Høringsuttalelse Politiets bruk av maktmidler
Oslo, 27.4.2023, Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen
Kort om vårt erfarings- og kunnskapsgrunnlag
Stopp Diskrimineringen har i mange år fulgt utviklingen når det gjelder hvilke konsekvenser politiets maktmiddelbruk har for funksjonshemmede, både internasjonalt og nasjonalt.
Bildet er entydig både i Norge, USA, Canada og Storbritannia:
den minoriteten som er mest utsatt (overrepresentert) for å bli skutt og drept av politiet, er funksjonshemmede.[1] Anslagene varierer fra 30 til 50 % av de drepte, utdypet under tiltak 10.7 nedenfor. I Norge gjelder dette 100 %.
Videre har vi i flere år bidratt i PHS Videreutdanning i kulturforståelse og mangfold.
Her møter vi politifolk med kort og lang fartstid. Et sentralt tema er holdninger til funksjonshemmede.
Vi får hele tiden bekreftet at politiet har veldig lite kompetanse til hjelp i møte med innbyggere med nedsatt funksjonsevne, at de føler seg svært usikre på hvordan de skal kommunisere og håndtere ulike situasjoner hvor de møter personer i ulike roller som fungerer på en annen måte enn det som er forventet (som følge av f.eks. kognitive, psykososiale og andre funksjonsnedsettelser/funksjonshemninger.
Stopp Diskrimineringen er ekspert på funksjonshemmedes menneskerettigheter, herunder FNs konvensjon CRPD.
Utvalget gir en kort omtale av noen aktuelle artikler i CRPD, men gjør en grov feilslutning om personkretsen som er omfattet av CRPD. Utvalget skriver s. 47:
CRPD inneholder dermed flere bestemmelser som kan være relevante for politiets bruk av makt overfor personer med psykiske lidelser. Den setter imidlertid bare skranker ved maktbruk overfor personer som har en langvarig funksjonsnedsettelse.
Følgelig konkluderer utvalget med at personer som er i krise, kan falle utenfor CRPD.
Dette medfører ikke riktighet, og beror trolig på en misforståelse om at det som tradisjonelt er blitt betegnet som psykisk sykdom, lidelse osv., ikke faller inn under definisjonen av funksjonsnedsettelse/funksjonshemning.
CRPD er ikke basert på en slik medisinsk tenkemåte. Tvert imot, er det denne tenkemåten som utfordres, siden den har begrunnet utstrakt forskjellsbehandling og maktbruk fra statenes side. CRPD avviser psykiatriens diagnosebaserte påstander om farlighet. I tråd med moderne begrepsbruk og tenkemåte, defineres denne gruppen som personer med antatt eller faktisk psykososial funksjonshemning[2], samtidig som biologiske årsaksmodeller avvises.[3]
Vi har kommentarer til flere av Maktmiddelutvalgets forslag til tiltak.
Bevæpningsmodell
Stopp Diskrimineringen støtter mindretallets syn på bevæpningsmodell.
Det er svært bekymringsfullt at utvalgets flertall går inn for generell bevæpning med skytevåpen.
Utvalget poengterer flere steder selv at det mangler kunnskapsgrunnlag for å kunne konkludere med at det er en økning i antall hendelser som utgjør risiko:
Sitat fra s. 106-107:
Bevæpningsutvalget stilte spørsmål ved alvorlighetsgraden ved majoriteten av psykiatrioppdragene, og kom blant annet til at det er «få oppdrag som er beheftet med særlig risiko». Maktmiddelutvalget kjenner ikke til noe nytt kunnskapsgrunnlag som tilsier at situasjonen er annerledes i 2022, utenom at det fremgår av politiets trusselvurdering at det er «sannsynlig at det vil bli en økning i voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom».
Utvalget skriver videre om økning av antall psykiatrioppdrag som følge av endringer i loven om psykisk helsevern i 2017:
Det er lite som tilsier en tydelig årsakssammenheng mellom lovendringen og økningen i antall oppdrag som politiet registrerer, og det kan være mange andre årsaker til økningen i antall oppdrag.
Vi deler utvalgets bekymring for markant økt antall tvangsinnleggelser og økt antall dommer på tvungent psykisk helsevern siden lovendringen 2017. Dette faktum motsier imidlertid påstander fra noen fremtredende psykiatere i offentligheten, om at lovendringen har gjort det vanskeligere å ta i bruk tvang.
For oss er dette viktig å fremheve, fordi Norge ligger på Europatoppen i tvangsbruk, og har gjentatte ganger blitt kritisert av FN for brudd på FN konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter, CRPD.
CRPD forbyr bruk av tvang basert på diagnose/funksjonsnedsettelse.
Til tross for at utvalget tydelig erkjenner manglende kunnskapsgrunnlag, lander flertallet på en konklusjon om at politiet trenger permanent bevæpning.
Til støtte for dette, bygges det kun på løse antakelser om at det er og vil bli flere farlige personer og situasjoner– ikke på fakta som kan støtte en slik konklusjon.
Oppdrag for helsevesen, psykiatrioppdrag, må aldri begrunne bevæpning.
Som mindretallet påpeker, krever dette andre tiltak.
Når noen blir drept i Norge i møte med politi, tilhører de denne befolkningsgruppen.
Myten om «de farlige» koster menneskeliv
Myten om at det finnes farlige: mennesker som er syke pga. farlige diagnoser, er seiglivet og koster liv i alle land i verden. De siste 8 årene har det kostet ett liv i året i Norge.
Det skremmende er at kravet fra politiet om generell bevæpning er basert på denne myten om «de farlige syke». Slike mennesker finnes ikke andre steder enn i bøker og filmer.
I en kronikk i VG 15.2.2023[4], tar Aina Fraas-Johansen og Kim Edgar Karlsen fra Norsk Psykologforening, et oppgjør med denne myten i forbindelse med KRIPOS sin rapport: Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser.[5]
Forfatterne viser for det første at påstått økning i antall «gjerningspersoner med alvorlig psykisk lidelse», skyldes måten tallene er brukt på, og er i realitetene kun uttrykk for en variasjon over tid.
Siden tallmaterialet KRIPOS bygger på, er hentet fra politiets trusselvurdering, PTV, er det ekstra alvorlig at det skapes et fullstendig feilaktig bilde av utviklingen over tid.
Som forfatterne slår ettertrykkelig fast:
Sjansen for å bli drept av en person med alvorlig psykisk lidelse i Norge i 2022 var omtrent en til en million.
Videre tar de for seg selve farlighetsfenomenet, og viser at vi har lenge visst at dette bygger på helt feil faktagrunnlag. De farlige syke finnes ikke, men derimot finnes det en rekke risikofaktorer som opererer sammen og forsterker risiko for vold:
I en stor offentlig utredning slo det såkalte Olsenutvalget i 2010 fast at mennesker med samtidig ruslidelse og alvorlig psykisk lidelse har forhøyet risiko for rusrelatert vold. Men at drap ikke kan forklares ut fra én årsaksfaktor alene.
Utvalget presiserte at mennesker med psykiske lidelser oftere enn friske også har andre risikofaktorer som at de er unge menn uten arbeid, at de oftere har rusmiddelproblemer, eller at de har vært ofre for vold.
Jo grundigere man vurderer alle forhold, desto mindre forskjell ser man mellom mennesker som utøver vold med eller uten alvorlige psykiske lidelser.
Her må det også tilføyes, at store psykiske problemer aldri kommer av seg selv, men alltid har sin årsak i utenforliggende omstendigheter, for eksempel som følge av at man har vært utsatt for vold og eller overgrep. Med andre ord, hvilke risikofaktorer som følger av hverandre, er ukjent og vil variere. Å skille ut «alvorlige psykiske lidelser» som årsaksforklaringer, slik PTV og KRIPOS gjør, tjener kun til å opprettholde myten om at det finnes et biologisk kjennetegn i noen mennesker som gjør dem farlige.
KRIPOS bruker tallene som grunnlag for forebygging, noe som i seg selv forsterker troen på at det er mulig å identifisere og predikere potensielle voldsutøvere på grunnlag av diagnose.
Dette har blitt tilbakevist med fakta i mange år, nylig i et intervju med professor og overlege i psykiatri, Tom Palmstierna, i rop.no. [6] Palmstierna viser bl.a. til at selv om andelen menn som dreper sine partnere er mange ganger så stor, setter man ikke inn generelle tiltak mot menn.
– Generelle tiltak basert på en generell risikovurdering av alle personer med rus og psykiske lidelser er umoralsk og lite samfunnsnyttig. Spørsmålet er heller; Hvordan kan vi gjøre risikovurderinger uten å bruke unødvendig innsats overfor en unødvendig stor populasjon.
– Faktorene er de samme for en normal populasjon, som for mennesker med psykiske lidelser.
Resonnementet til Palmstierna er at risikovurderinger kun er meningsfulle å gjennomføre i utvalgte populasjoner hvor det er historikk med alvorlig vold. Samtidig peker han på at det er vesentlig å treffe forholdsmessige tiltak overfor risikopopulasjonen.
– Vi vet at tidligere voldshistorikk er en risikofaktor, ikke rus og psykiske lidelser i seg selv. Så ser vi at levekår og bolig er av stor betydning for hvordan det går med denne gruppen. Jeg vil si at god behandling og ordnede boforhold er viktige forebyggende tiltak, oppsummerer Palmstierna.
Våpeneffekten må tas på alvor
Som mindretallet peker på, er det i nesten alle situasjonene klart for politiet på forhånd at det gjelder oppdrag der noen trenger hjelp, dvs. er i krise, og eller truer med å ta livet av seg,
Et skytevåpen i en slik situasjon er alltid livsfarlig.
Maktmiddelutvalget presenterer funn fra internasjonal forskning som viser at tilstedeværelse av skytevåpen i seg selv eskalerer situasjonen. Dette gjelder også elektrosjokkvåpen, og det anbefales derfor å bære disse skjult. Tallene er entydige på at sjansen for at noen blir skadet eller drept øker med tilstedeværelsen av de farligste maktmidlene, dvs. våpeneffekten.
For oss er det helt uforståelig at slike funn ikke tas på alvor og legger premisser for konklusjonene og anbefalingene.
Som påpekt innledningsvis, er det funksjonshemmede som blir drept i møte med politiet.
Når dette ikke kommer frem i særlig grad i offentligheten, vet vi fra USA, UK og Canada, at det skyldes at ofrene får skylden selv, dvs. deres diagnoser blir brukt som årsaksforklaring til at maktmidler tas i bruk og at det ender med døden.
Det er også dette som skjer i Norge, og er årsaken til at det ikke blir store masseprotester mot politiets drap på uskyldige mennesker.
Istedenfor å bruke psykiatriske diagnoser som begrunnelse for å bære våpen, må kjennskap til slike diagnoser når politiet rykker ut på helseoppdrag, brukes som advarsel mot å håndtere situasjonen som om det skulle foreligge en terrorsituasjon.
Bevæpnet politi er det mest skremmende som kan møte mennesker som er i krise og som er psykisk ustabile, og sjansen for at situasjonen eskalerer er enormt stor.[7]
Fra USA vet vi at svært mange mennesker nå er livredde for å ringe 911, siden møter med politiet svært ofte ender med at personen som trenger hjelp, blir drept eller skadet.[8]
Mennesker som selv vet at de kan komme i en krisesituasjon, lager avtaler om å ikke ringe nødnummeret.
Denne utviklingen frykter vi for å få i Norge, dersom vi får bevæpnet politi.
Vi vet ingen ting om hvordan det står til med tilliten til politiet blant de som er i målgruppen for psykiatrioppdragene. PODs innbyggerundersøkelser om tillit til politiet fanger ikke opp denne gruppen i befolkningen som det er størst grunn til å tro lever i frykt for å møte politi. Vi vet de finnes og at de har grunn til å frykte møter med politi. Som utredningen viser, er det mange slike oppdrag, og ofte bistår politi med både tvangsmedisinering og tvangsinnleggelse.
10.4 Politiets bruk av spyttbeskytter
Stopp Diskrimineringen vil minne om at funksjonshemmede har dødd som følge av bruk av spyttbeskytter/spyttemaske. Det er særlig folk med angst og astma som er i fare. Sitat fra BBC oppslag om Prude-saken 3.9.2020:
In recent years, they have been scrutinised as a factor in the deaths of several detainees in the US and other countries.[9]
10.5 Økt fokus på barn og sårbare grupper i politiutdanningen og
10.6 Økt fokus på barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen
Stopp Diskrimineringen merker seg at til tross for at utvalget erkjenner behovet for økt kompetanse om «håndteringen av psykisk syke i etaten», står utvalgets anbefaling ikke i stil med de farlige konsekvensene fraværet av kompetanse faktisk innebærer.[10]
Utvalget anbefaler at: «Politihøgskolen vurderer om det er plass» i politiutdanningen og vedlikeholdstreningen til økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper.
Vi vil minne om at Norge har forpliktelser etter CRPD til å sikre opplæring av politi og andre aktører som møter funksjonshemmede i ulike situasjoner, jf artiklene 8, 13 og 16. Nedenfor gjengir vi CRPD-komiteens bekymring og anbefalinger til Norge i 2019 til artikkel 8 og 16:
Bevisstgjøring (art. 8)
13. Komiteen er bekymret over forekomsten av negative stereotypier, fordommer og språk om mennesker med nedsatt funksjonsevne. Komiteen er også bekymret over mangelen på helhetlige og innovative offentlige bevisstgjøringsprogrammer om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
14. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten, i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, utvikler og gjennomfører nyskapende offentlige bevisstgjørings- og utdanningsprogrammer for media, offentlige tjenestemenn, dommere og advokater, politiet, sosialarbeidere og allmennheten, med sikte på å øke bevisstheten om og fremme menneskerettighetsmodellen for funksjonsnedsettelse, og bekjempe negative stereotypier, fordommer og språk om mennesker med nedsatt funksjonsevne i samfunnet, herunder inkludering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet.
Frihet fra utnytting, vold og misbruk (art. 16)
27. Komiteen er bekymret over:
(a) Mangelen på opplæring for familier, omsorgsytere, helse- og omsorgspersonell og representanter for politi og påtalemyndighet når det gjelder å gjenkjenne alle former for utnytting, vold og misbruk mot mennesker med nedsatt funksjonsevne,
28. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten treffer tiltak for å:
(a) Sørge for regelmessig opplæring for familier, omsorgsytere, helse- og omsorgspersonell og representanter for politi og påtalemyndighet når det gjelder å gjenkjenne alle former for utnytting, vold og misbruk, JD,HOD
Det er åpenbart et stort behov for å øke politiets fagkompetanse knyttet til funksjonsvariasjon hos innbyggerne. I tillegg til å styrke kompetansen i utdanning og vedlikeholdstrening, vil vi understreke at hele politietaten trenger et kompetanseløft.
Det er derfor med stor bekymring vi merker oss at funksjonshemmede ikke er eksplisitt identifisert i PODs handlingsplan som en målgruppe for faglig kompetanseheving.
Kompetansen må også inkludere Norge forpliktelser til å ivareta funksjonshemmedes menneskerettigheter; en kompetanse vi vet mangler i hele etaten.
I tråd med CRPD, må funksjonshemmede eksperter involveres i kompetansebygging.
10.7 Registrering av og rapportering om maktmiddelbruk
Stopp Diskrimineringen støtter utvalgets forslag om registrering av og rapportering om maktmiddelbruk.
Det er svært bekymringsfullt at slike data ikke foreligger, og at det er nødvendig å måtte komme med en slik anbefaling, 6 år etter Bevæpningsutvalgets utredning i 2017.
Vi merker oss at utvalget mottok et Statistikknotat utgitt 11. mars 2022 fra POD:
om i hvilket omfang det er registrert at det norske politiet benyttet skytevåpen som maktmiddel i perioden 2009 – 2021, samt antall personer som ble skadet eller døde som følge av at politiet brukte skytevåpen.
Utvalget skriver på s. 83
I fravær av tilfredsstillende oversikter over politiets bruk av øvrige maktmidler enn skytevåpen, og det heller ikke er utført andre studier om dette, valgte utvalgsleder å gjennomføre en egen spørreundersøkelse for å belyse problemområdet
Og videre under kap. 10.7, s. 223:
Politidirektoratet har ikke kunnet presentere for utvalget tall om bruk av andre maktmidler enn skytevåpen. Dette har gjort det svært vanskelig for utvalget å gjøre gode vurderinger av bruken av de øvrige maktmidlene.
Vi mener det er lite tillitvekkende at denne type data ikke er på plass allerede. Det bør være en selvfølge for å opprettholde legitimitet, tillit og kontroll, at alle typer maktmiddelbruk overfor borgerne registreres og rapporteres.
Samtidig er vi ikke overrasket, siden vi vet fra andre land som USA og Canada, at det er tilfeldig hvilke data som finnes, og at mediene derfor har spilt en svært viktig rolle i å fremskaffe data og publisere statistikk over bl.a. antall drepte i møtet med politiet, fordelt på kjennetegn ved ofrene som alder, hudfarge og funksjonsevne, samt situasjonskjennetegn.
Ikke minst gjelder dette Washington Post som siden 2014 har publisert statistikk.
Men det var først etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner, WP inkluderte «mental illness» i sin statistikk. En stor svakhet er imidlertid at statistikken kun omfatter mennesker i akutt krise.[11]
Bruk av maktmidler mot funksjonshemmede må registreres
Vi støtter utvalgets forslag:
Det vurderes i hvilken grad det er juridisk og etisk spillerom for å registrere antatt alder, kjønn, etnisitet og eventuell psykisk uhelse om personer som det brukes maktmidler mot. Relevante interesseorganisasjoner involveres i utformingen av ordningen for innsamling av slike informasjonskategorier.
Vi stiller oss imidlertid undrende til at det skulle finnes juridiske og etiske begrensninger som gjør slik registrering umulig. Utvalget selv viser til andre land hvor dette gjøres.
Det er fraværet av fakta og åpenhet om hvem som primært rammes av maktmiddelbruken, som er problematisk, både juridisk og menneskerettslig.
Særlig har mangelen på fakta rammet funksjonshemmede, både i USA og andre land. Fokuset har stort sett vært rettet mot hudfarge og etnisitet, slik at det har gått under radaren at funksjonshemmede er den mest overrepresenterte minoriteten.[12] Som vi har påpekt ovenfor, skyldes dette ene og alene at diagnose tillegges skylden for at gruppen skades og drepes.
Stopp Diskrimineringen vil understreke at det ikke bare er personer med psykososiale funksjonsnedsettelser som er særlig i faresonen for maktmiddelbruk og skudd. Tilstedeværelse av våpen og manglende nødvendig kompetanse på funksjonsmangfold, utgjør en konstant risiko for personer med ulike funksjonsnedsettelser. [13]
Spesielt er personer med kognitive funksjonsnedsettelser utsatt, som utviklingshemmede, autister og folk med andre diagnoser som kan medføre at folk ikke oppfører seg forutsigbart. I Sverige ble en utviklingshemmet gutt skutt og drept.[14] Det samme kan skje i Norge som følge av misforståelser, når livsfarlige våpen er til stede.
Videre vet vi at døve kan være særlig utsatt. Flere døve er blitt skutt i andre land, fordi de ikke reagerer på politiets kommandoer. Jo mer tilspisset en situasjon er, jo større er risikoen for å bli skadet eller drept.
Vi vil til slutt påpeke, at selv om det i Norge kun har vært fokus på etnisk profilering, er det et problem i andre land at funksjonshemmede stoppes på gaten, fordi de opptrer avvikende etter politiets oppfatning og forventning om hva som er normal atferd. Hvorvidt dette er tilfelle i Norge, vet vi ikke, siden det ikke blir registrert. Selvsagt må tolking av atferd stå sentralt i opplæring av politiet, men for å oppnå erkjennelse og bevissthet, kreves registrering.
10.8 Opprettelse av et «maktmiddelråd»
Stopp Diskrimineringen støtter oppretting av et slikt råd.
Vi har ingen forutsetninger for å vurdere de sakene som er behandlet av Spesialenheten. Men i likhet med en rekke fagfolk, er vi svært bekymret over at i alle drapssakene, får politiet medhold i sin håndtering, og diagnosene spiller hovedrollen.[15]
Vi tror alle tiltak som kan øke oppmerksomhet og kompetanse om hvordan politiet bør møte publikum uavhengig av funksjonsevne og andre kjennetegn, er til det gode.
Vi vil understreke betydningen av utvalgets forslag om involvering av sivilt samfunn, og da spesielt funksjonshemmede eksperter.
10.9 Styrket samarbeid mellom politi og psykiatri 227
Stopp Diskrimineringen støtter forslagene fra utvalget, bortsett fra dette:
Adgangen for politiet til å fremme innleggelsesbegjæringer omtales i det reviderte rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet om samarbeid mellom politi og helse.
Vi viser til at Norge først og fremst er forpliktet til å oppfylle menneskerettighetene til funksjonshemmede. Dette er ikke et steg i riktig retning, tvert imot, nok et tiltak som tar norsk lovgivning og praksis på kollisjonskurs med CRPD.
Videre vil vi presisere at et samarbeid ikke må være begrenset til psykiatrien. Både helsevesen generelt og tjenesteapparat for øvrig må trekkes inn.
Ofte kunne fastlege eller annen kontaktperson i tjenesteapparatet avverget eskalering.
Dersom politiet skal unngå å skremme mennesker i krise, må man tenke bredt.
Stopp Diskrimineringen har ytterligere to forslag til tiltak.
Etablere samarbeid med funksjonshemmede eksperter
Til tross for at det er den målgruppen politiet kommer i kontakt med i forbindelse med oppdrag for helsevesen, psykiatrioppdrag, som har størst risiko for å bli skadet eller drept, og ikke minst, som i tillegg brukes som argument for generell bevæpning, konstaterer vi at samarbeid med sivilt samfunn i dag, handler om helt andre målgrupper. Også dette er velkjent fra andre land.
Vi mener det er helt nødvendig at politiet på alle nivåer trekker inn funksjonshemmede eksperter, da ingen andre aktører arbeider med disse problemstillingene.
Kriseforhandler må tas i bruk
Til tross for at utvalget flere steder omtaler bruk av kriseforhandlere, foreslås dette ikke.
Vi merker oss at seksjonsleder i POD, Torgeir Haugen, uttaler til NRK Troms og Finnmark 17.4.23,[16] at det jobbes med å få på plass en kriseforhandler i hvert enkelt politidistrikt.
Vi advarer mot å tenke for snevert på hva slags kompetanse som kan være relevant.
[1] https://rudermanfoundation.org/white_papers/media-coverage-of-law-enforcement-use-of-force-and-disability/
[2] CRPD-komiteens veiledning artikkel 14 https://view.officeapps.live.com/op/view.aspx?src=https%3A%2F%2Fwww.ohchr.org%2Fsites%2Fdefault%2Ffiles%2FDocuments%2FHRBodies%2FCRPD%2F14thsession%2FGuidelinesOnArticle14.doc&wdOrigin=BROWSELINK
[3] https://www.who.int/publications/i/item/who-qualityrights-guidance-and-training-tools
[4] https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/nQmXWo/kripos-stigmatiserer-psykiske-lidelser
[5] https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/vold/vold-begatt-av-personer-med-alvorlige-psykiske-lidelser2.pdf
[6] https://rop.no/aktuelt/er-mennesker-med-psykiske-lidelser-farlige/?fbclid=IwAR3y3I6PrD-KtSVbFWEqEUbNW1zNcnU2oFCpBtbHkucOJYc3P9lc-cwH9ik
[7] I Klassekampen 31.10.2020 skriver Lars Velsand under overskriften Helsevesenets stormtropper: Dødsstraffen er avskaffet i Norge. Men mennesker blir drept, bokstavelig talt med loven i hånd. Det skjer uten rettssak og dom, og uten noen forsvarer. Det skjedde i Gran på Hadeland for noe over et år siden, og det skjedde på nytt på Bolkesjø i Telemark i forrige måned.
[8] Don’t shoot, I’m disabled https://www.bbc.com/news/stories-45739335
[9] Daniel Prude: New York police used ‘spit hood’ on man who died of asphyxiation https://www.bbc.com/news/world-us-canada-54007884
[10] https://www.fremover.no/politi/narvik/helse/psykisk-syk-brukt-som-ovingsobjekt-for-politistudenter/s/5-17-480814?fbclid=IwAR0rBHpVAFYzzzHclqH_njVznlXWkjnjyvu3SboBg3L23gWffrdrpN9MOrI
[11] https://www.washingtonpost.com/graphics/investigations/police-shootings-database/
[12] Most Canadians killed in police encounters since 2000 had mental health or substance abuse issues https://www.cbc.ca/news/investigates/most-canadians-killed-in-police-encounters-since-2000-had-mental-health-or-substance-abuse-issues-1.4602916
[13] https://www.nytimes.com/2021/01/15/us/eric-parsa-death-police.html
Politiet skjøt 13 åring med Asberger
[14] https://www.aftenposten.no/verden/i/awk7wM/svenske-politifolk-frikjent-for-aa-ha-skutt-og-drept-eric-torell
[15] https://www.nrk.no/innlandet/kommunelege-kritiserer-politiet-etter-politidrap-pa-jaren-i-fjor.-1.15083484?fbclid=IwAR2hk7sZn1S74mz6iHmcG_YTmc8PTkIxzKGfbKAWfWaPZseyHLeyjv_-ztQ
Politimann banket psykisk syk pasient – fikk likevel tilbake jobben
«Jeg skal skambanke deg», sa politimannen og slo pasienten flere ganger i ansiktet, ifølge vitnene. Få uker etter voldsdommen har han fått jobben tilbake:
[16] https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/bekymret-over-at-psykisk-syke-ender-med-a-bli-drept-av-politiet-1.16369387