Har Norman glemt hvordan markedskreftene virker?
Berit Vegheim
leder for stiftelsen Stopp Diskrimineringen, 2002
Dette spørsmålet tvinger seg fram når statsråd Norman hevder at det var markedet selv som tvang Norwegian (NAS) til å snu når det gjaldt å ta med
passasjerer i rullestol. NAS ombestemte seg i løpet av noen timer i medienes søkelys tirsdag 15.10.
Norman må gjerne tilskrive markedskreftene æren for denne raske helomvendingen, men vi vet at både funksjonshemmedes organisasjoner og stortingspolitikere utfoldet en ikke beskjeden aktivitet den dagen.
Det som er virkelig alvorlig med denne saken, er den prinsipielle siden av den, og den har på ingen måte funnet sin avklaring ved at NAS måtte krype til korset.
Den manglende innsikt i hvordan markedskreftene fungerer som Norman la for dagen i denne saken er så oppsiktsvekkende at det er uforståelig at ikke engang økonomer har funnet den viktig nok til å gå ut i media med korrigeringer.
For hva var det egentlig saken dreide seg om?
Staten hadde inngått en avtale med en operatør i markedet som nektet å ta merkostnader ved å frakte passasjerer som sitter i elektrisk rullestol. Når Norman så blir spurt i Dagsnytt 15.10. om hva han vil foreta seg med det,
svarer han kjekt at han er overbevist om at dette vil markedet selv ordne opp i – ved at funksjonshemmede selv og deres familie og venner boikotter selskapet. Det sier den statsråden som har kalt stortingsrepresentantene stalinistiske, uten å se at han som representant for den største kunden i markedet, selv opptrer i god gammel stalinistisk ånd ved at han legger en beskyttende hånd over en aktør. Det bør være elementært for en professor i samfunnsøkonomi fra NHH at staten selv ga NAS store konkurransefordeler i dette tilfellet – ved at de slapp ekstrakostnader ved å
frakte elektriske rullestoler.
Og som om ikke det er nok konkurransevridende tiltak, vil staten selv fortsette å dra fordel av selskapets gunstige priser, og overlate til de som ikke har noe valg, og deres venner å ta støyten. De skal henvises til det dyreste selskapet, mens staten som den største kunden opprettholder det rimeligste tilbudet. Har Norman glemt hvordan markedskreftene fungerer – eller er han så uvant med å handle på vegne av offentlig sektor at han overser hvilken makt denne sektoren har i markedet?
Den norske velferdsstaten har en historikk og en ideologisk forankring som gjør den fullstendig blind for dens egen rolle og posisjon som mektig aktør i
markedene. Staten som storkunde er i en unik posisjon i forhold til å stille krav og sette standarder ved offentlige innkjøp og inngåelse av avtaler med leverandører og tilbydere av varer og tjenester.
Det er på høy tid at den offentlige sektor setter økonomisk kraft og makt bak de fine ordene om full deltakelse og likestilling. Når USA som er de frie markedskrefters hjemland, kan ta i bruk juridiske virkemidler for å sikre at produsenter og leverandører ivaretar alle kunders behov for varer og tjenester, må dette være mulig i sosialdemokratiet Norge.
Årsaken til at USA under president Bush senior, har innført anti-diskrimineringslovgivning som sikrer funksjonshemmede lik tilgang til varer og service fra private og offentlige tilbydere, er rett og slett at man ikke vil belaste de offentlige budsjetter med ekstrakostnader knyttet til særordninger og reparerende tiltak som følge av ekskluderende ordninger.
Den amerikanske loven sikrer at ingen aktør for konkurransefordeler ved å utelukke funksjonshemmede fra sitt tilbud.
Dette er markedsliberalistisk tankegods som statsråd Norman bør være fortrolig med – og om han skulle ha glemt hvordan logikken i markedet er – bør han ta seg en studietur til USA, slik at vi funksjonshemmede i Norge
som stadig må leve med at privat og offentlig sektor fritt får ekskludere oss så mye de vil, kan få en anti-diskrimineringslov, slik etterhvert mange land har funnet det nødvendig å innføre.