Category: Våre innlegg

NRK desinformerer og diskriminerer – og vi betaler

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

I programmet Mørkets opplevelser lørdag 16.10.04 hevder NRKs filmanmelder Einar Gullvåg Stålesen, at teksting av norsk og dansk er unødvendig for det norske folk – og han får full støtte av direktøren for Oslo kinomatografer Ingeborg Moreus Hansen. Begge synes teksten forstyrrer og gjør at folk ikke får fulgt skikkelig med på filmen.

En kan jo først spørre seg hvordan i all verden dette stemmer overens med vårt høye forbruk av utenlandske filmer?

Men det som opptar oss er programleder Stålesens påstand om at denne tekstingen iallfall ikke har skjedd av hensyn til hørselshemmede, for nå er det teleslynge overalt. Hvor i all verden har du fått det fra Stålesen? De fleste kinoer mangler fortsatt teleslynge og det bør oppta deg som har som jobb å få folk til å bli glad i film.

Dessuten: når alle kinoer får teleslynge, vil det fortsatt være mange mennesker som går på kino som ikke hører i det hele tatt. Hvordan er det mulig å referere til hørselshemmede i denne sammenheng, og så spre så mye desinformasjon og ikke minst; fyre godt opp under den motstand som måtte være blant kinogjengerne mot å ha tekst på norske filmer? Dette er virkelig å bruke lisensbetalernes penger til å vedlikeholde og skape dårlige holdninger. 

Men du har helt rett i at man i Norge ikke tenker en døyt på hørselshemmede når man avgjør om noe skal tekstes eller ikke. I Norge stilles det ingen krav om at alle som får statlig støtte som for eksempel Norsk Film, kinoer eller NRK, skal gi et tilbud som kan brukes av alle. Det er nok av eksempler på lisensfinansiert og annen skattefinansiert diskriminering. Derfor krever Stopp Diskrimineringen en lov som forbyr diskriminering ved tilbud av varer og tjenester. Vi oppfordrer det norske folk til å støtte vårt krav på www.stopdisk.no

Majoritetens lidelsesfortelling – et forsvar for det bestående

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Ingen minoritet har blitt og blir så ettertrykkelig definert av majoriteten i majoritetens bilde som funksjonshemmede.

Innlegget Den ulidelige lidelsen av Silje K Bjørndal 13.7. er nok et eksempel på dette, til tross for at vi med litt velvilje aner at forfatteren ikke har tenkt det slik.

Bjørndal kritiserer majoriteten for å påføre minoriteten sitt perspektiv, samtidig som hun selv uten noen som helst faglig dekning, påstår at vi lever et liv med lidelse, og i hennes øyne er majoritetens feil at den «frarøver dem samtidig muligheten til å leve gjennom lidelsen med verdighet.»

Det første spørsmålet som melder seg er: hva i all verden er dette?

For hva ville Klassekampens lesere ha sagt om noen hadde formant dem til ikke å frarøve homofile og svarte muligheten til å leve gjennom lidelsen med verdighet?

Hvis vi bytter ut funksjonshemmede med homofile, fattige eller svarte, hvilket enhver politisk bevisst person må gjøre, ser alle hvor «hakkandes galt» dette går, for å bruke Bjørndals egne ord.

Hvis denne analogien ikke synes relevant, skyldes det rett og slett hvor taust det har vært i Norge om at det de siste 40-50 år faktisk har pågått et paradigmeskifte i synet på funksjonshemmede. Dette kommer til uttrykk i FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, fra 2006, men det tar tid å endre tradisjonstunge forestillinger.

Utfordringen for funksjonshemmede er, at mens synet på andre minoriteter og også fattige i Afrika, faktisk har endret seg betraktelig i store deler av samfunnet; man har vendt blikket mot den samfunnsskapte lidelsen: ekskludering, diskriminering og urettferdig fordeling av ressurser, fastholder majoriteten en positivistisk medisinsk forklaringsmodell som insisterer på at vårt problem er vår kropp og psyke; dog med noen små innrømmelser om samfunnsskapte forhold i nyere tid. Men først og fremst fremstilles vi som iboende syke, lidende, svake, sårbare; biologisk og psykologisk avvikende, forsterket og vedlikeholdt av det totale fraværet av stemmene våre i offentligheten, ikke minst i media. Hvor mange funksjonshemmede er rekruttert som journalister, spaltister, kilder og debattanter osv.?

Vi er den minoriteten som det er legitimt for majoriteten å kjøre over med sine fordomssprengte perspektiver, definisjoner, vinklinger og fremstillinger, uten å gi oss institusjonaliserte/«kvoterte» muligheter som motstemmer og premissleverandører, slik andre minoriteter har. Dette til tross for at funksjonshemmede er og har alltid vært den største av alle minoriteter, både nasjonalt og internasjonalt. Antall kan derfor ikke forklare utenforskapet.

Bjørndal hevder å trekke på en viss amerikansk teolog, Hauerwas, som inntil nå er ukjent for undertegnede. Men vi forstår at også han mener vi lider og at religion også er med i hans fortelling om oss. Det er vi vant til, ettersom teologien og medisinen fortsatt dominerer majoritetsfortellingene om funksjonshemmede. Vi er deres yndlingstema som de kan skalte og valte med som de vil, ettersom fagdisipliner som ellers har sørget for paradigmeskifter i synet på andre diskriminerte og undertrykte grupper: kvinner, svarte, fattige, homofile osv. fortsatt kjennetegnes av total likegyldighet overfor vår posisjon i samfunnet.

Men det vi kan slå fast er at Hauerwas definitivt ikke har sagt «funksjonsfriske», siden Hauerwas er engelsktalende og i det engelske språket er man lykkelig forskånet for et slikt stigmatiserende og meningsløst begrep. Hauerwas har mest sannsynlig brukt det nøytrale «non-disabled», dvs. «ikke-funksjonshemmet», et begrep som også norske folk som er opptatt av politisk korrekt språk, for lengst burde ha tatt i bruk.

I denne sammenheng gir Bjørndals introduksjon av ordet frisk en slags objektiv legitimitet for påstanden om at funksjonshemmede lever med en lidelse.

Dette er selvsagt rent tøv. Vi fornekter ikke at noen funksjonsnedsettelser kan innebære kroppslig lidelse, men da hører det til fortellingen om syke mennesker De fleste funksjonshemmede faller utenfor den kategorien.

Ikke desto mindre er det utrolig provoserende å lese alle disse majoritetsfortellingene om oss som iboende syke, svake, sårbare og lidende. Alt sammen tillagt oss av en majoritet som selv trenger denne fortellingen, enten for å bekrefte seg selv som det motsatte, eller for å berolige seg selv om at ulik fordeling av makt og ressurser er legitimt.

Funksjonshemmet-kategorien består av mennesker med svært ulike funksjonsnedsettelser. Den eneste vi har til felles er at vi hemmes i å fungere av et samfunn som insisterer på at vårt utenforskap hovedsakelig skyldes kroppen og psyken, ikke diskriminering fra samfunnet. Kvinner, svarte og homofile har opplevd nøyaktig den samme fornektelsen før oss, men vi er lysår bak når det gjelder å nå erkjennelse. Og vi erfarer på samme måte som kvinner, homofile og svarte har erfart, at majoritetens sykeliggjøring og generalisering tjener til å holde oss fast i en svak og maktesløs posisjon i samfunnet.

I den grad vårt liv kollektivt kan beskrives som en lidelse, så skyldes det stereotype fremstillinger, eksklusjon og diskriminering som spenner fra jobb- og utelivsdiskriminering til systematisk segregering, mobbing, trakassering, overgrep og hatkriminalitet. Og det som gjør disse opplevelsene spesielt lidelsesfulle, er at majoriteten ikke erkjenner at de finner sted. Vi lever i et disablist samfunn som engelsktalende så treffende betegner det.

Kampen mot disablism og for likestilling fører Stopp Diskrimineringen hver dag. Og vi erfarer at majoriteten ikke er interessert i disse fortellingene. Det er mer komfortabelt og ufarlig å holde fast ved majoritetens egne fortellinger om oss. Det har også kvinner, homofile og svarte erfart. Men samfunnet har for lengst erkjent at det mister sin verdighet og troverdighet om det fastholder at lidelsen til svarte og homofile kan tillegges biologiske årsaker.

Diskriminering – et demokratisk problem

av Berit Vegheim – (medlem av Manneråkutvalget som la fram NOUen: Fra bruker til borger.)

Et offentlig utvalg la fredag 29. juni fram en svært omfattende utredning om hvordan det står til med likestillingen innenfor ulike samfunnsområder for en befolkningsgruppe som utgjør nærmere en femtedel av Norges befolkning. Denne utredningen som har fått tittelen fra Bruker til borger skiller seg ut fra andre offentlige utredninger på et meget vesentlig punkt – nettopp ved at den forsøker å gjøre opp status for livssituasjonen for en hel befolkningsgruppe; mennesker med nedsatt funksjonsevne av fysisk, psykisk eller kognitiv art.

Utvalgets konklusjon er at gapet mellom de politiske målsettinger om likestilling og full samfunnsdeltakelse for funksjonshemmede og den virkeligheten funksjonshemmede lever i, er så stort at det er behov for en lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede.

På område etter område dokumenteres det at skjevhetene er store og at den politikken som føres bidrar sterkt til å skape et ekskluderende og funksjonshemmende samfunn. Når man til stadighet «glemmer» å ta hensyn til at befolkningen faktisk har ulike forutsetninger for å kunne fungere, blir det etterhvert meningsløst og lite troverdig når myndighetene søker å bortforklare det som skjer med at det er tabber og at det ikke ligger noen ond vilje bak. Konsekvensene er eksklusjon fra samfunnsdeltakelse, og utvalget konkluderer derfor med at det her er snakk om diskriminering.

Så er spørsmålet: er det viktig for offentligheten å få kjennskap til at en gruppe som utgjør nærmere 20 % av befolkningen utsettes for diskriminering og ekskludering på områder som utdanning, arbeid og transport, utestenges fra politisk deltakelse, kulturliv og ikke får tilgang til varer og tjenester på linje med resten av befolkningen?

Er det viktig for offentligheten å få kjennskap til at en del  mennesker på grunn av nedsatt funksjonsevne har de dårligste levekårene, at familier sliter seg ut når de skal ivareta sine barns rettigheter og at mennesker som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser, blir behandlet som kategorier og grupper, og dermed fratatt privatliv og personlig integritet?

Nei, det er åpenbart ikke viktig for offentligheten å få informasjon og kunnskap om disse forholdene, om vi skal stole på medias dømmekraft i spørsmål om hva som er viktig og nødvendig for almennheten å vite noe om.

Kun en liten håndfull journalister var til stede på pressekonferansen hvor utvalget overleverte utredningen til sosialminister Guri Ingebrigtsen. Og selv i de representerte mediene fikk utredningen meget beskjeden spalteplass. NRK hadde kun plass til en liten snutt i den ordinære nyhetssendingen. Verken Dagsrevyen eller TV 2 fant noen grunn til å være til stede, og heller ikke redaksjonene fra de etterhvert utallige magasin og debattprogrammer som gir rom for bredere omtale og diskusjon. Det er ikke langt fra sannheten å påstå at også denne gangen ble funksjonshemmedes interesser forbigått i stillhet.

Vi hører til stadighet, ikke minst i tider hvor det pågår store kriminalsaker, at pressen må få lov til å vise og skrive om de involverte av hensyn til at offentligheten har krav på å bli infomrert. Man spør seg gang på gang om hvem i all verden denne offentligheten kan være som har behov for så mye detaljkunnksap om mennesker som er involvert i tragedier og kriser, for å få bekreftet at de lever i et demokratisk samfunn hvor ytringsfriheten råder.

NÅr er offentlighetens kunnskap og engasjement viktigst? Jo, det er nettopp når det skjer urettferdighet, overgrep og diskriminering av enkeltpersoner og grupper. At slike forhold kommer i offentlighetens søkelys er nettopp det som kjennetegner demokratiet, og det er da pressens funksjon som uavhengig og troverdig formidler virkelig settes på prøve.

Det hjelper lite å ha ytringsfrihet, om den ikke brukes – og derfor er ytringsfrihetens eksistens ingen garantist for at offentligheten får kjennskap til det som er viktigst.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at norsk presse spiller en viktig rolle når det gjelder å avdekke og påpeke skjevheter og mangler i samfunnet. Men denne rollen kan ivaretas enda bedre.

Media har en opinionsdannende og holdningsskapende effekt som ikke må undervurderes. Sammenhengen mellom bevisstheten omkring viktige samfunnsspørsmål blant folk flest, den politikken som utøves og medias oppmerksomhet på området, er imidlertid så komplisert, at det ville være å trekke det for langt å si at det er medienes manglende interesse for spørsmål som gjelder diskriminering av funksjonshemmede som er årsaken til at funksjonshemmede fortsatt kan utestenges fra viktige samfunnsområder. Det er like fullt en kjensgjerning at det ikke blir ramaskrik og krav om opprydding når folkevalgte opplever å ikke få utøvet sine verv (som er en plikt for andre borgere) fordi kommunen ikke vil innstallere teleslynge eller sørge for at kommunestyresalen kan entres med rullestol. At unge mennesker ikke kommer inn på studier fordi lærestedet ikke vil ha studenter som for eksempel er blinde på et fag, fører heller ikke til oppslag i pressen eller til politisk handling.

Videre er det et faktum at ikke engang de miljøer i samfunnet som er mest engasjerte i kampen mot undertrykking av ulike grupper som kvinner, homofile og innvandrere, noen gang har funnet det viktig og politisk korrekt å sette fokus på at funksjonshemmede diskrimineres såvel holdningsmessig som fysisk og materielt. Også i disse kretsene er funksjonshemmede helt usynlige.

Trolig ligger noe av forklaringen på at verken folk flest, media, myndigheter eller de mest radikale politiske bevegelsene, finner grunn til å rette oppmerksomheten mot diskriminering av funksjonshemmede på linje med andre grupper, at fokuset er vendt feil vei. Det er den nedsatte funksjonsevnen som kommer i fokus, og det er denne som oppfattes som årsak til problemene. Dette ser vi tydelig både i måten pressen skriver om funksjonshemmede på og i praktisk politikk. Det er den enkelte som har et problem – blindheten eller døvheten er i fokus. Viktige politiske spørsmål individualiseres og reduseres til sosialpolitikk; til spørsmål om hvordan den enkelte kan hjelpes med sitt problem. At funksjonshemning er et sosialt fenomen, dvs. et resultat av samfunnsskapte barrierer, kommer i bakgrunnen.

At funksjonshemmede diskrimineres har så og si vært et ikke-fenomen i Norge, og først nylig erkjente man at også funksjonshemmede trenger et vern mot forskjellsbehandling ved ansettelse i Arbeidsmiljølovens § 55 A.

Denne manglende forståelsen for at dette dreier seg om politiske beslutninger og ikke feil og mangler hos den enkelte, har helt klart medført at funksjonshemmede ikke sidestilles med andre diskriminerte grupper, og dermed heller ikke får sterke og viktige alliansepartnere.

Derfor ser vi at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet å overse og la være å ta hensyn til funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen. Samfunnet utformes først og fremst på de velfungerendes, og ofte på de optimalt fungerendes premisser. Dette rammer flere befolkningsgrupper enn funksjonshemmede, og når de uheldige utslagene av en slik politikk blir for synlige, lages det særordninger og særtiltak for å bøte på ekskluderingen. Problemet er imidlertid at slike spesielle reparasjonstiltak ofte blir svært dyre, og derfor mister de lett sin legitimitet når store og sterke interessegrupper kjemper om ressursene.

Hvem sine interesser som når fram og blir hørt, handler etter min mening om hvilken status de har i samfunnet. Vi opplever stadig at funksjonshemmedes interesser avpolitiseres, bortintegreres eller rett og slett ignoreres når viktige samfunnspolitiske spørsmål utredes og avgjøres. Ferske eksempler på dette er utredningene av reformen innen høyere utdanning NOU 200:14 Frihet med ansvar og utredningen om ytringsfriheten, NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted, hvor funksjonshemmede ikke nevnes med ett ord til tross for at dette er områder hvor funksjonshemmede virkelig opplever alvorlige hindringer og blir diskriminert.

Dersom samfunnet ikke vil se og erkjenne at funksjonshemmedes manglende deltakelse og innflytelse i samfunnet er hele samfunnets ansvar og anliggende, har Norge et virkelig alvorlig demokratisk problem. Det er da et åpent spørsmål hvor lang tid det vil ta før funksjonshemmede ikke lenger bare blir betraktet som verdig trengende og brukere av velferdsgodene – men får status som statsborgere med fulle sivile og politiske rettigheter.

Grensen mellom ”vi” og ”de andre”

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Johanne Sundby skriver i en kommentar om TV-serien Ingen grenser i Klassekampen 25.2.: ”Vi funksjonsfriske lever ofte fort og verditynt i dagens samfunn, streber og strever og haster av gårde, slanker oss og utdanner oss og shopper og maser.” Dette kan vanskelig forstås på annen måte enn at reality-konseptet fastholder et ”vi” og ”de andre”, hvor ”de andre” synes å leve etter egne verdier på utsiden av det moderne samfunn, befridd for kav og mas, ja, endog for utdannings-, kjøpe og slankepress.

Vi medgir gjerne at det ville vært lurt, men neppe særlig menneskelig, å holde seg på utsiden av et samfunn som på alle måter er skapt for gående, hørende og seende av gående, hørende og seende.

For Sundby har rett i en ting: ”det er ikke moro å leve med sykdom, være blind, døv eller lam”. Problemet er bare at Ingen grenser får folk til å rette blikket mot kroppen, og som Sundby, finne årsaken til folks plager og utfordringer i deres skader, lyter og sykdommer. Serien får åpenbart ikke fram at vi som har fysiske funksjonsnedsettelser ligger under for de samme lyster og laster, streben og behov som resten av befolkningen, og hvilke utfordringer det medfører i et samfunn som er basert på at alle fungerer optimalt på alle måter. Vi kan forsikre om at man ikke blir mindre stresset enn andre når man må klare seg uten informasjon f.eks. fordi skiltene er plassert for høyt eller fordi ingen snakker ditt språk (tegnspråk), når man ikke får parkert eller finner innganger uten trapper, eller når man får avslag på hundrevis av jobbsøknader, og kanskje til slutt må la seg uføretrygde på grunn av diskriminering.

Dessverre tror arbeidsgivere på myten om at funksjonshemmede er syke. Den lever åpenbart også blant leger, siden Sundbys ”Vi” er ”funksjonsfriske” (hva nå det måtte være), noe som må bety at ”de andre” er det motsatte.

Sundbys kommentar er den sterkeste bekreftelsen vi kunne fått på at vår påstand om at reality-konseptet Ingen grenser overhodet ikke bidrar til å fjerne grensene mellom mennesker med og uten funksjonsnedsettelser. Det kan først skje når funksjonshemmedes kamp for likestilling, blir like viktig og selvsagt å støtte for andre som kvinners, homofiles og andre minoriteters kamp er i dag.  

Innlegg om ytringsfrihetskommisjonen

Publisert i Aftenpostens Kort sagt

Majoriteten har fått sin ytringsfrihetskommisjon nok engang

Aftenposten hevder 19.2.: at «utsatte minoriteter» er «sterkt representert», til tross for at Norges største minoritet ikke er representert.

Hva ville majoriteten sagt om kvinner eller etniske minoriteter ikke var representert?

LIKESTILILNGSMINISTER Raja ville vært pisket en uke nå.

Som sist, i 1999, har majoriteten fått sin ytringsfrihetskommisjon.

I dens utredning kan vi lese: ”Minoritetenes forutsetninger og muligheter for å delta i ”åpen og opplyst samtale” kan sies å være en virkelig ”test case” på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.” Men det gjaldt ikke funksjonshemmede.

Derfor kan Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening protestere mot krav om universell utforming av medienes nettsteder, dvs. at synshemmede ikke får tilgang til informasjon. Mediene ser ikke at det er et klart menneskerettsbrudd.

Vi har ingen grunn til å ha tillit til nok en ableist kommisjon uten kunnskap om dette området.

Vi har derfor i brev utfordret likestillingsministeren på om ytringsfriheten gjelder oss.

Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Refusert av der store

Majoriteten har fått sin ytringsfrihetskommisjon nok engang

Vi merker oss at leder for den nyoppnevnte ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, tar lett på at Norges største minoritet, funksjonshemmede, ikke er representert i kommisjonen.

Derfor utfordrer vi lederen for majoritetskommisjonen og samtlige tause majoritetsmedier på hva man ville sagt om kvinner eller etniske minoriteter ikke var representert?

Vi vet alle at da ville det blitt et sånt lurveleven at kultur og LIKESTILILNGSMINISTER Abid O. Raja måtte ha krøpet fra studio til studio og lagt seg langflat.

Men vi har ikke hørt ett kritisk ord fra verken medier eller vaktbikkjer.

Det bekrefter vel nettopp hvem som burde vært med i en ytringsfrihetskommisjon.

Kan vi minne om at nettopp funksjonshemmede aldri har vært representert eller inkludert i utredninger av ytringsfrihet, makt og demokrati i Norge.

Og at funksjonshemmede heller ikke er representert i det såkalte mangfoldet blant faste spaltister, kommentatorer og ekspertkilder i mediene.

Og sannelig er det ikke funksjonshemmedes ytringsfrihet Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening angriper når de i sine høringsuttalelser om implementering av det nye EU direktivet om IKT, går imot at medienes nettsteder skal være universelt utformet.

Det betyr i klartekst at synshemmede ikke skal ha samme tilgang til å informasjon som andre, altså brudd på menneskerettighetene i flere konvensjoner.

Vi som siden forrige ytringsfrihetskommisjon la frem sin utredning i 1999 har etterlyst tiltak for å sikre ytringsfriheten for alle borgere, har selvsagt ikke tillit til enda en ableist kommisjon som ikke har kunnskap på dette området i det hele tatt.

Derfor har vi sendt et brev til likestillingsministeren og ser frem til å finne ut om alle borgere teller med når ytringsfriheten nok engang skal utredes.

Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Ikke bare hvite kvinners tårer

I Klassekampen 5. august, skriver spaltist Muna Jibril at hvite kvinner gråter når de blir konfrontert med sine privilegier i en rasistisk maktstruktur:

Basert på egne erfaringer har jeg merket at hvite mennesker hater å bli minnet på om sine privilegier. Det er nesten en byrde å bli påminnet at de er hvite, mens alle andre bærer hudfargen sin med seg hele tiden.

Det samme kunne vi ha sagt Jibril, men med en atskillig videre referanseramme enn din.

Dette handler om hvordan bærere av privilegier reagerer på påminnelser fra grupper som er underprivilegerte: ofte majoritetsbefolkning vs. minoritetsbefolkning.

Å avgrense også dette til et spørsmål om rasisme eller hudfarge, innebærer både tilsløring og ansvarsfraskrivelse.

Du viser selv til en hendelse der også krenkende ord mot funksjonshemmede ble brukt, men snubler nærmest forbi den. Dette erfarer vi svært ofte vi som utgjør Norges største minoritet. Men funksjonshemmede er også underpriviligerte når det gjelder talerstol og spalteplass i den norske offentligheten.

En slik ensidig og snever avgrensning til rasisme, hudfarge og kjønn, slik Jibrils innlegg er et eksempel på, fører til at man overser viktige fellestrekk ved all undertrykking og skjevfordeling av makt.

Men enda viktigere er det at det fremstår som om det er bare hvite kvinner som blir såre når de blir konfrontert med sine fordommer og krenkelser.

Et langt liv i kamp for likestilling av funksjonshemmede har lært oss at sårede følelser og selvforsvar, så vel som sinne og motangrep, er karakteristika for kvinner og menn av alle hudfarger. Siden vi også har deltatt i andre frigjøringskamper, vet vi imidlertid, at dette ikke er noe bare funksjonshemmede erfarer.

Vårt anliggende her er rett og slett å minne om at hvem som er utsatt, hvem som blir undertrykket og diskriminert, og hvem som reagerer med gråt eller sinne, avhenger av hvorvidt man hører til en majoritet eller en minoritet i en gitt sammenheng og hvilken status den undertrykte gruppen har. Hudfarge er akkurat like viktig og uviktig som funksjonsnivå, seksuell orientering og kjønn for den saks skyld.

Kanskje på tide at også Klassekampen og andre toneangivende medier utvider sine kretser av privilegerte skribenter, slik at perspektivene og horisonten utvides i alle befolkningsgrupper.

Ann Kristin Krokan og Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Trenger velferdsstaten rettslig vern mot diskriminering av funksjonshemmede?

Av Berit Vegheim, daglig leder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen

En utbredt oppfatning i de nordiske land er at vår velferdsstatsmodell står som en garantist for realiseringen av målet om full samfunnsmessig likestilling av alle borgere. Det hevdes at velferdsstasmodellen overflødiggjør rettslig vern mot diskriminering, og at innføring av anti-diskrimineringslovgivning innebærer en fallitterklæring for den Skandinaviske velferdsstatsmodellen.

    Argumenter om at et virkemiddel bryter med tradisjoner og ideologier, virker alltid tunge og nesten uangripelige. Spørsmålet er om de bygger på gale forutsetninger?

Innledning

De siste tiårene har det vært produsert kilovis med offentlige dokumenter som slår fast at målet er full samfunnsmessig likestilling for funksjonshemmede. Disse dokumentene er fulle av påstander om at utviklingen stadig går i riktig retning; fremover. Funksjonshemmede som tar opp negative utslag av samfunnsutviklingen og som viser at det skapes nye barrierer, møter ofte en mur av velvillighet og forståelse, og forsikringer om at det bare er et spørsmål om tid før vi når målet. Så sterk er overbevisningen om at alt bare kan gå i riktig retning blant politikere, men også forskere og fremtredende opinionsledere rundt og i funksjonshemmedes egne organisasjoner, at det nærmest fremstår som et naturvitenskapelig faktum.

    Det er ingen tvil om at velferdsstaten har betydd svært mye for å bedre funksjonshemmedes stilling i samfunnet. Derfor er det lett å tro at det nærmest er et spørsmål om tid og fortsatt satsing på informasjon og holdningsskapende virksomhet, før full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede blir en realitet.

    Men når vi ser at flere land har kommet lengre enn Norden i å sørge for gode rammevilkår for aktiv samfunnsdeltakelse; fremkommelighet og tilgjengelighet til varer og tjenester, er det god grunn til å undersøke om vi har noe å lære fra andre land. Kan de virkemidler som for eksempel er tatt i bruk i USA, tas i bruk i Norden? Hvis man mener at disse virkemidlene ikke passer i Norden, må vi vite hvorfor.

Skyldes det at den Skandinaviske velferdsmodellen innebærer systematisk prioritering av andre virkemidler som overflødiggjør rettslig vern mot diskriminering?

Skyldes det at velferdspolitikken som Norden har ført og fører, sikrer at:

•  fordommer i befolkningen blir avskaffet?
•  alle borgere er likestilt på arbeidsmarkedet?
•  offentlige innkjøp ivaretar hensynet til at alle borgere skal kunne ha nytte av dem?
•  offentlige og private produsenter og leverandører av varer og tjenester utformer 

       produkter og tilbud som er tilgjengelig for alle?

• alle borgere har lik tilgang til ressurser som informasjon og kunnskap, slik at alle kan delta på lik linje i demokratiske prosesser?

Et klart svar på dette finner vi i den norske offentlige utredningen NOU 2001:22 Fra bruker til borger som er den mest omfattende analyse som er gjort i Norge når det gjelder måloppnåelse i politikken for funksjonshemmede. Til tross for flere tiårs unison enighet om målet i en av verdens rikeste velferdsstater, konkluderer utvalget slik på s. 294:

    ”Hovedproblemet er at hensynet til at alle skal delta og ha like muligheter sjelden kommer inn som et viktig premiss i planleggingen, beslutningsprosessen eller i den konkrete utformingen av tiltak. Utvalget mener at dette er den viktigste årsaken til at vi ikke i særlig grad har kommet nærmere det overordnede målet om full deltakelse og likestilling.

    Utvalget har lagt en politisk analyse til grunn: Når mål eller hensyn knyttet til en samfunnsgruppe glemmes i den grad at det blir et system i det, skyldes dette i stor grad at gruppen har en for svak posisjon til å gjøre sine premisser gjeldende – til å gjøre dem til selvsagte hensyn og premisser. Den svake posisjonen medfører at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet om gruppen overses, og manglende handling får ingen konsekvenser. Det råder fremdeles en del fordommer som gjør at det ikke er like selvsagt å ta inn hensynet til funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen. Mennesker med funksjonsnedsettelser blir ikke sett som en del av befolkningen – men som en gruppe som ønsker sine krav gjennomført på bekostning av den øvrige befolkningen. Det er et alvorlig paradoks at nettopp fordi hensynet til alle borgere ikke legges til grunn for politikk og utforming av tiltak, kommer samfunnet i en situasjon der en må ty til kostbare særløsninger i etterkant.”

Utvalget tar konsekvensen av sin sterke konklusjon og tar til ordet for bruk av nye virkemidler; innføring av en anti-diskrimineringslov og et sivilrettslig tilsyn som skal håndheve loven. Utvalget foreslår også omfattende handlingsplaner med tidsfrister, lovfesting av standarder og øremerkede stimuleringstilskudd på områdene bygninger og uteområder, samferdsel og informasjon og IKT.

Hva kjennetegner den Skandinaviske velferdsstatsmodellen?

Det som kjennetegner den Skandinaviske velferdsstatsmodellen og som gjør den unik i verden, er den aktive bruken av fordelingspolitiske virkemidler for å sikre at alle borgere får dekket sine grunnleggende velferdsbehov. Et omfattende folketrygdsystem sikrer universelle rettigheter, og legitimerer en sterk stat med vide fullmakter til å drive fordelingspolitikk.

    For mennesker med nedsatt funksjonsevne har velferdsstatens verdigrunnlag betydd alt for å kunne få et verdig liv. Verdier som solidaritet og rettferdighet har legitimert utbygging av et omfattende system av særordninger som skal kompensere for funksjonsnedsettelsen. Trygder, hjelpemidler, subsidierte medisiner, tilpassede boliger, subsidierte transportordninger, vernede arbeidsplasser, lønnstilskudd, spesialpedagogiske tiltak, rabattordninger, personlig assistent og mange flere tjenester og tiltak er finansiert av skattebetalerne i velferdsstaten. I tillegg kommer et omfattende tjenesteapparat som er ansvarlig for helse- og rehabilitering for hele befolkningen, men som mennesker med kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne naturlig nok er storforbrukere av.

    Et annet kjennetegn ved velferdsstaten har vært at det offentlige har hatt monopol på å drive mange tjenester og ordninger som er private i mange andre land som for eksempel i USA. Forutsetningene for å kontrollere og styre utviklingen har således vært til stede. Likevel ser vi at det stadig skapes nye barrierer som utestenger og forhindrer folk som ikke fungerer optimalt, i å benytte seg av helt nødvendige tjenester og ordninger på vanlig måte. I Norge er det særlig de siste 15-20 års milliardsatsinger i samferdselssektoren som er av interesse i denne sammenheng. Ved innkjøp av nye tog har man ikke tatt hensyn til passasjerer med rullestol. Ombygging av sentralbanestasjonen og byggingen av ny hovedflyplass har skapt store problemer for mennesker som har forståelses- og tolkningshemninger. Dette innebærer at en svært stor gruppe i befolkningen nå møter informasjons- og kommunikasjonsbarrierer når de skal ut og reise, som de ikke har hatt tidligere. Videre har utviklingen i Norden, som i resten av verden, gått mot å erstatte personlig service med selvbetjeningssystemer som stiller krav til den enkeltes evne til å forstå og tolke sine omgivelser.

    Styringsverktøyer som lovgivning, å stille krav i konsesjoner og sette betingelser for offentlig innkjøp og støtte, har i liten grad blitt tatt i bruk i Norden for å legge føringer for utviklingen, slik at mennesker med funksjonsnedsettelser ikke blir ekskludert fra å kunne delta på alle samfunnsarenaer og å kunne bruke produkter og tjenester. Typisk for velferdsstaten er den sterke motstand mot å ta i bruk slike juridiske virkemidler som er selve kjernen i all anti-diskrimineringslovgivning, for å fremme deltakelse og likestilling for funksjonshemmede. Tydeligst ser man kanskje dette i Danmark, hvor man satser tungt på pedagogiske virkemidler, og har avvist bruk av lovforbud mot diskriminering med at man ikke ønsker å kriminalisere befolkningen. Man har i Norden heller ønsket å satse på ”den gode vilje” som strategi for å styre utviklingen i riktig retning. Dette er imidlertid en strategi som flere og flere nå har innsett at ikke er tilstrekkelig, verken til å sikre at offentlige innsatser og innkjøp ivaretar hensynet til alle borgere, eller til å styre markedskreftene som etter hvert har fått større og større betydning og makt også i de nordiske land.

En debatt preget av tro og følelser og lite fakta

Etter å ha fulgt debatten om behovet for anti-diskrimineringslovgivning i velferdsstaten i snart ti år, vil jeg hevde at debatten har vært og er preget av sterke følelser og svært lite fakta. Motstanderne har i argumentasjonen brukt begreper som ”fallitterklæring” for den Skandinaviske velferdsstatsmodellen og hevdet at tilhengerne av en anti-diskrimineringslov ikke har forstått hva denne modellen faktisk går ut på. Argumenter om at et virkemiddel bryter med tradisjoner og ideologier, virker alltid tunge og nesten uangripelige. Det som er mest bekymringsfullt er hvis slike argumenter bidrar til at folk ikke søker kunnskap selv. Som jeg vil komme tilbake til i neste avsnitt, holder ikke disse argumentene.

    For oss som er vokst opp med den hellige overbevisning om at ”vår” velferdsstat er best i verden, handler dette om følelser. Det er smertefullt å oppdage at vi kanskje ikke er best på alt likevel; at vi ikke er den flinkeste i klassen til å sikre gode rammevilkår for deltakelse for alle i samfunnet. Det er rett og slett smertefullt å måtte kvitte seg med sin ”barnetro”.

    Min egen erkjennelse av at ting ikke ville gå i riktig retning av seg selv, kom på nittitallet da jeg møtte stadig nye barrierer og ble funksjonshemmet på områder hvor jeg ikke hadde vært det før (uten endring i min synshemning). Mange hindringer var så provoserende unødvendige at man kunne ikke lenger tro på at myndighetene ville sikre at våre interesser ble hørt, selv om de forsikret om det både i offentlige dokumenter og i sine taler på utallige konferanser.

    Samtidig opplevde vi at ADA-lovgivningen som ble innført fra 1990 i USA (ADA står for Americans with Disability Act), viste seg å ha effekt. Det ble klart at det å stille krav om tilgjengelighet for alle til produsenter og leverandører av varer og tjenester, faktisk førte til endring, bl.a bedre fremkommelighet for mennesker i rullestol. Spørsmålet som tvang seg fram var hvorfor vi ikke stiller slike krav i nordisk lovgivning. Og hvordan kan det ha seg at USA, de frie markedskrefters hjemland, er mer villig enn Norden til å styre markedskreftene? Dette vil jeg komme tilbake til nedenfor.

De vanligste argumentene mot anti-diskrimineringslov

Stopp Diskrimineringen har laget et notat hvor vi svarer på de 14 vanligste argumentene mot innføring av en lov mot diskriminering av funksjonshemmede. I det følgende vil jeg presentere noen av disse, men viser til vår hjemmeside hvor notatet ligger (se www.stopdisk.no).

    Nedenfor vil jeg ta for meg den argumentasjonen som er knyttet til at anti-diskrimineringslovgivning er uforenlig med den Skandinaviske velferdsstatsmodellen.

Med dette siktes det til at ADA og lignende lover legger vekt på individuelle rettigheter, mens vi i Norden sikrer velferden gjennom universelle rettigheter. Videre hevdes det at anti-diskrimineringslovgivning velter ansvaret for å endre fordommer og diskriminerende handlinger over på den enkelte. Kampen mot uretten blir privatisert og gjort til et forhold mellom den enkelte og domstolene. For å underbygge disse påstandene vises det til USA og ”amerikanske tilstander” hvor skyhøye advokatsalærer begrenser den enkelte mulighet til å reise sak og vinne fram i retten med krav om like skyhøye erstatningsbeløp.

    Det er ikke vanskelig å si seg enig i at et slikt samfunn vil vi ikke ha. Men spørsmålet er om det er sant at innføring av anti-diskrimineringslovgivning innebærer en slik samfunnsendring. Det som er underlig med denne typen argumentasjon er at den tar utgangspunkt i amerikansk rettstradisjon og forutsetter at Norden ikke har en egen tradisjon på dette området. Fakta er at vi i de nordiske land har egne rettstradisjoner på diskrimineringsområdet.

    I Norge har vi i 25 år, siden 1979, hatt en likestillingslov som forbyr forskjellsbehandling av menn og kvinner, og et Likestillingsombud som skal overvåke at loven ikke blir brutt. Likestillingsloven og Ombudet er et sivilrettslig vern mot diskriminering som nettopp tar sikte på å hindre at den enkelte må gå til domstolen med saker om diskriminering. De fleste retter seg etter pålegg fra Likestillingsombudet, og det er bred enighet om at loven har hatt en meget viktig holdningsskapende effekt. Likestillingsombudet mottok sin første stemning i januar 2004, noe som bekrefter at et sivilrettslig håndhevingsapparat fungerer etter intensjonen.

    Videre er det i norsk straffelov nedfelt forbud mot å forskjellsbehandle en person eller en gruppe av personer på grunnlag av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, homofil legning, leveform eller orientering i forhold som gjelder salg av varer og tjenester § 349a, og forbud mot spredning av diskriminerende budskap, trusler, forfølgelse osv. ut fra de samme diskrimineringsgrunnlag i § 135a.  Norge har også i en del år hatt et forbud mot forskjellsbehandling av de samme gruppene ved ansettelse. Mye takket være EUs rammedirektiv er dette forbudet utvidet til også å omfatte grunnlagene funksjonshemning og alder, jf. § 54 i Arbeidsmiljøloven.

    Det har altså både vært strafferettslig og sivilrettslig vern mot diskriminering av en del befolkningsgrupper i Norge i lengre tid. Situasjonen er ulik i de nordiske land, men i Sverige har man også hatt et sivilrettslig apparat med Ombud og med forbud mot diskriminering bl.a i arbeidslivet. Manglende tradisjon er ikke et holdbart motargument mot anti-diskrimineringslovgivning for funksjonshemmede.

    Det er derimot korrekt å si at det i de nordiske land som i en del andre land, ikke erkjennes at funksjonshemning er et diskrimineringsgrunnlag på linje med kjønn, etnisitet, religiøs og politisk overbevisning, nasjonal opprinnelse og seksuell orientering. Historisk har imidlertid heller ikke diskriminering av de ovenfor nevnte gruppene blitt erkjent, For eksempel var homoseksualitet kriminalisert i Norge fram til 1972. Hvilke personer og grupper som erkjennes å bli diskriminert, kommer tydeligst fram i lovgivningen. Mens funksjonshemning kun er inkludert i arbeidsmiljølovens diskrimineringsbestemmelse, er de øvrige gruppene som her er nevnt omfattet av en rekke lover som straffeloven, husleieloven, borettslagsloven og snart vil de også få vern mot utestedsdiskriminering i en ny bestemmelse i alkoholloven. Men det skal fortsatt være tillatt å nekte mennesker adgang til utesteder dersom man ikke vil ha dem der, slik vi som ser annerledes ut eller opptrer annerledes stadig opplever. Det bør være velkjent at grupper som er særlig utsatt for diskriminering både på boligmarkedet og på utesteder o.l., er mennesker med utviklingshemning og med psykiske lidelser.

Den manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres i velferdsstaten kommer i Norge også til uttrykk i de høyst ulike mandater lovutvalgene for etnisitet og funksjonshemning fikk. Mens førstnevnte utvalg ble bedt om å legge fram et forslag til lov mot etnisk diskriminering, har sistnevnte fått et mandat om å utrede behovet for rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av funksjonshemning. Den solide dokumentasjonen som ble lagt fram i NOU 2001:22 om at funksjonshemmede utsettes for diskriminering og trenger et rettslig vern, har ikke overbevist norske myndigheter. I Stortingsmelding nr. 40 (2002-2003), som fulgte opp den offentlige utredningen, kommer det også tydelig fram at Regjeringen ikke er innstilt på å ta nye grep og kraftigere virkemidler i bruk. Regjeringen innser at staten som storkunde i markedet har makt til å påvirke utforming av varer og tjenester, men nøyer seg likevel med å oppfordre staten til å stille krav ved innkjøp.

    Det er imidlertid grunn til optimisme når det gjelder innføring av et sivilrettslig vern mot diskriminering på grunnlag av funksjonshemning. Men som historien har vist både i Norden og i resten av verden, kommer erkjennelsen av at mennesker med nedsatt funksjonsevne utsettes for diskriminering lenge etter grunnlag som rase, tro og kjønn. Internasjonal utvikling, bl.a implementering av EU direktiver (jf. rådsdirektivene 2000/43/EF, 2002/73/EF og 2000/78/EF), medfører imidlertid at det sivilrettslige vernet mot diskriminering bygges ut i alle de nordiske land. I Norge vedtas en lov mot etnisk diskriminering av Stortinget antakelig i høst, og Regjeringen går inn for at Likestillingsombudet skal utvides til et felles Diskriminerings- og likestillingsombud for kjønn og etnisitet. Dette Ombudet vil antakelig også få ansvar for å håndheve diskrimineringsforbudet i arbeidsmiljølovens § 54.

    I Sverige innførte man et forbud mot diskriminering av funksjonshemmede ved handel fra 1. juli 2003, jf. Lag (2003:307) om förbud mot diskriminering. Selv om bestemmelsen har viktige begrensinger i og med at den ikke inkluderer manglende fysisk tilgjenglighet, markerer den likevel et svært viktig linjeskifte av prinsipiell karakter i svensk politikk. Samfunnet viser at det har erkjent at funksjonshemning er et diskrimineringsgrunnlag på linje med etnisitet, og loven gir et klart signal om at samfunnet ikke aksepterer at tilbydere behandler noen dårligere på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det motsatte er at man ikke har et forbud, slik tilfellet er de øvrige nordiske land, og samfunnet gir da signal om at det er tillatt å forskjellsbehandle folk på grunn av deres funksjonsnedsettelse.

    Som vist innebærer ikke den sivilrettslige rettstradisjonen at ansvaret veltes over på den enkelte, men at den som mener seg diskriminert, kan legge fram sin sak for et ombud. Dessuten velter en lov som stiller krav til tilbydere av varer og tjenester, om at deres tilbud skal kunne brukes av alle, først og fremst ansvaret over på tilbyderne. Det er tilbyderne som må skaffe seg kunnskap om hvordan de kan oppfylle lovens krav.

    Det er vanlig at man i anti-diskrimineringslovgivning opererer med en relativt lang overgangsperiode, gjerne som i ADA med tidsfrister som tar hensyn til at det tar tid å bytte ut gammelt utstyr, for eksempel transportmidler, og at det koster mye å kjøpe og bygge nytt. Poenget er imidlertid at det stilles krav om at alle nye investeringer skal oppfylle krav som er satt i loven. Det som er viktig for å oppnå størst mulig effekt og samarbeidsvilje fra alle berørte er at loven følges opp både før og etter innføringen med intensive informasjonskampanjer, kurs og guider som skal veilede og hjelpe tilbydere av varer og tjenester til å bli i stand til å følge lovens krav. Det er ikke riktig når det påstås at denne type lovgivning påfører næringsdrivende store kostnader. Det viser seg for eksempel at dersom en næringsdrivende vet at lovbrudd fører til at firmaet ikke får en verdifull kontrakt med det offentlige, blir kreativiteten svært stor for å skape et produkt som kan brukes av alle.

    En forutsetning for å få et vellykket resultat av en lov som stiller krav om at varer og tjenester skal kunne brukes av alle, er at det finnes juridisk bindende standarder. Uten standarder er det uklart hva som skal til for at noe er tilgjengelig for alle. Dersom man ikke vet hva en tilgjengelig buss er, hjelper det lite å ha en lov som påbyr tilgjengelighet. Det må derfor finnes en standard som presiserer at tilgjengelig buss omfatter både visuelle og auditive informasjonssystemer og bredde- og høydemål. En lavgulvbuss er ikke en tilgjengelig buss for alle.

    Anti-diskrimineringslovgivning angripes ofte som om det skulle være en bestemt type lov. Vanlige innvendinger er at loven vil bli vanskelig å håndheve, at man kommer lenger med frivillighet og at det er viktigere å satse på informasjonskampanjer og holdningsendring.

    Hvorvidt loven blir vanskelig å håndheve eller ikke, kommer an på hvordan den er utformet og om den er av strafferettslig eller sivilrettslig karakter. Terskelen for å fremme og nå fram med en klage er klart lavere når loven håndheves av et Ombud og handlingene ikke regnes som forbrytelser. Videre må ulike typer anti-diskrimineringslovgivning anvendes på forskjellige samfunnsområder. Slik lovgivning kan være:

• et diskrimineringsforbud i en bestemt lov, jf. § 54 i den norske arbeidsmiljøloven
• en lov som forbyr diskriminering på flere områder og dekker offentlig og eller privat sektor, jf. ADA i USA og DDA i Storbritannia
• bruk av ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter, mest utbredt i USA og Canada
• forbud mot diskriminering ved bruk av offentlige midler som kan omfatte innkjøp, overføringer og eller støtteordninger, jf. Rehabilitation Act i USA.

I land med en stor offentlig sektor som i Norden, vil forbud mot diskriminering ved offentlige innkjøp og støtteordninger være mest betydningsfullt for å påvirke samfunnsutviklingen. Et slikt forbud kan hjemles i en lov om offentlige anskaffelser/innkjøp om en slik lov finnes, eller også knyttes til alle regelverk og reguleringer som finnes for bruk av offentlig midler til innkjøp og støtte. Forbudet kan inneholde flere typer krav, slik tilfellet også er med det nye innkjøpsdirektivet som EU har vedtatt. Det kan både stilles krav i tekniske spesifikasjoner for å sikre at produkter som kjøpes inn, kan brukes av alle, og stilles krav knyttet til tilbydernes arbeidsgiverpolitikk. Slike krav sikrer at offentlige bygg, tjenester og tiltak, og offentlige arbeidsplasser utformes på en måte som ivaretar hensynet til at befolkningen fungerer ulikt. Ved at det offentlige stiller krav om for eksempel universell utforming, presses arkitekter, designere, produsenter av kontorutstyr osv. til å skaffe seg en kompetanse som muliggjør å innfri kravene.

    Det offentliges makt som storkunde i markedet er enorm, men i Norden har man ikke utnyttet det potensialet som ligger i å utøve markedsmakt. Dette virkemidlet er dessuten et pressmiddel av frivillig art, fordi det er opp til den enkelte tilbyder om man vil ha det offentlige som kunde. Bruk av ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter er i prinsippet samme type virkemiddel, men forskjellen kan være at slike klausuler kan brukes på noen spesielle områder, uten at det finnes et lovverk som legger føringer for alle offentlige innkjøp.

I USA har slike klausuler vært i bruk i 60 år. På grunn av mangel på arbeidskraft i våpenindustrien under 2. verdenskrig, innførte president Roosevelt et midlertidig pålegg som sikret at svarte fikk jobb. Senere er dette nedfelt i lovgivningen og er i bruk både på føderalt, statlig og lokalt nivå. Kravene som stilles kan variere fra å ikke diskriminere en marginalisert gruppe til å innføre omfatende handlingsplaner med rapportering om hva bedriften gjør for å rekruttere og legge til rette for utsatte grupper. Motivasjonen hos bedriftene er på topp siden oppfyllelse av kravene er direkte koblet til deres lønnsomhet. Hvilke krav som stilles vil avhenge av hvor stor kontrakten er og hvor store samfunnsmessige konsekvenser den vil ha.

    Når USA har vært villig til å ta i bruk så kraftige virkemidler for å styre markedskreftene, skjer det ikke ut fra en solidaritetsankegang, men ut fra rene lønnsomhetsbetraktninger. Den sterke motstanden mot å bruke offentlige midler til å utjevne sosiale forskjeller og tanken om at alle skal kunne klare seg selv, har ført til en bevissthet om at det lønner seg å la produsenter av varer og tjenester ta ansvaret for å skape gode rammebetingelser for deltakelse. Historisk henger dette sammen med at samfunnet ikke hadde råd til å la et stort antall unge menn stå utenfor arbeidsstyrken på grunn av krigsskader og rasefordommer. USA har derfor tatt i bruk alle typer ikke-diskrimineringsverktøyer, og funksjonshemmede er omfattet på linje med etniske minoriteter.

    I Skandinavia finner man nærmest den motsatte situasjonen. Motstanden mot å ta i bruk juridiske virkemidler for å hindre diskriminering har vært stor. Isteden har viljen til å bruke offentlige midler absolutt vært til stede, Det har vokst fram utallige spesialordninger og kompenserende tiltak i årenes løp. Dette forteller at velferdsstaten har hatt råd til å reparere på konsekvensene av en ekskluderende politikk når det har vært behov for det. En slik løsning er imidlertid svært uheldig på lengre sikt, fordi det er dyrt å satse på særordninger. Slike ordninger mister også lett sin legitimitet når det er behov for å stramme inn budsjettene.

    Det er vanskelig å forstå hvorfor motstanden i Norden har vært så stor mot å ta i bruk effektive styringsverktøyer som for eksempel å utnytte statens makt som storkunde i markedet. Manglende kunnskap kan være en forklaring, noe som igjen henger sammen med fravær av interesse og motivasjon for å søke kunnskap. Forståelsen av mennesker med funksjonsnedsettelser som et sosialpolitisk anliggende er antakelig også en forklaring på at man ikke har sett poenget ved å ta i bruk næringspolitiske virkemidler.

    Til slutt noen ord om et argument som synes å stå svært sterkt i vår del av verden, nemlig at det er bedre å satse på holdningsendring. Dette er et argument som generelt brukes mot lovgivning som virkemiddel. Til grunn for et slikt standpunkt ligger det en sterk tro på at det er holdninger som endrer handlinger fremfor omvendt. Det er imidlertid lite sannsynlig at en slik strategi når fram på et område hvor det allment ikke erkjennes at den ekskludering som skjer, skyldes diskriminering, og ikke bare beklagelige omstendigheter og økonomiske årsaker.

    En lov som slår fast at manglende tilgjengeliggjøring av varer og tjenester er diskriminering og vil bli sanksjonert, har en signaleffekt som på samme måte som Likestillingsloven, vil endre holdninger til egen praksis. For grupper som først og fremst rammes av diskriminerende handlinger, blir folks holdninger av mindre interesse. Det viktigste er å få stoppet de diskriminerende handlingene. I sine memoarer skriver Earl Warren, Chief Justice i USAs høyesterett på 50- og 60-tallet, at det rådet en feilaktig oppfatning blant mange om at man ikke kan avskaffe rasediskriminering ved hjelp av lovgivning, bare ved å endre folks hjerter og sinn. -Sant nok-, skriver Warren, -fordommer kan ikke avskaffes med lov, men at de påføres andre, kan loven hindre.- (fritt oversatt fra Paul Lappalainens foredrag ”Lagar mot diskriminering” holdt på Stopp Diskrimineringens seminar 13. mai 2003).

Er ”den gode viljes” strategi uttrykk for velferdsstatens naivitet eller styringsuvilje?

Det er naivt å tro at holdningskampanjer skal være god nok motivasjon til å styre de disposisjoner og valg som gjøres av produsenter og leverandører av varer og tjenester. Hittil har det vist seg at verken næringslivet eller det offentlige selv lar seg styre av ”den gode viljes” strategi. Ingen har så langt foreslått at man skal avskaffe lovgivningen som forbyr kjønns- og rasediskriminering, fordi den ikke passer inn i en velferdsstat.

    Historisk har det alltid vært motstand mot å erkjenne at noen utsettes for diskriminering, og denne erkjennelsen er fortsatt ikke til stede i Norden. La oss slå fast at:

Hvorvidt man forstår eller erkjenner at en gruppe blir diskriminert, beror på i hvilken grad man tror at gruppens forutsetninger og muligheter for å delta i samfunnet bestemmes av naturgitte eller menneskeskapte forhold.

    Man oppfattet ikke kvinners manglende deltakelse som et resultat av kvinneundertrykkelse så lenge man kunne forsvare at kvinner rent biologisk var skapt for å ivareta oppgavene i hjemmet, og ikke hadde de samme intellektuelle forutsetninger som menn. Rasediskrimineringen ble på samme måte forsvart med rasenes iboende underlegenhet.

    Det er vanskelig å tolke motsanden mot å ta i bruk effektive styringsverktøyer som vi vet vil virke, fordi det handler om bedriftenes profitt. Det er på tide å erkjenne at manglende deltakelse og likestilling for funksjonshemmede skyldes menneskeskapte barrierer, og disse ikke vil forsvinne uansett hvor mye velvilje som mobiliseres. Om vi når målet avhenger av at den Skandinaviske velferdsstaten kvitter seg med sin styringsuvilje og skifter fokus. Siden reparasjonskostnadene nettopp er så store når man ikke tar hensyn til menneskers ulike funksjonsbetingelser ved investeringer og innkjøp, er det på alle måter samfunnsøkonomisk lønnsomt å skifte perspektiv fra sosialpolitikk til næringspolitikk.

En velferdsstat som er villig til å stille krav ved bruk av offentlige midler og legge juridiske føringer for private aktører, vil kunne realisere målet om full deltakelse og likestilling.

Historieløst av Sundby

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Det er med vantro vi leser Johanne Sundbys innlegg 10.11. «Historien om sorteringssamfunnet.» Her slår Sundby fast:

«De viktigste kriteriene har vært forankret i forestillinger om etnisk annerledeshet (rasisme), moralsk overlegenhet (religion) og seksuell puritanisme. Og kjønn, så klart.»

Majoriteten har definisjonsmakten, det har minoriteter alltid erfart. Men når Sundby i et innlegg som til og med er foranlediget av en debatt om fostre med funksjonsnedsettelser, klarer å skrive funksjonshemmede så enkelt ut av historien om sorteringssamfunnet, blir det ekstremt provoserende for oss som etter Sundbys mening ikke er blitt utsatt for sortering.

Levende funksjonshemmede har blitt forsøkt sortert bort gjennom hele historien Sundby.

I tidligere tider, satt ut om «byttinger», og med rasehygienen skulle man sortere ut alt som ikke ble sett på som gode arveegenskaper, mange funksjonshemmede ble sterilisert for å hindre videreføring av «dårlige» gener. Under Hitler skjøt sorteringen fart og funksjonshemmede ble forsøkt utryddet på mange måter, bl.a. barneeutanasiprogrammet som registrerte alle barn med ulike funksjonsnedsettelser inntil 3 år og såkalt Wild eutanasi som tok livet av funksjonshemmede på institusjoner også etter krigen

Sorteringen har egentlig aldri stoppet, men er nå på full fremmarsj gjennom bevegelsen for aktiv dødshjelp i begge ender av livet, ført an av moralfilosofen Singer som også har profilerte norske tilhengere, og støtte i stadig flere ungdomspartier.

Som Sundbys innlegg demonstrerer er bevisstheten om hva som har skjedd og skjer med verdens største minoritet, funksjonshemmede, ekstremt og farlig lav.

Det som skiller sorteringen av fødte funksjonshemmede fra alle andre forsøk på sortering, er nettopp det legitime i å fornekte at dette har noe med sortering å gjøre.

For i motsetning til de egenskaper Sundby erkjenner som illegitime å sortere etter, er variasjon i funksjonsevne fortsatt ikke erkjent som et naturlig mangfold innenfor menneskerasen.

Majoriteten gjør som Sundby og skriver funksjonshemmede like godt ut av historien om sortering, og velger suverent hvilke grupper som passer inn i egen definisjon.

For oss som har blitt forsøkt sortert bort i historien, er det en kraftig påminnelse hver gang om hvilken marginal status vi fortsatt har i samfunnet.