Ingen grenser – også i virkelighetens verden?
av Berit Vegheim, Stopp Diskrimineringen
Runde nummer to med programkonseptet Ingen grenser er over, og tiden er inne for å spørre hvilken betydning et slikt program har for det norske folk generelt og folk med fysiske funksjonsnedsettelser spesielt.
Det er lenge siden folk med syns-, hørsels- og bevegelseshemninger ble satt bort i en krok i Norge. Folk har drevet med fysisk aktivitet også på toppidrettsnivå, i årevis. Noen driver med fjellklatring, og noen foretrekker ekstremsport.
Men fortsatt er det en enorm utfordring i virkelighetens verden å få til å leve vanlige liv i et samfunn som er laget av og for seende, hørende og gående.
Virkeligheten passer imidlertid dårlig inn i den sensasjonsjournalistikken som funksjonshemmede har vært og er omfavnet av. Ingen grenser-konseptet føyer seg inn i, og gir næring til dags- og ukepressens stereotype fremstillinger av helter som ”mot alle odds” ”tar opp kampen” ”til tross for” sin fysiske begrensning. Ja, for det er alltid ”handikappet” som er i fokus for heltefortellingene, ikke fordommene og samfunnet. De utallige historiene om offeret som blir en helt, endrer ikke holdningsklimaet i samfunnet. Poenget med historiene er jo nettopp individfokuset, og dermed får mytene være i fred.
Vi som skiller oss ut fysisk, kjemper en daglig kamp mot fordommer. Våre synlige kjennetegn støyer fortsatt så mye at vi møter beundring når vi ikke gjør annet enn å bruke vår funksjonsevne, og dyp mistro til våre faglige kunnskaper når vi søker jobb.
Det engasjementet det norske folk har vist overfor deltakerne i Ingen grenser, er det derfor svært god bruk for i kampen mot diskriminering.
Det er nemlig mennesker med de samme fysiske kjennetegn som deltakerne i Ingen grenser, som lever i en virkelighet hvor de opplever å ikke slippe inn på utesteder, å bli mobbet av medelever, bli sjikanert av bussjåfører, trakassert av naboer og utsatt for hatefulle ytringer og handlinger, bare fordi de ser annerledes ut. Kartlegginger viser at synlig funksjonsnedsettelse er den faktoren som gjør barn og unge mest utsatt for mobbing i skolen, og som gjør voksne mer utsatt for vold og trusler om vold enn resten av befolkningen.
Mennesker med synlige funksjonsnedsettelser er nærmest fraværende fra det offentlige rom i virkelighetens verden, enten det er som politikere, journalister og programledere, som debattanter eller som eksperter. Siden vi ikke regnes med når mangfoldet skal sikres, er det heller ingen som savner oss.
Når statsministeren og NRK konsekvent setter et ”de” foran funksjonshemmede, når media notorisk bruker ”friske” som motsats til funksjonshemmede og når det fortsatt er legitimt å benevne folk ”invalid” (altså verdiløs), uteblir reaksjonene fra dem som ellers kaster seg inn i de- og vi-debatter og språkdebatter knyttet til andre minoritetsgrupper.
Spørsmålet er om det norske samfunnet synes at noen minoriteters kamp for grenseoverskridelse passer best på TV som ufarlig realityshow.