Category: I media

Trenger velferdsstaten rettslig vern mot diskriminering av funksjonshemmede?

Av Berit Vegheim, daglig leder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen

En utbredt oppfatning i de nordiske land er at vår velferdsstatsmodell står som en garantist for realiseringen av målet om full samfunnsmessig likestilling av alle borgere. Det hevdes at velferdsstasmodellen overflødiggjør rettslig vern mot diskriminering, og at innføring av anti-diskrimineringslovgivning innebærer en fallitterklæring for den Skandinaviske velferdsstatsmodellen.

    Argumenter om at et virkemiddel bryter med tradisjoner og ideologier, virker alltid tunge og nesten uangripelige. Spørsmålet er om de bygger på gale forutsetninger?

Innledning

De siste tiårene har det vært produsert kilovis med offentlige dokumenter som slår fast at målet er full samfunnsmessig likestilling for funksjonshemmede. Disse dokumentene er fulle av påstander om at utviklingen stadig går i riktig retning; fremover. Funksjonshemmede som tar opp negative utslag av samfunnsutviklingen og som viser at det skapes nye barrierer, møter ofte en mur av velvillighet og forståelse, og forsikringer om at det bare er et spørsmål om tid før vi når målet. Så sterk er overbevisningen om at alt bare kan gå i riktig retning blant politikere, men også forskere og fremtredende opinionsledere rundt og i funksjonshemmedes egne organisasjoner, at det nærmest fremstår som et naturvitenskapelig faktum.

    Det er ingen tvil om at velferdsstaten har betydd svært mye for å bedre funksjonshemmedes stilling i samfunnet. Derfor er det lett å tro at det nærmest er et spørsmål om tid og fortsatt satsing på informasjon og holdningsskapende virksomhet, før full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede blir en realitet.

    Men når vi ser at flere land har kommet lengre enn Norden i å sørge for gode rammevilkår for aktiv samfunnsdeltakelse; fremkommelighet og tilgjengelighet til varer og tjenester, er det god grunn til å undersøke om vi har noe å lære fra andre land. Kan de virkemidler som for eksempel er tatt i bruk i USA, tas i bruk i Norden? Hvis man mener at disse virkemidlene ikke passer i Norden, må vi vite hvorfor.

Skyldes det at den Skandinaviske velferdsmodellen innebærer systematisk prioritering av andre virkemidler som overflødiggjør rettslig vern mot diskriminering?

Skyldes det at velferdspolitikken som Norden har ført og fører, sikrer at:

•  fordommer i befolkningen blir avskaffet?
•  alle borgere er likestilt på arbeidsmarkedet?
•  offentlige innkjøp ivaretar hensynet til at alle borgere skal kunne ha nytte av dem?
•  offentlige og private produsenter og leverandører av varer og tjenester utformer 

       produkter og tilbud som er tilgjengelig for alle?

• alle borgere har lik tilgang til ressurser som informasjon og kunnskap, slik at alle kan delta på lik linje i demokratiske prosesser?

Et klart svar på dette finner vi i den norske offentlige utredningen NOU 2001:22 Fra bruker til borger som er den mest omfattende analyse som er gjort i Norge når det gjelder måloppnåelse i politikken for funksjonshemmede. Til tross for flere tiårs unison enighet om målet i en av verdens rikeste velferdsstater, konkluderer utvalget slik på s. 294:

    ”Hovedproblemet er at hensynet til at alle skal delta og ha like muligheter sjelden kommer inn som et viktig premiss i planleggingen, beslutningsprosessen eller i den konkrete utformingen av tiltak. Utvalget mener at dette er den viktigste årsaken til at vi ikke i særlig grad har kommet nærmere det overordnede målet om full deltakelse og likestilling.

    Utvalget har lagt en politisk analyse til grunn: Når mål eller hensyn knyttet til en samfunnsgruppe glemmes i den grad at det blir et system i det, skyldes dette i stor grad at gruppen har en for svak posisjon til å gjøre sine premisser gjeldende – til å gjøre dem til selvsagte hensyn og premisser. Den svake posisjonen medfører at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet om gruppen overses, og manglende handling får ingen konsekvenser. Det råder fremdeles en del fordommer som gjør at det ikke er like selvsagt å ta inn hensynet til funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen. Mennesker med funksjonsnedsettelser blir ikke sett som en del av befolkningen – men som en gruppe som ønsker sine krav gjennomført på bekostning av den øvrige befolkningen. Det er et alvorlig paradoks at nettopp fordi hensynet til alle borgere ikke legges til grunn for politikk og utforming av tiltak, kommer samfunnet i en situasjon der en må ty til kostbare særløsninger i etterkant.”

Utvalget tar konsekvensen av sin sterke konklusjon og tar til ordet for bruk av nye virkemidler; innføring av en anti-diskrimineringslov og et sivilrettslig tilsyn som skal håndheve loven. Utvalget foreslår også omfattende handlingsplaner med tidsfrister, lovfesting av standarder og øremerkede stimuleringstilskudd på områdene bygninger og uteområder, samferdsel og informasjon og IKT.

Hva kjennetegner den Skandinaviske velferdsstatsmodellen?

Det som kjennetegner den Skandinaviske velferdsstatsmodellen og som gjør den unik i verden, er den aktive bruken av fordelingspolitiske virkemidler for å sikre at alle borgere får dekket sine grunnleggende velferdsbehov. Et omfattende folketrygdsystem sikrer universelle rettigheter, og legitimerer en sterk stat med vide fullmakter til å drive fordelingspolitikk.

    For mennesker med nedsatt funksjonsevne har velferdsstatens verdigrunnlag betydd alt for å kunne få et verdig liv. Verdier som solidaritet og rettferdighet har legitimert utbygging av et omfattende system av særordninger som skal kompensere for funksjonsnedsettelsen. Trygder, hjelpemidler, subsidierte medisiner, tilpassede boliger, subsidierte transportordninger, vernede arbeidsplasser, lønnstilskudd, spesialpedagogiske tiltak, rabattordninger, personlig assistent og mange flere tjenester og tiltak er finansiert av skattebetalerne i velferdsstaten. I tillegg kommer et omfattende tjenesteapparat som er ansvarlig for helse- og rehabilitering for hele befolkningen, men som mennesker med kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne naturlig nok er storforbrukere av.

    Et annet kjennetegn ved velferdsstaten har vært at det offentlige har hatt monopol på å drive mange tjenester og ordninger som er private i mange andre land som for eksempel i USA. Forutsetningene for å kontrollere og styre utviklingen har således vært til stede. Likevel ser vi at det stadig skapes nye barrierer som utestenger og forhindrer folk som ikke fungerer optimalt, i å benytte seg av helt nødvendige tjenester og ordninger på vanlig måte. I Norge er det særlig de siste 15-20 års milliardsatsinger i samferdselssektoren som er av interesse i denne sammenheng. Ved innkjøp av nye tog har man ikke tatt hensyn til passasjerer med rullestol. Ombygging av sentralbanestasjonen og byggingen av ny hovedflyplass har skapt store problemer for mennesker som har forståelses- og tolkningshemninger. Dette innebærer at en svært stor gruppe i befolkningen nå møter informasjons- og kommunikasjonsbarrierer når de skal ut og reise, som de ikke har hatt tidligere. Videre har utviklingen i Norden, som i resten av verden, gått mot å erstatte personlig service med selvbetjeningssystemer som stiller krav til den enkeltes evne til å forstå og tolke sine omgivelser.

    Styringsverktøyer som lovgivning, å stille krav i konsesjoner og sette betingelser for offentlig innkjøp og støtte, har i liten grad blitt tatt i bruk i Norden for å legge føringer for utviklingen, slik at mennesker med funksjonsnedsettelser ikke blir ekskludert fra å kunne delta på alle samfunnsarenaer og å kunne bruke produkter og tjenester. Typisk for velferdsstaten er den sterke motstand mot å ta i bruk slike juridiske virkemidler som er selve kjernen i all anti-diskrimineringslovgivning, for å fremme deltakelse og likestilling for funksjonshemmede. Tydeligst ser man kanskje dette i Danmark, hvor man satser tungt på pedagogiske virkemidler, og har avvist bruk av lovforbud mot diskriminering med at man ikke ønsker å kriminalisere befolkningen. Man har i Norden heller ønsket å satse på ”den gode vilje” som strategi for å styre utviklingen i riktig retning. Dette er imidlertid en strategi som flere og flere nå har innsett at ikke er tilstrekkelig, verken til å sikre at offentlige innsatser og innkjøp ivaretar hensynet til alle borgere, eller til å styre markedskreftene som etter hvert har fått større og større betydning og makt også i de nordiske land.

En debatt preget av tro og følelser og lite fakta

Etter å ha fulgt debatten om behovet for anti-diskrimineringslovgivning i velferdsstaten i snart ti år, vil jeg hevde at debatten har vært og er preget av sterke følelser og svært lite fakta. Motstanderne har i argumentasjonen brukt begreper som ”fallitterklæring” for den Skandinaviske velferdsstatsmodellen og hevdet at tilhengerne av en anti-diskrimineringslov ikke har forstått hva denne modellen faktisk går ut på. Argumenter om at et virkemiddel bryter med tradisjoner og ideologier, virker alltid tunge og nesten uangripelige. Det som er mest bekymringsfullt er hvis slike argumenter bidrar til at folk ikke søker kunnskap selv. Som jeg vil komme tilbake til i neste avsnitt, holder ikke disse argumentene.

    For oss som er vokst opp med den hellige overbevisning om at ”vår” velferdsstat er best i verden, handler dette om følelser. Det er smertefullt å oppdage at vi kanskje ikke er best på alt likevel; at vi ikke er den flinkeste i klassen til å sikre gode rammevilkår for deltakelse for alle i samfunnet. Det er rett og slett smertefullt å måtte kvitte seg med sin ”barnetro”.

    Min egen erkjennelse av at ting ikke ville gå i riktig retning av seg selv, kom på nittitallet da jeg møtte stadig nye barrierer og ble funksjonshemmet på områder hvor jeg ikke hadde vært det før (uten endring i min synshemning). Mange hindringer var så provoserende unødvendige at man kunne ikke lenger tro på at myndighetene ville sikre at våre interesser ble hørt, selv om de forsikret om det både i offentlige dokumenter og i sine taler på utallige konferanser.

    Samtidig opplevde vi at ADA-lovgivningen som ble innført fra 1990 i USA (ADA står for Americans with Disability Act), viste seg å ha effekt. Det ble klart at det å stille krav om tilgjengelighet for alle til produsenter og leverandører av varer og tjenester, faktisk førte til endring, bl.a bedre fremkommelighet for mennesker i rullestol. Spørsmålet som tvang seg fram var hvorfor vi ikke stiller slike krav i nordisk lovgivning. Og hvordan kan det ha seg at USA, de frie markedskrefters hjemland, er mer villig enn Norden til å styre markedskreftene? Dette vil jeg komme tilbake til nedenfor.

De vanligste argumentene mot anti-diskrimineringslov

Stopp Diskrimineringen har laget et notat hvor vi svarer på de 14 vanligste argumentene mot innføring av en lov mot diskriminering av funksjonshemmede. I det følgende vil jeg presentere noen av disse, men viser til vår hjemmeside hvor notatet ligger (se www.stopdisk.no).

    Nedenfor vil jeg ta for meg den argumentasjonen som er knyttet til at anti-diskrimineringslovgivning er uforenlig med den Skandinaviske velferdsstatsmodellen.

Med dette siktes det til at ADA og lignende lover legger vekt på individuelle rettigheter, mens vi i Norden sikrer velferden gjennom universelle rettigheter. Videre hevdes det at anti-diskrimineringslovgivning velter ansvaret for å endre fordommer og diskriminerende handlinger over på den enkelte. Kampen mot uretten blir privatisert og gjort til et forhold mellom den enkelte og domstolene. For å underbygge disse påstandene vises det til USA og ”amerikanske tilstander” hvor skyhøye advokatsalærer begrenser den enkelte mulighet til å reise sak og vinne fram i retten med krav om like skyhøye erstatningsbeløp.

    Det er ikke vanskelig å si seg enig i at et slikt samfunn vil vi ikke ha. Men spørsmålet er om det er sant at innføring av anti-diskrimineringslovgivning innebærer en slik samfunnsendring. Det som er underlig med denne typen argumentasjon er at den tar utgangspunkt i amerikansk rettstradisjon og forutsetter at Norden ikke har en egen tradisjon på dette området. Fakta er at vi i de nordiske land har egne rettstradisjoner på diskrimineringsområdet.

    I Norge har vi i 25 år, siden 1979, hatt en likestillingslov som forbyr forskjellsbehandling av menn og kvinner, og et Likestillingsombud som skal overvåke at loven ikke blir brutt. Likestillingsloven og Ombudet er et sivilrettslig vern mot diskriminering som nettopp tar sikte på å hindre at den enkelte må gå til domstolen med saker om diskriminering. De fleste retter seg etter pålegg fra Likestillingsombudet, og det er bred enighet om at loven har hatt en meget viktig holdningsskapende effekt. Likestillingsombudet mottok sin første stemning i januar 2004, noe som bekrefter at et sivilrettslig håndhevingsapparat fungerer etter intensjonen.

    Videre er det i norsk straffelov nedfelt forbud mot å forskjellsbehandle en person eller en gruppe av personer på grunnlag av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, homofil legning, leveform eller orientering i forhold som gjelder salg av varer og tjenester § 349a, og forbud mot spredning av diskriminerende budskap, trusler, forfølgelse osv. ut fra de samme diskrimineringsgrunnlag i § 135a.  Norge har også i en del år hatt et forbud mot forskjellsbehandling av de samme gruppene ved ansettelse. Mye takket være EUs rammedirektiv er dette forbudet utvidet til også å omfatte grunnlagene funksjonshemning og alder, jf. § 54 i Arbeidsmiljøloven.

    Det har altså både vært strafferettslig og sivilrettslig vern mot diskriminering av en del befolkningsgrupper i Norge i lengre tid. Situasjonen er ulik i de nordiske land, men i Sverige har man også hatt et sivilrettslig apparat med Ombud og med forbud mot diskriminering bl.a i arbeidslivet. Manglende tradisjon er ikke et holdbart motargument mot anti-diskrimineringslovgivning for funksjonshemmede.

    Det er derimot korrekt å si at det i de nordiske land som i en del andre land, ikke erkjennes at funksjonshemning er et diskrimineringsgrunnlag på linje med kjønn, etnisitet, religiøs og politisk overbevisning, nasjonal opprinnelse og seksuell orientering. Historisk har imidlertid heller ikke diskriminering av de ovenfor nevnte gruppene blitt erkjent, For eksempel var homoseksualitet kriminalisert i Norge fram til 1972. Hvilke personer og grupper som erkjennes å bli diskriminert, kommer tydeligst fram i lovgivningen. Mens funksjonshemning kun er inkludert i arbeidsmiljølovens diskrimineringsbestemmelse, er de øvrige gruppene som her er nevnt omfattet av en rekke lover som straffeloven, husleieloven, borettslagsloven og snart vil de også få vern mot utestedsdiskriminering i en ny bestemmelse i alkoholloven. Men det skal fortsatt være tillatt å nekte mennesker adgang til utesteder dersom man ikke vil ha dem der, slik vi som ser annerledes ut eller opptrer annerledes stadig opplever. Det bør være velkjent at grupper som er særlig utsatt for diskriminering både på boligmarkedet og på utesteder o.l., er mennesker med utviklingshemning og med psykiske lidelser.

Den manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres i velferdsstaten kommer i Norge også til uttrykk i de høyst ulike mandater lovutvalgene for etnisitet og funksjonshemning fikk. Mens førstnevnte utvalg ble bedt om å legge fram et forslag til lov mot etnisk diskriminering, har sistnevnte fått et mandat om å utrede behovet for rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av funksjonshemning. Den solide dokumentasjonen som ble lagt fram i NOU 2001:22 om at funksjonshemmede utsettes for diskriminering og trenger et rettslig vern, har ikke overbevist norske myndigheter. I Stortingsmelding nr. 40 (2002-2003), som fulgte opp den offentlige utredningen, kommer det også tydelig fram at Regjeringen ikke er innstilt på å ta nye grep og kraftigere virkemidler i bruk. Regjeringen innser at staten som storkunde i markedet har makt til å påvirke utforming av varer og tjenester, men nøyer seg likevel med å oppfordre staten til å stille krav ved innkjøp.

    Det er imidlertid grunn til optimisme når det gjelder innføring av et sivilrettslig vern mot diskriminering på grunnlag av funksjonshemning. Men som historien har vist både i Norden og i resten av verden, kommer erkjennelsen av at mennesker med nedsatt funksjonsevne utsettes for diskriminering lenge etter grunnlag som rase, tro og kjønn. Internasjonal utvikling, bl.a implementering av EU direktiver (jf. rådsdirektivene 2000/43/EF, 2002/73/EF og 2000/78/EF), medfører imidlertid at det sivilrettslige vernet mot diskriminering bygges ut i alle de nordiske land. I Norge vedtas en lov mot etnisk diskriminering av Stortinget antakelig i høst, og Regjeringen går inn for at Likestillingsombudet skal utvides til et felles Diskriminerings- og likestillingsombud for kjønn og etnisitet. Dette Ombudet vil antakelig også få ansvar for å håndheve diskrimineringsforbudet i arbeidsmiljølovens § 54.

    I Sverige innførte man et forbud mot diskriminering av funksjonshemmede ved handel fra 1. juli 2003, jf. Lag (2003:307) om förbud mot diskriminering. Selv om bestemmelsen har viktige begrensinger i og med at den ikke inkluderer manglende fysisk tilgjenglighet, markerer den likevel et svært viktig linjeskifte av prinsipiell karakter i svensk politikk. Samfunnet viser at det har erkjent at funksjonshemning er et diskrimineringsgrunnlag på linje med etnisitet, og loven gir et klart signal om at samfunnet ikke aksepterer at tilbydere behandler noen dårligere på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det motsatte er at man ikke har et forbud, slik tilfellet er de øvrige nordiske land, og samfunnet gir da signal om at det er tillatt å forskjellsbehandle folk på grunn av deres funksjonsnedsettelse.

    Som vist innebærer ikke den sivilrettslige rettstradisjonen at ansvaret veltes over på den enkelte, men at den som mener seg diskriminert, kan legge fram sin sak for et ombud. Dessuten velter en lov som stiller krav til tilbydere av varer og tjenester, om at deres tilbud skal kunne brukes av alle, først og fremst ansvaret over på tilbyderne. Det er tilbyderne som må skaffe seg kunnskap om hvordan de kan oppfylle lovens krav.

    Det er vanlig at man i anti-diskrimineringslovgivning opererer med en relativt lang overgangsperiode, gjerne som i ADA med tidsfrister som tar hensyn til at det tar tid å bytte ut gammelt utstyr, for eksempel transportmidler, og at det koster mye å kjøpe og bygge nytt. Poenget er imidlertid at det stilles krav om at alle nye investeringer skal oppfylle krav som er satt i loven. Det som er viktig for å oppnå størst mulig effekt og samarbeidsvilje fra alle berørte er at loven følges opp både før og etter innføringen med intensive informasjonskampanjer, kurs og guider som skal veilede og hjelpe tilbydere av varer og tjenester til å bli i stand til å følge lovens krav. Det er ikke riktig når det påstås at denne type lovgivning påfører næringsdrivende store kostnader. Det viser seg for eksempel at dersom en næringsdrivende vet at lovbrudd fører til at firmaet ikke får en verdifull kontrakt med det offentlige, blir kreativiteten svært stor for å skape et produkt som kan brukes av alle.

    En forutsetning for å få et vellykket resultat av en lov som stiller krav om at varer og tjenester skal kunne brukes av alle, er at det finnes juridisk bindende standarder. Uten standarder er det uklart hva som skal til for at noe er tilgjengelig for alle. Dersom man ikke vet hva en tilgjengelig buss er, hjelper det lite å ha en lov som påbyr tilgjengelighet. Det må derfor finnes en standard som presiserer at tilgjengelig buss omfatter både visuelle og auditive informasjonssystemer og bredde- og høydemål. En lavgulvbuss er ikke en tilgjengelig buss for alle.

    Anti-diskrimineringslovgivning angripes ofte som om det skulle være en bestemt type lov. Vanlige innvendinger er at loven vil bli vanskelig å håndheve, at man kommer lenger med frivillighet og at det er viktigere å satse på informasjonskampanjer og holdningsendring.

    Hvorvidt loven blir vanskelig å håndheve eller ikke, kommer an på hvordan den er utformet og om den er av strafferettslig eller sivilrettslig karakter. Terskelen for å fremme og nå fram med en klage er klart lavere når loven håndheves av et Ombud og handlingene ikke regnes som forbrytelser. Videre må ulike typer anti-diskrimineringslovgivning anvendes på forskjellige samfunnsområder. Slik lovgivning kan være:

• et diskrimineringsforbud i en bestemt lov, jf. § 54 i den norske arbeidsmiljøloven
• en lov som forbyr diskriminering på flere områder og dekker offentlig og eller privat sektor, jf. ADA i USA og DDA i Storbritannia
• bruk av ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter, mest utbredt i USA og Canada
• forbud mot diskriminering ved bruk av offentlige midler som kan omfatte innkjøp, overføringer og eller støtteordninger, jf. Rehabilitation Act i USA.

I land med en stor offentlig sektor som i Norden, vil forbud mot diskriminering ved offentlige innkjøp og støtteordninger være mest betydningsfullt for å påvirke samfunnsutviklingen. Et slikt forbud kan hjemles i en lov om offentlige anskaffelser/innkjøp om en slik lov finnes, eller også knyttes til alle regelverk og reguleringer som finnes for bruk av offentlig midler til innkjøp og støtte. Forbudet kan inneholde flere typer krav, slik tilfellet også er med det nye innkjøpsdirektivet som EU har vedtatt. Det kan både stilles krav i tekniske spesifikasjoner for å sikre at produkter som kjøpes inn, kan brukes av alle, og stilles krav knyttet til tilbydernes arbeidsgiverpolitikk. Slike krav sikrer at offentlige bygg, tjenester og tiltak, og offentlige arbeidsplasser utformes på en måte som ivaretar hensynet til at befolkningen fungerer ulikt. Ved at det offentlige stiller krav om for eksempel universell utforming, presses arkitekter, designere, produsenter av kontorutstyr osv. til å skaffe seg en kompetanse som muliggjør å innfri kravene.

    Det offentliges makt som storkunde i markedet er enorm, men i Norden har man ikke utnyttet det potensialet som ligger i å utøve markedsmakt. Dette virkemidlet er dessuten et pressmiddel av frivillig art, fordi det er opp til den enkelte tilbyder om man vil ha det offentlige som kunde. Bruk av ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter er i prinsippet samme type virkemiddel, men forskjellen kan være at slike klausuler kan brukes på noen spesielle områder, uten at det finnes et lovverk som legger føringer for alle offentlige innkjøp.

I USA har slike klausuler vært i bruk i 60 år. På grunn av mangel på arbeidskraft i våpenindustrien under 2. verdenskrig, innførte president Roosevelt et midlertidig pålegg som sikret at svarte fikk jobb. Senere er dette nedfelt i lovgivningen og er i bruk både på føderalt, statlig og lokalt nivå. Kravene som stilles kan variere fra å ikke diskriminere en marginalisert gruppe til å innføre omfatende handlingsplaner med rapportering om hva bedriften gjør for å rekruttere og legge til rette for utsatte grupper. Motivasjonen hos bedriftene er på topp siden oppfyllelse av kravene er direkte koblet til deres lønnsomhet. Hvilke krav som stilles vil avhenge av hvor stor kontrakten er og hvor store samfunnsmessige konsekvenser den vil ha.

    Når USA har vært villig til å ta i bruk så kraftige virkemidler for å styre markedskreftene, skjer det ikke ut fra en solidaritetsankegang, men ut fra rene lønnsomhetsbetraktninger. Den sterke motstanden mot å bruke offentlige midler til å utjevne sosiale forskjeller og tanken om at alle skal kunne klare seg selv, har ført til en bevissthet om at det lønner seg å la produsenter av varer og tjenester ta ansvaret for å skape gode rammebetingelser for deltakelse. Historisk henger dette sammen med at samfunnet ikke hadde råd til å la et stort antall unge menn stå utenfor arbeidsstyrken på grunn av krigsskader og rasefordommer. USA har derfor tatt i bruk alle typer ikke-diskrimineringsverktøyer, og funksjonshemmede er omfattet på linje med etniske minoriteter.

    I Skandinavia finner man nærmest den motsatte situasjonen. Motstanden mot å ta i bruk juridiske virkemidler for å hindre diskriminering har vært stor. Isteden har viljen til å bruke offentlige midler absolutt vært til stede, Det har vokst fram utallige spesialordninger og kompenserende tiltak i årenes løp. Dette forteller at velferdsstaten har hatt råd til å reparere på konsekvensene av en ekskluderende politikk når det har vært behov for det. En slik løsning er imidlertid svært uheldig på lengre sikt, fordi det er dyrt å satse på særordninger. Slike ordninger mister også lett sin legitimitet når det er behov for å stramme inn budsjettene.

    Det er vanskelig å forstå hvorfor motstanden i Norden har vært så stor mot å ta i bruk effektive styringsverktøyer som for eksempel å utnytte statens makt som storkunde i markedet. Manglende kunnskap kan være en forklaring, noe som igjen henger sammen med fravær av interesse og motivasjon for å søke kunnskap. Forståelsen av mennesker med funksjonsnedsettelser som et sosialpolitisk anliggende er antakelig også en forklaring på at man ikke har sett poenget ved å ta i bruk næringspolitiske virkemidler.

    Til slutt noen ord om et argument som synes å stå svært sterkt i vår del av verden, nemlig at det er bedre å satse på holdningsendring. Dette er et argument som generelt brukes mot lovgivning som virkemiddel. Til grunn for et slikt standpunkt ligger det en sterk tro på at det er holdninger som endrer handlinger fremfor omvendt. Det er imidlertid lite sannsynlig at en slik strategi når fram på et område hvor det allment ikke erkjennes at den ekskludering som skjer, skyldes diskriminering, og ikke bare beklagelige omstendigheter og økonomiske årsaker.

    En lov som slår fast at manglende tilgjengeliggjøring av varer og tjenester er diskriminering og vil bli sanksjonert, har en signaleffekt som på samme måte som Likestillingsloven, vil endre holdninger til egen praksis. For grupper som først og fremst rammes av diskriminerende handlinger, blir folks holdninger av mindre interesse. Det viktigste er å få stoppet de diskriminerende handlingene. I sine memoarer skriver Earl Warren, Chief Justice i USAs høyesterett på 50- og 60-tallet, at det rådet en feilaktig oppfatning blant mange om at man ikke kan avskaffe rasediskriminering ved hjelp av lovgivning, bare ved å endre folks hjerter og sinn. -Sant nok-, skriver Warren, -fordommer kan ikke avskaffes med lov, men at de påføres andre, kan loven hindre.- (fritt oversatt fra Paul Lappalainens foredrag ”Lagar mot diskriminering” holdt på Stopp Diskrimineringens seminar 13. mai 2003).

Er ”den gode viljes” strategi uttrykk for velferdsstatens naivitet eller styringsuvilje?

Det er naivt å tro at holdningskampanjer skal være god nok motivasjon til å styre de disposisjoner og valg som gjøres av produsenter og leverandører av varer og tjenester. Hittil har det vist seg at verken næringslivet eller det offentlige selv lar seg styre av ”den gode viljes” strategi. Ingen har så langt foreslått at man skal avskaffe lovgivningen som forbyr kjønns- og rasediskriminering, fordi den ikke passer inn i en velferdsstat.

    Historisk har det alltid vært motstand mot å erkjenne at noen utsettes for diskriminering, og denne erkjennelsen er fortsatt ikke til stede i Norden. La oss slå fast at:

Hvorvidt man forstår eller erkjenner at en gruppe blir diskriminert, beror på i hvilken grad man tror at gruppens forutsetninger og muligheter for å delta i samfunnet bestemmes av naturgitte eller menneskeskapte forhold.

    Man oppfattet ikke kvinners manglende deltakelse som et resultat av kvinneundertrykkelse så lenge man kunne forsvare at kvinner rent biologisk var skapt for å ivareta oppgavene i hjemmet, og ikke hadde de samme intellektuelle forutsetninger som menn. Rasediskrimineringen ble på samme måte forsvart med rasenes iboende underlegenhet.

    Det er vanskelig å tolke motsanden mot å ta i bruk effektive styringsverktøyer som vi vet vil virke, fordi det handler om bedriftenes profitt. Det er på tide å erkjenne at manglende deltakelse og likestilling for funksjonshemmede skyldes menneskeskapte barrierer, og disse ikke vil forsvinne uansett hvor mye velvilje som mobiliseres. Om vi når målet avhenger av at den Skandinaviske velferdsstaten kvitter seg med sin styringsuvilje og skifter fokus. Siden reparasjonskostnadene nettopp er så store når man ikke tar hensyn til menneskers ulike funksjonsbetingelser ved investeringer og innkjøp, er det på alle måter samfunnsøkonomisk lønnsomt å skifte perspektiv fra sosialpolitikk til næringspolitikk.

En velferdsstat som er villig til å stille krav ved bruk av offentlige midler og legge juridiske føringer for private aktører, vil kunne realisere målet om full deltakelse og likestilling.

Historieløst av Sundby

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Det er med vantro vi leser Johanne Sundbys innlegg 10.11. «Historien om sorteringssamfunnet.» Her slår Sundby fast:

«De viktigste kriteriene har vært forankret i forestillinger om etnisk annerledeshet (rasisme), moralsk overlegenhet (religion) og seksuell puritanisme. Og kjønn, så klart.»

Majoriteten har definisjonsmakten, det har minoriteter alltid erfart. Men når Sundby i et innlegg som til og med er foranlediget av en debatt om fostre med funksjonsnedsettelser, klarer å skrive funksjonshemmede så enkelt ut av historien om sorteringssamfunnet, blir det ekstremt provoserende for oss som etter Sundbys mening ikke er blitt utsatt for sortering.

Levende funksjonshemmede har blitt forsøkt sortert bort gjennom hele historien Sundby.

I tidligere tider, satt ut om «byttinger», og med rasehygienen skulle man sortere ut alt som ikke ble sett på som gode arveegenskaper, mange funksjonshemmede ble sterilisert for å hindre videreføring av «dårlige» gener. Under Hitler skjøt sorteringen fart og funksjonshemmede ble forsøkt utryddet på mange måter, bl.a. barneeutanasiprogrammet som registrerte alle barn med ulike funksjonsnedsettelser inntil 3 år og såkalt Wild eutanasi som tok livet av funksjonshemmede på institusjoner også etter krigen

Sorteringen har egentlig aldri stoppet, men er nå på full fremmarsj gjennom bevegelsen for aktiv dødshjelp i begge ender av livet, ført an av moralfilosofen Singer som også har profilerte norske tilhengere, og støtte i stadig flere ungdomspartier.

Som Sundbys innlegg demonstrerer er bevisstheten om hva som har skjedd og skjer med verdens største minoritet, funksjonshemmede, ekstremt og farlig lav.

Det som skiller sorteringen av fødte funksjonshemmede fra alle andre forsøk på sortering, er nettopp det legitime i å fornekte at dette har noe med sortering å gjøre.

For i motsetning til de egenskaper Sundby erkjenner som illegitime å sortere etter, er variasjon i funksjonsevne fortsatt ikke erkjent som et naturlig mangfold innenfor menneskerasen.

Majoriteten gjør som Sundby og skriver funksjonshemmede like godt ut av historien om sortering, og velger suverent hvilke grupper som passer inn i egen definisjon.

For oss som har blitt forsøkt sortert bort i historien, er det en kraftig påminnelse hver gang om hvilken marginal status vi fortsatt har i samfunnet.

Har NRK doble standarder?

Av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Hvilke barn skal ikke støtes?

Det må vi spørre om når NRK nå vil sensurere bort ordet neger fra Pippi Langstrømpe.

Hensynet er høyverdig nok, siden man ikke vil støte barn. Men hvilke kriterier skal til for å bli tatt hensyn til? Eventyr og sanger er fulle av støtende ord etter nåtidens etiske standarder.

Men viktigere er det at de er fulle av stereotype og stigmatiserende fremstillinger, og ikke minst om funksjonshemmede. Så selv om også Disney nå vil sensurere bort dverg og isteden kalle eventyret Snøhvit og de syv kortvokste, endres ikke det faktum at særlig kortvokste mennesker og ordet dverg dukker opp overalt i barne- og ungdomskulturen, i likhet med pukkelrygg og klumpfot og mye annet. Vi har ikke hørt NRK bekymre seg over dette. Derimot sender statskanalen et signal til barn om at alle barn ikke er like viktige å ta hensyn til, det avhenger av hvilke kjennetegn barnet har.

Siden det er absurd å tenke seg sensur av alle åndsverk i tråd med gjeldende etiske standarder, disse vil heller ikke bli stående til evig tid, blir det viktigere å lære barn at man hadde andre ord og andre forestillinger om folk før.

Hvorvidt man lykkes med det, vil avhenge av hvilke ord og fremstillinger som er i bruk i dag om annerledesheter. Det er derfor et paradoks at det ser ut som om det er de ordene som er minst i bruk i dag, man er mest opptatt av å sensurere ut av åndsverk fra fortiden for ikke å støte barn. Barn arresterer sine besteforeldre når de sier neger, og opptrer dermed som språkpoliti selv. Det bør være mer maktpåliggende å fjerne stigmatiserende og krenkende ord og fremstillinger som ikke bare ble brukt før, men som brukes av både NRK og andre fortsatt. Det gir lite troverdighet å gå til så drastisk skritt som å sensurere fortidens åndsverk, hvis man samtidig ignorerer stigmatisering i dag.

Rydd opp i dagens språk og stereotypiske fremstillinger

Mens Pippirasisme-debatten raser, blir vi raskt minnet på realitetene i nåtiden. På Dagsnytt 18 fredag 3.10. refererer Hege Holm til deltakerne i Ingen grense som «folk med de underligste handikapp». Vi spør derfor om NRK også finner det naturlig å si folk med de «underligste» hudfarger, språk, skikker, kulturer, religioner, seksuelle legninger?

Det var kanskje ikke så rart at vi kritiserte NRK for å sende «freakshow» på funksjonshemmedes bekostning. De som deltok hadde overhode ikke underlige handikap, men det er nettopp det «blikket» konseptet spiller på. Synlig funksjonsnedsettelse er god underholdning. Samtidig gir et like synlig fravær av folk med ulike funksjonsnedsettelser i det ellers mangfoldige NRK, et uheldig signal til befolkningen.

For mens NRK sliper og polerer språk og mangfoldsperspektiv overfor bestemte grupper, blir funksjonshemmede hele tiden minnet om at vi ikke tilhører dette viktige og ønskede «vi» mangfoldet. For eksempel når NRK konstruerer fenomenet psykiatridrapene, som om det skulle være en sannhet at mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser er farlige, og inviterer det norske folk til å delta i en debatt som stigmatiserer en stor gruppe. NRK bruker stadig ord som invalid (uten verdi) og døvstum (myte om at døve ikke kan snakke). Begreper som sinnssykt og døvt hagler i programmer spesielt rettet mot unge, til tross for protest fra de berørte som faktisk ikke synes det er så morsomt at døvt blir brukt som synonym for manglende utstråling og tomhet. Selvsagt vil vi ikke sensurere bort alle slike ord, men vi etterlyser samme refleksjonsnivå og standard for språkbruk overfor alle grupper.

Mens bare kristne miljøer nå sier «de» homofile, insisterer NRK på å si «de» funksjonshemmede, uten å reflektere over hvorfor man ikke lenger sier de homofile. Begrepet «funksjonsfrisk» er også standard i NRK, uten å reflektere over at det ikke finnes «funksjonssyke», og at ved å bruke frisk fastholder myter om at nedsatt funksjon er lik sykdom.

Fordomsfullt språk og stereotype fremstillinger avdekker kunnskapsløshet som kunne vært avhjulpet med rekruttering av mennesker med påkrevd kunnskap som NRK helt klart mangler. Det er jo både på grunn av behov for kompetanse og for å sikre at NRK fremstår som statskanal for hele befolkningen, at man vektlegger andre typer mangfold.

Dette kunnskapshullet kommer også til uttrykk ved at vi finner svært lite politisk analyse av funksjonshemmedes marginale stilling i samfunnet i et diskriminerings- og likestillingsperspektiv, både i radio og TV, sammenlignet med andre utsatte og marginaliserte grupper. Manglende politisk kunnskap på området, gjør det lett å holde fast ved «gamle» perspektiver. Det blir mye fokus på individet og dets kjennetegn, dvs. et medisinsk perspektiv.

Mangfold ivaretas også ved deltakelse i politisk debatt. Det er imidlertid en sjeldenhet at funksjonshemmede anses aktuelle for å delta i debatter, f.eks. i språkdebattene. NRK har ikke hatt en eneste større debatt om diskriminering av funksjonshemmede, og det skyldes som kjent ikke at diskrimineringstemaet ikke tas opp i NRK. NRK har ofte oppslag om underrepresentasjon, marginalisering og holdningsdiskriminering av andre utsatte grupper. Siden NRK har en viktig dagsordenfunksjon, har NRK også stor innflytelse på hva politikere er opptatt av. Vi oppfordrer NRK til selv å undersøke egne standarder, hvem som slipper til og hvilke perspektiver som kommer fram.

Vi tør trygt påstå at funksjonshemmede også for statskanalen utgjør «de andre».

Forståelsen av diskrimineringsfenomenet

1.       Hva er diskriminering og hvem diskrimineres?

For å kunne bekjempe diskriminering er det ikke tilstrekkelig å øke bevisstheten om hva diskrimineringen består i og hvilke utslag den gir seg. Bevisstgjøring omkring selve diskrimineringsfenomenet; dets vesen, er like viktig. I dette avsnittet vil vi derfor redegjøre for vår forståelse av fenomenet, og vise hvor viktig forståelsen er for valg av strategier og virkemidler.

Diskriminering er i regelen utslag av fordommer; dvs. å dømme noen på forhånd på en måte som får negative konsekvenser for den eller de som rammes. Fordommer er oftest knyttet til egenskaper og eller kjennetegn ved personer og grupper, gjerne synlige og tydelige, f.eks. grått hår, mørk hudfarge, spasmer, overvekt, atferd og fremtoning. Svært ofte er fordommene knyttet til kroppslige kjennetegn, men også livssyn, politisk overbevisning, seksuell orientering og fødested, gir grunnlag for fordommer. Videre knyttes fordommer til handlinger som prostitusjon, lovbrudd, rusbruk, på en slik måte at handlingen blir det dominerende kjennetegn ved personen selv på samme måte som kjønn og alder:

den kriminelle, den tidligere straffedømte, den narkomane, den prostituerte.

Personen blir handlingen sin.

Årsakene til at det oppstår fordommer som slår ut i diskriminering er mange og sammensatte. Manglende kunnskap om og kjennskap til personer og grupper som fremstår som fremmede og annerledes ut fra den herskende normen i et miljø eller et land, bidrar til dannelse av negative tanker og tenkemåter. Hva som oppfattes som avvik og mystisk varierer kulturelt, geografisk og historisk. Erkjennelsen av at avvik ikke er naturgitt, men sosialt skapt er en forutsetning for å erkjenne diskriminering.

Hvorvidt det erkjennes at en gruppe diskrimineres avhenger av om gruppens manglende deltakelse forklares og forsvares med egenskaper ved gruppen selv; fysiske, psykiske, atferdsmessige. Eksklusjon opprettholdes og legitimeres ved henvisning til naturgitte årsaksforhold, ikke kulturelle og sosiale.

2.       Diskrimineringsfenomenets sanne vesen – kollektiv opprettholdelse

Den vanlige måten å forstå diskrimineringsfenomenet på, er at det finnes to kategorier mennesker: de som diskriminerer og de som blir diskriminert. Både i forskning, litteratur og andre kunstneriske utrykk, i offentlig debatt og i politikken, settes fokus på en marginalisert gruppe om gangen. Enten står diskriminering av innvandrere på dagsorden, eller kvinner, eller homofile. Dette fokuset opprettholdes ikke minst av det faktum at de ulike gruppene organiserer seg i hver sine fora og miljøer med gruppespesifikke saker og talspersoner.

Det skapes et bilde av at en gruppe hele tiden rammes av andres diskriminering, gruppen tildeles en ensidig offerrolle, mens resten av samfunnet som oftest majoriteten, gis ansvaret for diskrimineringen. Diskrimineringsfenomenet fremstår på denne måten som et statisk fenomen, hvor ”skylden” er fordelt en gang for alle.

Denne forenklede, men besnærende måten å forstå diskrimineringsfenomenet på, tilslører hvilke mekanismer som egentlig opprettholder fenomenet, og i verste fall også bidrar til å bevare og beskytte det.

Det er ikke slik at en gruppe som utsettes for diskriminering, kan sies å være mer opplyst og aksepterende i forhold til andre utgrupper. Det å erfare diskriminering gir dessverre ikke en innsikt som hindrer at man selv diskriminerer andre. Det er heller ikke riktig at diskrimineringsfenomenet kan forstås som et majoritets-minoritetsfenomen. Dersom man skal forstå diskrimineringens vesen, må man forholde seg til at dette foregår langs flere dimensjoner, på flere plan og på kryss og tvers av de utsatte gruppene avhengig av situasjon og samfunnsforhold. På denne måten kan vi forklare at det er den hvite minoritet som stadig har ledet an i undertrykkelsen av majoriteten av ikke-hvite.

Dersom alle som blir utsatt for diskriminering, enten det er de ikke-hvite som utgjør majoriteten av verdens befolkning, kvinner som utgjør halvparten eller funksjonshemmede, homofile, religiøse eller andre minoriteter, ikke selv hadde diskriminert noen, ville fenomenet ikke forekommet; rett og slett fordi alle dem som utsettes for diskriminering utgjør den suverene majoritet. Uten denne erkjennelsen i bunnen, kommer man svært kort i å forstå og bekjempe diskrimineringsfenomenet. Så lenge den enkelte av oss opprettholder fordommer mot andre, opprettholdes fenomenet.

Bekjempelsen av diskrimineringsfenomenet betinger derfor en erkjennelse hos den enkelte person og gruppe om å bekjempe egne fordommer. Bare kunnskap om hvordan vi selv tenker om andre, gir innsikt i hvorfor andre tenker fordomsfullt om oss. Det er denne innsikten og erkjennelsen som mangler både på individnivå, gruppenivå og samfunnsnivå.

3.       Diskriminering – et ”nytt” fenomen i Norge

Hvordan har diskrimineringsfenomenet blitt forstått i Norge?  Er det blitt erkjent at grupper diskrimineres? Det er særlig to kilder som er av interesse når disse spørsmålene skal besvares; offentlige dokumenter og lovgivning. Dersom erkjennelsen av at befolkningsgrupper utsettes for diskriminering er høy, vil det gjenspeiles i politiske dokumenter. Videre vil lovgivningen kunne fortelle noe om hvilke grupper som anses mest utsatt og har størst behov for rettslig vern.

Begrepet diskriminering har inntil for få år siden kun vært tatt i bruk av de miljøer, organisasjoner, aktivister og forskere som representerer den marginaliserte gruppen selv; først og fremst kvinner. Arbeiderpartikvinnene foreslo opprinnelig en lov mot kvinnediskriminering, men nådde ikke fram. Isteden fikk Norge i 1979 en Likestillingslov som forbyr forskjellsbehandling av kjønnene. På dette området skiller Norge seg likevel ut fra andre land, ved at det var kjønn som først fikk et rettslig vern mot ulik behandling. Med den amerikanske Civil Rights Act fra 1964 som forbilde, har land etter land vedtatt vern mot rasediskriminering, mens kvinner, homofile, funksjonshemmede, religiøse minoriteter og andre grupper, har ventet lenge på en erkjennelse av å være utsatt for diskriminering. Et unntak er Canada som allerede i 1977 vedtok en Human Rights Act som gjelder omfatter diskriminering på mange grunnlag.

Selv om begrepet rasediskriminering har vært et vanlig og mye brukt begrep i Norge i flere tiår, har ikke det uttrykk for en erkjennelse av slik diskriminering i Norge, men tvert imot referert til USA og andre land. Det er imidlertid i forbindelse med rasisme begrepet diskriminering har kommet inn i offentlige dokumenter og blitt et hyppig brukt begrep i ulike sammenhenger som media, forskning, utdanning, fagbevegelse osv. Diskriminering er i dag først og fremst brukt om og i tilknytning til rasisme.

Diskrimineringsbegrepet, slik det er brukt i disse sammenhengene, omfatter mer eller mindre eksplisitt uttrykt, også religiøse minoriteter.

I april vedtok Stortinget en omfattende sivilrettslig lov mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, språk, nasjonal opprinnelse, avstamning, religion og livssyn som har fått betegnelsen diskrimineringsloven.

Når det gjelder erkjennelsen av at seksuell orientering (tidligere betegnet som homofile) er et diskrimineringsgrunnlag, er den av relativt ny dato.

At funksjonshemmede diskrimineres ble første gang slått fast av et offentlig utvalg i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. Når man ser bort fra offentlige dokumenter som omhandler arbeidsmiljølovens § 54, er det ikke slått fast av Regjeringen i et offentlig dokument at funksjonshemmede diskrimineres. Det har i flere år blitt satt fokus på at gruppen funksjonshemmes i møte med omgivelsene, og uttrykk som funksjonshemmende barrierer er brukt flere steder. Det har imidlertid vist seg at selv om manglende deltakelse i stadig større grad forklares med feil og mangler ved omgivelsene i stedet for ved individet, kan det være langt fram til en forståelse av utestengningen som et uttrykk for diskriminering. I NOU 2005:8 om lovforslaget til en lov om diskriminering og tilgjengelighet, slår imidlertid Syseutvalget fast at etablering av fysiske barrierer handler om diskriminering.

Aldersdiskriminering har om mulig stått på dagsorden i enda mindre grad enn funksjonshemning som diskrimineringsgrunnlag. Men i likhet med funksjonshemning er det Norges implementering av EUs rammedirektiv om diskriminering i arbeidslivet som er årsaken til at alder i det hele tatt er inkludert blant diskrimineringsgrunnlagene. For begge grupper gjelder det at de kun er omfattet av arbeidsmiljølovens § 54. I Norge oppfattes alder i diskrimineringssammenheng utelukkende som høy alder. I offentlige dokumenter, medier osv. er det rettighetsbegrepet som benyttes når barn og funksjonshemmede omtales.

4.       Diskriminering – et fenomen som krever rettslig vern

Trenden i andre land og ikke minst i EU, er at fokuset settes på flere diskriminerte grupper når diskriminering står på dagsorden, ikke på en og en, slik vi har vært vant til i Norge. Denne trenden tvinger fram et skifte i statenes holdning til hva diskriminering er, og med det en erkjennelse av at selv de best fungerende velferdsstater ikke har klart å eliminere diskrimineringsfenomenet.

Når vi har sett at Norge som andre land har brukt lang tid på å erkjenne alder og funksjonsevne som diskrimineringsgrunnlag, skyldes det som påpekt innledningsvis at manglende deltakelse i samfunnet har blitt forsvart med biologiske årsaksforklaringer. Detter er imidlertid ikke noe nytt. Tvert imot, ble det vitenskapelig bevist hvorfor kvinner og svarte ikke kunne delta på de arenaer hvor kunnskap og makt ble fordelt. Det ble hevdet at de fra naturens side var underlegne mht. intellektuell kapasitet. Kvinners biologi beviste at kvinner var skapt til å være hjemme; føde barn og være gode mødre og husmødre, Intelligenstester brukt på amerikanske soldater beviste at afroamerikanere skåret mye lavere.

Så lenge et samfunn godtar at en gruppe ikke kan delta på lik linje med den øvrige befolkning, dvs. at gruppen ikke har krav på å få innfridd samme borgerrettigheter som andre borgere,

Folkemøte – «bare for hvite»

Av Berit Vegheim

Leder Stopp Diskrimineringen

Under tittelen «Hva kan NRK gjøre for deg?» holder NRK 14.8. under Arendalsuka et folkemøte om bord på båten Paviljongen som ikke er tilgjengelig for folk med rullestol.

Folkemøtet holdes midt i Arendal, i Pollen, og ALLE kan se at båten umulig kan entres med rullestol. NRK kunne like gjerne satt opp et skilt hvor det står: «Adgang bare for gående».

Men selv om dette lovbruddet skjer midt i synet på statsminister, likestillingsminister, likestillingsombud, partipolitikere av alle slag, og hele eliten av journalister på jakt etter godt stoff, reagerer ingen på denne åpenbare diskrimineringen, bortsett fra funksjonshemmede selv. Det ble satt opp skilt med overtydelig budskap: rød strek over rullestol.

Hvordan ville reaksjonene vært om det hadde stått et skilt ved NRK sin båt: «Bare for hvite»?

Vi er ikke i tvil om at mediene ville vært fulle av velberettiget fordømmelse av NRK, og at køen av sinte politikere, opinionsledere etc. til hele floraen av debattfora, ville være endeløs.

Dessuten ville statskanalen ha mistet sin legitimitet for godt.

Vi har ikke funnet ett oppslag eller en debatt om at NRK diskriminerer funksjonshemmede og bryter Likestillings- og diskrimineringsloven.

Men ALLE vet at eksempler som folkemøte bare for hvite, heterofile, kristne, menn er så skrudd at det er useriøst bare å antyde det. Heldigvis.

Men det er nøyaktig den samme uhørte diskrimineringen vi kjemper mot.

Et tydeligere uttrykk for hvilken posisjon og status funksjonshemmede faktisk har i samfunnet, finner man ikke enn dette: et folkemøte som ekskluderer folk på grunnlag av funksjonsevne, og den totale taushet fra majoriteten når dette skjer.

Og bare for å komme enhver unnskyldning om at dette var en glipp – uheldig enkelttilfelle – i forkjøpet; dette er ikke første gang NRK gjør seg skyld i denne typen diskriminering.

I 2009 uttalte Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, i klagesak 09/1712: «at NRK handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne da de valgte å legge et folkemøte til Christiansholm festning.»

http://www.ldo.no/nyheiter-og-fag/klagesaker/2010/NRK-brot-forbudet-mot-indirekte-diskriminering/

Vi kunne sagt mye om at nettopp funksjonshemmede har all verden gode grunner til å delta på NRK sitt folkemøte for å fortelle NRK hva vi synes om NRK og hva NRK kan gjøre for oss.

Blant annet ville vi etterlyst funksjonshemmedes stemme i de utallige debattene om diskriminering og eksklusjon.

Som når man nok en gang åpenlyst inviterer til folkemøte – bare for gående.

FN stenger minister i rullestol ute fra toppmøte

Av Berit Vegheim, Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen

En minister stenges ute fra FNs klimatoppmøte.

Kan det blir mer skandale enn dette? Selveste FN stenger ute en minister.

Men hvor blir det av krigstypene og protestene?

Mediedekningen forteller oss hva norsk og utenlandsk presse synes er viktig med hendelsen. Det mest avslørende for dagens holdningsklima er at ministerens diagnose går igjen i medieoppslagene, som om den skulle ha noe som helst med saken å gjøre.

La oss tenke oss (selv om det er nesten umulig å gjøre det) at en minister ble stengt ute fra et toppmøte på grunn av hudfarge. Budskapet om utestengningen ble hver gang ledsaget av en forklaring om at årsaken til ministerens hudfarge er at far tilhører x-etnisitet og mor kommer fra y-land.

Absurd? Irrelevant? Ja – helt absurd og vanvittig irrelevant.

Saken handler jo om at ministeren er utsatt for rasisme – punktum.

Så en slik forklaring ville ikke vært noe pressen kunne være stolt av, og mest sannsynlig ville det brutt ut en storm av beskyldninger om rasistiske medier.

Helt berettiget.

Det mediene burde vært opptatt av nå er følgelig hvordan det i det hele tatt er mulig i 2021 å avholde et toppmøte der ikke alle ministre er sikret adgang.

Det faktum at det er helt utenkelig for FN, vertslandet og verdens ledere i 2021, at en minister skulle bruke rullestol, fortjener full oppmerksomhet fra verdenspressen.

Akkurat som tilfellet ville vært om en homofil eller ikke-hvit minister var stengt ute.

Hva forteller ikke det om hvor marginal posisjon funksjonshemmede har?

Videre burde mediene skrike opp om det skandaløse i at representanter fra vertskapet fraskriver seg ansvaret.

Skandalen blir nemlig ikke mindre av at Storbritannias energiminister Eustice er så frekk at han legger skylden på Israels delegasjon for og ikke å ha meldt inn at de har en minister med det han kaller «spesielle behov».

Ikke rart at dette gikk galt når slike forhistoriske holdninger legger premisser for hvem som skal få adgang. Alle har nøyaktig det samme behovet her: å få adgang.

COP26 – Det mest eksklusive og ekskluderende klimatoppmøte noen gang

Det som har preget medieoppslagene den første uken av toppmøtet, er den nøkterne tonen i oppslagene. Mediene ser seg selv som formidlere av det som skjer, bl.a. Nettavisen og VG.

Man skal lete grundig og lenge for å finne medier, statsledere eller opinionsledere som faktisk «raser» mot arrangør og FN. Bortsett fra funksjonshemmede selv, er det få som bruker begreper som ableist og disablist – dvs. majoritetens ignoranse og funksjonsdiskriminering.

Klima- og miljøaktivister har beskrevet toppmøtet som det mest ekskluderende noen gang

Kritikken handler både om at det er en festival for det globale nord, dårlig tilrettelegging for deltakelse fra sivilt samfunn, også digitalt og elendig logistikk, bl.a. flere timer lange køer foran en eneste inngang. Allerede der settes folks utholdenhet, dvs. funksjonsevne, på en alvorlig prøve.

Og for oss er det viktig at aktivistene også fremhever den elendige tilretteleggingen for funksjonshemmede spesielt.

For selv om det mest skandaløse er at en minister ikke fikk adgang, er det også en skandale at toppmøtet er nesten umulig å delta på for syns- og hørselshemmede. FN har ikke engang sikret tegnspråktolker. Her er budskapet tydelig; når verdens elite skal redde verden, kan man ikke kaste bort tiden på folk som har «spesielle behov».

En kan spørre seg om vi lever i en sivilisert verden når den styres av en majoritet som fortsatt finner det legitimt å ignorere verdens største minoritet så fullstendig. I en sivilisert verden skal ingen trenge å melde fra om at de kommer til et møte hvor de er invitert. Det er FN som har det hele og fulle ansvar for sine arrangerementer, ikke gjestene. Den individualiseringen og stigmatiseringen vi er vitne til her, strider mot menneskerettighetene.

Israels utenriksminister, Yair Lapid, treffende uttalte: – Det er umulig å ta vare på fremtiden, klimaet og bærekraften om vi ikke først tar vare på mennesker og personer med nedsatt funksjonsevne.

Israels statsminister skal ifølge CNN ha truet med å trekke hele delegasjonen, og det ville trolig flere land ha gjort, gjerne med Norge i spissen, dersom ministeren hadde blitt nektet adgang på grunn av rasisme eller homofobi.

Da ville også NRK ha blandet seg inn i debatten. Nå har vi ikke hørt et ord om saken fra statskanalen.

Spørsmålet er jo om norske medier i det hele tatt har egne meninger om hendelsen.  Oppfatter de at det er noen skandale skjedd, eller er det for dem naturlig at folk i rullestol ikke kan forvente en trinnfri adkomst?

De talløse oppslagene som har feil fokus, dvs. fokus på folks funksjonsnedsettelse, og ikke på de funksjonshemmende omgivelsene og holdningene, gir god grunn til å stille det spørsmålet.

For funksjonshemmede er dette uansett en kraftig påminning om at vi fortsatt er annenrangs borgere.

Som vi skrev til UN på twitter: Hvordan skal vi ha tillit til FN når FN nekter en minister med nedsatt funksjonsevne adgang til et toppmøte?

Det er de «virkelige» rettighetene som Norge vil bryte

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Ikke overraskende stemte Stortinget 9.3. for 3. gang mot å inkorporere FN konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter, CRPD, i norsk lov.

Dersom man har fulgt med, vet man hvorfor norske myndigheter helt siden ratifiseringen i 2013, ikke vil gi CRPD samme status som de øvrige menneskerettskonvensjonene som Norge har ratifisert.

Man skulle kanskje tro at siden norske politikere mener norsk lovverk er i samsvar med konvensjonen, burde det ikke være noe problem å inkorporere den. Og ettersom CRPD ikke gir nye rettigheter, men i likhet med FNs barnekonvensjon og kvinnekonvensjon, kun tydeliggjør de rettigheter som allerede er nedfelt i FNs to kjernekonvensjoner; konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, SP, og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK, fremstår det uforståelig at våre folkevalgte ikke vil gi CRPD samme status som alle andre menneskerettskonvensjoner Norge er part av.

Forklaringen er å finne i Norges to tolkningserklæringer som ble avgitt ved ratifiseringen av CRPD. I disse forbeholder Norge seg retten til å fortsette med tvungen helsehjelp som det så misvisende heter (dvs. tvangs-behandling, -innleggelse, -medisinering) i strid med CRPD artikkel 14, og å frata funksjonshemmede rettslig handleevne (umyndiggjøre) i strid med artikkel 12. Norge er ett av kun hhv. 4 og12 land som har reservert seg på denne måten, dvs. i erkjennelse av at egen lovgivning nok ikke er i samsvar med konvensjonen.

Så når Høyres representant Tetzschner i Stortingsdebatten fortsetter å insistere på at CRPD ikke handler om de grunnleggende rettighetene, avholdelsesplikter som han sier, driver han bevisst villeding. Han trekker nemlig selv frem de mest grunnleggende sivile rettigheter av alle: retten til å være en myndig person og frihet fra tvang.

CRPD som barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, gir ikke nye rettigheter. Retten til å være myndig og frihet fra tvang er allerede rettigheter nedfelt i FNs konvensjon SP, som slår fast at alle rettigheter gjelder uten noen form for forskjellsbehandling på noe grunnlag, inklusive funksjonsnedsettelse.

Likevel måtte det tydeliggjøres at heller ikke kvinner kan umyndiggjøres i FNs kvinnekonvensjon artikkel 15, og det er nettopp denne artikkelen som er modell for CRPD artikkel 12 som forbyr statene å frata noen rettslig handleevne på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Vi har mer sans for justisminister Monica Mælands innrømmelse i debatten:

«Hvis det skal tolkes slik kan man aldri kan ta fra rettslig handleevne og vergemål, vil sentrale bestemmelser i norsk lov være i motstrid.»

Ja, det er nettopp slik det skal tolkes.

Og derfor har Norge gjentatte ganger fått kritikk fra FN, ikke minst under høringen i CRPD-komiteen i mars 2019, hvor komiteens høringsansvarlig uttalte at han var sjokkert over at Norge ikke ville gi CRPD samme status som de andre FN konvensjonene.

Videre har Norge blitt bedt av andre land om å trekke tolkningserklæringene, og FNs spesialrapportør for funksjonshemmedes menneskerettigheter konstaterte at tolkningserklæringene fra Norge er i strid med Wientraktaten om folkeretten, fordi de går imot selve formålet med konvensjonen.

Når partiene som stemte imot, stadig skylder på CRPD-komiteens vidtrekkende tolkning, må de minnes på at tolkningserklæringene ble avgitt før komiteen hadde tolket noe som helst. Så når Norge fant det påkrevd å «reservere» seg mot teksten i artikkel 12 og 14, skjedde det fordi man visste at man hadde tapt kampen i forhandlingene av CRPD.

Det er lite hjelp i innsikter som denne i stortingsmelding 10 (2014-15): «Menneskerettighetene er individets rettigheter overfor myndighetene i landet, og det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt. Menneskerettighetene gir dermed et vern mot maktmisbruk og er grunnleggende byggesteiner i et demokratisk samfunn», dersom statens egne myndigheter ikke erkjenner at de selv begår overgrep og inngrep i strid med grunnleggende menneskerettigheter overfor sine borgere.

Unødvendig presisjon kanskje: dette budskapet er selvsagt ikke rettet mot Norge selv, men som vanlig en irettesettelse av andre land.

Når skal funksjonshemmede få status som borgere med fulle menneskerettigheter i Norge?

Skivebom av Eliassen

Innlegg av Berit Vegheim, leder av Stopp Diskrimineringen

I spalten «Sant å si» i Sortlandsavisa 25.2.2016 kommer journalist Vidar Eliassen med følgende hjertesukk: «Hvorfor må språket alltid pakkes inn?»

Det kan sikkert være masete for journalister å holde tritt med hvilke ord og betegnelser som er politisk korrekte til enhver tid. Men det som får oss til å sperre opp øynene, er eksemplet som er valgt:

Ord som handikappet kan man slett ikke bruke lenger, og knapt nok funksjonshemmet. Det foretrukne ordet er «bruker».»

Mener virkelig Eliassen at det er dette som har preget den store «språk(opp)vasken» de siste årene? Det er vel omtalen av andre grupper enn funksjonshemmede som er blitt finslipt i redaksjonene. For mens begreper som neger og sigøyner forsvant nærmest over natta, har vår kamp for å få bl.a. journalister til å forstå begrepet funksjonshemmet pågått siden 70 tallet, uten hell. Dette handler nemlig ikke om innpakning, men om å få frem at mennesker funksjonshemmes av omgivelsene. Men dette forsøket på å «friskmelde» oss har møtt en mur av motstand som hver dag manifesterer seg i medias notoriske bruk av det meningsløse begrepet «funksjonsfriske» som om folk som har nedsatt syn, hørsel osv. er syke. Denne villfarelsen vedlikeholder fordommer som fører til at folk ikke får arbeid.

Vi antar at det skyldes samme manglende bevissthet om eller interesse for begrepenes innhold når Eliassen påstår at det foretrukne ordet er «bruker». Mulig at forvaltningen kan skape et slikt inntrykk, men vær sikker: vi kjemper mot å bli redusert til brukere. Og igjen ser vi at medias ellers så fininnstilte filtre ikke er på når funksjonshemmede omtales, da kan vi lese: «PU-klient», «PU-bruker», invalid, pasienttransport (taxikunde), overskrifter som rullestol-dødsfall osv.

Det er faktisk så langt igjen til språkbruken kommer opp på det samme anstendige og bevisste nivå som gjelder andre minoriteter, at det kan nærmest se ut til at funksjonshemmede er valgt fordi Eliassen ikke vil ha et rabalder om hva som er PK-språk.