig risiko ovenfor A eller andre gjester. Stratos har uansett en oppfordring til å
vurdere andre tiltak for å ivareta hensynet til gjestenes sikkerhet, enn å stenge ute personer som på grunn av
sin nedsatte funksjonsevne antas å innebære en risikofaktor.
Vi merker oss at forbud mot å ta med løse stoler, at rullestoler kan velte dersom det oppstår
trengsel og at folk kan falle, brukes som sentral argumentasjon fra arrangørens side.
Spørsmålet er hvorvidt klagerne utgjør en større fare for seg selv og for andre i en slik
situasjon, enn øvrig publikum. Det blir ikke drøftet. Rullestoler er heller ikke nevnt i
risikoanalyse eller noe annet sted i dokumentene som ble lagt frem i saken.
Rullestoler kan ikke sammenlignes med løse stoler. Tvert imot, med folk i, står de stødigere
enn svært mange publikummere som enten er små og lette, går på høye tynne hæler eller er
ustø som følge av ruspåvirkning. Vi antar at verken kroppshøyde, kroppsvekt, forbud mot
høye hæler eller kontinuerlig kontroll av ruspåvirkning blir kontrollert, og vi finner heller ikke
noe om dette i risikoanalysen.
Så lenge det ikke gjøres en vurdering av risiko for enkeltpersoner, og det er opplagt at mange
vil være mer utsatt enn en tilskuer som sitter i en rullestol, har arrangøren lagt til grunn at
enhver må vurdere hva som er trygt for seg selv.
Å tillegge personer som bruker rullestol en dårligere vurderingsevne, slik at gående må ta
avgjørelser om hva som er deres beste, er etter vår mening usaklig forskjellsbehandling, basert
på tradisjonell formyndertenkning som loven er ment å avskaffe.
Vi vil også vise til at klagerne gjorde utførlig rede for egne risikovurderinger ved ulike
konserter.
Eks. 2: LDO sak 13/2100 – Klage på Basic Hotell Bergen
Saken gjelder manglende brannsikkerhet for døve på hotell.
I den konkrete saken er nattevakt ikke til stede om natten.
11
LDO kommer til at hotellet ikke har diskriminert, og viser til at brannvesenet har godkjent
vaktordning, og at den er i tråd med forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn §§ 3-4 og
3-5. Her overlates det til hotellet selv å foreta risikoanalyse.
Ordningen innebærer at først må vakt ankomme hotellet og dernest gå til rommet.
Basic Hotell Bergen viser til at hvis en gjest har nedsatt hørsel så er rutinen at dette noteres i deres
datasystem. Nattevakten vil da særskilt gå til dette rommet for å iverksette evakuering.
Denne saken står i sterk kontrast til sikkerhetsvurderingen i klagen mot Kongsberg Jazz.
Her handler det om livet, og en slik ordning ville ikke vært akseptabel overfor andre gjester.
Ordningen innebærer bruk av ekstra verdifull tid som man ikke har om det brenner.
Muligheten for at vakten da ikke vil kunne ta seg frem til rommet, er stor. De øvrige gjestene
vil ha atskillig større mulighet for å rekke å evakuere og overleve.
I saken drøftes ikke bruk av teknologiske løsninger som finnes. Det er ikke sannsynliggjort at
brannvesen og hotellnæringen, med tilhørende regelverk, har tatt døves og hørselshemmedes
brannsikkerhet på alvor. Etter vår mening burde LDO kommet til at dette er usaklig
forskjellsbehandling: diskriminering, definitivt ikke nødvendig for å oppnå formålet som er å
redde liv, men derimot svært uforholdsmessig inngripende overfor gjesten som risikerer livet.
Døve og hørselshemmede, i likhet med en del andre grupper funksjonshemmede, er særlig
utsatt i nødsituasjoner. Vi finner det på grensen til uforsvarlig når LDO uttaler:
Ombudet kan foreta en ny vurdering dersom det skulle skje at rutinene ikke følges i en konkret sak.
På denne bakgrunn mener ombudet at Basic Hotell Bergen ikke handler i strid med forbudet mot
diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
«Dersom det skulle skje at rutinene ikke følges i en konkret sak», kan det ha gått liv tapt.
Denne saken og LDOs uttalelse demonstrerer at det settes andre og lavere standarder for
funksjonshemmedes sikkerhet enn for befolkningen for øvrig.
Etter vår mening er dette en diskrimineringssak som LDO skulle ha brukt til å slå alarm om
brannsikkerheten ved hotellene, og krevd umiddelbar endring av eksisterende regelverk og
endret praksis i hotellbransjen, slik at det stilles ufravikelige krav i regelverk til bruk av
moderne varslingsutstyr og metoder i nødsituasjoner.
Eks. 3: LDO sak 17/1058 – LDN sak 55/2018 – Klage på avslag på opptak ved KRUS
Saken gjelder avslag på opptak til fengselsbetjentutdanning pga. syn på ett øye.
I denne saken kom LDO og LDN til forskjellig konklusjon.
Vi er glad for at LDN har merket seg følgende som også vi gjorde da vi leste saken:
KRUS viser til sikkerhetshensyn som grunnlag for avslaget uten at risikoen er nærmere konkretisert.
Det er nettopp dette som er spesielt i saker om diskriminering av funksjonshemmede. Det er
her det ofte går feil. Sikkerhetshensyn har lett for å fremstå som objektive når man har for
svakt grunnlag for vurderingen av hva som faktisk er objektivt. LDN anfører videre:
Avslaget er begrunnet i hensynet til egen og andres sikkerhet. Hensynet til andres sikkerhet er et saklig
formål, se ot.prp. nr.44 (2008-2008) pkt. 9.7.7. A vil ikke kunne observere det som skjer i sidesynet like godt
som personer med syn på begge øynene. Selv om det i noen grad vil kunne kompenseres ved økt årvåkenhet,
12
fremstår et avslag begrunnet i sikkerhetshensynsom legitimt. Avslaget er fattet på bakgrunn av en
skjønnsmessig vurdering som bygger på fengselsfaglige og medisinske vurderinger. Nemnda er tilbakeholdne
med å prøve de konkrete vurderingene dersom det er gjort en reell individuell vurdering av søkeren (vår
understrekn.). Aspirantnemnda har vist til at manglende syn på ett øye er et betydelig funksjonstap som gir
økt risiko for å ikke kunne ivareta egen, innsattes og sikkerhet. Diskrimineringsnemnda kan ikke se at
nødvendighetsvilkåret er oppfylt på bakgrunn av denne generelle vurderingen. A har jobbet ved et
høyrisikofengsel i flere år.[arbeidsgiver]anbefaler ham for opptak til utdanningen. A har lagt frem
opplysninger som tilsier at synstapet ikke påvirker jobbutførelsen hans negativt. Hans dokumenterte evne til å
fungere som fengselsansatt synes ikke å være vektlagt i Krus sin vurdering. Nemnda legger også vekt på at
han har førerkort klasse B for personbil. Nemnda kan vanskelig se at det er gjort en individuell vurdering av
As funksjonsevne vurdert opp motkravene til sikkerhet. Det er nemndas vurdering at KRUS ikke har
sannsynliggjort at diskriminering ikke har funnet sted. Nemndas vurdering er følgelig at KRUS har handlet i
strid med diskrimineringsforbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å gi A avslag på
søknaden om opptak til fengselsbetjentutdanningen.
Saken demonstrerer etter vårt syn behov for å styrke fagkunnskap og bevissthet om
grunnlaget funksjonsevne hos LDO. Selv om LDO ikke lenger skal håndheve loven, skal
LDO veilede både dem som har rettigheter og dem som har plikter etter loven.
Alle komparative studier viser at det er funksjonsnedsettelser, og aller mest sansetap, som
vektlegges negativt av arbeidsgivere ved rekruttering. Årsaken er at fordommene er størst om
faktisk eller antatt blindhet og døvhet (utviklingshemmede er ikke tatt med i slike studier, men
ville utvilsomt møtt minst like store fordommer). Samtidig er det disse fordommene som i
minst grad blir utfordret i alt pådriver- og holdningsarbeid rettet mot arbeidsgivere og
arbeidslivet.
1.6.2 Likelønn/lønnsforhold
Eks. 4: LDO sak 16/2459 – LDN sak 82/2018 – Klage mot butikk pga. lønn
I denne saken fremgår det at den ansatte, A, har jobbet i butikken i lang tid og mottar under
halvparten av minste tarifflønn. A har hatt flere arbeidsoppgaver før.
Vi merker oss at A har anført følgende:
A har imidlertid krav på vanlig tarifflønn. As arbeidsforhold er ikke en tiltaksplass.
A mottar ikke ytelser som fra NAV som er relevante ved en eventuell vurdering av om forskjellsbehandlingen
er proporsjonal (rimelighetsvurderingen).
Vi har ingen forutsetninger for å vurdere de faktiske forholdene i denne konkrete saken.
Men det er to forhold som bekymrer oss som gjelder tolkningen.
For det første ser det ikke ut til at verken LDO eller LDN har gått dypere inn i årsaken til at A
har fått færre arbeidsoppgaver, og muligheten for tilrettelegging for å beholde disse.
For oss ser det ut til at man fullt og helt aksepterer arbeidsgivers versjon.
For det andre, ser det for oss ut som om LDO og LDN vektlegger at A mottar uføretrygd i
vurderingen av hva som er akseptabel lønnspolitikk på arbeidsplassen:
I denne forholdsmessighetsvurderingen mener imidlertid nemnda at det må ha betydning at A mottar 100 %
uføreytelse fra NAV som kommer i tillegg til lønnen. Nemnda har ikke grunnlag for å vurdere om endrede
regler i folketrygdloven fremover vil gi negative utslag med tanke på As økonomiske situasjon.
13
I saker som gjelder funksjonshemmede, er det svært bekymringsfullt dersom trygd blir
utslagsgivende for vurderingen av lønnsvilkår. Vi mener dette ikke er relevant for saken, og at
hvorvidt en person mottar en stønad fra NAV eller ikke, må holdes utenfor.
Det offentliges bruk av stønader: regler, kriterier, art og omfang, handler om hvilken politikk
som til enhver tid føres. Forskning har dokumentert at Norge har et av verdens rauseste
stønadssystemer som arbeidsgivere kan nyte godt av. Det er veldokumentert at uføretrygd,
arbeidsavklaringspenger, lønnstilskudd osv., ofte benyttes til mennesker som kan jobbe og er
kvalifisert, men som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet pga. diskriminering.
Dette er en politikk som er kritisert fra mange hold, bl.a. i NOU 2001:22, for å bidra til
fortsatt ansvarsfraskrivelse fra partene i arbeidslivet.
Vi mener at det er dette som skjer i denne saken når:
Nemnda forutsetter videre at Kiwi fremover foretar de nødvendige justeringer av lønnen på bakgrunn av As
samlede situasjon til enhver tid, slik Kiwi selv har gitt uttrykk for i svar til ombudet, og at A og eventuelt hans
representanter får anledning til å fremme lønnskrav og forhandle om lønnsjusteringer.
Dersom håndhevingen av diskrimineringslovgivningen baseres på villigheten til å bruke
offentlige stønader, i stedet for objektive forhold for fastsettelse av lønn på linje med andre
arbeidstakere, bidrar også diskrimineringslovgivningen til å opprettholde og legitimere
diskriminering.
Vi viset for øvrig til 2.3.3 om harmonisering av krav om likelønn.
1.6.3 Spørsmål knyttet til diskriminering i domstolen
I disse spørsmålene har LDO både veileder- og pådriverrolle, og overvåkerrolle av CRPD.
Vi har hatt en rekke henvendelser fra syns- og eller hørselshemmede som mener de har blitt
diskriminert i domstolen som vitner og meddommere. Videre har media omtalt at bl.a.
bevegelseshemmede har måttet trekke seg fra verv i domstolen pga. manglende
tilgjengelighet. VI har også fulgt opp noen av disse sakene, bl.a. klage til LDO 23.4.2012 på
Aust-Telemark tingrett for stengning av heis. Praksis ble endret raskt etter medieoppslag.
I forbindelse med vårt arbeid med sivilsamfunnets alternativ rapport til CRPD-komiteen,
henvendte vi oss til Domstoladministrasjonen, DA, med spørsmål om opplæring i
menneskerettigheter, og i kommunikasjon med mennesker med ulike funksjonsnedsettelser.
I brev av 23.9.2015 svarer DA at det gis opplæring i begge deler og viser til igangsatt opplegg.
Vi har imidlertid fått flere saker senere som ikke tyder på at opplæringen er god nok, og som
kan være i strid med både LDL og CRPD.
Flere har blitt bedt om å trekke seg som meddommer pga. hørsel og syn.
Vi kjenner til at noen av dem har vært i kontakt med LDO.
Det er to temaer som går igjen i disse sakene.
Egnethet
Vi er kjent med at Nemnda ikke kan overprøve domstolen og domstolsloven.
Men LDO skal overvåke CRPD og har derfor et ansvar for å melde fra om CRPD brytes.
14
Etter Holte-saken som gikk helt til Høyesterett, HR 2014-01118-U, tok Regjeringsadvokaten
initiativ til å presisere i domstolslovens § 70 at syns- og hørselshemmede ikke kunne
oppnevnes som meddommere. Men så vidt vi vet, er det ikke en slik prosess på gang.
Holte-saken viste at § 70 egentlig var motivert av andre hensyn enn funksjonsnedsettelse.
Vi mener det er viktig at LDO ser på denne saken før loven endres. På grunnlag av den
kunnskapen vi har om CRPD, er det tvilsomt om Norge kan forby funksjonshemmede å
inneha ulike roller i domstolen pga. hørsel og syn. Vi har fått opplyst av eksperter på CRPD at
det finnes både døv og blind dommer.
Domstolens tilretteleggingsplikt
Etter artikkel 13 i CRPD har domstolen en plikt til tilrettelegging. Denne plikten er utlagt i
CRPD-komiteens GC no. 6 til artikkel 5, se sitat nedenfor.
Her fremgår det at Domstolens forpliktelse til å sikre prosessuell tilgjengelighet, er av en
annen karakter enn tilretteleggingsforpliktelser på andre områder, ved at plikten trer i kraft
umiddelbart ved ratifisering og ikke er begrenset av hensyn til hva som utgjør en
uforholdsmessig byrde.
Vi ba i 2013 om innsyn i korrespondanse mellom DA og LDO i forbindelse med en sak.
I siste brev fra DA til LDO 20.nov 2013, hevdes det at:
Domstoladministrasjonen vil også sende brev til samtlige domstolledere, hvor LDOs henvendelse om
tilrettelegging for meddommere fokuseres – og det informeres om at det er mulig å søke tilleggsbevilgning fra
Domstoladministrasjonen dersom tilrettelegging fordrer tiltak som domstolen ikke ser å kunne dekke innenfor
tildelt budsjettramme. Her må det imidlertid også gjøres en konkret vurdering opp i mot lovens § 12 5.ledd
(uforholdsmessig byrde).
DA sendte deretter, 6.12.2013, ut et skriv til alle domstoler hvor daværende § 12 i dtl. vises
til og siteres, om at plikten til universell utforming gjelder så langt det ikke medfører en
uforholdsmessig byrde.
Vi er ikke kjent med status i dag for tilgjengelighet, men får som sagt henvendelser fra folk
og leser medieoppslag som kan tyde på at DA ikke er kjent med sine forpliktelser etter
artikkel 13. Det finnes ikke oppdatert kartlegging eller forskning på feltet.
Vi mener at LDO bør se det som sin oppgave å etterspørre en statusbeskrivelse.
I et oppslag fra Folkebladet 21.1.20196 beskrives tingretten i Finnsnes som verstingen. Den
har dårlig tilgjengelighet for rullestolbrukere og for syns- og hørselshemmede.
Vi vil spesielt trekke frem en sak, LB-2015-52915, der Lagmannsretten fant i kjennelse at
bestemmelser i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke var tilsidesatt av tingretten,
ettersom tingretten hadde sørget for en annen tilrettelegging enn den som ble etterspurt,
under hovedforhandlingen. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet, jf. HR-2015-1370-U.
Denne saken demonstrerer etter vår mening at CRPD ikke er fulgt.
6 https://www.folkebladet.no/nyheter/2019/01/21/Mener-tingretten-er-verstingen-når-det-gjeldertilgjengelighet-
18285223.ece
15
CRPD-komiteens GC no 6:
G. Article 13 on access to justice
51. The rights and obligations with respect to equality and non-discrimination outlined in article 5 raise
particular considerations with respect to article 13, which, among others, call for the provision of procedural
and age-appropriate accommodations. These accommodations are distinguishable from reasonable
accommodation in that procedural accommodations are not limited by disproportionality. An illustration of a
procedural accommodation is the recognition of diverse communication methods of persons with disabilities
standing in courts and tribunals. Age-appropriate accommodations may consist of disseminating information
about available mechanisms to bring complaints forward and access to justice using age-appropriate and
plain language.
1. Article 13 (1)
52. In order to ensure effective access to justice, processes must allow participation and be transparent.
Actions that enable participation include:
(a) Delivery of information in an understandable and accessible manner;
(b) Recognition and accommodation of diverse forms of communication;
(c) Physical accessibility throughout all stages of the process;
(d) Financial assistance in the case of legal aid, where applicable, and subject to statutory tests of means and
merits.
53. Suitable measures that can protect persons who are unable to defend themselves against discrimination,
even when provided with support, or whose options are greatly limited by fear of the negative consequences
of such attempts, are actions in public interest (actio popularis).
54. Furthermore, in order to provide transparency, a State party action must ensure that all relevant
information is accessible and available and that there is adequate recording and reporting of all relevant
claims, cases and court orders.
2. Article 13 (2)
55. In order to encourage appropriate respect for and fulfilment of rights and obligations, it is necessary to
train law enforcement officers, raise awareness among rights holders and build the capacity of duty bearers.
Appropriate training should include:
(a) The complexities of intersectionality and the fact that persons should not be identified purely on the basis
of impairment. Awareness-raising on intersectionality issues should be relevant to particular forms of
discrimination and oppression;
(b) The diversity among persons with disabilities and their individual requirements in order to gain effective
access to all aspects of the justice system on an equal basis with others;
(c) The individual autonomy of persons with disabilities and the importance of legal capacity for all;
(d) The centrality of effective and meaningful communications to successful inclusion;
(e) Measures adopted to ensure the effective training of personnel, including lawyers, magistrates, judges,
prison staff, sign-language interpreters and the police and penitentiary system, on the rights of persons with
disabilities.
2) Hvilke forbedringer mener dere er viktig i lovverket?
I svar på spørsmål 1) beskrives svakheter og behov for lovendring på noen sentrale områder.
Her er forslagene samlet, og utfyllende informasjon gis der det mangler.
2.1 Overordnet
Vi mener fortsatt som Manneråkutvalget i NOU 2001:22 Fra bruker til borger, at:
– Loven bør inneholde en bestemmelse som angir at den i tilfelle motstrid skal gå foran
bestemmelser i annen lovgivning.
Dersom Likestillings- og diskrimineringsloven hadde forrang, og LDO/LDN var oppnevnt av
Stortinget, ville det helt klart føre til et mer effektivt og robust rettslig vern mot
diskriminering. Respekten for loven ville øke, og loven ville kunne avskaffe diskriminerende
16
praksis og lovverk, herunder i forvaltningen. Dette er en type diskriminering som
funksjonshemmede er særlig utsatt for.
I vår høringsuttalelse til nytt håndhevingsorgan i 2016, går vi inn for to-instansbehandling av
klagesaker for å sikre forsvarlig behandling. Vi viste bl.a. til at ca. 30 % av klagesakene 2007-
2015 ble omgjort av Nemnda.
2.2 Vi foreslår følgende endringer i Likestillings- og diskrimineringsloven:
1) Unntak med hensyn til stedlig virkeområde for bestemmelser om tilrettelegging og
ARP, jf. 1.1., fjernes så langt det er mulig.
2) Bestemmelser om universell og individuell tilrettelegging må bringes i samsvar med
CRPD, dvs. at tilretteleggingsplikten må gjelde på alle samfunnsområder og omfatte
både fysiske og ikke fysiske virkemidler. I den grad virkemidlene er av fysisk karakter,
skal den gjeldende rettslige standarden for universell utforming oppfylles.
3) Plikt til generell tilrettelegging må utvides til å omfatte et rettskrav på varer, tjenester
og informasjon som sådan.
4) Forskriftsfesting av standarder for plikt til generell tilrettelegging av varer, tjenester
og informasjon.
5) Lovfesting av tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler.
6) Rundskrivet må fjernes umiddelbart da pliktsubjektene nå har hatt 12 år på seg.
7) Forskriftsfesting av standarder for universell utforming i arbeidslivet. Disse vil også
gjelde for plikten etter LOA (loven om offentlige anskaffelser).
8) Utvide virkeområde for IKT-forskriften til § 18. Oppjustere WCAG-kriteriene på
noen områder til nivå AAA. Oppheve unntakene fra AA for 1.2.3 og 1.2.5.
9) Det må innføres forskrifter for ARP for offentlig myndighet, se 2.2.3 og arbeidsgivere.
2.2.1 3) Plikt til generell tilrettelegging må utvides til å omfatte et rettskrav på varer,
tjenester og informasjon som sådan.
I 2009 la vi frem følgende forslag til lovtekst, ajourført til LDL (dagjeldende paragrafer i
parentes). Dagens § 17 blir en ny § 17a. Forslaget tok ikke stilling til hvorvidt første ledd om
aktivitetsplikten burde innbakes i den nye bestemmelsen.
§ 17 (9) Generell tilrettelegging
Det regnes som diskriminering i henhold til § 6 (4) dersom privat eller offentlig virksomhet
unnlater å legge til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne fullt ut kan nyttiggjøre
seg varer og tjenester, herunder informasjon, som tilbys til allmennheten. Varer og
tjenester skal tilbys på en måte som medfører minst mulig behov for tilrettelegging.
Tilretteleggingsplikten innebærer å:
1. sikre universell utforming jf. § 17a
2. foreta rimelige tilpasninger eller endringer av betingelser, praksis og handlinger når
slike tilpasninger er nødvendige for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne få
tilgang til varer og tjenester på linje med andre,
3. igangsette nødvendige tiltak etter denne paragraf dersom tilbyder kan vise at plikten etter
§ 17a medfører en uforholdsmessig byrde jf. § 17a tredje ledd
4. om nødvendig tilby varer og tjenester på en alternativ måte
________________________________________
17
Fra begrunnelsen:
Formålet med en ny paragraf om generell tilrettelegging
Målet med loven er at alle skal ha lik rett til samfunnsmessig deltakelse på alle områder.
Etter Syseutvalgets forslag er ikke tjenester og informasjon som sådan omfattet, noe som betyr at mange vil
forbli ekskludert fra deltakelse og bruk av goder resten av befolkningen har. Den nye paragrafen skal derfor
sikre at varer og tjenester, herunder informasjon, (i bred forstand) blir tilgjengelige for alle, selv om de ikke
inneholder noen fysiske forhold som lar seg universelt utforme, eller universell utforming ikke er tilstrekkelig
for å få tilgang.
Paragrafen er av såkalt proaktiv generell karakter, lik de lover Syseutvalget anbefaler her:
«Utvalget ønsker å foreslå en regulering som virker proaktivt ved å bidra til økt tilgjengelighet i samfunnet
for mange mennesker, uavhengig av ulike typer nedsatt funksjonsevne. Blant de landene utvalget har studert,
er det særlig Storbritannia, USA og Australia som har tilretteleggingsregler av slik proaktiv, generell
karakter. Erfaringen viser at det nettopp er disse landene som har oppnådd merkbart økt tilgjengelighet.»
Forholdet mellom den nye paragrafen og dagens § 17 ( 9) og § 18 (11).
Den nye § 17 (9) er en helt selvstendig bestemmelse som verken skal være et påheng til dagens bestemmelser
om universell utforming eller en reserveløsning. Den skal ikke tjene som unnskyldning for å la være å
oppfylle plikt til universell utforming. Samtidig skal den sikre at selv om virksomheter oppfyller plikt til
universell utforming, må de kunne tilby eksempelvis personlig service til dem som ikke vil få tilgang til
tjenesten uten.
2.2.2 8) IKT-forskriften til § 18 har fortsatt et for snever virkeområde og WAIstandardene
som er satt er for lave på noen områder.
Vi viser til vårt høringssvar til implementering av EUs IKT-direktiv om internett og
mobilapplikasjoner.7
I høringssvaret peker vi på flere svakheter ved dagens lovgivning, og ved forslaget om
implementering av krav til universell utforming av intranett/ekstranett. Vi stiller
departementet spørsmål om det vil være mulig å arbeide i KMD dersom alle begrensningene i
forslaget blir stående:
Departementet legger til grunn at begrepet intranett/ekstranett ikke inkluderer administrative IKT-systemer
(programvare) som kan nås via intranettet, som for eksempel sak/arkivsystem, timeregistrerings- og
reiseregningssystemer, office-programmer, fakturasystemer, publiseringsløsninger, og andre lignende
administrative arbeidsverktøy.
Vi viser også til at det er et behov for rettslige standarder for plikten etter LOA. Uten rettslige
standarder vil det være vanskelig å vite hva som skal til for å oppfylle kravene i forskriftens §
15-2 om kravspesifikasjoner.
Vi støtter innføring av tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon på nettsider.
Blant annet har våre egne klagesaker på partienes nettsider i 2011 og 2017 avdekket at
pliktsubjektene fortsatt finner det legitimt å vise til sine leverandører.
Vi merker oss at Difis tilsyn finner mange nettsider som ikke oppfyller uu-kravene, LDNs
egne nettsider var blant dem en stund. Tilgjengelighetserklæring vil øke bevisstheten om
plikten etter § 18.
7 Vår høringsuttalelse her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-eus-direktiv-om-tilgjengelighet-av-nettsider-ogmobilapplikasjoner/
id2568014/?uid=a10562fc-332a-40ed-890e-b42a89a62f30
18
Samtidig ber vi LDO om å merke seg at denne plikten er kontroversiell, fordi den ikke
oppfattes som borgeres rett til informasjon, ytrings- og meningsfrihet, men som inngrep i
medienes egen ytringsfrihet. Vi advarer mot unntak fra plikten til universell utforming som
Mediebedriftenes Landsforening og Redaktørforeningen går inn for ved høringen. 8
2.2.3. Særlig om offentlig myndighets ARP
Vi mener at selv om ARP, aktivitets- og redegjørelsesplikten, er blitt tydeliggjort i selve
loven, er det et behov for ytterligere presisering i forskrifter, både for offentlig myndighet og
for arbeidsgivere.
Her vil vi fokusere på offentlig myndighets ARP etter § 24:
Offentlige myndigheter skal redegjøre for hva de gjør for å integrere hensynet til likestilling og ikkediskriminering
i sitt arbeid. Offentlige myndigheter skal redegjøre for hvordan de arbeider med å omsette
prinsipper, prosedyrer og standarder for likestilling og ikke-diskriminering til handling. Offentlige
myndigheter skal vurdere resultatene som er oppnådd, og opplyse hvilke forventninger de har til dette arbeidet
fremover. Redegjørelsen skal gis i årsrapport, i årsberetning eller i et annet offentlig tilgjengelig dokument.
NOU 2011:18 Struktur for likestilling s. 21:
Utvalget konstaterer at forvaltningsstrukturen for iverksetting av likestillingspolitikk er for svak til å realisere
ambisjonene for likestillingspolitikken. Skiftende regjeringer har unnlatt å ta grep som kan styrke den
sentrale forvaltningens gjennomføringsevne. Man har dels satset på ansvarsspredning over
departementstrukturen, dels på oppbygging av uavhengige forvaltningsorganer, og dels på delegering av
gjennomføringsoppgaver til private stiftelser o.l. Men dette betyr også at politiske myndigheter har gitt seg selv
en armlengdes avstand til gjennomføringen av likestillingspolitikken.
Utvalget mener dette er svært uheldig, og foreslår derfor en styrking av strukturen for gjennomføring av
likestillingspolitikk…
Vi slutter oss til utvalgets resonnement langt på vei. Funksjonshemmede er den minoriteten
som i størst grad opplever at likestillingspolitikk ikke omfatter oss.
Vi støtter utvalgets forslag til presisering av ARP i lov og forskrift, bortsett fra at som følge
av at vi nå har en felles lov, må forpliktelsene omformuleres til å gjelde alle grunnlag:
(Offentlige myndigheters plikt til aktivt likestillingsarbeid)
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle
samfunnsområder. Plikten gjelder for både myndighetsutøvelse og tjenesteyting. Offentlige myndigheter skal
a) fastsette mål for kjønnslikestillingsarbeidet,
b) kartlegge tilstand og utfordringer når det gjelder barrierer for kjønnslikestilling, herunder ha
oppmerksomhet på kjønnsdiskriminering i sammenheng med de andre diskriminerings grunnlagene etnisitet,
religion, livssyn, alder, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne,
c) holde oversikt over ansvar, oppgaver og myndighet når det gjelder kjønnslikestilling,
d) der dette er relevant, forebygge diskriminering, seksuell trakassering, trakassering på grunn av kjønn,
hatvold og kjønnsrelatert vold
e) motarbeide og bekjempe fordommer og stereotypier,
f) sørge for at virksomheten driver systematisk arbeid på områdene a-e.
g) dokumentere tiltakene som følger av bokstav a-f.
8 https://www.medier24.no/artikler/mener-ny-forskrift-om-universell-utforming-kan-begrense-redaksjonellfrihet/
475110?fbclid=IwAR0YQP-BRKlGb7coK8A-DSMzJ0ZwRfdkYCh0feiCdto-chNy3DKRauSdX2g
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-gjennomforing-av-eus-nye-regler-om-universell-utforming-av-ikt-i-norskrett/
id2661591/?expand=horingssvar&lastvisited=Mediebedriftenes_landsforening
19
Siden forslaget kun tar utgangspunkt i kjønnslikestilling, ivaretar det ikke andre grunnlag og
systematiske skjevheter i likestillingspolitikken som føres.
Det har vist seg at uten en slik presisering, utelates funksjonshemmede systematisk fra
offentlige innsatser, forskningsprogrammer, utvalg og mandater mv. Den nyoppnevnte
ytringsfrihetskommisjonen er sist i rekken av eksempler på offentlig diskriminering, jf. brev
til likestillingsminister Abid Q. Raja.
Erfaringsvis koker det offentliges rapporteringer fra likestillingsarbeid ned til universell
utforming når funksjonshemmede nevnes.
2.3 Harmonisering:
I tillegg er det behov for ytterligere harmonisering.
Overordnet siterer vi fra vår høringsuttalelse 2016 til felles lov:
Vi er imidlertid forbauset over at vi nok en gang får presentert et forslag som ikke sikrer at ulikheter og
skjevheter som det ikke finnes saklig grunnlag for avskaffes, som § 1 definisjon av grunnlag, § 3 om stedlig
virkeområde, § 35 om likelønn og § 40 om straff for grov overtredelse. Det spesielle er at alle disse
bestemmelsene gir funksjonshemmede et svekket vern, og er et uttrykk for at det fortsatt er legitimt å behandle
oss som en sorts «unntaksbefolkning». Siden det ikke finnes saklig grunn til denne forskjellsbehandlingen og
innskrenkningen av vernet, representerer disse bestemmelsene i seg selv et brudd på diskrimineringsloven.
Det er for eksempel umulig å tenke seg en saklig begrunnelse for at grov overtredelse av
diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap, skal straffes strengere avhengig av hvilket
diskrimineringsgrunnlag som rammes. Et slikt hierarki er nå fjernet i straffeloven, jf. avsnitt 2.7.2.
2.3.1 Diskrimineringsgrunnlaget
Fortsatt har vi ikke fått gjennomslag for at diskrimineringsgrunnlaget er funksjonsevne.
Vi viser til 2.1 i Innspill til BLD 2014 for nærmere begrunnelse.
2.3.2 § 39. Straff for grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som er begått av
flere i fellesskap
Vi siterer fra vår høringsuttalelse 2016:
2.7.2 Om straff for grov overtredelse
Bestemmelsen må gjelde alle diskrimineringsgrunnlag
Først vil vi understreke at det ikke finnes vitenskapelig belegg for å hevde at dette er en type diskriminering
som kun rammer en bestemt gruppe. Tvert imot, er det svært vanlig at nettopp grov overtredelser av
diskrimineringsforbudet i likhet med enda alvorligere handlinger som rammes av straffeloven, utføres av flere
personer. Rusvik-saken der en mann nesten ble drept etter overfall og ran utført av en gjeng var et eksempel
på dette, og senere har vi registrert at dette er et mønster.
Ulikebehandling lar seg heller ikke forklare eller forsvare med henvisning til CERD artikkel 4 b), slik det er
gjort i høringsnotat, siden bestemmelsen ikke rammer rasistiske organisasjoner, men er utformet slik at den
rammer når lovbrudd begås av flere personer i fellesskap.
Stopp Diskrimineringen mener at norske myndigheter ikke kan videreføre en tradisjon med å lage hierarki av
diskrimineringsgrunnlag ved lovrevisjon og innføring av ny lovgivning. Diskrimineringslovgivningen er per i
dag i utakt med menneskerettighetene og med nasjonal lovgivning på området. Likebehandling av
diskrimineringsgrunnlag er gjennomført i ny straffelov når det gjelder straffeskjerpende omstendigheter og
motiv, jf. §§ 77, 185, 186, 264, 272, 274 og 352.
2.3.3 § 34. Lik lønn for arbeid av lik verdi
Stopp Diskrimineringen har alene og sammen med Menneskerettsalliansen tatt opp behovet
for en harmonisering i lovgivningen når det gjelder likelønn.
I vårt innspill til LDO av 2.11.20119, skriver vi:
9 Innspill fra Menneskerettsalliansen til LDO. Syv områder hvor diskrimineringslovgivningen må harmoniseres.
20
3. Likelønn Det er en stor misforståelse å tro at likelønnsproblematikk er knyttet bare til kjønn. Både grupper
av innvandrere og funksjonshemmede lønnes systematisk dårligere enn andre. I noen bransjer er dette
regelen snarere enn unntaket.
2.4 Forslag i andre lover og styringsdokumenter
2.4.1 Utredningsinstruksen
Det er behov for tydeliggjøring av likestillingspolitiske konsekvenser i selve instruksen, og
ikke bare som i dag i veilederen. Veilederen nevner heller ikke lenger funksjonshemmede.
Under spørsmål 3: Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene? i veilederen står det:
Prinsippspørsmål kan for eksempel gjelde den enkeltes personvern og integritet, rettssikkerhet, samvittighets-/
livssynsspørsmål eller likestillings- og diskrimineringsspørsmål eller tiltak som særskilt berører urfolk eller
minoriteter.
Videre står det til utredningsinstruksen 3.2 om tidlig foreleggelse:
Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige likestillingsmessige virkninger, jf. likestillings- og
diskrimineringsloven § 1, skal saken forelegges Barne- og likestillingsdepartementet.
Som det fremgår av brev til likestillingsministeren, har ikke slike vage formuleringer ivaretatt
hensynet til funksjonshemmede i en rekke av de viktigste utredningene som har vært gjort.
Vi minner om at NOU 2001:22 konstaterte at hensynet til funksjonshemmede systematisk
settes til side, og foreslo at diskrimineringslovgivningen burde inneholde et krav om at alle
offentlige utredninger og meldinger alltid skal utrede konsekvenser for mennesker med
funksjonsnedsettelser.
Vi mener at situasjonen ikke har bedret seg når det gjelder sikring av at hensynet til
funksjonshemmede utredes. Tvert imot ble føringen som ble tatt inn (2005?) under
veilederens pkt. 11.3 Andre vesentlige konsekvenser, og som eksplisitt gjaldt
funksjonshemmede, tatt ut igjen (2016?):
11.3.9 Likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne
Arbeidsliv og samfunnsliv skal tilrettelegges slik at personer med nedsatt funksjonsevne har like muligheter
som funksjonsfriske. Dersom saken antas å ha vesentlige konsekvenser for mulighet til likebehandling av
personer med nedsatt funksjonsevne, skal dette utredes. Dette kan for eksempel gjelde administrative tiltak
som omorganisering, flytting eller privatisering/utsetting av statlig virksomhet, anskaffelse av nye systemer og
nytt utstyr og salg av eiendom.
Det kan også gjelde reformer og tiltak innenfor bygg- og anlegg, transport, utdanning og helse.
Kontakt Sosial- og helsedirektoratet for nærmere veiledning.
2.4.2 Krav til mottakere av offentlige midler, støtte, tilskudd
Lovverket bør inneholde et krav om at det ved tildeling av offentlige midler knyttes vilkår om
ikke-diskriminering.
2.4.3 Innføring av ikke-diskrimineringsklausuler i LDL og eller LOA
Forbudet går ut på at det stilles krav til alle som vil inngå kontrakter med staten, om å
forplikte seg til ikke-diskriminering som nedfelles i egne klausuler i kontrakter. Denne typen
virkemiddel ble første gang tatt i bruk av USA under 2. verdenskrig.
Dette er et virkemiddel vi har jobbet for siden vår oppstart i 2002. Vi har tidligere gitt flere
høringsuttalelser om dette, til NOU 2005:8, høringen om aktivitetsplikt i 2007, egen høring
fra MOD 2005 om innføring av diskrimineringsklausuler, samt flere innspill (se vedlegg) til
21
NOU 2009:14. Forslaget er også blitt tatt opp igjen av oss ved alle revisjoner av
diskrimineringslovverket de siste 10 år.
Denne typen aktivitetsplikt som har vært benyttet i land som USA og Canada i mange år, er
som bl.a. ECON10 peker på, den typen aktivitetsplikt som har vist seg å ha størst effekt.
Plikten knyttes til bedriftenes ønske om å tjene penger på kontrakter med det offentlige, men
samtidig er det en frivillig plikt. Den må ikke blandes sammen med kvotering (som er forbudt
bl.a. i USA) eller krav om tilrettelegging.
Vi viser til at Graverutvalget fulgte opp vårt forslag om å innføre ikke-diskrimineringsklausuler
i kontrakter om offentlig innkjøp i NOU 2009:14.
Vi støttet forslaget fra utvalget til utforming av lovbestemmelser, men ønsker å bli involvert
dersom forslaget tas opp igjen, da tiden har gått og det er behov for modernisering.
2.4.4 LOA – Loven om offentlige anskaffelser
Krav til universell utforming må også gjelde for anskaffelser under EØS terskelen i LOA.
3) Hvordan opplever funksjonshemmede å bli ivaretatt av Likestillings- og
diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda?
Her må vi basere oss på hva andre har fortalt oss om sine erfaringer.
Vi får av og til henvendelser som viser at det har oppstått misforståelser og uklarheter, men
det er ofte vanskelig å avgjøre om det kunne vært unngått.
Noen forteller at LDO ikke har behandlet deres klage, dvs. de har ikke oppfattet at LDO ikke
er klageinstans lenger.
Vi har forståelse for at LDO må passe på å være etterrettelig i sin veiledning. Men samtidig
tror vi at man må bestrebe seg på å kommunisere tydelig og unngå misforståelser.
4) Hva kan gjøres for at funksjonshemmede skal bruke lovverket mer aktivt?
Opplæring, økonomi, annet?
Kort om vårt utgangspunkt for å besvare spørsmålet.
Stopp Diskrimineringen er en borgerrettsstiftelse, ikke en medlemsorganisasjon.
Vi er enig i at det er bekymringsfullt at ikke flere klager på diskriminering.
Dels skyldes det at det er for lite kunnskap om loven og hvordan man bruker den, men dette
må ses i sammenheng med flere viktige forhold og faktorer som vi vil redegjøre for her.
Helt fra etableringen i 2002 har en viktig del av vårt arbeid bestått i å tilby kompetanse på
nasjonal og internasjonal anti-diskrimineringslovgivning.
Vi har i over 12 år tilbudt opplæring i form av innledninger, kurs, forelesninger, samt
individuell rådgivning og bistand til alle som har rettigheter og plikter etter loven. Dette
innebærer og bistand til å klage på diskriminering. Det betyr at vi svarer fra et tilbudsståsted
og fra vår erfaring med kontakt med og undervisning for funksjonshemmedes organisasjoner
og enkeltpersoner.
10 ECON 2007: Aktivitetsplikt mot diskriminering.
22
Vi sender jevnlig ut tilbud til funksjonshemmedes organisasjoner. Vår erfaring er at interessen
for lovgivningen og etterspørselen etter kunnskap, veiledning, innledninger og kurs var stor
rundt innføringen i 2009, men har dalt kraftig de siste 4-5 år.
4.1 Barrierer mot å klage på diskriminering
Vi har identifisert en del barrierer mot å bruke klageadgangen.
Vår erfaring fra kurs og annen opplæringsvirksomhet for funksjonshemmedes organisasjoner
er at det finnes en motvilje mot å klage på diskriminering, og å omdefinere barrierer
medlemmene støter på som diskriminering. Dette har etter vår oppfatning sammenheng med
at organisasjonene har lang tradisjon for å brukermedvirke i stedet for å klage.
Denne tilbakeholdenheten er også godt kjent fra tidligere, bl.a. bruker få organisasjoner
mulighetene til å klage til Sivilombudsmannen for sine medlemmer.
Av frykt for å skade «det gode samarbeidet», provosere samarbeidspartnere og eller bli
utestengt fra videre samarbeid, uttrykkes skepsis og motstand mot å klage.
En del organisasjoner var fra starten av tydelige på at medlemmer burde gå via dem før de
klaget. Det gir fort et inntrykk av en høyere terskel enn det faktisk er.
Videre oppdaget vi fort at det hadde fått feste seg en feiloppfatning i funksjonshemmedes
organisasjoner av at det var umulig å få medhold i klager på manglende universell utforming.
Dette har nær sammenheng med, og har det antakelig fortsatt, at i den grad loven fikk omtale i
mediene, gjaldt det kun tilrettelegging og da gjerne ombygging og andre dyre inngrep.
For oss har det hele tiden vært viktig å vise at de fleste grupper som har diskrimineringsvern
har mye å hente ved å klage, enten det gjelder holdningsdiskriminering eller tilrettelegging.
Enkeltpersoner har som alle som utsettes for diskriminering, behov for støtte og oppmuntring
til å klage, siden diskriminering ved opptak til utdanning eller som arbeidssøker, og nekt av
og utestengelse fra varer og tjenester, oppleves svært personlig.
Det finnes knapt stoff i mediene som gir enkeltpersoner slik støtte ved å informere om at det
er et utbredt fenomen som faktisk innebærer brudd på diskrimineringslovgivning.
Vi erfarer at det derfor er større barrierer for funksjonshemmede enn andre utsatte grupper,
både mot å fortelle andre om hendelsen, og mot å klage på diskriminering.
En annen grunn er at enkeltpersoner synes å oppleve at det er tilstrekkelig om man har fortalt
sin historie til media. Siden verken mediene, eller de som uttaler seg til mediene, vanligvis
identifiserer det som har skjedd som diskriminering, munner saken ofte ut i en beklagelse. Det
etterlates inntrykk av at det kun dreide seg om en beklagelig feil og ikke diskriminering.
4.2 Generelt lite kjent diskrimineringsvern blant pliktsubjektene
Det er stort problem at diskrimineringsvernet er lite kjent blant pliktsubjektene, politikere,
medier og andre viktige aktører i samfunnet. Det er også en kjensgjerning at både sivilrettslig
og strafferettslig diskrimineringsvern av funksjonshemmede er mindre kjent enn for øvrige
vernede grunnlag.
23
Dette har direkte sammenheng med grad av oppmerksomhet om diskriminering i det
offentlige rom. Mens diskriminering på grunnlag av religion, kjønn og etnisitet slås opp,
debatteres og følges opp med utfall av klager i pressen, er dette sjelden tilfellet for vårt
grunnlag. Mens innføring av Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven dtl. med revideringer
og innføring av strafferettslig vern knapt ble omtalt i pressen, har mediene brukt mye plass på
tilsvarende lovgivning og brudd på denne for andre grunnlag.
Derfor har vi prioritert å følge opp mediesaker hvor vi ser at relevant lovgivning ikke trekkes
inn i oppslag om funksjonshemmede, gi innspill og kunnskap til journalister om lovgivning,
trekke paralleller i saker om andre grunnlag osv. osv.
I starten fulgte vi også opp pliktsubjektene som var omtalt i oppslagene. Men dette viste seg å
bli for tidkrevende og omfattende.
Dessverre erfarer vi at det er nesten umulig for en aktør som Stopp Diskrimineringen å bli
kjent og brukt som ekspertkilde for medier og andre på linje med tilsvarende aktører på andre
grunnlag. Dette har utvilsomt sammenheng med et tradisjonelt fordomsfylt syn på
diskrimineringsgrunnlaget som diagnosebasert. Medienes praksis står her i sterk kontrast til
praksis når det gjelder andre diskrimineringsgrunnlag hvor ekspertise på saksområde, ikke
f.eks. landbakgrunn eller type seksualitet, styrer medienes valg.
Det er også et problem at saksbehandlingen tar svært lang tid, slik at mediene ikke er
interesserte i å bringe utfall av viktige saker. Dette rammer sterkest det grunnlaget som fra før
av får minst oppmerksomhet. Vi erfarer at mediene ofte selv finner frem til avgjørelser for
andre grunnlag, og da viser det seg at tidsaspektet mindre betydning.
Vi etterlyser derfor en atskillig sterkere og tydeligere pådriver som LDO til å målbære
tydelige budskap om at funksjonshemmede diskrimineres, også i saker som mediene velger å
innskrenke til rasisme, livssyns og kjønnsdiskriminering jf. 5). Vi etterlyser også at LDO for
eget initiativ forer pressen med saker og avgjørelser som gjelder funksjonshemmede, siden
pressen ikke selv oppsøker saker som gjelder oss.
24
5) Hva er de viktigste problemstillingene framover for å oppnå likestilling for
funksjonshemmede?
Vi viser til vårt innspill fra 2018 til oppdatering av LDOs rapport til CRPD-komiteen.
Videre viser vi til vårt brev til likestillingsminister Trine Skei Grande (som aldri ble besvart til
tross for spørsmål i Stortinget) og 2 brev fra Uloba og oss til Abid Q. Raja med vedlegg.
I disse dokumentene har vi lagt frem både dokumentasjon på utenforskap og konkrete forslag.
Nedenfor tar vi opp noen av temaene i innspillene og brevene.
5.1 CRPD
CRPD må få samme status som øvrige menneskerettskonvensjoner,
inkorporering i norsk lov, Menneskerettsloven
Valgfri protokoll må ratifiseres
Tolkningserklæringene til artikkel 12 og 14 må trekkes
Norge må følge opp CRPD-komiteens og spesialrapportørens anbefalinger i
respektive rapporter, herunder skifte fra en medisinsk til en menneskerettslig
modell, og straks få på plass en plan for implementering av CRPD med
tidsrammer og midler
Avskaffe lover som er i strid med CRPD, sivile og politiske rettigheter skal ved
ratifisering oppfylles umiddelbart, herunder:
Artikkel 12 Likhet for loven krever avskaffelse av vergemålsloven
Artikkel 14 og 15 krever avskaffelse av all tvangslovgivning
Artikkel 13 Tilgang til rettsapparatet, jf. CRPD-komiteens CO 22
a) Sikrer prosessuell og alderstilpasset tilrettelegging i rettsvesenet og hos politiet
og påtalemyndigheten,
(b) Reviderer den nåværende rettshjelpsordningen, og sikrer fri rettshjelp for
mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder for dem som fortsatt bor i
Artikkel 16 Frihet fra utnytting, vold og misbruk, CO 28 a) opplæring av politi
og påtalemyndighet når det gjelder å gjenkjenne alle former for utnytting, vold
og misbruk
(b) Etterforske alle påstander om vold og misbruk ….
(c) Treffe alle nødvendige tiltak for å hindre at funksjonshemmede blir utsatt for
mobbing, hatefulle ytringer og hatkriminalitet, og sikre at politiet,
påtalemyndigheten og rettssystemet identifiserer, etterforsker og idømmer
sanksjoner for hatkriminalitet
5.2 Andre forslag
Menneskerettsperspektivet og hensynet til funksjonshemmede må inn som
premiss i all politikk: mainstream og funksjonshemmet-spesifikk
Overvåking av CRPD artikkel 4 Tildeling av ansvar til en offentlig instans for
løpende dokumentasjon av systematisk ekskludering av funksjonshemmede
sammenlignet med resten av befolkningen
Igangsette «Maktutredning» for å dokumentere funksjonshemmedes posisjon i
samfunnet bl.a. grad av og årsaker til utenforskap, samt foreslå
menneskerettsbaserte tiltak for å øke reell innflytelse og sikre likestilling på linje
med andre minoriteter og majoritetsbefolkningen
Sikre at kunnskapsgrunnlaget for likestillings- og diskrimineringspolitikk i vid
forstand ikke har systematiske utvalgsskjevheter og kunnskapshull
25
Stille krav til reelt mangfoldsperspektiv i innsatser for likestilling og
representativitet i demokratiske prosesser, rekrutteringspolitikk,
forskningsprogrammer mv.
Strategier og tiltak mot, og offentlig finansierte forskning og undersøkelser om
gruppefiendtlige holdninger/hatkriminalitet, må inkludere funksjonshemmede
5.3 Strukturell diskriminering må på dagsorden
Hensynet til funksjonshemmede må komme inn i all politikk som tar sikte på å fremme
likestilling og mangfold, og hindre diskriminering og ekskludering.
NOU 2001:22 Fra bruker til borger, slo fast at funksjonshemmede er borgere med svak
posisjon – ikke svake mennesker. Sitat s. 294:
Når mål eller hensyn knyttet til en samfunnsgruppe glemmes i den grad at det blir et system i det, skyldes dette
i stor grad at gruppen har en for svak posisjon til å gjøre sine premisser gjeldende – til å gjøre dem til
selvsagte hensyn og premisser.
Den svake posisjonen medfører at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet om gruppen overses, og
manglende handling får ingen konsekvenser.
Det råder fremdeles en del fordommer som gjør at det ikke er like selvsagt å ta inn hensynet til
funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen.»
Det er denne virkelighetsbeskrivelsen det står om og denne virkeligheten vi står i.
Strukturell diskriminering innebærer for funksjonshemmede systematisk utelatelse både fra
beslutningsorganer fra topp til bunn som f.eks. i politikkutforming, politisk ledelse, som
folkevalgte, i departementene og direktoratene, akademia og viktige samfunnsinstitusjoner og
i offentlige utvalg. Videre innebærer det utelatelse, manglende eller snevert, gjerne medisinsk
basert, perspektiv på likestilling av funksjonshemmede i mandater, strategier, innsatser og
forskningsprogrammer som dokumenterer utenforskap: demokrati, politisk ulikhet, holdninger
til utsatte grupper, medieforskning, samt offentlige utredninger om disse spørsmålene mm.11
Vi har gjentatte ganger påpekt overfor ansvarlige myndigheter utelatelsen av
funksjonshemmede som diskriminert og utsatt gruppe i læreplaner, læringsressurser om
diskriminering og Holocaust, menneskerettighetsundervisning, holdningsarbeid i skolen, jf.
DEMBRA, arbeidsmarkedspolitikk, og i det offentliges mangfoldspolitikk generelt.
Et av de groveste og tydeligste eksemplene vi har erfart på denne systematiske ignoreringen
av funksjonshemmede som diskriminert befolkningsgruppe, finner vi paradoksalt nok i en
likestillingspolitisk utredning, i NOU 2011:18 Struktur for likestilling, som grunngivning
for at alle grunnlag er regnet med, bortsett fra funksjonshemmede.
Vi siterer fra vår høringsuttalelse til NOU 2011:18:
Usynliggjøring av funksjonshemmede
Dessverre har også Likestillingsutvalget bidratt til å tegne et ufullstendig og villedende bilde av situasjonen
når det gjelder utsatthet og omfang av diskriminering, ved at funksjonshemmede er utelatt i kartleggingen av
klagesaker.
Utvalget skriver på s. 127:
11 NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted, NOU 2003:19 Maktutredningen, NOU 1999NOU 2011:18 Struktur
for likestilling, NOU 2015:12 Politikk for likestilling, Meld St. 13 (2018-2019) Muligheter for alle. Fordeling og
sosial bærekraft, Meld St. 25 (2016-2017) Humaniora i Norge, Meld St. 38 (2014-2015) Open og opplyst, Meld.
St. 8 (2018-2019) Kulturens kraft, Meld. St. 17 (2018-2019) Mangfald og armlengds avstand. Mediepolitikk for
ei ny tid, nyoppnevnt Ytringsfrihetskommisjon
26
«De utvalgte diskrimineringsgrunnlagene er kjønn, etnisitet (inkluderer i tillegg til etnisitet nasjonal
opprinnelse, avstamning og hudfarge), religion, språk, alder og seksuell orientering.» Altså alle grunnlag
uten ett. Og i fotnote 13 begrunnes dette slik:
”Kartleggingen gjelder utvikling over tid (2007–2010). Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte først i
kraft 1.januar 2009.”
Denne begrunnelsen er svært vanskelig å forstå, siden det rettslige diskrimineringsvernet for
funksjonshemmede var nøyaktig det samme som for alder før 2009, og atskillig mer omfattende etter 2009
enn for alder og seksuell orientering.
Ser man på antall klagesaker i 2009, var dette like stort for funksjonshemmede alene som for alle øvrige
grunnlag til sammen. Denne tendensen holdt seg i 2010. Også for årene 2007 og 2008 er det flere klagesaker
enn på grunnlag av religion og språk. I det hele tatt viser tabellene svært mange nuller og ett-tall (jf. s. 128).
Det er følgelig verken antall klagesaker eller omfanget av vernet som kan forklare at funksjonshemmede er
utelatt. At utvalget heller ikke sier noe sted at det grunnlaget som er utelatt står for halvparten av klagesakene
alene, finner vi svært uheldig av flere grunner.
Men vi utelates også fra selve debatten om representativitet hvor både myndigheter,
politikere, medier, forskere og NGOer tar for seg underrepresentasjon av kjønn og etnisitet,
dernest religion og seksuell orientering. Kun i unntakstilfeller nevnes funksjonshemmede.
Et konkret dagsaktuelt eksempel som dokumenterer denne systematiske utelatelsen, er det
faktum at media enda ikke har funnet plass til en eneste debatt om at funksjonshemmede
heller ikke denne gangen er representert i den nyoppnevnte ytringsfrihetskommisjonen.
Samtidig har det nesten daglig vært et oppslag eller en debatt om at andre minoriteter er
underrepresentert eller mangler, diskrimineres eller er særlig utsatt for vold osv.
Vi har heller ikke fått en eneste debatt om mostanden fra Mediebedriftenes Landsforening og
Redaktørforeningen om at de mener det går ut over deres ytringsfrihet å sikre at borgerne får
oppfylt sin menings- og ytringsfrihet, jf. 2.2.2 om deres høringsuttalelse til IKT-forskriften.
I Norge telles ikke funksjonshemmede med som en befolkningsgruppe eller minoritet som
kan være underrepresentert. Når politiske partier, organisasjoner eller media tar opp og
debatterer krav om å gjenspeile befolkningen, er funksjonshemmede utelatt.
Ofte er det media som er vaktbikkje og presser frem representativitet og mangfoldspolitikk,
men i funksjonshemmedes tilfelle er det ikke slik.
Alvoret i denne situasjonen kommer tydelig frem ved hvor enkelt det er for norske
myndigheter å ignorere hensynet til funksjonshemmede og utelate gruppen fra sentrale
føringer for norsk politikk, uten at offentligheten oppdager det eller bryr seg om det.
Regjeringsplattformen er nok et eksempel på denne systematiske eksklusjonen:
Regjeringen vil bekjempe rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme, sosial kontroll og fordommer
basert på kjønn, seksuell identitet og etnisitet.
Dette ser vi igjen i det faktum at til tross for at det ikke finnes noe vitenskapelig belegg for å
hevde at funksjonshemmede er mindre utsatt for hatkriminalitet enn andre, tvert imot viser
fakta fra andre land det motsatte, er det denne gruppen som mangler en gruppespesifikk
handlingsplan mot diskriminering og hatkriminalitet. Derimot har regjeringen laget en strategi
og en handlingsplan for funksjonshemmede som er nesten strippet for
diskrimineringsperspektiv.
27
Det er mange konsekvenser av de systematiske skjevhetene, og en svært viktig konsekvens er
den selvforsterkende strukturelle diskrimineringen som blir resultatet når stadig mer kunnskap
samles om spesifikke grupper som erkjennes berørt, mens tilsvarende dokumentasjon mangler
like systematisk og konstant om funksjonshemmedes status, posisjon og utsatthet.
Vi har i brev til tidligere og nåværende likestillingsminister, tatt til orde for en
«Maktutredning» i erkjennelse av at det ikke finnes noen annen måte å få dokumentert den
strukturelle diskrimineringen på.
Det er åpenbart bare funksjonshemmede selv som identifiserer hvor systematisk og
konsekvent utelatelsen, utestengelsen og eksklusjonen av funksjonshemmede er.
VI har også foreslått opprettelse av en overvåkingsinstans som kan jobbe systematisk med
dokumentasjon av utelatelse og utestengelse, underrepresentasjon osv. Dette er en
oppgave IMDI på mange måter fyller i dag for etniske og religiøse minoriteter, sammen med
SSB, en rekke forskningsmiljøer m.fl.
BUFdir skal ha en lignende rolle, men vi konstaterer hele tiden at perspektivene som legges
til grunn for innsamling av data føyer seg inn i tradisjonell velferdstenkning og medisinsk
(diagnose) baserte data, er fortsatt svært dominerende.
Dette kommer bl.a. til uttrykk i hvilke data som samles inn av SSB. Indikatorsettet som er
utviklet til artiklene i CRPD, dekker ikke sivile og politiske rettigheter.
CRPD-komiteen etterspør som oss data på diskriminering og vold under artikkel 31.
Vi har flere ganger etterlyst data om politisk ulikhet, fordeling av makt og innflytelse,
representativitet i politikk, media, akademia, offentlige institusjoners mandater, utvalg og i
øvrig samfunnsliv. Videre har vi etterspurt fakta om utsatthet for mobbing, hatkriminalitet
og overgrep. Særlig etterspør vi selvrapproteringsdata om utsatthet.
Mangelen på slike data har store konsekvenser. Funksjonshemmede fanges f.eks. ikke opp
av ISFs forskningsprosjekter om demokrati og politisk ulikhet pga. manglende surveydata.
I vårt brev til likestillingsministeren 19.6.2020 (også tatt opp med SSB) skriver vi:
Det ferskeste eksemplet på dette er Stortingsmelding 13 (2018-2019) Muligheter for alle. Funksjonshemmede
er ikke nevnt i kap. 6 om ulikhet i politisk deltakelse, og er også totalt utelatt som gruppe i hele
kunnskapsgrunnlaget, både fra SSB og forskningsmiljøer.
Funksjonsnedsettelse får kun relevans pga. lavere deltakelse i organisert fritidsaktivitet, og betegnende nok
med referanse til en kilde om sosial ulikhet i helse.
Videre skriver vi i samme brev:
det er et demokratisk problem at Norge fortsatt mangler kunnskap om funksjonshemmedes status og posisjon
i forhold til maktfordeling, representativitet og innflytelse i politikken, samt om ytringsfrihetens rammevilkår.
Og dette:
Stopp Diskrimineringen dokumenterer fortløpende at det gis omfattende offentlig støtte til store innsatser og
prosjekter, hvor man basert på antakelser på forhånd har valgt ut og bestemt hvilke grupper som er mest
utsatt. Staten bidrar til en selvforsterkende prosess; stadig mer dokumentasjon innhentes om fordommer og
utenforskap for bestemte grupper, mens funksjonshemmede stadig utelates som målgruppe. Videre overlates
det ofte til forskere selv å velge ut fra egne interesser, noe som igjen slår skjevt ut.
Det er et stort demokratisk problem at regjeringens politikk og prioriteringer i kampen mot utenforskap og
fordommer ikke styres av fakta, men av antakelser og interessene til politikere, journalister, forskere og
opinionsledere
28
5.4. Vi etterlyser drahjelp fra LDO
Vi savner en sterk, synlig og klar stemme fra en pådriver som LDO for å påtale den
strukturelle diskrimineringen, og bruke mediene aktivt for å sette diskriminering av
funksjonshemmede på dagsorden.
Etter artikkel 8 i CRPD skal statene:
c) å oppmuntre alle medier til å fremstille mennesker med nedsatt funksjonsevne på en måte som er i tråd med
denne konvensjons formål
Fordomsfulle og fiendtlige fremstillinger av funksjonshemmede blir nesten aldri tatt opp. Det
samme gjelder medienes egen motstand mot diskrimineringsvernet, jf. universell utforming av
nettsider. Allerede ved innføringen av IKT-forskriften i 2014 gikk Aftenposten til angrep på
plikten.12 Vinklingen oppfordret til manglende respekt for våre rettigheter, og vi opplevde
mange hatske utspill i kommentarfeltene som vi ble stående alene om å takle. I slike saker må
LDO være høyt på banen, slå fast at det handler om diskriminering og menneskerettigheter,
Etter vår mening har LDO i altfor stor grad blitt en ekstra stemme på områder hvor
oppmerksomheten er størst, og i mindre grad sikret et helhetlig perspektiv.
Eks. Hva lærer LDO bort?
Vi mener LDO har et stort forbedringspotensial når det gjelder å forvalte et helhetlig
likestillings og diskrimineringsperspektiv.
Det er lett å finne eksempler på LDOs hjemmesider der funksjonshemmede ikke er inkludert,
og vi tror det ofte skyldes at kunnskapen er større og bredere på andre grunnlag.
Et eksempel som vi tilfeldigvis fant er teksten om Minoritetsstress
Noen mennesker lever mer eller mindre under konstant stress fordi de gjentatte ganger blir møtt med uvitenhet, stereotypier og
fordommer.
Når en person ofte opplever at andre viser negative holdninger til, eller stadig stiller spørsmålstegn ved, kjennetegn eller antatte
kjennetegn ved personen, kan hun eller han utvikle minoritetsstress. Slikt stress kan også oppstå når vesentlige kjennetegn ved personen
stadig oversees eller usynliggjøres.
Eksempler på folk som opplever minoritetsstress kan være personer som bærer et synlig religiøst plagg, som hijab. Når du er homofil kan
det fort oppleves at vesentlige kjennetegn ved deg oversees eller usynliggjøres. Derimot vil en person som bærer hijab fort kunne oppleve
det stikk motsatte – hun tillegges en rekke antatte egenskaper.
Det er vanskelig å se hvordan det er mulig å ikke tenke på funksjonshemmede her.
Til slutt vil vi minne om at:
Så lenge det er støy om eksklusjon av en gruppe, fungerer demokratiet.
Det som utgjør den virkelige trusselen mot demokratiet, er fravær av oppmerksomhet om
utenforskap: når ingen etterlyser eller savner stemmene til en befolkningsgruppe.
Oslo, 1.7.2020
Med vennlig hilsen
For Stopp Diskrimineringen
Leder Berit Vegheim (sign.)
12 https://www.aftenposten.no/okonomi/i/ddWaJ/Tvinger-alle-virksomheter-til-a-skaffe-seg-nye-nettsider#.U0KLDja-18E
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/ka9xv/Villedende-og-tendensiost-om-universell-utforming?fbclid=IwAR2uculctcdrrdwHuQpZrPdlrdhGW-
aIpdwtV7WN9exw07QDbULTekB8Co#.U0eJF-aSx9w
29
Vedlegg
Liste over dokumenter som er vist til og brukt som underlag:
Høringsuttalelse til NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet
Høringsuttalelse 2007 om innføring av aktivitetsplikt
Høringsuttalelse 2007 om IKT i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Høringsuttalelse 2013 til forslag om forskrift til § 11 i dtl
Innspill 23.4.2008 til arbeids- og sosialkomiteen Ot.prp. 44 (2007-2008)
Innspill 8.5.2008 til arbeids- og sosialkomiteen Ot.prp. 44 (2007-2008) supplerende
Innspill til interdepartemental arbeidsgruppe for utredning av rettskrav på varer og
tjenester: 2.5.2008, 1.12.2008, 2.2.2009
Høringsuttalelse til NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern
Innspill til Diskrimineringslovutvalget 2.10.2008 om aktivitetsplikt og bruk av ikkediskrimineringsklausuler
ved off. anskaffelser (sammen med Antirasistisk Senter)
Innspill 16.1.2009 til Diskrimineringslovutvalget om innføring av ikkediskrimineringsklausuler
ved offentlige anskaffelser
Høringsuttalelser til NOU 2011:18 Struktur for likestilling,
Høringsuttalelse til NOU 2015:12 Politikk for likestilling,
Høringsuttalelse til NOU 20014:4 Enklere regler
Innspill 2013 FAK-kom Prop. 88 L om ny diskrimineringslovgivning, harmonisering og
styrking
Høringsuttalelse 2016 – forslag til felles diskrimineringslovgivning
Innspill til BLD 2016 – forslag til nytt håndhevingsapparat
Innspill til utredning om straff for grov overtredelse i felles diskrimineringslov
Høringsuttalelse 2016 til Effektivisering av håndhevingsapparat (sammen med Uloba)
Høringsuttalelse 2017 – implementering av EU-direktiv om internett og
mobilapplikasjoner
Høringsuttalelse 2018 forslag om styrking av ARP
Brev til likestillingsminister Trine Skei Grande 19.6.2019
Brev til likestillingsminister Abid Q. Raja 19.2. og 13.4.2020