Hva skal man si?

av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen

(innlegg som ikke kom inn i Dagbladet april 05)

Eva Bratholm kommenterer et oppslag i Dagbladet 18.4., om at ULOBA har sendt klage til PFU og Kringkastingsrådet på bruken av ordet ”invalid” i et program om Auschwitz i NRK.

I kommentaren fokuserer Bratholm på det problematiske i å vite hva man til enhver tid skal betegne utsatte grupper med.

Det er nok de fleste enig i, men når sant skal sies, synes media å ha viet mye spalteplass til språklig bevissthet i forhold til noen grupper. Dersom noen har kommet i skade for å bruke bestemte begreper i det offentlige rom, ser vi ofte at det blir stor og engasjert debatt av det, og fremtredende akademikere, politikere og andre opinionsledere står til tider nærmest i kø for å fordømme diskriminerende språkbruk.

Og bare for å slå det fast med en gang: Stopp Diskrimineringen mener det er viktig med slik bevisstgjøring; språk og tenkemåte henger nøye sammen, og fokus på hva vi kaller hverandre avstedkommer i det minste refleksjon og over tid; endrede holdninger.

Det merkelige er imidlertid, hvor fraværende denne bevisstheten og interessen er når det gjelder en gruppe spesielt: funksjonshemmede. Dersom vi ikke påpeker uheldig ordbruk selv, er det ingen andre som gjør det. Og som Stopp Diskrimineringen erfarte da vi sendte historiens antakelig første klage til Kringkastingsrådet på fordomsfull språkbruk ift. funksjonshemmede (Tore Strømøys bruk av ordet krøpling i Noen bedre?), opplevde vi en latterliggjøring og nærmest harselering i Kringkastingsrådet som overgår enhver fantasi. (De som skulle tvile, kan selv lytte på opptaket fra møtet på www.stopdisk.no). Vi tør også komme med den påstand at ingen gruppe blir tegnet som ”de” så ofte som funksjonshemmede. Det finnes nærmest ikke unntak i norsk presse. Dette ”de” gir klart og tydelig uttrykk for hvordan en gruppe betraktes av samfunnet. Når vi reagerer på at ord som krøpling og invalid lever i beste velgående, opplever vi at mennesker som ellers viser seg svært så språkbevisste og oppegående, fristes til å latterliggjøre og bagatellisere språkbruk. Plutselig blir fokus rettet mot oss som hårsåre og flisespikkere. Det er liksom ikke så nøye hva man kaller ”de” funksjonshemmede, kan det synes som. For: ”de som har sagt et feil ord, har jo ikke ment noe vondt med det”. Skal vi legge til grunn en slik forståelse når det gjelder alle grupper som har vært fordomsfullt behandlet, kan journalister og andre si hva de vil bare de ikke mener noe vondt med det. Kvinner kan kalles fruentimmer, tøser og tyender. Etniske minoriteter kan kalles svartinger og homofile menn kan visst også kalles sopere. Og ingen bør føle grunn til å reagere for det er jo ikke vondt ment.

Bratholm synes også å ville bagatellisere språkdebatten, og et eksempel på det er når hun skriver at omskrivningene går langt når ord som blind blir til synshemmet. Uforståelig og skuffende innsiktsløst av en ellers meget oppegående dame. Derimot har omskrivningen gått svært langt i alle år, når alle de som er svaksynte, har blitt kalt blinde, og blitt sett på som flinke fordi de ser, dvs. bruker den synsresten de faktisk har. Den omskrivingen har ikke vært lett å leve med, fordi den definitivt har preget folks oppfatninger av synshemmede.