Livsvarig arbeidsløshet – et politisk ikke-fenomen

Av Berit Vegheim

Innlegget ble trykket som kronikk i Klassekampen 1. mars 1990

I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i den debatten som har vært ført bl.a. i media om arbeidsmarkedspolitikken i Norge. I debatten har det vært fokusert på antall, konsekvenser, alternative forklaringsmodeller og innimellom også på enkeltskjebner. Politikere, økonomer, psykologer og andre fagfolk uttrykker sin bekymring over den situasjon landet og dets innbyggere har kommet i med et rekordhøyt antall registrerte arbeidsledige i etterkrigstid. La det være sagt med en gang, denne bekymring deler jeg fullt ut.

Det som jeg imidlertid reagerer på er at sysselsettingsproblemene fremstilles som om de skulle være av ny dato. Det har i mange år vært hevdet at vi har hatt full sysselsetting i Norge og for en del år tilbake ble det endog hevdet at vi hadde mangel på arbeidskraft. Dette er en sannhet med ikke bare visse, men med mange modifikasjoner, og siden slike «heldige» sannheter har en tendens til å bli særlig viktige i motgang, spesielt for politikere, finner jeg grunn til å minne både politikere og andre på at begreper som «full sysselsetting» og «arbeidsledighet» er relative og problematiske begreper. Begrepene er tilsynelatende nøytrale, men i virkeligheten kan de tjene til å tilsløre de faktiske forhold.

Så langt jeg har kunnet registrere har debatten fokusert på den del av befolkningen som er registrert arbeidsledige, samtidig som den fullstendig har utelatt en gruppe som trolig er dobbelt så stor, nemlig de menneskene som ikke er registrerte og som heller ikke vil bli det i framtiden, fordi de mottar trygd.
Blant disse menneskene er det særlig en gruppe som jeg ønsker å trekke frem. Det er dem som aldri har utgjort annet enn en skjult reserve for arbeidslivets reservelag, altså et C-lag, og som pga. en eller annen nedsatt funksjonsevne ikke antas å være produktive og lønnsomme nok, og følgelig heller ikke gjør seg fortjent til en status som arbeidsledige. Mellom 150 000 og 200 000 funksjonshemmede er i yrkesaktiv alder dvs. 17 – 65 år og uten arbeid, men av velferdsstaten er de dømt til livsvarig arbeidsløshet.

Begrepsbruken ovenfor er ikke tilfeldig da begrepet arbeidsledig synes å vinne stadig større utbredelse i tider med stor arbeidsløshet. Arbeidsledig henspeiler på en tilstand i påvente av noe, og signaliserer en positiv holdning til arbeidsmarkedet og dets muligheter. Begrepet arbeidsløs derimot er negativt ladet og viser først og fremst tilbake på individet, uten å utsi noe om muligheter eller overskridelse av tilstand. Det er interessant å se hvordan arbeidsløshetsbegrepet er i ferd med å forsvinne ut av vokabularet både hos politikere og i media i disse tider.

Når jeg insisterer på å bruke begrepet arbeidsløs om den tilstanden mennesker med nedsatt funksjonsevne befinner seg i, skyldes det at samfunnet ikke trekker inn denne gruppen som potensiell arbeidskraft, og som sagt forblir gruppen utestengt fra såvel arbeidsmarked som arbeidsmarkedsstatistikk, og henvist til et av velferdsstatens paradoksale «goder»; nemlig offentlig forsørging i form av trygd. Det er interessant at ingen fagfolk som ellers ser ut til å være opptatt av de personlige og de økonomiske konsekvenser av arbeidsløshet, finner grunn til å fokusere på de menneskene som er aller verst stilt i forhold til arbeidsmarkedet.
Kanskje mennesker som har nedsatt funksjonsevne ikke opplever sin arbeidsløshet som et problem? Kanskje reflekterer man ikke over å bli utestengt fra en arena som er av så fundamental betydning for de øvrige i samfunnet når man likevel er utestengt fra deltakelse på andre arenaer utenfor arbeidslivet også. Logisk sett skulle en anta at jo mer isolasjon og utestengning et individ er utsatt for, desto større blir konsekvensene for dette individet.

Når det gjelder den økonomiske konsekvensen for samfunnet, skulle regnestykket være klart om en velger å anlegge et velferdsperspektiv på det, dvs. at det eksisterer en forutsetning om at alle skal ha en økonomi som er til å leve av. En person som mottar full forsørging i form av trygd i hele eller deler av sitt voksne liv, blir nødvendigvis dyrere for det offentlige enn en person som produserer og betaler skatt som gjenytelse for sin inntekt. Sett ut ifra et privatkapitalistisk perspektiv derimot, kan det være direkte lønnsomt å overlate til det offentlige å forsørge mennesker som kan medføre ekstra kostnader for arbeidsgiver, før de er kommet opp på et akseptabelt produktivitetsnivå.

Med vilje har jeg utelatt å nevne de politiske konsekvensene av å dømme en gruppe til livsvarig arbeidsløshet. Masser av arbeidsløse mennesker kan uten tvil virke inn på, og endog føre til radikale omveltninger av politikken som føres i et samfunn. Det er vel imidlertid ingen politiker som er ved sine fulle fem, som frykter at det å holde funksjonshemmede mennesker arbeidsløse, skal få noen som helst betydning for maktbalansen i samfunnet. Her har vi nok en gang med en gruppe mennesker å gjøre som selv om de sammen med andre grupper utestengte, faktisk tilhører en majoritet i forhold til den minoriteten som sitter med makt i samfunnet, ikke utgjør noen trussel for andre enn i verste fall, seg selv.

Det er naivt å tro at arbeidsmarkedspolitikken er verdinøytral, og som Roar Eilertsen påpeker i sin artikkel i Klassekampen 14.2. med overskriften «Moderasjon og arbeidsløshet», dreier økonomiske modeller seg om politikk mer enn matematikk. Modellene presenteres som absolutte sannheter om samspill mellom faktorer og størrelser, uten at de fanger opp eller utsier noe om sentrale verdispørsmål. Når teoriene likevel forutsetter et bestemt verdisystem, kan det være på sin plass å stille spørsmålstegn ved eksistensen av de påstått store partipolitiske skillelinjene i vårt samfunn. Økonomer som Roar Eilertsen er det stort behov for som premissleverandører, om interessegrupper i samfunnet overhode skal ha mulighet til å kunne vurdere de beslutninger som tas og eventuelt argumentere mot en tilsynelatende deterministisk utvikling.

Det finnes flere økonomiske modeller som viser forholdet mellom sysselsettingspolitikk og lønnsomhet. Lønnsomhet for de få er ikke nødvendigvis lønnsomhet for de mange. Det er opplagt at vi har med et meget aktivt, verdiladet valg å gjøre. Valget innebærer bl.a. at man bevisst utestenger og utstøter mennesker fra arbeidsmarkedet, og isteden satser fullt og helt på lønnsomhet for en mindre gruppe. Til og med Keynes som slett ikke var noen sosialist, så dette, og hevdet at det var viktig i nedgangstider å stimulere til økt etterspørsel for å få hjulene i gang igjen, selv om dette for den enkelte kapitaleier ville være direkte ulønnsomt i første omgang.

Fra politikernes side har man stadig fått høre at arbeidsløsheten er betinget av konjunktursituasjonen. Så snart det blir oppgangstider vil det også bli arbeid til funksjonshemmede. Sannheten er imidlertid at det finnes ganske mange mennesker som aldri får innpass på arbeidsmarkedet, hverken i oppgangs- eller nedgangstider. Dette skyldes bl.a. at hver konjunktursvingning skaper nye produksjonsmåter som enten stiller for store krav til omstillingsevnen hos den enkelte, eller de rett og slett overflødiggjort dem for godt. For funksjonshemmede dreier arbeidsløshet seg sjelden om konjunktur- eller friksjonsledighet, men dessverre fanger ikke økonomiske modeller opp en type arbeidsløshet som er forårsaket av en bestemt verdisetting av den enkelte. Myndighetene blir sjelden konfrontert med den verdisettingen som ligger til grunn for økonomisk politikk, og kanskje tror politikerne selv på sine økonomisk baserte argumenter.

Hvilken verdisetting siktes det til her? For å forklare hva som menes, må jeg si noen ord om det spesielle ved velferdssamfunnet.
På samme måte som det er med sysselsettingspolitikkens eksklusjon av mennesker med nedsatt funksjonsevne, kan en si at forstørrelsesapparatets inklusjon av samme gruppe holdes utenfor den politiske debatten i Norge. Det hersker bred enighet blant politikere, både i og utenfor Stortinget, om at personer med nedsatt funksjonsevne skal være stønadsberettiget gjennom Folketrygden. Denne enigheten og dette en gang for alle vedtatte prinsippet, har løst alle eventuelle sysselsettingsproblemer for denne gruppen mennesker. De trenger ganske enkelt ikke delta, og bestrebelsene for å skaffe egnet arbeid blir deretter.
Vinningen er god samvittighet hos alle berørte parter i de etater som har noe å gjøre med folks livskvalitet, samt at næringslivet, både det offentlige og det private, kan utvikle seg friere og i samsvar med et overordnet lønnsomhetsprinsipp. Omstillingsevnen er som kjent størst blant en liten minoritet av arbeidstakerne, og denne lønnsomhetstankegangen forutsetter egentlig at folk som ikke passer inn i idealbildet av arbeidstakeren holdes utenfor arbeidslivet. Det er ikke arbeidsvillige man tenker på når det er snakk om mangel på arbeidskraft, men derimot en liten gruppe høyproduktive og omstillingsdyktige menn i den riktige alderen.

Den velferdspolitikken som har vært ført i Norge i etterkrigstiden, og som vi er så stolte av, har skaffet oss mange mette men passive borgere, og et offentlig forsørgelsesapparat som er så velfundert og velbegrunnet at de færreste reiser spørsmålstegn ved det. Når det så fokuseres på dette finmaskede sosiale sikkerhetsnettet, skjer det først og fremst ut ifra en bekymring for dets videre opprettholdelse i framtiden, og for at enkelte som per definisjon ikke har gjort seg fortjent til offentlig forsørgelse utnytter systemet.

Så dyktig har apparatet klart å legitimere sin egen eksistensberettigelse, og at det er noe galt med en del av borgerne som gjør disse spesielt fortjent til å være ensidig mottakere, at funksjonshemmede selv godtar en slik form for utestengning. Innsatsen fra funksjonshemmedes side er konsentrert om å høyne stønadssatsene på samme måte som arbeidstakere er opptatt av å forhøye sin inntekt. I bakgrunnen kommer krav om likestilling og deltakelse, men slike krav når som regel aldri lenger enn til det papiret de skrives på. Slike krav vanskeliggjøres med at man innehar en mottakerstatus, og således i utgangspunktet er definert som ressurssvak og ensidig ressurskrevende, samt at midlene til å sette makt bak kravene er fraværende.

Manglende tilrettelegging for full samfunnsmessig deltakelse sier mindre om velferdsnivå i et gitt samfunn (i Norge anses dette nivået for å være svært høyt), men desto mer om menneskesyn og verdisetting. Et samfunn som ikke har bruk for alle sine borgere, men råd til å betale for dem som faller utenfor, er beskyttet mot å bli konfrontert med hvilket menneskesyn som egentlig danner grunnlag for den politikk som føres.

Som sagt er man som mottaker av trygd ikke anerkjent arbeidsløs og arbeidsløshet blant funksjonshemmede er derfor politisk sett nærmest et ikke-fenomen. Det må likevel være lov til å spørre om arbeidsløshet bare er et problem for dem som til enhver tid er 100% funksjonsdyktige i forhold til samtidens produksjonsmåte, og som følgelig ikke vha. trygd er blitt utdefinerte som overflødige og unyttige.

Dersom det ikke er viktig å delta på arbeidsmarkedet eller i aktivt samfunnsliv for den enkelte, og dersom det er verdifullt å være passiv mottaker, kunne vi ha nådd atskillig lenger i vår kamp for å overflødiggjøre mest mulig menneskelig arbeidskraft, om vi like godt først som sist går helhjertet inn for en slik utvikling.