Category: Våre innlegg

Har NRK doble standarder?

Av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Hvilke barn skal ikke støtes?

Det må vi spørre om når NRK nå vil sensurere bort ordet neger fra Pippi Langstrømpe.

Hensynet er høyverdig nok, siden man ikke vil støte barn. Men hvilke kriterier skal til for å bli tatt hensyn til? Eventyr og sanger er fulle av støtende ord etter nåtidens etiske standarder.

Men viktigere er det at de er fulle av stereotype og stigmatiserende fremstillinger, og ikke minst om funksjonshemmede. Så selv om også Disney nå vil sensurere bort dverg og isteden kalle eventyret Snøhvit og de syv kortvokste, endres ikke det faktum at særlig kortvokste mennesker og ordet dverg dukker opp overalt i barne- og ungdomskulturen, i likhet med pukkelrygg og klumpfot og mye annet. Vi har ikke hørt NRK bekymre seg over dette. Derimot sender statskanalen et signal til barn om at alle barn ikke er like viktige å ta hensyn til, det avhenger av hvilke kjennetegn barnet har.

Siden det er absurd å tenke seg sensur av alle åndsverk i tråd med gjeldende etiske standarder, disse vil heller ikke bli stående til evig tid, blir det viktigere å lære barn at man hadde andre ord og andre forestillinger om folk før.

Hvorvidt man lykkes med det, vil avhenge av hvilke ord og fremstillinger som er i bruk i dag om annerledesheter. Det er derfor et paradoks at det ser ut som om det er de ordene som er minst i bruk i dag, man er mest opptatt av å sensurere ut av åndsverk fra fortiden for ikke å støte barn. Barn arresterer sine besteforeldre når de sier neger, og opptrer dermed som språkpoliti selv. Det bør være mer maktpåliggende å fjerne stigmatiserende og krenkende ord og fremstillinger som ikke bare ble brukt før, men som brukes av både NRK og andre fortsatt. Det gir lite troverdighet å gå til så drastisk skritt som å sensurere fortidens åndsverk, hvis man samtidig ignorerer stigmatisering i dag.

Rydd opp i dagens språk og stereotypiske fremstillinger

Mens Pippirasisme-debatten raser, blir vi raskt minnet på realitetene i nåtiden. På Dagsnytt 18 fredag 3.10. refererer Hege Holm til deltakerne i Ingen grense som «folk med de underligste handikapp». Vi spør derfor om NRK også finner det naturlig å si folk med de «underligste» hudfarger, språk, skikker, kulturer, religioner, seksuelle legninger?

Det var kanskje ikke så rart at vi kritiserte NRK for å sende «freakshow» på funksjonshemmedes bekostning. De som deltok hadde overhode ikke underlige handikap, men det er nettopp det «blikket» konseptet spiller på. Synlig funksjonsnedsettelse er god underholdning. Samtidig gir et like synlig fravær av folk med ulike funksjonsnedsettelser i det ellers mangfoldige NRK, et uheldig signal til befolkningen.

For mens NRK sliper og polerer språk og mangfoldsperspektiv overfor bestemte grupper, blir funksjonshemmede hele tiden minnet om at vi ikke tilhører dette viktige og ønskede «vi» mangfoldet. For eksempel når NRK konstruerer fenomenet psykiatridrapene, som om det skulle være en sannhet at mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser er farlige, og inviterer det norske folk til å delta i en debatt som stigmatiserer en stor gruppe. NRK bruker stadig ord som invalid (uten verdi) og døvstum (myte om at døve ikke kan snakke). Begreper som sinnssykt og døvt hagler i programmer spesielt rettet mot unge, til tross for protest fra de berørte som faktisk ikke synes det er så morsomt at døvt blir brukt som synonym for manglende utstråling og tomhet. Selvsagt vil vi ikke sensurere bort alle slike ord, men vi etterlyser samme refleksjonsnivå og standard for språkbruk overfor alle grupper.

Mens bare kristne miljøer nå sier «de» homofile, insisterer NRK på å si «de» funksjonshemmede, uten å reflektere over hvorfor man ikke lenger sier de homofile. Begrepet «funksjonsfrisk» er også standard i NRK, uten å reflektere over at det ikke finnes «funksjonssyke», og at ved å bruke frisk fastholder myter om at nedsatt funksjon er lik sykdom.

Fordomsfullt språk og stereotype fremstillinger avdekker kunnskapsløshet som kunne vært avhjulpet med rekruttering av mennesker med påkrevd kunnskap som NRK helt klart mangler. Det er jo både på grunn av behov for kompetanse og for å sikre at NRK fremstår som statskanal for hele befolkningen, at man vektlegger andre typer mangfold.

Dette kunnskapshullet kommer også til uttrykk ved at vi finner svært lite politisk analyse av funksjonshemmedes marginale stilling i samfunnet i et diskriminerings- og likestillingsperspektiv, både i radio og TV, sammenlignet med andre utsatte og marginaliserte grupper. Manglende politisk kunnskap på området, gjør det lett å holde fast ved «gamle» perspektiver. Det blir mye fokus på individet og dets kjennetegn, dvs. et medisinsk perspektiv.

Mangfold ivaretas også ved deltakelse i politisk debatt. Det er imidlertid en sjeldenhet at funksjonshemmede anses aktuelle for å delta i debatter, f.eks. i språkdebattene. NRK har ikke hatt en eneste større debatt om diskriminering av funksjonshemmede, og det skyldes som kjent ikke at diskrimineringstemaet ikke tas opp i NRK. NRK har ofte oppslag om underrepresentasjon, marginalisering og holdningsdiskriminering av andre utsatte grupper. Siden NRK har en viktig dagsordenfunksjon, har NRK også stor innflytelse på hva politikere er opptatt av. Vi oppfordrer NRK til selv å undersøke egne standarder, hvem som slipper til og hvilke perspektiver som kommer fram.

Vi tør trygt påstå at funksjonshemmede også for statskanalen utgjør «de andre».

Forståelsen av diskrimineringsfenomenet

1.       Hva er diskriminering og hvem diskrimineres?

For å kunne bekjempe diskriminering er det ikke tilstrekkelig å øke bevisstheten om hva diskrimineringen består i og hvilke utslag den gir seg. Bevisstgjøring omkring selve diskrimineringsfenomenet; dets vesen, er like viktig. I dette avsnittet vil vi derfor redegjøre for vår forståelse av fenomenet, og vise hvor viktig forståelsen er for valg av strategier og virkemidler.

Diskriminering er i regelen utslag av fordommer; dvs. å dømme noen på forhånd på en måte som får negative konsekvenser for den eller de som rammes. Fordommer er oftest knyttet til egenskaper og eller kjennetegn ved personer og grupper, gjerne synlige og tydelige, f.eks. grått hår, mørk hudfarge, spasmer, overvekt, atferd og fremtoning. Svært ofte er fordommene knyttet til kroppslige kjennetegn, men også livssyn, politisk overbevisning, seksuell orientering og fødested, gir grunnlag for fordommer. Videre knyttes fordommer til handlinger som prostitusjon, lovbrudd, rusbruk, på en slik måte at handlingen blir det dominerende kjennetegn ved personen selv på samme måte som kjønn og alder:

den kriminelle, den tidligere straffedømte, den narkomane, den prostituerte.

Personen blir handlingen sin.

Årsakene til at det oppstår fordommer som slår ut i diskriminering er mange og sammensatte. Manglende kunnskap om og kjennskap til personer og grupper som fremstår som fremmede og annerledes ut fra den herskende normen i et miljø eller et land, bidrar til dannelse av negative tanker og tenkemåter. Hva som oppfattes som avvik og mystisk varierer kulturelt, geografisk og historisk. Erkjennelsen av at avvik ikke er naturgitt, men sosialt skapt er en forutsetning for å erkjenne diskriminering.

Hvorvidt det erkjennes at en gruppe diskrimineres avhenger av om gruppens manglende deltakelse forklares og forsvares med egenskaper ved gruppen selv; fysiske, psykiske, atferdsmessige. Eksklusjon opprettholdes og legitimeres ved henvisning til naturgitte årsaksforhold, ikke kulturelle og sosiale.

2.       Diskrimineringsfenomenets sanne vesen – kollektiv opprettholdelse

Den vanlige måten å forstå diskrimineringsfenomenet på, er at det finnes to kategorier mennesker: de som diskriminerer og de som blir diskriminert. Både i forskning, litteratur og andre kunstneriske utrykk, i offentlig debatt og i politikken, settes fokus på en marginalisert gruppe om gangen. Enten står diskriminering av innvandrere på dagsorden, eller kvinner, eller homofile. Dette fokuset opprettholdes ikke minst av det faktum at de ulike gruppene organiserer seg i hver sine fora og miljøer med gruppespesifikke saker og talspersoner.

Det skapes et bilde av at en gruppe hele tiden rammes av andres diskriminering, gruppen tildeles en ensidig offerrolle, mens resten av samfunnet som oftest majoriteten, gis ansvaret for diskrimineringen. Diskrimineringsfenomenet fremstår på denne måten som et statisk fenomen, hvor ”skylden” er fordelt en gang for alle.

Denne forenklede, men besnærende måten å forstå diskrimineringsfenomenet på, tilslører hvilke mekanismer som egentlig opprettholder fenomenet, og i verste fall også bidrar til å bevare og beskytte det.

Det er ikke slik at en gruppe som utsettes for diskriminering, kan sies å være mer opplyst og aksepterende i forhold til andre utgrupper. Det å erfare diskriminering gir dessverre ikke en innsikt som hindrer at man selv diskriminerer andre. Det er heller ikke riktig at diskrimineringsfenomenet kan forstås som et majoritets-minoritetsfenomen. Dersom man skal forstå diskrimineringens vesen, må man forholde seg til at dette foregår langs flere dimensjoner, på flere plan og på kryss og tvers av de utsatte gruppene avhengig av situasjon og samfunnsforhold. På denne måten kan vi forklare at det er den hvite minoritet som stadig har ledet an i undertrykkelsen av majoriteten av ikke-hvite.

Dersom alle som blir utsatt for diskriminering, enten det er de ikke-hvite som utgjør majoriteten av verdens befolkning, kvinner som utgjør halvparten eller funksjonshemmede, homofile, religiøse eller andre minoriteter, ikke selv hadde diskriminert noen, ville fenomenet ikke forekommet; rett og slett fordi alle dem som utsettes for diskriminering utgjør den suverene majoritet. Uten denne erkjennelsen i bunnen, kommer man svært kort i å forstå og bekjempe diskrimineringsfenomenet. Så lenge den enkelte av oss opprettholder fordommer mot andre, opprettholdes fenomenet.

Bekjempelsen av diskrimineringsfenomenet betinger derfor en erkjennelse hos den enkelte person og gruppe om å bekjempe egne fordommer. Bare kunnskap om hvordan vi selv tenker om andre, gir innsikt i hvorfor andre tenker fordomsfullt om oss. Det er denne innsikten og erkjennelsen som mangler både på individnivå, gruppenivå og samfunnsnivå.

3.       Diskriminering – et ”nytt” fenomen i Norge

Hvordan har diskrimineringsfenomenet blitt forstått i Norge?  Er det blitt erkjent at grupper diskrimineres? Det er særlig to kilder som er av interesse når disse spørsmålene skal besvares; offentlige dokumenter og lovgivning. Dersom erkjennelsen av at befolkningsgrupper utsettes for diskriminering er høy, vil det gjenspeiles i politiske dokumenter. Videre vil lovgivningen kunne fortelle noe om hvilke grupper som anses mest utsatt og har størst behov for rettslig vern.

Begrepet diskriminering har inntil for få år siden kun vært tatt i bruk av de miljøer, organisasjoner, aktivister og forskere som representerer den marginaliserte gruppen selv; først og fremst kvinner. Arbeiderpartikvinnene foreslo opprinnelig en lov mot kvinnediskriminering, men nådde ikke fram. Isteden fikk Norge i 1979 en Likestillingslov som forbyr forskjellsbehandling av kjønnene. På dette området skiller Norge seg likevel ut fra andre land, ved at det var kjønn som først fikk et rettslig vern mot ulik behandling. Med den amerikanske Civil Rights Act fra 1964 som forbilde, har land etter land vedtatt vern mot rasediskriminering, mens kvinner, homofile, funksjonshemmede, religiøse minoriteter og andre grupper, har ventet lenge på en erkjennelse av å være utsatt for diskriminering. Et unntak er Canada som allerede i 1977 vedtok en Human Rights Act som gjelder omfatter diskriminering på mange grunnlag.

Selv om begrepet rasediskriminering har vært et vanlig og mye brukt begrep i Norge i flere tiår, har ikke det uttrykk for en erkjennelse av slik diskriminering i Norge, men tvert imot referert til USA og andre land. Det er imidlertid i forbindelse med rasisme begrepet diskriminering har kommet inn i offentlige dokumenter og blitt et hyppig brukt begrep i ulike sammenhenger som media, forskning, utdanning, fagbevegelse osv. Diskriminering er i dag først og fremst brukt om og i tilknytning til rasisme.

Diskrimineringsbegrepet, slik det er brukt i disse sammenhengene, omfatter mer eller mindre eksplisitt uttrykt, også religiøse minoriteter.

I april vedtok Stortinget en omfattende sivilrettslig lov mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, språk, nasjonal opprinnelse, avstamning, religion og livssyn som har fått betegnelsen diskrimineringsloven.

Når det gjelder erkjennelsen av at seksuell orientering (tidligere betegnet som homofile) er et diskrimineringsgrunnlag, er den av relativt ny dato.

At funksjonshemmede diskrimineres ble første gang slått fast av et offentlig utvalg i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. Når man ser bort fra offentlige dokumenter som omhandler arbeidsmiljølovens § 54, er det ikke slått fast av Regjeringen i et offentlig dokument at funksjonshemmede diskrimineres. Det har i flere år blitt satt fokus på at gruppen funksjonshemmes i møte med omgivelsene, og uttrykk som funksjonshemmende barrierer er brukt flere steder. Det har imidlertid vist seg at selv om manglende deltakelse i stadig større grad forklares med feil og mangler ved omgivelsene i stedet for ved individet, kan det være langt fram til en forståelse av utestengningen som et uttrykk for diskriminering. I NOU 2005:8 om lovforslaget til en lov om diskriminering og tilgjengelighet, slår imidlertid Syseutvalget fast at etablering av fysiske barrierer handler om diskriminering.

Aldersdiskriminering har om mulig stått på dagsorden i enda mindre grad enn funksjonshemning som diskrimineringsgrunnlag. Men i likhet med funksjonshemning er det Norges implementering av EUs rammedirektiv om diskriminering i arbeidslivet som er årsaken til at alder i det hele tatt er inkludert blant diskrimineringsgrunnlagene. For begge grupper gjelder det at de kun er omfattet av arbeidsmiljølovens § 54. I Norge oppfattes alder i diskrimineringssammenheng utelukkende som høy alder. I offentlige dokumenter, medier osv. er det rettighetsbegrepet som benyttes når barn og funksjonshemmede omtales.

4.       Diskriminering – et fenomen som krever rettslig vern

Trenden i andre land og ikke minst i EU, er at fokuset settes på flere diskriminerte grupper når diskriminering står på dagsorden, ikke på en og en, slik vi har vært vant til i Norge. Denne trenden tvinger fram et skifte i statenes holdning til hva diskriminering er, og med det en erkjennelse av at selv de best fungerende velferdsstater ikke har klart å eliminere diskrimineringsfenomenet.

Når vi har sett at Norge som andre land har brukt lang tid på å erkjenne alder og funksjonsevne som diskrimineringsgrunnlag, skyldes det som påpekt innledningsvis at manglende deltakelse i samfunnet har blitt forsvart med biologiske årsaksforklaringer. Detter er imidlertid ikke noe nytt. Tvert imot, ble det vitenskapelig bevist hvorfor kvinner og svarte ikke kunne delta på de arenaer hvor kunnskap og makt ble fordelt. Det ble hevdet at de fra naturens side var underlegne mht. intellektuell kapasitet. Kvinners biologi beviste at kvinner var skapt til å være hjemme; føde barn og være gode mødre og husmødre, Intelligenstester brukt på amerikanske soldater beviste at afroamerikanere skåret mye lavere.

Så lenge et samfunn godtar at en gruppe ikke kan delta på lik linje med den øvrige befolkning, dvs. at gruppen ikke har krav på å få innfridd samme borgerrettigheter som andre borgere,

Folkemøte – «bare for hvite»

Av Berit Vegheim

Leder Stopp Diskrimineringen

Under tittelen «Hva kan NRK gjøre for deg?» holder NRK 14.8. under Arendalsuka et folkemøte om bord på båten Paviljongen som ikke er tilgjengelig for folk med rullestol.

Folkemøtet holdes midt i Arendal, i Pollen, og ALLE kan se at båten umulig kan entres med rullestol. NRK kunne like gjerne satt opp et skilt hvor det står: «Adgang bare for gående».

Men selv om dette lovbruddet skjer midt i synet på statsminister, likestillingsminister, likestillingsombud, partipolitikere av alle slag, og hele eliten av journalister på jakt etter godt stoff, reagerer ingen på denne åpenbare diskrimineringen, bortsett fra funksjonshemmede selv. Det ble satt opp skilt med overtydelig budskap: rød strek over rullestol.

Hvordan ville reaksjonene vært om det hadde stått et skilt ved NRK sin båt: «Bare for hvite»?

Vi er ikke i tvil om at mediene ville vært fulle av velberettiget fordømmelse av NRK, og at køen av sinte politikere, opinionsledere etc. til hele floraen av debattfora, ville være endeløs.

Dessuten ville statskanalen ha mistet sin legitimitet for godt.

Vi har ikke funnet ett oppslag eller en debatt om at NRK diskriminerer funksjonshemmede og bryter Likestillings- og diskrimineringsloven.

Men ALLE vet at eksempler som folkemøte bare for hvite, heterofile, kristne, menn er så skrudd at det er useriøst bare å antyde det. Heldigvis.

Men det er nøyaktig den samme uhørte diskrimineringen vi kjemper mot.

Et tydeligere uttrykk for hvilken posisjon og status funksjonshemmede faktisk har i samfunnet, finner man ikke enn dette: et folkemøte som ekskluderer folk på grunnlag av funksjonsevne, og den totale taushet fra majoriteten når dette skjer.

Og bare for å komme enhver unnskyldning om at dette var en glipp – uheldig enkelttilfelle – i forkjøpet; dette er ikke første gang NRK gjør seg skyld i denne typen diskriminering.

I 2009 uttalte Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, i klagesak 09/1712: «at NRK handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne da de valgte å legge et folkemøte til Christiansholm festning.»

http://www.ldo.no/nyheiter-og-fag/klagesaker/2010/NRK-brot-forbudet-mot-indirekte-diskriminering/

Vi kunne sagt mye om at nettopp funksjonshemmede har all verden gode grunner til å delta på NRK sitt folkemøte for å fortelle NRK hva vi synes om NRK og hva NRK kan gjøre for oss.

Blant annet ville vi etterlyst funksjonshemmedes stemme i de utallige debattene om diskriminering og eksklusjon.

Som når man nok en gang åpenlyst inviterer til folkemøte – bare for gående.

FN stenger minister i rullestol ute fra toppmøte

Av Berit Vegheim, Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen

En minister stenges ute fra FNs klimatoppmøte.

Kan det blir mer skandale enn dette? Selveste FN stenger ute en minister.

Men hvor blir det av krigstypene og protestene?

Mediedekningen forteller oss hva norsk og utenlandsk presse synes er viktig med hendelsen. Det mest avslørende for dagens holdningsklima er at ministerens diagnose går igjen i medieoppslagene, som om den skulle ha noe som helst med saken å gjøre.

La oss tenke oss (selv om det er nesten umulig å gjøre det) at en minister ble stengt ute fra et toppmøte på grunn av hudfarge. Budskapet om utestengningen ble hver gang ledsaget av en forklaring om at årsaken til ministerens hudfarge er at far tilhører x-etnisitet og mor kommer fra y-land.

Absurd? Irrelevant? Ja – helt absurd og vanvittig irrelevant.

Saken handler jo om at ministeren er utsatt for rasisme – punktum.

Så en slik forklaring ville ikke vært noe pressen kunne være stolt av, og mest sannsynlig ville det brutt ut en storm av beskyldninger om rasistiske medier.

Helt berettiget.

Det mediene burde vært opptatt av nå er følgelig hvordan det i det hele tatt er mulig i 2021 å avholde et toppmøte der ikke alle ministre er sikret adgang.

Det faktum at det er helt utenkelig for FN, vertslandet og verdens ledere i 2021, at en minister skulle bruke rullestol, fortjener full oppmerksomhet fra verdenspressen.

Akkurat som tilfellet ville vært om en homofil eller ikke-hvit minister var stengt ute.

Hva forteller ikke det om hvor marginal posisjon funksjonshemmede har?

Videre burde mediene skrike opp om det skandaløse i at representanter fra vertskapet fraskriver seg ansvaret.

Skandalen blir nemlig ikke mindre av at Storbritannias energiminister Eustice er så frekk at han legger skylden på Israels delegasjon for og ikke å ha meldt inn at de har en minister med det han kaller «spesielle behov».

Ikke rart at dette gikk galt når slike forhistoriske holdninger legger premisser for hvem som skal få adgang. Alle har nøyaktig det samme behovet her: å få adgang.

COP26 – Det mest eksklusive og ekskluderende klimatoppmøte noen gang

Det som har preget medieoppslagene den første uken av toppmøtet, er den nøkterne tonen i oppslagene. Mediene ser seg selv som formidlere av det som skjer, bl.a. Nettavisen og VG.

Man skal lete grundig og lenge for å finne medier, statsledere eller opinionsledere som faktisk «raser» mot arrangør og FN. Bortsett fra funksjonshemmede selv, er det få som bruker begreper som ableist og disablist – dvs. majoritetens ignoranse og funksjonsdiskriminering.

Klima- og miljøaktivister har beskrevet toppmøtet som det mest ekskluderende noen gang

Kritikken handler både om at det er en festival for det globale nord, dårlig tilrettelegging for deltakelse fra sivilt samfunn, også digitalt og elendig logistikk, bl.a. flere timer lange køer foran en eneste inngang. Allerede der settes folks utholdenhet, dvs. funksjonsevne, på en alvorlig prøve.

Og for oss er det viktig at aktivistene også fremhever den elendige tilretteleggingen for funksjonshemmede spesielt.

For selv om det mest skandaløse er at en minister ikke fikk adgang, er det også en skandale at toppmøtet er nesten umulig å delta på for syns- og hørselshemmede. FN har ikke engang sikret tegnspråktolker. Her er budskapet tydelig; når verdens elite skal redde verden, kan man ikke kaste bort tiden på folk som har «spesielle behov».

En kan spørre seg om vi lever i en sivilisert verden når den styres av en majoritet som fortsatt finner det legitimt å ignorere verdens største minoritet så fullstendig. I en sivilisert verden skal ingen trenge å melde fra om at de kommer til et møte hvor de er invitert. Det er FN som har det hele og fulle ansvar for sine arrangerementer, ikke gjestene. Den individualiseringen og stigmatiseringen vi er vitne til her, strider mot menneskerettighetene.

Israels utenriksminister, Yair Lapid, treffende uttalte: – Det er umulig å ta vare på fremtiden, klimaet og bærekraften om vi ikke først tar vare på mennesker og personer med nedsatt funksjonsevne.

Israels statsminister skal ifølge CNN ha truet med å trekke hele delegasjonen, og det ville trolig flere land ha gjort, gjerne med Norge i spissen, dersom ministeren hadde blitt nektet adgang på grunn av rasisme eller homofobi.

Da ville også NRK ha blandet seg inn i debatten. Nå har vi ikke hørt et ord om saken fra statskanalen.

Spørsmålet er jo om norske medier i det hele tatt har egne meninger om hendelsen.  Oppfatter de at det er noen skandale skjedd, eller er det for dem naturlig at folk i rullestol ikke kan forvente en trinnfri adkomst?

De talløse oppslagene som har feil fokus, dvs. fokus på folks funksjonsnedsettelse, og ikke på de funksjonshemmende omgivelsene og holdningene, gir god grunn til å stille det spørsmålet.

For funksjonshemmede er dette uansett en kraftig påminning om at vi fortsatt er annenrangs borgere.

Som vi skrev til UN på twitter: Hvordan skal vi ha tillit til FN når FN nekter en minister med nedsatt funksjonsevne adgang til et toppmøte?

Det er de «virkelige» rettighetene som Norge vil bryte

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Ikke overraskende stemte Stortinget 9.3. for 3. gang mot å inkorporere FN konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter, CRPD, i norsk lov.

Dersom man har fulgt med, vet man hvorfor norske myndigheter helt siden ratifiseringen i 2013, ikke vil gi CRPD samme status som de øvrige menneskerettskonvensjonene som Norge har ratifisert.

Man skulle kanskje tro at siden norske politikere mener norsk lovverk er i samsvar med konvensjonen, burde det ikke være noe problem å inkorporere den. Og ettersom CRPD ikke gir nye rettigheter, men i likhet med FNs barnekonvensjon og kvinnekonvensjon, kun tydeliggjør de rettigheter som allerede er nedfelt i FNs to kjernekonvensjoner; konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, SP, og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK, fremstår det uforståelig at våre folkevalgte ikke vil gi CRPD samme status som alle andre menneskerettskonvensjoner Norge er part av.

Forklaringen er å finne i Norges to tolkningserklæringer som ble avgitt ved ratifiseringen av CRPD. I disse forbeholder Norge seg retten til å fortsette med tvungen helsehjelp som det så misvisende heter (dvs. tvangs-behandling, -innleggelse, -medisinering) i strid med CRPD artikkel 14, og å frata funksjonshemmede rettslig handleevne (umyndiggjøre) i strid med artikkel 12. Norge er ett av kun hhv. 4 og12 land som har reservert seg på denne måten, dvs. i erkjennelse av at egen lovgivning nok ikke er i samsvar med konvensjonen.

Så når Høyres representant Tetzschner i Stortingsdebatten fortsetter å insistere på at CRPD ikke handler om de grunnleggende rettighetene, avholdelsesplikter som han sier, driver han bevisst villeding. Han trekker nemlig selv frem de mest grunnleggende sivile rettigheter av alle: retten til å være en myndig person og frihet fra tvang.

CRPD som barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, gir ikke nye rettigheter. Retten til å være myndig og frihet fra tvang er allerede rettigheter nedfelt i FNs konvensjon SP, som slår fast at alle rettigheter gjelder uten noen form for forskjellsbehandling på noe grunnlag, inklusive funksjonsnedsettelse.

Likevel måtte det tydeliggjøres at heller ikke kvinner kan umyndiggjøres i FNs kvinnekonvensjon artikkel 15, og det er nettopp denne artikkelen som er modell for CRPD artikkel 12 som forbyr statene å frata noen rettslig handleevne på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Vi har mer sans for justisminister Monica Mælands innrømmelse i debatten:

«Hvis det skal tolkes slik kan man aldri kan ta fra rettslig handleevne og vergemål, vil sentrale bestemmelser i norsk lov være i motstrid.»

Ja, det er nettopp slik det skal tolkes.

Og derfor har Norge gjentatte ganger fått kritikk fra FN, ikke minst under høringen i CRPD-komiteen i mars 2019, hvor komiteens høringsansvarlig uttalte at han var sjokkert over at Norge ikke ville gi CRPD samme status som de andre FN konvensjonene.

Videre har Norge blitt bedt av andre land om å trekke tolkningserklæringene, og FNs spesialrapportør for funksjonshemmedes menneskerettigheter konstaterte at tolkningserklæringene fra Norge er i strid med Wientraktaten om folkeretten, fordi de går imot selve formålet med konvensjonen.

Når partiene som stemte imot, stadig skylder på CRPD-komiteens vidtrekkende tolkning, må de minnes på at tolkningserklæringene ble avgitt før komiteen hadde tolket noe som helst. Så når Norge fant det påkrevd å «reservere» seg mot teksten i artikkel 12 og 14, skjedde det fordi man visste at man hadde tapt kampen i forhandlingene av CRPD.

Det er lite hjelp i innsikter som denne i stortingsmelding 10 (2014-15): «Menneskerettighetene er individets rettigheter overfor myndighetene i landet, og det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt. Menneskerettighetene gir dermed et vern mot maktmisbruk og er grunnleggende byggesteiner i et demokratisk samfunn», dersom statens egne myndigheter ikke erkjenner at de selv begår overgrep og inngrep i strid med grunnleggende menneskerettigheter overfor sine borgere.

Unødvendig presisjon kanskje: dette budskapet er selvsagt ikke rettet mot Norge selv, men som vanlig en irettesettelse av andre land.

Når skal funksjonshemmede få status som borgere med fulle menneskerettigheter i Norge?

Skivebom av Eliassen

Innlegg av Berit Vegheim, leder av Stopp Diskrimineringen

I spalten «Sant å si» i Sortlandsavisa 25.2.2016 kommer journalist Vidar Eliassen med følgende hjertesukk: «Hvorfor må språket alltid pakkes inn?»

Det kan sikkert være masete for journalister å holde tritt med hvilke ord og betegnelser som er politisk korrekte til enhver tid. Men det som får oss til å sperre opp øynene, er eksemplet som er valgt:

Ord som handikappet kan man slett ikke bruke lenger, og knapt nok funksjonshemmet. Det foretrukne ordet er «bruker».»

Mener virkelig Eliassen at det er dette som har preget den store «språk(opp)vasken» de siste årene? Det er vel omtalen av andre grupper enn funksjonshemmede som er blitt finslipt i redaksjonene. For mens begreper som neger og sigøyner forsvant nærmest over natta, har vår kamp for å få bl.a. journalister til å forstå begrepet funksjonshemmet pågått siden 70 tallet, uten hell. Dette handler nemlig ikke om innpakning, men om å få frem at mennesker funksjonshemmes av omgivelsene. Men dette forsøket på å «friskmelde» oss har møtt en mur av motstand som hver dag manifesterer seg i medias notoriske bruk av det meningsløse begrepet «funksjonsfriske» som om folk som har nedsatt syn, hørsel osv. er syke. Denne villfarelsen vedlikeholder fordommer som fører til at folk ikke får arbeid.

Vi antar at det skyldes samme manglende bevissthet om eller interesse for begrepenes innhold når Eliassen påstår at det foretrukne ordet er «bruker». Mulig at forvaltningen kan skape et slikt inntrykk, men vær sikker: vi kjemper mot å bli redusert til brukere. Og igjen ser vi at medias ellers så fininnstilte filtre ikke er på når funksjonshemmede omtales, da kan vi lese: «PU-klient», «PU-bruker», invalid, pasienttransport (taxikunde), overskrifter som rullestol-dødsfall osv.

Det er faktisk så langt igjen til språkbruken kommer opp på det samme anstendige og bevisste nivå som gjelder andre minoriteter, at det kan nærmest se ut til at funksjonshemmede er valgt fordi Eliassen ikke vil ha et rabalder om hva som er PK-språk.

Debattinnlegg om forslag til antidiskrimineringslov

Regjeringen la 4. april fram et forslag til anti-diskrimineringslov som skal gi funksjonshemmede diskrimineringsvern på alle samfunnsområder. Loven forbyr diskriminerende holdninger, praksiser og handlinger enten disse er intendert eller ikke. Det er nemlig ikke slik at diskriminering bare skjer med hensikt. Oftest vil diskrimineringen skje indirekte vet at regler, rutiner, praksiser og kriterier fremstår som nøytrale, men slår ulikt ut for ulike grupper av befolkningen.

Det finnes utallige slike eksempler på praksiser som slår mer negativt ut for noen grupper enn for andre, uten at dette er planlagt fra en virksomhets side.

Men når dette er sagt, skal det også understrekes at diskriminerende holdninger finnes, og for en del av oss; vil det å få et rettslig vern mot å bli påført konsekvensene av andres fordommer, være det viktigste med denne loven. Når denne loven trer i kraft 1.1.2009 (om alt går etter planen), vil ikke utesteder, hoteller, reiseselskaper, borettslag og bomiljøer mv. lenger kunne nekte noen adgang, fordi de har en eller annen funksjonsnedsettelse – sagt på en annen måte: fordi ”man ikke vil ha sånne her”. Enkelte grupper opplever det ofte. Særlig utsatt er de av oss som har synlige funksjonsnedsettelser; enten de kun er av utseendemessig art eller gir seg utslag i ustø gange, uregelmessige bevegelser, utydelig tale eller vi tiltrekker oss oppmerksomhet pga. kroppsholdning eller kroppsspråk. Først til neste år kan funksjonshemmede klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet på denne typen utilslørt forakt for annerledeshet, en forakt som det ikke er lov til å vise overfor noen annen befolkningsgruppe i samfunnet.

 og eller også bruke alkohollovens diskrimineringsvern om virksomheten er et utested. Ved gjentatte klager vil stedet da kunne fratas skjenkebevillingen.

Mange motstandere av å forby diskriminering med lov, hevder at man ikke kan endre folks holdninger ved å forby dem, og at holdningskampanjer derfor er viktigere om vi vil oppnå endring.

Til det sier jeg som Earl Warren som var høyesterettsjustitiarius i USA på 1950 og 60 tallet da det ble bestemt å innføre et lovforbud mot rasisme (Civil Rights Act fra 1964), at det er nok riktig det at loven ikke avskaffer fordommer, men loven hindrer at noen får lov å påføre konsekvensene av sine fordommer på andre. For oss er det egentlig det samme hva dørvakten på et utested måtte mene om vår annerledeshet, bare vi ikke blir nektet adgang. Og selvfølgelig er det bra med holdningsendringer, og det vil alltid være nok å gjøre for dem som vil lage holdningskampanjer, men jeg skal inn på det stedet der og da, og har ikke tid til å vente på at en kampanje skal nå fram til den dørvakten en dag.

Debatten og stemmene NRK ikke vil ha?

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

I godt over en måned har det kontinuerlig gått en debatt i en rekke medier; først og fremst Minervanett og Verdidebatt, men også VG, Dagsavisen, Morgenbladet, Aftenposten og Framtida, samt i akademiske fora som UNIFORUM, Fonteneforskning, Khrono, utløst av Aksel Braanen Sterri om det fornuftige i at kvinner velger bort fostre med Downs Syndrom, siden disse ikke kan leve fullverdige liv og ikke er en gevinst for samfunnet.

Og fortsatt har verken gruppen selv eller dens talspersoner fått en stemme i NRK.

NRK sitt mest profilerte debattprogram Dagsnytt 18 lot derimot Sterri selv utdype sitt syn uimotsagt i et intervju 18. april med Fredrik Solvang; en håndtering som er høyst uvanlig, siden dette skal være et debattprogram. Uvanlig var det også at intervjuet bærer mer preg av å være en «go’prat» enn utøvelse av kritisk journalistikk.

Ellers har vi notert oss at Verdibørsen hadde en samtale med noen filosofer 15.4., og at Sterris sjef ved UiO (Universitetet i Oslo), filosof Ole Martin Moen, møtte statssekretær Laabak til debatt i Politisk kvarter 11. april. Det hører med til historien at programleder Bjørn Myklebust etterlater et bestemt inntrykk av å ha valgt side. Som lege og forsker ved UiO, Morten Horn, påpeker i en kronikk her på Ytring 19.4 https://www.nrk.no/ytring/problemet-med-hitling-1.13479317 , blir Laabak tillagt meninger han ikke har av NRK, og det er kun Laabak som blir konfrontert med det som Myklebust karakteriserer som «sjelden sterk kost». Det virker som NRK allerede på dette tidspunktet har bestemt seg for at det er kritikerne av Sterri som har forklaringsproblemet. NRK lener seg trolig på at ledelsen av Universitetet i Oslo har forsvart Sterri.

Vårt poeng er imidlertid, at utelatelsen av den berørte part er helt utenkelig om så grove påstander som Sterris’, var blitt fremsatt om en annen befolkningsgruppe enn utviklingshemmede. Vi snakker om påstander som dypest sett handler om selve gruppens eksistensberettigelse, koblet opp mot gruppens nytte og kostnad for samfunnet.

Kunne en mannssjåvinist sluppet uimotsagt til med angrep på kvinners verd?

Kunne uttalelser som kan bli oppfattet som antisemittiske, muslimhets eller homofobiske fått stå uimotsagt i Dagsnytt 18?

Vi kjenner ikke til at det har skjedd, og om det hadde skjedd, ville det ha utløst en debatt i alle kanaler om NRKs egne holdninger.

Det påtrengende spørsmålet blir derfor hvordan NRK kan forsvare at utviklingshemmede og deres talspersoner ikke får anledning til å imøtegå synspunkter, som om de hadde vært fremsatt mot andre utsatte minoriteter, ville blitt stemplet som rasistiske, homofobiske osv.

La oss minne om at koblingen mellom en gruppes livsverdi og kostnad for samfunnet var det sentrale tankegods i rasehygienisk lære som sto sentralt i Norge i første halvdel av forrige århundre. Det var heller ikke den gang mange som fremførte direkte hatefulle budskap mot funksjonshemmede.

Det blir spesielt bekymringsfullt at Dagsnytt 18 kun slipper Sterri selv til, siden Sterri bygger hele sitt resonnement på en fordomstung og snever forståelse av Down syndrom, der syndromet hevdes å være årsak til at man ikke kan inneha de kapasiteter som ifølge Sterris’ egen definisjon av fullverdig liv, er: evne til å bestemme selv, søke sannhet og rasjonalitet.

Hvorfor utfordres ikke Sterri på det selvmotsigende i at han ikke demonstrerer disse kapasitetene selv, men isteden kommer med svært alvorlige påstander om en gruppe mennesker som han ikke vet noe om, og som han heller ikke har funnet grunn til å skaffe seg kunnskap om?

Hvor blir det av den kritiske journalistikken når Sterri ikke konfronteres med forskning som viser at utviklingshemmede opplever at de ikke får bestemme selv? En sannhetssøker ville dessuten ha funnet at Norge faktisk ikke respekterer deres rett til selvbestemmelse, selv om dette er en menneskerett, nedfelt i CRPD, FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter. Det finnes mange saker om hvordan utviklingshemmede fratas selvbestemmelsesretten.

Ser ingen journalist i NRK det bekymringsfulle i at det ikke er evnen til sannhetssøken og rasjonalitet som ligger til grunn for et utspill som handler om noe så viktig som menneskers eksistensberettigelse?

NRK stiller heller ingen spørsmål ved at akademisk posisjon brukes til å fremføre høyst subjektive og uvitenskapelige påstander, noe en rekke ledende akademikere har påpekt; f.eks. Bjørn Hofmann, professor i medisinsk filosofi, NTNU Gjøvik og UiO, og Ketil Slagstad, lege og medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening i Aftenposten 18. mai http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Om-Sterri-er-villig-til-a-bruke-300-mill-pa-a-soke-etter-fostre-med-trisomi_-burde-han-ogsa-tenke-gjennom-alternativet–Hofmann-og-Slagstad-621401b.html

Statskanalen har et spesielt ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst samtale, og sikre at kanalen ikke fremmer fordommer om befolkningsgrupper.

Ifølge Vær varsom plakatens 1.2 har pressen «et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

Hvor grovt må et utspill om utviklingshemmede være før NKR mener deres syn skal høres?