Kategorier
Innspill Politiske innspill

Innspill om likestillings- og diskrimineringslov og håndheving

Innspill om likestillings- og diskrimineringslov og håndheving

Til Likestillings- og diskrimineringsombudet

Stopp Diskrimineringen takker for invitasjon til å gi tilbakemelding på hvordan diskrimineringslovgivningen har fungert siden 2009.
Vårt formål er å kjempe for et mest mulig effektivt diskrimineringsvern, og vi er glad for å få denne anledningen til å oppsummere status.

Vi har i disse årene avgitt en rekke høringsuttalelser, innspill og anbefalinger til norske myndigheter, både alene og gjennom Menneskerettsalliansen. Vi vil derfor vise til disse dokumentene (se liste i vedlegg) i vår besvarelse, i den grad de er relevante.

En del er oppnådd, men dessverre gjenstår mye for at lovgivningen skal bli effektiv, og for at vernet fullt ut er harmonisert grunnlagene imellom.

Overordnet vil vi gjenta fra vår høringsuttalelse til NOU 2005:8 at diskrimineringsvernet for funksjonshemmede preges og svekkes av at tradisjonelle funksjonshemmende barrierer:
konkrete, fysiske forhold, tillegges større vekt enn andre typer barrierer, og får legge premissene for utforming og avgrensning av diskrimineringsvernet.
Dette er et trekk ved tilsvarende lovgivning i andre land.
Denne slagsiden kommer klart frem i besvarelsen nedenfor.
For at loven skal kunne gi et likestilt vern for alle grupper funksjonshemmede, må det foretas en systematisk gjennomgang for å rette opp skjevhetene.

1) Hva mener dere om lovens virkeområde, tolkningen av loven, praktiseringen og håndhevingen av loven?
Til en viss grad vil svarene være sammenfallende med svaret på neste spørsmål.

1.1 § 3 Stedlig virkeområde.
Stedlig virkeområde er fortsatt for snevert med flere unntak i vernet som omfatter funksjonshemmede; noen unntak mener vi er direkte diskriminerende.

1.1.1 Plikten til individuell tilrettelegging og universell utforming må gjelde Svalbard
Siden uforholdsmessighetsbegrensningen sikrer at relevante og viktige hensyn ivaretas, mener vi at det ikke er saklig å forby barn og voksne med funksjonsnedsettelser å kunne bo og oppholde seg på Svalbard. Vi vil også peke på at Svalbard i tillegg er blitt et vanlig turistmål.

1.1.2 Plikten til individuell tilrettelegging og universell utforming må gjelde norske skip
Vi finner ingen saklighetshensyn som tilsier at plikten til universell utforming ikke omfatter norske passasjerskip i utenriksfart, dvs. også utenfor EØS-området.
Vi vil her vise til at det er slått fast av Supreme Court i USA i 2005¹, i en sak som gjaldt norske cruiseskip, at den amerikanske diskrimineringsloven, ADA, også omfatter utenlandske
skip i amerikansk havn.
Dette handler om retten til å reise fritt på lik linje med resten av befolkningen, og norske skip som i dag er innredet som cruiseskip, kan ikke ha et slikt unntak.

1.1.3 Aktivitets- og redegjørelsesplikt må gjelde Svalbard, norske skip og luftfartøyer
Unntaket som er gjort for Kapittel 4 Aktivt likestillingsarbeid som pålegger offentlige myndigheter og arbeidsgivere aktivitets- og redegjørelsesplikt, heretter ARP, i §§ 24, 25 og 26, fremstår som en logisk brist, dvs. usaklig og dermed diskriminerende.
Det kan se ut til at samtlige lovutvalg og norske myndigheter forutsetter og mener at alle funksjonshemmede trenger helt spesiell og krevende tilrettelegging, og at dersom det finnes
saklig grunn for unntak for tilretteleggingsplikten, legitimerer det også unntak fra ARP.

Vi minner om at Syseutvalgets tilnærming var at innskrenkning av stedlig virkeområde gjaldt for hele loven. Ved endring av virkeområde, er det så vidt vi kan se, ikke gjort noen forsøk på
å gi en saklig begrunnelse i senere forarbeider for å gjøre samme unntak for ARP som for tilretteleggingsplikten.
Det er svært beklagelig at det fortsatt ser ut til å herske fordommer som bidrar til generalisering av den enormt store heterogene kategorien funksjonshemmede, og at disse får
legge føringer for diskrimineringsvernet.
Vi viser til at § 26 a)-d) har relevans for mange grupper funksjonshemmede som utmerket godt kan jobbe på Svalbard og på norske skip og fly, uten å kreve spesifikk tilrettelegging:

a) undersøke om det finnes risiko for diskriminering eller andre hindre for likestilling, herunder annethvert år kartlegge lønnsforhold fordelt etter kjønn og bruken av ufrivillig deltidsarbeid,
b) analysere årsakene til identifiserte risikoer,
c) iverksette tiltak som er egnet til å motvirke diskriminering, og bidra til økt likestilling og mangfold i virksomheten og
d) vurdere resultater av arbeidet etter bokstav a til c.

Dette tolker vi på samme måte som vi tolker en del andre logiske brister når det gjelder harmonisering av lovgivningen, bl.a. § 39, som et utslag av at funksjonshemmede eksperter på
1 http://www.accessiblesociety.org/topics/ada/norwegcruisedec0605.html
3
dette feltet har blitt holdt utenfor samtlige lovutvalg som siden 2009 har beskjeftiget seg med diskrimineringslovgivningen og likestillingspolitikken2, samt at funksjonshemmede også er
nærmest fraværende i ansvarlige departementer og blant lovgivere, jf. vårt svar om strukturell diskriminering avslutningsvis.

1.2 Virkeområde for kapittel 3 Universell utforming og individuell tilrettelegging er ikke i samsvar med CRPD
Vi viser til at plikten til generell og individuell tilrettelegging jf. CRPD artiklene 2, 5.3 og 9 ikke er innskrenket verken når det gjelder samfunnsområder eller når det gjelder bruk av
virkemidler. Enten tilretteleggingen må skje som individuell tilpasning på grunnlag av en persons løsningsbehov, eller som generell tilrettelegging fra myndighet, offentlige eller private aktører og tilbydere av varer, tjenester og informasjon, skal virkemidlene som tas i bruk, være egnede og av både fysisk og ikke fysisk art. Å sikre personlig service er en like naturlig og viktig plikt etter artikkel 9, som utforming eller endring av fysiske forhold.

Videre viser vi til at CRPD tydeliggjør at tilrettelegging er forutsetningen for at mange funksjonshemmede skal få oppfylt alle menneskerettigheter.
Tilgang til informasjon er en forutsetning for menings- og ytringsfriheten, politisk deltakelse og deltakelse i informasjonssamfunnet og på alle samfunnsområder.
Informasjon kan ikke slik loven gjør, reduseres til en forutsetning for å kunne bruke fysiske omgivelser, og underordnes en definisjon av fysiske forhold.

1.2.1 Loven hjemler ikke et rettskrav på varer og tjenester og informasjon
Stopp Diskrimineringen har helt siden første lovforslag i NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet, pekt på at diskrimineringslovgivningen må inneholde en proaktiv plikt til
generell tilrettelegging som siker et rettskrav på varer og tjenester, herunder personlig service, fleksibilitet i valg av kommunikasjons- og informasjonsmåter og midler.

Loven bærer fortsatt med seg svakheter som skyldes feilslutninger hos Syseutvalget mht. betydning av ulike typer virkemidler.
Vi siterer fra vårt innspill til arbeids- og sosialkomiteens høring 28.4.2008 om Ot.prp.44
(2007-2008):
Samtidig må vi med stor beklagelse konstatere at vår kamp for å få et fullverdig diskrimineringsvern for alle,
uavhengig av type funksjonsnedsettelse, ikke har ført fram.
Lovforslaget bærer fortsatt preg av viktige mangler som vi påpekte i vår høringsuttalelse til NOU 2005:8, ikke
minst den feilslutning at universell utforming er universalmidlet som ifølge Syseutvalget fjerner barrierene
for deltakelse for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne med unntak av et lite fåtall med sterke kognitive
funksjonsnedsettelser.
Med dette mente vi at Syseutvalgets forslag ikke ga rett til varer og tjenester som sådan, men
til ett bestemt virkemiddel; fysisk tilrettelegging av bygg og transport, noe utvalget også
presiserer selv på s. 185:
Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold. Imidlertid vil fysiske forhold ofte utgjøre de
grunnleggende forutsetningene for å kunne benytte tjenesten.
2 NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern, NOU 2011: 18 Struktur for likestilling, NOU 2012:15 Politikk for
likestilling
4
En rangering av betydningen av ulike typer funksjonshemmende barrierer er verken i tråd
med NOU 2001:22 Fra bruker til borger eller CRPD.
Til tross for at utvalget viser til at USA, Storbritannia og Australia har tilretteleggingsplikt av
proaktiv karakter, velger utvalget å avgrense plikten til rent fysiske barrierer, noe disse
landene ikke har gjort. Derfor er konklusjonen fra utvalgets flertall overraskende i kap.
10.12.2 s. 183: de landene som har tilretteleggingsregler av slik generell proaktiv karakter, lykkes best i å
skape et tilgjengelig samfunn.
BLD bestilte en juridisk betenkning om rettskravet på varer, tjenester og informasjon,
16.9.2008 som ble utført av Ann Helen Aarø, og samtidig satte BLD i gang et
utredningsarbeid av rettskravet sammen med sivilt samfunn. Det foreligger rapport og
utredning av økonomiske konsekvenser fra Proba. Ettersom anslaget var altfor upresist, ble
utredningen lagt bort.
LDO har selv skrevet en rapport om et slikt rettskrav i lys av CRPD i 2013.
Videre har vi laget en rekke innspill både til komiteen i 2008 og til BLDs utredning jf. liste i
vedlegg.
Vi viser også til CRPD-koalisjonens alternative rapport til CRPD-komiteen.
Som den juridiske betenkningen peker på, kan man kun utlede minimumskrav fra forbudet
mot indirekte diskriminering. Dette har selvsagt store konsekvenser for funksjonshemmede
som er avhengig av personlig service og fleksibilitet for å nyttiggjøre seg tjenester.
1.2.2 Syseutvalgets manglende kompetanse på IKT og informasjons og
kommunikasjonsbarrierers betydning
Loven bærer også fortsatt med seg svakheter fra andre kunnskapshull i Syseutvalget. I kap.
10.12.6.1, fastslår utvalget at:
Etter utvalgets oppfatning vil det fysiske, bygde miljøet som er rettet mot allmennheten, være den meste
sentrale arenaen for samfunnsdeltakelse og dermed i kjerneområdet for et krav til universell utforming.
Dette er positivt galt, og viser at utvalget igjen (jf. 1.2.1 om tjenester) overser hvor heterogen
kategorien funksjonshemmede er, og for det andre at utvalget mangler kompetanse om hva
informasjons- og kommunikasjonsbarrierer består i. Utvalgets flertall gir selv uttrykk for at de
har manglende kompetanse på området IKT, og overlater derfor til sektoransvarlige
myndigheter å vurdere behov for lovverk.
Som følge av at IKT ble inkludert i plikten til universell utforming i loven fra 2008, ble en del
av problemet løst. Fortsatt er virkeområde for IKT-plikten for snevert, se svar på spørsmål 2).
Fortsatt gjenstår dessuten store hull som følge av at verken lovgiver eller senere
lovforarbeider har rettet opp feilslutninger fra NOU 2005:8 og den juridiske betenkningen
som Syseutvalget selv fikk gjennomført.
Store grupper funksjonshemmede er stengt ute fra diskrimineringsvernet på helt sentrale
samfunnsområder som følge av at loven ikke omfatter tilgang på informasjon som sådan.
Også teksting og tolking av ulike slag faller utenfor lovens virkeområde.
Dels skyldes dette avgrensningen av plikten til generell tilrettelegging til fysiske forhold.
Dels skyldes det at utvalget bygger på gale forutsetninger om hva som rent faktisk lar seg løse
fysisk (lovens definisjon), dvs. ved hjelp av IKT.
5
Vi vil derfor innledningsvis understreke at avgrensningen av hva slags type informasjon og
hvilke pliktsubjekter som skal være omfattet av plikten, er totalt underlagt og underordnet
premisser for hva som kan anses som fysiske forhold. Informasjon behandles som en
forutsetning for å kunne bruke fysiske omgivelser, ikke som et mål i seg selv, slik det faktisk er
i et moderne informasjonssamfunn.
Dermed faller retten til informasjon, både som et selvstendig område og som en forutsetning
for samfunnsdeltakelse utenfor loven.
Vi har gitt en fyldig redegjørelse for feilslutninger og konsekvenser av disse når det gjelder
diskrimineringslovgivningens mangelfulle rettskrav på informasjon i pkt. 4.4 Hva innebærer
diskrimineringsforbudet i forhold til IKT og informasjon? i vår høringsuttalelse til NOU
2005:8. Nedenstående bygger for en stor del på dette høringssvaret.
Det første handler om at tolking (herunder tegnspråk, tekst til tale, synstolking) som utføres
av en person, i likhet med personlig kommunikasjon med tjenestetilbydere, rent faktisk faller
utenfor utvalgets plikt til universell utforming. Dette ble tatt opp under høringen med arbeidsog
sosialkomiteen, hvor både NDF, (Norges Døveforbund) og NFU (Norsk forbund for
utviklingshemmede) etterspurte et slikt vern. I et supplerende innspill til komiteen av
8.5.2008, presiserer vi at loven vil få disse hullene om komiteen ikke gjør endringer i tråd
med høringsuttalelsene, jf. pkt. 3) Hva faller utenfor plikten til universell utforming?3
Det andre handler utelukkende om manglende kompetanse, således legges gale forutsetninger
til grunn, gale forutsetninger som fortsatt hindrer deltakelse på mange områder.
Riktignok sier utvalget at informasjon kan omfattes av § 9, men det vises til betenkningens
konklusjon og understrekes at dette reiser særlige problemstillinger. Videre uttaler utvalget i
10.12.3.2, s. 156, at:
hvilke krav som eventuelt kan stilles etter § 9, må sees i sammenheng med den uforholdsmessighetsbegrensningen
som foreslås. Det overlates til praksis å trekke de nærmere grensene.
Bedømning av hva som må kalles uforholdsmessig ift. tilgjengeliggjøring av informasjon,
avhenger imidlertid, av kunnskap om hvordan generell tilgjengeliggjøring av informasjon
skjer, dvs. hva som er mulig og rimelig å få til teknologisk, og dermed hva som inngår i
hovedløsningen vs. hva som er en dyr særløsning. Det er denne kunnskapen utvalget manglet.
Dette kommer til uttrykk når det i betenkningen slås fast at det ikke er noe i veien for å stille
krav om teksting av TV-programmer og om bruk av bl.a. teleslynge på kino om lovgiver
ønsker det, fordi dette handler om universell utforming, uttrykt i kap. 3.1.3 i betenkningen på
denne måten:
For film, teater og liknende underholdningstjenester er universell utforming i første rekke et spørsmål om
tilgjengeliggjøring gjennom tekniske hjelpemidler som gjør det mulig å motta mediet på alternative måter, jf.
punkt 3.1.2 ovenfor om tjenesteytelser.
Mens det samtidig slås fast at tilgjengeliggjøring av det trykte medium, dreier seg om noe helt
annet:
For det trykte medium, aviser, bøker m. v., kan det vanskelig tenkes noe generelt krav om universell
utforming i den forstand at også svaksynte, blinde og dyslektikere skal kunne lese den aktuelle trykksak.
Blindeskrift eller braille vil ikke kunne erstatte det alminnelige format, slik at det i så fall måtte være tale om
3 Det supplerende innspillet av 8.5.2008 tar opp: 1) Vurderingen av uforholdsmessig byrde, 2) Tidsfrister, 3) Hva
faller utenfor plikten til universell utforming?
6
publisering både i normalformat og i blindeskrift/braille. Alternativt kunne man tenke seg tilbud til leserne
om opplesning per radio, eller opplesning knyttet til en innringningstjeneste. [150] Men et generelt pålegg om
noe slikt til alle trykksaksredaksjoner vil være for inngripende og hemmende for redaksjonene.
Syseutvalget og juristen tar utgangspunkt i at trykt tekst må lages på nytt i blindeskrift og
eller på lyd. Det forutsettes med andre ord at det må skapes et nytt produkt som ikke handler
om universell utforming. Utvalget bruker sin egen utredning som eksempel på en slik dyr
særløsning.
Konsekvensen av denne feilslutningen er for det første at en elektronisk utgave av bøker,
aviser osv. (som kan leses i punktskrift og på lyd) ikke defineres som del av hovedløsningen
på linje med trinnfri fysisk adkomst. Vi siterer fra 4.4 i vår høringsuttalelse til NOU 2005:8:
For det tredje, blir en ytterligere konsekvens at loven ikke hjemler at det kan stilles krav til alle som utgir og
publiserer tidsskrifter, aviser, bøker, inklusive fagbøker osv. og som mottar offentlig støtte, om at
publikasjonen skal være tilgjengelig i et elektronisk format som kan leses uavhengig av programvare. Det er
ingen ting i veien for å knytte slike betingelser til pressestøtten, eller stille krav ved overføringer til forlag, om
at de skal kunne tilby en elektronisk versjon av en bok som ikke er bearbeidet med trykkekoder.
Et eksempel kan illustrere konsekvensene av feilslutningen.
Dagens status er bl.a. (2018) at kun 40-50 av 26 000 lærebøker er i fulltekst, dvs. at
synshemmede elever ikke har tilgang til de lærebøkene resten av elevene har, uten at dette er
diskriminering. Dette selv om det ville latt seg gjøre å stille krav som vist over.
Alle bøker foreligger først i fulltekst, før de konverteres til formater som ofte er fullstendig
uleselige for elever med leselist og talesyntese.
Det bør være et krav om at bøkene tilbys i fulltekst til dem som må ha det formatet, og det er
ikke en uforholdsmessig byrde, siden dette er formatet alle bøker opprinnelig har.
1.3 Løftebrudd og ansvarsfraskrivelse hindrer at § 17 får full effekt
Stopp Diskrimineringen har i våre høringsuttalelser og innspill4 til utforming av
diskrimineringslovgivningen (2008, 2014, 2016), og også i CRPD-koalisjonens alternative
rapport, vist at manglende tidsfrister og rundskrivet fra 2010, hindrer at plikten etter § 17 blir
effektiv når det gjelder mer kostnadskrevende endringer av eksisterende bygg og
transportmidler.
Samtlige partier på Stortinget i 2008 sluttet opp om og forsto betydningen av, at det var
påkrevet å innføre juridisk bindende tidsfrister for at man skulle nå et mål om universell
utforming av Norge på alle områder innen en overskuelig fremtid. Det som skilte partiene i
2008 var at de hadde litt ulike tidshorisonter.
Isteden kom det et rundskriv fra flertallsregjeringen i 2010 som pålegger Nemnda å vise
varsomhet inntil det foreligger forskrifter med tidsfrister.
I vårt innspill 2014 gjengitt i vedlegg til vår høringsuttalelse 2016 skriver vi:
I forarbeidene til loven er det forutsatt at krav om oppgradering til universell utforming blir innført ved slike
særskilte forskrifter etter plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) punkt 10.2.4.11 og punkt
10.3.4.3. Dette tilsier at større eller mer omfattende og gjennomgående tiltak i eksisterende bygninger og
4 Høringsuttalelser til NOU 2005:8, Innspill 28.4.2008 og supplerende innspill 8.5.2008 til arbeids- og
sosialkomiteen, Innspill 2014 til BLD om ny lovgivning, Høringsuttalelse 2016 til felles lov s. 4 og 5 og vedlegget
s.14 og 15 som siterer fra Innspillet 2014
7
anlegg først skal skje med utgangspunkt i slike forskrifter for nærmere angitte og prioriterte
bygningskategorier.
I sak 40/2010 begrunner Nemnda sitt vedtak om at Drammen kommune ikke har brutt plikten til universell
utforming, med å vise til rundskrivet og også trekke inn daværende § 10, dagens § 15 i dtl. på følgende måte:
«Også proposisjonen kap. 17, om økonomiske konsekvenser av lovforslaget, bygger på at dtl. § 9 ikke vil
innebære omfattende kostnader før tidsfristene etter planlagte forskrifter er løpt ut.
Nemnda finner at det vil stride mot lovens system og klare anvisninger i forarbeidene dersom Nemnda i en
slik mellomperiode skal foreta de prioriteringer som er tenkt å tilligge, og også bør tilligge, andre organer.
Nemnda finner at § 10, og bakgrunnen for denne bestemmelsen, tilsier at dtl. § 9 tolkes med forsiktighet fram
til det foreligger forskrifter etter dtl. § 10. 15
Forarbeidene er svært klare på at lovgiver ønsker en skrittvis oppfyllelse av kravet om universell utforming.»
Det er vanskelig å oppfatte annet enn at det er en villet utvikling at plikten etter § 17 ikke skal
bli effektiv, siden myndighetene de siste årene har funnet det bekvemt å skylde på Nemnda.
Vi siterer her fra vår høringsuttalelse i 2016:
I høringsnotatet s. 102 nest øverste avsnitt står det:
En rekke rettighetsorganisasjoner har helt siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble vedtatt i 2008
etterlyst forskriftsfestede krav til universell utforming av eksisterende bygg.
Det er imidlertid ikke iverksatt eller planlagt et arbeid med forskrift om universell utforming av eksisterende
bygg utover de kravene som gjelder etter plan- og bygningsloven ved hovedombygging, tilbygging,
bruksendring mv.
Regjeringen viser så til Nemnda og velger å overse at det er rundskrivet som faktisk har ledet
til at Nemnda måtte konkludere slik den gjør:
Nemnda har kommet til at de tiltakene som kan pålegges for eksisterende bygninger, må være forholdsvis
enkle frem til det foreligger forskrifter. Nemnda har derfor konkludert med at § 15 må tolkes med forsiktighet
og at det ikke kan pålegges tiltak som innstallering av heis og ombygging av toaletter der dette vil utløse store
kostnader for virksomheten.119 Departementet deler langt på vei dette synet, men vil understreke at dette ikke
må føre til at lovens generelle bestemmelse om universell utforming (lovforslaget § 17) tolkes med slik
forsiktighet at de grunnleggende intensjonene ved loven svekkes.
Det er oppsiktsvekkende at Departementet her gir inntrykk av man ikke kan foreta seg noe.
Denne rettstilstanden er uholdbar og vi mener LDO nå må ta grep å kreve tidsfrister i loven
eller i forskrift, og at rundskrivet fjernes umiddelbart.
1.4 Praksis: Nye virksomheter får etablere seg uten universell utforming
Stopp Diskrimineringen har med stigende forbauselse observert at det til tross for at nye
virksomheter skal oppfylle § 17 plikten til universell utforming, etableres det stadig nye
utesteder rundt i landet som ikke er universelt utformet. Hvorvidt dette også gjelder andre
typer virksomheter enn utesteder, har vi ikke oversikt over.
Vi har forsøkt å finne ut hvordan dette kan la seg gjøre med kommunens godkjenning.
Ved gjennomgang av en rekke saksdokumenter om etablering av serveringssteder, finner vi
f.eks. at Oslo kommune bruker denne formuleringen:
Forhold som eksempelvis universell utforming er ikke relevant i saken, og vi som bevillingsmyndighet har
ikke adgang til å vektlegge slike forhold.
Vi er klar over at verken alkoholloven eller serveringsloven stiller krav om universell
utforming.
Det er ikke desto mindre bekymringsfullt at kommunene etter dagens lovverk kan
opprettholde en praksis som er i direkte strid med diskrimineringslovgivningens §§ 1 formål,
8
24 ARP, 17 plikten til universell utforming, pbl. (plan- og bygningsloven) § 29-3. Krav til
universell utforming og forsvarlighet og aml. (arbeidsmiljøloven) §§ 4-1 femte ledd, jf.
arbeidsplassforskriften § 2-1, 2-4 med krav til tilrettelegging (heis og HC toalett for ansatte).
Dette skjer ved at kommunen tilrettelegger for at virksomheter kan etablere seg til tross for at
de så fort de åpner dørene for publikum, begår en rekke lovbrudd.
Det er grunn til å spørre hvilke andre lovbrudd er irrelevante ved kommunal saksbehandling?
For eksempel hvilke andre lovbrudd er irrelevante ved etablering av skjenkesteder?
Det er åpenbart noen hull i lovgivningen som må tettes.
Vi har bragt på det rene at kommunen kan gi tillatelse til bruksendring på en forenklet måte.
Etter pbl. § 19-2 kan det søkes om dispensasjon fra reguleringsformålet fremfor å gå veien
gjennom full omregulering. Dispensasjon kan gis dersom kommunen finner det forsvarlig,
noe som skal avgjøres etter en streng vurdering av hvorvidt ulike hensyn etter pbl. er ivaretatt,
herunder hensynet til universell utforming.
I vår høringsuttalelse til Oslo kommunes alkoholpolitiske handlingsplan, skriver vi:
Siden kommunen kan gi dispensasjon fra reguleringsformålet (fremfor å gå veien gjennom full
omregulering) dersom kommunen finner det forsvarlig, noe som vi har forstått avgjøres etter en streng
vurdering og interesseavveining- har kommunen full kontroll her.
Vi vil be kommunen om å ta en gjennomgang av sin praksis for å avdekke omfang på nyetablerte utesteder
som ikke er universelt utformet.
I uttalelsen viser vi også til kommunens ARP og til samarbeid med arbeidstilsynet.
Vi har merket oss en del medieoppslag om at utesteder (og opinionen) mener arbeidstilsynet
er urimelige når de siller krav etter aml. § 4-1. Det er også bekymringsfullt at
Arbeidsdirektoratet gir medhold i klagesaker med den begrunnelse at bygget er gammelt,
verneverdig osv.
Som et ferskt eksempel5 som illustrerer hele dette komplekset, viser vi til ny etablering av pub
Bryggeri 13 i Tromsø i 2019. Kommunen ga tillatelse til bruksendring, men ikke
arbeidstilsynet i Nord-Norge. Saken ble klaget til Arbeidsdirektoratet som gir godkjenning.
Av vedtaket fremgår det også at lokalene verken har HC-toaletter for ansatte eller gjester.
Vi merker oss at dette er en praksis og ikke et unntak:
Klager viser forøvrig til at det er åpnet flere restauranter og barer de siste par år i byen og at ingen av de har
muligheter for å tilrettelegge ved å installere HC-toalett og heis. Klager anfører at om det er slik at det blir
stilt krav om tilrettelegging i alle virksomheter, så må alle restauranter, barer og kafeer i Tromsø by, med
unntak av to, være ulovlig drevet.
Det er åpenbart behov for å styrke status til og opprustning av diskrimineringsvernet for
funksjonshemmede, se svar på 4) om lite kjent diskrimineringsvern.
5 Arbeidsdirektoratets vedtak av 4.4. 2020 sak: 2019/21668 22445/2020 gjelder Bryggeri 13 Tromsø
9
1.5 LDOs tolking av § 17 Universell utforming
I saker hvor vi kontakter journalister om at nye virksomheter/utesteder har en plikt til å sikre
universell utforming, der dette ikke fremgår tydelig av oppslaget, erfarer vi at journalister
viser til LDO. Vi har fått tilgang til noen slike notater og er bekymret for vagheten i det
budskapet som gis.
Vi tillater oss derfor å etterlyse sterkere tydeliggjøring av plikten til universell utforming, og
ikke minst presisering av at nye virksomheter har plikt etter § 17 fra første dag. Dessuten at
kommunen har ARP.
Media har en svært viktig oppgave som folkeopplyser og oppdrager, og de få gangene media
faktisk bringer oppslag om lovbrudd på vårt felt, er det svært viktig å benytte anledningen til å
gi dem klare og konsise budskap når det er mulig.
Dersom LDO har en annen tolkning av loven, dvs. at nye virksomheter ikke må oppfylle
plikten til § 17, og at det er greit at utesteder åpner i verneverdige lokaler som utestenger
grupper av gjester, ber vi om at LDO klargjør sitt ståsted overfor oss.
Hvis det faktisk er slik at diskrimineringsvernet ikke kan stoppe nyetableringer, mener vi at
LDO og vi må sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skal få tettet hull, stoppet utilsiktet
praksis og sikre samsvar med LDL, og annen tilgrensende lovgivning jf. 1.4.
1.6 LDO og LDNs tolkning og håndheving
Nedenfor ønsker vi å trekke frem noen avgjørelser som vi finner problematiske ved at de
avdekker tendenser til en fordomsfull tenkemåte om funksjonsevne hos håndhever.
1.6.1 Sikkerhetshensyn
Den første saken handler om at innklaget part påberoper seg sikkerhetshensyn som saklig
grunn for forskjellsbehandling.
Å nekte funksjonshemmede adgang til utesteder og arrangementer av ulike slag, er svært
utbredt. Ofte trekkes sikkerhetshensyn inn som vikarierende grunn for at man ikke vil ha
«sånne her». Dessverre klager de færreste på diskriminering, jf. 4). Det er desto viktigere hva
slags utfall en slik klagesak får, og hvilke følger den får for fremtidig praksis.
Eks. 1: LDO sak 15/1409 – LDN sak 15/2016 – Klage på Kongsberg Jazz
I klagesak mot Kongsberg Jazz, kommer både LDO og LDN til at KJ ikke har diskriminert.
Vi stiller spørsmål ved lovanvendelsen og argumentasjonen i denne saken av flere grunner.
Ombudet hevder at:
Ombudet kan uansett ikke overprøve den sikkerhetsmessige vurderingen som ble foretatt av arrangør, politi
og vaktselskapet på stedet. På bakgrunn av dette legger ombudet til grunn at forskjellsbehandlingen av A og B
var saklig begrunnet.
Og dernest:
Ombudet mener uansett at sikkerhetsmessige hensyn både overfor de selv og andre konsertdeltagere må veie
tyngre enn den ulempen A og B opplevde ved å måtte flytte seg.
10
Nemnda har en annen tilnærming ved å påpeke at selv om Nemnda må vise:
tilbakeholdenhet med å overprøve sikkerhetsvurderinger foretatt av arrangør, politi og vaktselskap, kan den
vurdere om de er saklige eller bygger på stereotypier og antagelser uten en til strekkelig faktisk forankring.
Selv om konklusjonen er den samme, er denne presiseringen viktig:
nemnda vil imidlertid kunne vurdere om sikkerhetsvurderingen fremstår som saklig, og ikke er basert på
stereotypier og antagelser uten en tilstrekkelig faktisk forankring.
Stopp Diskrimineringen mener både LDOs og LDNs argumentasjon og konklusjon gir grunn
til stor bekymring. Vi minner om at LDO i andre klagesaker har gått inn i kjernen av
spørsmålet og kommet til annen konklusjon, ikke minst fordi Syseutvalget sørget for at lovens
forarbeider tar opp faren for overbeskyttelse som følge av fordommer.
I LDO sak 12/1347 gjest mot Stratos slår LDO fast:
Når det gjelder hvorvidt forskjellsbehandling kan begrunnes av hensyn til den som forskjellsbehandles,
fremgår det av forarbeidene at det bør vises tilbakeholdenhet med å akseptere overbeskyttende holdninger
overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne som saklige, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 107. Det
påpekes at også mennesker med nedsatt funksjonsevne i utgangspunktet må kunne velge å utsette seg for
ulike typer risiko, på samme måte som andre.
Ombudet finner uansett ikke at Stratos har dokumentert at det å slippe inn A, med eller uten ledsager, ville
innebære en sikkerhetsmessig risiko ovenfor A eller andre gjester. Stratos har uansett en oppfordring til å
vurdere andre tiltak for å ivareta hensynet til gjestenes sikkerhet, enn å stenge ute personer som på grunn av
sin nedsatte funksjonsevne antas å innebære en risikofaktor.
Vi merker oss at forbud mot å ta med løse stoler, at rullestoler kan velte dersom det oppstår
trengsel og at folk kan falle, brukes som sentral argumentasjon fra arrangørens side.
Spørsmålet er hvorvidt klagerne utgjør en større fare for seg selv og for andre i en slik
situasjon, enn øvrig publikum. Det blir ikke drøftet. Rullestoler er heller ikke nevnt i
risikoanalyse eller noe annet sted i dokumentene som ble lagt frem i saken.
Rullestoler kan ikke sammenlignes med løse stoler. Tvert imot, med folk i, står de stødigere
enn svært mange publikummere som enten er små og lette, går på høye tynne hæler eller er
ustø som følge av ruspåvirkning. Vi antar at verken kroppshøyde, kroppsvekt, forbud mot
høye hæler eller kontinuerlig kontroll av ruspåvirkning blir kontrollert, og vi finner heller ikke
noe om dette i risikoanalysen.
Så lenge det ikke gjøres en vurdering av risiko for enkeltpersoner, og det er opplagt at mange
vil være mer utsatt enn en tilskuer som sitter i en rullestol, har arrangøren lagt til grunn at
enhver må vurdere hva som er trygt for seg selv.
Å tillegge personer som bruker rullestol en dårligere vurderingsevne, slik at gående må ta
avgjørelser om hva som er deres beste, er etter vår mening usaklig forskjellsbehandling, basert
på tradisjonell formyndertenkning som loven er ment å avskaffe.
Vi vil også vise til at klagerne gjorde utførlig rede for egne risikovurderinger ved ulike
konserter.
Eks. 2: LDO sak 13/2100 – Klage på Basic Hotell Bergen
Saken gjelder manglende brannsikkerhet for døve på hotell.
I den konkrete saken er nattevakt ikke til stede om natten.
11
LDO kommer til at hotellet ikke har diskriminert, og viser til at brannvesenet har godkjent
vaktordning, og at den er i tråd med forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn §§ 3-4 og
3-5. Her overlates det til hotellet selv å foreta risikoanalyse.
Ordningen innebærer at først må vakt ankomme hotellet og dernest gå til rommet.
Basic Hotell Bergen viser til at hvis en gjest har nedsatt hørsel så er rutinen at dette noteres i deres
datasystem. Nattevakten vil da særskilt gå til dette rommet for å iverksette evakuering.
Denne saken står i sterk kontrast til sikkerhetsvurderingen i klagen mot Kongsberg Jazz.
Her handler det om livet, og en slik ordning ville ikke vært akseptabel overfor andre gjester.
Ordningen innebærer bruk av ekstra verdifull tid som man ikke har om det brenner.
Muligheten for at vakten da ikke vil kunne ta seg frem til rommet, er stor. De øvrige gjestene
vil ha atskillig større mulighet for å rekke å evakuere og overleve.
I saken drøftes ikke bruk av teknologiske løsninger som finnes. Det er ikke sannsynliggjort at
brannvesen og hotellnæringen, med tilhørende regelverk, har tatt døves og hørselshemmedes
brannsikkerhet på alvor. Etter vår mening burde LDO kommet til at dette er usaklig
forskjellsbehandling: diskriminering, definitivt ikke nødvendig for å oppnå formålet som er å
redde liv, men derimot svært uforholdsmessig inngripende overfor gjesten som risikerer livet.
Døve og hørselshemmede, i likhet med en del andre grupper funksjonshemmede, er særlig
utsatt i nødsituasjoner. Vi finner det på grensen til uforsvarlig når LDO uttaler:
Ombudet kan foreta en ny vurdering dersom det skulle skje at rutinene ikke følges i en konkret sak.
På denne bakgrunn mener ombudet at Basic Hotell Bergen ikke handler i strid med forbudet mot
diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
«Dersom det skulle skje at rutinene ikke følges i en konkret sak», kan det ha gått liv tapt.
Denne saken og LDOs uttalelse demonstrerer at det settes andre og lavere standarder for
funksjonshemmedes sikkerhet enn for befolkningen for øvrig.
Etter vår mening er dette en diskrimineringssak som LDO skulle ha brukt til å slå alarm om
brannsikkerheten ved hotellene, og krevd umiddelbar endring av eksisterende regelverk og
endret praksis i hotellbransjen, slik at det stilles ufravikelige krav i regelverk til bruk av
moderne varslingsutstyr og metoder i nødsituasjoner.
Eks. 3: LDO sak 17/1058 – LDN sak 55/2018 – Klage på avslag på opptak ved KRUS
Saken gjelder avslag på opptak til fengselsbetjentutdanning pga. syn på ett øye.
I denne saken kom LDO og LDN til forskjellig konklusjon.
Vi er glad for at LDN har merket seg følgende som også vi gjorde da vi leste saken:
KRUS viser til sikkerhetshensyn som grunnlag for avslaget uten at risikoen er nærmere konkretisert.
Det er nettopp dette som er spesielt i saker om diskriminering av funksjonshemmede. Det er
her det ofte går feil. Sikkerhetshensyn har lett for å fremstå som objektive når man har for
svakt grunnlag for vurderingen av hva som faktisk er objektivt. LDN anfører videre:
Avslaget er begrunnet i hensynet til egen og andres sikkerhet. Hensynet til andres sikkerhet er et saklig
formål, se ot.prp. nr.44 (2008-2008) pkt. 9.7.7. A vil ikke kunne observere det som skjer i sidesynet like godt
som personer med syn på begge øynene. Selv om det i noen grad vil kunne kompenseres ved økt årvåkenhet,
12
fremstår et avslag begrunnet i sikkerhetshensynsom legitimt. Avslaget er fattet på bakgrunn av en
skjønnsmessig vurdering som bygger på fengselsfaglige og medisinske vurderinger. Nemnda er tilbakeholdne
med å prøve de konkrete vurderingene dersom det er gjort en reell individuell vurdering av søkeren (vår
understrekn.). Aspirantnemnda har vist til at manglende syn på ett øye er et betydelig funksjonstap som gir
økt risiko for å ikke kunne ivareta egen, innsattes og sikkerhet. Diskrimineringsnemnda kan ikke se at
nødvendighetsvilkåret er oppfylt på bakgrunn av denne generelle vurderingen. A har jobbet ved et
høyrisikofengsel i flere år.[arbeidsgiver]anbefaler ham for opptak til utdanningen. A har lagt frem
opplysninger som tilsier at synstapet ikke påvirker jobbutførelsen hans negativt. Hans dokumenterte evne til å
fungere som fengselsansatt synes ikke å være vektlagt i Krus sin vurdering. Nemnda legger også vekt på at
han har førerkort klasse B for personbil. Nemnda kan vanskelig se at det er gjort en individuell vurdering av
As funksjonsevne vurdert opp motkravene til sikkerhet. Det er nemndas vurdering at KRUS ikke har
sannsynliggjort at diskriminering ikke har funnet sted. Nemndas vurdering er følgelig at KRUS har handlet i
strid med diskrimineringsforbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å gi A avslag på
søknaden om opptak til fengselsbetjentutdanningen.
Saken demonstrerer etter vårt syn behov for å styrke fagkunnskap og bevissthet om
grunnlaget funksjonsevne hos LDO. Selv om LDO ikke lenger skal håndheve loven, skal
LDO veilede både dem som har rettigheter og dem som har plikter etter loven.
Alle komparative studier viser at det er funksjonsnedsettelser, og aller mest sansetap, som
vektlegges negativt av arbeidsgivere ved rekruttering. Årsaken er at fordommene er størst om
faktisk eller antatt blindhet og døvhet (utviklingshemmede er ikke tatt med i slike studier, men
ville utvilsomt møtt minst like store fordommer). Samtidig er det disse fordommene som i
minst grad blir utfordret i alt pådriver- og holdningsarbeid rettet mot arbeidsgivere og
arbeidslivet.
1.6.2 Likelønn/lønnsforhold
Eks. 4: LDO sak 16/2459 – LDN sak 82/2018 – Klage mot butikk pga. lønn
I denne saken fremgår det at den ansatte, A, har jobbet i butikken i lang tid og mottar under
halvparten av minste tarifflønn. A har hatt flere arbeidsoppgaver før.
Vi merker oss at A har anført følgende:
A har imidlertid krav på vanlig tarifflønn. As arbeidsforhold er ikke en tiltaksplass.
A mottar ikke ytelser som fra NAV som er relevante ved en eventuell vurdering av om forskjellsbehandlingen
er proporsjonal (rimelighetsvurderingen).
Vi har ingen forutsetninger for å vurdere de faktiske forholdene i denne konkrete saken.
Men det er to forhold som bekymrer oss som gjelder tolkningen.
For det første ser det ikke ut til at verken LDO eller LDN har gått dypere inn i årsaken til at A
har fått færre arbeidsoppgaver, og muligheten for tilrettelegging for å beholde disse.
For oss ser det ut til at man fullt og helt aksepterer arbeidsgivers versjon.
For det andre, ser det for oss ut som om LDO og LDN vektlegger at A mottar uføretrygd i
vurderingen av hva som er akseptabel lønnspolitikk på arbeidsplassen:
I denne forholdsmessighetsvurderingen mener imidlertid nemnda at det må ha betydning at A mottar 100 %
uføreytelse fra NAV som kommer i tillegg til lønnen. Nemnda har ikke grunnlag for å vurdere om endrede
regler i folketrygdloven fremover vil gi negative utslag med tanke på As økonomiske situasjon.
13
I saker som gjelder funksjonshemmede, er det svært bekymringsfullt dersom trygd blir
utslagsgivende for vurderingen av lønnsvilkår. Vi mener dette ikke er relevant for saken, og at
hvorvidt en person mottar en stønad fra NAV eller ikke, må holdes utenfor.
Det offentliges bruk av stønader: regler, kriterier, art og omfang, handler om hvilken politikk
som til enhver tid føres. Forskning har dokumentert at Norge har et av verdens rauseste
stønadssystemer som arbeidsgivere kan nyte godt av. Det er veldokumentert at uføretrygd,
arbeidsavklaringspenger, lønnstilskudd osv., ofte benyttes til mennesker som kan jobbe og er
kvalifisert, men som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet pga. diskriminering.
Dette er en politikk som er kritisert fra mange hold, bl.a. i NOU 2001:22, for å bidra til
fortsatt ansvarsfraskrivelse fra partene i arbeidslivet.
Vi mener at det er dette som skjer i denne saken når:
Nemnda forutsetter videre at Kiwi fremover foretar de nødvendige justeringer av lønnen på bakgrunn av As
samlede situasjon til enhver tid, slik Kiwi selv har gitt uttrykk for i svar til ombudet, og at A og eventuelt hans
representanter får anledning til å fremme lønnskrav og forhandle om lønnsjusteringer.
Dersom håndhevingen av diskrimineringslovgivningen baseres på villigheten til å bruke
offentlige stønader, i stedet for objektive forhold for fastsettelse av lønn på linje med andre
arbeidstakere, bidrar også diskrimineringslovgivningen til å opprettholde og legitimere
diskriminering.
Vi viset for øvrig til 2.3.3 om harmonisering av krav om likelønn.
1.6.3 Spørsmål knyttet til diskriminering i domstolen
I disse spørsmålene har LDO både veileder- og pådriverrolle, og overvåkerrolle av CRPD.
Vi har hatt en rekke henvendelser fra syns- og eller hørselshemmede som mener de har blitt
diskriminert i domstolen som vitner og meddommere. Videre har media omtalt at bl.a.
bevegelseshemmede har måttet trekke seg fra verv i domstolen pga. manglende
tilgjengelighet. VI har også fulgt opp noen av disse sakene, bl.a. klage til LDO 23.4.2012 på
Aust-Telemark tingrett for stengning av heis. Praksis ble endret raskt etter medieoppslag.
I forbindelse med vårt arbeid med sivilsamfunnets alternativ rapport til CRPD-komiteen,
henvendte vi oss til Domstoladministrasjonen, DA, med spørsmål om opplæring i
menneskerettigheter, og i kommunikasjon med mennesker med ulike funksjonsnedsettelser.
I brev av 23.9.2015 svarer DA at det gis opplæring i begge deler og viser til igangsatt opplegg.
Vi har imidlertid fått flere saker senere som ikke tyder på at opplæringen er god nok, og som
kan være i strid med både LDL og CRPD.
Flere har blitt bedt om å trekke seg som meddommer pga. hørsel og syn.
Vi kjenner til at noen av dem har vært i kontakt med LDO.
Det er to temaer som går igjen i disse sakene.
Egnethet
Vi er kjent med at Nemnda ikke kan overprøve domstolen og domstolsloven.
Men LDO skal overvåke CRPD og har derfor et ansvar for å melde fra om CRPD brytes.
14
Etter Holte-saken som gikk helt til Høyesterett, HR 2014-01118-U, tok Regjeringsadvokaten
initiativ til å presisere i domstolslovens § 70 at syns- og hørselshemmede ikke kunne
oppnevnes som meddommere. Men så vidt vi vet, er det ikke en slik prosess på gang.
Holte-saken viste at § 70 egentlig var motivert av andre hensyn enn funksjonsnedsettelse.
Vi mener det er viktig at LDO ser på denne saken før loven endres. På grunnlag av den
kunnskapen vi har om CRPD, er det tvilsomt om Norge kan forby funksjonshemmede å
inneha ulike roller i domstolen pga. hørsel og syn. Vi har fått opplyst av eksperter på CRPD at
det finnes både døv og blind dommer.
Domstolens tilretteleggingsplikt
Etter artikkel 13 i CRPD har domstolen en plikt til tilrettelegging. Denne plikten er utlagt i
CRPD-komiteens GC no. 6 til artikkel 5, se sitat nedenfor.
Her fremgår det at Domstolens forpliktelse til å sikre prosessuell tilgjengelighet, er av en
annen karakter enn tilretteleggingsforpliktelser på andre områder, ved at plikten trer i kraft
umiddelbart ved ratifisering og ikke er begrenset av hensyn til hva som utgjør en
uforholdsmessig byrde.
Vi ba i 2013 om innsyn i korrespondanse mellom DA og LDO i forbindelse med en sak.
I siste brev fra DA til LDO 20.nov 2013, hevdes det at:
Domstoladministrasjonen vil også sende brev til samtlige domstolledere, hvor LDOs henvendelse om
tilrettelegging for meddommere fokuseres – og det informeres om at det er mulig å søke tilleggsbevilgning fra
Domstoladministrasjonen dersom tilrettelegging fordrer tiltak som domstolen ikke ser å kunne dekke innenfor
tildelt budsjettramme. Her må det imidlertid også gjøres en konkret vurdering opp i mot lovens § 12 5.ledd
(uforholdsmessig byrde).
DA sendte deretter, 6.12.2013, ut et skriv til alle domstoler hvor daværende § 12 i dtl. vises
til og siteres, om at plikten til universell utforming gjelder så langt det ikke medfører en
uforholdsmessig byrde.
Vi er ikke kjent med status i dag for tilgjengelighet, men får som sagt henvendelser fra folk
og leser medieoppslag som kan tyde på at DA ikke er kjent med sine forpliktelser etter
artikkel 13. Det finnes ikke oppdatert kartlegging eller forskning på feltet.
Vi mener at LDO bør se det som sin oppgave å etterspørre en statusbeskrivelse.
I et oppslag fra Folkebladet 21.1.20196 beskrives tingretten i Finnsnes som verstingen. Den
har dårlig tilgjengelighet for rullestolbrukere og for syns- og hørselshemmede.
Vi vil spesielt trekke frem en sak, LB-2015-52915, der Lagmannsretten fant i kjennelse at
bestemmelser i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke var tilsidesatt av tingretten,
ettersom tingretten hadde sørget for en annen tilrettelegging enn den som ble etterspurt,
under hovedforhandlingen. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet, jf. HR-2015-1370-U.
Denne saken demonstrerer etter vår mening at CRPD ikke er fulgt.
6 https://www.folkebladet.no/nyheter/2019/01/21/Mener-tingretten-er-verstingen-når-det-gjeldertilgjengelighet-
18285223.ece
15
CRPD-komiteens GC no 6:
G. Article 13 on access to justice
51. The rights and obligations with respect to equality and non-discrimination outlined in article 5 raise
particular considerations with respect to article 13, which, among others, call for the provision of procedural
and age-appropriate accommodations. These accommodations are distinguishable from reasonable
accommodation in that procedural accommodations are not limited by disproportionality. An illustration of a
procedural accommodation is the recognition of diverse communication methods of persons with disabilities
standing in courts and tribunals. Age-appropriate accommodations may consist of disseminating information
about available mechanisms to bring complaints forward and access to justice using age-appropriate and
plain language.
1. Article 13 (1)
52. In order to ensure effective access to justice, processes must allow participation and be transparent.
Actions that enable participation include:
(a) Delivery of information in an understandable and accessible manner;
(b) Recognition and accommodation of diverse forms of communication;
(c) Physical accessibility throughout all stages of the process;
(d) Financial assistance in the case of legal aid, where applicable, and subject to statutory tests of means and
merits.
53. Suitable measures that can protect persons who are unable to defend themselves against discrimination,
even when provided with support, or whose options are greatly limited by fear of the negative consequences
of such attempts, are actions in public interest (actio popularis).
54. Furthermore, in order to provide transparency, a State party action must ensure that all relevant
information is accessible and available and that there is adequate recording and reporting of all relevant
claims, cases and court orders.
2. Article 13 (2)
55. In order to encourage appropriate respect for and fulfilment of rights and obligations, it is necessary to
train law enforcement officers, raise awareness among rights holders and build the capacity of duty bearers.
Appropriate training should include:
(a) The complexities of intersectionality and the fact that persons should not be identified purely on the basis
of impairment. Awareness-raising on intersectionality issues should be relevant to particular forms of
discrimination and oppression;
(b) The diversity among persons with disabilities and their individual requirements in order to gain effective
access to all aspects of the justice system on an equal basis with others;
(c) The individual autonomy of persons with disabilities and the importance of legal capacity for all;
(d) The centrality of effective and meaningful communications to successful inclusion;
(e) Measures adopted to ensure the effective training of personnel, including lawyers, magistrates, judges,
prison staff, sign-language interpreters and the police and penitentiary system, on the rights of persons with
disabilities.
2) Hvilke forbedringer mener dere er viktig i lovverket?
I svar på spørsmål 1) beskrives svakheter og behov for lovendring på noen sentrale områder.
Her er forslagene samlet, og utfyllende informasjon gis der det mangler.
2.1 Overordnet
Vi mener fortsatt som Manneråkutvalget i NOU 2001:22 Fra bruker til borger, at:
– Loven bør inneholde en bestemmelse som angir at den i tilfelle motstrid skal gå foran
bestemmelser i annen lovgivning.
Dersom Likestillings- og diskrimineringsloven hadde forrang, og LDO/LDN var oppnevnt av
Stortinget, ville det helt klart føre til et mer effektivt og robust rettslig vern mot
diskriminering. Respekten for loven ville øke, og loven ville kunne avskaffe diskriminerende
16
praksis og lovverk, herunder i forvaltningen. Dette er en type diskriminering som
funksjonshemmede er særlig utsatt for.
I vår høringsuttalelse til nytt håndhevingsorgan i 2016, går vi inn for to-instansbehandling av
klagesaker for å sikre forsvarlig behandling. Vi viste bl.a. til at ca. 30 % av klagesakene 2007-
2015 ble omgjort av Nemnda.
2.2 Vi foreslår følgende endringer i Likestillings- og diskrimineringsloven:
1) Unntak med hensyn til stedlig virkeområde for bestemmelser om tilrettelegging og
ARP, jf. 1.1., fjernes så langt det er mulig.
2) Bestemmelser om universell og individuell tilrettelegging må bringes i samsvar med
CRPD, dvs. at tilretteleggingsplikten må gjelde på alle samfunnsområder og omfatte
både fysiske og ikke fysiske virkemidler. I den grad virkemidlene er av fysisk karakter,
skal den gjeldende rettslige standarden for universell utforming oppfylles.
3) Plikt til generell tilrettelegging må utvides til å omfatte et rettskrav på varer, tjenester
og informasjon som sådan.
4) Forskriftsfesting av standarder for plikt til generell tilrettelegging av varer, tjenester
og informasjon.
5) Lovfesting av tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler.
6) Rundskrivet må fjernes umiddelbart da pliktsubjektene nå har hatt 12 år på seg.
7) Forskriftsfesting av standarder for universell utforming i arbeidslivet. Disse vil også
gjelde for plikten etter LOA (loven om offentlige anskaffelser).
8) Utvide virkeområde for IKT-forskriften til § 18. Oppjustere WCAG-kriteriene på
noen områder til nivå AAA. Oppheve unntakene fra AA for 1.2.3 og 1.2.5.
9) Det må innføres forskrifter for ARP for offentlig myndighet, se 2.2.3 og arbeidsgivere.
2.2.1 3) Plikt til generell tilrettelegging må utvides til å omfatte et rettskrav på varer,
tjenester og informasjon som sådan.
I 2009 la vi frem følgende forslag til lovtekst, ajourført til LDL (dagjeldende paragrafer i
parentes). Dagens § 17 blir en ny § 17a. Forslaget tok ikke stilling til hvorvidt første ledd om
aktivitetsplikten burde innbakes i den nye bestemmelsen.
§ 17 (9) Generell tilrettelegging
Det regnes som diskriminering i henhold til § 6 (4) dersom privat eller offentlig virksomhet
unnlater å legge til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne fullt ut kan nyttiggjøre
seg varer og tjenester, herunder informasjon, som tilbys til allmennheten. Varer og
tjenester skal tilbys på en måte som medfører minst mulig behov for tilrettelegging.
Tilretteleggingsplikten innebærer å:
1. sikre universell utforming jf. § 17a
2. foreta rimelige tilpasninger eller endringer av betingelser, praksis og handlinger når
slike tilpasninger er nødvendige for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne få
tilgang til varer og tjenester på linje med andre,
3. igangsette nødvendige tiltak etter denne paragraf dersom tilbyder kan vise at plikten etter
§ 17a medfører en uforholdsmessig byrde jf. § 17a tredje ledd
4. om nødvendig tilby varer og tjenester på en alternativ måte
________________________________________
17
Fra begrunnelsen:
Formålet med en ny paragraf om generell tilrettelegging
Målet med loven er at alle skal ha lik rett til samfunnsmessig deltakelse på alle områder.
Etter Syseutvalgets forslag er ikke tjenester og informasjon som sådan omfattet, noe som betyr at mange vil
forbli ekskludert fra deltakelse og bruk av goder resten av befolkningen har. Den nye paragrafen skal derfor
sikre at varer og tjenester, herunder informasjon, (i bred forstand) blir tilgjengelige for alle, selv om de ikke
inneholder noen fysiske forhold som lar seg universelt utforme, eller universell utforming ikke er tilstrekkelig
for å få tilgang.
Paragrafen er av såkalt proaktiv generell karakter, lik de lover Syseutvalget anbefaler her:
«Utvalget ønsker å foreslå en regulering som virker proaktivt ved å bidra til økt tilgjengelighet i samfunnet
for mange mennesker, uavhengig av ulike typer nedsatt funksjonsevne. Blant de landene utvalget har studert,
er det særlig Storbritannia, USA og Australia som har tilretteleggingsregler av slik proaktiv, generell
karakter. Erfaringen viser at det nettopp er disse landene som har oppnådd merkbart økt tilgjengelighet.»
Forholdet mellom den nye paragrafen og dagens § 17 ( 9) og § 18 (11).
Den nye § 17 (9) er en helt selvstendig bestemmelse som verken skal være et påheng til dagens bestemmelser
om universell utforming eller en reserveløsning. Den skal ikke tjene som unnskyldning for å la være å
oppfylle plikt til universell utforming. Samtidig skal den sikre at selv om virksomheter oppfyller plikt til
universell utforming, må de kunne tilby eksempelvis personlig service til dem som ikke vil få tilgang til
tjenesten uten.
2.2.2 8) IKT-forskriften til § 18 har fortsatt et for snever virkeområde og WAIstandardene
som er satt er for lave på noen områder.
Vi viser til vårt høringssvar til implementering av EUs IKT-direktiv om internett og
mobilapplikasjoner.7
I høringssvaret peker vi på flere svakheter ved dagens lovgivning, og ved forslaget om
implementering av krav til universell utforming av intranett/ekstranett. Vi stiller
departementet spørsmål om det vil være mulig å arbeide i KMD dersom alle begrensningene i
forslaget blir stående:
Departementet legger til grunn at begrepet intranett/ekstranett ikke inkluderer administrative IKT-systemer
(programvare) som kan nås via intranettet, som for eksempel sak/arkivsystem, timeregistrerings- og
reiseregningssystemer, office-programmer, fakturasystemer, publiseringsløsninger, og andre lignende
administrative arbeidsverktøy.
Vi viser også til at det er et behov for rettslige standarder for plikten etter LOA. Uten rettslige
standarder vil det være vanskelig å vite hva som skal til for å oppfylle kravene i forskriftens §
15-2 om kravspesifikasjoner.
Vi støtter innføring av tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon på nettsider.
Blant annet har våre egne klagesaker på partienes nettsider i 2011 og 2017 avdekket at
pliktsubjektene fortsatt finner det legitimt å vise til sine leverandører.
Vi merker oss at Difis tilsyn finner mange nettsider som ikke oppfyller uu-kravene, LDNs
egne nettsider var blant dem en stund. Tilgjengelighetserklæring vil øke bevisstheten om
plikten etter § 18.
7 Vår høringsuttalelse her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-eus-direktiv-om-tilgjengelighet-av-nettsider-ogmobilapplikasjoner/
id2568014/?uid=a10562fc-332a-40ed-890e-b42a89a62f30
18
Samtidig ber vi LDO om å merke seg at denne plikten er kontroversiell, fordi den ikke
oppfattes som borgeres rett til informasjon, ytrings- og meningsfrihet, men som inngrep i
medienes egen ytringsfrihet. Vi advarer mot unntak fra plikten til universell utforming som
Mediebedriftenes Landsforening og Redaktørforeningen går inn for ved høringen. 8
2.2.3. Særlig om offentlig myndighets ARP
Vi mener at selv om ARP, aktivitets- og redegjørelsesplikten, er blitt tydeliggjort i selve
loven, er det et behov for ytterligere presisering i forskrifter, både for offentlig myndighet og
for arbeidsgivere.
Her vil vi fokusere på offentlig myndighets ARP etter § 24:
Offentlige myndigheter skal redegjøre for hva de gjør for å integrere hensynet til likestilling og ikkediskriminering
i sitt arbeid. Offentlige myndigheter skal redegjøre for hvordan de arbeider med å omsette
prinsipper, prosedyrer og standarder for likestilling og ikke-diskriminering til handling. Offentlige
myndigheter skal vurdere resultatene som er oppnådd, og opplyse hvilke forventninger de har til dette arbeidet
fremover. Redegjørelsen skal gis i årsrapport, i årsberetning eller i et annet offentlig tilgjengelig dokument.
NOU 2011:18 Struktur for likestilling s. 21:
Utvalget konstaterer at forvaltningsstrukturen for iverksetting av likestillingspolitikk er for svak til å realisere
ambisjonene for likestillingspolitikken. Skiftende regjeringer har unnlatt å ta grep som kan styrke den
sentrale forvaltningens gjennomføringsevne. Man har dels satset på ansvarsspredning over
departementstrukturen, dels på oppbygging av uavhengige forvaltningsorganer, og dels på delegering av
gjennomføringsoppgaver til private stiftelser o.l. Men dette betyr også at politiske myndigheter har gitt seg selv
en armlengdes avstand til gjennomføringen av likestillingspolitikken.
Utvalget mener dette er svært uheldig, og foreslår derfor en styrking av strukturen for gjennomføring av
likestillingspolitikk…
Vi slutter oss til utvalgets resonnement langt på vei. Funksjonshemmede er den minoriteten
som i størst grad opplever at likestillingspolitikk ikke omfatter oss.
Vi støtter utvalgets forslag til presisering av ARP i lov og forskrift, bortsett fra at som følge
av at vi nå har en felles lov, må forpliktelsene omformuleres til å gjelde alle grunnlag:
(Offentlige myndigheters plikt til aktivt likestillingsarbeid)
Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle
samfunnsområder. Plikten gjelder for både myndighetsutøvelse og tjenesteyting. Offentlige myndigheter skal
a) fastsette mål for kjønnslikestillingsarbeidet,
b) kartlegge tilstand og utfordringer når det gjelder barrierer for kjønnslikestilling, herunder ha
oppmerksomhet på kjønnsdiskriminering i sammenheng med de andre diskriminerings grunnlagene etnisitet,
religion, livssyn, alder, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne,
c) holde oversikt over ansvar, oppgaver og myndighet når det gjelder kjønnslikestilling,
d) der dette er relevant, forebygge diskriminering, seksuell trakassering, trakassering på grunn av kjønn,
hatvold og kjønnsrelatert vold
e) motarbeide og bekjempe fordommer og stereotypier,
f) sørge for at virksomheten driver systematisk arbeid på områdene a-e.
g) dokumentere tiltakene som følger av bokstav a-f.
8 https://www.medier24.no/artikler/mener-ny-forskrift-om-universell-utforming-kan-begrense-redaksjonellfrihet/
475110?fbclid=IwAR0YQP-BRKlGb7coK8A-DSMzJ0ZwRfdkYCh0feiCdto-chNy3DKRauSdX2g
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-gjennomforing-av-eus-nye-regler-om-universell-utforming-av-ikt-i-norskrett/
id2661591/?expand=horingssvar&lastvisited=Mediebedriftenes_landsforening
19
Siden forslaget kun tar utgangspunkt i kjønnslikestilling, ivaretar det ikke andre grunnlag og
systematiske skjevheter i likestillingspolitikken som føres.
Det har vist seg at uten en slik presisering, utelates funksjonshemmede systematisk fra
offentlige innsatser, forskningsprogrammer, utvalg og mandater mv. Den nyoppnevnte
ytringsfrihetskommisjonen er sist i rekken av eksempler på offentlig diskriminering, jf. brev
til likestillingsminister Abid Q. Raja.
Erfaringsvis koker det offentliges rapporteringer fra likestillingsarbeid ned til universell
utforming når funksjonshemmede nevnes.
2.3 Harmonisering:
I tillegg er det behov for ytterligere harmonisering.
Overordnet siterer vi fra vår høringsuttalelse 2016 til felles lov:
Vi er imidlertid forbauset over at vi nok en gang får presentert et forslag som ikke sikrer at ulikheter og
skjevheter som det ikke finnes saklig grunnlag for avskaffes, som § 1 definisjon av grunnlag, § 3 om stedlig
virkeområde, § 35 om likelønn og § 40 om straff for grov overtredelse. Det spesielle er at alle disse
bestemmelsene gir funksjonshemmede et svekket vern, og er et uttrykk for at det fortsatt er legitimt å behandle
oss som en sorts «unntaksbefolkning». Siden det ikke finnes saklig grunn til denne forskjellsbehandlingen og
innskrenkningen av vernet, representerer disse bestemmelsene i seg selv et brudd på diskrimineringsloven.
Det er for eksempel umulig å tenke seg en saklig begrunnelse for at grov overtredelse av
diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap, skal straffes strengere avhengig av hvilket
diskrimineringsgrunnlag som rammes. Et slikt hierarki er nå fjernet i straffeloven, jf. avsnitt 2.7.2.
2.3.1 Diskrimineringsgrunnlaget
Fortsatt har vi ikke fått gjennomslag for at diskrimineringsgrunnlaget er funksjonsevne.
Vi viser til 2.1 i Innspill til BLD 2014 for nærmere begrunnelse.
2.3.2 § 39. Straff for grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som er begått av
flere i fellesskap
Vi siterer fra vår høringsuttalelse 2016:
2.7.2 Om straff for grov overtredelse
Bestemmelsen må gjelde alle diskrimineringsgrunnlag
Først vil vi understreke at det ikke finnes vitenskapelig belegg for å hevde at dette er en type diskriminering
som kun rammer en bestemt gruppe. Tvert imot, er det svært vanlig at nettopp grov overtredelser av
diskrimineringsforbudet i likhet med enda alvorligere handlinger som rammes av straffeloven, utføres av flere
personer. Rusvik-saken der en mann nesten ble drept etter overfall og ran utført av en gjeng var et eksempel
på dette, og senere har vi registrert at dette er et mønster.
Ulikebehandling lar seg heller ikke forklare eller forsvare med henvisning til CERD artikkel 4 b), slik det er
gjort i høringsnotat, siden bestemmelsen ikke rammer rasistiske organisasjoner, men er utformet slik at den
rammer når lovbrudd begås av flere personer i fellesskap.
Stopp Diskrimineringen mener at norske myndigheter ikke kan videreføre en tradisjon med å lage hierarki av
diskrimineringsgrunnlag ved lovrevisjon og innføring av ny lovgivning. Diskrimineringslovgivningen er per i
dag i utakt med menneskerettighetene og med nasjonal lovgivning på området. Likebehandling av
diskrimineringsgrunnlag er gjennomført i ny straffelov når det gjelder straffeskjerpende omstendigheter og
motiv, jf. §§ 77, 185, 186, 264, 272, 274 og 352.
2.3.3 § 34. Lik lønn for arbeid av lik verdi
Stopp Diskrimineringen har alene og sammen med Menneskerettsalliansen tatt opp behovet
for en harmonisering i lovgivningen når det gjelder likelønn.
I vårt innspill til LDO av 2.11.20119, skriver vi:
9 Innspill fra Menneskerettsalliansen til LDO. Syv områder hvor diskrimineringslovgivningen må harmoniseres.
20
3. Likelønn Det er en stor misforståelse å tro at likelønnsproblematikk er knyttet bare til kjønn. Både grupper
av innvandrere og funksjonshemmede lønnes systematisk dårligere enn andre. I noen bransjer er dette
regelen snarere enn unntaket.
2.4 Forslag i andre lover og styringsdokumenter
2.4.1 Utredningsinstruksen
Det er behov for tydeliggjøring av likestillingspolitiske konsekvenser i selve instruksen, og
ikke bare som i dag i veilederen. Veilederen nevner heller ikke lenger funksjonshemmede.
Under spørsmål 3: Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene? i veilederen står det:
Prinsippspørsmål kan for eksempel gjelde den enkeltes personvern og integritet, rettssikkerhet, samvittighets-/
livssynsspørsmål eller likestillings- og diskrimineringsspørsmål eller tiltak som særskilt berører urfolk eller
minoriteter.
Videre står det til utredningsinstruksen 3.2 om tidlig foreleggelse:
Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige likestillingsmessige virkninger, jf. likestillings- og
diskrimineringsloven § 1, skal saken forelegges Barne- og likestillingsdepartementet.
Som det fremgår av brev til likestillingsministeren, har ikke slike vage formuleringer ivaretatt
hensynet til funksjonshemmede i en rekke av de viktigste utredningene som har vært gjort.
Vi minner om at NOU 2001:22 konstaterte at hensynet til funksjonshemmede systematisk
settes til side, og foreslo at diskrimineringslovgivningen burde inneholde et krav om at alle
offentlige utredninger og meldinger alltid skal utrede konsekvenser for mennesker med
funksjonsnedsettelser.
Vi mener at situasjonen ikke har bedret seg når det gjelder sikring av at hensynet til
funksjonshemmede utredes. Tvert imot ble føringen som ble tatt inn (2005?) under
veilederens pkt. 11.3 Andre vesentlige konsekvenser, og som eksplisitt gjaldt
funksjonshemmede, tatt ut igjen (2016?):
11.3.9 Likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne
Arbeidsliv og samfunnsliv skal tilrettelegges slik at personer med nedsatt funksjonsevne har like muligheter
som funksjonsfriske. Dersom saken antas å ha vesentlige konsekvenser for mulighet til likebehandling av
personer med nedsatt funksjonsevne, skal dette utredes. Dette kan for eksempel gjelde administrative tiltak
som omorganisering, flytting eller privatisering/utsetting av statlig virksomhet, anskaffelse av nye systemer og
nytt utstyr og salg av eiendom.
Det kan også gjelde reformer og tiltak innenfor bygg- og anlegg, transport, utdanning og helse.
Kontakt Sosial- og helsedirektoratet for nærmere veiledning.
2.4.2 Krav til mottakere av offentlige midler, støtte, tilskudd
Lovverket bør inneholde et krav om at det ved tildeling av offentlige midler knyttes vilkår om
ikke-diskriminering.
2.4.3 Innføring av ikke-diskrimineringsklausuler i LDL og eller LOA
Forbudet går ut på at det stilles krav til alle som vil inngå kontrakter med staten, om å
forplikte seg til ikke-diskriminering som nedfelles i egne klausuler i kontrakter. Denne typen
virkemiddel ble første gang tatt i bruk av USA under 2. verdenskrig.
Dette er et virkemiddel vi har jobbet for siden vår oppstart i 2002. Vi har tidligere gitt flere
høringsuttalelser om dette, til NOU 2005:8, høringen om aktivitetsplikt i 2007, egen høring
fra MOD 2005 om innføring av diskrimineringsklausuler, samt flere innspill (se vedlegg) til
21
NOU 2009:14. Forslaget er også blitt tatt opp igjen av oss ved alle revisjoner av
diskrimineringslovverket de siste 10 år.
Denne typen aktivitetsplikt som har vært benyttet i land som USA og Canada i mange år, er
som bl.a. ECON10 peker på, den typen aktivitetsplikt som har vist seg å ha størst effekt.
Plikten knyttes til bedriftenes ønske om å tjene penger på kontrakter med det offentlige, men
samtidig er det en frivillig plikt. Den må ikke blandes sammen med kvotering (som er forbudt
bl.a. i USA) eller krav om tilrettelegging.
Vi viser til at Graverutvalget fulgte opp vårt forslag om å innføre ikke-diskrimineringsklausuler
i kontrakter om offentlig innkjøp i NOU 2009:14.
Vi støttet forslaget fra utvalget til utforming av lovbestemmelser, men ønsker å bli involvert
dersom forslaget tas opp igjen, da tiden har gått og det er behov for modernisering.
2.4.4 LOA – Loven om offentlige anskaffelser
Krav til universell utforming må også gjelde for anskaffelser under EØS terskelen i LOA.
3) Hvordan opplever funksjonshemmede å bli ivaretatt av Likestillings- og
diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda?
Her må vi basere oss på hva andre har fortalt oss om sine erfaringer.
Vi får av og til henvendelser som viser at det har oppstått misforståelser og uklarheter, men
det er ofte vanskelig å avgjøre om det kunne vært unngått.
Noen forteller at LDO ikke har behandlet deres klage, dvs. de har ikke oppfattet at LDO ikke
er klageinstans lenger.
Vi har forståelse for at LDO må passe på å være etterrettelig i sin veiledning. Men samtidig
tror vi at man må bestrebe seg på å kommunisere tydelig og unngå misforståelser.
4) Hva kan gjøres for at funksjonshemmede skal bruke lovverket mer aktivt?
Opplæring, økonomi, annet?
Kort om vårt utgangspunkt for å besvare spørsmålet.
Stopp Diskrimineringen er en borgerrettsstiftelse, ikke en medlemsorganisasjon.
Vi er enig i at det er bekymringsfullt at ikke flere klager på diskriminering.
Dels skyldes det at det er for lite kunnskap om loven og hvordan man bruker den, men dette
må ses i sammenheng med flere viktige forhold og faktorer som vi vil redegjøre for her.
Helt fra etableringen i 2002 har en viktig del av vårt arbeid bestått i å tilby kompetanse på
nasjonal og internasjonal anti-diskrimineringslovgivning.
Vi har i over 12 år tilbudt opplæring i form av innledninger, kurs, forelesninger, samt
individuell rådgivning og bistand til alle som har rettigheter og plikter etter loven. Dette
innebærer og bistand til å klage på diskriminering. Det betyr at vi svarer fra et tilbudsståsted
og fra vår erfaring med kontakt med og undervisning for funksjonshemmedes organisasjoner
og enkeltpersoner.
10 ECON 2007: Aktivitetsplikt mot diskriminering.
22
Vi sender jevnlig ut tilbud til funksjonshemmedes organisasjoner. Vår erfaring er at interessen
for lovgivningen og etterspørselen etter kunnskap, veiledning, innledninger og kurs var stor
rundt innføringen i 2009, men har dalt kraftig de siste 4-5 år.
4.1 Barrierer mot å klage på diskriminering
Vi har identifisert en del barrierer mot å bruke klageadgangen.
Vår erfaring fra kurs og annen opplæringsvirksomhet for funksjonshemmedes organisasjoner
er at det finnes en motvilje mot å klage på diskriminering, og å omdefinere barrierer
medlemmene støter på som diskriminering. Dette har etter vår oppfatning sammenheng med
at organisasjonene har lang tradisjon for å brukermedvirke i stedet for å klage.
Denne tilbakeholdenheten er også godt kjent fra tidligere, bl.a. bruker få organisasjoner
mulighetene til å klage til Sivilombudsmannen for sine medlemmer.
Av frykt for å skade «det gode samarbeidet», provosere samarbeidspartnere og eller bli
utestengt fra videre samarbeid, uttrykkes skepsis og motstand mot å klage.
En del organisasjoner var fra starten av tydelige på at medlemmer burde gå via dem før de
klaget. Det gir fort et inntrykk av en høyere terskel enn det faktisk er.
Videre oppdaget vi fort at det hadde fått feste seg en feiloppfatning i funksjonshemmedes
organisasjoner av at det var umulig å få medhold i klager på manglende universell utforming.
Dette har nær sammenheng med, og har det antakelig fortsatt, at i den grad loven fikk omtale i
mediene, gjaldt det kun tilrettelegging og da gjerne ombygging og andre dyre inngrep.
For oss har det hele tiden vært viktig å vise at de fleste grupper som har diskrimineringsvern
har mye å hente ved å klage, enten det gjelder holdningsdiskriminering eller tilrettelegging.
Enkeltpersoner har som alle som utsettes for diskriminering, behov for støtte og oppmuntring
til å klage, siden diskriminering ved opptak til utdanning eller som arbeidssøker, og nekt av
og utestengelse fra varer og tjenester, oppleves svært personlig.
Det finnes knapt stoff i mediene som gir enkeltpersoner slik støtte ved å informere om at det
er et utbredt fenomen som faktisk innebærer brudd på diskrimineringslovgivning.
Vi erfarer at det derfor er større barrierer for funksjonshemmede enn andre utsatte grupper,
både mot å fortelle andre om hendelsen, og mot å klage på diskriminering.
En annen grunn er at enkeltpersoner synes å oppleve at det er tilstrekkelig om man har fortalt
sin historie til media. Siden verken mediene, eller de som uttaler seg til mediene, vanligvis
identifiserer det som har skjedd som diskriminering, munner saken ofte ut i en beklagelse. Det
etterlates inntrykk av at det kun dreide seg om en beklagelig feil og ikke diskriminering.
4.2 Generelt lite kjent diskrimineringsvern blant pliktsubjektene
Det er stort problem at diskrimineringsvernet er lite kjent blant pliktsubjektene, politikere,
medier og andre viktige aktører i samfunnet. Det er også en kjensgjerning at både sivilrettslig
og strafferettslig diskrimineringsvern av funksjonshemmede er mindre kjent enn for øvrige
vernede grunnlag.
23
Dette har direkte sammenheng med grad av oppmerksomhet om diskriminering i det
offentlige rom. Mens diskriminering på grunnlag av religion, kjønn og etnisitet slås opp,
debatteres og følges opp med utfall av klager i pressen, er dette sjelden tilfellet for vårt
grunnlag. Mens innføring av Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven dtl. med revideringer
og innføring av strafferettslig vern knapt ble omtalt i pressen, har mediene brukt mye plass på
tilsvarende lovgivning og brudd på denne for andre grunnlag.
Derfor har vi prioritert å følge opp mediesaker hvor vi ser at relevant lovgivning ikke trekkes
inn i oppslag om funksjonshemmede, gi innspill og kunnskap til journalister om lovgivning,
trekke paralleller i saker om andre grunnlag osv. osv.
I starten fulgte vi også opp pliktsubjektene som var omtalt i oppslagene. Men dette viste seg å
bli for tidkrevende og omfattende.
Dessverre erfarer vi at det er nesten umulig for en aktør som Stopp Diskrimineringen å bli
kjent og brukt som ekspertkilde for medier og andre på linje med tilsvarende aktører på andre
grunnlag. Dette har utvilsomt sammenheng med et tradisjonelt fordomsfylt syn på
diskrimineringsgrunnlaget som diagnosebasert. Medienes praksis står her i sterk kontrast til
praksis når det gjelder andre diskrimineringsgrunnlag hvor ekspertise på saksområde, ikke
f.eks. landbakgrunn eller type seksualitet, styrer medienes valg.
Det er også et problem at saksbehandlingen tar svært lang tid, slik at mediene ikke er
interesserte i å bringe utfall av viktige saker. Dette rammer sterkest det grunnlaget som fra før
av får minst oppmerksomhet. Vi erfarer at mediene ofte selv finner frem til avgjørelser for
andre grunnlag, og da viser det seg at tidsaspektet mindre betydning.
Vi etterlyser derfor en atskillig sterkere og tydeligere pådriver som LDO til å målbære
tydelige budskap om at funksjonshemmede diskrimineres, også i saker som mediene velger å
innskrenke til rasisme, livssyns og kjønnsdiskriminering jf. 5). Vi etterlyser også at LDO for
eget initiativ forer pressen med saker og avgjørelser som gjelder funksjonshemmede, siden
pressen ikke selv oppsøker saker som gjelder oss.
24
5) Hva er de viktigste problemstillingene framover for å oppnå likestilling for
funksjonshemmede?
Vi viser til vårt innspill fra 2018 til oppdatering av LDOs rapport til CRPD-komiteen.
Videre viser vi til vårt brev til likestillingsminister Trine Skei Grande (som aldri ble besvart til
tross for spørsmål i Stortinget) og 2 brev fra Uloba og oss til Abid Q. Raja med vedlegg.
I disse dokumentene har vi lagt frem både dokumentasjon på utenforskap og konkrete forslag.
Nedenfor tar vi opp noen av temaene i innspillene og brevene.
5.1 CRPD
 CRPD må få samme status som øvrige menneskerettskonvensjoner,
inkorporering i norsk lov, Menneskerettsloven
 Valgfri protokoll må ratifiseres
 Tolkningserklæringene til artikkel 12 og 14 må trekkes
 Norge må følge opp CRPD-komiteens og spesialrapportørens anbefalinger i
respektive rapporter, herunder skifte fra en medisinsk til en menneskerettslig
modell, og straks få på plass en plan for implementering av CRPD med
tidsrammer og midler
 Avskaffe lover som er i strid med CRPD, sivile og politiske rettigheter skal ved
ratifisering oppfylles umiddelbart, herunder:
 Artikkel 12 Likhet for loven krever avskaffelse av vergemålsloven
 Artikkel 14 og 15 krever avskaffelse av all tvangslovgivning
 Artikkel 13 Tilgang til rettsapparatet, jf. CRPD-komiteens CO 22
 a) Sikrer prosessuell og alderstilpasset tilrettelegging i rettsvesenet og hos politiet
og påtalemyndigheten,
 (b) Reviderer den nåværende rettshjelpsordningen, og sikrer fri rettshjelp for
mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder for dem som fortsatt bor i
 Artikkel 16 Frihet fra utnytting, vold og misbruk, CO 28 a) opplæring av politi
og påtalemyndighet når det gjelder å gjenkjenne alle former for utnytting, vold
og misbruk
 (b) Etterforske alle påstander om vold og misbruk ….
 (c) Treffe alle nødvendige tiltak for å hindre at funksjonshemmede blir utsatt for
mobbing, hatefulle ytringer og hatkriminalitet, og sikre at politiet,
påtalemyndigheten og rettssystemet identifiserer, etterforsker og idømmer
sanksjoner for hatkriminalitet
5.2 Andre forslag
 Menneskerettsperspektivet og hensynet til funksjonshemmede må inn som
premiss i all politikk: mainstream og funksjonshemmet-spesifikk
 Overvåking av CRPD artikkel 4 Tildeling av ansvar til en offentlig instans for
løpende dokumentasjon av systematisk ekskludering av funksjonshemmede
sammenlignet med resten av befolkningen
 Igangsette «Maktutredning» for å dokumentere funksjonshemmedes posisjon i
samfunnet bl.a. grad av og årsaker til utenforskap, samt foreslå
menneskerettsbaserte tiltak for å øke reell innflytelse og sikre likestilling på linje
med andre minoriteter og majoritetsbefolkningen
 Sikre at kunnskapsgrunnlaget for likestillings- og diskrimineringspolitikk i vid
forstand ikke har systematiske utvalgsskjevheter og kunnskapshull
25
 Stille krav til reelt mangfoldsperspektiv i innsatser for likestilling og
representativitet i demokratiske prosesser, rekrutteringspolitikk,
forskningsprogrammer mv.
 Strategier og tiltak mot, og offentlig finansierte forskning og undersøkelser om
gruppefiendtlige holdninger/hatkriminalitet, må inkludere funksjonshemmede
5.3 Strukturell diskriminering må på dagsorden
Hensynet til funksjonshemmede må komme inn i all politikk som tar sikte på å fremme
likestilling og mangfold, og hindre diskriminering og ekskludering.
NOU 2001:22 Fra bruker til borger, slo fast at funksjonshemmede er borgere med svak
posisjon – ikke svake mennesker. Sitat s. 294:
Når mål eller hensyn knyttet til en samfunnsgruppe glemmes i den grad at det blir et system i det, skyldes dette
i stor grad at gruppen har en for svak posisjon til å gjøre sine premisser gjeldende – til å gjøre dem til
selvsagte hensyn og premisser.
Den svake posisjonen medfører at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet om gruppen overses, og
manglende handling får ingen konsekvenser.
Det råder fremdeles en del fordommer som gjør at det ikke er like selvsagt å ta inn hensynet til
funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen.»
Det er denne virkelighetsbeskrivelsen det står om og denne virkeligheten vi står i.
Strukturell diskriminering innebærer for funksjonshemmede systematisk utelatelse både fra
beslutningsorganer fra topp til bunn som f.eks. i politikkutforming, politisk ledelse, som
folkevalgte, i departementene og direktoratene, akademia og viktige samfunnsinstitusjoner og
i offentlige utvalg. Videre innebærer det utelatelse, manglende eller snevert, gjerne medisinsk
basert, perspektiv på likestilling av funksjonshemmede i mandater, strategier, innsatser og
forskningsprogrammer som dokumenterer utenforskap: demokrati, politisk ulikhet, holdninger
til utsatte grupper, medieforskning, samt offentlige utredninger om disse spørsmålene mm.11
Vi har gjentatte ganger påpekt overfor ansvarlige myndigheter utelatelsen av
funksjonshemmede som diskriminert og utsatt gruppe i læreplaner, læringsressurser om
diskriminering og Holocaust, menneskerettighetsundervisning, holdningsarbeid i skolen, jf.
DEMBRA, arbeidsmarkedspolitikk, og i det offentliges mangfoldspolitikk generelt.
Et av de groveste og tydeligste eksemplene vi har erfart på denne systematiske ignoreringen
av funksjonshemmede som diskriminert befolkningsgruppe, finner vi paradoksalt nok i en
likestillingspolitisk utredning, i NOU 2011:18 Struktur for likestilling, som grunngivning
for at alle grunnlag er regnet med, bortsett fra funksjonshemmede.
Vi siterer fra vår høringsuttalelse til NOU 2011:18:
Usynliggjøring av funksjonshemmede
Dessverre har også Likestillingsutvalget bidratt til å tegne et ufullstendig og villedende bilde av situasjonen
når det gjelder utsatthet og omfang av diskriminering, ved at funksjonshemmede er utelatt i kartleggingen av
klagesaker.
Utvalget skriver på s. 127:
11 NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted, NOU 2003:19 Maktutredningen, NOU 1999NOU 2011:18 Struktur
for likestilling, NOU 2015:12 Politikk for likestilling, Meld St. 13 (2018-2019) Muligheter for alle. Fordeling og
sosial bærekraft, Meld St. 25 (2016-2017) Humaniora i Norge, Meld St. 38 (2014-2015) Open og opplyst, Meld.
St. 8 (2018-2019) Kulturens kraft, Meld. St. 17 (2018-2019) Mangfald og armlengds avstand. Mediepolitikk for
ei ny tid, nyoppnevnt Ytringsfrihetskommisjon
26
«De utvalgte diskrimineringsgrunnlagene er kjønn, etnisitet (inkluderer i tillegg til etnisitet nasjonal
opprinnelse, avstamning og hudfarge), religion, språk, alder og seksuell orientering.» Altså alle grunnlag
uten ett. Og i fotnote 13 begrunnes dette slik:
”Kartleggingen gjelder utvikling over tid (2007–2010). Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte først i
kraft 1.januar 2009.”
Denne begrunnelsen er svært vanskelig å forstå, siden det rettslige diskrimineringsvernet for
funksjonshemmede var nøyaktig det samme som for alder før 2009, og atskillig mer omfattende etter 2009
enn for alder og seksuell orientering.
Ser man på antall klagesaker i 2009, var dette like stort for funksjonshemmede alene som for alle øvrige
grunnlag til sammen. Denne tendensen holdt seg i 2010. Også for årene 2007 og 2008 er det flere klagesaker
enn på grunnlag av religion og språk. I det hele tatt viser tabellene svært mange nuller og ett-tall (jf. s. 128).
Det er følgelig verken antall klagesaker eller omfanget av vernet som kan forklare at funksjonshemmede er
utelatt. At utvalget heller ikke sier noe sted at det grunnlaget som er utelatt står for halvparten av klagesakene
alene, finner vi svært uheldig av flere grunner.
Men vi utelates også fra selve debatten om representativitet hvor både myndigheter,
politikere, medier, forskere og NGOer tar for seg underrepresentasjon av kjønn og etnisitet,
dernest religion og seksuell orientering. Kun i unntakstilfeller nevnes funksjonshemmede.
Et konkret dagsaktuelt eksempel som dokumenterer denne systematiske utelatelsen, er det
faktum at media enda ikke har funnet plass til en eneste debatt om at funksjonshemmede
heller ikke denne gangen er representert i den nyoppnevnte ytringsfrihetskommisjonen.
Samtidig har det nesten daglig vært et oppslag eller en debatt om at andre minoriteter er
underrepresentert eller mangler, diskrimineres eller er særlig utsatt for vold osv.
Vi har heller ikke fått en eneste debatt om mostanden fra Mediebedriftenes Landsforening og
Redaktørforeningen om at de mener det går ut over deres ytringsfrihet å sikre at borgerne får
oppfylt sin menings- og ytringsfrihet, jf. 2.2.2 om deres høringsuttalelse til IKT-forskriften.
I Norge telles ikke funksjonshemmede med som en befolkningsgruppe eller minoritet som
kan være underrepresentert. Når politiske partier, organisasjoner eller media tar opp og
debatterer krav om å gjenspeile befolkningen, er funksjonshemmede utelatt.
Ofte er det media som er vaktbikkje og presser frem representativitet og mangfoldspolitikk,
men i funksjonshemmedes tilfelle er det ikke slik.
Alvoret i denne situasjonen kommer tydelig frem ved hvor enkelt det er for norske
myndigheter å ignorere hensynet til funksjonshemmede og utelate gruppen fra sentrale
føringer for norsk politikk, uten at offentligheten oppdager det eller bryr seg om det.
Regjeringsplattformen er nok et eksempel på denne systematiske eksklusjonen:
Regjeringen vil bekjempe rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme, sosial kontroll og fordommer
basert på kjønn, seksuell identitet og etnisitet.
Dette ser vi igjen i det faktum at til tross for at det ikke finnes noe vitenskapelig belegg for å
hevde at funksjonshemmede er mindre utsatt for hatkriminalitet enn andre, tvert imot viser
fakta fra andre land det motsatte, er det denne gruppen som mangler en gruppespesifikk
handlingsplan mot diskriminering og hatkriminalitet. Derimot har regjeringen laget en strategi
og en handlingsplan for funksjonshemmede som er nesten strippet for
diskrimineringsperspektiv.
27
Det er mange konsekvenser av de systematiske skjevhetene, og en svært viktig konsekvens er
den selvforsterkende strukturelle diskrimineringen som blir resultatet når stadig mer kunnskap
samles om spesifikke grupper som erkjennes berørt, mens tilsvarende dokumentasjon mangler
like systematisk og konstant om funksjonshemmedes status, posisjon og utsatthet.
Vi har i brev til tidligere og nåværende likestillingsminister, tatt til orde for en
«Maktutredning» i erkjennelse av at det ikke finnes noen annen måte å få dokumentert den
strukturelle diskrimineringen på.
Det er åpenbart bare funksjonshemmede selv som identifiserer hvor systematisk og
konsekvent utelatelsen, utestengelsen og eksklusjonen av funksjonshemmede er.
VI har også foreslått opprettelse av en overvåkingsinstans som kan jobbe systematisk med
dokumentasjon av utelatelse og utestengelse, underrepresentasjon osv. Dette er en
oppgave IMDI på mange måter fyller i dag for etniske og religiøse minoriteter, sammen med
SSB, en rekke forskningsmiljøer m.fl.
BUFdir skal ha en lignende rolle, men vi konstaterer hele tiden at perspektivene som legges
til grunn for innsamling av data føyer seg inn i tradisjonell velferdstenkning og medisinsk
(diagnose) baserte data, er fortsatt svært dominerende.
Dette kommer bl.a. til uttrykk i hvilke data som samles inn av SSB. Indikatorsettet som er
utviklet til artiklene i CRPD, dekker ikke sivile og politiske rettigheter.
CRPD-komiteen etterspør som oss data på diskriminering og vold under artikkel 31.
Vi har flere ganger etterlyst data om politisk ulikhet, fordeling av makt og innflytelse,
representativitet i politikk, media, akademia, offentlige institusjoners mandater, utvalg og i
øvrig samfunnsliv. Videre har vi etterspurt fakta om utsatthet for mobbing, hatkriminalitet
og overgrep. Særlig etterspør vi selvrapproteringsdata om utsatthet.
Mangelen på slike data har store konsekvenser. Funksjonshemmede fanges f.eks. ikke opp
av ISFs forskningsprosjekter om demokrati og politisk ulikhet pga. manglende surveydata.
I vårt brev til likestillingsministeren 19.6.2020 (også tatt opp med SSB) skriver vi:
Det ferskeste eksemplet på dette er Stortingsmelding 13 (2018-2019) Muligheter for alle. Funksjonshemmede
er ikke nevnt i kap. 6 om ulikhet i politisk deltakelse, og er også totalt utelatt som gruppe i hele
kunnskapsgrunnlaget, både fra SSB og forskningsmiljøer.
Funksjonsnedsettelse får kun relevans pga. lavere deltakelse i organisert fritidsaktivitet, og betegnende nok
med referanse til en kilde om sosial ulikhet i helse.
Videre skriver vi i samme brev:
det er et demokratisk problem at Norge fortsatt mangler kunnskap om funksjonshemmedes status og posisjon
i forhold til maktfordeling, representativitet og innflytelse i politikken, samt om ytringsfrihetens rammevilkår.
Og dette:
Stopp Diskrimineringen dokumenterer fortløpende at det gis omfattende offentlig støtte til store innsatser og
prosjekter, hvor man basert på antakelser på forhånd har valgt ut og bestemt hvilke grupper som er mest
utsatt. Staten bidrar til en selvforsterkende prosess; stadig mer dokumentasjon innhentes om fordommer og
utenforskap for bestemte grupper, mens funksjonshemmede stadig utelates som målgruppe. Videre overlates
det ofte til forskere selv å velge ut fra egne interesser, noe som igjen slår skjevt ut.
Det er et stort demokratisk problem at regjeringens politikk og prioriteringer i kampen mot utenforskap og
fordommer ikke styres av fakta, men av antakelser og interessene til politikere, journalister, forskere og
opinionsledere
28
5.4. Vi etterlyser drahjelp fra LDO
Vi savner en sterk, synlig og klar stemme fra en pådriver som LDO for å påtale den
strukturelle diskrimineringen, og bruke mediene aktivt for å sette diskriminering av
funksjonshemmede på dagsorden.
Etter artikkel 8 i CRPD skal statene:
c) å oppmuntre alle medier til å fremstille mennesker med nedsatt funksjonsevne på en måte som er i tråd med
denne konvensjons formål
Fordomsfulle og fiendtlige fremstillinger av funksjonshemmede blir nesten aldri tatt opp. Det
samme gjelder medienes egen motstand mot diskrimineringsvernet, jf. universell utforming av
nettsider. Allerede ved innføringen av IKT-forskriften i 2014 gikk Aftenposten til angrep på
plikten.12 Vinklingen oppfordret til manglende respekt for våre rettigheter, og vi opplevde
mange hatske utspill i kommentarfeltene som vi ble stående alene om å takle. I slike saker må
LDO være høyt på banen, slå fast at det handler om diskriminering og menneskerettigheter,
Etter vår mening har LDO i altfor stor grad blitt en ekstra stemme på områder hvor
oppmerksomheten er størst, og i mindre grad sikret et helhetlig perspektiv.
Eks. Hva lærer LDO bort?
Vi mener LDO har et stort forbedringspotensial når det gjelder å forvalte et helhetlig
likestillings og diskrimineringsperspektiv.
Det er lett å finne eksempler på LDOs hjemmesider der funksjonshemmede ikke er inkludert,
og vi tror det ofte skyldes at kunnskapen er større og bredere på andre grunnlag.
Et eksempel som vi tilfeldigvis fant er teksten om Minoritetsstress
Noen mennesker lever mer eller mindre under konstant stress fordi de gjentatte ganger blir møtt med uvitenhet, stereotypier og
fordommer.
Når en person ofte opplever at andre viser negative holdninger til, eller stadig stiller spørsmålstegn ved, kjennetegn eller antatte
kjennetegn ved personen, kan hun eller han utvikle minoritetsstress. Slikt stress kan også oppstå når vesentlige kjennetegn ved personen
stadig oversees eller usynliggjøres.
Eksempler på folk som opplever minoritetsstress kan være personer som bærer et synlig religiøst plagg, som hijab. Når du er homofil kan
det fort oppleves at vesentlige kjennetegn ved deg oversees eller usynliggjøres. Derimot vil en person som bærer hijab fort kunne oppleve
det stikk motsatte – hun tillegges en rekke antatte egenskaper.
Det er vanskelig å se hvordan det er mulig å ikke tenke på funksjonshemmede her.
Til slutt vil vi minne om at:
Så lenge det er støy om eksklusjon av en gruppe, fungerer demokratiet.
Det som utgjør den virkelige trusselen mot demokratiet, er fravær av oppmerksomhet om
utenforskap: når ingen etterlyser eller savner stemmene til en befolkningsgruppe.
Oslo, 1.7.2020
Med vennlig hilsen
For Stopp Diskrimineringen
Leder Berit Vegheim (sign.)
12 https://www.aftenposten.no/okonomi/i/ddWaJ/Tvinger-alle-virksomheter-til-a-skaffe-seg-nye-nettsider#.U0KLDja-18E
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/ka9xv/Villedende-og-tendensiost-om-universell-utforming?fbclid=IwAR2uculctcdrrdwHuQpZrPdlrdhGW-
aIpdwtV7WN9exw07QDbULTekB8Co#.U0eJF-aSx9w
29
Vedlegg
Liste over dokumenter som er vist til og brukt som underlag:
Høringsuttalelse til NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet
Høringsuttalelse 2007 om innføring av aktivitetsplikt
Høringsuttalelse 2007 om IKT i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Høringsuttalelse 2013 til forslag om forskrift til § 11 i dtl
Innspill 23.4.2008 til arbeids- og sosialkomiteen Ot.prp. 44 (2007-2008)
Innspill 8.5.2008 til arbeids- og sosialkomiteen Ot.prp. 44 (2007-2008) supplerende
Innspill til interdepartemental arbeidsgruppe for utredning av rettskrav på varer og
tjenester: 2.5.2008, 1.12.2008, 2.2.2009
Høringsuttalelse til NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern
Innspill til Diskrimineringslovutvalget 2.10.2008 om aktivitetsplikt og bruk av ikkediskrimineringsklausuler
ved off. anskaffelser (sammen med Antirasistisk Senter)
Innspill 16.1.2009 til Diskrimineringslovutvalget om innføring av ikkediskrimineringsklausuler
ved offentlige anskaffelser
Høringsuttalelser til NOU 2011:18 Struktur for likestilling,
Høringsuttalelse til NOU 2015:12 Politikk for likestilling,
Høringsuttalelse til NOU 20014:4 Enklere regler
Innspill 2013 FAK-kom Prop. 88 L om ny diskrimineringslovgivning, harmonisering og
styrking
Høringsuttalelse 2016 – forslag til felles diskrimineringslovgivning
Innspill til BLD 2016 – forslag til nytt håndhevingsapparat
Innspill til utredning om straff for grov overtredelse i felles diskrimineringslov
Høringsuttalelse 2016 til Effektivisering av håndhevingsapparat (sammen med Uloba)
Høringsuttalelse 2017 – implementering av EU-direktiv om internett og
mobilapplikasjoner
Høringsuttalelse 2018 forslag om styrking av ARP
Brev til likestillingsminister Trine Skei Grande 19.6.2019
Brev til likestillingsminister Abid Q. Raja 19.2. og 13.4.2020

Kategorier
Innspill Politiske innspill

Innspill Prop. 141 L (2021-2022) endring vergemålsloven

Innspill Prop. 141 L (2021-2022) endring vergemålsloven

Innspillsdato: 03.11.2022

Uloba Independent Living Norge og Stopp Diskrimineringen

Stortingets Justiskomite har bedt om skriftlige innspill til regjeringens forslag om endringer i vergemålsloven.

Ifølge regjeringen tar endringsforslagene i proposisjonen sikte på å presisere betydningen og rekkevidden av personens selvbestemmelsesrett, blant annet i lys av Norges menneskerettslige forpliktelser. I proposisjonen vises det til en rekke uttalelser fra sivilsamfunnet, blant dem Uloba – Independent Living Norge og Stopp Diskrimineringen. I tillegg er det vist til uttalelser fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og FNs CRPD komite som alle viser til behov for lov om beslutningsstøtte for at Norge skal etterleve forpliktelser inngått ved ratifisering av FN konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD).


I proposisjonen er det vist til at departementet vil ta innspillene med seg i det videre arbeidet med en helhetlig gjennomgang av vergemålsloven. Videre heter det at «Som ledd i denne gjennomgangen vil departementet blant annet vurdere ulike beslutningsstøtteordninger».


Vår vurdering er at dette ikke er tilstrekkelig. Vi mener derfor at Stortinget bør vedta følgende i forbindelse med behandlingen av proposisjonen: «Stortinget ber regjeringen legge frem lov om beslutningsstøtte som sikrer dette for personer med funksjonsnedsettelser, jf artikkel 12 i FN konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD)».


Bakgrunn
Som vist til i proposisjonen har Uloba – Independent Living Norge siden 2019 arbeidet med å utvikle en modell for beslutningsstøtte (Beslutningsstøtteråd). Utgangspunktet til prosjektet er CRPD, retten til selvbestemmelse og funksjonshemmedes rett til beslutningsstøtte for å ivareta selvbestemmelse. Enten du har en eksplisitt kommunikasjonsform (talespråk, tegnspråk, ved hjelp av elektroniske hjelpemidler etc.) eller du har en implisitt kommunikasjonsform – som innebærer tolkning av personens vilje og preferanser. Begge kommunikasjonsformer er godt representert i Ulobas ti prosjektgrupper som tester ut modellen. Våren 2023 vil Uloba lansere en sluttrapport. Hensikten er at modellen kan bli et alternativ til dagens vergemålsordning frem til Norge ivaretar CRPD gjennom å opprette en lov om beslutningsstøtte.


I forbindelse med vårt arbeid med beslutningsstøtteråd har vi vurdert hvordan det er mulig å lovfeste beslutningsstøtte. Hensikten er å sikre den enkeltes selvbestemmelse gjennom ordninger for beslutningsstøtte. Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo Kjetil M. Larsen har utformet vurderinger av dette. Hans notat inkluderer også en skisse til lov som grunnlag for videre arbeid. Han presenterte dette for Justisdepartementet i møte i departementet 31. oktober. Lovnotatet er her:


Utgangspunktet for vårt lovarbeid er at vi deler oppfatningen til FNs CRPD komite, som i anbefalinger til Norge viser til blant annet følgende:


«Med bakgrunn i komiteens generelle kommentar nr. 1 (2014) om likhet for loven, og gitt at vergemålsloven er under revidering, anbefaler komiteen at konvensjonsparten:


(b) Opphever vergemålsloven, som åpner for fratakelse av rettslig handleevne basert på funksjonsnedsettelse, sikrer at ingen settes under vergemål og styrker/øker opplæringen i å anerkjenne full rettslig handleevne for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne


(c) Etablerer en rettslig prosedyre med sikte på å gjenopprette full rettslig handleevne for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne, og i forbindelse med vedtakelsen av et beslutningsstøtteregime, sikrer respekt for berørte personers selvbestemmelse, vilje og preferanser


(d) Skaper et hensiktsmessig og effektivt vern for utøvelse av rettslig handleevne som overvåkes og underlegges tilsyn på statsforvalternivå for å sikre respekt for rettighetene, viljen og preferansene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og beskytter dem mot utilbørlig påvirkning


(e) Gjennomfører kompetansebyggende aktiviteter for offentlige tjenestemenn om retten til likhet for loven for mennesker med nedsatt funksjonsevne og om beslutningsstøtteordninger, og for personer som mottar støtte for å hjelpe dem å bestemme når de behøver mindre støtte eller når de ikke lenger behøver støtte for å utøve sin rettslige handleevne».


Dagens vergemålslov er ikke en lov som oppfyller CRPD, selv om det her gjøres viktige presiseringen i lovteksten. Vi avviser ikke at en vergemålslov kan omfatte personer som på objektivt grunnlag, trenger verge, men artikkel 12 i CRPD skal på samme måte som artikkel 15 i CEDAW, sikre at ingen kan fratas selvbestemmelse på grunnlag av hhv. funksjonsevne og kjønn. I påvente av en lov om beslutningsstøtte som er forankret i de universelle menneskerettighetene, vil vi be Stortinget om å endre terminologien i samsvar med moderne begrepsbruk om personkretsen. Begrepet sinnslidelse er utdatert og psykisk brukes ikke lenger foran utviklingshemmet.


Vi merker oss for øvrig at regjeringen ikke tar til orde for å lage en ny lov om beslutningsstøtte. Som medansvarlig for sivilsamfunnets alternative rapport og for kommunikasjonen med komiteen om norsk vergemålslovgivning, finner vi det nødvendig å komme med en korrigering av Regjeringens tolkning av CRPD-komiteens anbefaling om å oppheve vergemålsloven, slik det er vist til på side 23 i proposisjonen:


«Komiteens kommentar i bokstav b kan synes å hvile på en noe foreldet forståelse av innholdet av vergemålsloven, som ligger mer i retning av innholdet i den tidligere umyndiggjørelsesloven. Departementet foreslår ingen fullstendig opphevelse av loven, men en presisering for å sikre at de alminnelige vergemålene utøves nettopp som beslutningsstøttetiltak, i tråd med konvensjonen. De alminnelige, frivillige vergemålene utgjør i dag ca. 99,5 % av vergemålene. Om lag 0,5 % av vergemålene har elementer av fratakelse av rettslig handleevne. Det foreslås i proposisjonen ikke endringer i adgangen til fratakelse av rettslig handleevne».


Vi kan forsikre om at komiteen var svært godt informert om gjeldende vergemålslov. Det er riktig at kun 0,5 % av vergemålene innebærer fratakelse av rettslig handleevne, men resten er ikke under alminnelig frivillig vergemål, slik det gjentas her. Om lag 40 % av de 42000 voksne under vergemål i 2019, nesten utelukkende utviklingshemmede, er fratatt sin selvbestemmelse etter § 33.2 i vergemålsloven, ikke ved dom, men ved en legeerklæring om at personen ikke har kompetanse til å samtykke. Vi gjorde CRPD-komiteen oppmerksom på at staten teller disse som alminnelige frivillige vergemål, og anbefalte komiteen å etterspørre statistikk som viser hvor mange dette gjelder. Også i dag vil statistikken vise at rundt 40 % voksne faller i denne kategorien, og ikke har frivillige vergemål.


Som proposisjonen gjør rede for, ble det sendt brev til 18 000 personer etter at dette ble kjent, men siden vergen i regelen vil motta posten til alle disse, er en slik fremgangsmåte uten tvil uegnet for å få frem den enkeltes vilje og preferanse i tråd med CRPD.


Vi deler for øvrig regjeringens oppfatning, som i pressemelding fra Likestillingsminister Trettebergstuen 5. oktober ga uttrykk for at CRPD skal gjelde direkte i norsk lov. I likhet med andre organisasjoner av funksjonshemmede, krever vi at CRPD må tas inn i Menneskerettsloven. Slik vi oppfatter dette, og som er uttrykt i notat fra professor Larsen, innebærer det en forpliktelse for å etablere lovgivning for beslutningsstøtte.


Vi viser for øvrig til tidligere uttalelser fra Uloba og Stopp Diskrimineringen som er vist til i proposisjonen.

Vennlig hilsen
Vibeke Marøy Melstrøm, Generalsekretær i Uloba,

Berit Vegheim, Daglig leder i Stopp Diskrimineringen

Kategorier
Innspill Politiske innspill

CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven

Innspill til Representantforslag 158 S (2021–2022) Dokument 8:158 S (2021–2022) om å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i norsk lovgivning

Av Berit Vegheim

CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven

La oss først presisere at CRPD ikke gir nye menneskerettigheter, kun tydeliggjør de rettigheter som er innrømmet alle borgere i de tre menneskerettskonvensjonene om universelle rettigheter: EMK og FNs to kjernekonvensjoner; konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, SP, og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK. Historien har vist at konvensjoner er preget av samtidens menneskesyn, og derfor har barn og kvinner, og sist funksjonshemmede, blitt innrømmet behov for presisering og tydeliggjøring av de universelle menneskerettighetene i egne diskrimineringskonvensjoner.

CRPD er den eneste av diskrimineringskonvensjonene som Norge har ratifisert, som ikke er inkorporert i norsk lov. Dette til tross for at inkorporering, ikke passiv transformasjon, har vært førende prinsipp siden innføring av Menneskerettsloven i 1999.
Vi minner om at ved inkorporering av CEDAW, FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven ble det i Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) Om lov om endringar i menneskerettsloven mv. (inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen), i kap 4.3.1 Tidlegare vurderingar, vist til et prinsippvedtak fra 1989:
«I tråd med den vanlege framgangsmåten ved gjennomføring av traktatar i denne perioden blei det ikkje vurdert å innarbeide konvensjonen aktivt utover å konstatere rettsharmoni. Regjeringa gjorde i 1989 eit prinsippvedtak om at dei internasjonale menneskerettane skulle innarbeidast i norsk lov.»

Skiftende flertallsregjeringer har valg å se bort fra dette ved ratifiseringen av CRPD i 2013 og etterpå. Denne forskjellsbehandlingen har vakt oppsikt internasjonalt og kom tydelig til uttrykk under høringen av Norge 25.-26.3.2019 om CRPD, hvor CRPD-komiteens landrapportør M. Buntan uttalte dette:

«I admit that I’m very shocked, that you do not intend to incorporate the CRPD into your domestic law, causing me to wonder if disability rights is, indeed, at the same and equal level of human rights when compared to other international human rights treaties that you ratify.»

Forskjellen mellom inkorporering og transformasjon er stor: det står mellom å gjøre konvensjonen til en del av nasjonalt lovverk, mot å forutsette at norsk lov er i samsvar med konvensjonen, kalt passiv transformasjon. I praksis betyr det at CRPD viker ved motstrid.

Legger vi til grunn at norsk lov samsvarer med CRPD, slik det ble gjort ved ratifiseringen og siden forsikret fra ulike partier på Stortingets talestol og fra skiftende regjeringer, blir det ytterligere uforståelig at våre folkevalgte ikke vil gi CRPD samme status som øvrige diskrimineringskonvensjoner.

Noe av argumentasjonen som brukes mot inkorporering av CRPD i norsk lov, og i MR-loven spesielt, er velkjent fra inkorporeringsdebatten om CRC og CEDAW på 1990 og 2000 tallet, så som faren for rettsliggjøring og avgivelse av suverenitet. Vi vil her vise til at til tross for flere EMD-dommer (som har status som folkerettslig bindende) mot Norge de siste årene, har Norge opprettholdt egne lover og praksis.

Vi er imidlertid ikke i tvil om at hovedforklaringen til at både prosessene rundt ratifisering og inkorporering i norsk lov har tatt lengre tid denne gang, har handlet om at CRPD utfordrer Norge på erkjennelsen av at funksjonshemmede skal ha de samme grunnleggende sivile rettigheter som alle andre borgere.

Det faktum at Norge anså det som nødvendig å avgi to tolkningserklæringer ved ratifisering av en menneskerettskonvensjon, til art. 12 Likhet for loven som forbyr fratakelse av rettslig handleevne (umyndiggjøring) og art. 14 Frihet og personlig sikkerhet som forbyr bruk av tvang (Norge forbeholder seg retten til fortsatt å frata borgere rettslig handleevne og utøve tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse), er en bekreftelse på at man ikke erkjenner at alle borgere fullt ut har rett til å nyte de universelle menneskerettigheter som er slått fast i EMK og SP.
Vi viser til at det var motstand mot artiklene 12 og 14 som også hadde hovedfokus i Stortingets debatt 9.3.21.
Norske myndigheter viser gjerne til at Norge er på linje med de fleste andre land, vi minner derfor om at kun hhv. 14 og 4 land, har avgitt tolkningserklæringer.

Tolkningserklæringer er uten tvil en erkjennelse av at nasjonal lovgivning ikke samsvarer fullt ut med konvensjonen. Pågående prosesser rundt lovendring både av vergemålslov og i tvangslovgivningen, bl.a. Prop 141 S. (2022-23), er uttrykk for en slik erkjennelse.

Inkorporering av CRPD i Menneskerettsloven er en forutsetning for at funksjonshemmede skal få nyte universelle menneskerettigheter full ut, nøyaktig på samme måte som Stortinget før har gitt FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon forrang.

Først og fremst handler dette om at norske domstoler må aktivt forholde seg til og vektlegge CRPD. Både lavere domstoler og Høyesterett har unnlatt å legge avgjørende vekt på CRPD i dommer, i tillegg viser Høyesterett til tolkningserklæringene som årsak til ikke å legge avgjørende vekt på CRPD. Funksjonshemmedes menneskerettigheter står i dag atskillig svakere enn andre borgeres i Norge.

Vi vil her imøtegå to av de vanligste feilaktige påstandene som brukes mot inkorporering.
Det vises ofte til at Grunnlovens § 92 er en garanti for at menneskerettighetene respekteres, også av norske domstoler. Vi vil derfor minne om at Høyesterett i plenum 16.12.2016 slo fast:
«at Grunnloven § 92 ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse, men må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett.»

Videre vises det stadig til at: «presumpsjonsprinsippet bidrar til å sikre at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser», her sitat fra daværende justisminister Monica Mæland i Stortingets debatt 9.3.21 om inkorporering av CRPD i norsk lov.
Dette er positivt galt. Presumsjonsprinsippet betyr at norsk rett så langt som mulig skal tolkes i samsvar med folkeretten. Men når det er strid mellom folkeretten og norsk lov, innebærer presumsjonsprisnippet at norsk lov går foran, med mindre det er gjort eksplisitt i en norsk lov at loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten.
Siden CRPD ikke engang har status som norsk lov, blir slik argumentasjon irrelevant.
Dersom CRPD skal ha forrang ved motstrid, må den inkorporeres i Menneskerettsloven.

For det andre, vil inkorporering med forrang innebære at alt nytt lovarbeid må trekke CRPD inn på linje med andre konvensjoner med forrang. Det er gjort en rekke lovendringer de siste årene hvor CRPD er ignorert, bl.a. ny barnelov og barnevernslov.

For det tredje, vil inkorporering med forrang sikre at CRPD kommer inn i mandatet til utredninger av nytt lovverk, av politikk og av prioriteringer. Vi avdekker hele tiden at offentlige utredninger og planer og andre premissgivende dokumenter ikke hensyntar funksjonshemmedes menneskerettigheter, og at CRPD ikke engang er nevnt, verken i mandat eller i utredning. Derimot ser vi at konvensjonene i MR-loven blir trukket inn.

Tilleggsprotokoll til CRPD må ratifiseres
Tilleggsprotokollen gir funksjonshemmede individuell klagerett til CRPD-komiteen.
Funksjonshemmedes og våre menneskerettigheters svake posisjon i det norske samfunn, gjør det spesielt presserende å ha adgang til å klage til et slikt overvåkingsorgan. Personer som opplever statlige inngrep og overgrep som ikke tillates overfor andre borgere, som fratakelse av selvbestemmelsesretten kun ved en legeerklæring jf. vergemålslovens § 33.2, fratakelse av rettslig handleevne ved dom og tvangbruk på grunnlag av funksjonsevne, har ofte færre ressurser enn andre borgere. Derfor er det av særlig betydning å ha et alternativ til EMD.

Et land som tillater seg å gjøre unntak fra de mest grunnleggende universelle sivile menneskerettigheter, må erkjenne behovet for å sikre adgang til alle egnede rettsmidler for de berørte, jf. sitat fra Stortingsmelding nr. 10 (2014-2015) nederst.

Hovedårsaken til at protokollen ikke blir signert og ratifisert, er norske myndigheters uttalte mistillit til CRPD-komiteen. Kritikken som har både gått på komiteens sammensetning, fartstid, kompetanse og tolkning av CRPD, går svært langt i å diskreditere komiteen, bl.a. i
Meld.St.39 (2015-2016) som behandler spørsmål om tilslutning til individklageordningene til FNs konvensjoner ØSK, CRC og CRPD.
Her kritiseres komiteen for å ha for få jurister. Vi vil bemerke at antall jurister har variert i ulike komiteer over tid.

Et annet argument som vekker særlig oppsikt både nasjonalt og internasjonalt, også blant medlemmene i CRPD-komiteen, da vi formidlet dette til dem, er dette i Meld. St. 39 (2015–2016) s. 62-63:
«I Komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne jobber halvparten av medlemmene for organisasjoner som representerer eller arbeider for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som kan ha interesse i sakenes utfall, og de fremstår derfor ikke nødvendigvis som uavhengige.»

Vi kan vanskelig se for oss at CERD- eller CEDAW-komiteen ville fått kritikk for at det var for mange ikke-hvite eller for mange kvinner, som er engasjert i og arbeider gjennom NGOer mot rasisme og sexisme. Komitémedlemmene er foreslått og oppnevnt som eksperter fra sine respektive land som følge av sin spisskompetanse på en konvensjons rettsområde.
Vi minner om at CRPD legger særlig vekt på involvering av funksjonshemmede i alt som har med virkeliggjøring og gjennomføring av konvensjonen å gjøre. CRPD er slik sett unik.

Videre anføres at komiteen har virket i for kort tid og at Norge vil se an hvordan komitépraksisen utvikler seg.
Dersom alle land skulle innta et slikt standpunkt, ville systemet med individuell klageadgang ikke kunne etableres i det hele tatt. Vi minner om at Norge ratifiserte tilleggsprotokollen til CEDAW i 2002, tre år etter at den ble vedtatt.
Hovedargumentet mot å gi CRPD-komiteen tillit til å behandle individuelle klagesaker, handler imidlertid om CRPD-komiteens tolkning av CRPD artikkel 12 og 14/25. Verken sammensetning eller fartstid vil påvirke Norges posisjon, så lenge Norge opprettholder påstanden om at CRPD-komiteen tolker funksjonshemmedes rettigheter for vidtrekkende.

Vi vil derfor minne om at Norge avga sine tolkningserklæringer til artikkel 12 og 14/25 i 2013. CRPD-komiteens veiledning til artikkel 12 (GC no. 1) kom først året etter, 19.5.2014 på grunnlag av en bred høringsrunde.
Videre vil vi minne om at Norge var allerede i 2013 på kollisjonskurs med flere FN organer som deler komiteens tolkning, sitat fra Prop 106 S (2011-2012 Ratifisering, s. 16:
«FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur har også i enkelte uttalelser gitt uttrykk for at tvangsinnleggelse og tvangsbehandling kan være i strid med konvensjonen.»

Siden har flere FN organer, spesialrapportører fra FN og Europarådet, verdens fremste menneskerettseksperter på CRPD og mange land gitt utrykk for samme syn. Norge har blitt oppfordret av flere land ved UPR 2014 og 2019 og av CRPD-komiteen til å ratifisere valgfri protokoll.
Norge inntar en for Norge uvanlig posisjon med sin klare opposisjon til å innrømme funksjonshemmede universelle menneskerettigheter, slik disse er nedfelt i EMK og SP.

Denne motstanden handler ikke om CRPD-komiteens tolkning. Norges tydelige posisjon mot å erkjenne funksjonshemmede universelle menneskerettigheter uten forskjellsbehandling kom klart til uttrykk under forhandlingene om utforming av CRPD fra 2002-2006. Norge sto her på den siden som ikke vant frem med at diagnose kan begrunne innskrenkning av menneskerettighetene. Den andre siden, hvis tolkning faktisk vant frem, viste til CEDAW og derfor er artikkel 12.1 og 2 nærmest likelydende med CEDAW artikkel 15.1 og 2.

Norge fastholdt sammen med noen få andre stater at man må skille mellom å ha rettigheter og å kunne utøve rettigheter.
Dette er en svært farlig posisjon å innta overfor egne borgere. Og den krever særlig stor innsikt fra staten i hvilke risiki for maktmisbruk og andre menneskerettsbrudd mot egne borgere, denne posisjonen åpner for.

Klagerett til CRPD-komiteen må her anses som et minimumskrav.

Vi minner til slutt om denne erkjennelsen av menneskerettighetenes betydning som Stortinget har tilsluttet seg, i St.meld.nr 10 (2014-2015):
«Menneskerettighetene er individets rettigheter overfor myndighetene i landet, og det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt. Menneskerettighetene gir dermed et vern mot maktmisbruk og er grunnleggende byggesteiner i et demokratisk samfunn.
Hovedutfordringen i dag er å bidra til økt nasjonal etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelsene. Utfordringen gjelder både mangel på etterlevelse av konvensjonsforpliktelser, økende avstand mellom vedtak i FNs politiske organer og oppfølgingen på hjemmebane,
Mangelfull gjennomføring av forpliktelser kan skyldes manglende politisk vilje. Myndighetene i mange land ser på menneskerettighetene som en potensiell trussel mot sitt maktgrunnlag,»

Kategorier
Innspill Politiske innspill

Innspill til Straffelovrådet: straffelovens kapittel 26 (2021)

Innspill til Straffelovrådet: straffelovens kapittel 26 (2021)

  • Vi ber Straffelovrådet se spesielt på forholdet mellom § 295 b): å utnytte noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming dersom forholdet ikke rammes av § 291 og § 291.

Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen har siden oppstart i 2002, vært opptatt av rettsvernet til kvinner (og menn) med nedsatt funksjonsevne som blir ofre for voldtekt og andre seksuelle overgrep.

Vårt hovedinntrykk er at i saker der funksjonshemmede er ofre, dømmer norske domstoler svært sjelden noen for voldtekt etter § 291a), og at straffenivået som følge av denne praksisen ligger lavere enn i tilsvarende saker der ofrene ikke har en funksjonsnedsettelse.

Vi gir et par eksempler på saker som påkaller bekymring nederst, men viser for øvrig til vedlagte innspill til handlingsplanen mot voldtekt, som inneholder flere eksempler og også en nærmere beskrivelse av utfordringen man står overfor og hvilke tiltak som foreslås.

Det er et velkjent problem internasjonalt at særbestemmelser som tar sikte på å gi særlig risikoutsatte grupper et sterkere vern, kan vise seg i realiteten å svekke vernet. Dette gjør seg spesielt gjeldende i overgreps- og voldssaker. Det står om ofrenes troverdighet, og om straffeapparatets evne og vilje til å legge til rette for å få frem sannheten. Det er dessverre slik at de menneskene som har funksjonsnedsettelser som gjør dem særlig risikoutsatt, er de samme som møter de største fordommene i straffe- og tjenesteapparat. Dette svekker deres rettssikkerhet betraktelig.

I forarbeidet til dagens § 295, Ot.prp.nr.22 (2008–2009)[1] erkjennes det på grunnlag av rettspraksis, at det er en fare for nedsubsumsjon i saker hvor ofrene har utviklingshemning eller psykososial funksjonsnedsettelse. Derfor foreslås inntatt en presisering for å motvirke en slik uheldig svekkelse av rettsvernet i slike saker:

Både straffeloven 1902 § 193 annet ledd og straffeloven 2005 § 295 bokstav b er ment som et ekstra vern mot seksuelle overgrep for personer med psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming. Dette vernet kommer i tillegg til vernet etter voldtektsbestemmelsen. Hvis vilkårene i voldtektsbestemmelsen er oppfylt, er det voldtektsbestemmelsen som skal anvendes. For å understreke dette, har departementet foreslått inntatt et tillegg i straffeloven 2005 § 295 bokstav b som sier at bestemmelsen ikke skal anvendes hvis forholdet rammes av § 291 om voldtekt.

Denne presiseringen var svært velkommen, men som kjent trådte den først i kraft i 2015.

Vi har siden 2002 samlet saker som tyder på at handlinger som ellers ville vært påtalt og dømt etter § 291 (tidligere § 192) subsumeres under § 295 (tidligere § 193). Vi er klar over at vår primærkilde som av kapasitetsgrunner, primært er medieoppslag, ikke er en pålitelig kilde. Derfor kan vi ikke dokumentere at det fortsatt[2] skjer en nedkriminalisering av voldtekt mot funksjonshemmede.

For å få et faktagrunnlag har vi derfor en rekke ganger etterlyst en evaluering av lovanvendelsen i voldtektssaker. Riksadvokaten kvalitetsundersøkelsen i 2016 gjaldt politiets etterforsking og påtalemessige arbeid i voldtektssaker etter straffeloven av 2005 §§ 291 – 294, og dermed avgrenset man seg mot særbestemmelsen § 295.

Det har vist seg svært vanskelig å nå frem med våre anbefalinger til norske myndigheter, noe som trolig skyldes at vi stort sett jobber alene på dette feltet. Vi har imidlertid fått støtte i FN, først i 2017 i anbefalingene fra CEDAW-komiteen etter høring om Norges 9. rapport, sitert under, og i 2019 fra CRPD-komiteen etter Norges første høring om CRPD, sitert under.

Etter innspill fra oss, er det Riksadvokatens kvalitetsstudie CEDAW-komiteen viser til i sin anbefaling i 2017:

Women with disabilities

  1. It is further concerned that the evaluation of investigations and prosecutions in cases of sexual violence, including rape, did not include an evaluation of exploitation of women with cognitive and psychosocial disabilities, who are often not believed to have suffered sexual violence.
  2. The Committee recommends that the State party:

(b)          Evaluate the issue of investigations and prosecutions of cases involving sexual violence against women with cognitive and psychosocial disabilities.

Når Straffelovrådet nå skal vurdere lovendringer med bl.a. bakgrunn i anbefalinger fra CEDAW-komiteen, om å styrke kvinners vern med større vekt på samtykke, mener vi det er absolutt nødvendig å få bragt fram fakta om hvordan vernet fungerer, både for personkretsen i § 295b), og funksjonshemmede som faller inn under § 291b).

Ballangrud peker i sin rapport på faren for at fraværet av vold blir belønnet med mildere straff i saker der fornærmede er ute av stand: til å motsette seg handlingen, eller at hun har vært følelsesmessig avskåret fra å si nei på grunn av sin funksjonsnedsettelse. Spørsmålet er om fraværet av vold har blitt vektlagt i formildende retning i disse sakene, jf. note 1, s. 114.

  • Vi ber Straffelovrådet, i tillegg til å vurdere ev. behov for endringer/ presiseringer i dagens lovgivning, etterspørre en evaluering av lovanvendelsen i saker der ofret har en funksjonsnedsettelse

FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD

Stopp Diskrimineringen vil minne om at Norge ikke bare er forpliktet av kvinnekonvensjonen, men også av CRPD.

Det er særlig artikkel 16 Frihet fra utnytting, vold og misbruk og artikkel 13 Tilgang til rettssystemet som er av betydning her.

Vi viser til anbefaling fra CRPD-komiteen 2019 til oppfyllelse av artikkel 16:

  1. (b) Etterforske alle påstander om vold og misbruk, herunder seksuelt misbruk, av mennesker med nedsatt funksjonsevne, spesielt kjønnsbasert vold mot kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne, særlig de med psykososiale funksjonsnedsettelser eller psykisk utviklingshemming, sikre at overtrederne straffeforfølges og idømmes hensiktsmessige sanksjoner, og sikre at ofrene har tilgang til umiddelbar beskyttelse og støttetjenester samt informasjon, herunder allmenne hjelpetjenester og krisesenter, og klagemekanismer og erstatning, uten diskriminering, herunder individuelt tilrettelagt støtte for å hindre at de nektes rimelig tilrettelegging,

Vi er klar over at lik rett til rettsmidler ikke omfattes av dette mandatet, men samtidig henger lovanvendelsen nøye sammen med straffeapparatets oppfyllelse av sine forpliktelser til å ha tilstrekkelig kunnskap og sikre tilstrekkelig tilrettelegging og bistand.Det har vist seg at etterforskningen ofte er for dårlig, eller ikke settes i gang, bl.a. har flere politidistrikter gjort seg skyldig i brudd på Likestillings- og diskrimineringsloven (tidligere Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), for å ikke ha sikret tilrettelagt avhør mm.[3]

Dersom etterforskningen er nedprioritert eller av lav kvalitet, vil det være slik at særbestemmelser fungerer som «redningsplanke». Vi tror at dette er en del av hovedproblemet, dvs. at det reises påtale etter § 295b) der det er mulig.

Begrepsbruk i lovverk, forarbeider, rapporter mm.

Stopp Diskrimineringen er opptatt av at begrepsbruken i lovverket følger krav om endring av perspektiv fra medisinsk til menneskerettslig. Begreper som psykisk lidelse og psykisk utviklingshemming bør byttes ut med psykososial og kognitiv funksjonsnedsettelse.

Videre er vi svært bekymret over kategoriseringen av funksjonshemmede som sårbare og voldtektene som sårbarhetsvoldtekter, bl.a. i KRIPOS sine kategorier. Vi vil advare mot en slik kategorisering da mennesker med funksjonsnedsettelser tradisjonelt har blitt stemplet og forstått som iboende svake og sårbare. Vi er bekymret for at dette vedlikeholder fordomsfullt fokus på offeret, i stedet for fokus på selve handlingen. Alle voldtektsofre befinner seg i en sårbar situasjon. Vi anbefaler at man benytter risikoutsatte som er et mye tydeligere begrep med fokus på at grupper kan være særlig risikoutsatt.

Eks. fra rettspraksis der funksjonsnedsettelse fører til dårligere rettssikkerhet.

Sak hvor offerets diagnoser brukes som frifinnelsesgrunn. Retten bruker kvinnens diagnose som frifinnelsesgrunn. Kvinnen som har psykososial funksjonsnedsettelse ble trodd på hendelsesforløpet, men til tross for at dommer og aktor erkjenner vold og drapstrusler, ble mannen frikjent.

http://www.varden.no/nyheter/24-aring-frikjent-for-voldtekt-fordi-kvinnen-ikke-sa-klart-nei-1.1376824

Denne saken demonstrerer hvordan offerets funksjonsnedsettelse fører til at § 295 brukes i stedet for § 291. Det synes som om fakta er bragt på det rene, og følgene for offeret. Her er det kun funksjonsnedsettelsen som

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/mann-_32_-domt-til-tre-ars-fengsel-for-overgrep-mot-kvinne-med-downs-syndrom-1.14858614

Vi håper våre synspunkter blir tatt med i Straffelovrådets arbeid og bidrar gjerne med mer informasjon og flere kilder om det er ønskelig.

Berit Vegheim

Stopp Diskrimineringen

[1] Ot.prp.nr.22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning)

[2] Anne Jorun Bolken Ballangrud, 2007: Seksuelle overgrep mot kvinner med funksjonsnedsettelse

[3] De to ferskeste eksemplene er Diskrimineringsnemndas sak 20/98 og 20/99.

Kategorier
Innspill Politiske innspill

Innspill til Ytringsfrihetskommisjonen (2020)

Innspill til Ytringsfrihetskommisjonen (2020)

Grunnlag for innspill lagt frem 25.9.2020 av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Stopp Diskrimineringen er en borgerrettsstiftelse som ble etablert i 2002 for å sikre effektivt vern mot diskriminering av funksjonshemmede. Stiftelsen arbeider både lovteknisk og interessepolitisk med diskrimineringslovgivning og annen beslektet lovgivning. Vi har videre spesialisert oss på sivile og politiske menneskerettigheter. Vi kartlegger diskriminering og hatkriminalitet i Norge, herunder medias fremstilling av funksjonshemmede, tilbyr undervisning og kompetanse, samt gir bistand til folk som vil klage på diskriminering. Vi står bak et tyvetalls klagesaker knyttet til ytringsfrihet selv. Vi har utstrakt internasjonalt samarbeid med andre lignende aktører.

Funksjonshemmedes ytringsfrihet er ikke utredet

NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør findel sted erkjenner at: minoritetenes forutsetninger og muligheter for delta i åpen og opplyst samtale kan sies å være en virkelig test case på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet

Men denne erkjennelsen omfatter ikke Norges største minoritet som utgjør 20 % av den norske befolkning[1]. Funksjonshemmede er ikke nevnt i denne første omfattende utredningen. Denne erkjennelsen er til og med fraværende i Fritt Ords flerårige program Status for ytringsfriheten som også gjør krav på å gi en helhetlig gjennomgang.

Om prosjektet:

I prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt» har vi gjort en gjennomgang av ytringsfrihetens status i Norge anno 2014, med vekt på befolkningens og utvalgte gruppers erfaringer og opplevelser med ytringsfrihet.

Forrige gang det ble gjort en helhetlig gjennomgang av status for ytringsfriheten i Norge var med Ytringsfrihetskommisjonens rapport i 1999. Siden da har en rekke hendelser og mer dyptgripende utviklingstrekk påvirket vilkårene for ytringsfrihet i Norge.

At Norge ratifiserte CRPD i 2013 har ikke hatt noen som helst betydning, noe som også bekreftes i Ytringsfrihetskommisjonens mandat hvor CRDP ikke er nevnt.

CRPD har flere artikler som kommisjonen må merke seg, særlig artikkel 8 om bevisstgjøring og artikkel 21 om retten til ytrings- og meningsfrihet. Disse gir en nødvendig tydeliggjøring og presisering av EMK og SP ut fra funksjonshemmedes menneskerettsperspektiv.

Faktum er at funksjonshemmedes forutsetninger og muligheter for å delta i åpen og opplyst samtale ikke er belyst i noen av de etterfølgende stortingsmeldinger, kartleggings- og forskningsprogrammer, utredninger, tilsynsrapporter eller andre typer styringsdokumenter.

En viktig kilde å se hen til er Elisabeth Eide m.fl. sin rapport Stort felt – liten dekning som gir verdifull dokumentasjon av vår marginale posisjon i mediedekningen, finansiert av Buder. Men prosjektets stramme økonomiske rammer gjør at rapporten har store begrensninger.

Ytringsfrihet har mange aspekter – avgrensning

Ytringsfrihet er selvsagt en verdi i seg selv. Men i et fritt land handler det i hovedsak om å få delta og ha en stemme i den store og opplyste samtalen, samt å få satt saker på dagsorden i en offentlig debatt som legger premisser. De som får mikrofonen og talestolen, har større sjanse til å påvirke opinionsledere, beslutningstakere og det allmenne holdningsklimaet.

Vi vil presisere at alt vi tar opp i vårt innspill, er velkjent og veldokumentert og finnes igjen både i nasjonale og internasjonale kilder fra NGOer, medieforskere, FN, BBC og andre. Videre er våre erfaringer de samme som kvinner og etniske og seksuelle minoriteter har erfart tidligere; dette er ikke et nytt og ukjent budskap.

Nedenfor avgrenser vi oss til media, og viser forøvrig til vedleggene hvor ulike aspekter og barrierer for ytringsfrihet er tatt opp, og til innspill fra andre aktører av funksjonshemmede.

Utenfor dagsorden – henvist til egen dagsorden

Ytringsfrihetens vilkår består i at funksjonshemmede ikke får satt viktige likestillings- og diskrimineringssaker, inklusive alvorlige menneskerettsbrudd på dagsorden.

Ytringsfriheten er begrenset av at funksjonshemmede som eksperter ikke inkluderes når dagsorden handler om temaer knyttet til likestilling, demokrati, mangfold, representativitet, diskriminering, hatkriminalitet, overgrep og alvorlige menneskerettsbrudd.

Det er veldokumentert at det norske folk ikke tror at funksjonshemmede blir utsatt for verken diskriminering eller alvorlige brudd på menneskerettighetene.[2] Dette er ikke overraskende funn for oss, siden vi hele tiden konstaterer at norske medier og norske opinionsledere som gis mikrofon, ekspertstatus og spalteplass ikke inkluderer funksjonshemmede i sine budskap, og vi som er eksperter aldri blir forespurt.

To eksempler:

1) Da FNs spesialrapportør for funksjonshemmede besøkte Norge høsten 2019, gikk det upåaktet hen i norsk presse, og et samlet norsk pressekorps uteble fra pressekonferansen.

2) 125 organisasjoner som sto bak sivilsamfunnets alternative rapport til FNs første høring av Norge om oppfyllelse av funksjonshemmedes menneskerettigheter våren 2019, fikk først etter flere forsøk vår kronikk på trykk, til tross for at Norge fikk flengende kritikk av FN.

Ytringsfrihetens vilkår består i at når funksjonshemmede får slippe til, er det innenfor et snevert og fordomsbasert saksfelt, gjerne et sosialpolitisk perspektiv som styrer vinklinger.

Funksjonshemmede presenteres ofte som offer eller helt i en fortelling om tragedie eller «vekkelseshistorie», som «inspirasjonsporno» eller som passive, svake og hjelpeløse osv. Svært ofte er budskapet den som «til tross for», «mot alle odds» presterer, og det normative budskapet er «å bli normal», «ta tilbake sin normalitet» «ikke være som de unormale». Vi har samlet et stort materiale som dokumenterer at dette ikke har endret seg i takt med endring i synet på andre minoriteter de siste tiår.

Mediene svikter sin funksjon som folkeopplyser

Norske, i likhet med internasjonale medier, presenterer hendelser hvor personer har blitt utsatt for diskriminering eller hatkriminalitet som enkeltstående «triste», «beklagelige» episoder og glipper. Faktum er at de samme fenomener som ellers blir identifisert som diskriminering, rasisme og hatkriminalitet, og som ukentlig står på dagsorden, går under radaren når funksjonshemmede rammes. Dette handler om at journalister ikke «tror på» at funksjonshemmede er blant de mest utsatte i samfunnet, og oppsøker heller ikke oss som er eksperter på feltet.

Verken innføring av diskrimineringslovgivning i 2009 eller vern mot diskriminering og hatkriminalitet i straffeloven i 2013 ble viet oppmerksomhet i mediene. Dette står i grell kontrast til oppmerksomhet rundt og mediedekning av tilsvarende hendelser når det gjelder alle andre grupper i Norge. Vi har dokumentert samme mønster i snart 20 år.

Denne fortielsen og tausheten har mange alvorlige konsekvenser. Vi har allerede vist til at folk flest ikke tror at funksjonshemmede rammes av diskriminering og menneskerettsbrudd.

En annen konsekvens av individualiseringen av det som skulle vært dekket og konfrontert som fenomener og samfunnsproblemer, er at funksjonshemmede selv ikke får kunnskap om og erkjennelse av at de er særlig utsatt for diskriminering og hatkriminalitet. Det er godt dokumentert at medienes betydning som folkeopplyser er viktig for både gjenkjennelse og erkjennelse av fenomener som diskriminering og hatkriminalitet, og like viktig; at medienes dekning av slike fenomener som alvorlige samfunnsproblemer påvirker myndigheter og straffeapparat både direkte og indirekte.

Vi har arbeidet systematisk med å følge opp overfor medier som skriver om funksjonshemmede som har vært utsatt for det vi gjenkjenner som diskriminering og hatkriminalitet, inklusive vold fra politiet, men erfarer en sterk skepsis og motvilje mot å behandle dette som et fenomen på linje med rasisme og homofobi. Mens fenomenet står i sentrum i dekningen generelt, søkes forklaringen andre steder; offerets psykiske eller kognitive funksjonsevne, eller nøytraliseres som «lett bytte» og «sårbar gruppe».

Videre viser mediene marginal interesse for funksjonshemmedes kritikk av strukturell diskriminering.

Et nærliggende og svært talende eksempel er vår kritikk av likestillingsministerens utelatelse av Norges største minoritet i Ytringsfrihetskommisjonen som vi verken fikk på kronikkplass eller debattert i Dagsnytt 18. Til tros for at Dagsnytt 18 og media ellers stadig tar debatter om utelatelser av andre minoriteter fra alle typer stillinger, posisjoner, verv, utvalg, debattpaneler, media osv., har vi fortsatt til gode en eneste offentlig debatt om den systematiske utelatelsen av funksjonshemmede fra både samme og tilsvarende arenaer.

Vi vil også vise til at Likestillings- og diskrimineringsombudet gjør samme erfaring.

Det samme mønstret viser seg når det gjelder medienes håndtering av mediekritikk fra utsatte grupper. Vi og andre aktører har i årevis påtalt og sendt innlegg med kritikk av fordomsfull og stigmatiserende begrepsbruk og fremstilling av funksjonshemmede i media. Dette er også kjente fenomener som er godt dokumentert internasjonalt. Men kritikken blir sjelden satt på trykk eller gjort til gjenstand for debatt.

Det skyldes definitivt ikke at mediene ikke ønsker innspill og kritikk fra utsatte, diskriminerte grupper. Tvert imot, konstaterer vi også her at slike debatter står på dagsorden hele tiden. Skjebnen til innlegget De farlige syke og alle vi andre fra Erfaringskompetanse innen psykisk helse, er et typisk eksempel på hvorfor slik kritikk ikke når frem til den store samtalen. Innlegget ble refusert av NRK Ytring, men ble publisert i et helsetidsskrift som kun blir lest av de spesielt interesserte. [3]

Dette demonstrerer svært godt ytringsfrihetens rammevilkår i Norge.

Telles ikke med i målrettede innsatser for mangfold – fordomsfull og mangelfull dekning erkjennes ikke

Funksjonshemmede inkluderes heller ikke i medienes aktive innsatser for å rekruttere mangfold til redaksjonene, som spaltister, faste kommentatorer, eksperter og utvalg av kilder. Slike målrettede innsatser har det, som bl.a. Status for ytringsfriheten viser, vært mange av; men de har til felles at de ikke er rettet inn mot funksjonshemmede.

Den generelle kunnskapsmangelen som er i mediene om funksjonshemmedes posisjon i samfunnet, fører naturlig nok til at funksjonshemmedes utsatthet, posisjon og interesser ikke anses som relevante og viktige.

Siden svært få funksjonshemmede slipper til i media med vårt språk og våre perspektiver, foregår det i liten grad en korreksjon og utskiftning av tradisjonelle oppfatninger, forestillinger og perspektiver. Slik konserveres fordommer og stereotypier.

Vi etterlyser et videre perspektiv som krever større variasjon i funksjonsevne blant programskapere og programutviklere, i utvalg av kilder og eksperter, i valg av temaer og vinklinger, og ikke minst blant deltakere i debatter som ikke er begrenset til å handle om funksjonshemmede spesielt[4]. Videre etterlyser vi samme seriøse innstilling i redaksjonene til å ha en oppdatert oversikt over hvem som kan bidra med hva, og om ulikheter i perspektiver og interesser i funksjonshemmedes miljøer som mediene har om miljøer på kjønn, etnisitet, seksuell orientering mv. Slike faglige vurderinger gjøres ikke i dag, og det er symptomatisk for den generelt fraværende interessen for denne befolkningsgruppen.

Kommisjonen har bedt om forslag

Vi har ett overordnet forslag om at kommisjonen anbefaler at alle de innsatser og tiltak som er satt i verk for å øke andre typer mangfold, må gjelde funksjonshemmede.

Medienes aktive innsatser for å rekruttere mangfold til redaksjonene, som journalister, programskapere, programutviklere, programledere, som spaltister, faste kommentatorer, eksperter og kilder er vel dokumentert gjennom Status for ytringsfriheten[5], forskning og stortingsmeldinger.

Videre må alle politiske føringer inkludere funksjonshemmede.

Den generelle kunnskapsmangelen som er i mediene om likestilling av funksjonshemmede fører til at våre interesser ikke anses som relevante og viktige. Dette kan kun endres om mediene aktivt henter inn kunnskap og at dette blir tatt på alvor i journalistutdanningen.

Sterkt behov for kartlegging og forskning som dokumenterer, slik bl.a. IMDI[6], Medietilsynet og forskning gjør for andre grunnlag, status på innhold, medienes bruk av funksjonshemmede som kilder, eksperter, faste spaltister, skribenter og debattanter osv.

Uten slik dokumentasjon vet vi at endring ikke skjer.

Se våre vedlegg som viser kunnskapsstatus på området ytringsfrihet og hatprat mm. Funksjonshemmede er med et par unntak ikke inkludert i Strategien mot hatprat eller andre forsknings- og utredningsinnsatser.

Vi har gitt mange innspill/forslag fra utsiden, bl.a. til Mediemangfoldsutvalget, jf. vedlegg og har oppnådd svært lite. Forklaringen er enkel og opplagt som vi også presiserte i vårt innspill på møtet: man legger ikke premisser utenfra og særlig ikke fra en så marginal og fremmed posisjon som vår. Kommisjonen vil ikke kunne diskutere mediedekning, stereotypier og hatprat uten at funksjonshemmede sitter ved bordet. Ikke minst skyldes dette som vi har pekt på, nesten total mangel på dokumentasjon og fakta fra fagmiljøer, jf. vedlagte oversikt.

Derfor oppfordrer vi kommisjonen til å inviteres oss inn når temaer vi tar opp i det vi sender, skal diskuteres.

Hvis kommisjonen vil sette dere inn i medienes fremstilling av funksjonshemmede, og hvordan mediene unngår å gjenkjenne og identifisere hendelser som diskriminering, hatprat osv., har vi presentasjoner klare som vi kan legge frem. Vi har et stort materiale også på stigmatisering, hets og hatprat i offentligheten.

Vi forventer at Ytringsfrihetskommisjonen avviser i tråd med CRPD artikkel 21, det synet som kommer til uttrykk i høringsuttalelsene fra Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening til forskriften om universell utforming av IKT (forskriften er hjemlet i Likestillings- og diskrimineringslovens § 18).

Redaktører og mediebransjes protester mot å være pålagt å ivareta informasjons- og ytringsfriheten til bl.a. synshemmede, med henvisning til medias egen ytringsfrihet, er oppsiktsvekkende og foruroligende.

Det er svært alvorlig at norske medier ikke er klar over at de faktisk allerede etter dagens lovgivning har en plikt til universell utforming av nettsteder, at dette handler om borgernes rett til informasjons-, menings- og ytringsfrihet.

For Stopp Diskrimineringen

Berit Vegheim

[1] Jf. difis innbyggerundersøkelse som omfatter befolkningen over 18 år:

https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Nedsatt_funksjonsevne/Antall/

[2] NIM, 2018: Befolkningens holdning til menneskerettigheter https://www.ntbinfo.no/pressemelding/4-av-10-mener-menneskerettighetene-brytes-i-norge?publisherId=17846820&releaseId=17859791

Fafo lanserte 20.5.2019 rapporten: Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge https://www.fafo.no/index.php/om-fafo/nyheter/item/hva-mener-folket-om-diskriminering-og-likestilling?fbclid=IwAR2lCLJyIjemDW4muJwMhIwzhpnVvhaozf_-sEpcdQTYPeyv6IAVY-PfKfE

[3] https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/04/15/de-farlige-psyke–og-alle-vi-andre/

[4] jf. Medietilsynets påpekning sitert i kap. 9.3.2.4 Det fleirkulturelle Noreg, Meld. St. 38 71 Open og opplyst:

Tilsynet skriv vidare at NRK er oppteken av at personar med minoritetsbakgrunn ikkje må avgrensast til å bli representantar for det fleirkulturelle Noreg.

[5] Status for ytringsfriheten Hovedrapport Kapittel 3: Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge

Arnfinn H. Her fortelles det om aktive innsatser og aktiv oppsøking fra mediene for å få disse stemmen.

[6] Innvandring og integrering i norske medier

Kategorier
Innspill Politiske innspill

Innspill til handlingsplan mot voldtekt (2018)

2018

Innledningsvis vil vi vise til Norges folkerettslige forpliktelser nedfelt i FN konvensjonen, CRPD, artiklene 12, 13 og 16.

Vårt innspill gjelder hovedsakelig, men ikke utelukkende, straffeapparatets håndtering av voldtektssaker der ofrene har kognitiv eller psykososial funksjonsnedsettelse. Vi er svært bekymret for rettssikkerheten til disse kvinnene og mennene etter å ha fulgt med på behandlingen av sakene i straffeapparatet i over 10 år.

1. Opplæring og fenomenforståelse

Det finnes fortsatt en del fordommer basert på funksjonsnedsettelse på alle nivåer straffeapparatet som truer rettssikkerheten til både offer og gjerningsperson generelt og i volds og overgrepssaker spesielt. Altfor ofte får fordommer om offerets lavere troverdighet og antakelser basert på diagnose avgjørende innvirkning på utfallet av saker. I realiteten handler dette om samfunnets manglende evne til å sikre betryggende tilrettelegging og kommunikasjonskompetanse. Opplæring med vekt på bekjempelse av tradisjonelle fordommer, jf. CRPD artikkel 13, er en forutsetning for å lykkes med å sikre likhet for loven for funksjonshemmede.

Stopp Diskrimineringen har merket seg at funksjonshemmede kategoriseres som sårbare og voldtektene som sårbarhetsvoldtekter. Vi vil advare mot en slik kategorisering da mennesker med funksjonsnedsettelser tradisjonelt har blitt stemplet og forstått som iboende svake og sårbare. Vi er bekymret for at dette vedlikeholder fordomsfullt fokus på offeret, mens man taper av synet det viktigste; at dette er særlig risikoutsatte grupper som befinner seg i en særlig utsatt posisjon. Innsatsene må settes inn for å endre den sårbare posisjonen som bl.a. er forårsaket av plassering i «lukkede rom» (bofellesskap ol.) og ufrivillig utestengelse og isolasjon i samfunnet.

2. Behov for evaluering av etterforskning og lovanvendelse i voldtektssaker der ofrene har funksjonsnedsettelser

2.1. Svekket rettssikkerhet på grunn av funksjonsnedsettelse

Vi viser til at Kjetil M. Larsen i utredning fra 2015 av Konsekvenser ved eventuell norsk tilslutning til den valgfrie protokollen om individuell klagerett til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, også uttrykker bekymring for rettssikkerheten i slike saker på s. 55:

Jeg har ikke noe grunnlag overhodet for å si at de nevnte sakene har fått et galt resultat, men sakene viser at det kan oppstå spørsmål om hvorvidt norsk rett i tilstrekkelig grad ivaretar det vernet mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha mot seksuell vold og utnyttelse.

En av sakene Larsen viser til er denne som er spesielt grov, ettersom retten bruker kvinnens diagnose som frikjennelsesgrunn. Kvinnen som har psykososial funksjonsnedsettelse ble trodd på hendelsesforløpet, men til tross for at dommer og aktor erkjenner vold og drapstrusler, ble mannen frikjent.

http://www.varden.no/nyheter/24-aring-frikjent-for-voldtekt-fordi-kvinnen-ikke-sa-klart-nei-1.1376824

Denne saken avdekker at kvinner med psykososiale diagnoser ikke er like for loven, jf. artiklene 12, 13 og 16 i CRPD. Dommen sender et svært tydelig signal om at denne kvinnen og andre i lignende situasjon er fritt vilt.

Dette gjelder imidlertid ikke bare kvinner med psykososiale funksjonsnedsettelser. En fersk studie fra NKVTS i 2017 blant synshemmede kvinner, tyder også på at rettssikkerheten er svekket som direkte konsekvens av ofrenes funksjonsnedsettelse.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/voldtekt/forsker-blinde-og-svaksynte-kvinner-nesten-dobbelt-saa-utsatt-for-overgrep/a/24180747/

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/XwwJgo/jeg-er-blind-ikke-fritt-vilt

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/anita-mariel-edvardsen-blinde-som-beveger-seg-alene-er-et-veldig-lett-offer/a/24186278/

I denne saken (oppslaget er bak betalingsmur, og siteres i sin helhet i Vedlegg 2) har Likestillings- og diskrimineringsombudet nå sendt brev 28.5.2018 (sak 18/1017) til Hordaland politidistrikt og ber om en begrunnelse for henleggelsene i disse to sakene.

https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/ngJkB5/Bofellesskapssaken-Politiet-gjorde-ingen-etterforskning-da-nytt-foreldrepar-mistenkte-overgrep

Det finnes flere eksempler på at funksjonshemmede har blitt diskriminert ved å ikke bli avhørt, jf. LDN sak 2012/14 hvor et barn ble nektet avhør.

2.2. Spesielt om anvendelse av særbestemmelsen ift. voldtektsparagrafen

Vi viser til CEDAW-komiteens anbefaling til Norge i CO til Norges 9. rapport:

Women with disabilities

  1. It is further concerned that the evaluation of investigations and prosecutions in cases of sexual violence, including rape, did not include an evaluation of exploitation of women with cognitive and psychosocial disabilities, who are often not believed to have suffered sexual violence.
  2. The Committee recommends that the State party:

(b)          Evaluate the issue of investigations and prosecutions of cases involving sexual violence against women with cognitive and psychosocial disabilities.

Etter innspill fra oss, er det Riksadvokatens evaluering av straffeapparatets behandling av voldtektssaker i 2016 CEDAW-komiteen viser til. Evalueringen fanget som kjent ikke opp denne typen saker, siden kvalitetsundersøkelsen kun omfattet saker etter selve voldtektsbestemmelsen. Vår antakelse er at saker som skulle vært behandlet etter straffelovens § 191, fortsatt etter endring i straffeloven, behandles etter særbestemmelsen § 295 (§ 193 i gammel). KRIPOS er kjent med problemstillingen, omtales bl.a. i 2014 rapporten om status i voldtektssaker. Vi har imidlertid fått opplyst fra KRIPOS voldtektsgruppe at de ikke har ressurser til å gjøre en slik systematisk gjennomgang av sakene.

For at det skal brukes ressurser på en systematisk gjennomgang av disse sakene, er det nødvendig med en føring ovenfra.

I vedlegg 1 listes eksempler på lovanvendelsen i saker der offeret er utviklingshemmet. Vi har ikke forutsetning for å vurdere hvorvidt lovanvendelsen er riktig, men mener at sakene gir grunnlag for en evaluering av etterforsknings- og rettspraksis.

3. Lite forskning

Det er lite forskning om vold og seksuelle overgrep mot funksjonshemmede. Vi nevner et par nye studier som gir verdifull kunnskap.

Som vist til over har NKVTS gjort en studie om synshemmedes utsatthet for overgrep:

Audun Brunes og Trond Heir: Sexual assaults in individuals with visual impairment: a cross-sectional study of a Norwegian sample BMJ Open 2018;8:e021602. doi: 10.1136/bmjopen-2018-021602 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/m/pubmed/29886448/

Nina Christine Dahl tar i sin masteravhandling fra 2018 opp rettssikkerheten ved avhør av utviklingshemmede i rollen som potensielt offer eller gjerningsperson i volds- og overgrepssaker.

Behovet for kompetanseoppbygging blant alle som på en eller annen måte involveres i etterforskning og i retten. Vi har oppfordret henne til å gi innspill direkte.

Avhandlingen inngår i en større studie som publiseres til høsten:

Rettssikkerhet – likeverd og likeverdig behandling. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med strafferettspleien.

Forfatterne er:

Terje Olsen, Nordlandsforskning
Patrick Kermit, NTNU Samfunnsforskning
Nina Christine Dahl, Tromsø kommune
Erik Søndenaa, St. Olavs hospital
Robert Envik, Domstoladministrasjonen

Den blir overlevert Bufdir i nær fremtid og utgis i Nordlandsforsknings rapportserie.

 

Berit Vegheim

Stopp Diskrimineringen

Kategorier
Innspill Politiske innspill

Innspill til Norges 3. UPR-rapport (2018)

Innspill til Norges 3. UPR-rapport (2018)

Til Utenriksdepartementet

Stopp Diskrimineringen krever at Norge umiddelbart respekterer funksjonshemmedes menneskerettigheter fullt ut, uten noen form for reservasjoner eller svekkelser.

Dette innebærer at følgende tiltak iverksettes uten ytterligere utsettelser:

  • CRPD må få status som norsk lov og lover i motstrid må endres/oppheves
  • CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven
  • Norge må trekke tolkningserklæringene – reservasjonene til art. 12 og 14/25
  • Bestemmelser i norsk lovgivning som tillater fratakelse av rettslig handleevne og bruk av tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse, må oppheves i tråd med CRPD artikkel 4 1. b).
  • Det må utvikles og etableres et beslutningsstøttesystem i tråd med CRPD artikkel 12. Vi minner om at artikkel 4.3. krever at statspartene aktivt trekker inn og rådfører seg inngående med funksjonshemmede i gjennomføring av konvensjonen.
  • Norge må ratifisere alle valgfrie protokoller som gir individuell klagerett

Norge må trekke tolkningserklæringene til artikkel 12 og 14 og avskaffe all lovgivning som tillater bruk av tvang og umyndiggjøring.

Vi viser til Norges svar på anbefaling om å trekke tolkningserklæringene ved UPR 2014 hvor Norge hevder at tolkningen er i tråd med et rådende syn blant statspartene:

131.9 Not accepted. Norway’s interpretative declarations on the Convention on the Rights of Persons with Disabilities were made upon ratification in 2013, after careful consideration. They are consistent with the prevalent understanding among the States Parties and are – in the Government’s view – fully compatible with the Convention.

Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen som har spesialisert oss på funksjonshemmedes sivile og politiske rettigheter, vil med dette innspillet minne norske myndigheter om at Norge ikke har støtte for sin posisjon i folkeretten når det gjelder å reservere seg mot å oppfylle de mest grunnleggende universelle menneskerettigheter: retten til selvbestemmelses og frihet fra tvang. Vi vil også minne om at Norge er på kollisjonskurs med så vel FN og Europarådet som over 95 % av statspartene til CRPD.

Som kjent gir ikke CRPD nye rettigheter, men bygger på at det ikke er gjort noen unntak i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, SP, som legitimerer slik inngripen i borgeres liv på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Norges reservasjoner er i strid med Wien-konvensjonen om traktatrett

Vi viser til rapport fra FNs spesialrapportør på CRPD, A/HRC/37/56, hvor artikkel 12 tas opp i kap. lV.[1]

Her slås det fast at reservasjoner mot artikkel 12 ikke er forenelig med konvensjonens formål etter CRPD artikkel 46 og Wien-konvensjonen artikkel 19:

37. Thirteen States parties to the Convention have issued reservations and declarations14 upon ratification or accession, with the intention of limiting the implementation of article 12 and other related articles.15 According to article 19 of the Vienna Convention on the Law of Treaties and article 46 of the Convention itself, reservations and declarations incompatible with the object and purpose of the Convention are not permitted. Given the centrality of article 12 to the enjoyment and exercise of all rights set out in the Convention, such restrictions clearly contradict the object and purpose of the Convention, as they hinder and/or deny the full and equal enjoyment of all human rights and fundamental freedoms by all persons with disabilities. In that regard, the Special Rapporteur urges the States parties concerned to withdraw all their reservations and declarations.

Norge fronter en tolkning av CRPD på kollisjonskurs med statsparter, FN og Europarådet

Som FNs spesialrapportør påpeker, er det kun 13 (av 177 parter til CRPD) som har funnet det nødvendig å avgi tolkningserklæring til artikkel 12 (kun 4 land til artikkel 14.) Til tross for dette påberoper Norge seg å tilhøre et stort antall land som deler dette synet.

Vi har merket oss med stor undring og bekymring at Norge ved flere anledninger, bl.a. i høring om CRPD GC.No. 1 til artikkel 12, inntar en ledende posisjon i kampen for et syn som ikke deles av verken det overveldende flertallet av statspartene som har ratifisert CRPD, CRPD-komiteen, FNs Høykommissær for MR, FNs spesialrapportør for CRPD, Europarådets kommissær for MR[2], eller verdens mest fremtredende eksperter på funksjonshemmedes rettigheter og verdens ledende nasjonale og internasjonale DPOer.

Vi minner om at det fremgår tydelig av forhandlingene om CRPD at Norge var i et mindretall (sammen med land som Syria, Yemen og Iran) med sin tolkning om å skille mellom retten til å ha og retten til å utøve sine rettigheter, og at dette synet ikke vant frem. Et slikt syn har som kjent ikke noen forankring i FNs øvrige konvensjoner. Det hersket derimot bred enighet om at modellen som ble valgt ved utforming av artikkel 12 er basert på kvinnekonvensjonens forbud mot umyndiggjøring og skal tolkes på samme måte. Således er teksten i artikkel 12 1. og 2. nærmest en ordrett gjengivelse av CEDAW artikkel 15 1. og 2.

CRPD: 12.2. Partene skal erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder.

CEDAW: 15.2. Konvensjonspartene skal i sivile saker gi kvinner den samme rettslige handleevne som menn

CEDAW innebærer i likhet med CRPD ikke nye rettigheter, men en erkjennelse fra statspartene om behovet for tydeliggjøring og presisering av at kvinner har de samme rettigheter som menn, herunder at umyndiggjøring må avskaffes.

Vi minner videre om at Europarådets kommissær for menneskerettigheter i sin Country visit report etter Norgesbesøket i 2015[3] påpeker at Norges vergemålslov ikke er i samsvar med CRPD og anbefaler: The Norwegian authorities should revoke plenary guardianship and full incapacitation regimes as a matter of priority. They should also develop new systems of supported decision-making, based on individual consent, together with people with psycho-social and intellectual disabilities.

Kommissæren tar også opp tvangen i psykiatrien og anbefaler:

The Commissioner calls on Norway to reform legislation on involuntary placements in a way that it applies objective and non-discriminatory criteria which are not specifically aimed at people with psycho-social disabilities. Precise data on the use of involuntary medical treatment and restraints in Norway should be made available with a view to drastically reducing the recourse to such practices. Medical treatment should be based on free and fully informed consent with the exception of life-threatening emergencies when there is no disagreement about the absence of legal capacity.

Det er svært bekymringsfullt at norske myndigheter er på kollisjonskurs med så vel FN som Europarådet ved ikke å erkjenne fullt ut at sivile og politiske menneskerettigheter er en forutsetning for å beskytte funksjonshemmede borgere mot overgrep fra staten.

Norges posisjon vekker internasjonal oppsikt; ikke minst at norske myndigheter forsøker å legitimere reservasjoner og manglende tilslutning til valgfri protokoll ved å trekke CRPD-komiteens status og medlemmene sin kompetanse i tvil.

Norge fremstår som vi påpeker i debatt med UD i Dagbladet oktober 2016[4], ikke som et foregangsland på menneskerettigheter, men som en stat som erkjenner konvensjoner som er i tråd med norsk lovgivning, og som tviholder på sin rett til å foreta de mest alvorlige inngrep i lovlydige borgeres liv, nemlig umyndiggjøring og tvang.

Ingen funksjonsnedsettelse legitimerer umyndiggjøring

Som professor Gerard Quan, også kalt konvensjonens far, uttrykker det, representerer umyndiggjøring en form for «sivil Death»[5].

Vi vil tillegge at erkjennelsen av at alle borgere må beholde sin rettslige handleevne, er selve prøvestenen på en nasjons respekt for borgernes behov for beskyttelse mot staten selv.

Formynderregimet rettferdiggjøres med at ikke alle har evne til å utøve sin rettslige handleevne. Det som ikke erkjennes eller er forstått, er at selv om det finnes noen som på grunn av sin funksjonsnedsettelse må ha inntil 100 % beslutningsstøtte, legitimerer ikke det umyndiggjøring, verken i lov eller i praksis. Selv i tilfeller med tilsynelatende totalt fravær av evne til å ivareta egne interesser, vil staten alltid stå i fare for å begå overgrep. Eksemplet Martin Pistoias viser til fulle at medisinen ikke er egnet til å legitimere fratakelse av grunnleggende menneskeretter.[6]

Vi viser til at Justisdepartementet nylig har avgitt en tolkning av vergemålsloven §§ 20 og 33, hvor det erkjennes at rettssikkerheten er svekket for personer som etter § 33 mister sin rettslige handleevne uten dom, kun basert på legeerklæring om at de ikke har samtykkekompetanse.[7] I Norge er den vanligste måten å umyndiggjøre funksjonshemmede på hjemmelen i § 33. Denne hjemmelen har vist seg å ikke bare opprettholde praksisen med «snikumyndiggjøring» som den nye vergemålsloven skulle avskaffe; den har vist seg å føre til både økning i antall umyndiggjorte og i omfang av umyndiggjøringen.

Både vi, andre NGOer med erfaringskompetanse og fremtredende advokater kan dokumentere at personer som er umyndiggjort både med og uten dom, i praksis ikke har mulighet til å ta kampen opp for å få tilbake sin rettslige handleevne. Norske myndigheter vil aldri kunne gi en garanti for at en person er umyndiggjort uten å kunne overprøve dette rettslig. For en rettsstat kan ikke en slik risiko være mulig å legitimere.

Norge må etablere tilbud om beslutningsstøtte

Det er på tide at norske myndigheter demonstrerer at det virkelig er borgernes interesser og rettigheter som legges til grunn for politikken. Foruten å avskaffe alle former for umyndiggjøring og tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Artikkel 12 i CRPD pålegger statspartene å etablere et beslutningsstøttesystem som kan bistå i den grad det skulle være behov for det. Hittil har ingen ting vært gjort for å utvikle et slikt system til tross for at dette er det viktigste verktøyet for å realisere at den enkeltes vilje og preferanser faktisk kan bli kjent så langt det er mulig.

Stopp Diskrimineringen kjenner til at mange land nå er i gang med å innføre eller har innført lovgivning i tråd med CRPD og at det prøves ut flere ulike modeller for å kunne bistå mennesker med omfattende behov for beslutningsstøtte.

I tråd med CRPD må funksjonshemmede trekkes aktivt inn i prosesser som gjelder CRPD.

For øvrig viser vi til sivilsamfunnets alternative rapport til CRPD-komiteen som tar for seg brudd på CRPD på en rekke områder.

Vedlagte dok: innspill til utenrikskomiteen vedr.St.meld. nr. 39 (2015-16)

Høringsuttalelser til utredning av tilslutning til valgfri protokoll til CRPD 2015, hvor vi underbygger behovet for en slik klageadgang.

NOU 2016:17 På like vilkår, hvor vi støtter mindretallets disens.

NOU 2014:10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, hvor vi kritiserer utvalget for å sette til side CRPD, og isteden holde fast ved det utvalget selv betegner som tradisjonstunge oppfatninger, oppfatninger som i virkeligheten har vist seg å være fordomsbaserte og stå i veien for funksjonshemmedes rettssikkerhet og realisering av menneskerettigheter.

Norges posisjon overfor andre land i menneskerettsspørsmål

Til slutt vil vi minne om Norges posisjon når det gjelder etterlevelse av menneskerettigheter i andre land, slik dette fremgår av følgende tre sitater fra stortingsmelding nr. 10 (2014-2015):

Hvorfor en melding om menneskerettigheter?

Regjeringen er bekymret for det økte presset på menneskerettighetene internasjonalt. Menneskerettighetene utgjør selve grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. De er grunnleggende rettigheter alle mennesker har, uavhengig av personlige kjennetegn som kjønn, tro eller livssyn, alder, seksuell orientering, funksjonsevne eller etnisitet. Menneskerettighetene er individets rettigheter overfor myndighetene i landet, og det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt. Menneskerettighetene gir dermed et vern mot maktmisbruk og er grunnleggende byggesteiner i et demokratisk samfunn.

Hovedutfordringen i dag er å bidra til økt nasjonal etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelsene. Utfordringen gjelder både mangel på etterlevelse av konvensjonsforpliktelser, økende avstand mellom vedtak i FNs politiske organer og oppfølgingen på hjemmebane,

Mangelfull gjennomføring av forpliktelser kan skyldes manglende politisk vilje. Myndighetene i mange land ser på menneskerettighetene som en potensiell trussel mot sitt maktgrunnlag,

Vi er fullt ut enige i dette synet. Det foruroligende for oss som fronter kampen for funksjonshemmedes menneskerettigheter i Norge, er imidlertid at det åpenbart råder doble standarder i menneskerettsspørsmål.

Som norske borgere forventer vi at Norge igjen vil stille seg i front for grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, inklusive oss som utgjør Norges største minoritet.

Gjennomføring nasjonalt er også en forutsetning for å ha troverdighet overfor andre land.

Oslo, 16.5.2018

For Stopp Diskrimineringen

Berit Vegheim

[1] http://www.ohchr.org/EN/Issues/Disability/SRDisabilities/Pages/Reports.aspx

[2] https:www.coe.int/en/web/commissioner/-/norway-people-with-disabilities-and-roma-need-more-attention

[3] https:rm.coe.int/ref/CommDH(2015)9

[4] http://www.dagbladet.no/kultur/myten-om-norge-som-foregangsland-pa-menneskerettigheter/63949573

http://www.dagbladet.no/kultur/vi-prioriterer-menneskerettigheter/63961465

http://www.dagbladet.no/kultur/udnbspbekrefter-at-norge-ikke-er-et-foregangsland/63970807

[5] ‘From Civil Death to Civil Life. Perspectives on Supported Decision-Making for Persons with Disabilities’

Professor Gerard Quinn. Centre for Disability Law & Policy, National University of Ireland (Galway),

www.nuigalway.ie/cdlp/gerard.quinn/nuigalway.ie

Tbilisi State University, Georgia. 20 December, 2015.

[6] Martin Pistorius, ga ut boken Ghostboy om seg selv. Han var i Norge og lanserte boken: Da jeg var usynlig.

Bokanmeldelse her: http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-martin-pistorius-da-jeg-var-usynlig-ghost-boy/a/23507654/

Dagsrevyens innslag: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19092315/23-09-2015#t=34m41s

[7] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-20-og-33—vergemalsloven–20-og-33—samtykkekompetanse/id2594556/

Kategorier
Innspill Politiske innspill

Innspill til Dok 8:158 S (2021–2022) om inkorporering av CRPD i norsk lovgivning

Innspill til Dok 8:158 S (2021–2022) om inkorporering av CRPD i norsk lovgivning

CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven

La oss først presisere at CRPD ikke gir nye menneskerettigheter, kun tydeliggjør de rettigheter som er innrømmet alle borgere i de tre menneskerettskonvensjonene om universelle rettigheter: EMK og FNs to kjernekonvensjoner; konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, SP, og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK. Historien har vist at konvensjoner er preget av samtidens menneskesyn, og derfor har barn og kvinner, og sist funksjonshemmede, blitt innrømmet behov for presisering og tydeliggjøring av de universelle menneskerettighetene i egne diskrimineringskonvensjoner.

CRPD er den eneste av diskrimineringskonvensjonene som Norge har ratifisert, som ikke er inkorporert i norsk lov. Dette til tross for at inkorporering, ikke passiv transformasjon, har vært førende prinsipp siden innføring av Menneskerettsloven i 1999. Vi minner om at ved inkorporering av CEDAW, FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven ble det i Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) Om lov om endringar i menneskerettsloven mv. (inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen), i kap 4.3.1 Tidlegare vurderingar, vist til et prinsippvedtak fra 1989: «I tråd med den vanlege framgangsmåten ved gjennomføring av traktatar i denne perioden blei det ikkje vurdert å innarbeide konvensjonen aktivt utover å konstatere rettsharmoni. Regjeringa gjorde i 1989 eit prinsippvedtak om at dei internasjonale menneskerettane skulle innarbeidast i norsk lov.»

Skiftende flertallsregjeringer har valg å se bort fra dette ved ratifiseringen av CRPD i 2013 og etterpå. Denne forskjellsbehandlingen har vakt oppsikt internasjonalt og kom tydelig til uttrykk under høringen av Norge 25.-26.3.2019 om CRPD, hvor CRPD-komiteens landrapportør M. Buntan uttalte dette:

«I admit that I’m very shocked, that you do not intend to incorporate the CRPD into your domestic law, causing me to wonder if disability rights is, indeed, at the same and equal level of human rights when compared to other international human rights treaties that you ratify.»

Forskjellen mellom inkorporering og transformasjon er stor: det står mellom å gjøre konvensjonen til en del av nasjonalt lovverk, mot å forutsette at norsk lov er i samsvar med konvensjonen, kalt passiv transformasjon. I praksis betyr det at CRPD viker ved motstrid.

Legger vi til grunn at norsk lov samsvarer med CRPD, slik det ble gjort ved ratifiseringen og siden forsikret fra ulike partier på Stortingets talestol og fra skiftende regjeringer, blir det ytterligere uforståelig at våre folkevalgte ikke vil gi CRPD samme status som øvrige diskrimineringskonvensjoner.

Noe av argumentasjonen som brukes mot inkorporering av CRPD i norsk lov, og i MR-loven spesielt, er velkjent fra inkorporeringsdebatten om CRC og CEDAW på 1990 og 2000 tallet, så som faren for rettsliggjøring og avgivelse av suverenitet. Vi vil her vise til at til tross for flere EMD-dommer (som har status som folkerettslig bindende) mot Norge de siste årene, har Norge opprettholdt egne lover og praksis.

Vi er imidlertid ikke i tvil om at hovedforklaringen til at både prosessene rundt ratifisering og inkorporering i norsk lov har tatt lengre tid denne gang, har handlet om at CRPD utfordrer Norge på erkjennelsen av at funksjonshemmede skal ha de samme grunnleggende sivile rettigheter som alle andre borgere.

Det faktum at Norge anså det som nødvendig å avgi to tolkningserklæringer ved ratifisering av en menneskerettskonvensjon, til art. 12 Likhet for loven som forbyr fratakelse av rettslig handleevne (umyndiggjøring) og art. 14 Frihet og personlig sikkerhet som forbyr bruk av tvang (Norge forbeholder seg retten til fortsatt å frata borgere rettslig handleevne og utøve tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse), er en bekreftelse på at man ikke erkjenner at alle borgere fullt ut har rett til å nyte de universelle menneskerettigheter som er slått fast i EMK og SP. Vi viser til at det var motstand mot artiklene 12 og 14 som også hadde hovedfokus i Stortingets debatt 9.3.21. Norske myndigheter viser gjerne til at Norge er på linje med de fleste andre land, vi minner derfor om at kun hhv. 14 og 4 land, har avgitt tolkningserklæringer.

Tolkningserklæringer er uten tvil en erkjennelse av at nasjonal lovgivning ikke samsvarer fullt ut med konvensjonen. Pågående prosesser rundt lovendring både av vergemålslov og i tvangslovgivningen, bl.a. Prop 141 S. (2022-23), er uttrykk for en slik erkjennelse.

Inkorporering av CRPD i Menneskerettsloven er en forutsetning for at funksjonshemmede skal få nyte universelle menneskerettigheter full ut, nøyaktig på samme måte som Stortinget før har gitt FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon forrang.

Først og fremst handler dette om at norske domstoler må aktivt forholde seg til og vektlegge CRPD. Både lavere domstoler og Høyesterett har unnlatt å legge avgjørende vekt på CRPD i dommer, i tillegg viser Høyesterett til tolkningserklæringene som årsak til ikke å legge avgjørende vekt på CRPD. Funksjonshemmedes menneskerettigheter står i dag atskillig svakere enn andre borgeres i Norge.

Vi vil her imøtegå to av de vanligste feilaktige påstandene som brukes mot inkorporering. Det vises ofte til at Grunnlovens § 92 er en garanti for at menneskerettighetene respekteres, også av norske domstoler. Vi vil derfor minne om at Høyesterett i plenum 16.12.2016 slo fast: «at Grunnloven § 92 ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse, men må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett.»

Videre vises det stadig til at: «presumpsjonsprinsippet bidrar til å sikre at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser», her sitat fra daværende justisminister Monica Mæland i Stortingets debatt 9.3.21 om inkorporering av CRPD i norsk lov. Dette er positivt galt. Presumsjonsprinsippet betyr at norsk rett så langt som mulig skal tolkes i samsvar med folkeretten. Men når det er strid mellom folkeretten og norsk lov, innebærer presumsjonsprisnippet at norsk lov går foran, med mindre det er gjort eksplisitt i en norsk lov at loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten. Siden CRPD ikke engang har status som norsk lov, blir slik argumentasjon irrelevant. Dersom CRPD skal ha forrang ved motstrid, må den inkorporeres i Menneskerettsloven.

For det andre, vil inkorporering med forrang innebære at alt nytt lovarbeid må trekke CRPD inn på linje med andre konvensjoner med forrang. Det er gjort en rekke lovendringer de siste årene hvor CRPD er ignorert, bl.a. ny barnelov og barnevernslov.

For det tredje, vil inkorporering med forrang sikre at CRPD kommer inn i mandatet til utredninger av nytt lovverk, av politikk og av prioriteringer. Vi avdekker hele tiden at offentlige utredninger og planer og andre premissgivende dokumenter ikke hensyntar funksjonshemmedes menneskerettigheter, og at CRPD ikke engang er nevnt, verken i mandat eller i utredning. Derimot ser vi at konvensjonene i MR-loven blir trukket inn.

Tilleggsprotokoll til CRPD må ratifiseres Tilleggsprotokollen gir funksjonshemmede individuell klagerett til CRPD-komiteen. Funksjonshemmedes og våre menneskerettigheters svake posisjon i det norske samfunn, gjør det spesielt presserende å ha adgang til å klage til et slikt overvåkingsorgan. Personer som opplever statlige inngrep og overgrep som ikke tillates overfor andre borgere, som fratakelse av selvbestemmelsesretten kun ved en legeerklæring jf. vergemålslovens § 33.2, fratakelse av rettslig handleevne ved dom og tvangbruk på grunnlag av funksjonsevne, har ofte færre ressurser enn andre borgere. Derfor er det av særlig betydning å ha et alternativ til EMD.

Et land som tillater seg å gjøre unntak fra de mest grunnleggende universelle sivile menneskerettigheter, må erkjenne behovet for å sikre adgang til alle egnede rettsmidler for de berørte, jf. sitat fra Stortingsmelding nr. 10 (2014-2015) nederst.

Hovedårsaken til at protokollen ikke blir signert og ratifisert, er norske myndigheters uttalte mistillit til CRPD-komiteen. Kritikken som har både gått på komiteens sammensetning, fartstid, kompetanse og tolkning av CRPD, går svært langt i å diskreditere komiteen, bl.a. i Meld.St.39 (2015-2016) som behandler spørsmål om tilslutning til individklageordningene til FNs konvensjoner ØSK, CRC og CRPD. Her kritiseres komiteen for å ha for få jurister. Vi vil bemerke at antall jurister har variert i ulike komiteer over tid.

Et annet argument som vekker særlig oppsikt både nasjonalt og internasjonalt, også blant medlemmene i CRPD-komiteen, da vi formidlet dette til dem, er dette i Meld. St. 39 (2015–2016) s. 62-63: «I Komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne jobber halvparten av medlemmene for organisasjoner som representerer eller arbeider for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som kan ha interesse i sakenes utfall, og de fremstår derfor ikke nødvendigvis som uavhengige.»

Vi kan vanskelig se for oss at CERD- eller CEDAW-komiteen ville fått kritikk for at det var for mange ikke-hvite eller for mange kvinner, som er engasjert i og arbeider gjennom NGOer mot rasisme og sexisme. Komitémedlemmene er foreslått og oppnevnt som eksperter fra sine respektive land som følge av sin spisskompetanse på en konvensjons rettsområde. Vi minner om at CRPD legger særlig vekt på involvering av funksjonshemmede i alt som har med virkeliggjøring og gjennomføring av konvensjonen å gjøre. CRPD er slik sett unik.

Videre anføres at komiteen har virket i for kort tid og at Norge vil se an hvordan komitépraksisen utvikler seg. Dersom alle land skulle innta et slikt standpunkt, ville systemet med individuell klageadgang ikke kunne etableres i det hele tatt. Vi minner om at Norge ratifiserte tilleggsprotokollen til CEDAW i 2002, tre år etter at den ble vedtatt. Hovedargumentet mot å gi CRPD-komiteen tillit til å behandle individuelle klagesaker, handler imidlertid om CRPD-komiteens tolkning av CRPD artikkel 12 og 14/25. Verken sammensetning eller fartstid vil påvirke Norges posisjon, så lenge Norge opprettholder påstanden om at CRPD-komiteen tolker funksjonshemmedes rettigheter for vidtrekkende.

Vi vil derfor minne om at Norge avga sine tolkningserklæringer til artikkel 12 og 14/25 i 2013. CRPD-komiteens veiledning til artikkel 12 (GC no. 1) kom først året etter, 19.5.2014 på grunnlag av en bred høringsrunde. Videre vil vi minne om at Norge var allerede i 2013 på kollisjonskurs med flere FN organer som deler komiteens tolkning, sitat fra Prop 106 S (2011-2012 Ratifisering, s. 16: «FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur har også i enkelte uttalelser gitt uttrykk for at tvangsinnleggelse og tvangsbehandling kan være i strid med konvensjonen.»

Siden har flere FN organer, spesialrapportører fra FN og Europarådet, verdens fremste menneskerettseksperter på CRPD og mange land gitt utrykk for samme syn. Norge har blitt oppfordret av flere land ved UPR 2014 og 2019 og av CRPD-komiteen til å ratifisere valgfri protokoll. Norge inntar en for Norge uvanlig posisjon med sin klare opposisjon til å innrømme funksjonshemmede universelle menneskerettigheter, slik disse er nedfelt i EMK og SP.

Denne motstanden handler ikke om CRPD-komiteens tolkning. Norges tydelige posisjon mot å erkjenne funksjonshemmede universelle menneskerettigheter uten forskjellsbehandling kom klart til uttrykk under forhandlingene om utforming av CRPD fra 2002-2006. Norge sto her på den siden som ikke vant frem med at diagnose kan begrunne innskrenkning av menneskerettighetene. Den andre siden, hvis tolkning faktisk vant frem, viste til CEDAW og derfor er artikkel 12.1 og 2 nærmest likelydende med CEDAW artikkel 15.1 og 2.

Norge fastholdt sammen med noen få andre stater at man må skille mellom å ha rettigheter og å kunne utøve rettigheter. Dette er en svært farlig posisjon å innta overfor egne borgere. Og den krever særlig stor innsikt fra staten i hvilke risiki for maktmisbruk og andre menneskerettsbrudd mot egne borgere, denne posisjonen åpner for.

Klagerett til CRPD-komiteen må her anses som et minimumskrav.

Vi minner til slutt om denne erkjennelsen av menneskerettighetenes betydning som Stortinget har tilsluttet seg, i St.meld.nr 10 (2014-2015): «Menneskerettighetene er individets rettigheter overfor myndighetene i landet, og det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt. Menneskerettighetene gir dermed et vern mot maktmisbruk og er grunnleggende byggesteiner i et demokratisk samfunn. Hovedutfordringen i dag er å bidra til økt nasjonal etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelsene. Utfordringen gjelder både mangel på etterlevelse av konvensjonsforpliktelser, økende avstand mellom vedtak i FNs politiske organer og oppfølgingen på hjemmebane, Mangelfull gjennomføring av forpliktelser kan skyldes manglende politisk vilje. Myndighetene i mange land ser på menneskerettighetene som en potensiell trussel mot sitt maktgrunnlag,»

Tilgjengelighet