Diskrimineres funksjonshemmede?
av Berit Vegheim
Et forslag om å innføre en lov som skal beskytte funksjonshemmede mot diskriminering er ute på en bred høring i disse dager, og funksjonshemmedes organisasjoner har krevd at regjeringen snarest setter i gang et lovutvalg til å utforme selve loven. Innføring av en antidiskrimineringslov er et av mange omfattende forslag fra Manneråkutvalget i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer.
Samtidig fremmer en rekke land, ikke Norge, forslag om en FN konvensjon som skal beskytte funksjonshemmede mot diskriminering.
La oss med en gang slå fast at:
hvorvidt man forstår eller erkjenner at en gruppe blir diskriminert, beror på i hvilken grad man tror at gruppens forutsetninger for å delta i samfunnet bestemmes av naturgitte eller menneskeskapte forhold.
Når bevisstheten omkring diskriminering av funksjonshemmede er så lav, og til dels fraværende i det offentlige rom, skyldes dette uten tvil at alle som er opptatt av diskrimineringsfenomenet og påtaler dette offentlig; politikere, journalister, samfunnsvitere osv., først og fremst oppfatter funksjonshemmedes lave og eller manglende deltakelse på de sentrale samfunnsarenaer som forårsaket av kroppslige og helsemessige begrensninger hos den enkelte. Hvem har vel opplevd at det settes fokus på funksjonshemmende barrierer i offentlige debatter om årsaker til lav deltakelse fra bestemte befolkningsgrupper. Her skjer det diskriminering på to plan; først har vi selve eksklusjonen av grupper i befolkningen, og dernest ignoreringen eller bortforklaringen av at så skjer. Det er mangelen på erkjennelse og bekymring over at noen borgere settes systematisk utenfor fellesskapet, som er den virkelige trusselen mot demokratiet.
Dette kan best illustreres ved å sammenligne med diskriminering av etniske minoriteter og kvinner. Så lenge man tolket afrikaneres lavere skåre på IQ tester som resultat av rasemessig underlegenhet, erkjente man verken at testenes utforming eller tolkningen av resultatene, var uttrykk for diskriminerende praksis og holdninger. Den rasemessige underlegenhet var et biologisk faktum. På samme måte oppfattet man ikke kvinners manglende deltakelse som et resultat av kvinneundertrykkelse så lenge man kunne forsvare den med at kvinner rent biologisk var skapt for å ivareta oppgavene i hjemmet, og ikke hadde de samme intellektuelle forutsetninger som menn.
Min påstand er at den rådende forståelsen av funksjonshemmedes plassering og status i samfunnet er fortsatt på det stadiet hvor man forsvarer manglende deltakelse med henvisning til biologiske og psykologiske årsaksforklaringer. Til tross for at offentlige dokumenter slår fast at funksjonshemning er et misforhold mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav, ser vi at dagens politikk har stø kurs på de velfungerendes, og ofte de optimalt fungerendes premisser med det resultat at det stadig skapes nye funksjonshemmende barrierer.
Hva så med de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene; erkjenner de at funksjonshemmede diskrimineres? Det er nokså typisk at FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (inklusive protokoll nr. 12) ramser opp alle grupper som kan tenkes å bli diskriminert, unntatt funksjonshemmede. Når dette blir påtalt, blir det hevdet med overbevisning at funksjonshemmede selvfølgelig omfattes av restkategorien -other status-. I teorien er dette korrekt all den tid konvensjonene skal omfatte alle mennesker, og desto større grunn blir det til å stille spørsmål om hvorfor man har funnet det nødvendig å ramse opp alle disse gruppene. Det som er alvorlig, sett med de utelattes øyne, er den manglende interesse for og kunnskap om hvilke utslag utelatelsen faktisk har i virkelighetens verden, i de miljøer som skal ha faglig og politisk kompetanse på feltet.
Det var som vanlig bare de spesielt interesserte som var til stede da konvensjonen om sivile og politiske rettigheter ble satt på prøve under et tribunal høsten 2000 i regi av åtte organisasjoner av funksjonshemmede. Her ble retten til å stemme ved hemmelige valg og retten til å utøve sitt verv som folkevalgt prøvet. Fra regjeringsadvokaten ble det i begge tilfeller vist til at de sivile og politiske rettigheter er av utelukkende negativrettslig karakter, dvs. de skal beskytte den enkelte mot inngrep og overgrep fra staten, og ikke sikre at forholdene legges til rette for at den enkelte borger faktisk får utøvet sine menneskerettigheter. Derfor hadde staten ingen forpliktelser til å sørge for at de lokaler hvor valg foregår og hvor folkevalgte organer holder sine møter er tilgjengelige med rullestol, eller har installert teleslynge for hørselshemmede eller har nødvendige ressurser for tilgjengeliggjøring av sakspapirer for folkevalgte med nedsatt syn eller lesehemninger. Det må også presiseres at dommerne ga staten og ikke saksøkerne medhold.
Dette viser med all mulig tydelighet at utelatelsen av funksjonshemmede fra oppramsingen av spesielt utsatte grupper, ikke er en tilfeldighet. Tvert imot er utelatelsen et uttrykk for hvem man ikke har hatt i tankene ved utformingen av konvensjonene. Funksjonshemning i likhet med for eksempel analfabetisme, er faktorer som må tas i betraktning om man virkelig har ment alvor med at alle borgere skal ha de samme sivile og politiske rettigheter. I dag er disse konvensjonene utilstrekkelige og vitner om at også på dette området ignoreres og utdefineres funksjonshemmede.
Det er fristende å spørre om noen virkelig vil påstå at det også var tilfeldig at funksjonshemmede var utelatt som gruppe fra den store markeringen av 50 årsjubileet for FNs menneskerettighetserklæring i 1999. Alle var der – som det heter – eller – alle diskriminerte grupper ble fokusert – bortsett fra funksjonshemmede.
I denne sammenheng er det også viktig å merke seg at man har sett behovet for å styrke menneskerettighetene ytterligere for bl.a kvinner, barn og etniske minoriteter i egne konvensjoner. Funksjonshemmede mangler fortsatt en egen konvensjon til tross for det svake rettsvernet de generelle konvensjonene gir nettopp denne gruppen. Motstanden mot en egen konvensjon for funksjonshemmede har vært uhyre sterk, også fra den norske stat.
Hvordan skal vi tolke dette? Vil norske myndigheter denne gangen se sitt ansvar og ta en aktiv rolle som pådriver for en sterk konvensjon?
At funksjonshemning ikke ses på som årsak til diskriminering, fikk vi også demonstrert ved at funksjonshemmende var den siste gruppen som fikk et vern mot forskjellsbehandling ved ansettelse i Arbeidsmiljølovens § 55 A. Det skjedde først sist sommer, og da etter mange års kamp. Politikerne nølte fordi de var ikke sikre på om vi trengte dette vernet. Utrolig, når vi vet at vi som gruppe har lavest yrkesfrekvens på det åpne arbeidsmarked..
Det burde ha vakt oppsikt at Manneråkutvalget gikk så langt som til å foreslå en generell antidiskrimineringslov, men det har nærmest vært et ikke-tema helt fra utredningen ble overlevert sist sommer. Nettopp fordi det synes som erkjennelsen av at funksjonshemmede diskrimineres er liten, hadde det vært ekstra viktig å øke bevisstheten i befolkningen om denne diskriminering. Det hjelper ikke at det i offentligheten er et sterkt fokus i forhold til noen utsatte grupper, de grupper som ikke er i fokus vil fortsatt bli diskriminert.
Manneråkutvalget slår da også fast at når det fortsatt er et så stort gap mellom mål og virkelighet når det gjelder full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede, skyldes det denne gruppens svake posisjon i samfunnet. Det faktum at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet å overse og sette til side denne gruppens interesser, forteller også at gruppen ikke har noen sterke alliansepartnere.
Diskriminering utgjør en stor trussel mot et demokrati. Demokratiet er imidlertid, virkelig i fare, når diskrimineringen ikke blir erkjent og påtalt i det offentlige rom.
Sendt til Aftenposten.