På tide å realisere funksjonshemmedes rett til deltakelse
av Berit Vegheim, daglig leder for Stopp Diskrimineringen
16 år etter FNs internasjonale år for funksjonshemmede i 1981, har FN endelig erkjent funksjonshemmede status som borgere med fulle rettigheter til deltakelse. Nå er spørsmålet om den norske Regjering vil innrømme oss fulle borgerettigheter, eller om vi blir nødt til å kjempe videre for å få realisert rettigheter vi har hatt siden 1966
Veien fram til en egen konvensjon for å styrke menneskerettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne har vært lang og brolagt med gode ord og intensjoner. Og som sedvanlig når ”den gode vilje” råder, ledsages den av motvilje mot å ta i bruk reelle styringsverktøyer.
Det konkrete bevis på dette er FNs standardregler som i motsetning til en konvensjon, ikke er rettslig bindende. FNs Generalforsamling kunne så sent som i 1993 ikke enes om en egen konvensjon var formålstjenlig. Så vel nasjonalt som internasjonalt har det hersket manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres. NOU 2005:8 poengterer denne kjensgjerning med referanse til Quinn og Degener i kap. 6.2, s. 77:
”Rettsstillingen til mennesker med nedsatt funksjonsevne er blitt betraktet som et velferdsspørsmål, ikke som et spørsmål om menneskerettigheter. Som en følge av dette er ”disability” ikke særskilt nevnt som diskrimineringsgrunnlag i FNs menneskerettskonvensjoner fra 1966, eller i Den europeiske menneskerettskonvensjon.”
Stopp Diskrimineringen har ved flere anledninger påpekt at denne utelatelsen fra opplistingen i de ovennevnte konvensjonene , skyldes at de som utformet konvensjonene ikke hadde mennesker med funksjonsnedsettelser i tankene. Hver gang har dette blitt bagatellisert av norske menneskerettighetseksperter som viser til at vi er dekket av konvensjonenes restkategori ”other status”. Poenget er imidlertid at nettopp denne befolkningsgruppens rettigheter til deltakelse ikke ivaretas på en slik implisitt måte.
At det ikke beror på tilfeldigheter å unnlate å nevne en av verdens største minoriteter eksplisitt i en opplisting av 12-15 diskrimineringsgrunnlag, bekreftes også av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i General Comment No. 5 :
“6. The absence of an explicit, disability-related provision in the Covenant can be attributed to the lack of awareness of the importance of addressing this issue explicitly, rather than only by implication, at the time of the drafting of the Covenant over a quarter of a century ago.”
Hva denne implisitte ivaretakelse av funksjonshemmedes borgerrettigheter faktisk innebærer når det kommer til nødvendig tilrettelegging for å nyte godt av menneskerettighetene, fikk vi demonstrert da åtte organisasjoner av funksjonshemmedes arrangerte et tribunal for å sette sine rettigheter på prøve. I sak etter sak tilbakeviste Regjeringsadvokaten at staten hadde noen forpliktelser til å tilrettelegge for bl.a realisering av hemmelig stemmegivning.
Derfor er det av uvurderlig betydning at konvensjonen er krystallklar på at statene forplikter seg til å tilrettelegge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan få realisert sine rettigheter, dvs. de rettigheter som vi egentlig har hatt hele tiden gjennom de konvensjoner som har eksistert helt siden 1966. Slik sett gir konvensjonen egentlig ikke noen nye rettigheter. Erkjennelsen av at tilrettelegging er absolutt nødvendig gjennomsyrer hele konvensjonen. I artikkel 2 defineres diskriminering:
”It includes all forms of discrimination, including denial of reasonable accommodation;” (vår understrekning). Reasonable accommodations kan best oversettes med rimelig tilrettelegging.
Det å unnlate å sørge for rimelig tilrettelegging, er diskriminering, med mindre det innebærer en uforholdsmessig byrde for pliktsubjektet. Syseutvalgets lovforslag i NOU 2005:8 oppfyller ikke FN konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging, siden lovforslagets rettskrav på generell tilrettelegging jf. § 9, er avgrenset til et bestemt virkemiddel: universell utforming. Men tilrettelegging dreier seg ikke bare om utforming av fysiske forhold om retten til varer og tjenester skal realiseres: Syseutvalget påpeker selv at tjenester som så dann faller utenfor rettskravet, fordi: ”Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.” (jf. NOU 2005:8, kap. 10.12.3.2.). Her overser utvalget at målet for loven er tilgangen til de goder som andre borgere nyter godt av, ikke rettskravet på et bestemt virkemiddel.
Stopp Diskrimineringen har påpekt dette mangelfulle rettskravet på varer og tjenester flere ganger, bla. i vår høringsuttalelse til NOU 2005:8, men har så langt ikke fått signaler om at den rød-grønne regjering har skjønt alvoret i denne kritikken.
Universell utforming er uten tvil et viktig og nødvendig krav. Men Syseutvalget tok feil når de hevdet at kun en liten gruppe, (med sterke kognitive funksjonsnedsettelser), ikke vil få innfridd sine rettigheter ved hjelp av universell utforming.
Konsekvensen av denne feilslutningen er at lovforslaget gir virksomheter fritak fra å foreta seg noe som helst dersom tjenesten ikke lar seg universelt utforme, enten fordi den ikke består av fysiske forhold, eller fordi det ikke finnes teknologiske løsninger enda, eller fordi kunden ikke kan nyttiggjøre seg universelt utformede tjenester. Svært mange kan ikke kommunisere med døde ting og klare seg i selvbetjeningssamfunnet. For dem er det en forutsetning at det finnes mennesker som kan yte service og snakkes med.
Endelig gir lovforsalget en tilbyder som får medhold i at det er for dyrt å sikre universell utforming, fritak fra tilretteleggingsplikten.
Lovforslaget er følgelig i direkte motstrid til FN konvensjonen ved at nekt av varer og tjenester ikke defineres som diskriminering, selv om rimelig tilrettelegging ikke utgjør en uforholdsmessig byrde, verken praktisk eller økonomisk.
Norge skryter av sitt engasjement for FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Vi forventer at lovforslaget som legges fram neste år, oppfyller konvensjonens krav og vel så det. Det forventes også av Norge som et av verdens rikeste land – hvilke andre land skal ha råd til å sikre nødvendig tilrettelegging, hvis ikke Norge har det?
Norge må også ratifisere tilleggsprotokollen som gir den enkelte klageadgang til komiteen som skal overvåke etterlevelsen av konvensjonen.
Quinn and Degener: Human Rights and Disability – The
current use and future potensial of United Nations human
rights instruments in the context of disability (2002) s. 1.
Med FNs menneskerettskonvensjoner siktes her til de to hovedkonvensjonene: konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, gjerne forkortet SP og ØSK.
Committee on Economic, Social and Cultural Rights, General Comment No. 5, Persons with disabilities (Eleventh session, 1994), U.N. Doc E/1995/22 at 19 (1995), reprinted in Compilation of General Comments and General Recommendations Adopted by Human Rights Treaty Bodies, U.N. Doc. HRI/GEN/1/Rev.6 at 24 2003).
Referat fra Tribunal 13.9.2000
Norge har ennå ikke signert tilleggsprotokollen.