Category: Våre innlegg

Hva slags demokrati vil VG ha?

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Er det eller er det ikke et demokratisk problem at variasjon i befolkningen ikke speiles i politikken?

Debatten om representativitet jf. oppslag i VG 15.1. «Han kan sikre at det ikke blir en blendahvit regjering», handler om én minoritet, en blant mange. Og faktisk er det slik at det er den samme minoriteten majoriteten etterlyser ved hvert valg og hvert regjeringsskifte.

Som interessepolitiker for Norges største minoritet, 17-20 %, vil jeg hevde at det er et stort demokratisk problem at majoritetsbefolkningen systematisk utelater oss og andre minoriteter fra demokratidebattene.

Hva er det som gjør at det ikke har noen betydning å speile befolkningen, å ha rollemodeller, ulik erfaring og kunnskapsbakgrunn, dersom variasjonen besår i ulike måter å fungere på?

Vi kan forsikre at vi merker hver dag konsekvensene av at regjering og storting består av folk som ikke selv erfarer problemer med å fungere i det samfunnet de skaper.

Fraværet av funksjonshemmede i styre og stell, i andre maktposisjoner, som lærere, i arbeidsliv, i redaksjonene, blant spaltistene, i TV serier, teater og resten av kulturlivet, bekymrer majoritetsbefolkningen minimalt. Konsekvensen er selvsagt den samme som for andre minoriteter. Årsaken er den samme også; omfattende diskriminering basert på fordommer som til tross for at vi alltid har vært her, vanskelig lar seg rokke. Derfor er også debatter om demokratisk underskudd viktig for bevisstgjøringen i hele befolkningen.

Hva så om man ser på logikken og faktagrunnlaget i debatten om å speile befolkningen i selve regjeringen? Etter størrelsen skulle funksjonshemmede hatt minst 3-4 statsråder av 20. Og hva med alle de andre minoritetene? Alle forstår at dette blir absurd.

Det finnes flere forklaringer på at «Blendahvitt-debatter» troner øverst på dagsorden, det handler bl.a. om tildelt status. Men det handler også om at media gang på gang begår grove faktafeil som ikke skulle passert faktasjekken. Det fremstilles hver gang som om over 880 000 innvandrere ikke er representert. SSB statistikken viser derimot at de fleste er hvite fra Europa, USA/Canada og Australia/New Zealand.

Hva er det som tilsier at de blir bedre representert av de ikke-hvite minoritetene fra Afrika og Asia? Og selv om ikke-hvit skulle anses som et kriterium; vil en Chilener eller Kineser føle seg representert om en Pakistaner styrer?

Like lite som en blind statsråd er garantist for avskaffelse av tvang i psykiatrien, er en muslimsk statsråd fra Pakistan garantist for at sekulære Ghanesere når frem med sine krav.

Fordommer mot og uvitenhet om folk med en bestemt type funksjonsnedsettelse eller en bestemt etnisk bakgrunn kan finnes hos alle som ikke har den selv. Hvem som er majoritet og minoritet skifter kontinuerlig.

Det er derfor både uetterrettelig og snevert å føre demokratidebatten på de premisser VG og andre medier synes å ha en forkjærlighet for; et kvantitativt grunnlag som baserer seg på feil bruk av statistikk og et resonnement som er absurd.

Dersom majoriteten virkelig vil sikre reelt mangfold, ikke bare selektivt, må demokratiet styrkes der det er svakest, dvs. vår rett og mulighet til å bli hørt med alle våre ulike mangfoldige interesser. Her spiller mediene en svært viktig rolle som forvaltere og tilretteleggere for debatt.

Forbedringspotensialet er enormt, også for VG som har til gode å etterlyse representativitet av funksjonshemmede i politikk så vel som på alle andre områder.

Svar til Vigdis Thoengen

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Takk for innlegget ditt 11.2. Det gir oss anledning til å fortelle at vi forsøker hele tiden å komme fram med kunnskap om hvilke utfordringer funksjonshemmede møter i sitt daglige liv. Men for å nå ut, trenger vi kanaler. Og nå er saken den at media er svært lite interessert i å lage stoff om de menneskeskapte ”fjelltoppene” av fordommer og fysiske hindringer som gjør at folk med fysiske funksjonsnedsettelser forblir usynlige, og som du skriver, fremmede. I virkelighetens verden er en krykke nok til at arbeidsgivere avviser høyt kvalifiserte jobbsøkere. Folk får vite lite om at mennesker med synlige kjennetegn nektes inngang og servering på utesteder, er mer utsatt for mobbing i skolen, og for vold og ran enn andre.

Vårt poeng er at uansett hvor mange fjelltopper folk har gått opp på og hva de har prestert i Paralympics, har funksjonshemmede forblitt i et utenforskap. Og i motsetning til andre marginale grupper, regnes vi ikke med når politikerne skal sikre mangfold og representativitet.

Vi håper at du og alle andre som mener at Ingen grenser faktisk skaper endring, vil engasjere seg i den likestillingskampen funksjonshemmede fører.

Sortering og samfunnets menneskesyn

av Berit Vegheim

I Aftenposten 27.3. argumenterer Hanne Mørk sterkt for tidlig ultralyd. Hun slår fast at sortering av jentefostre skjer i ”land der kvinner har lav eller ingen status”, og ”Problemet er ikke tidlig ultralyd, men samfunnets og lovens syn på kvinner.” 

Denne analysen er det ikke vanskelig å si seg enig i.

Det er imidlertid ikke en innsikt Mørk tar med seg i resten av sin argumentasjon. Tvert imot, ser hun det som udelt positivt at tidlig ultralyd hindrer at det fødes barn med Downs syndrom, og ikke nok med det, men Mørk synes det ville være fint om det ikke blir født funksjonshemmede barn i det hele tatt.

Vi kan love at samfunn hvor naturlig variasjon i befolkningen er uønsket, er samfunn hvor vi som har funksjonsnedsettelser er på bunn statusmessig. Og vi kan også underskrive på at dersom det gis mulighet for å sortere vekk det som til enhver tid måtte oppfattes som sykt og degenerert, skyldes det samfunnets og lovens syn på oss. Det bekrefter Mørk selv ved å sidestille funksjonsnedsettelser og alvorlig sykdom. Vi grøsser ved tanken på hva slags samfunn Mørk ønsker seg, og hvordan de fødte ”avvikerne” som ikke blir sortert bort, vil få det. Mørk har rett i at man lykkes med å sortere bort Down syndrom i Danmark, og der pågår det også for tiden en hets mot funksjonshemmede som ikke bør ha gått upåaktet hen i Norge. Siden funksjonshemmede også i Norge stadig fremstilles som rene utgiftsposter; en belastning for samfunnet, er det bare spørsmål om tid før vi får den samme hetsen her som i Danmark, England og andre land før dem.

Forsøket på å skape et samfunn uten mennesker med funksjonsnedsettelser, har aldri stoppet. I motsetning til andre befolkningsgrupper som er blitt forsøkt utryddet i vår nære fortid, ble det aldri tatt noe egentlig oppgjør med de tanker og ideer som lå til grunn for eugenikken. Det er hårfin balanse mellom det godes tjeneste og ønsket om perfekte mennesker. Derfor handler dette verken om retten til kunnskap eller retten til å velge om man vil ha barn. Det handler ene og alene om mennesker skal ha rett til å velge hvilke barn de vil ha.

Skattefinansiert diskriminering – hva er det?

av Berit Vegheim,

talskvinne kampanjen Diskrimineringens ansikt

Kampanjen Diskrimineringens ansikt er inne i sin andre uke på busser og andre transportmidler, på kinoer, nærradiostasjoner osv. landet rundt

Vi ønsker å sette fokus på den skattefinansierte diskrimineringen, og viser i den forbindelse til USA, noe som nok overrasker svært mange.

Det er over 60 år siden USA begynte å stille krav om at de som vil ha offentlige kontrakter, ikke må diskriminere arbeidssøkere og arbeidstakere. I tillegg til å innføre klausuler om ikke-diskriminering i kontrakter ved offentlige innkjøp, har USA også gitt de ulike grupper vern i egne lover mot å bli diskriminert på andre samfunnsområder enn arbeidslivet. For eksempel stilles det krav i ADA, Americans with Disability Act, til alle produsenter og leverandører av varer og tjenester, om å sørge for at disse er tilgjengelige for alle.

Hvorfor er USA, de frie markedskrefters hjemland, villig til å ta i bruk slike sterke virkemidler som griper direkte inn i næringslivets frihet til å utforme sine produkter og tilbud som de selv ønsker, mens norske myndigheter viser en styringsvegring som i beste fall kan kalles naiv. Men pga. de alvorlige konsekvenser denne styringsvegringen har for store deler av befolkningen, må en slik unnfallenhet stemples som diskriminering.

La det være sagt med en gang, USAs næringspolitikk er ikke sprunget ut av noen solidaritetstankegang. Da USA tok i bruk ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter om offentlige innkjøp under 2. verdenskrig, skjedde dette fordi man var nødt til å få dekket behovet for arbeidskraft i våpenindustrien av en utestengt gruppe; de svarte. Men siden har slike klausuler ved offentlige innkjøp, blitt utvidet til å gjelde stadig flere grupper, og kravene har blitt stadig mer offensive når det gjelder arbeidsgivers innsats for å rekruttere arbeidstakere fra ulike utsatte grupper. Klausulene gjelder på føderalt, statlig og lokalt nivå. Naturlig nok er det på lokalt nivå man har gått lengst i å kreve aktive tiltak fra de som vil ha en kontrakt med det offentlige.

Poenget med denne politikken, bruk av klausuler ved offentlige innkjøp og anti-diskrimineringslovgivning, er svært enkelt og ikke overraskende av økonomisk art. Man tar konsekvensen av at det offentlige har enorm makt som storkunde i markedet, og utnytter denne posisjonen til å stille krav som sikrer at borgerne i størst mulig grad kan nyttiggjøre seg samme ordinære tilbud av varer og tjenester, og kan forsørge seg selv. Slik vil man unngå at det skapes hjelpebehov som i sin tur kan belaste offentlige budsjetter. I USA ønsker man som kjent, ikke å yte mer velferd enn høyst nødvendig. Motstanden mot å betale og inndra skatt, fører på dette området til en restriktiv bruk av skattebetalernes penger som både det offentlige og borgerne tjener på. Siden leverandører og tilbydere av arbeid, varer og tjenester ikke får kontrakter eller solgt produkter til det offentlige, uten å oppfylle kravene om ikke å diskriminere, retter de seg i stor grad etter påleggene. Markedsaktørers atferd styres av økonomiske interesser, og det er den beste garantisten for at blant annet funksjonshemmede i USA opplever økt tilgjengelighet i takt med utvikling av ny teknologi og ny kunnskap som gjør det mulig å finne nye, enklere og rimeligere løsninger på tidligere nesten uløselige tilgjengelighetsproblemer.  

Over 40 land i verden har nå fulgt i USAs fotspor med vern mot diskriminering av funksjonshemmede. I vinter vedtar EU et innkjøpsdirektiv som også vil føre til at medlemslandene må stille en del krav ved offentlige innkjøp 

Når skal norske myndigheter begynne å stille krav ved offentlige innkjøp og i konsesjonslovgivningen? Når skal det bli slutt på den skattefinansierte diskrimineringen som går ut på at produsenter og leverandører for fete kontrakter med det offentlige for å tilby produkter og tjenester som mange av oss ikke kan benytte oss av. Det har vært et milliardsløseri de siste 10-15 år, ikke minst innen samferdselssektoren som savner sidestykke, og mange har fått en hverdag fylt av funksjonshemmende barrierer som ikke var der før, og som kunne vært unngått om man stilte krav og brukte internasjonale standarder.

Dette er diskrimineringens sanne ansikt.

Støtt vår underskriftskampanje for en lov som forbyr diskriminering på -www.stopdisk.no-

Skal folkevalgte mangle personlig engasjement, NRK?

Av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

Hvordan påvirker et personlig engasjement regjeringens politikk?

spør journalisten i Politisk kvarter 27.3., og konfronterer Martin Kolberg, stortingsrepresentant fra Ap med at situasjonen til nære familiemedlemmer påvirker hans støtte til rettighetsfesting av personlig assistanse. Og ikke nok med det; hans personlige engasjement har påvirket regjeringen til å gå inn for rettighetsfesting. NRK får det hele til å fremstå som illegitimt.

Vi må spørre: hva er det NRK vil med dette? Vil statskanalen ha oss til å tro at de som sitter på Stortinget Ikke har personlig engasjement i et eller flere saksfelt?

Om ikke annet så brenner de for hjemdistriktets interesser, enten det er veier, bruer eller arbeidsplasser som skal sikres, og så vidt vi vet, er dette helt legitimt. Vi har heller aldri hørt at NRK mener det er problematisk at folkevalgte bønder påvirker landbrukspolitikken eller at kristne påvirker politikken ut fra sitt livssyn. Men det er kanskje ikke de folkevalgtes eget hjemsted, eget yrke eller eget livssyn NRK anser som et problem.

Er det når engasjementet gjelder en befolkningsgruppes rettigheter det blir et problem?

I så fall lurer vi på hvilke befolkningsgrupper dette gjelder. Det har åpenbart ikke vært noe problem at kvinner som selv har hatt barn har jobbet frem alle de store reformene som først og fremst har endret mødres situasjon. NRK har heller ikke beskyldt innvandrere eller homofile folkevalgte som har lobbyert og nådd fram med sine interesser, for at de meler egen kake.  Og da seniorene som ville inn på Stortinget for Høyre, var gjester i Politisk kvarter i høst, ble de ikke utfordret på at de ønsket å sette eldres interesser på dagsorden.

Vi spør derfor om det er når folkevalgte engasjerer seg i funksjonshemmedes rett til likestilling at NRK mener det er problematisk dersom de skulle ha egen kunnskap og innsikt?

Burde ikke NRK isteden vært opptatt av hvor bekymringsfullt det er at funksjonshemmede selv er så grovt underrepresentert i politikken, og dermed ikke får gjort sine interesser gjeldende?

Pinlig svar fra statssekretær Gustavsen

Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

Statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, AID, forsøker i sitt svar av 17.3. på min kritikk (6.3.) å forsvare regjeringens forskjellsbehandling av utsatte grupper med at det handler om mennesker som er ulike. Uten å vite det, gir Gustavsen den mest solide bekreftelse på at regjeringen forskjellsbehandler utsatte grupper på arbeidsmarkedet, ved at hun trekker fram NAV som hovedsatsing for å få funksjonshemmede i arbeid. Det viser at regjeringen ikke erkjenner at mange funksjonshemmede utestenges fra arbeidsmarkedet på grunn av diskriminerende holdninger. Det er ikke tjenesteapparatet som er svaret på dette, men derimot den typen tiltak AID foreslår når det gjelder innvandrere, slik jeg peker på i mitt innlegg. Dette er virkemidler som på ingen måte er gruppeavhengig og som brukes for å få bukt med diskriminering i mange land.

AID er selv et utmerket eksempel på regjeringens manglende evne og kanskje vilje til å se hvor uensartet gruppe funksjonshemmede faktisk er. Noen trenger hjelp til å kvalifisere seg og er bare delvis arbeidsføre, andre er høyt kvalifiserte, friske og fullt arbeidsføre. Likevel er og har svaret alltid vært å bli klient i tjenesteapparatet, som nå kalles NAV. Funksjonshemmede støter på inngrodde fordommer som gir seg utslag i at det som statssekretærens svar er et eksempel på, er umulig å få AID i tale om diskriminering. Alle henvendelser sendes direkte til velferdspolitisk avdeling, i stedet for arbeidsmarkedspolitisk. Vi forventer at regjeringen faktisk tar denne kritikken på alvor, fordi regjeringens egen praksis er diskriminerende. At statssekretæren ikke kjenner IA-avtalen bør bekymre flere enn Stopp Diskrimineringen. Gustavsen bruker den som eksempel på at ulike grupper trenger ulike virkemidler, men faktum er at innvandrere som andre utsatte grupper nå er omfattet av IA-avtalen.

Jeg merker meg at statssekretæren hopper over kritikken som går på demokratisk underskudd og eksklusivt befolknings- og mangfoldsperspektiv. Denne kritikken plager åpenbart ingen statsråder heller, noe som nettopp var mitt anliggende å få fram.

Når Dagsrevyen avgjør om du vet ditt eget beste

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Avstanden er ofte stor mellom politikere og folk flest. Men den er aldri så stor som når borgere er satt under vergemål mot sin vilje, enten dette har skjedd ved dom etter vergemålslovens  § 20, eller ved et vedtak etter § 33 som kun er basert på en legeerklæring om at du mangler samtykkekompetanse. Som i Tolgasaken er det § 33 som oftest anvendes overfor dem som diagnostiseres som utviklingshemmet.

Det bør imidlertid være en skikkelig oppvekker for alle politikere som forsvarer vergemålsloven, at den legitimerer et formynderregime som man er avhengig av media for å komme seg ut av.

Mange har sagt klart og tydelig fra hva de ønsker, men de møter en vegg av motstand. Når legen først har avgjort at du ikke forstår deg på hva som er ditt eget beste, dvs. ikke er kompetent til å gi samtykke, er du i virkeligheten gjort rettsløs.

Kampen mot umyndiggjøring er derfor ikke over til tross for en lykkelig slutt for brødrene i Tolga.

Formynderregimet ødelegger livene til mange mennesker i Norge, ikke minst alle dem som oppfyller kriteriene for diagnosen utviklingshemmet, kriterier som fortjener en egen debatt.

Det er også grunnen til at vergemålsloven bryter FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, som forbyr umyndiggjøring på grunnlag av diagnose.

Vergemålsloven tar utgangspunkt i at andre skal ivareta dine interesser, vet ditt beste, mens CRPD er ufravikelig på at det er den enkeltes vilje og preferanser som skal legges til grunn. Det er to vidt forskjellige tenkemåter.

I Norge settes tusenvis av folk under vergemål mot sin vilje, får oppnevnt og blir prisgitt verger de ikke ønsker og som ikke kjenner dem. Vergemål innebærer ofte at vergen tar over styringen av både økonomiske og personlige forhold. Folk blir tvangsplassert i bofellesskap, får innskrenket kontakt med familie og venner og omverdenen for øvrig. Listen er uendelig lang. Og det som virkelig bør skremme enhver som har fulgt Tolgasaken; verger nekter folk kontakt med medier.

Hvordan skal de da få mulighet til å fortelle omverdenen hva de ønsker?

De færreste aner hva det vil si å være umyndiggjort. Du skal være over snittet ressurssterk om du skal klare å ta kampen opp. Det bør være unødvendig å minne om at så store ressurser har ikke de som umyndiggjøres på grunn av diagnose.

CRPD krever at Norge må avskaffe formynderregimer og isteden tilby beslutningsstøtte for dem som kan trenge det. Hittil har vi ikke sett antydning til at Norge vil utvikle et slikt tilbud.

Regjeringen hevder hardnakket at vergemålsloven er i tråd med CRPD. Hvis den var det, ville ikke Norge ha reservert seg mot konvensjonens artikkel 12 som forbyr umyndiggjøring på grunnlag av diagnose.

Norge er et av kun 13 land som har funnet grunn til å gjøre det, og som FNs spesialrapportør har slått fast i sin rapport for 2017, bryter Norge med Wien-konvensjonen som forbyr reservasjoner i strid med en konvensjons formål. Retten til å være en myndig borger er nemlig helt sentral for å få utøvet alle andre menneskerettigheter.

Alle politikere vet utmerket godt at Norge har fått kritikk  fra både FN og Europarådets høykommissær for menneskerettigheter for vergemålslovgivningen.

De vet også at Norge vil få kritikk fra CRPD-komiteen neste år når Norge skal høres for første gang etter ratifiseringen av CRPD i 2013.

Vi forstår at norske politikere er fjernt fra virkeligheten til dem som opplever at staten tar fra dem all selvråderett. Men det er ingen unnskyldning for å bryte menneskerettighetene våre.

Tvert imot, det er desto større grunn til at regjeringen etterlever CRPD ved å konsultere og involvere oss som kjenner konsekvensene av lovene.

Norge bryter FN konvensjonen om vern av funksjonshemmedes rettigheter på flere områder

av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen

I Norge pågår det en snikinstitusjonalisering ved at det bygges bofellesskap som ofte samlokaliseres med kommunenes tjenestetilbud for personer som er avhengig av tjenestetilbudet, I tillegg har Norge enda ikke klart å flytte ut unge mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser fra institusjoner for eldre og syke.

Denne politikken bryter helt klart med artikkels 19 i FN konvensjonen om vern av funksjonshemmedes rettigheter.

Artikkel 19 sier klart og tydelig at alle skal ha rett til å leve i samfunnet med de samme valgmuligheter som resten av befolkningen, og dette innebærer konkret:

a)       at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,

b)       at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å forhindre isolasjon eller segregering fra samfunnet,

c)       at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.

Problemet i Norge er at folk ikke har denne valgfriheten, og det er heller ingen lover som forbyr kommunene å plassere folk i bestemte boformer. De som ønsker å bo i egen bolig, blir fortalt at de da vil miste tjenestetilbudet.

Når Norge ratifiserer FN konvensjonen, må politikken endres. Men i de fem årene vi har ventet på ratifisering, ser det ut til at norske myndigheter ikke har hatt noen betenkeligheter med å fortsette å bryte konvensjonen på dette området.