Category: Våre innlegg

Ja, til inkludering i mangfoldet

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen
Dagsavisen 11.12.05

Stopp Diskrimineringen støtter forslaget til YS-leder Randi G. Bjørgen i Dagsavisen 3.12.05, om at IA-avtalen må inkludere innvandrere. Det er en selvfølge at de mest utsatte gruppene på arbeidsmarkedet omfattes av avtalen.
Men når YS-lederen fastslår at: ”I tillegg vet vi at arbeidsledigheten er størst blant innvandrere.”, tenker vi at denne påstanden er gjentatt så ofte at den til slutt har blitt en sannhet som åpenbart ingen opplever behov for å få verifisert. Vi etterlyser data som viser at dette er sant. Arbeidsløsheten blant funksjonshemmede er mange ganger større enn blant innvandrere, faktisk over 50 % blant flere grupper. Det er ingen grunn til at dette ikke skal telles med når fagbevegelsen eller andre vil tale arbeidsløses sak.
YS-lederens forslag om at delmål to i IA-avtalen skal være å øke mangfoldet i arbeidslivet, innebærer et statusløft for funksjonshemmede som for første gang blir talt med i ”mangfoldet”. Funksjonshemmede telles aldri med når myndighetene uttrykker sin målsetting om å gjenspeile mangfoldet i befolkningen, verken i statlige og kommunale stillingsannonser eller i politiske dokumenter. Mangfoldet er kjønn, alder og minoritetsbakgrunn, dvs. etniske og nasjonale minoriteter. Den største minoriteten i Norge, funksjonshemmede, er ekskludert fra slike målsettinger. Svært tydelig ble dette da kritikken raste mot den rød-grønne regjeringen etter valget. Ikke en gang når Kristin Halvorsen medgir i Dagsavisen 23.10.05, at de ikke ivaretar demokratiet, fordi: ”Regjeringen skal representere bredden i folket”, er funksjonshemmede regnet med. Norge har et stort demokratisk underskudd når en minoritet på 17 % ekskluderes fra ”mangfoldet i befolkningen” og ikke engang savnes i en debatt om representativitet.

Regjeringens eksklusive inkluderingspolitikk

av Berit Vegheim, daglig leder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen

Aftenposten 6.3.06

Etter 4 måneder med rød-grønn regjering konstaterer vi å ha fått nok en regjering som står for systematisk forskjellsbehandling av marginaliserte befolkningsgrupper. Til tross for komitémerknader i opposisjon og fagre ord i regjeringserklæringen om det motsatte, erfarer vi at den nye regjeringen bidrar til å opprettholde, og til dels forsterke den eksklusive diskriminerings- og likestillingspolitikken som hittil har vært ført av alle regjeringer. Siden denne regjeringen har ønsket å profilere seg på inkluderingspolitikk, blir det paradoksalt nok tydeligere enn noen gang at ikke alle marginaliserte grupper har samme status.

Det burde ikke overraske, siden vi fikk et sterkt varsel om den eksklusive tenkemåten allerede før regjeringskabalen var ferdig lagt. Etter massiv kritikk i offentligheten, for lav kvinneandel og manglende representasjon fra etniske minoriteter, tok SV-leder Kristin Halvorsen knallhard selvkritikk i media, og til Dagsavisen 23.10.05, uttalte hun under overskriften ”Tar selvkritikk for fargeløs regjering:

”– Det er ikke bare snakk om å ivareta vår egen integritet, men også å ivareta demokratiet. Regjeringsapparatet skal representere bredden i folket og det gjør vi ikke på denne måten, sier Halvorsen.”

Enhver som bekjenner seg til grunnleggende demokratiske prinsipper, dvs. at alle borgere faktisk teller likt i samfunnet, burde ha stilt spørsmålstegn med troverdigheten til en statsråd som åpenbart mener det er legitimt å velge ut en liten minoritet (etniske minoriteter utgjør 5,7 % av befolkningen) som garantist for at bredden i befolkningen er representert. Hvordan kan det være legitimt å ignorere den største nasjonale minoriteten: funksjonshemmede, som utgjør ca. 17 %, i et utspill som ifølge Halvorsen selv dreier seg om noe så viktig som å sikre ivaretakelsen av demokratiet?

Sin sanne vilje til å sidestille diskriminerte grupper, hadde de rød-grønne mulighet til å vise fra første dag. Da overtok de et forslag til forskrift for Likestillings- og diskrimineringsombudet med et mandat som påla Ombudet å drive en egen veiledningstjeneste for å fremme etnisk mangfold i arbeidslivet. Påpeking av at også de andre gruppene som diskrimineres i arbeidslivet hadde trengt samme målrettede innsats, gjorde like lite inntrykk på den nye regjeringen som på den avgåtte. Og et møte Stopp Diskrimineringen hadde med politisk ledelse i BFD, bekreftet at denne forskjellsbehandlingen av diskriminerte grupper anses som helt uproblematisk også i den nye regjeringen.

Regjeringens eksklusive inkluderingspolitikk kommer kanskje tydeligst fram når Arbeids- og inkluderingsdepartementet opererer med helt ulike mål og midler for å få funksjonshemmede og innvandrere i arbeid. Nylig lanserte AID flere offensive tiltak, bl.a aktivitetsplikt hos store statlige arbeidsgivere, for å få innvandrere i arbeid. Og mens innvandrere ifølge arbeidsministeren bør være representert på statlige arbeidsplasser etter andel i befolkningen på stedet, er staten fornøyd med en andel på 5 % funksjonshemmede.

Videre er det et uttalt mål i offentlige utlysningstekster å gjenspeile befolkningen, men igjen ser vi at funksjonshemmede ikke nevnes blant dem som oppfordres til å søke. Svært kritikkverdig blir den langt mindre offensive innsatsen for å få funksjonshemmede i arbeid, når man vet at gruppen har den suverent største arbeidsløsheten med godt over 50 % uavhengig av utdanningsnivå.

Eksemplene på systematisk utdefinering fra den diskriminerings- og likestillingspolitiske dagsorden er utallige. Men som den offentlige utredningen Fra bruker til borger (NOU 2001:22) slår fast, rokker det ikke ved myndighetenes legitimitet å sette hensynet til funksjonshemmede til side. Utredningen konkluderte med at funksjonshemmede trenger et rettslig diskrimineringsvern.

En hovedårsak til at denne eksklusive inkluderingspolitikken kan fortsette, er opplagt. I motsetning til de minoriteter som nesten daglig er på dagsorden og telles med, har ikke funksjonshemmede sterke alliansepartnere som f.eks. stiller spørsmålstegn ved troverdigheten til slike utspill som Halvorsens, og som minner politikere om at de ikke selv kan velge ut hvem som skal regnes med om demokratiet skal ivaretas. Det er tvert imot slik at de som opptrer i rollen som demokratiets voktere i offentligheten, enten det er forskere, politikere, media eller andre opinionsledere, har de samme befolkningsgruppene i tankene når de fremsetter kritikk om underrepresentasjon av minoriteter i ulike organer og fora.

Ingen verken etterlyser eller savner funksjonshemmede, og det er nettopp denne ultimate marginaliseringen som utgjør den største trusselen mot demokratiet i hele samfunnet; ikke nevnt og definitivt ikke savnet.

Fortsetter forskjellsbehandling

av Berit Vegheim, daglig leder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen

Aftenposten Aften debatt mellom Stopp Diskrimineringen og statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdep.
mars – april 2006

1. innlegg 6. mars 2006 – utspill fra Stopp DiskrimineringenFortsetter forskjellsbehandling
Etter 4 måneder med rød-grønn regjering konstaterer vi å ha fått nok en regjering som står for systematisk forskjellsbehandling av marginaliserte befolkningsgrupper. Til tross for komitémerknader i opposisjon og fagre ord i regjeringserklæringen om det motsatte, erfarer vi at den nye regjeringen bidrar til å opprettholde, og til dels forsterke den eksklusive diskriminerings- og likestillingspolitikken som hittil har vært ført av alle regjeringer. Siden denne regjeringen har ønsket å profilere seg på inkluderingspolitikk, blir det paradoksalt nok tydeligere enn noen gang at ikke alle marginaliserte grupper har samme status.
Det burde ikke overraske, siden vi fikk et sterkt varsel om den eksklusive tenkemåten allerede før regjeringskabalen var ferdig lagt. Etter massiv kritikk i offentligheten, for lav kvinneandel og manglende representasjon fra etniske minoriteter, tok SV-leder Kristin Halvorsen knallhard selvkritikk i media, og til Dagsavisen 23.10.05, uttalte hun under overskriften ”Tar selvkritikk for fargeløs regjering:
”– Det er ikke bare snakk om å ivareta vår egen integritet, men også å ivareta demokratiet. Regjeringsapparatet skal representere bredden i folket og det gjør vi ikke på denne måten, sier Halvorsen.”
Enhver som bekjenner seg til grunnleggende demokratiske prinsipper, dvs. at alle borgere faktisk teller likt i samfunnet, burde ha stilt spørsmålstegn med troverdigheten til en statsråd som åpenbart mener det er legitimt å velge ut en liten minoritet (etniske minoriteter utgjør 5,7 % av befolkningen) som garantist for at bredden i befolkningen er representert. Hvordan kan det være legitimt å ignorere den største nasjonale minoriteten: funksjonshemmede, som utgjør ca. 17 %, i et utspill som ifølge Halvorsen selv dreier seg om noe så viktig som å sikre ivaretakelsen av demokratiet?
Sin sanne vilje til å sidestille diskriminerte grupper, hadde de rød-grønne mulighet til å vise fra første dag. Da overtok de et forslag til forskrift for Likestillings- og diskrimineringsombudet med et mandat som påla Ombudet å drive en egen veiledningstjeneste for å fremme etnisk mangfold i arbeidslivet. Påpeking av at også de andre gruppene som diskrimineres i arbeidslivet hadde trengt samme målrettede innsats, gjorde like lite inntrykk på den nye regjeringen som på den avgåtte. Og et møte Stopp Diskrimineringen hadde med politisk ledelse i BFD, bekreftet at denne forskjellsbehandlingen av diskriminerte grupper anses som helt uproblematisk også i den nye regjeringen.
Regjeringens eksklusive inkluderingspolitikk kommer kanskje tydeligst fram når Arbeids- og inkluderingsdepartementet opererer med helt ulike mål og midler for å få funksjonshemmede og innvandrere i arbeid. Nylig lanserte AID flere offensive tiltak, bl.a aktivitetsplikt hos store statlige arbeidsgivere, for å få innvandrere i arbeid. Og mens innvandrere ifølge arbeidsministeren bør være representert på statlige arbeidsplasser etter andel i befolkningen på stedet, er staten fornøyd med en andel på 5 % funksjonshemmede. Videre er det et uttalt mål i offentlige utlysningstekster å gjenspeile befolkningen, men igjen ser vi at funksjonshemmede ikke nevnes blant dem som oppfordres til å søke. Svært kritikkverdig blir den langt mindre offensive innsatsen for å få funksjonshemmede i arbeid, når man vet at gruppen har den suverent største arbeidsløsheten med godt over 50 % uavhengig av utdanningsnivå.
Eksemplene på systematisk utdefinering fra den diskriminerings- og likestillingspolitiske dagsorden er utallige. Men som den offentlige utredningen Fra bruker til borger (NOU 2001:22) slår fast, rokker det ikke ved myndighetenes legitimitet å sette hensynet til funksjonshemmede til side. Utredningen konkluderte med at funksjonshemmede trenger et rettslig diskrimineringsvern.
En hovedårsak til at denne eksklusive inkluderingspolitikken kan fortsette, er opplagt. I motsetning til de minoriteter som nesten daglig er på dagsorden og telles med, har ikke funksjonshemmede sterke alliansepartnere som f.eks. stiller spørsmålstegn ved troverdigheten til slike utspill som Halvorsens, og som minner politikere om at de ikke selv kan velge ut hvem som skal regnes med om demokratiet skal ivaretas. Det er tvert imot slik at de som opptrer i rollen som demokratiets voktere i offentligheten, enten det er forskere, politikere, media eller andre opinionsledere, har de samme befolkningsgruppene i tankene når de fremsetter kritikk om underrepresentasjon av minoriteter i ulike organer og fora.
Ingen verken etterlyser eller savner funksjonshemmede, og det er nettopp denne ultimate marginaliseringen som utgjør den største trusselen mot demokratiet i hele samfunnet; ikke nevnt og definitivt ikke savnet.

2. innlegg 17. mars – svarinnlegg av statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Funksjonshemmede blir ikke ignorert
Det blir lett meningsløst å sammenlikne tilbudene til grupper av mennesker som hver for seg er like forskjellige som alle andre. Det gjør Berit Vegheim i et innlegg i Aftenposten aften 6. mars. Hun mener regjeringen forskjellsbehandler marginaliserte grupper og at funksjonshemmede blir systematisk underprioritert eller ignorert.
Regjeringen er svært opptatt av å øke mulighetene for både innvandre, funksjonshemmende og andre som kan være utsatte i dagens arbeidsmarked.
Innvandrere, funksjonshemmede og andre minoritetsgrupper består av enkeltindivider med ulike forutsetninger og behov. Ikke minst er funksjonshemmede en sammensatt gruppe.
Regjeringen tar aktive grep for å øke mulighetene både for personer med funksjonsnedsettelser og innvandrere. En hovedsatsing for regjeringen er etableringen av en ny arbeids- og velferdsforvaltning – NAV. NAV skal gi et bedre og mer samordnet tilbud bl.a. til alle dem som trenger hjelp for å kunne delta i samfunnet på lik linje med andre.
Samtidig erkjenner regjeringen at vi må ta en samlet gjennomgang av virkemiddelbruken i NAV. Denne jobben er like viktig som etableringen av NAV og vil skje gjennom en stortingsmelding om ”arbeid, velferd og inkludering” som blir lagt frem senere i år.
Arbeidslivets parter og regjeringen har i IA-avtalen avtalt felles mål for et inkluderende arbeidsliv. Funksjonshemmede er med i IA. Innvandrere er det ikke. Derfor er det to ulike veier til målene om at flere som i dag står utenfor arbeidslivet, skal komme inn.
Norge er mulighetenes land. Regjeringens oppgave er å bidra til at flest mulig i Norge opplever et inkluderende samfunn. Skal vi lykkes med dette må flere av oss få nøkkelen til arbeidslivet.

3. innlegg 31. mars 2006 – svar til statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Pinlig svar fra Laila Gustavsen
Statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, AID, gir i sitt svar av 17.3., antakelig uten å vite det selv, den mest solide bekreftelse på min påstand (6.3.) om at regjeringen forskjellsbehandler diskriminerte grupper. For henne er tjenesteapparatet åpenbart løsningen for arbeidsløse funksjonshemmede, noe som viser at AID ikke erkjenner at denne gruppen diskrimineres slik innvandrere blir. AID bekrefter selv regjeringens manglende evne og kanskje vilje til å se hvor uensartet gruppe funksjonshemmede faktisk er. Noen trenger hjelp til å kvalifisere seg og er bare delvis arbeidsføre, andre er høyt kvalifiserte, friske og fullt arbeidsføre. Likevel er og har svaret alltid vært å bli klient i tjenesteapparatet, som nå kalles NAV. Funksjonshemmede støter som i statssekretærens svar, på inngrodde fordommer som gir seg utslag i at det er umulig å få AID i tale om diskriminering. Alle henvendelser sendes direkte til velferdspolitisk avdeling, i stedet for arbeidsmarkedspolitisk.
Når statssekretæren påstår at innvandrere ikke er omfattet av IA-avtalen, viser hun at hun ikke kjenner til avtalen, og det bør bekymre flere enn oss.
Vi merker oss at verken statssekretæren eller noen statsråd finner det viktig å svare på vår kritikk av regjeringens demokratiske underskudd og eksklusive befolknings- og mangfoldsperspektiv. Denne tausheten er nettopp vårt anliggende å slå alarm om.

4. innlegg 19. april 2006 – svarinnlegg av Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Likestiller utsatte grupper
Berit Vegheim vil at Likestillings- og diskrimine¬ringsombudet skal likestille al¬le diskriminerte grupper (Af¬ten 31. mars). Hun hevder at mitt innlegg i Aften 17. mars bekrefter hennes påstand om at Regjerningen forskjellsbe¬handler diskriminerte grupper, og at AID ikke erkjenner at funksjonshemmede diskrimi¬neres, slik for eksempel inn¬vandrere blir.
Hun tar feil. Selvfølgelig er¬kjenner vi at funksjonshemme¬de blir diskriminert på arbeids¬markedet. Derfor har vi forbud i arbeidsmiljøloven mot diskri¬minering av funksjonshemmede Vi erkjenner også at funk¬sjonshemmede blir diskrimi¬nert i andre sammenhenger. Det er derfor vi nå arbeider med en lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Det er brukernes bistandsbehov eller tjenestebehov som er det sentrale utgangpunktet, ikke spesielle målgrupper. Å endre forvaltningens fokus over til mer behovsorientering, er en prosess som har pågått over lang tid. Alle som trenger hjelp, bor få vurdert sine behov ut fra de barrierer han eller hun møter.
Det er nyttig å erkjenne at mange personer i en definert gruppe møter spesielle proble¬mer, for å kunne sette inn sær¬lige tiltak for å løse disse pro¬blemene, og til og med lage spesielle ordninger for grup¬pen. Den nye arbeids- og vel-ferdsforvaltningen, NAV, skal bidra til et bedre tilbud for de som trenger det. Funksjonshemmede vil fortsatt få mye oppmerksomhet for sin situasjon og sine behov.

Norge trenger bedrifter som fører mangfoldspolitikk

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen
Dagsavisen 13.5.06

Øyvind Nilsen etterlyser i Dagsavisen 30.4., en aktiv seniorpolitikk fra bedriftene selv.
Det er det god grunn til, men la oss isteden kalle det en aktiv mangfoldspolitikk. Ifølge Cranfieldundersøkelsn som sammenligner 6000 bedrifter i 40 land, har Norge et av Europas mest ekskluderende arbeidsmarkeder når det gjelder å inkludere utsatte grupper. Norske bedrifter viser seg å ligge langt etter mange andre land målt i aktiv og målrettet innsats for å sikre mangfold på arbeidsplassen. Dette henger utvilsomt sammen med norske bedrifters skepsis til at arbeidssøkere som ikke faller inn i A4-modellen, kan bidra positivt til verdiskapningen.
I en fersk MMI-undersøkelse, utført på oppdrag av Nasjonalt dokumentasjonssenter (målgruppe funksjonshemmede), oppgir bedriftene grad av sannsynlighet for å innkalle ulike arbeidssøkere på 35 år med formelle eller meget gode kvalifikasjoner til intervju. Tallene viser at når søkeren er somalier, langtidsledig, rullestolbruker, tidligere straffedømt eller blind, synker graden av sannsynlighet for å komme til intervju betraktelig i ovennevnte rekkefølge. Blinde har praktisk talt ikke sjanse i det hele tatt uansett kvalifikasjoner.
Bedrifter kan ikke tvinges til å ansette noen de ikke vil ha. Men det er ulike måter å sikre frivillighet på. I USA og Canada har man i flere tiår stilt krav til aktiv mangfoldsrekruttering hos bedrifter som ønsker å inngå store offentlige kontrakter. Det er opp til bedriften om den vil godta betingelsene, men hvis ikke går den glipp av en fet kontrakt. Det er frivillighet i et språk alle forstår. Den norske regjering har akkurat bestemt at den ikke vil ta i bruk dette som er et av de mest kraftfulle og effektive virkemidler som finnes. Vi spør hvorfor?

Innfri forpliktelsene

NY KONVENSJON. FN har vedtatt at statene må tilrettelegge for at funksjonshemmede får realisert sine rettigheter. Vil den norske regjeringen følge opp?
BERIT VEGHEIM,
Daglig leder, Stopp Diskrimineringen

Først publisert: 20.10.07 | Oppdatert: 19.10.07 kl. 21:47

Funksjonshemmede. Etter 40 år har FN endelig erkjent funksjonshemmedes rett til å realisere de rettigheter alle borgere har hatt siden 1966. Men mye tyder på at den norske regjering ikke har tenkt å innfri sine forpliktelser
Jo da, selvfølgelig er funksjonshemmede omfattet av de to store FN-konvensjonene fra 1966 om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men en ting er å ha en rettighet, noe helt annet er det å ha rett til å realisere den.
La meg illustrere dette med et eksempel.
Rettighet på papiret.
Det hjelper lite om alle barn i verden har rett til skolegang, hvis skolen ligger så langt unna at barna må bruke hele dagen til å gå til og fra skolen, og landet er så fattig at det ikke kan tilby skoleskyss. Visst er rett til skolegang viktig, men den innfris ikke uten tilrettelegging.
Slik er også situasjonen for funksjonshemmede. Uten retten til tilrettelegging forblir rettighetene på papiret.
Det er derfor av uvurderlig betydning at FN nå har vedtatt en konvensjon som er krystallklar på at statene forplikter seg til å tilrettelegge for at funksjonshemmede kan få realisert sine menneskerettigheter.
Rimelig tilrettelegging.
Artikkel 2 slår fast at det å nekte noen rimelig tilrettelegging, er diskriminering, med mindre det innebærer en uforholdsmessig byrde. Men i Norge vil en slik innskrenkning ha mindre betydning enn i de fleste andre land.
Norge har signert konvensjonen og står foran ratifisering, og må oppfylle konvensjonens krav.
Det lovforslaget som ble lagt frem av et offentlig utvalg i 2005 oppfyller imidlertid ikke FN-konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging. Lovforslaget stiller krav om universell utforming, som riktignok er et svært radikalt krav, men et krav som forutsetter at alle greier seg selv om fysiske forhold er universelt utformet.
Utvalget viser en forbløffende mangel på kunnskap om målgruppen de skal gi diskrimineringsvern, når det fastslår at bare et fåtall, de med sterke kognitive funksjonsnedsettelser, vil falle utenfor med et slikt krav.
Ikke bare fysiske forhold.
Men tilrettelegging dreier seg ikke bare om utforming av fysiske forhold om retten til varer og tjenester skal realiseres: Syse-utvalget påpeker selv at tjenester som sådan faller utenfor rettskravet, fordi: «Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.».
Her overser utvalget at målet for loven er å sikre retten til de goder som andre borgere nyter godt av, ikke retten til et bestemt virkemiddel.
Fritar for ansvar.
Konsekvensen av denne feilslutningen er at lovforslaget fritar offentlige og private virksomheter fra å foreta seg noe som helst, dersom tjenesten ikke lar seg universelt utforme, enten fordi den ikke består av fysiske forhold, eller fordi det ikke finnes teknologiske løsninger ennå, eller tjenesten forblir utilgjengelig, selv om den er universelt utformet.
Svært mange kan ikke kommunisere med døde ting, slik et selvbetjeningssamfunn legger opp til. For dem er det en forutsetning at det finnes mennesker å snakke med og som kan gi personlig service.
Endelig, og ikke minst graverende, gir lovforslaget en tilbyder som får medhold i at det er for dyrt å sikre universell utforming, fritak fra tilretteleggingsplikten.
Rettigheter skal innfris.
Lovforslaget er følgelig i direkte motstrid til FN-konvensjonen ved at nekt av varer og tjenester ikke defineres som diskriminering, selv om rimelig tilrettelegging ikke utgjør en uforholdsmessig byrde, hverken praktisk eller økonomisk.
Regjeringen må svare på om den vil oppfylle FN-konvensjonens krav i det forslaget til diskrimineringslov som skal legges frem neste vår. Det er det minste vi må kunne forlange av et land som skryter av sitt eget engasjement for å få konvensjonen på plass.
Det er nå rettighetene skal innfris.

”Norsk fellsforbund for de Normale”

Tekst: [email protected]

Ikke hørt om dem? Okay, det er ikke så merkelig, det. Den blir nemlig ingen stor forening heller, denne tenkte nyskapningen. ”Norsk fellsforbund for de Normale”. Det er nemlig svært få som har anledning til å tegne medlemskap der.
Men det er slik at de fleste av oss tror at dette er en gigantisk organisasjon, med et stort antall medlemmer, og at de utgjør et bredt fellesskap som har både makt og myndighet. Og, den siste antagelsen er helt riktig, men ikke den første.
Det blir aldri noe imponerende høyt antall medlemmer i denne organisasjonen, de innehar bare uforskammet mye makt. De syns og høres overalt. I presse, i maktens korridorer, og ved mikrofonene. Paradoksalt nok, vil mange mene.
Hvem de er? Det vi vet er at nåløyet man skal gjennom for å bli medlem i ”Norsk fellsforbund for De Normale” er smalt, og enkelt forklart så handler det om de i vårt langstrakte land som IKKE opplever diskriminering.
Ikke du! Og ikke du heller…
For enkelhets skyld kan vi notere at alle de som Likestillings- og diskrimineringsombudet skal jobbe for, ikke har adgang i det nye forbundet.
”Ombudet skal bekjempe diskriminering og fremme likestilling uavhengig av blant annet kjønn, etnisitet, funksjonsnedsettelse, språk, religion, seksuell orientering og alder.”
Ahh.. da skjønner vi at forbundet blir knøttlite.
Hovedmedlemmet må jo da være en mann. Han heter kanskje Ola eller Anders, er norskspråklig og lys i hud og hår, er i tredve-førtiårene, slank, tilhører statskirken og stemmer trolig Ap. Han har ingen synlig eller usynlig funksjonsnedsettelse, og han lever i parforhold – med en kvinne.
Det pussige er at det er Ola som alltid representerer alle oss andre! Hvorfor er det slik?
Spennende innspill
Lørdag 7.november var ca 50 mennesker samlet til seminar på HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) på Bygdøy.
Tema for dagen var ”Vår forakt for annerledeshet” og Arrangører var Menneskerettsalliansen, Stopp Diskrimineringen, og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, med støtte fra Fritt Ord.
Det var i løpet av denne dagen at ”Norsk fellsforbund for de Normale” trådte klart frem for alle de tilstedeværende.
Dagen startet med et innledende kåseri av Monica Wegling (morgenkåsør i P2). Videre snakket Elisabeth Eide, seniorforsker ved Universitetet i Oslo om ”Evig marginalisert? Å være minoritetsstemme i mediene”. Historiker Per Haave ga oss noen viktige tilbakeblikk om ”Menneskesyn og omsorgspolitikk i historisk perspektiv”, og før et spennende panel ble samlet, fikk deltagerne høre det engasjerende innlegget ”Toleransens tilkortkommenhet – Normalitet og mangfold” av Esben Esther Pirelli Benestad, Universitetet i Agder og menneskerettighetsaktivist.
Paneldebatt med ulike vinklinger
De fremmøte denne dagen hadde mange tankevekkende og spennende tanker i hodet da paneldebatten startet, med tema ”Finnes et felles perspektiv i kampen mot diskriminering? Store vesensforskjeller eller grunnlag for felles kamp?”
Det ble en debatt mellom ulike likestillingsaktører, og Ragnhild Fjellro, universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon, UiO, ledet det hele. Kari Helene Partapuoli, leder i Antirasistisk senter, Ann Kristin Krokan, redaktør i magasinet Selvsagt! og representant for Stopp diskrimineringen, Dag Øistein Endsjø, leder i Menneskerettsalliansen, og Ronald Craig fra LDO, fikk mange innspill fra salen.
Finnes det et felles antidiskrimineringsperspektiv?
Gjennom de faglige foredragene og paneldebatten ønsket man med seminaret «Vår forakt for annerledeshet» å belyse grunnlaget for en felles kamp mot diskriminerende holdninger og praksiser.
På nettstedet Stopp Diskrimineringen kan du lese Berit Vegheims artikkel ”Diskriminering og rasisme i dagens Norge”
”Dessuten er det viktig å ta inn over seg at hvem som oppfattes som mindreverdig, vil variere over tid og fra samfunn til samfunn, og derfor finnes det ingen universalsvar på – eller evige sannheter om hvem som undertrykker og hvem som rammes av undertrykking. Rasisme handler heller ikke nødvendigvis om at en majoritet undertrykker en minoritet. I Sør-Afrika (som i flere andre land i verden), har et lite hvitt mindretall undertrykt en ikke-hvit majoritet.
Rasisme er forakt for det som til enhver tid oppfattes som annerledes ut fra en persons, gruppes, minoritets eller majoritets ståsted.”
”Forakten for annerledeshet eksisterer i alle grupper av befolkningen, og det må vi tåle å erkjenne, om vi vil få slutt på rasismen. Uten en slik erkjennelse, vil menneskeforakten få leve i fred i de miljøer som samfunnet per definisjon har utnevnt som offermiljøer.”
Hva tror du, finnes det et felles antidiskrimineringsperspektiv? Eller har de forskjellige diskrimineringsgrunnlagene for mange særinteresser å ivareta?
Følg med på hva som skjer
Les gjerne Graver-utvalgets forslag i NOU 2009: 14 – Et helhetlig diskrimineringsvern.
Her foreslås det blant annet å samle alle de eksisterende antidiskrimineringslovene, også Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, i en felles lov.
Én bekymring kan for eksempel være at nedsatt funksjonsevne som diskrimineringsgrunnlag enda er så nytt, at vi kan risikere å ”bli borte” blant de andre som tradisjonelt får mer oppmerksomhet.
Graverutvalgets forslag er nå ute på høring, med høringsfrist 31.12.09. Du vil etter hvert finne de ulike aktørenes høringsuttalelser på deres respektive nettsider.
Diskrimineringslovutvalgets utredning om en samlet diskrimineringslov, grunnlovsvern og ratifikasjon av tilleggsprotokoll nr. 12 til EMK, har høringsfrist 30.desember 2009.
12.11.09.

Tilsløring av motiv for hatvold

av Berit Vegheim

Publisert i Aftenposten under tittel Mennesker rangeres 12.7.2012

Aftenposten har 22. juni et oppslag om kvinnen i rullestol som ble sparket så hardt i benstumpen, at hun måtte på sykehus.
Fra oppslaget siterer vi: ”Politiet ga saken høy prioritet, blant annet fordi overfallet kunne synes å være rasistisk motivert.”
Det er uklart om det er avisen eller politiet som sier dette, særlig fordi politiet uttaler seg slik: ”Vi har så langt ikke funnet noe motiv, og dette står selvsagt sentral i etterforskningen, sier Manjothi.”
Svaret kan tyde på at det er Aftenposten som har nevnt rasisme som motiv.
Uansett avdekker dette oppslaget med all ønskelig tydelighet hvordan et svært alvorlig fenomen tilsløres. Vold som er motivert av forakt for annerledeshet, burde bli vurdert som like alvorlig uansett hvilken annerledeshet det er snakk om.
Men det gjør det ikke i Norge. Mennesker rangeres ut fra hvilken gruppe de tilhører. Som sitatet over viser, faller det helt naturlig å hoppe på rasisme i denne saken, til tross for det faktum at kvinnen er lys, sitter i rullestol og ble sparket i det benet som skiller seg ut etter amputasjon.
Kan det bli tydeligere hva slags annerledeshet som utløste forakten? Eller vet Aftenposten noe som ikke leserne har fått vite som tilsier at dette var rasisme?
Vi vet fra norske og utenlandske tall at synlig kroppslig annerledeshet er den vanligste årsaken både til trakassering, mobbing og vold. Videre vet vi at dette er et ikke-tema. I vår kartlegging av medieomtale i slike saker, ser vi at begrepet hatkriminalitet aldri forekommer når volden er rettet mot funksjonshemmede. Omdefinering og leting etter alternative motiver er regelen, ikke unntaket. Under overskrifter som ”bussvold” skjuler det seg en ”Benjaminsak” (Rusviksaken fra 2005) og andre grove overfall.
I denne saken etterlyser vi en journalistikk som setter søkelys på motivet for handlingen ut fra kjensgjerningene. Et spørsmål til politiet om forekomst av hatmotivert vold mot funksjonshemmede, ville avdekket at det kun er etnisitet. livssyn og seksuell orientering som telles og registreres i egne kategorier.
Det er dette som kalles hatkriminalitet i Norge.
Derfor var det en historisk begivenhet da Likestillingsombud Sunniva Ørstavik samme dag i samme sak slo fast i Dagbladet at dette er hatkriminalitet.
God journalistikk skal avdekke, ikke tilsløre urett. Vi håper derfor at Aftenposten vil utfordre politikere og politi på legitimiteten til et system som rangerer utsatte grupper som er offer for hatmotivert vold etter hvilken type annerledeshet de har.

Sandra Borch og en halv million andre er fritt vilt etter norsk lov

Av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Stopp Diskrimineringen har i flere år samlet fakta om holdningsklimaet når det gjelder funksjonshemmede, og i de siste par årene har vi også fulgt nøye med på hvilke holdninger Senterpartiungdommens leder Sandra Borch har blitt møtt med. Vi har nærmest holdt pusten de siste dagene med all hetsen mot henne på facebook og twitter. Men når Radio 3 i Bodø, onsdag 30.1., overgår de sosiale mediene i hatefulle ytringer, da rant det over. Klage er nå sendt til Pressens Faglige Utvalg, siden funksjonshemmede i motsetning til andre utsatte grupper, ikke har noe vern mot dette i straffeloven i dag.
Det er derfor godt å se at selvjustisen fungerer, ved at programlederen trekker seg.
Stopp Diskrimineringen møter stadig kritikk, både fra funksjonshemmede og andre, for at vi ved vår systematiske dokumentering og varsling om mobbing, grov diskriminering, vold og hatefulle ytringer, bidrar til å skape et fenomen ut av beklagelige og leie enkeltepisoder som bare skyldes folks uvitenhet og kanskje dumhet.
Sandra Borch er den som motbeviser at det å prate om og avdekke mobbing og hatkriminalitet mot funksjonshemmede, fører til at det blir mere av det. Tvert imot, beviser hun, ved at hun ikke har ønsket å ha dette fokuset, at fenomenet akselerer når det får leve i fred. Visst er hetsen mot Sandra Borch omtalt litt i media, slik de siste dagers oppslag i Dagbladet og VG er et godt eksempel på Dagbladets oppslag er et godt eksempel på, men mest i lokale aviser.
Stopp diskrimineringen har samlet tilstrekkelig fakta om ulike utsatte grupper gjennom årene til å kunne dokumenter at standarden ikke er den samme for hva som regnes som alvorlig nok, for å få full pakke av riksdekning i radio og TV,. Derfor må vi ofte gripe til «hudfargetesten» for at de som vanligvis har antennene så langt ute, faktisk får med seg at dette handler om rasisme i en tidsriktig definisjon av begrepet, dvs i et samfunn som for lengst har kvittet seg med troen på eksistensen av flere menneskeraser, og som dermed står igjen med forakten for mennesker som skiller seg ut fra det som kalles «normalen».
Forskning fra de få land i verden som faktisk erkjenner at funksjonshemmede er en særlig utsatt gruppe for hatmotiverte ytringer og handlinger, viser at minst en tredjedel som skiller seg tydelig ut, opplever mobbing i skolen, hærverk, hatefulle ytringer, ran, overgrep og vold. Det mest alarmerende er at i samfunn som i det norske, hvor erkjennelsen er fraværende, eskalerer hatkriminaliteten fra små fornærmelser til grov vold som i verste fall ender med drap. Fornektelse av fenomenet blant politikere, offentlige tjenesteytere og politiet, og media, muliggjør at fenomenet får vokse og gro i fred. I Norge har funksjonshemmede ikke noe rettslig vern mot hatkriminalitet. Politiet skulle registrere anmeldelser med mulig hatmotiv fra 2010, men uten at politiet selv tror på hatmotiv, blir det ikke registrert et eneste tilfelle av hatmotivert kriminalitet.
Stopp Diskrimineringen fikk i 2005 gjennomslag for at funksjonshemmede skal få samme rettslige vern som alle de andre utsatte gruppene har, i ny straffelov som vi har ventet på i syv år, og da vil hatmotivet for en handling også bli straffeskjerpende.
Men et vern i straffeloven er ikke nok. Det handler først og fremst om å få på plass en erkjennelse av fenomenet i det norske samfunn, slik at det reageres og gripes inn før noe alvorlig skjer. Funksjonshemmede er ikke inkludert i noen av de utallige tiltak som myndighetene setter inn for å avdekke, forebygge og bekjempe menneskeforakt.
Men enn så lenge er det slik at når forakten rettes mot «riktig gruppe», dvs oss som ikke har annet enn synlige og tydelige fysiske og psykiske kjennetegn, må vi stole på selvjustisen.