Når humoren sparker i alle retninger uten at funksjonshemmede tas med i bildet – atter en gang
Forrige uke var det NRK Supers temadager om funksjonsnedsettelser med søkelys på barn; samtidig startet uka med et nyhetsbilde hvor journalistene i NRK ikke ser oss.
Stopp Diskrimineringens jobb er å bekjempe diskrimineringen av funksjonshemmede – Norges største minoritet. Vi som jobber med dette er funksjonshemmede selv som i over 20 år har forsket, opplyst, utdannet og argumentert for viktigheten av å sette funksjonshemmedes menneskerettigheter på dagsordenen. Noen dager består arbeidet vårt i å jobbe med og å synliggjøre saker hvor funksjonshemmede opplever hat, vold og til og med dør, enten som følger av menneskelige feil på institusjoner, uunngåelige følger av funksjonsnedsettelsen, eller av hat og vold på grunn av identiteten som funksjonshemmet.
I Stopp Diskrimineringen oppdaterer oss på hvor vi er nevnt og på hvilken måte, for å finne ut av hvor vi må trå til. Men det som ofte roper mot oss i alt det vi jobber med, er stillheten – alt det som ikke kommer frem, hvor vi mangler, er utelatt, glemt og fortrengt.
I sammenheng med at saken mot Atle Antonsen ble henlagt og hans tilbakekomst inn i varmen i P4, har Nyhetsmorgen 23. januar et innslag hvor psykolog Winnie Nyheim-Jomisko, spesialist i interseksjonalitet snakker om rasisme og hvilke konsekvenser det har for mennesker som opplever dette i hverdagen. Denne saken handler om mer enn Antonsens rasisme. Det handler om et fenomen i samfunnet – og journalistene har et stort ansvar de ikke tar. At Atle Antonsen hadde gjort noe liknende og minst like alvorlig mot Johannes Hellemo Loftsgård fordi han er funksjonshemmet er det ingen som nevner.
Har ikke NRK fått med seg Loftsgård-saken? Loftsgård delte 16. november i fjor sin egen opplevelse av et møte med Antonsen i 2016. Han hadde møtt Antonsen backstage i forbindelse med et humorshow. Antonsen hadde harselert med Loftsgård og muntlig og fysisk «spøkt» med ham. Antonsen kalte han en «jævla grønnsak», skal ha tatt tak i rullestolen hans og trillet han i en voldsom fart mot ei trapp. «Nå skal jeg rulle deg ned trappa, så får vi se hvordan det går», skal Antonsen ha sagt. Loftsgårds historie ble delt i VG og Dagbladet (Lenker til sakene: https://www.dagbladet.no/kjendis/ny-anklage-din-jaevla-gronnsak/77783290 og https://www.vg.no/rampelys/i/Ll4epx/atle-antonsen-beklager-ny-hendelse-trillet-bort-cp-rammet-mann-i-rullestol), men ikke nevnt av NRK. Vi tipset om saken, men det ble ikke tatt videre. Det er vi vant til, men hvorfor i all verden er det sånn? Vi opplever at mangfold og representasjon er i fokus, men kun som enkelthistorier, som lidelser og lyspunkt. Funksjonshemmede er ikke med blant «ismene», blant gruppene som vernes, blant minoritetene som burde vært inkludert som en selvfølge. Vi er fortsatt i aller største grad utelatt.
Vi skriver dette fordi det kan virke som at ingen andre tør. Eller handler det ikke om mot, eller frykt, handler det om likegyldighet, handler det om sensasjonspresset journalistene og mediene er utsatt for? Er Loftsgårds opplevelse fortsatt ikke relaterbar nok for den store sammenhengen? Selv med helt klare paralleller til rasisme, Metoo-bevegelsen og diskrimineringen andre minoriteter utsettes for.
«Disablism» er ismen som bør inkluderes automatisk når diskrimineringen rettes mot funksjonshemmede. NRK har hekta seg fullstendig fast i at rasisme er noe helt unikt, mens VG og Dagbladet trakk parallellene, med det viktige poenget til Loftsgård – at man ikke alltid innser diskrimineringen man har blitt utsatt for før noen andre kommer frem med sin historie. Han skriver selv: «Når jeg ser tilbake på situasjonen, ser jeg at opplevelsen min ble farget av hvor stor fan jeg var av Atle Antonsen. Jeg var også ung da dette skjedde – bare 20 år. Dermed sank ikke alvoret inn». Han som funksjonshemmet så seg selv i Jirde Ali sin opplevelse, men NRK og Antonsen selv anerkjenner det ikke. Ser ikke parallellen til MeToo-bevegelsen?
Antonsen uttaler i sin første dag tilbake i radioprogrammet Misjonen at han skammet seg for mye til å gå ut, at han måtte reise til utlandet for å komme seg bort. Han er tydelig på at han ikke ønsker Jirde Ali den hetsen hun har fått ved å komme frem med denne hendelsen. Han sier at det er fælt hvilke høyrevridde såkalte støttespillere han har fått og hvordan han lærer av det. Han nevner ikke Loftsgård med et ord, heller ikke om han har endret sitt menneskesyn og sin oppførsel mot alle minoriteter. Bare det media har fokusert på, velger han å unnskylde seg for. Hvordan er det mulig, hvorfor er det greit – og hvorfor blir han ikke konfrontert?
Det har stor betydning at media tar opp sakene som omhandler funksjonshemmede. Det er viktig at mediene bidrar til å huske på Norges største minoritet i alle sammenhenger. Det er ikke trist og leit at vi blir glemt – det kan være farlig. Det er verre å ha et holdningsproblem rettet mot flere grupper. Hvorfor utelates vi? Hvorfor må vi skrive dette istedenfor at NRK og øvrige medier er sitt samfunnsansvar bevisst?