Category: Politiske innspill

Høringsuttalelse Politiets bruk av maktmidler

Oslo, 27.4.2023, Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Kort om vårt erfarings- og kunnskapsgrunnlag

Stopp Diskrimineringen har i mange år fulgt utviklingen når det gjelder hvilke konsekvenser politiets maktmiddelbruk har for funksjonshemmede, både internasjonalt og nasjonalt.

Bildet er entydig både i Norge, USA, Canada og Storbritannia:

den minoriteten som er mest utsatt (overrepresentert) for å bli skutt og drept av politiet, er funksjonshemmede.[1] Anslagene varierer fra 30 til 50 % av de drepte, utdypet under tiltak 10.7 nedenfor. I Norge gjelder dette 100 %.

Videre har vi i flere år bidratt i PHS Videreutdanning i kulturforståelse og mangfold.

Her møter vi politifolk med kort og lang fartstid. Et sentralt tema er holdninger til funksjonshemmede.

Vi får hele tiden bekreftet at politiet har veldig lite kompetanse til hjelp i møte med innbyggere med nedsatt funksjonsevne, at de føler seg svært usikre på hvordan de skal kommunisere og håndtere ulike situasjoner hvor de møter personer i ulike roller som fungerer på en annen måte enn det som er forventet (som følge av f.eks. kognitive, psykososiale og andre funksjonsnedsettelser/funksjonshemninger.

Stopp Diskrimineringen er ekspert på funksjonshemmedes menneskerettigheter, herunder FNs konvensjon CRPD.

Utvalget gir en kort omtale av  noen aktuelle artikler i CRPD, men gjør en grov feilslutning om personkretsen som er omfattet av CRPD. Utvalget skriver s. 47:

CRPD inneholder dermed flere bestemmelser som kan være relevante for politiets bruk av makt overfor personer med psykiske lidelser. Den setter imidlertid bare skranker ved maktbruk overfor personer som har en langvarig funksjonsnedsettelse.

Følgelig konkluderer utvalget med at personer som er i krise, kan falle utenfor CRPD.

Dette medfører ikke riktighet, og beror trolig på en misforståelse om at det som tradisjonelt er blitt betegnet som psykisk sykdom, lidelse osv., ikke faller inn under definisjonen av funksjonsnedsettelse/funksjonshemning.

CRPD er ikke basert på en slik medisinsk tenkemåte. Tvert imot, er det denne tenkemåten som utfordres, siden den har begrunnet utstrakt forskjellsbehandling og maktbruk fra statenes side. CRPD avviser psykiatriens diagnosebaserte påstander om farlighet. I tråd med moderne begrepsbruk og tenkemåte, defineres denne gruppen som personer med antatt eller faktisk psykososial funksjonshemning[2], samtidig som biologiske årsaksmodeller avvises.[3]

Vi har kommentarer til flere av Maktmiddelutvalgets forslag til tiltak.

Bevæpningsmodell

Stopp Diskrimineringen støtter mindretallets syn på bevæpningsmodell.

Det er svært bekymringsfullt at utvalgets flertall går inn for generell bevæpning med skytevåpen.

Utvalget poengterer flere steder selv at det mangler kunnskapsgrunnlag for å kunne konkludere med at det er en økning i antall hendelser som utgjør risiko:

Sitat fra s. 106-107:

Bevæpningsutvalget stilte spørsmål ved alvorlighetsgraden ved majoriteten av psykiatrioppdragene, og kom blant annet til at det er «få oppdrag som er beheftet med særlig risiko». Maktmiddelutvalget kjenner ikke til noe nytt kunnskapsgrunnlag som tilsier at situasjonen er annerledes i 2022, utenom at det fremgår av politiets trusselvurdering at det er «sannsynlig at det vil bli en økning i voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom».

Utvalget skriver videre om økning av antall psykiatrioppdrag som følge av endringer i loven om psykisk helsevern i 2017:

Det er lite som tilsier en tydelig årsakssammenheng mellom lovendringen og økningen i antall oppdrag som politiet registrerer, og det kan være mange andre årsaker til økningen i antall oppdrag.

Vi deler utvalgets bekymring for markant økt antall tvangsinnleggelser og økt antall dommer på tvungent psykisk helsevern siden lovendringen 2017. Dette faktum motsier imidlertid påstander fra noen fremtredende psykiatere i offentligheten, om at lovendringen har gjort det vanskeligere å ta i bruk tvang.

For oss er dette viktig å fremheve, fordi Norge ligger på Europatoppen i tvangsbruk, og har gjentatte ganger blitt kritisert av FN for brudd på FN konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter, CRPD.

CRPD forbyr bruk av tvang basert på diagnose/funksjonsnedsettelse.

Til tross for at utvalget tydelig erkjenner manglende kunnskapsgrunnlag, lander flertallet på en konklusjon om at politiet trenger permanent bevæpning.

Til støtte for dette, bygges det kun på løse antakelser om at det er og vil bli flere farlige personer og situasjoner– ikke på fakta som kan støtte en slik konklusjon.

Oppdrag for helsevesen, psykiatrioppdrag, må aldri begrunne bevæpning.

Som mindretallet påpeker, krever dette andre tiltak.

Når noen blir drept i Norge i møte med politi, tilhører de denne befolkningsgruppen.

Myten om «de farlige» koster menneskeliv

Myten om at det finnes farlige: mennesker som er syke pga. farlige diagnoser, er seiglivet og koster liv i alle land i verden. De siste 8 årene har det kostet ett liv i året i Norge.

Det skremmende er at kravet fra politiet om generell bevæpning er basert på denne myten om «de farlige syke». Slike mennesker finnes ikke andre steder enn i bøker og filmer.

I en kronikk i VG 15.2.2023[4], tar Aina Fraas-Johansen og Kim Edgar Karlsen fra Norsk Psykologforening, et oppgjør med denne myten i forbindelse med KRIPOS sin rapport: Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser.[5]

Forfatterne viser for det første at påstått økning i antall «gjerningspersoner med alvorlig psykisk lidelse», skyldes måten tallene er brukt på, og er i realitetene kun uttrykk for en variasjon over tid.

Siden tallmaterialet KRIPOS bygger på, er hentet fra politiets trusselvurdering, PTV, er det ekstra alvorlig at det skapes et fullstendig feilaktig bilde av utviklingen over tid.

Som forfatterne slår ettertrykkelig fast:

Sjansen for å bli drept av en person med alvorlig psykisk lidelse i Norge i 2022 var omtrent en til en million.

Videre tar de for seg selve farlighetsfenomenet, og viser at vi har lenge visst at dette bygger på helt feil faktagrunnlag. De farlige syke finnes ikke, men derimot finnes det en rekke risikofaktorer som opererer sammen og forsterker risiko for vold:

I en stor offentlig utredning slo det såkalte Olsenutvalget i 2010 fast at mennesker med samtidig ruslidelse og alvorlig psykisk lidelse har forhøyet risiko for rusrelatert vold. Men at drap ikke kan forklares ut fra én årsaksfaktor alene.

Utvalget presiserte at mennesker med psykiske lidelser oftere enn friske også har andre risikofaktorer som at de er unge menn uten arbeid, at de oftere har rusmiddelproblemer, eller at de har vært ofre for vold.

Jo grundigere man vurderer alle forhold, desto mindre forskjell ser man mellom mennesker som utøver vold med eller uten alvorlige psykiske lidelser.

Her må det også tilføyes, at store psykiske problemer aldri kommer av seg selv, men alltid har sin årsak i utenforliggende omstendigheter, for eksempel som følge av at man har vært utsatt for vold og eller overgrep. Med andre ord, hvilke risikofaktorer som følger av hverandre, er ukjent og vil variere. Å skille ut «alvorlige psykiske lidelser» som årsaksforklaringer, slik PTV og KRIPOS gjør, tjener kun til å opprettholde myten om at det finnes et biologisk kjennetegn i noen mennesker som gjør dem farlige.

KRIPOS bruker tallene som grunnlag for forebygging, noe som i seg selv forsterker troen på at det er mulig å identifisere og predikere potensielle voldsutøvere på grunnlag av diagnose.

Dette har blitt tilbakevist med fakta i mange år, nylig i et intervju med professor og overlege i psykiatri, Tom Palmstierna, i rop.no. [6] Palmstierna viser bl.a. til at selv om andelen menn som dreper sine partnere er mange ganger så stor, setter man ikke inn generelle tiltak mot menn.

– Generelle tiltak basert på en generell risikovurdering av alle personer med rus og psykiske lidelser er umoralsk og lite samfunnsnyttig. Spørsmålet er heller; Hvordan kan vi gjøre risikovurderinger uten å bruke unødvendig innsats overfor en unødvendig stor populasjon.

– Faktorene er de samme for en normal populasjon, som for mennesker med psykiske lidelser.

Resonnementet til Palmstierna er at risikovurderinger kun er meningsfulle å gjennomføre i utvalgte populasjoner hvor det er historikk med alvorlig vold. Samtidig peker han på at det er vesentlig å treffe forholdsmessige tiltak overfor risikopopulasjonen.

– Vi vet at tidligere voldshistorikk er en risikofaktor, ikke rus og psykiske lidelser i seg selv. Så ser vi at levekår og bolig er av stor betydning for hvordan det går med denne gruppen. Jeg vil si at god behandling og ordnede boforhold er viktige forebyggende tiltak, oppsummerer Palmstierna.

Våpeneffekten må tas på alvor

Som mindretallet peker på, er det i nesten alle situasjonene klart for politiet på forhånd at det gjelder oppdrag der noen trenger hjelp, dvs. er i krise, og eller truer med å ta livet av seg,

Et skytevåpen i en slik situasjon er alltid livsfarlig.

Maktmiddelutvalget presenterer funn fra internasjonal forskning som viser at tilstedeværelse av skytevåpen i seg selv eskalerer situasjonen. Dette gjelder også elektrosjokkvåpen, og det anbefales derfor å bære disse skjult. Tallene er entydige på at sjansen for at noen blir skadet eller drept øker med tilstedeværelsen av de farligste maktmidlene, dvs. våpeneffekten.

For oss er det helt uforståelig at slike funn ikke tas på alvor og legger premisser for konklusjonene og anbefalingene.

Som påpekt innledningsvis, er det funksjonshemmede som blir drept i møte med politiet.

Når dette ikke kommer frem i særlig grad i offentligheten, vet vi fra USA, UK og Canada, at det skyldes at ofrene får skylden selv, dvs. deres diagnoser blir brukt som årsaksforklaring til at maktmidler tas i bruk og at det ender med døden.

Det er også dette som skjer i Norge, og er årsaken til at det ikke blir store masseprotester mot politiets drap på uskyldige mennesker.

Istedenfor å bruke psykiatriske diagnoser som begrunnelse for å bære våpen, må kjennskap til slike diagnoser når politiet rykker ut på helseoppdrag, brukes som advarsel mot å håndtere situasjonen som om det skulle foreligge en terrorsituasjon.

Bevæpnet politi er det mest skremmende som kan møte mennesker som er i krise og som er psykisk ustabile, og sjansen for at situasjonen eskalerer er enormt stor.[7]

Fra USA vet vi at svært mange mennesker nå er livredde for å ringe 911, siden møter med politiet svært ofte ender med at personen som trenger hjelp, blir drept eller skadet.[8]

Mennesker som selv vet at de kan komme i en krisesituasjon, lager avtaler om å ikke ringe nødnummeret.

Denne utviklingen frykter vi for å få i Norge, dersom vi får bevæpnet politi.

Vi vet ingen ting om hvordan det står til med tilliten til politiet blant de som er i målgruppen for psykiatrioppdragene. PODs innbyggerundersøkelser om tillit til politiet fanger ikke opp denne gruppen i befolkningen som det er størst grunn til å tro lever i frykt for å møte politi. Vi vet de finnes og at de har grunn til å frykte møter med politi. Som utredningen viser, er det mange slike oppdrag, og ofte bistår politi med både tvangsmedisinering og tvangsinnleggelse.

10.4 Politiets bruk av spyttbeskytter

Stopp Diskrimineringen vil minne om at funksjonshemmede har dødd som følge av bruk av spyttbeskytter/spyttemaske. Det er særlig folk med angst og astma som er i fare. Sitat fra BBC oppslag om Prude-saken 3.9.2020:

In recent years, they have been scrutinised as a factor in the deaths of several detainees in the US and other countries.[9]

10.5 Økt fokus på barn og sårbare grupper i politiutdanningen og

10.6 Økt fokus på barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen

Stopp Diskrimineringen merker seg at til tross for at utvalget erkjenner behovet for økt kompetanse om «håndteringen av psykisk syke i etaten», står utvalgets anbefaling ikke i stil med de farlige konsekvensene fraværet av kompetanse faktisk innebærer.[10]

Utvalget anbefaler at: «Politihøgskolen vurderer om det er plass» i politiutdanningen og vedlikeholdstreningen til økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper.

Vi vil minne om at Norge har forpliktelser etter CRPD til å sikre opplæring av politi og andre aktører som møter funksjonshemmede i ulike situasjoner, jf artiklene 8, 13 og 16. Nedenfor gjengir vi CRPD-komiteens bekymring og anbefalinger til Norge i 2019 til artikkel 8 og 16:

Bevisstgjøring (art. 8)

13. Komiteen er bekymret over forekomsten av negative stereotypier, fordommer og språk om mennesker med nedsatt funksjonsevne. Komiteen er også bekymret over mangelen på helhetlige og innovative offentlige bevisstgjøringsprogrammer om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

14. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten, i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, utvikler og gjennomfører nyskapende offentlige bevisstgjørings- og utdanningsprogrammer for media, offentlige tjenestemenn, dommere og advokater, politiet, sosialarbeidere og allmennheten, med sikte på å øke bevisstheten om og fremme menneskerettighetsmodellen for funksjonsnedsettelse, og bekjempe negative stereotypier, fordommer og språk om mennesker med nedsatt funksjonsevne i samfunnet, herunder inkludering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Frihet fra utnytting, vold og misbruk (art. 16)

27. Komiteen er bekymret over:

(a) Mangelen på opplæring for familier, omsorgsytere, helse- og omsorgspersonell og representanter for politi og påtalemyndighet når det gjelder å gjenkjenne alle former for utnytting, vold og misbruk mot mennesker med nedsatt funksjonsevne,

28. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten treffer tiltak for å:

(a) Sørge for regelmessig opplæring for familier, omsorgsytere, helse- og omsorgspersonell og representanter for politi og påtalemyndighet når det gjelder å gjenkjenne alle former for utnytting, vold og misbruk, JD,HOD

Det er åpenbart et stort behov for å øke politiets fagkompetanse knyttet til funksjonsvariasjon hos innbyggerne. I tillegg til å styrke kompetansen i utdanning og vedlikeholdstrening, vil vi understreke at hele politietaten trenger et kompetanseløft.

Det er derfor med stor bekymring vi merker oss at funksjonshemmede ikke er eksplisitt identifisert i PODs handlingsplan som en målgruppe for faglig kompetanseheving.

Kompetansen må også inkludere Norge forpliktelser til å ivareta funksjonshemmedes menneskerettigheter; en kompetanse vi vet mangler i hele etaten.

I tråd med CRPD, må funksjonshemmede eksperter involveres i kompetansebygging.

10.7 Registrering av og rapportering om maktmiddelbruk

Stopp Diskrimineringen støtter utvalgets forslag om registrering av og rapportering om maktmiddelbruk.

Det er svært bekymringsfullt at slike data ikke foreligger, og at det er nødvendig å måtte komme med en slik anbefaling, 6 år etter Bevæpningsutvalgets utredning i 2017.

Vi merker oss at utvalget mottok et Statistikknotat utgitt 11. mars 2022 fra POD:

om i hvilket omfang det er registrert at det norske politiet benyttet skytevåpen som maktmiddel i perioden 2009 – 2021, samt antall personer som ble skadet eller døde som følge av at politiet brukte skytevåpen.

Utvalget skriver på s. 83

I fravær av tilfredsstillende oversikter over politiets bruk av øvrige maktmidler enn skytevåpen, og det heller ikke er utført andre studier om dette, valgte utvalgsleder å gjennomføre en egen spørreundersøkelse for å belyse problemområdet

Og videre under kap. 10.7, s. 223:

Politidirektoratet har ikke kunnet presentere for utvalget tall om bruk av andre maktmidler enn skytevåpen. Dette har gjort det svært vanskelig for utvalget å gjøre gode vurderinger av bruken av de øvrige maktmidlene.

Vi mener det er lite tillitvekkende at denne type data ikke er på plass allerede. Det bør være en selvfølge for å opprettholde legitimitet, tillit og kontroll, at alle typer maktmiddelbruk overfor borgerne registreres og rapporteres.

Samtidig er vi ikke overrasket, siden vi vet fra andre land som USA og Canada, at det er tilfeldig hvilke data som finnes, og at mediene derfor har spilt en svært viktig rolle i å fremskaffe data og publisere statistikk over bl.a. antall drepte i møtet med politiet, fordelt på kjennetegn ved ofrene som alder, hudfarge og funksjonsevne, samt situasjonskjennetegn.

Ikke minst gjelder dette Washington Post som siden 2014 har publisert statistikk.

Men det var først etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner, WP inkluderte «mental illness» i sin statistikk. En stor svakhet er imidlertid at statistikken kun omfatter mennesker i akutt krise.[11]

Bruk av maktmidler mot funksjonshemmede må registreres

Vi støtter utvalgets forslag:

Det vurderes i hvilken grad det er juridisk og etisk spillerom for å registrere antatt alder, kjønn, etnisitet og eventuell psykisk uhelse om personer som det brukes maktmidler mot. Relevante interesseorganisasjoner involveres i utformingen av ordningen for innsamling av slike informasjonskategorier.

Vi stiller oss imidlertid undrende til at det skulle finnes juridiske og etiske begrensninger som gjør slik registrering umulig. Utvalget selv viser til andre land hvor dette gjøres.

Det er fraværet av fakta og åpenhet om hvem som primært rammes av maktmiddelbruken, som er problematisk, både juridisk og menneskerettslig.

Særlig har mangelen på fakta rammet funksjonshemmede, både i USA og andre land. Fokuset har stort sett vært rettet mot hudfarge og etnisitet, slik at det har gått under radaren at funksjonshemmede er den mest overrepresenterte minoriteten.[12] Som vi har påpekt ovenfor, skyldes dette ene og alene at diagnose tillegges skylden for at gruppen skades og drepes.

Stopp Diskrimineringen vil understreke at det ikke bare er personer med psykososiale funksjonsnedsettelser som er særlig i faresonen for maktmiddelbruk og skudd. Tilstedeværelse av våpen og manglende nødvendig kompetanse på funksjonsmangfold, utgjør en konstant risiko for personer med ulike funksjonsnedsettelser. [13]

Spesielt er personer med kognitive funksjonsnedsettelser utsatt, som utviklingshemmede, autister og folk med andre diagnoser som kan medføre at folk ikke oppfører seg forutsigbart.  I Sverige ble en utviklingshemmet gutt skutt og drept.[14] Det samme kan skje i Norge som følge av misforståelser, når livsfarlige våpen er til stede.

Videre vet vi at døve kan være særlig utsatt. Flere døve er blitt skutt i andre land, fordi de ikke reagerer på politiets kommandoer. Jo mer tilspisset en situasjon er, jo større er risikoen for å bli skadet eller drept.

Vi vil til slutt påpeke, at selv om det i Norge kun har vært fokus på etnisk profilering, er det et problem i andre land at funksjonshemmede stoppes på gaten, fordi de opptrer avvikende etter politiets oppfatning og forventning om hva som er normal atferd. Hvorvidt dette er tilfelle i Norge, vet vi ikke, siden det ikke blir registrert. Selvsagt må tolking av atferd stå sentralt i opplæring av politiet, men for å oppnå erkjennelse og bevissthet, kreves registrering.

10.8 Opprettelse av et «maktmiddelråd»

Stopp Diskrimineringen støtter oppretting av et slikt råd.

Vi har ingen forutsetninger for å vurdere de sakene som er behandlet av Spesialenheten. Men i likhet med en rekke fagfolk, er vi svært bekymret over at i alle drapssakene, får politiet medhold i sin håndtering, og diagnosene spiller hovedrollen.[15]

Vi tror alle tiltak som kan øke oppmerksomhet og kompetanse om hvordan politiet bør møte publikum uavhengig av funksjonsevne og andre kjennetegn, er til det gode.

Vi vil understreke betydningen av utvalgets forslag om involvering av sivilt samfunn, og da spesielt funksjonshemmede eksperter.

10.9 Styrket samarbeid mellom politi og psykiatri 227

Stopp Diskrimineringen støtter forslagene fra utvalget, bortsett fra dette:

Adgangen for politiet til å fremme innleggelsesbegjæringer omtales i det reviderte rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet om samarbeid mellom politi og helse.

Vi viser til at Norge først og fremst er forpliktet til å oppfylle menneskerettighetene til funksjonshemmede. Dette er ikke et steg i riktig retning, tvert imot, nok et tiltak som tar norsk lovgivning og praksis på kollisjonskurs med CRPD.

Videre vil vi presisere at et samarbeid ikke må være begrenset til psykiatrien. Både helsevesen generelt og tjenesteapparat for øvrig må trekkes inn.

Ofte kunne fastlege eller annen kontaktperson i tjenesteapparatet avverget eskalering.

Dersom politiet skal unngå å skremme mennesker i krise, må man tenke bredt.

Stopp Diskrimineringen har ytterligere to forslag til tiltak.

Etablere samarbeid med funksjonshemmede eksperter

Til tross for at det er den målgruppen politiet kommer i kontakt med i forbindelse med oppdrag for helsevesen, psykiatrioppdrag, som har størst risiko for å bli skadet eller drept, og ikke minst, som i tillegg brukes som argument for generell bevæpning, konstaterer vi at samarbeid med sivilt samfunn i dag, handler om helt andre målgrupper. Også dette er velkjent fra andre land.

Vi mener det er helt nødvendig at politiet på alle nivåer trekker inn funksjonshemmede eksperter, da ingen andre aktører arbeider med disse problemstillingene.

Kriseforhandler må tas i bruk

Til tross for at utvalget flere steder omtaler bruk av kriseforhandlere, foreslås dette ikke.

Vi merker oss at seksjonsleder i POD, Torgeir Haugen, uttaler til NRK Troms og Finnmark 17.4.23,[16] at det jobbes med å få på plass en kriseforhandler i hvert enkelt politidistrikt.

Vi advarer mot å tenke for snevert på hva slags kompetanse som kan være relevant.

---

[1] https://rudermanfoundation.org/white_papers/media-coverage-of-law-enforcement-use-of-force-and-disability/

[2] CRPD-komiteens veiledning artikkel 14 https://view.officeapps.live.com/op/view.aspx?src=https%3A%2F%2Fwww.ohchr.org%2Fsites%2Fdefault%2Ffiles%2FDocuments%2FHRBodies%2FCRPD%2F14thsession%2FGuidelinesOnArticle14.doc&wdOrigin=BROWSELINK

[3] https://www.who.int/publications/i/item/who-qualityrights-guidance-and-training-tools

[4] https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/nQmXWo/kripos-stigmatiserer-psykiske-lidelser

https://m24.no/260323-debatt-kim-edgar-karlsen/finnes-det-journalister-som-vil-utfordre-politiet/596418?fbclid=IwAR1pa6zr2gg_8tDWBurThP1G2mM-Zz6qJ7KKqu0-VrRAcr0zTEcFpkDggn8

[5] https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/vold/vold-begatt-av-personer-med-alvorlige-psykiske-lidelser2.pdf

[6] https://rop.no/aktuelt/er-mennesker-med-psykiske-lidelser-farlige/?fbclid=IwAR3y3I6PrD-KtSVbFWEqEUbNW1zNcnU2oFCpBtbHkucOJYc3P9lc-cwH9ik

[7] I Klassekampen 31.10.2020 skriver Lars Velsand under overskriften Helsevesenets stormtropper: Dødsstraffen er avskaffet i Norge. Men mennesker blir drept, bokstavelig talt med loven i hånd. Det skjer uten rettssak og dom, og uten noen forsvarer. Det skjedde i Gran på Hadeland for noe over et år siden, og det skjedde på nytt på Bolkesjø i Telemark i forrige måned.

https://www.hadeland.no/lars-velsand-sporsmalene-som-ikke-stilles-i-lien-saken/o/5-21-753058

Hvorfor så stille om politidrapet på psykisk syke Tron Simen Lien?

[8]  Don’t shoot, I’m disabled https://www.bbc.com/news/stories-45739335

[9] Daniel Prude: New York police used ‘spit hood’ on man who died of asphyxiation https://www.bbc.com/news/world-us-canada-54007884

[10] https://www.fremover.no/politi/narvik/helse/psykisk-syk-brukt-som-ovingsobjekt-for-politistudenter/s/5-17-480814?fbclid=IwAR0rBHpVAFYzzzHclqH_njVznlXWkjnjyvu3SboBg3L23gWffrdrpN9MOrI 

[11] https://www.washingtonpost.com/graphics/investigations/police-shootings-database/

[12] Most Canadians killed in police encounters since 2000 had mental health or substance abuse issues https://www.cbc.ca/news/investigates/most-canadians-killed-in-police-encounters-since-2000-had-mental-health-or-substance-abuse-issues-1.4602916

[13] https://www.nytimes.com/2021/01/15/us/eric-parsa-death-police.html

https://people.com/crime/parents-claim-death-son-autism-caused-deputies-sat-on-him-9-minutes-lawsuit/

https://7news.com.au/news/north-america/died-in-front-of-our-eyes-parents-hit-out-after-autistic-sons-meltdown-ends-in-tragedy-c-1980997

Politiet skjøt 13 åring med Asberger

https://people.com/crime/utah-police-shot-a-13-year-old-boy-with-autism-after-his-mother-called-911-for-help/

https://www.bbc.com/news/stories-45739335

[14] https://www.aftenposten.no/verden/i/awk7wM/svenske-politifolk-frikjent-for-aa-ha-skutt-og-drept-eric-torell

[15] https://www.nrk.no/innlandet/kommunelege-kritiserer-politiet-etter-politidrap-pa-jaren-i-fjor.-1.15083484?fbclid=IwAR2hk7sZn1S74mz6iHmcG_YTmc8PTkIxzKGfbKAWfWaPZseyHLeyjv_-ztQ

Politimann banket psykisk syk pasient – fikk likevel tilbake jobben

«Jeg skal skambanke deg», sa politimannen og slo pasienten flere ganger i ansiktet, ifølge vitnene. Få uker etter voldsdommen har han fått jobben tilbake:

https://www.nrk.no/sorlandet/politimann-banket-opp-psykisk-syk_-men-beholdt-jobben_-_-merkelig-1.15475640

[16] https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/bekymret-over-at-psykisk-syke-ender-med-a-bli-drept-av-politiet-1.16369387

Høringsuttalelse til NOU 2022:9 En åpen og opplyst samtale

Til Kultur- og likestillingsdepartementet

Stopp Diskrimineringen leverer med dette vårt høringssvar til NOU 2022:9 En åpen og opplyst samtale.
Dette er første gang funksjonshemmede er inkludert i en utredning om ytringsfrihet.
Det er gått 20 år siden vi tok opp denne utelatelsen ved høringen om NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted.
Som det vil fremgå av vårt høringssvar, gjenstår det mye før vi kan si at Norge erkjenner funksjonshemmedes rett til ytrings- og meningsfrihet fullt ut.

Omfanget av utredningen gjør det umulig for oss å kommentere alle forslag som berører oss som borgere på linje med majoriteten. Vi har valgt å konsentrere oss om det som er mest presserende utfra funksjonshemmedes kamp for ytringsfrihet, basert på våre innspill til kommisjonen, Mediemangfoldsutvalget, høringer på Stortinget om medie- og informasjonspolitikk mm.
Vi viser til høringssvar fra andre organisasjoner av funksjonshemmede på områder som ikke er dekket i vårt svar.

Vi støtter forslagene som direkte tar opp ytringsfriheten for funksjonshemmede:
• Arbeide for å bedre den reelle ytringsfriheten for mennesker med funksjonsnedsettelser ved blant annet:
• Å innlemme CRPD i norsk lov.
• Mediene må intensivere arbeidet med universell utforming av sine tjenester. Tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsoppdrag (6.8.5).
• Mediene bør jobbe for en bredere representasjon av mennesker med funksjonsnedsettelser og andre minoriteter i redaksjonene, både som kilder og internt i redaksjonene (6.8.5, 12.7.2). Mediene bør arbeide systematisk med å øke representasjonen av minoriteter, som mennesker med funksjonsnedsettelser, både som kilder og internt i redaksjonene.
• Mediene bør være bevisst på begrepsbruk ved omtale av mennesker med funksjonsnedsettelser. Her kan NRKs arbeid med en ny ordliste for funksjonsmangfold fungere som inspirasjon (6.8.5).
• Flere studier av seksuelle minoriteters og mennesker med funksjonsnedsettelsers bruk av ytringsfrihet. (5.7)
• Styrke arbeidet med universell utforming og tilgjengeliggjøring av kultur for mennesker med funksjonsnedsettelser (14.8.1.6).

Vi mener imidlertid, at forslagene er utilstrekkelig og for forsiktige ettersom staten har et ansvar for å sikre alle borgere full ytrings- og meningsfrihet.
Dette blir kommentert nedenfor.
VI tar I tillegg opp tidligere forslag som utredningen ikke har ivaretatt:
• CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven
• Krav om egen utredning og styrking av kunnskapsgrunnlaget om rammevilkårene for funksjonshemmedes ytringsfrihet, herunder mediepolitikken, og sørge for at funksjonshemmede inkluderes i statlig støttede FoU-tiltak som skal dokumentere underrepresentasjon mv. av minoriteter i media
• Krav om at tilrettelegging i Kringkastingsloven må tas inn i Likestillings- og diskrimineringsloven
• Staten må utvikle opplæringsprogram for journalister i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner
• Handlingsplan mot hets, forakt og hatkriminalitet mot funksjonshemmede
• Staten må oppfordre Norsk presseforbund til å ta med funksjonsevne i Vær Varsom-plakaten

Vi har også kommentar til dette forslaget.
• Opprette et fast program for forskning på status for ytringsfriheten som viderefører studiene som er gjort i regi av Fritt Ord de siste årene (5.7).

CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven
Det er ikke tilstrekkelig å innlemme CRPD i en lov som innebærer at CRPD sidestilles med norsk lov. Denne FN konvensjonen har en særstilling som den eneste konvensjonen som tydeliggjør og tolker universelle menneskerettigheter i et funksjonshemmet-perspektiv. Funksjonshemmede er ikke nevnt i SP, ØSK og EMK, og ble i tiden etter 2. verdenskrig, verken oppfattet som en minoritet på linje med andre minoriteter, eller som en befolkningsgruppe som ble diskriminert¹.
Vi viser til CRPD, CRPD-komiteens anbefalinger til Norge fra 2019, våre tidligere innspill og diverse høringssvar knyttet til CRPD.

Styrking av kunnskapsgrunnlag
Kommisjonen foreslår at det skal opprettes et fast program for forskning på status for ytringsfriheten som viderefører studiene som er gjort i regi av Fritt Ord de siste årene (5.7).
Videre foreslås det mer forskning om funksjonshemmede bruk av ytringsfrihet.
Vi støtter selvsagt begge forslag, men opplever samtidig at kommisjonen ikke har tatt innover seg vår dokumentasjon i innspillet om hvor systematisk utelatelsen av funksjonshemmede faktisk er, også i Fritt Ords program Status for ytringsfriheten.
Kommisjonens egen utredning gir en solid bekreftelse på kunnskapshullet, blindsonen som råder hele dette feltet.

Som vi har påpekt i en rekke innspill til høringer og til tidligere likestillingsministre, er funksjonshemmede ikke inkludert i programsatsinger, kartlegginger og forskning som legges til grunn for den statlige mediepolitikken som f.eks. Status for ytringsfriheten, studier av rammevilkår for ytringsfriheten, blindsoner i medieinnhold og kildebruk mv.
Dette fører til at funksjonshemmedes posisjon for å påvirke mediepolitikken er svak.
En forutsetning for å endre dette, er oppbygging av faktagrunnlag.
Dersom fremtidige studier og rapporter bare skal videreføres, vil skjevhetene i kunnskapsgrunnlaget opprettholdes. Det samme gjelder kartlegging av representasjon. Uten faktagrunnlag, forblir funksjonshemmede usynlige og uten påvirkningsmuligheter.
Vi minner om at Europarådet oppfordrer medlemsstatene til å støtte prosjekter om bl.a. medieforskning og innovative tilnærminger for å styrke mediemangfold og ytringsfrihet.

Det er derfor nødvendig å presisere inkludering av funksjonshemmede i både programsatsinger og i alt statlig støttet FoU arbeid. Vi viser til vedlegg med oversikt over utelatelsen.

Lik og uhindret tilgang til informasjon
• Mediene må intensivere arbeidet med universell utforming av sine tjenester. Tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsoppdrag (6.8.5).
Vi viser til CRPD Komiteens anbefaling 34 som er mer vidtrekkende enn kommisjonens forslag som begrenser seg til mediene:
(a) Øker tilgangen til tekniske hjelpemidler og informasjon i tilgjengelige formater egnet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder tilgjengelige nettsider, tegnspråk, teksting, punktskrift, lettlestformat og klarspråk i forbindelse med alle offentlige tjenester,
(b) Øker tilgjengeligheten i massemedia, spesielt i direkte kringkastingssendinger,
(c) Styrker bestemmelsene i kringkastingsloven for å sikre at kringkastingsselskaper til enhver tid tekster sendingene.

Etter CRPD og EMK skal staten sikre menneskerettighetene gjennom effektiv tilgang på rettsmidler, noe som ikke kan ivaretas med dagens lovgivning.
Derfor må krav om tilrettelegging av informasjon, inklusive mediene, nedfelles i Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL, slik at funksjonshemmede kan klage på diskriminering når disse ikke er oppfylt.
Manglende tilgang har ingen konsekvens etter kringkastingsloven.

Ytringsfrihet kan ikke realiseres i et vakuum, og det er nettopp dette artikkel 21 i CRPD er en erkjennelse av. Uhindret tilgang til informasjon og kunnskap er en forutsetning for å kunne ta del i den åpne og opplyste samtalen, for å kunne ta et informert standpunkt som igjen er en forutsetning for å påvirke opinion og beslutningstakere.
Stopp Diskrimineringen krever at Norge innfrir sin plikt til å sikre full ytrings- og meningsfrihet for alle borgere uavhengig av funksjonsevne.
Informasjons- og kommunikasjonshemmede er en stor og sammensatt befolkningsgruppe, og det anslås at nær 1/3 av den voksne befolkningen har nedsatt evne til å lese og nyttiggjøre seg fortløpende tekst, i dette tilfellet kreves dessuten svært god lesehastighet.

Vi er glade for at kommisjonen er tydelig på at tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsansvar. For å sikre at dette faktisk oppfylles, må lovverket styrkes.
Den norske mediebransjen, Mediebransjenes Landsforening, Norsk Redaktørforening og NRK har tydelig vist at de ikke har forstått sitt samfunnsansvar ved å avgi kritiske høringsuttalelser til implementeringen av EUs WAD-direktiv jf. Prop. 141 LS (2020-21). De to førstnevnte går til og med så langt å hevde i sine høringssvar at universell utforming går utover medienes ytringsfrihet.
Vi minner også om kritiske og fiendtlige oppslag på lederplass i flere store medier, bl.a. Aftenposten² da forskriften om plikt til universell utforming av IKT trådte i kraft i 2014.

Norske medier har avslørt en svært bekymringsfull holdning til vår ytrings- og meningsfrihet som staten må ta på største alvor.

Bakgrunn for behov for utvidet diskrimineringsvern
Dagens lovverk er ikke utformet utfra art. 21 i CRPD, men utfra hva som kreves fra bl.a. EU-direktiv og utfra feil premisser som ble lagt da Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble utformet og innført. Vi viser til tidligere høringsuttalelser om dette til høringer om diskrimineringslovgivningen, sist i 2017 til innføring av felles Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL.
Et resultat av det siste, var bl.a. at verken teksting eller tegnspråktolking er omfattet av definisjonen av universell utforming i LDL.

Vi vil imidlertid understreke at strategien Universell Utforming ikke er tilstrekkelig for å sikre at alle funksjonshemmede får lik og uhindret adgang til mediene. og annen informasjon. Til det er konseptet for snevert knyttet til fysiske barrierer, inklusive IKT. Se eget avsnitt med vår kritikk av at strategien er brukt som overordnet perspektiv i utredningen.

Funksjonshemmede har en udiskutabel rett i kraft av menneskerettighetene til uhindret tilgang til informasjon, uansett på hvilken måte denne gis.

I Kringkastingsloven stilles det i § 2-19 krav om tilrettelegging, et krav som er videre enn kravene som følger av dagens Likestillings- og diskrimineringslov. Men også i den loven reduseres tilgjengelighetskravet til et teknisk spørsmål som om formidling av informasjon ikke involverer og inkluderer journalistene som faktisk fortsatt spiller en hovedrolle i TV-medienes kommunikasjon med publikum.

Likestillings- og diskrimineringsloven må derfor endres slik at krav om tilrettelegging av medier omfattes av en generell plikt til tilrettelegging. Det betyr at loven må omfatte både krav om teksting, tegnspråktolking, synstolking, lydtekst, og et krav om at kommersielle kringkastere må sikre at alle egenproduserte sendinger inneholder både auditiv og visuell formidlingen.
Et eksempel som illustrerer dette behovet, er at alle som ikke kan lese tekstboksene som i stadig større grad brukes av TV-mediene, går glipp av både informasjon om hvem som intervjues og omtales i oppslag i Dagsrevyen. Uten denne kunnskapen, kan man ikke ta del i en åpen og opplyst samtale.

I dag er kun NRK pålagt å sikre tilrettelegging av audiovisuelle bestillingstjenester. Dette sikrer ikke ytrings- og meningsfriheten. I dag får mange ikke tilgang til audiovisuelle bestillingstjenester i det hele tatt, fordi utstyret som leveres ikke er omfattet av krav til universell utforming i LDL.
Likestillings- og diskrimineringsloven må derfor utvides til å omfatte krav om at audiovisuelle bestillingstjenester skal være tilgjengelige for alle.

Representasjon, mangfold, speile befolkningen
• Mediene bør arbeide systematisk med å øke representasjonen av minoriteter, som mennesker med funksjonsnedsettelser, både som kilder og internt i redaksjonene.
Vi vil understreke hvor viktig det er at mediene jobber systematisk for økt representasjon.
Funksjonshemmede inkluderes ikke i medienes aktive innsatser for å rekruttere mangfold til ulike jobber i redaksjonene, som spaltister, faste kommentatorer, eksperter og utvalg av kilder. I den grad media bruker kilder blant funksjonshemmede, er det et fåtall aktører som fungerer som eksperter i kraft av å ha funksjonsnedsettelser, ikke i kraft av å være kilder som har spisskompetanse på den konkrete saken som tas opp. Dette står i klar kontrast til utvalget av kilder og eksperter som slipper til fra andre minoriteter.

Slike målrettede innsatser har det, som bl.a. Status for ytringsfriheten viser, vært mange av;
men de har til felles at de ikke er rettet inn mot funksjonshemmede.
På samme måte som det er svært merkbart på både innhold, utvalg av perspektiver og stemmer i medier hvor begge kjønn og etniske og seksuelle minoriteter er representert, merkes det svært godt at funksjonshemmede ikke er regnet med i mangfoldet. Fordomsfullt språk og fordomsfulle fremstillinger dominerer. Funksjonshemmede henvises til en egen, snever dagsorden og får ikke verken plass eller stemme i debatter om demokrati, ytringsfrihet, representasjon, mangfold, likestilling og diskriminering, forakt og hat.
Den generelle kunnskapsmangelen som er i mediene om funksjonshemmedes posisjon i
samfunnet, fører naturlig nok til at funksjonshemmedes utsatthet, politiske kamp og interesser ikke anses som relevante og viktige.
Vi kan tilføye at etter 20 år som aktiv aktør i kampen mot diskriminering av funksjonshemmede, har vi fortsatt til gode en eneste offentlig debatt, hvor funksjonshemmede får diskutere den systematiske diskrimineringen.

Først når funksjonshemmede telles med på lik linje med andre minoriteter i innsatser for rekruttering av mangfold, vil funksjonshemmedes ytringsfrihet kunne bli reell.

Medias fordomsfulle begrepsbruk og fremstillinger av funksjonshemmede
• Mediene bør være bevisst på begrepsbruk ved omtale av mennesker med funksjonsnedsettelser. Her kan NRKs arbeid med en ny ordliste for funksjonsmangfold fungere som inspirasjon (6.8.5).
Vi finner denne formuleringen fra kommisjonen uhyre svak, tatt i betraktning hvor alvorlig det er at media omtaler og fremstiller en befolkningsgruppe fordomsfullt.
Dette bekreftes også av at mediene har lagt føringer for seg selv i Vær varsom-plakaten:
4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

Det som er påfallende er at funksjonsevne ikke er inkludert i VVP, og for oss som har kjempet mot fordomsfulle fremstillinger av og språkbruk om funksjonshemmede i flere tiår, er det opplagt at VVP primært speiler erkjennelsesnivået i Norsk Presseforbund, ikke det reelle behovet for et slikt vern.

Medienes selvsensur ift. språkbruk om ulike grupper viser at også media mener dette er alvorlig, og det gjør også de kraftige reaksjonene og hissige debattene som utløses når fordomsfulle ord og begreper blir brukt i det offentlige rom om noen minoriteter. Slike debatter er viktige og gis stort rom i mediene. Funksjonshemmede lykkes imidlertid ikke med å få satt språkbruk på dagsorden, noe som bl.a. skyldes at både medier og opinion ikke har den samme bevisstheten ift. hva som er fordomsfull språkbruk om og fremstilling av oss.

Vi har møtt stor mostand i redaksjoner og blant språkeksperter når vi har forsøkt å få mediene til å følge anbefalingene som 10 organisasjoner utarbeidet i 2004. Ordlisten ble laget etter modell av NRK Østlandssendingens svarteliste fra 2002. Men ordlisten vår har møtt en helt annen motstand enn NRKs egen liste hvor nettopp hensynet til gruppens egne meninger ble vektlagt.
Fortsatt er nærmest alt tillatt. Ord som «krøpling» er heldigvis sjeldnere å se i dag, men forhistoriske betegnelser som «gærning» og «gal», «invalid» og det fullstendig meningsløse «døvstum» florerer og passerer.
Særlig ille er omtalen av utviklingshemmede. Det er en utstrakt bruk av ord som «tilbakestående» og forkortelsen «PU» og «PUer», også som forstavelse foran: -bruker, -klient, -bolig, -tilbud, -tjeneste, -omsorg.
Mediene viker heller ikke tilbake for å utslette personene, dehumanisere, i formuleringen som disse: «Nedskjæringene innen PU» eller «Tjenesteleder ved nedsatt funksjonsevne», eller enda grovere: «PU-ansatt hadde sex med klient» og «Dømt for sexovergrep mot PU-klient». Blant de verste vi har arkivert de siste 20 år, er også overskrifter som «Rovdyret Hanne» om en navngitt person. VVP hindrer heller ikke media i å demonisere folk med psykososiale funksjonsnedsettelser, ofte fremstilt som monster, psykopat og andre begreper som ville skapt storm dersom de rammet andre befolkningsgrupper.

Det faktum at funksjonshemmede forblir «de funksjonshemmede» i media, er også en solid bekreftelse på hvor marginal posisjon vi har. Media har for lengst sluttet å bruke «de homofile», det skjer automatisk når majoriteten omfavner minoriteten som normal variasjon: opptas i «vi-gruppen». Kun kristne miljøer fastholder «de homofile».

Majoritetens bruk av begrepet «funksjonsfrisk» om seg selv, avdekker også majoritetens fordomsfulle syn på funksjonshemmede. Dette brukes notorisk og plasserer funksjonshemmede i en bås som syke. Medias sykdomsperspektiv motarbeide vår kamp for likestilling og diskriminering, siden den nettopp handler om at det er omgivelsene som hemmer oss i å fungere.

Definisjonen av «personlige og private forhold» i VVP påvirkes også av medias syn på funksjonshemmede som først og fremst en gruppe med biologiske avvik.
Viktige oppslag om diskriminering som nekt av adgang, utestengning, lovbrudd osv. f.eks. at noen nektes adgang til utested, ikke kommer inn på bussen med rullestol, ikke får nødvendig informasjon, ikke får lærebøker osv. introduseres med at NN er «rammet av», «lider av» eller «har den sjeldne sykdommen» som om personens diagnose skulle ha noe med saken å gjøre i det hele tatt.
Personfokuset, at det er noe feil ved personen, overskygger fenomenet/lovbruddet (her funksjonsdiskrimineringen), noe som har direkte betydning for hvorvidt en utsatt gruppe har mulighet til å påvirke beslutningstakere. Først når samfunnet erkjenner at det som skjer er diskriminering, blir det håndtert som et stort samfunnsproblem som må løses, ikke en uheldig omstendighet som en person med den diagnosen dessverre opplever. Fortsatt opplever vi at media fastholder oss der kvinner, svarte, homofile osv. var for lenge siden, at biologi er årsak til hendelsene, ikke diskriminering.

Til tross for at det er godt dokumentert at bevisstheten omkring fremstilling og språkbruk er svært lav i mediene, etterlyser vi en erkjennelse hos myndighetene og mediene av at det er et enormt stort behov for at funksjonshemmede trenger beskyttelse mot stigmatiserende språkbruk og fremstillinger, og mot fremheving av personlige og private forhold.
VI har siden 2002 kartlagt og undervist om medias fremstilling av funksjonshemmede. Temaet er også tatt opp i professor Elisabeth Eides forskning på feltet, Minoritetsrepresentanter som medieaktører og Stort felt – liten dekning. Medierepresentasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Vi er klar over at norske myndigheter ikke kan pålegge medier hvilke ord som skal brukes, og hva som skal stå i Vær Varsom Plakaten, men staten er forpliktet til å gjøre noe etter CRPD artikkel 8. Derfor vil vi stille følgende forslag:

Staten må oppfordre Norsk Presseforbund til å likestille minoriteter ved å ta inn «funksjonsevne» i Vær varsom plakaten

Kommisjonen trekker frem NRKs ordliste som inspirasjon. Vi vil derfor påpeke at NRK ikke har fulgt funksjonshemmedes anbefalinger som de har fått i innspill. Som vi viser ovenfor, er flere av «verstingene» nettopp hentet fra NRK, og formuleringer som «de funksjonshemmede» og «funksjonsfriske» brukes i de aller fleste oppslag om oss.

Opplæring og bevisstgjøring av media
• Staten må utvikle opplæringsprogram for journalister i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner
Dette er CRPD-komiteen anbefaling nr. 14 til Norge i Concluding Observations, /C/NOR/CO/1
Behovet bør være godt belyst, og vi forventer at staten følger opp denne anbefalingen.
Mediebransjen, journalistutdanningen og journalistenes organisasjoner er opptatt av mangfold, men dette er primært kjønn og etnisitet.
Tidligere underviste vi noen semestre på journalistutdanningen.
Men så lenge det ikke legges noen føringer basert på menneskerettigheter, vil funksjonsevne sjelden og aldri telle med i medienes mangfoldsinnsatser og opplæringsopplegg.

• Handlingsplan mot hets, forakt og hatkriminalitet mot funksjonshemmede
Det er en utbredt feiloppfatning at funksjonshemmede ikke trenger en handlingsplan mot hatkriminalitet, og at dette er i varetatt i andre planer. Funksjonshemmede har ingen plan som motsvarer planene mot diskriminering og hat på andre grunnlag, til tross for at flere organisasjoner har fremsatt krav.

Mandatets blindsoner
Vi savner et funksjonsevne-perspektiv i Mandatet.
Mandatet tar hovedsakelig utgangspunkt i utfordringer som møter dem som faktisk har, får og gis en stemme i den offentlige samtalen.
De som ikke slipper til, enten fordi de ikke anses som viktige, kompetente, relevante, aktuelle, interessante av majoriteten, eller møter funksjonshemmende barrierer digitalt, språklig og fysisk, er umyndiggjort (under vergemål) eller ikke anses som legitime og rasjonelle (særlig folk diagnostisert som utviklingshemmede eller som psykisk syke), omfattes ikke av mandatet.

Det faktum at funksjonshemmede får sin deltakelse sterkt begrenset som følge av både direkte og strukturell diskriminering, mangler totalt.
Mandatet er i seg selv en dokumentasjon på majoritetens (ikke-funksjonshemmedes) blindsoner ved å legge til grunn at borgernes rett til ytringsfrihet ikke hemmes eller fratas som følge av funksjonsevne. FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, er ikke nevnt, til tross for at dette er den eneste menneskerettskonvensjonen som tydeliggjør og konkretiserer hvilke forpliktelser staten har dersom funksjonshemmede skal få oppfylt sin rett til ytrings- og meningsfrihet. Statens forpliktelser omfatter også mediene.
Utdrag fra CRPD artikkel 8 Bevisstgjøring
1. Partene forplikter seg til å treffe øyeblikkelige, effektive og hensiktsmessige tiltak:
b) for å bekjempe stereotypier, fordommer og skadelig praksis knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, også de basert på kjønn og alder, på alle livets områder,
I punkt 2 konkretiseres forpliktelsene slik:
c) å oppmuntre alle medier til å fremstille mennesker med nedsatt
funksjonsevne på en måte som er i tråd med denne konvensjons formål,
d) å fremme opplæringsprogrammer for bevisstgjøring om mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres rettigheter.

Som vi påpeker i vårt innspill til kommisjonen, henvises funksjonshemmede til en egen dagsorden, og får vår ytringsfrihet sterkt begrenset av majoritetsmedienes stereotypier, seiglivede fordommer og forestillinger om hvilke problemstillinger og temaer som er relevante, manglende erkjennelse av egne blindsoner og mangel på kunnskap om perspektiver, aktuelle kilder, aktører, eksperter, samt digitale barrierer.
Majoritetsmedienes fremstilling av funksjonshemmede og fordomsbaserte regulering av hvilke temaer funksjonshemmede kan få uttale seg om, former og vedlikeholder stereotypier og fordommer i befolkningen.
Dette står i sterk kontrast til utviklingen som har skjedd når det gjelder ytringsrommet og deltakelsen fra kvinner og andre minoriteter.

Representasjon i kommisjonen
Stopp Diskrimineringen vil gjenta vår kritikk av at ingen fra Norges største minoritet; funksjonshemmede, ble oppnevnt til Ytringsfrihetskommisjonen.

Videre vil vi understreke, at selv om denne regjeringen i oktober 2021 supplerte kommisjonen med et medlem med funksjonsnedsettelse, manglet kommisjonen, likhet med Ungdommens ytringsfrihetsråd, noen som kunne representere, og bidra med erfaring og kompetanse fra den største gruppen blant funksjonshemmede (sansetap, kognitive, nevrologiske og psykososiale funksjonsnedsettelser) dvs. personer med
informasjons- og kommunikasjonshemning. Vi mener at det bør være opplagt å sikre at mennesker som opplever hvordan informasjons- og kommunikasjonsbarrierer hemmer og til og med ekskluderer funksjonshemmede fra den åpne og opplyste samtalen, er representert.

Begge utredninger lider av store svakheter, både når det gjelder analysen og kildevalg som følge av manglende kunnskap på dette feltet.
Vi minner om at kategorien funksjonshemmede er svært heterogen. Vi forstår at alle funksjonsnedsettelser ikke kan bli representert. Det er likevel betenkelig at man kun velger fra en og samme organisasjon; en som representerer bevegelseshemmede, mens man i begge utvalg finner plass til flere fra etniske minoriteter.

Hvor marginal posisjon funksjonshemmede har for majoritetspressen, dokumenteres best av at Aftenposten mener, 19.2.2020: «utsatte minoriteter» er «sterkt representert».
Dette ble også sterkt bekreftet ved at ingen medier lot funksjonshemmedes talspersoner og organisasjoner slippe til med vår kritikk av likestillingsministerens utelatelse av Norges største minoritet i Ytringsfrihetskommisjonen verken på kronikkplass eller i debatt.
Dette til tross for at bl.a. Dagsnytt 18 ellers stadig tar debatter om utelatelser av andre minoriteter fra alle typer verv, utvalg, stillinger, posisjoner, debattpaneler, media osv.

Et annet eksempel er at Ytringsfrihetskommisjonen selv 2. mars 2021, inviterte til innspillsmøte om «Bred deltakelse i det offentlige ordskiftet» med innlegg fra «alle» de andre gruppene, kjønn, alder, LHBT, livssyn, etnisitet osv., dette til tross for at kommisjonsleder gikk ut i media og forsikret at utelatelsen av funksjonshemmede i kommisjonen ikke ville ha slike konsekvenser, dvs. vi skulle bli inkludert i offentlig debatt om kommisjonens arbeid.

Om funksjonshemmedes plass i utredningen
Det er positivt at kommisjonen har tatt med mange av våre poenger og synspunkter i utredningen. Det er første gang funksjonshemmedes utfordringer tas inn i en utredning av ytringsfrihet i befolkningen. Det er drøyt 20 år siden NOU 2001:22 Fra bruker til borger tok opp funksjonshemmedes ytringsfrihet, og kritiserte utelatelsen av funksjonshemmede i NOU 1999:27.

Stopp diskrimineringen reagerer på at kapittelet som omtaler funksjonshemmedes situasjon i dag og barrierene for ytringsfrihet har overskriften «Universell utforming» – Ikke fordi det ikke er viktig, men fordi det undergraver alvoret i funksjonshemmedes situasjon, status i samfunnet, diskrimineringen vi blir utsatt for og alt som hindrer oss i veien til å kunne benytte oss av vår ytringsfrihet. Universell utforming er et begrep som primært knyttes til praktisk tilrettelegging. Samfunnet må strekke seg lenger for at vi skal oppnå reelle tilganger på alle arenaer. Funksjonshemmedes ytringer stanses og uteblir i mange ledd hvor muligheten for å ytre seg kan bli forhindret eller begrenset ved ekskludering, diskriminering, manglende kompetanse på hva som må til for at våre stemmer blir hørt. Herunder er det viktig å huske på dem av oss som kommuniserer på andre måter enn det som forventes og dem som blir forhindret fra å ytre seg i form av tvungent psykisk helsevern, underlagt vergemål eller ufrivillig institusjonalisering, manglende tilrettelegging og støtte til kommunikasjon.

Norges største minoritet
Norges største minoritet er funksjonshemmede, regnet til å være minst 20 % av Norges befolkning. Kommisjonen viser til tallet på 18% fra Bufdir. Stopp Diskrimineringen må presisere at denne statistikken kun teller såkalte arbeidsdyktige mennesker, altså dem mellom 15 og 66. I tillegg anslår HLF at over en million hører dårlig. Gruppen funksjonshemmede innebefatter et bredt spekter av mennesker med psykososiale, fysiske, kognitive, psykososiale funksjonsnedsettelser, utviklingshemminger og et nevromangfold. Vi er en stor gruppe som representerer et naturlig mangfold av befolkningen og sjansen for at alle mennesker på et eller annet stadium av livet sitt opplever å få en langvarig, kortvarig, synlig eller usynlig funksjonsnedsettelse er stor. Vi ønsker særlig å fremheve at mennesker med vekt på psykososiale funksjonsnedsettelser, utviklingshemming og nevromangfold tilhører gruppen funksjonshemmede. Vi vil også presisere at mennesker kan tilhøre flere minoriteter samtidig, og ikke alle er funksjonshemmet i alle sammenhenger. Det eneste funksjonshemmede som gruppe har til felles er at vi blir diskriminert i møte med samfunnet.
Man er funksjonshemmet og skal ha ytringsfrihet også utenom denne aldergruppen. Man slutter ikke å være funksjonshemmet etter en viss alder og vi skal ikke regnes med kun i sammenheng med hvorvidt vi kan jobbe eller ikke. Ingen andre av minoritetsgruppene som telles faller ut av statistikken basert på alder.

Minoritetsbegrepet – definisjon av minoritet
Vi kunne ønsket oss en tydeliggjøring tidligere i rapporten om hvordan minoritetsbegrepet benyttes, og hvem det inkluderer. Det er først i underkapittel 6.5.2. at det presiseres at funksjonshemmede er en minoritet. Et mål med en så viktig utredning må være at det er helt tydelig for leserne at funksjonshemmede alltid er inkludert i minoritetsbegrepet.
Vi vil presisere at i tråd med at funksjonshemmede er Norges største minoritet, så burde det kommet tydeligere fram at funksjonshemmede skal inkluderes i alle ledd hvor «minoriteter» og minoritetsbakgrunn» omtales. Slik som det er nå, er det uklart om utvalget har tatt innover seg omfanget av hva det vil si at funksjonshemmede er en del av minoritetsbegrepet alltid. Et eksempel er i kapittel 6.8.3., forslaget om en ytringsfrihetsportal, «(..)som kan være til hjelp særlig for mennesker med minoritetsbakgrunn, som kan oppleve det tøft å delta i offentlige debatter. Kommisjonen anbefaler derfor at det opprettes en nasjonal digital hjelpeportal som kan samle og synliggjøre hvilke grenser som gjelder for ytringsfriheten samt vise videre til hjelpeapparatet som finnes for de som trenger bistand.»
Vi forutsetter at portalen blir fullt tilgjengelig for alle funksjonshemmede, særlig med tanke på universell utforming, klart språk og aller viktigst en bred kompetanse om funksjonshemmedes utsatte situasjon.

Eksempel på hvordan funksjonshemmet-perspektivet glipper
I kap. 13 Sikkerhet og selvsensur i journalistikken behandles medias rolle som vaktbikkje og ansvar for å gi informasjon. Mandatet har journalisters sikkerhet som fokus, og ignorerer det faktum at selvsensur også kan skyldes manglende kunnskap og vegring for konflikt med politi og myndigheter, noe som fører til at viktige menneskerettsbrudd mot funksjonshemmede ikke kommer frem.
Riktignok er frykten for massiv kritikk nevnt i kap. 13.3.2 Selvsensur blant norske journalister der denne frykten er en av årsakene til at journalister ikke skriver om nærmere angitte temaer. Her vises dert til funn fra flere studier, bl.a. Medieundersøkelsene.

Men ingen mediestudier har så langt bragt frem fakta om medias frykt for å skrive om maktmisbruk overfor funksjonshemmede. Heller ikke Kommisjonen selv , som har lagt inn tilleggsspørsmål om temaer journalister unngår pga. frykt for ubehagelige konsekvenser, så at kritikk av tvang i psykiatri eller umyndiggjøring av voksne funksjonshemmede, er temaer mediene unnlater å skrive om. Dette til tross for at Norge har fått utstrakt kritikk fra flere FN komiteer og ulike andre FN organer.
Medienes taushet om FNs kritikk av Norge gjorde vi Kommisjonen oppmerksom på i vårt innspill.
Vi kjenner også til hendelser der media har trukket seg når utviklingshemmede blir tvangshentet av politiet for å bli tvangsplassert i bofellesskap, noe som også er et menneskerettsbrudd, og flere eksempler der folk under vergemål nektes å kontakte media Et slikt eksempel gis i Sivilsamfunnets alternative rapport til CRPD-komiteen, 2019 Note 73: En mann blir av sin faste verge underlagt samværsavtaler med mor og far, han får telefonrestriksjoner og nektes å uttale seg til media.

Medienes berøringsangst med samfunnets maktinstitusjoner, særlig psykiatrien, må definitivt defineres inn i fenomenet selvsensur. Vi forstår at det er viktig å ha fokus på trusler og vold, trakassering og hets av journalister, men en slik tilnærming er for smal til å få frem at selvsensur er en årsak til at norske medier ikke avdekker grove brudd på en gruppe borgeres mest grunnleggende menneskerettigheter.

For Stopp Diskrimineringen
Berit Vegheim

[1] Funksjonshemmede ble ikke anerkjent som minoritet før i 1995 i Copenhagen Declaration on Social Development

[2] http://www.aftenposten.no/okonomi/Tvinger-alle-virksomheter-til-a-skaffe-seg-nyenettsider-7526952.html

Høringsuttalelse NOU 2022:21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten — Forslag til reform av straffeloven kapittel 26

Stopp Diskrimineringen avgir med dette vårt høringssvar til NOU 2022:21.
Innledningsvis vil vi vise til vårt innspill 31.5.2021 til Straffelovrådet.
I innspillet ber vi Straffelovrådet se spesielt på behovet for å endre/presisere lovverket med bakgrunn i funn fra bl.a. rettspraksis som tyder på at § 295 b): å utnytte noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming dersom forholdet ikke rammes av § 291 som var ment å gi utsatte grupper styrket vern.
Som vi påpeker ser det ut til at § 295 fortsatt blir brukt i stedet for voldtektsparagrafen § 291, til tross for henvisningen til § 291 som ble lagt inn i ny straffelov i 2015, nettopp for å motvirke nedsubsumsjon.
Konsekvensen av en slik lovanvendelse er at voldtekt mot særlig utsatte funksjonshemmede blir straffet mildere enn mot andre voldtektsofre.

Samtykke må innebære at «bare ja er ja»
Straffelovrådet foreslår en voldtektsbestemmelse som legger til grunn at man er seksuelt tilgjengelig frem til man sier eller uttrykker et nei.
Vi mener det er en helt feil tilnærming til hva som må legges i et fritt samtykke som innebærer at en person er seksuelt utilgjengelig frem til det foreligger et ja.

Norge har fått kritikk av voldtekstlovgivningen gjentatte ganger fra CEDAW-komiteen og også fra GREVIO som henholdsvis overvåker FNs kvinnekonvensjon CEDAW og Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner Istanbulkonvensjonen. Norge har blitt anbefalt å innføre en modell som ivaretar selvbestemmelsesretten på en måte som ikke skyver skylden over på offeret, og som sikrer at terskelen for å bli omfattet av det strafferettslige vernet mot voldtekt, ikke er så høy at det etableres et hierarki av voldtektsofre på grunnlag av funksjonsevne.
Vi minner om GREVIOs kritikk og anbefaling til Norge i 2022 [1]
189. GREVIO welcomes the advancement of discussions surrounding consent. It however notes with concern that under the Norwegian Criminal Code certain forms of sexual violence are punishable with lesser sanctions where unequal power dynamics between the perpetrator and the victim may seriously hinder the latter’s ability to give informed consent. Such circumstances include the exploitation of a relationship of trust or dependency, the victim’s mental illness or the vulnerable situation of a person under 18. GREVIO warns against the creation of a hierarchy of victims on the basis of their characteristics, such as age, helplessness, dependence, disability or other things, and calls for appropriate legislative measures to send the message that rape is rape. Where the circumstances of the act are particularly violent, abusive and traumatising, aggravating circumstances should be applied to ensure a sanction commensurate with the gravity of the act.
190. GREVIO urges the Norwegian authorities to amend the criminal legislation on sexual
violence and rape to ensure that provisions are firmly rooted in the lack of freely given
consent as required by Article 36, paragraph 1, of the Istanbul Convention. GREVIO further
urges the Norwegian authorities to ensure appropriate sanctions for all sexual acts without
the consent of the victim, irrespective of personal characteristics.

Etter vår mening er den eneste måten å oppfylle internasjonale forpliktelsen på å velge en modell som er basert på at “bare ja er ja”.

Vi mener straffelovrådets forslag opprettholder dagens uklarheter om ansvar for ikke å bli utsatt for voldtekt, og viderefører svekket rettssikkerhet for særlig risikoutsatte funksjonshemmede.

FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD – likhet for loven, lik tilgang til rettsmidler, bevisstgjøring og opplæring av straffeapparatet, jf. art 12, 13, 16 og 8.
Stopp Diskrimineringen vil minne om at Norge ikke bare er forpliktet av FNs og Europarådets konvensjoner, men også av FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD.

Vi vil berømme Straffelovrådet for å vektlegge retten til selvbestemmelse etter artikkel 12, og støtter deres poengtering av at lovgivningen ikke fratar personer med utviklingshemning deres selvbestemmelsesrett.

Vi vil minne om at CRPD-komiteen i sin tilbakemelding til Norge i 2019[2] , uttrykker bekymring for rettssikkerheten til funksjonshemmede, og kommer med flere anbefalinger for å sikre oppfyllelse av artikkel 16 Frihet fra utnytting, vold og misbruk og artikkel 13 Tilgang til rettssystemet.

Spesielt viser vi til følgende anbefalinger som kom som følge av bekymringsverdige forhold og mangler som vi tok opp i sivilsamfunnets Alternative rapport til CRPD:

Artikkel 13
22. (a) Sikrer prosessuell og alderstilpasset tilrettelegging i rettsvesenet og hos politiet og påtalemyndigheten,

Artikkel 16:
27. (b) Etterforske alle påstander om vold og misbruk, herunder seksuelt misbruk, av mennesker med nedsatt funksjonsevne, spesielt kjønnsbasert vold mot kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne, særlig de med psykososiale funksjonsnedsettelser eller psykisk utviklingshemming, sikre at overtrederne straffeforfølges og idømmes hensiktsmessige sanksjoner, og sikre at ofrene har tilgang til umiddelbar beskyttelse og støttetjenester samt informasjon, herunder allmenne hjelpetjenester og krisesenter, og klagemekanismer og erstatning, uten diskriminering, herunder individuelt tilrettelagt støtte for å hindre at de nektes rimelig tilrettelegging,

Artikkel 8
14. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten, i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, utvikler og gjennomfører nyskapende offentlige bevisstgjørings- og utdanningsprogrammer for media, offentlige tjenestemenn, dommere og advokater, politiet, sosialarbeidere og allmennheten, med sikte på å øke bevisstheten om og fremme menneskerettighetsmodellen for funksjonsnedsettelse, og bekjempe negative stereotypier, fordommer og språk om mennesker med nedsatt funksjonsevne i samfunnet, herunder inkludering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. KUD,JD

Stopp Diskrimineringen har i mange år tatt opp behovet for å styrke rettssikkerheten til funksjonshemmede i saker som gjelder vold (særlig hatkriminalitet) og seksuelle overgrep, jf. CRPD artikkel 16.
Til tross for at vi har fått gjennomslag for en lovgivning som i prinsippet burde sikre at like saker behandles likt, viser det seg at dagens lovanvendelse resulterer i at ingen dømmes for hatkriminalitet og at knapt noen dømmes for voldtekt, dersom offeret har en funksjonsnedsettelse.

Lovanvendelse henger nøye sammen med straffeapparatets oppfyllelse av sine forpliktelser til å ha tilstrekkelig kunnskap og sikre tilstrekkelig tilrettelegging og bistand.
Det har vist seg at etterforskningen ofte er for dårlig i saker om seksuelt misbruk og overgrep, særlig når misbruk og overgrep skjer i «lukkede rom» (institusjon og institusjonsaktige boliger), eller ikke settes i gang, bl.a. har flere politidistrikter blitt funnet skyldig i brudd på Likestillings- og diskrimineringsloven (og tidligere Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), for å ikke ha sikret tilrettelagt avhør mm[3] .

Norge er forpliktet til opplæring av straffeapparatet jf. artikkel 13.2 og 16.1.
Artikkel 13.2:
2. For å bidra til å sikre effektiv tilgang til rettssystemet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal partene fremme passende opplæring for dem som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi og fengselsansatte.

Artikkel 16.1:
1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale, opplæringsmessige og andre hensiktsmessige tiltak for å beskytte mennesker med nedsatt funksjonsevne mot alle former for utnytting, vold og misbruk, både i og utenfor hjemmet, herunder kjønnsbasert utnytting, vold og misbruk.

Vi forventer at norske myndigheter i samarbeid med oss og andre NGOer får på plass opplæringsprogrammer for politi, advokater, dommere som sikrer at funksjonshemmedes rettssikkerhet ivaretas fullt ut i samsvar med CRPD og andre menneskerettslige forpliktelser.

Seksuell utnyttelse av særlig risikoutsatte grupper utgjør straffeskjerpende omstendigheter
Straffelovrådets forslag til ny § 293 første ledd bokstav b som skal erstatte dagens § 295 første ledd bokstav b om seksuell utnyttelse pga.: «psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming», viderefører i stor grad dagens særbestemmelse og strafferammen er uendret.

Etter vår oppfatning, vil den nye lovteksten ikke sikre rettssikkerhet på grunnlag av funksjonsevne.
De forhold som vektlegges, understreket i sitatet nedenfor, taler ikke for at strafferammen skal være lavere, sitat s. 191:
Etter rådets syn bør det ikke være tilstrekkelig for at en handling skal kunne straffes som seksuell utnyttelse, at fornærmedes evne til å motsette seg den seksuelle omgangen er svekket eller noe begrenset. Som et minimum bør det kreves at fornærmedes forutsetninger for å velge om han eller hun vil delta i den seksuelle omgangen, er vesentlig begrenset. I tillegg må det kreves at gjerningspersonen utnytter fornærmedes tilstand på en hensynsløs eller klart klanderverdig måte for å skaffe seg den seksuelle omgangen.

Tvert imot, mener vi at bestemmelsen strider mot menneskerettslige forpliktelser til å sikre likhet for loven uavhengig av funksjonsevne.
Vi vil vise til artikkel 46 c) i Istanbulkonvensjonen om straffeskjerpende omstendigheter:
Artikkel 46 bokstav c:
c. den straffbare handlinga vart utført mot ein person som var sårbar på grunn av særlege omstende;

Vi viser videre til straffelovens § 77 i) som taler for at seksuell utnyttelse på disse premissene må regnes som straffeskjerpende omstendigheter, ikke formildende.

Vi minner om GREVIOs advarsel, sitert ovenfor, om å etablere et offerhierarki basert på personlige kjennetegn som alder, avhengighet, funksjonsnedsettelser.

Evaluering etter lovendring
Til slutt vil vi understreke at dersom Straffelovrådets forslag vedtas, er det viktig at henvisningen til den nye voldtektsparagrafen § 294 opprettholdes, inntil vi har sett gjennom rettspraksis at den nye lovteksten fungerer etter hensikten til lovgiver.

Vi vil også minne om at vi har etterspurt en evaluering av lovanvendelsen med någjeldende lov, uten å få gjennomslag, til tross for anbefalinger fra CEDAW-komiteen etter høring om Norges 9. rapport, og fra CRPD-komiteen i 2019 etter Norges første høring.

Vi vil derfor understreke at det er behov for å følge nøye med på hvordan ny lovtekst påvirker selve lovanvendelsen.

Endring av begrepsbruk – fra medisinsk modell til sosial modell
Som det fremgår av NOU 2022:21 tok vi i vårt innspill opp behovet for at begrepsbruken i lovverket følger krav om endring av perspektiv fra medisinsk til menneskerettslig. Begreper som «psykisk lidelse» og «psykisk utviklingshemming» bør byttes ut med begreper som tydeliggjør at det er mennesker med nedsatt funksjonsevne, ikke syke, loven faktisk skal verne.
I tråd med CRPD, er det ikke medisinske diagnoser og tilstander som definerer hvem som er særlig risikoutsatt for hensynsløs eller klanderverdig utnyttelse på grunn av vesentlig begrensede forutsetninger. For å bringe loven i samsvar med moderne begrepsbruk anbefaler vi at begrepene «psykososial» og «kognitiv funksjonsevne» brukes i loven.
Begrepet kognitiv er videre enn begrepet utviklingshemning, og når vi anbefaler det, er det fordi vi mener det kan være andre grupper som stiller likt i denne type situasjon og vil kunne falle inn under personkretsen. Det må avgjøres i hvert enkelt tilfelle.

[1] GREVIO/Inf(2022)30 – GREVIO’s (Baseline) Evaluation Report on legislative and other measures giving effect to the provisions of the Council of Europe Convention on Preventing and Combating Violence against Women and Domestic Violence (Istanbul Convention)
[2] Avsluttende merknader til Norges første rapport. Vedtatt av komiteen på dens 21. sesjon (11. mars – 5. april 2019).
[3] Se bl.a. DN sak 20/98 og 20/99.