Stopp Diskrimineringen er en stiftelse av funksjonshemmede, etablert i 2002, med formål å arbeide både lovteknisk og interessepolitisk for et sterkt og effektivt diskrimineringsvern. Alle knyttet til stiftelsen har lang fartstid i funksjonshemmet-bevegelsen.
I NOU 2023:13 På høy tid ignorerer Mangfolds- og likestillingsutvalget sentrale krav fra funksjonshemmedes organisasjoner om lovendringer og innføring av nye lover og forskrifter som må til for å oppfylle CRPD og Likestillings- og diskrimineringsloven.
Vi vil hevde at rettighetsstrategien fra NOU 2001:22 Fra bruker til borger legges død med denne NOUen. Styrking av rettigheter i mandatet til Manneråkutvalget er skiftet ut med bevisstgjøring om rettigheter i mandatet til Likestillings- og mangfoldsutvalget.
Utvalget burde likevel foreslått juridisk bindende virkemidler. Isteden har utvalget lagt seg på pedagogiske virkemidler, handlingsplaner, veiledere, kampanjer Det holder ikke å kreve at handlingsplaner skal være forpliktende, så lenge disse ikke inneholder juridisk bindende tiltak og virkemidler.
Stopp Diskrimineringen støtter ikke utvalgets forslag om:
Innføring av begrepet «funksjonshindret» og erstatte de to begrepene nedsatt funksjonsevne og funksjonshemmet med ett begrep.
Stopp Diskrimineringen stiller følgende forslag som mangler i utredningen:
CRPD
Tolkningserklæringene til CRPD art 12 og 14 (25) må trekkes
Avskaffelse og endring av lovgivning som tillater tvang og umyndiggjøring på bakgrunn av funksjonsnedsettelse.
Endring av lovverk som er i strid med CRPD, bl.a. abortlov, steriliseringslov og annen lovgivning som overlater til verge å ta beslutninger på vegne av en person på grunn av funksjonsnedsettelse
Innføring av lov om beslutningsstøtte uten fratakelse av rettslig handleevne i lov som erstatter Vergemålsloven når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne.
LDL: Styrke Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL. Jf. våre høringsuttalelser til LDL og innspill til LDO 2020, bl.a. ved:
Innføring av plikt til universell utforming i arbeidslivet i LDL.
Innføring av plikt til generell tilrettelegging i samsvar med CRPD art 9
Presisering av offentlig myndighets aktivitet og redegjørelsesplikt, ARP i LDL. I forskrifter
Innføring av forskrifter med tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler.
Plikt til universell utforming i LDL må omfatte teksting.
Krav til kringkasting må inn i LDL.
Innføre et ikke-diskriminerende driftstilskudd til saksorienterte organisasjoner.
Utvalgets sammensetning og manglende representativitet
a) Oppnevning av utvalget er ikke i samsvar med CRPD artikkel 4.3
CRPDs artikkel 4.3 lyder:
I arbeidet med å utvikle og gjennomføre lovgivning og politikk som tar sikte på å gjennomføre denne konvensjon, og i andre beslutningsprosesser som gjelder spørsmål knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal partene aktivt trekke inn og rådføre seg inngående med mennesker med nedsatt funksjonsevne, også barn med nedsatt funksjonsevne, gjennom de organisasjoner som representerer dem.
Funksjonshemmedes organisasjoner er ikke blitt konsultert i prosessen forut for nedsetting av dette utvalget. Funksjonshemmedes organisasjoner burde blitt involvert både i utforming av mandat og i oppnevning av utvalgsmedlemmer som representerer funksjonshemmede.
På den måten hadde man sikret at utvalget hadde tilstrekkelig kompetanse og at forslagene ble forankret i organisasjonenes politikk på de ulike områdene, slik tilfellet var med Manneråkutvalget.
Det er en stor svakhet at funksjonshemmede medlemmer i et så viktig utvalg er oppnevnt i kraft av seg selv.
Utvalget er heller ikke representativt når det gjelder funksjonsvariasjon. Samtlige medlemmer med funksjonsnedsettelse har bevegelseshemning.
I vårt innspill til utvalget påpekte vi faren for slagside, og bl.a. at ingen representerer informasjons- og kommunikasjonshemmede i dagens digitale samfunn.
b) Manglende bredde i perspektiver og erfaringer
Mangfoldet blant funksjonshemmede er ikke tilstrekkelig representert i eksemplene eller innspillene i utredningen. Utredningens eksterne bidrag har en overvekt av perspektiver fra bevegelseshemmede.
Vi savner et bredere perspektiv som inkluderer psykososiale funksjonsnedsettelser, usynlige funksjonsnedsettelser, og udiagnostiserte funksjonsnedsettelser – tre grupper som ofte lett faller utenfor statistikken.
Blant de mange sitatene fra funksjonshemmede selv, finner ingen fra noen med psykososial funksjonsnedsettelse, kun to fra hhv. personer med autisme og utviklingshemning.
De øvrige eksemplene som omfatter den sistnevnte gruppen er fra et nærstående-perspektiv eller fra utenforstående.
Det er oppsiktsvekkende at det fortsatt i 2023 legges hovedvekt på representasjon på vegne av mennesker med utviklingshemming.
I utredningens kapittel 5.3.7, Normbrytende representasjon, er det tydelig at utvalgets undersøkelser om hva som rører seg i ulike miljøer er mangelfulle. Her burde utvalget gått aktivt ut og spurt i ulike miljøer og organisasjoner
Utvalget skriver:
Funksjonshindrede er mer synlig på en positiv måte i norsk offentlighet i dag enn tidligere, og bidrar til å illustrere mangfoldet i befolkningen.
Den økende representasjonen i samfunnet og i media bidrar til å bryte ned tabuer, og å redusere fordommer og negative holdninger. Avslutningsvis vil utvalget løfte frem eksempler på personer og initiativ som bevisst bidrar til å synliggjøre mangfoldet av identiteter i kampen for et mer likestilt samfunn.
Utvalget navngir fem personer. Vi savner flere, f.eks. burde skuespiller, forfatter og samfunnsdebattant Marte Wexelsen Goksøyr vært inkludert blant dem utvalget løfter frem.
Et eksempel er også kildehenvisningen i kapittel 4.2 Inkorporering av CRPD i norsk lov, og implementering, på side 37 i Note 12 velger utvalget å vise til NHF og Uloba. Det fremstår underlig her å ikke vise til alternativ rapport fra 125 organisasjoner som krever inkorporeringen av CRPD i Menneskerettighetsloven.
Psykososiale funksjonsnedsettelser forveksles med helsespørsmål
I utredningen omtales psykososiale funksjonsnedsettelser med begreper som ikke samsvarer med interesseorganisasjonene eller FN. Bruken av termer som psykiske ‘lidelser,’ ‘plager,’ eller ‘utfordringer’ opprettholder den medisinske forståelsen.
Utvalget gjør ingen forsøk på å klargjøre skillet mellom sykdom og funksjonsevne og tar ikke opp utfordringene knyttet til fordomsfull karakterisering av gruppen med psykososiale funksjonsnedsettelser. Forståelsen som ligger bak begrepene som ‘psykisk sykdom,’ ‘lidelse,’ osv., slik det fremkommer i all forskning, burde ha blitt adressert av utvalget.
c) Eksklusjon av eldre funksjonshemmede i utredningen
Vi mener at utvalget ekskluderer store deler av den funksjonshemmede befolkningen ved å nedprioritere eldre funksjonshemmede. Utvalget uttaler i 1.2.1 Mandatet og utvalgets overordnede vurderinger og prioriteringer, s.16 at:
Den livsfasen utvalget ikke i særlig grad har kunnet prioritere, er funksjonshindredes alderdom og de utfordringer som ligger der. Utvalget mener det feltet bør tilgodeses med innhenting av ny og utvidet kunnskap, og at det utarbeides en egen strategi for hvordan Norge best kan legge forholdene til rette for gode liv også i denne livsfasen.
Mandatet til Likestillings- og mangfoldsutvalget fastslår at utvalgets vurderinger skal gjelde:
…personer med funksjonsnedsettelse gjennom hele livsløpet, og på alle samfunnets arenaer.
Funksjonshemming oppstår i alle livsfaser og kan gjelde hvem som helst.
Utredningen utelater at de fleste funksjonshemmede befinner seg nettopp i aldersgruppen over 67 år, mens statistikken som vanligvis vises til, LKU og AKU, kun teller med folk under 67. Det er anslått at 1 av 4 over 67 åt, jf. statistikk på Bufdirs side, har en funksjonsnedsettelse, noe som påvirker totalantallet kraftig. Minst 20 % av befolkningen hører inn under kategorien funksjonshemmede, dvs. vi utgjør Norges største minoritet.
Vi mener at det er et stort problem at eldre funksjonshemmede ikke telles med i mange sammenhenger. Stadig må vi påpeke overfor forskere, medier og funksjonshemmedes organisasjoner selv, at deres anslag på antall funksjonshemmede kun baserer seg på tall fra LKU og AKU der personer over 67 er utelatt.
d) Generalisering
Utredningens overvekt av perspektiver knyttet til fysisk funksjonshemming kommer frem i den refererte statistikken, samtidig som det mangler en tilstrekkelig problematisering av kildene. Det tydeliggjøres ikke i tilstrekkelig grad hvilke funksjonsnedsettelser som er regnet med når utvalget oppgir fakta. Et illustrerende eksempel henvisning til tall om frafall fra videregående skole, som diskuteres på side 141:
Det finnes heller ikke mye tall eller forskning på frafall blant funksjonshindrede, men tall fra 2013 viser at 64 prosent av funksjonshindrede ungdom ikke fullfører videregående opplæring.
Det er verdt å merke seg at denne undersøkelsen fokuserer spesifikt på fysisk funksjonshemmede, noe som fremgår tydelig i omtalen av undersøkelsen i forskningsfora og lignende. Det bemerkes at utvalget ikke har tatt hensyn til vårt tidligere innspill, hvor vi advarer mot å generalisere på denne måten, og nettopp denne undersøkelsen ble brukt som eksempel på slik generalisering.
Med dette mandatet sier man farvel til rettighetsstrategien
Fra Mangfolds- og likestillingsutvalgets mandat:
– Utvalget skal vurdere og foreslå tiltak og strategiske innsatser som kan bidra til å redusere fordommer og bidra til en bevisstgjøring av rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse gjennom hele livsløpet, og på alle samfunnets arenaer.
Vi minner om at Manneråkutvalget ble oppnevnt som følge av at handlingsplaner var prøvet og viste seg å ikke være tilstrekkelig til å fremme likestilling. Det var et unisont krav fra Statens råd for funksjonshemmede og funksjonshemmedes organisasjoner med FFO i spissen, om at funksjonshemmedes rettigheter måtte styrkes.
Likestillings- og mangfoldsutvalget går med NOU 2023:13 På høy tid motsatt vei. En vei vekk fra rettighetsfesting og tilbake til uforpliktende planer.
Utvalget synes å tro at en handlingsplan er forpliktende. Kun lover og forskrifter er juridisk forpliktende. Alle andre virkemidler er gjenstand for politiske og budsjettmessige forhandlinger og dragkamp om prioritering.
Dette er grunnen til at vi ikke har kommet lenger, 20 år etter sist vi oppsummerte status, og vi er derfor svært skuffet over at utvalget ikke foreslår styrking av rettigheter.
Etter vår mening undergraver NOU 2023:13 rettighetsstrategien.
Utvalgets forslag retter ikke opp manglende i Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL
En av de største svakhetene ved forslagene i NOU 2023:13 er at de ikke styrker og tetter hullene i diskrimineringslovgivningen.
I Stopp diskrimineringens innspill til utvalget la vi frem hvilke konkrete endringer som må foretas for å at LDL skal gi et effektivt diskrimineringsvern. Vi er skuffet over at utvalget har valgt å se bort fra disse forslagene.
I stedet for å foreslå juridisk bindende virkemidler som forskrifter, nøyer utvalget seg med å videreføre «den gode vilje» ved å foreslå veikart og handlingsplaner. Uten forskrifter med tidsfrister, oppnås ikke målene.
Manglende plikt til universell utforming av arbeidslivet i LDL
Utvalget foreslår ikke plikt til universell utforming av arbeidslivet i LDL. Utvalget valgte å fokusere arbeidet sitt på to forhold fra mandatet. Vi vil kommentere det første fokusområdet: Betydningen av deltagelse i arbeidslivet for funksjonshindrede. I forlengelse av valgte fokusområde erkjenner utvalget, på s. 15, at:
“…vi i Norge til nå ikke har lykkes med – og faktisk i mindre grad enn andre sammenlignbare land – å inkludere funksjonshindrede som ønsker å ta del i norsk arbeidsliv. Drøyt 100 000 arbeidstakere med hel eller delvis arbeidsevne står utenfor, men ønsker seg inn i norsk arbeidsliv.”
Her merker vi oss at til tross for at utvalget spesielt skal ta opp funksjonshemmedes deltagelse i arbeidslivet, utelates kravet om at plikten til universell utforming må utvides til også å omfatte arbeidslivet. Dette har vært Stopp diskrimineringens og mange andre NGOers krav helt siden høringen om innføring av antidiskrimineringslov i 2006.
Utvalgets forslag på s. 94 vil ikke sikre universell utforming:
– Det etableres en statlig finansieringsordning som arbeidsgivere kan søke midler fra for å bygge om egne lokaler og systemer til tilfredsstillende standard for universell utforming. Potten må også kunne benyttes for å kunne legge til rette for funksjonshindrede arbeidstakere som har tilretteleggingsbehov utover disse standardene.
Plikt til generell tilrettelegging (CRPD art 9)
Utvalgets forslag på s. 234.:
– Arbeidet med et universelt utformet samfunn, med lik tilgang til teknologi, informasjon, fysiske omgivelser, varer og tjenester, må prioriteres. Regjeringen må derfor legge frem en ny forpliktende handlingsplan med klare tidsfrister for å komme i mål.
Retten til varer og tjenester kan ikke reduseres til et krav om universelt utforming av fysiske forhold, slik Syseutvalget gjorde, og slik loven fortsatt er i dag. Tilgang til varer og tjenester omfatter også krav på personlig service, ekstra tid og liknende.
Vi merker oss at utvalget ikke har forstått dette og viser til vårt innspill til LDO høringsuttalelse til LDL hvor dette er utførlig forklart.
LDL må bringes i samsvar med CRPD artikkel 9 og artikkel 2 som ikke avgrenser plikten til generell og individuell tilrettelegging. Plikten gjelder for alle typer tilrettelegging og på alle samfunnsområder.
Offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt, ARP
Vi minner om at ARP er innført for offentlig myndighet og alle offentlige arbeidsgivere.
LDL mangler presisering av offentlig myndighets aktivitets- og redegjørelsesplikt, ARP. Vi mener at selv om ARP er blitt tydeliggjort i selve loven, er det et behov for ytterligere presisering i forskrifter, både for offentlig myndighet og for arbeidsgivere.
Det må innføres forskrifter med tidsfrister for eksisterende bygg og transportmidler
I kapittel 4.4, Universell utforming, s. 41, tar utvalget opp problematikken rundt hensynet til hva som er en uforholdsmessig byrde:
LDN konkluderte med at forholdsmessighetsbegrensningen for eksisterende bygg måtte tolkes med forsiktighet frem til det forelå forskrifter. Disse forskriftene har fortsatt ikke kommet, men kravet til universell utforming også av eksisterende bygg ble tydeliggjort i forarbeidene til dagens lov.
Utvalget påpeker nødvendigheten av å etablere forskrifter, men nøyer seg med å konstatere at slike forskrifter ennå ikke har kommet.
I mandatet er utvalget bl.a. bedt om å:
«…sammenfatte evalueringer av sentrale tiltak som har vært iverksatt, herunder drøfte om og hvorfor tiltak har fungert eller ikke.»
For oss blir det uforståelig at til tross for at utvalget er opptatt av at det har gått altfor sent med universell utforming av eksisterende bygg og transportmidler, foreslås det ikke å innføre forskrifter med tidsfrister for universell utforming.
Som påpekt over, har dette vært et krav fra funksjonshemmedes organisasjoner siden forslaget om diskrimineringslov ble lagt frem.
Isteden setter utvalget sin lit til Bufdirs veikart, s.149:
Fristen for en universelt utformet skole settes til 2030. Bufdirs veikart til universelt utformet nærskole skal ligge til grunn og ikke bare være en anbefaling til grunnskolen. Det skal ikke gis fritak fra denne plikten.
Bufdirs Veikart fra 2018 for skoler, har som et av tiltakene at det i 2020 skal:
Forskriftsfeste sluttdato for oppgradering
Regjeringen bør sette en frist for oppgradering av alle skolebygg gjennom PBL §31-4
Det har fortsatt ikke kommet forskrifter for skoler, til tross for at skolebygg kun er en av mange kategorier bygg som er rettet mot allmenheten og dermed omfattet av LDL.
Nettopp erfaringen med dette veikartet burde fått utvalget til selv å fremme forslag om forskrifter med tidsfrist for eksisterende bygg og transportmidler.
Vi minner om at innføring av forskrifter med tidsfrister var forutsatt da forslag til Diskriminerings- og tilgjengelighetslov ble behandlet på Stortinget.
Den rødgrønne regjeringen som da var i flertall, ville prioritere skolebygg.
Det har nå gått 16 år, og partiene fortsetter å love tidsfrister ved hvert valg.
Det er tydelig at utvalget ikke har tilstrekkelig kompetanse om lovgivers intensjon når de foreslår at, s. 52:
Det må utredes om tolkningen av uforholdsmessig byrde i lovgivningen angående universell utforming er i tråd med lovgivers intensjon.
Vi beklager at utvalget ikke inviterte oss som var aktive pådrivere for antidiskrimineringslov og påvirket utformingen av loven.
Modellen som er valgt i den norske loven, juridisk bindende standarder med tidsfrister nedfelt i selve loven for nye og eksisterende bygg, transportmidler og IKT, var et av våre forslag, hentet fra ADA-lovgivningen i USA.
At forskrifter med tidsfrister er en forutsetning for å oppfylle plikten til universell utforming av eksisterende bygg, kommer tydelig frem i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) pkt 10.3.4.3 s. 154:
Over tid vil krav til de enkelte bygningskategoriene bli fastsatt i egne forskrifter. Den enkelte forskriften vil fastsette tidsfristen for oppgraderingen.
Forskrifter med tidsfrist sikrer at argumentet om uforholdsmessig byrde svekkes gradvis.
Poenget er at, i fravær av juridisk bindende tidsfrister dvs., at det forskriftsfestes med en nedtelling mot den endelige fristen, vil det være et betydelig rom for å argumentere for at noe utgjør en uforholdsmessig byrde. Forskrifter med tidsfrister sikrer gradvis svekkelse av argumentasjonen om uforholdsmessig byrde.
Istedenfor å innføre forskrifter som lovet, innførte den rødgrønne regjeringen et rundskriv som førte til det motsatte av intensjonen om en styrt progresjon. Rundskrivet er en instruks fra regjeringen til håndhever om å være varsom med å pålegge pliktsubjekter en uforholdsmessig byrde frem til det foreligger forskrifter, slik sitatet fra LDN over, viser.
Vi merker oss at utvalget har kjennskap til at det eksisterer et rundskriv, men at utvalget unnlater å foreslå at dette blir trukket.
Vi er svært skuffet over at utvalget setter sin lit til «den gode vilje» å sørge for fremdrift.
Definisjonen av universell utforming i LDL må omfatte teksting
Store grupper funksjonshemmede omfattes ikke av diskrimineringsvernet på helt sentrale samfunnsområder som følge av at loven ikke omfatter tilgang på informasjon. Også teksting og tolking av ulike slag faller utenfor lovens virkeområde.
Dels skyldes dette avgrensningen av plikten til generell tilrettelegging til fysiske forhold. Dels skyldes det at utvalget bygger på gale forutsetninger om hva som rent faktisk lar seg løse fysisk (lovens definisjon), dvs. ved hjelp av IKT, jf. vårt innspill til LDO 2020.
Tilgjengelighetskrav til kringkasting må tas inn i LDL
Det bør innføres krav om klare retningslinjer for tilgjengelig innhold og programmer i LDL.
Selv om det er en positiv utvikling med teksting for hørselshemmede og døve, observeres dessverre en negativ trend for synshemmede og lesehemmede. Introduksjonen av intervjupersoner og omtalte personer skjer i økende grad kun visuelt, uten hensyn til seere som dermed går glipp av viktig informasjon. Dette påvirker vesentlig opplevelsen av nyhetssendingene. Heller ikke Lydt4ekst fanger opp tekstbokser som vises.
Dette strider mot ytrings- og meningsfriheten. Manglende informasjon om hvem som uttaler seg og deres rolle gjør det umulig å delta i en åpen og opplyst samtale.
CRPD legges ikke grunn i utredningen, viktige rettigheter utelates
Vi poengterte i vårt innspill at utvalget skulle legge CRPD til grunn. Det har utvalget unntaksvis gjort, men uten å få frem at å avskaffe og endre lovgivning er viktigst for at CRPD skal følges.
a) Utelatelse av CRPD artikkel 12 Likhet for loven og 14 Rett til frihet og personlig sikkerhet
I en tid der det pågår en prosess for å få CRPD inkorporert i norsk lov, reagerer vi på at Likestillings- og mangfoldsutvalget ikke gjør rede for hvorfor man avgrenser seg mot å gå inn de alvorlige menneskerettsbruddene som blir begått i strid med artikkel 12, 14, 15 og 23.
Videre er det oppsiktsvekkende at utvalget ikke foreslår å trekke tolkningserklæringene. Utvalget burde peke direkte på hvordan lovverket er i strid med artikkel 12 og 14, hvordan tolkningserklæringene og dagens vergemålslov åpner for dette og hvilke tiltak som må til for at dette ikke lenger skal skje.
Vi presiserer hva som må til for å følge CRPD, som utredningen ikke nevner eksplisitt:
Norge må følge opp CRPD-komiteens og spesialrapportørens anbefalinger i respektive rapporter, og straks få på plass en plan for implementering av CRPD med tidsrammer og midler
Tolkningserklæringene til artikkel 12 og 14 må trekkes
Avskaffe lover som er i strid med CRPD, sivile og politiske rettigheter skal ved ratifisering oppfylles umiddelbart, herunder:
Artikkel 12 krever avskaffelse av Vergemålsloven og ny lovgiving om beslutningsstøtte
Artikkel 14 og 15 krever avskaffelse av all tvangslovgivning
Utvalget nevner tvang i bofellesskap uten at tvangsbruken identifiseres som brudd på CRPD. I kapittel 12.4 Bofellesskap, institusjon eller egen bolig?, s. 199, står det:
Sivilombudet påpeker i rapporten fra Kristiansand at størrelse på bofellesskapet, antall ansatte og antall vikarer er faktorer som øker risiko for ulovlig tvangsbruk og uverdige forhold.
Her burde utvalget tatt et klart standpunkt til den tvangsbruken som i dag finner sted på grunnlag av funksjonsnedsettelse og er hjemlet i norsk lov. Ved at utvalget ikke tar et standpunkt kan det tolkes som at de er for tvangsbruk mot funksjonshemmede. I stedet for å ta for seg tematikken, lander utvalget i CRPD artikkel 19 og retten til å velge bosted.
b) Det må innføres lov om beslutningsstøtte
Begrepene vergemål og rettslig handleevne omtales ikke i utredningen. For at CRPD 12 og 14 skal følges, blir man nødt til å se på vergemålsloven og hvordan den i dag bryter med CRPD. For at reell selvbestemmelse og rettslig handleevne skal gjelde alle funksjonshemmede må det innføres lovverk i tråd med CRPD som sikrer et system for beslutningsstøtte for funksjonshemmede.
c) Artikkel 23 Retten til familieliv følges ikke opp med forslag til lovendringer i abortlov, ekteskapslov og steriliseringslov
Utvalget følger ikke opp sin redegjørelse for retten til familieliv i CRPD art 23 med forslag om å endre abortlov, ekteskapslov og steriliseringslov.
Driftstilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner kan ikke avgrenses til medisinske kriterier som diagnose og funksjonsnedsettelse
Det er viktig at driftstilskudd ikke diskriminerer funksjonshemmede i forhold til andre minoriteter. I dag forbeholdes driftstilskudd organisasjoner som har medisinsk baserte medlemskriterier, en diagnose eller en bestemt funksjonsnedsettelse. Tilsvarende finnes det mange tilskuddsordninger for saksorienterte organisasjoner for andre minoriteter.
Vi støtter utvalgets forslag på s. 243 i den grad disse er tilstrekkelig til å sikre driftstilskudd til organisasjoner som er saksorientert som arbeider med spørsmål knyttet til diskriminering, faglige rettigheter osv.
– Det opprettes en egen tilskuddsordning til politiske, bruker- og interesseorganisasjoner som ønsker midler til interseksjonelt arbeid.
– Midler til arbeid mot identitetsbasert diskriminering og hatefulle ytringer skal også være tilgjengelig for funksjonshindrede. Funksjonshindrede må inkluderes i tilskuddsordninger for mangfold på lik linje med andre minoritetsgrupper det er naturlig å sammenlignes med.
Valg av begrep
Stopp Diskrimineringen støtter ikke utvalgets forslag om begrepsendring.
Utvalget ser ikke ut til å ha forstått hvor viktig det er å kunne opprettholde skillet mellom funksjonsnedsettelsen; den individuelle egenskapen, og funksjonshemningen som oppstår i møte med omgivelsene.
Forslaget om å bruke «funksjonshindret» har vært diskutert flere ganger.
Utvalget viser til at Sverige har brukt funksjonshindret i mange år. Det stemmer. Men vi synes det er merkelig at utvalget ikke har funnet grunn til å undersøke hvorvidt denne begrepsbruken har ført til endring av holdninger i Sverige. Det har den ikke.
Vi forstår at begrepet funksjonshemmet kan ha negative konnotasjoner og knyttes til diskriminering og lavere status. Imidlertid er det ikke tilstrekkelig å bytte ut et begrep med et annet med samme betydning. Det viktigste er å sikre at funksjonshemmedes rettigheter blir ivaretatt og kreve reell likestillings- og mangfoldspolitikk.
Utvalgets behandling av begrepet minoritetsstress
Det kan fremstå som om utvalget forstår minoritetsstress som noe som bare berører andre grunnlag. I kapittel 5.3.1. Minoritetsstress og diskriminering, s. 63, knyttes minoritetsstress kun til skeiv identitet, hudfarge og flerminoriteter. Det mangler en presisering av at funksjonshemmede utsettes for minoritetsstress på lik linje med andre minoriteter.
Enkeltpersoner med synlige og tydelige funksjonsnedsettelser utsettes kontinuerlig for alt fra blikk og glaning til nedlatende smil, fliring og etteraping.
Derfor gir også Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL, vern for personer som diskrimineres på grunn av ufrivillige utseendemessige trekk.
Tall fra flere undersøkelser kan tyde på at det nettopp er personer som skiller seg ut synlig, som er mest utsatt for stress.
Ved diskusjon av fenomener og begreper knyttet til det som påvirker en eller flere minoriteter, må dette alltid inkludere funksjonshemmede. Mangler dette, vil funksjonshemmede forbli i nåværende posisjon – en der vi kontinuerlig må kjempe for anerkjennelse av at også vi opplever diskriminering, mobbing, hets og hatkriminalitet.
støtter ingen lovgivning som åpner for tvang: ufrivillig medisinsk behandling, dvs. fravær av informert samtykke
krever innføring av et system for beslutningsstøtte som forankres i lovverket
krever etablering av effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk
lovverket må hjemle adgang for den gravide kvinnen til å overprøve beslutninger som tas av andre enn kvinnen selv i alle spørsmål som gjelder abort
1 Det menneskerettslige grunnlaget
Stopp Diskrimineringen viser til CRPD artikkel 5, 12, 17, 23 og 25 og CRPD-komiteens bekymring og anbefaling i Concluding Observationstil Norge i 2019:
29. Komiteen er bekymret over at mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder kvinner og barn, fortsatt blir utsatt for ufrivillig medisinsk behandling, herunder tvungen abort og sterilisering.
30. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten iverksettereffektive tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne, spesielt kvinner og barns rett til å gi informert forhåndssamtykke til medisinsk behandling respekteres, herunder abort og sterilisering, uansett type funksjonsnedsettelse og alvorlighetsgrad, og sørge for effektive mekanismer for beslutningsstøtte.
Ordlyden i CRPD, jf. artikkel 23 Retten til familieliv og i komiteens anbefaling er så tydelig formulert som det er mulig, og etterlater ingen tvil om hva som er påkrevet for å få slutt på menneskerettsbruddene som begås mot funksjonshemmede kvinner.
Videre viser vi til CEDAW-komitéens Concluding Observations som anbefaler Norge å innføre lovgivning som forbyr ufrivillig medisinsk behandling, inkludert abort og sterilisering.
I CO til Norge i 2023 blir Norge anbefalt å:
55 (b) Prohibit involuntary medical treatment including abortion and sterilization, without the free, prior and informed consent of the women and girls concerned, regardless of the severity and type of their disability, and provide them with adequate support to take autonomous decisions on their health
Stopp Diskrimineringen mener at lovforslaget i NOU 2023:29 ikke går langt nok i forhold til å sikre at funksjonshemmede kvinners vilje respekteres fullt ut, at retten til beslutningsstøtte oppfylles fullt ut og at nødvendige sikkerhetsmekanismer kommer på plass.
Nedenfor vil vi redegjøre for svakhetene ved forslaget når det gjelder ivaretakelsen av disse rettighetene og forutsetningen for å oppfylle menneskerettighetene.
2 Tvang og tvangsinngrep på grunnlag av funksjonsevne kan aldri legitimeres utfra FNs konvensjoner om universelle rettigheter, SP og ØSK, eller CRPD.
Lovgivning som tillater at staten tvinger en kvinne til å ta abort eller avbryte svangerskap, må avskaffes.
Dette er også understreket i Likestillings- og diskrimineringsombudet, LDO, sin rapport fra 2023: Inkorporering av CRPD Likestillings- og diskrimineringsombudets anbefalingerom norsk rett og praksis.
I rapporten skriver bl.a. LDO i 8.4.4 Anbefalinger:
Ombudet anbefaler at lovhjemler som tillater tvungen abort grunnet nedsatt funksjonsevne fjernes for å sikre samsvar med CRPD ved inkorporering. Loven må heller vise til hvordan personer med nedsatt funksjonsevne kan få beslutningsstøtte.
Ombudet anbefaler også at myndighetene lager et system for å få oversikt over hvor mange som får utført abort med hjemmel i abortloven §§ 4 eller 9, for å skaffe seg kunnskap over om dette skjer i strid med CRPD.
Vi merker oss at abortutvalget i merknadene til § 9 påpeker at loven ikke gir tvangshjemmel:
Dersom kvalifisert helsepersonell har kommet til at den gravide mangler beslutningskompetanse til å fremsette krav eller søknad om abort, er det den gravides verge som handler på hennes vegne.
Verge må kunne oppnevnes raskt dersom den gravide ikke har verge fra før.
Gravide skal så langt som mulig gi sitt samtykke til krav eller søknad, selv om hun mangler beslutningskompetanse i relasjon til abortspørsmålet.
Bestemmelsen gir ikke grunnlag for å utøve tvang.
Til tross for denne forsikringen, finner vi ingen ting i selve loven som vil hindre at kvinnen til slutt faktisk blir tvunget til å ta abort, dersom hun ikke samtykker, eller dersom det konkluderes med at hun ikke kan samtykke.
3 Forutsetningen om at en person mangler beslutningskompetanse oppfyller ikke CRPD.
For at norsk lov skal komme i samsvar med CRPD, må utgangspunktet være retten til beslutningsstøtte som innebærer at en person skal kunne få støtte til å ta egne beslutninger utfra egne ønsker og preferanser.
Abortutvalget forsøker å oppnå samsvar med CRPD ved å bytte ut diagnoser/diagnosenære vilkår i dagens lov, og erstatte disse med et vilkår om at den gravide har «manglende beslutningskompetanse». Vilkåret er forklart slik:
Manglende beslutningskompetanse kan være knyttet til utviklingshemming, andre kognitive eller intellektuelle funksjonsnedsettelser eller fysisk eller psykisk sykdom..
Selv om vi finner vilkåret problematisk, er vi enig med abortutvalget om målet:
Utvalget mener at gravide som mangler beslutningskompetanse, først og fremst bør ha rett til individuelt tilrettelagt støtte og bistand til selv å utøve sin rettslige handleevne, vurdere og fremsette begjæring om abort.
Først vil vi presisere at retten til beslutningsstøtte ikke kan gjøres betinget av et krav om «manglende beslutningskompetanse» (eller manglende samtykkekompetanse), men er en rettighet for alle som faller inn under personkretsen til CRPD.
Dette er en rettighet som følger av å tilhøre befolkningsgruppen med nedsatt funksjonsevne, og ikke en rettighet som noen skal kvalifisere for å oppnå, i praksis ved å legge frem legeerklæring eller annen dokumentasjon fra helsevesenet.
Hvem som vil benytte seg av retten til beslutningskompetanse, vil avhenge av situasjonen personen befinner seg i og ikke minst hvor godt og inkluderende tilbudet om informasjon og støtte som gis til alle, måtte være, jf. artikkel 12 om Likhet for loven.
Problemet med å bruke vilkåret «manglende beslutningskompetanse» eller samtykkekompetanse, er at denne typen kompetanse forstås som en ferdighet en person besitter eller ikke besitter som følge av funksjonsnedsettelsen.
Både dagens vergemålslov og andre lover som innskrenker funksjonshemmedes selvbestemmelse, bruker vilkåret som en kvalifikasjon ut fra en slik forståelse, jf. bruken av ulike typer tester knyttet til funksjonsevne.
Det man overser er at evnen til å ta gode beslutninger er situasjonsbestemt, ikke minst avhengig av omverdenens holdninger, evne og vilje til å bistå og tilrettelegge for god kommunikasjon, upartiskhet og åpenhet. Det er særlig viktig å erkjenne at også utviklingshemmede som ofte er målgruppen man tenker på, er som alle andre mennesker i så henseende; trygghet må skapes, tillit er noe alle må gjøre seg fortjent til. Mange utviklingshemmede har dessuten, ofte en velbegrunnet frykt for å si noe som kan oppfattes negativt av menneskene de har rundt seg og er avhengig av. Dersom man ikke lykkes med å skape tillit, vil man ikke få personens vilje og preferanser frem.
Abortutvalget synes å tro at en verge er en slik særlig egnet person som kan bistå gravide som ikke har rettslig handleevne:
«bør få hjelp til å fremsette søknad om abort fra en tillitsperson de gjerne selv har valgt, som er tilgjengelig i situasjoner som oppstår. Utvalget mener denne oppgaven fortsatt bør ivaretas av en verge.»
Abortutvalget problematiserer ikke at en verge kan være oppnevnt for å ivareta økonomiske anliggender, som regel da en forretningsadvokat, og som både kartlegginger og forskning har vist, kan være verge for mange titalls personer og knapt kjenne eller aldri har møtt personen de er verge for.
Dette er situasjonen i dag og vi kan ikke se at utvalgets forslag vil endre den.
En forutsetning for at innføring av et beslutningsstøttesystem skal kunne fungere, er at de som trenger slik støtte, spesielt i spørsmål av alvorlig personlige karakter som abort og sterilisering, opplever den som gir støtten som en trygg og god tillitsperson.
4 Grunnlaget for å utforme lovgivning som faktisk ikke bryter funksjonshemmedes menneskerettigheter er for dårlig.
4.1 Manglende kunnskap og fakta
Vi merker oss med stor bekymring og overraskelse at abortutvalget påpeker det samme som LDO i sin rapport, at det mangler kunnskap og fakta om dagens situasjon, statistikk over tvangsaborter mm.:
Utvalget har ikke, innenfor sin funksjonstid, hatt mulighet til å fremskaffe systematisk kunnskap om situasjonen for kvinner med særlig innskrenket selvbestemmelse. Det er ikke tilgjengelig kunnskap om aborter som er utført etter anmodning fra verge, eller aborter i saker der det er innhentet uttalelse fra foreldre eller verge.
Utvalgets kartlegging viser at få verger har et klart mandat om å bistå vergehaver i saker om abort etter abortloven § 4, og svært få saker avgjøres hos Statsforvalter etter abortloven § 9.
LDO skriver i 8.4.2 Norsk praksis:
Ombudet har lett etter statistikk eller kunnskap som gjelder personer med utviklingshemming eller alvorlig sinnslidelse, der de eller verge har søkt om abort. Vi har ikke funnet at det eksisterer noen oversikt over hvor mange saker dette gjelder. Dette kan tyde på at myndighetene mangler en oversikt over om disse lovhjemlene brukes.
LDO viser til et anslag på ca. 600 i året, men dette er høyst usikre tall.
Dette er svært foruroligende og vitner ikke om at norske myndigheter i tiåret etter ratifiseringen av CRPD i 2013, har tatt på alvor sitt ansvar for å ivareta rettssikkerheten og integriteten til kvinner som underlegges regimer som innskrenker deres myndighet til å bestemme i eget liv når det gjelder så alvorlige anliggender som sterilisering og abort.
Mangelen på fakta og kunnskap, viser at det ikke foregår noen overvåking av de «formynderregimer» Norge har insistert på å opprettholde, og dermed heller ikke har mulighet til å vite om vilkårene i egen tolkningserklæring til artikkel 12 om at tiltak skal være: «nødvendige som en siste utvei» og være underlagt kontrollmekanismer.
Tilstanden som beskrives på dette området dokumenterer hvor utsatt borgere er for misbruk av makt når det etableres egne regimer som fratar dem selvbestemmelsen.
Vi minner om artikkel 12.4 som er en erkjennelse av dette:
4. Partene skal sikre at alle tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, har bestemmelser om hensiktsmessige og effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. Slike beskyttelsesmekanismer skal sikre at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, respekterer vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser, at det ikke foreligger noen interessekonflikt og utilbørlig påvirkning, at de er forholdsmessige og tilpasset vedkommendes omstendigheter, og at de gjelder for kortest mulig tid og gjennomgås jevnlig av en kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller rettsinstans. Beskyttelsesmekanismene skal stå i forhold til i hvilken grad tiltakene berører vedkommendes rettigheter og interesser.
Vi merker oss at også CRPD-utvalget påpeker at dagens lovgivning som gir verger rett til å ta beslutninger på vegne av den gravide kvinnen, strider mot tolkningserklæringen, jf. sitat nedenfor.
4.2 Forholdet mellom vergemålsloven og særlovgivningen
CRPD-utvalget peker i sin rapport s. 119-121. på behovet for endringer i dagens lovverk som sikrer at særlovgivningen ikke gir utvidede fullmakter til verger og fører til ytterligere innskrenkninger i selvbestemmelsesretten, utover det som fremgår av vergens mandat.
Vi minner om CRPD-utvalgets anbefaling som vi støtter fullt ut:
Utvalget forutsetter at disse bestemmelsene i særlovgivningen vil bli gjennomgått i forbindelse med reformen av vergemålsloven.
For ordens skyld vil vi presisere, at vi ikke mener at vergemålsloven og et vergemålsregime, oppfyller CRPD artikkel 12. Dette har vi gitt uttrykk for i en rekke høringer og innspill, bl.a. i innspill til CRPD-utvalget.
Men i det følgende tar vi utgangspunkt i CRPD-utvalgets synspunkter, siden disse peker på flere forhold ved lovverket som svekker kvinners rettssikkerhet, og som vi mener ikke har blitt tilstrekkelig drøftet i NOU 2023:29 eller eliminert i forslaget til ny abortlov.
CRPD-utvalget skriver med henvisning til Prop. 46 L (2012-2013) pkt. 3.2.1. at:
«Vergens myndighet gjelder ifølge forarbeidene i utgangspunktet all særlovgivning uavhengig av hva vergemålet omfatter»
CRPD-utvalget trekker frem flere svært problematiske aspekter og konsekvenser av dagens lovverk. Utvalget skriver:
Oppnevnelse av verge og fratakelse av rettslig handleevne etter vergemålsloven har automatiske konsekvenser som følger av annen lovgivning. Slike regler har vi blant annet i ekteskapsloven, abortloven, steriliseringsloven og passloven, som gir verger myndighet til å nekte ekteskapsinngåelse, søke abort, begjære sterilisering eller nekte utstedelse av pass.
Vergens myndighet gjelder ifølge forarbeidene i utgangspunktet all særlovgivning uavhengig av hva vergemålet omfatter.
Kvinners rettsikkerhet svekkes særlig ved at vergers beslutning ikke kan overprøves. Retten til å overprøve følger av art 12 Likhet for loven og Artikkel 13 om retten til rettsmidler og rettferdig rettergang. Vi vil påstå at de borgerne som har aller mest bruk for slike rettigheter, er nettopp de som staten fratar retten til selvbestemmelse.
Vi merker oss også at det er hensynet til arbeidsbyrden for vergemålsmyndigheten som er bakgrunnen for at det i dagens lovverk er hjemler i særlovgivningen som innskrenker kvinners handleevne utover det som fremgår av vergens mandat.
Dagens lovverk, ikke minst abortloven og steriliseringsloven, er dårlig egnet til å sikre kvinners rettssikkerhet. Som sitatet nedenfor fra CRPD-utvalgets rapport viser, er det behov for flere lovendringer for å sikre oppfyllelse av CRPD artikkel 17 og 23 b) og c) om retten til familieliv.
CRPD utvalget siterer fra Prop. 46 L som beskriver to ulike tilnærminger til å lage hjemmel om at det kreves samtykke fra verger til bestemte disposisjoner. Dette kan enten skje ved at vergemålets mandat utvidet i særlovbestemmelsen, slik tilfellet er med abortloven og steriliseringsloven. Eller, at vergemålets mandat angir hvilke disposisjoner vergen må gi samtykke til.
Den første tilnærmingen finner CRPD-utvalget problematisk og skriver:
Vergen fungerer i disse tilfellene ikke som en beslutningsstøtte, men kan ta beslutninger på vegne av den funksjonshemmede, også i strid med den funksjonshemmedes vilje og preferanser. Hjemlene er derimot begrunnet i hensynet til vergemålsmyndighetene og er ikke nødvendige tiltak. Kontrollmekanismene er også svake, ved at det ikke alltid er adgang for den som er satt under vergemål til å få overprøvet vergens beslutning, slik som i steriliseringsloven § 3 om vergens samtykke.
Særlovgivning som gir vergen utvidet myndighet på denne måten, er vanskelig å forene med konvensjonens og vergemålslovens prinsipper om frivillighet, minste middel og individtilpasning. Det er også en viss uklarhet ved at noen av bestemmelsene i særlovgivningen ifølge forarbeidene skal fortolkes innskrenkende.
Bestemmelsene begrenser funksjonshemmedes selvbestemmelse i strid med artikkel 12 slik den er forstått i tolkningserklæringen, som sier at slike tiltak skal være «nødvendige som en siste utvei» og være underlagt kontrollmekanismer. Det at en funksjonshemmet får beslutningsstøtte kan ikke brukes som begrunnelse for å begrense andre rettigheter slik som rett til å stemme, gifte seg, samtykke til seksuelle handlinger osv., slik også komitéen uttaler i sine generelle kommentarer til artikkel 12.
Høringsuttalelse fra Stopp Diskrimineringen til Norges første rapport til FNs komité for overvåking av FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter
Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen viser til vårt innspill oversendt 1.10.2014, hvor vi ga innspill på artiklene 12, 13, 14, 15 og 16.
Vi konstaterer i likhet med flere andre NGOer, at innspillet i liten grad er fanget opp i det foreliggende utkastet.
Stopp Diskrimineringen deler de overordnede, generelle betraktninger og merknader som legges frem i høringssvaret fra FFO. Vi vil særlig understreke at rapporten preges av generell mangel på redegjørelse for hvilke konkrete innsatser og tiltak staten har for å oppfylle statspartens forpliktelser etter CRPD. Videre finner vi det lite tilfredsstillende at staten legger frem en rapport på høring som gjennomgående mangler fakta og referanser for de fakta som presenteres. Rapporten fremstår som ufullstendig, og gjør sivilsamfunnets oppgave ekstra utfordrende og tidkrevende.
I vårt høringssvar vil vi i samsvar med stiftelsens formål og virkeområde hovedsakelig avgrense oss til sivile og politiske rettigheter.
Overordnet om forankring og forståelse av menneskerettsperspektivet
Forankring av CRPD
Vi etterlyser redegjørelse for manglende forankring av CRPD i norsk lov, og for årsaken til at Norge velger å rangere CRPD lavere enn CERD og CEDAW og CRC.
CRPD forutsetter paradigmeskifte
Rapporten avdekker at det i Norge ikke er skjedd et paradigmeskifte, til tross for at det helt siden NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble lagt fram, er blitt hevdet i offentlige dokumenter at et skifte av perspektiv; fra et velferds- og omsorgsperspektiv til et menneskerettsperspektiv, ligger til grunn for norsk politikk. Fremdeles råder en tradisjonell forståelse av funksjonshemmedes status og funksjonshemning som fenomen. Et ferskt eksempel på dette er den nye loven om rett til BPA, hvor BPA ikke behandles som et likestillingspolitisk verktøy, men derimot et helse- og sosialpolitisk anliggende; underlagt et helse- og omsorgsregime, jf. vår høringsuttalelse.
Med ratifiseringen av CRPD er Norge imidlertid forpliktet til å ta menneskerettsperspektivet på alvor.
Vi vil her trekke frem to typiske kjennetegn ved det norske politiske perspektivet som motvirker et paradigmeskifte.
For det første etterlyser vi Norges erkjennelse av et borgerperspektiv.
I rapporten er brukerperspektivet fremtredende, og selv om dette langt på vei reflekterer norsk politikk, minner vi om at et menneskerettsperspektiv på funksjonshemmede innebærer erkjennelse av at vår primære status er som borgere på linje med øvrig befolkning. Ved å redusere funksjonshemmede til brukere, alle former for politisk innflytelse til brukermedvirkning og interessepolitiske aktører til brukerorganisasjoner, fratas vi borgerstatusen og de tilhørende rettigheter.
Så lenge brukerstatusen er den fremtredende, vitner det om at det er velferds- og omsorgsperspektivet som dominerer, dvs. funksjonshemmede fremstår først og fremst som mottakere av tjenester.
For det andre etterlyses funksjonshemningsperspektivet.
Vi har med stor forundring merket oss at det som har skjedd etter at NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble lagt fram, er at begrepet funksjonshemmede nå er byttet ut med begrepet personer med nedsatt funksjonsevne. Denne endringen er ikke i samsvar med tankegodset i utredningen som, tvert imot, tok til ordet for å tydeliggjøre skillet mellom det biologiske/medisinske fenomenet og det samfunnsskapte, ved å ta i bruk to distinkte begreper, hhv. funksjonsnedsettelse og funksjonshemning etter modell av den engelske begrepsbruken: impairment og disability.
Resultatet er at gjeldende språkbruk holder konstant fast i den medisinske forståelsen, og kan således ses som et tilbakeskritt fra tiden før utredningen da funksjonshemmet-begrepet betegnet begge typer fenomen.
Med dagens begrepsbruk tilsløres eller underkommuniseres at vi funksjonshemmes av, og er funksjonshemmet i forhold til omgivelsene.
Fastholdelsen av den medisinske forståelsen har også ført til at Norge har oversatt disability med funksjonsnedsettelse, og ikke med funksjonshemning som er det begrepet som er valgt ut fra den grunnleggende forståelsen av funksjonshemning som et sosialt fenomen. Vi merker oss at ved oversettelse av fortalens punkt (e) har man sett nødvendigheten av å ta i bruk to begreper for hhv. disability og impairment.
Vårt håp er at norske myndigheter vil benytte denne anledningen til en gjennomgang av de perspektiver som faktisk er lagt til grunn for og kommer til uttrykk i politikken, og i tråd med CRPDs formål, kjerneverdier, prinsipper og forpliktelser nedfelt i artiklene 1 til 5, foreta de nødvendige kursendringer for å oppfylle CRPD.
Kommentarer til de enkelte artiklene
Artikkel 4
Artikkel 4 nr. 1 c) menneskerettighetene skal fremmes i all politikk
Denne forpliktelsen er svært vidtgående og vi kan ikke se at rapporten redegjør for hvordan staten oppfyller denne forpliktelsen. Fortsatt er funksjonshemmede utelatt og «glemt» i politikk og programmer på en rekke områder.
Hva gjøres for: å ta hensyn til at menneskerettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal vernes om og fremmes i all politikk og alle programmer?
Artikkel 4 nr. 1 i) og 8 nr. 2 b) og d) Opplæring og bevisstgjøring
Ifølge artikkel 4 nr. 1. i) har statene forpliktet seg til å sørge for opplæring av både fagfolk og andre som skal gi bistand og tjenester, om konvensjonen. Vi etterlyser en redegjørelse for oppfyllelse av denne forpliktelsen. Så vidt vi kjenner til, har ikke staten satt i gang egne opplæringstiltak, men det er desto større grunn til at denne anledningen benyttes til å lage en forpliktende plan for opplæring.
Stopp Diskrimineringen har som den største aktøren innen opplæring om CRPD, møtt mange fagfolk som bekrefter manglende kunnskap og uendret praksis.
Vi vet at CRPD i liten grad er tatt inn i opplæring og etterutdanning på de ulike fagfelt, og at dette også gjelder opplegg i regi av fagmiljøer som spesifikt underviser i og arbeider med menneskerettigheter, noe vi har fått bekreftet med henvendelser til og kartlegging av informasjon fra sentrale aktører innenfor menneskerettsfeltet.
Opplæring om CRPD må også ses i sammenheng med de forpliktelser statspartene har tatt på seg etter artikkel 8 2 b) og d). Vi har i mange år påpekt at funksjonshemmede må inkluderes på lik linje med andre utsatte grupper i alt holdnings- og bevisstgjøringsarbeid i læreplaner på alle nivåer i skolen, se for øvrig under artikkel 8 om behov for innsatser for holdningsendring.
Artikkel 4 nr. 3 Funksjonshemmedes rett til innflytelse i beslutningsprosesser
Vi finner ikke noe om hvordan Norge ivaretar denne rettigheten under artikkel 4 i rapporten. Derimot er funksjonshemmedes organisasjoner omtalt under tittelen: Funksjonshemmedes organisasjoner/brukermedvirkning under artikkel 8. Her kommer ikke overraskende brukerperspektivet tydeligst frem. Funksjonshemmedes rett til innflytelse er som resten av befolkningens, langt mer vidtgående enn retten til som følger av å være mottakere av tjenester.
Vi etterlyser en nærmere redegjørelse for hvordan staten sikrer at ulike aktører får utøve interessepolitisk innflytelse i tråd med CRPD.
Samme sted redegjøres det for statlig støtte til funksjonshemmedes organisasjoner, men ikke for hvilke kriterier som stilles for å få støtte. Det bør opplyses om at tildelingsmodellen er basert på medisinske kriterier, diagnose, og på antall medlemmer. Modellen legger på denne måten til grunn at mennesker med samme funksjonsnedsettelse naturlig deler interessepolitisk ståsted. Tilsvarende tildelingsmodell gjelder ikke for organisasjoner av andre minoriteter og av kvinner, hvor ideologiske og politiske skillelinjer tas for gitt og mangfold etterstrebes.
Artikkel 5 Likhet og ikke-diskriminering
Vi anbefaler at redegjørelse for Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven tas under artikkel 5 med en henvisning fra artikkel 4. Etter vår oppfatning hører også Aktivitets- og redegjørelsesplikten og avsnittet om BLD under artikkel 8 til her, samt det som står under artikkel 16 om straffelovens diskrimineringsforbud i § 349 a.
Vi konstaterer at staten har svært få likestillingspolitiske innsatser som inkluderer funksjonshemmede, noe vi har påpekt i flere år bl.a. i høringsuttalelser til de to utredningene fra Skeieutvalget, og senest i vårt innspill til likestillingsmeldingen.
Det er svært bekymringsfullt at funksjonshemmede systematisk utelates og utdefineres fra likestillings- og mangfoldspolitikken. Vi håper derfor at denne rapporteringen viser behovet for en bredere og mer helhetlig politikk for likestilling.
Stopp Diskrimineringen minner om at artikkel 5 nr. 3 stiller et omfattende krav til rimelig tilrettelegging og som definert i artikkel 2, er nekt av rimelig tilrettelegging diskriminering.
Vi etterlyser en beskrivelse av tiltak som staten mener oppfyller plikten til å: «treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre en rimelig tilrettelegging.»
Plikten til rimelig tilrettelegging spenner videre enn det snevre virkeområde som følger av Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven bestemmelser om individuell tilrettelegging. Retten til varer og tjenester krever en aktiv politikk fra statens side for å sikre likestilling og unngå krenkende behandling og diskriminering, bl.a. opplæring i offentlig og privat sektor. Vi viser til våre tidligere innspill om dette, senest innspill til felles diskrimineringslov oversendt 31.10.2014, hvor dette er utførlig redegjort for.
Artikkel 8 Bevisstgjøring
Som påpekt over, mener vi at flere temaer som er behandlet under denne artikkelen hører hjemme andre steder. Det bør tas en total gjennomgang for å sortere bort alle temaer som ikke hører inn her, og isteden fylle ut en del hull.
Vi finner lite konkret om hva staten faktisk gjør eller har planer om å gjøre, for å øke bevisstheten om CRPD, bekjempe stereotypier og fordommer i samfunnet.
I tillegg til det som tidligere er påpekt under artikkel 4 om manglende opplæring på alle nivåer i utdanningene, etterlyser vi innsatser mot mobbing i skolen.
Det er en kjensgjerning at mennesker som er annerledes som følge av nedsatt funksjonsevne er spesielt utsatt for trakassering og mobbing. Men til tross for dette faktum, ekskluderes denne gruppen fra utredningsarbeid (Eidsvågutvalget), studier av, og innsatser og tiltak mot mobbing, noe som i seg selv kan legitimere mobbing.
Stereotypier og diskriminering vedlikeholdes av stigmatiserende og generaliserende omtale og språkbruk. Det offentlige har et særlig ansvar for å avskaffe fordomsfullt språkbruk. I vårt første innspill viste vi til flere lover som fortsatt opererer med nedsettende begreper. Så lenge det offentlige legitimerer ord som sinnssyk, åndssvak og invalid, vil mediene og andre bruke dem. Videre ser vi stadig at PU som forstavelse er brukt på kommunenes nettsider (PU-møte, PU-tjenesten osv.), noe som naturligvis gjengis i mediene. Slik språkbruk depersonifiserer og krenker integriteten til en hel befolkningsgruppe, og ville være utenkelig overfor alle andre borgere.
Videre, når det offentlige definerer noen bestemte borgere som brukere per se, fører det til at det fester seg en oppfatning i befolkningen om at denne gruppen kun er mottakere og koster mye. En slik oppfatning er risikabel, fordi den når som helst kan tippe over til hets og hat, slik vi har sett i land i økonomisk krise, bl.a. Danmark.
Vi etterlyser en redegjørelse for hvilke planer staten vil sette i verk for å bekjempe stereotypier og fordommer, og fremme positive holdninger til funksjonshemmede og våre rettigheter i skolen og i resten av samfunnet.
Artikkel 8 nr. 2 c) om medienes fremstilling
Formen på rapporteringen bærer mange steder preg av å være et uttrykk for hvordan staten mener situasjonen bør være, og ikke en rapport om hva staten faktisk gjør og tenker å gjøre for å endre situasjonen. Kanskje tydeligst kommer det frem under: Fremstillingen av personer med nedsatt funksjonsevne i mediene, hvor dette står:
Lærestedene må tilrettelegge undervisningen, og de bør oppfordre personer med nedsatt funksjonsevne til å søke på utdanningen. Samtidig må man påse at mediene inkluderer og ansetter kvalifiserte personer med nedsatt funksjonsevne til ledige stillinger. Videre bør redaktørene passe på at personer med nedsatt funksjonsevne deltar i medieproduksjon, og at man har på plass en intern mangfoldspolitikk.
Stopp Diskrimineringen vil understreke at som medierapporten (referert til på s. 14) viser, oppfordrer verken læresteder eller redaksjoner funksjonshemmede til å søke. Rapporten viser også at uansett om det skyldes likegyldighet eller skepsis, er funksjonshemmede ikke en målgruppe for rekruttering eller intern mangfoldspolitikk.
Videre vil vi påpeke at funksjonsevne ikke er identifisert i Vær varsom plakaten:
4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende
For oss er det uklart hvem staten ansvarliggjør for å endre dagens situasjon i formuleringen: må man påse.
Det vises til Oslo deklarasjonen av 2012, men den er ikke en handlingsplan i seg selv; den krever praktisk oppfølging, og den er ikke gjort kjent for mediene. Etter vår oppfatning blir det misvisende å trekke den frem, for i motsetning til den svenske og danske kulturministeren, har den norske kulturministeren så vidt vi vet enda ikke svart de andre nordiske landene om hvorvidt og hvordan Norge vil sikre oppfølging.
Vi etterlyser en klargjøring av hvordan staten vil oppfylle sine forpliktelser etter 8 nr. 2 c): å oppmuntre alle medier til å fremstille mennesker med nedsatt funksjonsevne på en måte som er i tråd med denne konvensjons formål,
Vi etterlyser en redegjørelse for hva Oslo-deklarasjonen innebærer for Norge, og hva som er gjort for at deklarasjonen følges opp og gjøres kjent.
Artikkel 9 om tilgjengelighet
Tilgjengelighet til varer og tjenester forutsetter både individuell og generell tilrettelegging, herunder universell utforming. Men i tillegg krever artikkel 9 at tjenestetilbyder hensyntar mangfold, f.eks. kunders behov for personlig service.
Vi etterlyser redegjørelse for hva staten gjør for å oppfylle 9 nr. 2 b): å sikre at private foretak som tilbyr anlegg og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, tar hensyn til alle aspekter ved tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne,
Artikkel 11 om nødsituasjoner
Redegjørelsen som gis, gir i liten grad svar på hva staten faktisk gjør for å følge opp særlig utsatte grupper som f.eks. hvordan døve får varsel i katastrofesituasjoner.
Vi ber om at tiltak konkretiseres i tråd med forpliktelsene etter artikkel 11.
Artikkel 12 om rettslig handleevne
Vi viser til vårt innspill fra 2014, hvor vi påpeker at norsk vergemålslov ikke er i samsvar med CRPD. Vi beklager at Norge er et av få land som ikke respekterer at en borger ikke kan umyndiggjøres på grunnlag av sin funksjonsnedsettelse.
For å oppfylle CRPD forutsettes det at det finnes et beslutningsstøttesystem som sikrer at de som skal bistå personer som ønsker det, har den nødvendige kompetanse og innstilling for å ivareta den enkeltes egne ønsker og behov.
Vi etterlyser en redegjørelse for hvilke ulike innsatser og tiltak staten vil sette i verk for å oppfylle artikkel 12, herunder etablering av et beslutningsstøttesystem jf. 12 nr. 4.
Vi etterlyser statistikk over vergemål fordelt på antall med hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne, eller uten fratakelse, antall faste verger og antall vergemål pr. verge.
Stopp Diskrimineringen har avgitt høringssvar til NOU 2014:10 hvor vi redegjør for hvorfor et utilregnelighetsregime som baserer seg på det medisinske prinsipp, er i strid med CRPD. Vi viser til vår høringsuttalelse som vi har vedlagt.
Artikkel 13 tilgang til rettssystemet
Vi viser til vårt innspill fra 2014.
Vi etterspør fakta om hva aktørene i straffeapparatet lærer om funksjonshemmede.
Artikkel 14 Frihet og personlig sikkerhet
Vi minner om vårt tidligere innspill om manglende samsvar med CRPD, dette gjelder også artikkel 17 og 25, hvor behandling tillates uten samtykke. VI er overrasket over at redegjørelsen ikke inneholder fakta og statistikk på bruk av tvang og makt, særlig siden forskning viser alarmerende økning i tvangsbruk overfor mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser. Fylkesmennenes tilsynsrapporter avdekker hvert år utstrakt bruk av tvang og brudd på gjeldende lovgivning. Dette er ikke nevnt til tross for solid dokumentasjon både i forskning og statistikk[1], [2]. Vi har fått tilgang til oppdaterte tall fra forsker Kim Berge, som viser at det har skjedd en seksdobling av tvangsbruk overfor utviklingshemmede fra 1999 til 2014.
Rapporten bør vise statistikk over bruk av tvang og dispensasjoner, og redegjøre for konkrete tiltak for å oppfylle CRPD, både når det gjelder mennesker med psykososiale og kognitive funksjonsnedsettelser.
Artikkel 16
Rapporten bør gjengi fakta og statistikk som er tilgjengelig, f.eks. er det dokumentert at det er liten kunnskap om ofre for vold som har ulike funksjonsnedsettelser i tjenesteapparatet/krisesentrene.[3]
Vi etterlyser tiltak for å oppfylle forpliktelsene etter artikkel 16, bl.a. hva staten vil gjøre for at hatkriminalitet mot funksjonshemmede registreres, etterforskes og straffeforfølges.
Artikkel 19 om rett til selvstendig liv
Rapporten dokumenterer ikke i hvilken grad funksjonshemmede får bo slik de ønsker, og ikke tvinges inn i bofellesskap mot sin vilje. Forskningsfunn fra Tøssebro og Søderstrøm[4] og Kittelsaa og Tøssebro[5] viser at utviklingen går i feil retning; mot ny-institusjonalisering. Disse funnene bør omtales i statens rapport.
Artikkel 22 og 23 Respekt for privatliv og familieliv
I avsnittet Tiltak for å styrke familien, foreldrerollen og barns oppvekstvilkår om artikkel 23, står det: Norske tiltak for å styrke familien, foreldrerollen og barns oppvekstvilkår er i hovedsak universelt utformet, men tiltakene kan samtidig tenkes å ha særlig relevans for visse typer av funksjonsnedsettelser. Begrepet universelt utformet ser ut til å ha fått en helt ny definisjon enn den gjeldende. Vi ber om en avklaring av begrepsbruken.
Rapporten nevner ikke det bekymringsfulle ved at både bofellesskap og veger ser ut til å tro at de har rett til å bestemmer over funksjonshemmedes kontakt med familien, og vi vil derfor forsikre oss om at dette er en praksis norske myndigheter kjenner til.
Vi ber om en redegjørelse for hvordan staten vil få slutt på at bofellesskap og verger bestemmer over funksjonshemmedes kontakt med familie og venner, ved å nekte besøk og lage samværsavtaler.
Artikkel 21, 29 og 31
Den mangelfulle kunnskapen vi har om funksjonshemmedes politiske deltakelse og innflytelse avspeiler seg i rapporten, og understreker funksjonshemmedes marginale status som borgere i samfunnet, jf. våre overordnede merknader om fraværet av et borgerperspektiv.
Det er vist til en rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor nederst på s. 59, men uten referanse, er det umulig å forholde seg til de påståtte funnene. Likevel vil vi hevde at det er flere holdepunkter for å kunne si at Norge har et stort demokratisk problem, fordi funksjonshemmede i liten grad tar del i styre og stell, og har liten reell innflytelse på alle områder. Vi vil igjen understreke at politisk innflytelse er ikke det samme som brukermedvirkning.
For det første er det fraværet av oppmerksomhet om funksjonshemmede som preger samfunnsdebatter om betydningen av mangfold og av å speile befolkningen, og når det uttrykkes bekymring for demokratisk underskudd. Funksjonshemmede er svært sjelden nevnt og heller ikke savnet når makt og demokrati står på dagsorden.
For det andre finnes det mer kunnskap om andre utsatte grupper når det gjelder deltakelse ved valg, i politikk, i media og i samfunnsdebatt.
Dokumentasjon av situasjonen er imidlertid en forutsetning for å føre en politikk som når målet om likestilling av funksjonshemmede.
Vi etterlyser derfor en redegjørelse for hvilke innsatser og tiltak staten vil sette i verk for å fremskaffe nødvendig kunnskap, og for å øke funksjonshemmedes politiske deltakelse og innflytelse i samfunnet.
[1] Fjeldvær, Elisabeth Mork (2014): Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Når loven og virkeligheten møtes. Masteroppgave i kriminologi og rettssosiologi. IKRS.
[2] Ellingsen, Karl Elling, Kim Berge & Dirk Lungwitz (2010): Rule of law – wishful thinking? Exemptions from educational requirements and the use of coercion against people with intellectual disability. Published in Scandinavian Journal of Disability Research. 2010, First article, 1-16.
[3] Gundersen, Madsen og Winsvold: Tjenestetilbudet til voldsutsatte personer med nedsatt funksjonsevne, NOVA rapport 6/14.
[4] Tøssebro og Søderstrøm: Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede, NTNU 2011:2
[5] Kittelsaa og Tøssebro: Store bofellesskap for personer med utviklingshemming, NTNU 2011
Høringsuttalelse til gjennomføring av EU direktiv (EU) 2019/882 (European Accessibility Act)
Stopp Diskrimineringen og Uloba takker for invitasjon til å gi høringssvar om EU direktiv (EU) 2019/882 (European Accessibility Act). Vi utgjør sammen Independent Living Norge, og velger å svare sammen.
Først vil vi gi uttrykk for at vi aldri har gitt høringssvar i et spørsmål hvor grunnlaget synes så usikkert. Dette gjelder avklaring av det nasjonale handlingsrommet, og dermed konsekvensene for norsk lovgivning. De standardene som skal følge av kravene i direktivet, vil ikke foreligge før lenge etter at prosessen er avsluttet. Dette er svært utilfredsstillende for oss som har som overordnet målsetting å sikre et effektivt rettslig vern mot diskriminering.
Overordnet vil vi presisere:
1. Gjennomføring må ikke stride mot CRPD
Vi savner en grundigere vurdering av Norges forpliktelser etter CRPD.
Det er ingen tvil om at CRPD pålegger partene å sikre styrking av rettigheter. Svekkelse av rettigheter, er konvensjonsstridig.
Først og fremst må alle forpliktelser etter CRPD ses i lys av konvensjonens formål og artikkel 2, 3, 4 og 5. I tillegg til artikkel 9 om tilgjengelighet og artikkel 11 om nødsituasjoner, er artikkel 21 om retten til ytrings- og meningsfrihet og informasjon, av særlig betydning her.
Konvensjonen etterlater ingen tvil om at det er hensynet til likestilling og ikkediskriminering som er overordnet, og at statene må ta i bruk alle hensiktsmessige virkemidler, herunder lovgivning, for å sikre målet. Det følger av dette, at det å svekke allerede innført lovgivning, er i strid med CRPD.
Vi vil spesielt vise til artikkel 9 g) og h):
g) å fremme tilgangen for mennesker med nedsatt funksjonsevne til nye informasjons- og kommunikasjonsteknologier og –systemer, herunder Internett,
h) å fremme utforming, utvikling, produksjon og distribusjon av tilgjengelige informasjons- og kommunikasjonsteknologier og –systemer på et tidlig stadium, slik at disse teknologier og systemer blir tilgjengelig til lavest mulig pris.
Ettersom tilgjengelighetsdirektivet ikke er et maksimumsdirektiv, se under, kommer det ikke i konflikt med Norges menneskerettsforpliktelser som veier tyngre enn markedshensyn.
2. Gjennomføring av direktivet må ikke svekke dagens lovgivning
Det er en forutsetning at Norge etterlever CRPD og ikke innfører lovgivning som på noen måte svekker dagens lovgivning, og i særdeleshet ikke rokker ved diskrimineringsvernet i Likestillings- og diskrimineringslovgivningen.
Norge er i front i Europa når det gjelder å gjøre universell utforing til rettslig standard, og stiller krav til offentlige og private virksomheter som er rettet mot allmenheten. Norge er kommet lenger enn de fleste andre Europeiske land på digitaliseringsområdet.
Samtidig finnes det fortsatt flere hull i lovgivningen, ikke minst det faktum at loven ikke stiller krav om generell tilrettelegging av varer og tjenester som sådan. Denne mangelen i diskrimineringsvernet har vi påpekt siden forslag til diskrimineringslov forelå i 2005.
Videre er virkeområdet for plikten til universell utforming på IKT-området, svært snevert, noe vi også har påpekt i samtlige høringer om IKT-bestemmelsen i loven.
Direktivet bidrar til å utvide virkeområdet, og vil derfor i utgangspunktet være et steg i riktig retning. Men dette betinger at det ikke gjøres innskrenkninger og avgrensninger i det rettslige diskrimineringsvernet som følge av implementering av direktivet.
EU direktiv 2019/882 er verken et minimums- eller maksimumsdirektiv Vi har fått bekreftet fra flere instanser, deriblant fra kommisjonshold, at EAA-direktivet verken er et minimums- eller maksimumsdirektiv.
Vi konstaterer at advokatselskapet Kluge er av en annen oppfatning bl.a.:
Konklusjonen underbygges også av at formålet med tilgjengelighetsdirektivet er å sikre fri flyt av produkter og tjenester som er omfattet av direktivet. Der IKT-forskriften og tilgjengelighetsdirektivet regulerer samme produkt eller tjeneste, vil direktivets totalharmoniserende virkning nettopp bety at det ikke kan stilles krav til disse produktene og tjenestene utover kravene som følger av tilgjengelighetsdirektivet.
Videre:
Konklusjonene vi har skissert her, er beheftet med noe usikkerhet ut fra det rettskildebildet som foreligger. Vi mener av den grunn at det vil være hensiktsmessig med en nærmere dialog med EFTAs overvåkningsorgan («ESA») om hvorvidt det nasjonale handlingsrommet åpner for å videreføre eller innføre nasjonale bestemmelser om universell utforming av IKTløsninger i lys av de begrensninger som tilgjengelighetsdirektivet og primærretten synes å stille. Selv om ESA er det relevante overvåkningsorganet når det gjelder Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, gir Kommisjonens rolle i utformingen av direktivteksten også denne en sentral rolle når det gjelder forståelsen av innholdet i direktivet også for EØS-statene.
Vi stiller oss spørsmål om hvordan det kan ha seg at norske myndigheter og Kluge ikke har innhentet samme informasjon som vi innhentet i løpet av en dag via våre kontakter i EU-systemet. Vi forutsetter at KUD vil gjøre en egen henvendelse.
Vi merker oss at departementet erkjenner i høringsnotatet at:
Ved vurderingen av hvorvidt det kan åpnes for unntak, legges for det første vekt på hvorvidt restriksjonen er begrunnet i et legitimt hensyn. I vårt tilfelle, om likestilling og ikkediskriminering kan anses å være et legitimt hensyn. Det må videre vurderes om restriksjonen kan anses som nødvendig for å oppfylle formålet.
Likevel blir utgangspunktet feil, så lenge man baserer seg på at EAA-direktivet er et maksimumsdirektiv.
Om adgang for å pålegge private virksomheter kravene som stilles til offentlige virksomheter i WAD-direktivet og tilgjengelighetsdirektivet. WAD-direktivet er et minimumsdirektiv og åpner derfor for å stille strengere krav. Dersom det er nødvendig for å oppnå et allment og overordnet formål som hensynet til at funksjonshemmede skal kunne delta fullt ut i samfunnet, må også privat sektor være forpliktet av kravene.
Siden Norge har pålagt offentlige og private virksomheter plikt til universell utforming med hjemmel i diskrimineringslovgivningen siden 2009, og med tidsfrist for eksisterende IKT som gikk ut 1.1.2021, samme krav ble i 2017 stilt til utdanningssektoren, mener vi utgangspunktet er et annet enn det Kluge skisserer.
Dagens lovgivning gir ikke unntak for mikrobedrifter, noe som innebærer at mikrobedrifter per 1.1.2021 skal ha innfridd standarden som er satt i IKT-forskriften. Det betyr at oppgradering til nye standarder som følger av WAD, ikke kan betraktes som uforholdsmessig byrdefullt. Vi savner fakta om antall og størrelse på private bedrifter som allerede er pliktige etter LDL.
En senkning av kravene til nettsider nå, fordi de samme krav skal stilles til utenlandske bedrifter, innebærer at Norge tar store steg tilbake på områder, hvor Norge har vært i front.
Vi savner videre eksempler fra Kluge som kan vise hva som står på spill, dersom privat sektor unntas nå, eventuelt at mikrobedrifter unntas. Vi vil derfor gi et eksempel selv.
Ett av de mest alvorlige tilbakeslagene vil være i utdanningssektoren som nettopp har fått en plikt til universell utforming etter IKT-forskriften til LDL. I dag baseres det meste av opplæringen på digitale læringsressurser som er produsert og levert av ulike virksomheter. Det er vel kjent at mange, blant annet synshemmede elever ikke får tilgang til læremidler, fordi skolene ikke har nødvendig kompetanse til å oppfylle dagens krav.
Dersom private virksomheter ikke blir pålagt å oppfylle WAD, vil det bli en permanent situasjon i skolen, at store elevgrupper ikke får tilgang til de samme læringsressurser som medelevene. De vil ikke ha mulighet til å konkurrere med sine medelever, og vil bli konstant diskriminert i skolen og i et fremtidig arbeidsliv.
LDL vil ikke kunne hindre denne ulikheten i ressurstilgang, all den tid dagens læring ikke skjer innenfor strikte rammer som for eksempel innkjøp av et gitt antall lærebøker, slik det var før.
Elevene i dagens skole oppsøker hele tiden nye informasjonskilder, og da er det viktig at disse er tilgjengelige for alle.
Det er med andre ord absolutt nødvendig for å oppnå likestilling, at plikten som følger av WAD, gjelder alle aktører som tilbyr læringsmidler.
Behov for å hjemle rettskrav på varer og tjenester som sådan i Likestillings- og diskrimineringsloven Departementet ber om synspunkter på hvorvidt de nye kravene bør samles i dagens IKTforskrift eller om det bør innføres to forskrifter etter LDL. Vi er enige i at to forskrifter kan fremstå som uoversiktlig, men vi mener at dette handler om mer enn en eller to forskrifter.
Vi benytter anledningen til å rette oppmerksomheten mot behovet for å harmonisere lovgivningen og hjemle plikt til universell utforming av tjenester som sådan.
Ved implementeringen av WAD og tilgjengelighetsdirektivet innføres nye krav til universell utforming som går utover dagens svært rigide definisjon. Denne definisjonen var utdatert i 2008, og enda tydeligere i dag, ved at den tar utgangspunkt i at likestilling kan oppnås ved å få tilgang i et fysisk samfunn, det vil si. bygg og transportmidler, og på internett, og ikke i et moderne gjennomdigitalisert samfunn som vi lever i i dag, jf. eksempel med billetter som gis i høringsnotatet. Tjenester består av en serie med komponenter.
I et moderne digitalisert samfunn er aktiviteten og særlig tilgang på varer og tjenester flyttet over fra bygde rom til digitale rom. For å få tilgang til tjenester, holder det ikke å stille krav til et bygg eller til internett. Det er heller ikke logisk å opprettholde skillet mellom tjenester som tilbys på internett og intranett, og tjenester som tilbys utenfor nettet. Det er tilgangen på selv tjenesten og dens innhold som bidrar til likestilling.
KUD skriver i høringsnotatet:
Tjenester som er regulert i sektorregelverket, faller utenfor likestillings- og diskrimineringsregelverket.
Dette anskueliggjør hvor ulogisk dagens lovgivning er. For eksempel vil plikt til teksting, tegnspråktolking og synstolking som faller inn under WAD bli omfattet av diskrimineringsvernet, men det er ikke diskriminering å la være å tilby disse helt nødvendige tjenestene på den fysiske TV skjermen.
Målet om likestilling oppnås ikke ved stigmatiserende og dysfunksjonelle særløsninger Vi merker oss at Kluge mangler den tilstrekkelige kunnskapen om konsekvensene av forslag som stilles for å lette byrden for bedriftene.
Videre er det bekymringsfullt at man igjen velger å ty til særløsninger i stedet for å sikre lik tilgang for alle. Nedenfor gir vi to eksempler på dette.
Vi siterer:
Det kan for eksempel være snakk om såkalte «self check-in» automater på flyplasser. I forbindelse med utformingen av slike automater kan det virke unødvendig å stille tilgjengelighetskrav til samtlige automater. Isteden kan det være tilstrekkelig at det stilles tilgjengelighetskrav til et utvalg av automatene, i tillegg til at disse merkes på forsvarlig vis.
Vi vil presisere at dette ikke løser problemet for dem som er fullstendig avhengig av at automater som er nødvendige for å få tilgang, er universelt utformet. For det første vil det kunne dreie seg om svaksynte som ikke vil finne frem til den ene særløsningen blant de mange. Dermed er det skapt et nytt hinder. Dessuten vil alle kunne benytte særløsningen når det er stor trafikk, noe som fører til at den som trenger mest tid på å finne frem, må vente lengst. Dette er slik svært mange tjenester fungerer i dag.
Vi stiller også spørsmålstegn ved gevinsten for bedriftene og samfunnet. Særløsningen vil alltid koste forholdsvis mye sammenlignet med standardløsningen. Dersom alle etterspør en universelt utformet automat eller annen tjeneste som følge av nasjonal lovgivning, vil den løsningen være den rimeligste å produsere på sikt.
Det andre eksemplet viser også manglende kjennskap til dagens lovgivning, og konsekvensene av den. Kluge tenker seg at man kan lette byrden for private bedrifter slik:
Det kan for eksempel tenkes at det heller kan stilles krav til at virksomheten må tilby relevante hjelpemidler, som vil gjøre det mulig å nyttiggjøre seg av virksomhetens ekstranett og intranett, til ansatte som har behov for det, fremfor å innføre et generelt krav til alle virksomheter om universell utforming av både ekstranett og intranett uavhengig av om de har ansatte med funksjonsnedsettelser.
Det som beskrives her, er rettstilstanden på arbeidslivsområdet i dag, og slik den har vært i flere tiår. Det gjelder kun en plikt til individuell tilrettelegging. Dette innebærer at det i stedet for å sikre universell utforming, det vil si lik tilgang til intranett med kolleger, anskaffes hjelpemidler som skal skaffe eller kompensere for denne tilgangen. Det er vel dokumentert av funksjonshemmedes organisasjoner i mange år, at det ikke er tilstrekkelig med individuell tilrettelegging. I praksis innebærer dette at for eksempel en synshemmet arbeidstaker hele tiden kommer på etterskudd ved hver ny oppdatering og installering av nye programmer på intranettet. Ofte lar det seg ikke løse med hjelpemidler, det vil si spesialproduserte løsninger for synshemmede, og arbeidstakeren sakker sakte og sikkert akterut, eller blir plutselig ute av stand til å utføre jobben.
Derfor har vi reist kravet om universell utforming i arbeidslivet som et absolutt nødvendig krav dersom funksjonshemmede skal kunne stille på linje med andre som attraktiv arbeidskraft. Vi imøteser utredningen om universell utforming av arbeidslivet og forutsetter at den vil bygge på de innspill som viser at dagens lovgivning ikke fungerer.
Pasient og brukerrettighetslov § 4-7, kap. 4A – CRPD artikkel 12, 14
Steriliseringsloven § 4 – CRPD artikkel 23
Abortloven § 4 – CRPD artikkel 23
Ekteskapsloven § 2 – CRPD artikkel 23
Tvisteloven §§ 2-2, 36-3 – CRPD artikkel 12 og 13
Forskriftsfeste tilrettelagt avhør av mistenkte – CRPD artikkel 13
Straffeloven § 20 Skyldevne, kap. 12 – CRPD artikkel 12 og 13
Straffegjennomføringsloven – CRPD artikkel 12 og 13
Domstolsloven § 70 – CRPD artikkel 13
Barnevernsloven §§ 1-4, 10-2 – CRPD artikkel 7 og 12
Barneloven §§ 29c, 31 – CRPD artikkel 7 og 12
Skadeerstatningsloven § 1-3 – CRPD artikkel 12 og 13
Lov om forsikringsavtaler § 17-6 CRPD artikkel 12 og 13
Listen gjør ikke krav på å være uttømmende.
Kort om bakgrunnen for CRPD
2.1 Funksjonshemmede – usynlig i menneskerettskonvensjonene
Bortsett fra rett til offentlig forsørgelse i Verdenserklæringen av 1948 artikkel 25, er funksjonshemmede ikke eksplisitt nevnt i noen av konvensjonene om universelle rettigheter: EMK og FNs to kjernekonvensjoner; konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, SP, og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK, som alle lister opp en rekke ulike diskrimineringsgrunnlag.
Denne systematiske utelatelsen av funksjonsevne i konvensjonene skyldtes ikke en tilfeldighet eller en misforståelse knyttet til omfang av nedsatt funksjonsevne, men er uttrykk for det rådende menneskesynet etter 2. verdenskrig. Til tross for grusomhetene og massedrapene på funksjonshemmede, ble gruppen på den tiden kun sett på som personer med biologiske avvik og som iboende svake: dvs. et helse- og omsorgsanliggende. Funksjonshemmede ble ikke erkjent som særlig utsatt minoritet for diskriminering, forakt og statlig maktmisbruk, slik andre minoriteter ble.
FNs Funksjonshemmedes år 1981 og Funksjonshemmedes tiår 1982-91 endret ikke på dette synet. Flere forsøk på å sikre funksjonshemmede samme vern i menneskerettskonvensjonene som andre utsatte minoriteter, møtte sterk motstand.
Isteden valgte landene å runde av funksjonshemmedes tiår med FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede: en ikke juridisk bindende avtale som fremstår som passe ambisiøs. Avtalen bygger nesten utelukkende på ØSK-rettigheter.[1]
I Norge avdekket den såkalte Standardregelundersøkelsen[2]i 1996, at knapt noen i de syv departementene som ble intervjuet, kjente til reglene. Til tross for Norges entusiasme i FN for disse reglene, var funnene ikke overraskende, siden disse i utgangspunktet totalt uforpliktende reglene, ikke var forankret som styringsverktøy nasjonalt på noen måte.
I 2002 ble det bestemt å igangsette opplæring i statsapparatet[3], noe som ikke ble gjennomført siden FN samtidig satte i gang arbeid med egen konvensjon for funksjonshemmede.
CRPD ble vedtatt i FNs generalforsamling 2006.
2.2 Erkjennelse av at funksjonshemmede er en diskriminert minoritet
I 1994 erkjennes det før første gang i FN at funksjonshemmede hører til blant diskrimineringsgrunnlagene som er eksplisitt nevnt i SP og ØSK. CESC GC No. 5 p 6 1994[4] forklarer utelatelsen slik:
6. The absence of an explicit, disability-related provision in the Covenant can be attributed to the lack of awareness of the importance of addressing this issue explicitly, rather than only by implication, at the time of the drafting of the Covenant over a quarter of a century ago.
Året etter slås det endelig fast at funksjonshemmede er en av verdens største minoriteter i Copenhagen Declaration on Social Development, 1995.
Når funksjonshemmede argumenterte for egen konvensjon, ble dette alltid avvist, både nasjonalt og internasjonalt med at funksjonshemmede er inkludert i «other status».
Dette kan umiddelbart synes som en troverdig og saklig begrunnelse. Den tar imidlertid ikke innover seg at et funksjonshemningsperspektiv, på samme måte som et barne- og et kvinneperspektiv, utfordrer en tilsynelatende nøytral tenkemåte, og avdekker at denne tenkemåten ikke er tilstrekkelig for å virkeliggjøre universelle rettigheter.
Konvensjoner reflekterer samtidens menneskesyn, og dersom de hadde vært utformet i dag, ville funksjonshemmede blitt eksplisitt nevnt utfra erkjennelsen av at funksjonshemmede er en minoritet som er særlig utsatt for diskriminering på alle samfunnsområder i alle land.
Den manglende bevisstheten om at funksjonshemmede faktisk blir diskriminert, som forklarer utelatelsen, har hatt som konsekvens at tradisjonell tenkemåte og ditto praksiser har fått dominere politikken overfor funksjonshemmede, uten å bli konfrontert med menneskerettslige standarder for hva som utgjør usaklig forskjellsbehandling. Grunnleggende sivile menneskerettigheter som i kraft av de universelle menneskerettighetene er ukrenkelige, har nærmest av sedvane blitt fratatt funksjonshemmede verden over.
Det er først når rettigheter som påstås å være universelle tolkes og tydeliggjøres i et funksjonshemningsperspektiv, at det blir klart at tradisjonstunge tenkemåter må konfronteres.
CRPD gir ikke nye rettigheter; verken SP eller ØSK har unntak pga. funksjonsevne.
I EMK fra 1950 finner vi derimot et unntak i artikkel 5 e) som fortsatt legitimerer innesperring av «persons of unsound mind». Dette unntaket har store konsekvenser ved at EMD som Norge primært ser hen til, fortsatt lar medisinen overstyre de universelle menneskerettighetene.
CRPD har lavere status enn sammenlignbare MR-konvensjoner
CRPD er den eneste av «diskrimineringskonvensjonene» som Norge har ratifisert, som ikke er inkorporert i norsk lov. Dette til tross for at inkorporering, ikke passiv transformasjon, slik norske myndigheter har fastholdt, har vært førende prinsipp siden innføring av Menneskerettsloven i 1999. Dette fremgår tydelig av Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) Om lov om endringar i menneskerettsloven mv. (inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen). I kap. 4.3.1 Tidlegare vurderingar, vises det til et prinsippvedtak fra 1989:
«I tråd med den vanlege framgangsmåten ved gjennomføring av traktatar i denne perioden blei det ikkje vurdert å innarbeide konvensjonen aktivt utover å konstatere rettsharmoni. Regjeringa gjorde i 1989 eit prinsippvedtak om at dei internasjonale menneskerettane skulle innarbeidast i norsk lov.»
Flere av argumentene som brukes mot inkorporering av CRPD i norsk lov, og i mrl spesielt, er velkjent fra inkorporeringsdebatten om CRC og CEDAW på 1990 og 2000 tallet, så som faren for rettsliggjøring og avgivelse av suverenitet. Vi har merket oss at til tross for flere EMD-dommer (som har status som folkerettslig bindende) mot Norge de siste årene, har Norge opprettholdt egne lover og praksis, f.eks. dommer i flere barnevernssaker.
Til tross for en del likheter i argumentasjon, er det likevel ikke tvil om at erkjennelsen av at funksjonshemmede i realiteten skal ha de samme grunnleggende sivile rettigheter som alle andre borgere, ikke er til stede på samme måte som for øvrige diskrimineringsgrunnlag.
Dette kommer klart til uttrykk ved at Norge ved ratifiseringen vurderte det som påkrevet å avgi to tolkningserklæringer til CRPD, hhv. artikkel 12 og 14/25. Det burde ikke vært nødvendig utfra norske myndigheters gjentatte presisering av at:
CRPD er allerede innarbeidet i norsk rett ved konstatering av rettsharmoni (passiv transformasjon). Dette er den vanligste formen for gjennomføring av konvensjoner i norsk rett. I Prop. 106 S (20111-2012) slås det fast at norske lover og regler er i samsvar med bestemmelsene i CRPD.[5]
Norges posisjon
4.1 Tolkningserklæringer
Det er særlig to påstander som går igjen når Norge utfordres på tolkningserklæringene.
Begge gjentas i mandatet.
Den første påstanden lyder:
Andre sammenlignbare stater deler denne forståelsen.
FN-komiteen for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komiteen), som overvåker statenes gjennomføring av konvensjonen, har gitt uttrykk for en annen forståelse. Spørsmålet om hvilken vekt CRPD-komiteens uttalelser har, er i dag rettslig uavklart. Av særlig relevans i denne sammenhengen er Høyesteretts vurderinger i dommen HR-2016-2591-A.
Komiteens tolkning ble imidlertid utformet etter at det forelå tolkninger fra ulike FN organer.
Norge karakteriserer allerede i Prop 106 S (2011-2012) rettsoppfatninger om bruk av tvang fra FNs høykommissær for menneskerettigheter 2009 og FNs spesialrapportør mot tortur, som «mer vidtgående» jf. Vedlegg 1.
I 2013 kom ØSK-komiteen med kritikk og anbefaling til Norge i overensstemmelse med HCHR 2009, se Vedlegg l.
CRPD-komiteens GC No. 1(2014) til artikkel 12 ble først ferdigstilt i 2014, da etter en bred høring på verdensbasis. GC No. 1 reflekterer høringssvarene.
Det samme synet deles i 2009 av en rekke fremtredende juridiske eksperter.[7]
I de 10 årene som nå er gått siden Norge ratifiserte CRPD i 2013, har det kommet atskillige uttalelser og tolkninger fra flere spesialrapportører, fra HRC, HCHR, CoE HC, CoE Parliament og ikke minst WHO, som i det vesentlige uttrykker de samme tolkninger som Norge har karakterisert som vidtrekkende og valgt å ignorere.
Felles for disse tolkningene er at paradigmeskifte er meget tydelig og synlig i et unisont budskap om at lovgivning som legitimerer fratakelse av rettslig handleevne og tvang basert på funksjonsnedsettelse må avskaffes.
Vi har valgt å samle kildereferanser med utdrag i Vedlegg 1 for oversiktens skyld.
4.2 Norges posisjon under forhandlingene
Selv om forarbeidene ikke er en tungtveiende rettskilde, mener vi at de ikke desto mindre er av interesse for å kaste lys over Norges posisjon under forhandlingene som resulterte i CRPD. Norge inntok en svært aktiv og ledende posisjon for å få gjennomslag for at det er saklig forskjellsbehandling å frata borgere rettslig handleevne og underlegge dem tvang på grunnlag av deres nedsatte funksjonsevne.
Det kan innledningsvis være verdt å merke seg at Norge før forhandlingsprosessen kom i gang, ikke så for seg at CRPD skulle inkludere rettigheter som ville gripe inn i statspartenes tradisjoner for å frata borgere rettslig handleevne og underlegg dem tvang på grunnlag av deres funksjonsevne. Fra Norges innspill til FNs generalsekretær og tale på en konferanse av ministere i CoE i 2003, fremgår det at Norges fokus er på helse og rehabilitering, tjenester, tilrettelegging og universell utforming.[8] Norge så følgelig for seg at konvensjonen ville bli en juridisk bindende avtale basert på FNs Standardregler, dvs. ukontroversiell for Norge som et av de fremste land i verden når det gjelder innfrielse av ØSK-rettigheter.
Forarbeidene til CRPD viser svært tydelig at det pågikk en grundig debatt over flere sesjoner, særlig intenst under sesjon 5(2005) og sesjon 7(2006), om både verdigrunnlag og utforming av dagens artikkel 12, 14, 15 og 25.[9]
Det synet som vant frem i debatten om rettslig handleevne, var at CRPD artikkel 12.1 og 12.2 baserte seg på CEDAW artikkel 15.1 og 15.2. Norge og andre land som Syria, Yemen og Iran vant ikke frem med sitt syn om at det er forskjell mellom å ha rettslig handleevne: «the right to legal capacity» og retten til å utøve rettslig handleevne: «the right to act».
For å demonstrere sitt poeng, sammenlignet Norge funksjonshemmede med barn og babyer, og bevisstløse, og pådro seg med dette korreks fra møteleder for uverdig språkbruk.[10]
At det ikke ble flertall for et slikt skille, fremkommer tydelig ved at landene, deriblant Norge, som bare ville ha artikkel 12 1., ikke vant frem. For å klargjøre at artikkel 12 faktisk innebærer at alle personer har rett til å utøve rettslig handleevne, ble 12.2 utformet etter modell av CEDAW 15.2. I 12.3. og 12.4. etableres rettssikkerhetsgarantier.
I debatten om statens rett til bruk av tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse, ble det fra enkelte land som forsvarte tvang, foreslått som et kompromiss å avgrense tvangsgrunnlaget ved å presisere at tvang ikke kunne begrunnes «solely» på grunnlag av funksjonsnedsettelse.
Denne presiseringen ble først nedfelt i en fotnote som senere ble fjernet.
Som CRPD artikkel 14 viser, vant heller ikke dette synet frem.
Lovgivning som må endres/styrkes
Innledningsvis vil vi påpeke at begrepsbruken i lovverket er utdatert, fordomsfull og basert på kategorier som er høyst uvitenskapelige og vage mht. definisjon og avgrensning. I punkt 7) tar vi opp behov for opprydding av diskriminerende språkbruk i lovverket.
5.1 Lovgivning som hjemler tvang og fratakelse av retten til selvbestemmelse i strid med CRPD artikkel 12, 14, 15 og 25
Generelt kan det sies at lovgivning som på grunnlag av funksjonsnedsettelse, fratar borgere rett til selvbestemmelse (umyndiggjøring) og legitimerer frihetsberøvelse strider mot menneskerettighetene.
5.1.1 Tvangslovgivning
Flere lover hjemler bruk av tvang og makt mot personer med utviklingshemning og psykososiale funksjonsnedsettelser som Kommunal helse- og omsorgslov kap. 9, Psykisk helsevernlov kap. 4 og Pasient og brukerrettighetslov § 4-7, kap. 4A.
Den mest ekstreme form for inngrep er tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering, tvangsbehandling, jf. CRPD art 14, 15 og 25,
En stats bruk av tvang og makt overfor sine borgere er uforenlig med respekt for menneskets iboende verdighet og integritet. Derfor skal menneskerettighetene verne mot slike inngrep fra staten. Funksjonshemmede trenger dette vernet som særlig utsatt minoritet i alle land.
Mange grove menneskerettsbrudd får passere etter dagens lovgivning.
Både LDO og SO og forskning har dokumentert at den omfattende bruken av tvang, ikke kan forklares utfra objektive hensyn som helse og skadeavvergelse. Geografiske forskjeller, mangel på faglært personell og mangel på tid viser seg å være av avgjørende betydning for omfanget av tvangsbruk. I tillegg dispensasjoner fra utdanningskravene i 80 % av tvangsvedtakene
Kommunal helse- og omsorgstjenestelov har dessuten en særlig vid hjemmel for bruk av tvang som begrunnes i hensyn til søvn, hvile, påkledning, opplæring og trening.
Barnevernsloven hjemler også tvang. Denne er så vidt vi kan bedømme, ikke begrunnet i funksjonsevne, og vi kjenner ikke til dokumentasjon på betydning av funksjonsevne i vedtak.
Forskning over lengre tid har vist at Norge ligger på Europatoppen når det gjelder bruk av tvang i psykiatrien. Selv om det hefter usikkerhet ved sammenligning på tvers av landegrenser (registreringspraksis osv.), vet vi at tvangsbruken i Norge bare har fortsatt å øke frem til nå.[11]
Til tross for påstander om at lovendringen i psykisk helsevernlov i 2017 (samtykkekompetente personer kan nekte tvang), har gjort det vanskeligere å bruke tvang, viser statistikk det motsatte.
5.1.2 Vergemålslovgivning
Vi viser til artikkel 12 og CRPD-komiteens anbefalinger om å oppheve vergemålsloven og erstatte den med en lov om beslutningsstøtte som støtter den enkeltes vilje uavhengig av personens behov for støtte, CO 20.a til e
Vergemålslovgivning springer ut av tradisjonelle formynderregimer som har rammet kvinner, ikke-hvite og funksjonshemmede. Avskaffelse av umyndiggjøringsinstituttet krever et paradigmeskifte som Norge har vist seg hittil å ikke være moden for.
Norge har mange lover som hjemler umyndiggjøring på grunnlag av funksjonsevne (medisinsk definerte diagnoser) i strid med CRPD artikkel 12 Likhet for loven.
Med utgangspunkt i Vergemålslovens svært vidtgående hjemler for vergers myndighet til å ta beslutninger/handle på vegne av, som innskrenker sivile rettigheter både i økonomiske og personlige forhold.
Avgrensningen etter § 21 Vergemålets innhold og omfang, fjerde ledd, er heller ikke absolutt:
Vergemålet kan ikke omfatte kompetansen til å stemme ved valg, inngå ekteskap, erkjenne farskap, samtykke til donasjon av organer, opprette eller tilbakekalle testament, samtykke til tvang eller kompetansen i andre særlig personlige forhold uten særskilt hjemmel i lov.
Forbeholdet om hjemmel i lov har som følgekonsekvens at flere norske lover strider mot ulike artikler i CRPD. Verger er gitt kompetanse både i Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-7 og Kommunal helse- og omsorgslov § 9-3, første ledd, til å bli hørt i spørsmål om tvang og makt.
Etter hol § 9-3 tredje ledd, stilles det ikke krav om langvarig kjennskap til personen:
Dersom verge ikke allerede er oppnevnt der kommunen anser det aktuelt å fatte vedtak om bruk av tvang og makt etter reglene i kapitlet her, skal verge oppnevnes. Kommunen skal begjære oppnevning av verge dersom ikke oppnevning er begjært av andre som kan fremsette slik begjæring, jf. vergemålsloven § 56. Opplysninger om personlige forhold som vergen mottar, kan bare gis videre dersom det er nødvendig for å utføre vergeoppdraget.
Videre gis verger kompetanse til å nekte ekteskapsinngåelse, begjære sterilisering og søke abort jf. hhv. Steriliseringsloven § 4, Abortloven § 4 og Ekteskapsloven § 2, omtalt i 5.2.1.
Endringer som er gjort i vergemålsloven nylig, bl.a. som følge av tolkningsuttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling i 2018, endrer ikke det faktum at loven hjemler umyndiggjøring § 20, og fratakelse av disposisjonsrett dersom lege erklærer at en person ikke har samtykkekompetanse § 33.2.
Endringsforslagene kan derimot langt på vei leses som innrømmelser av at tidligere endringer i vergemålslovgivningen, ikke la CRPD til grunn. I Ot.prp. 110 (2008-2009)[12] blir CRPD stort sett tolket å være i samsvar med NOU 2004:16 Vergemål og Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4.[13] En slik tolkning avdekker med all tydelighet at norske myndigheter ikke har erkjent at CRPD krever et paradigmeskifte.[14]
Både forarbeidene og en rekke eksperter har poengtert at beslutningsstøtte skal gis uten fratakelse av rettslig handleevne, dvs. opptil 100 %. Beslutningsstøtte er en fleksibel løsning som skal tilpasses den enkelte utfra de til enhver tid eksisterende behov for beslutningsstøtte.
Årsaken er nettopp at fratakelse av rettslig handleevne utgjør et dramatisk inngrep i den enkeltes verdighet og integritet. Professor Gerard Quinn, FNs nåværende spesialrapportør på funksjonshemmedes rettigheter, har i en rekke arbeider og taler sammenlignet umyndiggjøring med «civil death»[15]
Det bør fremstå som ulogisk og utopisk, at de som har størst begrensninger og minst ressurser, skal tillegges å være best utrustet til å få omgjort en dom.
Omgjørelse av en dom om fratakelse av rettslig handleevne krever enormt med ressurser av alle som måtte være i en slik situasjon (dvs. også personer uten nedsatt kognitiv og eller psykososial funksjonsevne).
Det samme er tilfellet for alle dem som uten dom, men i praksis, har bitt fratatt all rett til å bestemme over sitt liv, etter § 33.2 i vergemålsloven. Vi vil her minne om Tolgasaken.
Denne formen for umyndiggjøring erkjennes ikke av norske myndigheter å falle inn under ufrivillig vergemål, til tross for at den omfatter ca. 40 % av voksne under vergemål, utviklingshemmede primært.[16]
Vi vil underbygge vårt syn med et par rettsavgjørelser; en ekte og en fiktiv.
Dommen som er vist til i mandatet: HR-2016-2591-A, var den første Høyesterettsdommen som forholdt seg til CRPD og tolkningserklæringene i en vergemålssak.
Det dommen demonstrerer er at personer under vergemål som gir klart uttrykk for sin vilje, ikke vil bli hørt så lenge Norge opprettholder sine tolkningserklæringer, jf. Vedlegg 1.
I NFUs tribunal 2019 ble det demonstrert at det er umulig for en person å få medhold i retten når legen har erklært at personen ikke er samtykkekompetent.
Saken som ble prøvet, var basert på en faktisk person og situasjon. Saksøker «Karl» ønsker å flytte fra boligfellesskap hvor han mistrives stort. og få sin mor som verge i stedet for en ukjent verge som går mot hans vilje og ønsker. Vergen holder han atskilt fra foreldrene.
Retten fant at den ikke kunne overprøve legens skjønn.
Vi mener å ha dekning for å si at heller ikke Tolgasaken ville ha fått samme resultat om det ikke hadde vært for at media engasjerte seg tungt og klarte å få overbevist både politikere og opinion om at brødrene var feilaktig diagnostisert.
Her er imidlertid poenget at for personer som faktisk er utviklingshemmede, og ikke kan påberope seg å være feildiagnostisert, vil det være umulig å få rettens medhold.
Det er nå gjort en presisering i § 33 om at:
Vergen kan ikke foreta handlingen dersom det etter en samlet vurdering må legges til grunn at den er i strid med personens ønsker.
Vår oppfatning er at denne presiseringen ikke vil endre dagens rettspraksis.
Vi utdyper gjerne vårt ståsted om ekspertutvalget ønsker det.
Videre vil vi understreke at den makt legen er gitt i slike saker, ikke står i forhold til legers forutsetning for å kunne foreta slike vurderinger av personers evne til å forstå handlinger som angår dem i eget liv.
Dette ble også påpekt av en lege fra salen under NFUs Tribunal.
Vi mener det er viktig å ta dette med seg også ved innføring av en lov om beslutningsstøtte, siden slike unntaksbestemmelser som § 33.2 har lett for å følge med, eller i verste fall, begrense beslutningsstøttelovens personkrets.
Det fremgår tydelig av CRPD artikkel 23 at funksjonshemmede har samme rett som andre borgere til å inngå ekteskap, stifte familie og beholde sin fruktbarhet:
Article 23 Respect for home and the family
1. States Parties shall take effective and appropriate measures to eliminate discrimination against persons with disabilities in all matters relating to marriage, family, parenthood and relationships, on an equal basis with others, so as to ensure that:
(a) The right of all persons with disabilities who are of marriageable age to marry and to found a family on the basis of free and full consent of the intending spouses is recognized;
(b) The rights of persons with disabilities to decide freely and responsibly on the number and spacing of their children and to have access to age-appropriate information, reproductive and family planning education are recognized, and the means necessary to enable them to exercise these rights are provided;
(c) Persons with disabilities, including children, retain their fertility on an equal basis with others.
Etter dagens lovgivning gis verge myndighet til, på grunnlag av funksjonsnedsettelse, å frata voksne borgere disse rettighetene.
Etter Steriliseringslovens § 4 andre ledd, kan verge søke om sterilisering:
§ 4. Begjæring eller søknad om sterilisering fremsettes av den som ønsker å bli sterilisert.
Er vedkommende under 18 år eller alvorlig sinnslidende eller alvorlig psykisk utviklingshemmet eller alvorlig psykisk svekket, kreves også samtykke fra vergen.
Vergen kan fremsette søknad på vegne av person som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes.
Etter Abortlovens § 4 kan verge begjære abort:
§ 4. Begjæringen om svangerskapsavbrudd skal fremsettes av kvinnen selv. Er hun under 16 år, skal den eller de som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg, med mindre særlige grunner taler mot det. Er kvinnen psykisk utviklingshemmet, skal hennes verge på tilsvarende måte gis anledning til å uttale seg.
Er kvinnen alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, kan begjæringen settes fram av vergen. Kvinnens samtykke skal innhentes såfremt det kan antas at hun har evne til å forstå betydningen av inngrepet.
Etter Ekteskapsloven kan verge nekte noen å inngå ekteskap:
§ 2.Adgangen til å inngå ekteskap for personer som er satt under vergemål
Den som er satt under vergemål, må ha samtykke fra vergen for å inngå ekteskap dersom det faller innenfor vergens oppdrag å gi slikt samtykke. Nekter vergen, kan statsforvalteren likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.
Lovgivningen gir verger svært omfattende fullmakter til inngrep i voksne borgeres privat- og familieliv som er i strid med borgeres grunnleggende sivile menneskerettigheter.
Som både SO og LDO, samt sivilt samfunn har dokumentert, skjer dette mot personers uttrykte vilje, og bestemmes av verger som ofte ikke kjenner personen i det hele tatt.
Som allerede vist, ivaretar ikke norsk lovverk enhver borgers rett til å reise sak for domstolen.
Dette må gjelde uavhengig av om en person har verge. Ikke minst må dette gjelde i en sak der vergehaver nettopp reiser søksmål for å få opphevet sitt vergemål. I en slik sak vil en verge som er uenig i dette, måtte anses å være inhabil part i saken.
Slik vi ser det, er det behov for presisering av bestemmelser om prosessdyktighet, for å sikre at likhet for loven og lik tilgang til retten og rettsmidler, jf. CRPD art 12 og 13.
Dagens lovverk:
Kapittel 2. Parter, prosessdyktighet og stedfortredere
§ 2-2.Prosessdyktighet
4) En person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken, er ikke prosessdyktig. Har ikke personen verge, skal retten sørge for at det oppnevnes verge.
Kapittel 36. Saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren
§ 36-3 Partsforhold og prosessdyktighet
(2) Den vedtaket retter seg mot, kan reise søksmål på egen hånd dersom vedkommende er i stand til å forstå hva saken gjelder.
Vi ber ekspertutvalget vurdere denne dommen fra Eidsivating Lagmannsrett,[17] hvor det for oss ser ut som at mannen for all fremtid vil være avskåret fra å ta opp saken med forvaltningen eller domstolen, så lenge hans verge ikke er enig. Sitat:
«På denne bakgrunn finner lagmannsretten – som tingretten – at det er nødvendig å frata A rettslig handleevne for følende personlige forhold:
– Retten til å la seg representere ovenfor domstolene, forvaltningen og andre offentlige myndigheter.
– Retten til å endre fastlege og å ta avgjørelser om deltakelse på og bestilling av helseundersøkelser.
– Retten til å la seg representere i spørsmål om valg av bolig.»
5.3.2 Straffeprosessloven
Funksjonshemmede har ikke lik tilgang til retten og rettsmidler i Norge.
Vi viser til Norges forpliktelser etter artikkel 13, og CRPD-komiteens tilbakemelding til Norge i 2019 om artikkel 13:
22. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten:
(a) Sikrer prosessuell og alderstilpasset tilrettelegging i rettsvesenet og hos politiet og påtalemyndigheten,
Norge har i flere år forsømt plikten til å sikre prosessuell tilrettelegging (“Procedural accommodations”) etter artikkel 13.
25. (d) “Procedural accommodations” in the context of access to justice should not be confused with reasonable accommodation; while the latter is limited by the concept of disproportionality, procedural accommodations are not.
Vi ber ekspertutvalget vurdere behovet for å presisere i all relevant lovgivning, plikten til å sikre prosessuell tilrettelegging.
På grunnlag av nedenstående kilder, mener vi det er god grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt rettsapparatet erkjenner og eller forstår sitt ansvar for å sikre prosessuell tilrettelegging. Vårt inntrykk er at verken Domstolsadministrasjonen eller norske myndigheter har erkjent at plikten må innfris umiddelbart som en grunnleggende sivil rettighet, og ikke som en plikt som kan innfris på sikt utfra en vurdering om hva som er en uforholdsmessig byrde.
I brev fra Domstoladministrasjonen, DA, til domstolene v/domstolleder av 6.12.2013, om domstolenes plikt til tilrettelegging for funksjonshemmede meddommere, viser DA til CRPD og § 4 i daværende Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og § 3 om aktivitetsplikt.
Selv om DA presiserer at meddommere ikke er arbeidstakere, vises det overraskende nok også til § 12 som gjelder plikt til individuell tilrettelegging for arbeidstakere. DA siterer ordlyden i 5. ledd om at plikten ikke omfatter «tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde.»
Nokre rettssalar har teleslynger, men ikkje alle. Domstolen set også rett utanfor rettslokala. I slike tilfelle er ikkje tilpassa utstyr alltid tilgjengelig.
Denne informasjonen gis pr. i dag til potensielle meddommere. Den sier ingen ting om hvordan retten tar hensyn til funksjonshemmede i rollen som fornærmet, tiltalt, vitne.
Videre gjelder det retten til tilrettelagt avhør. Denne retten er forskriftsfestet for fornærmede og vitner, men ikke for personer som er tiltalt.
I lys av fakta som har kommet frem helt siden det doble justismordet på Fritz Moen[20], og senere i flere gjenopptakelsessaker om mangelfulle og kritikkverdige avhørsmetoder og fravær av nødvendig kommunikasjonskompetanse, vil vi sterkt oppfordre ekspertgruppen til å foreslå forskriftsfesting av retten til tilrettelagte avhør av mistenkte på samme måte som hjemlet i Forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør).
Straffeloven § 20 Skyldevne, Kapittel 12. Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg
Psykisk helsevernlov Kapittel 5. Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern
Norges lovgivning om utilregnelighet og bruk av særreaksjoner er basert på diagnose/funksjonsnedsettelse, og er således i strid med CRPD.
Personer som har begått lovbrudd dømmes til behandling eller tvungen omsorg på grunnlag av diagnose/funksjonsnedsettelse.
Felles for slike særreaksjoner er at de legitimerer forskjellsbehandling som bryter med grunnleggende menneskerettigheter som likhet for loven basert på en medisinsk modell (jf. Vedlegg ll).
Særreaksjoner som forvaring, dom på overføring til tvungent psykisk helsevern og overføring til tvungen omsorg, legitimerer tidsubestemte straffer (for noen over flere tiår og nærmest på livstid) og særegne soningsvilkår som ellers ikke er lovlige for andre lovbrytere.
Funksjonsnedsettelse/diagnose legitimerer langvarig isolasjon, og soning i såkalte «enmannsfengsler».[21]
Norge har gjentatte ganger fått kritikk av FNs torturkomité for bruken av isolasjon og omfanget av tiltaket. Dette rammer særlig personer som har psykososiale funksjonsnedsettelser.[22]
Vi viser til CRPD komiteens tilbakemelding til Danmark i 2014, siden den har samme relevant for Norge:
Liberty and security of the person (art. 14)
34. The Committee is concerned at the distinction made by the State party between punishment and treatment, according to which persons considered “unfit to stand trial” on account of their impairment are not punished but are sentenced to treatment. Treatment is a social control sanction and should be replaced by formal criminal sanctions for offenders whose involvement in crime has been determined. The procedure applied when determining whether a person should be sentenced to treatment is not in accordance with the safeguards that a criminal procedure should have if it may result in a sanction being imposed on a person. Sentencing a person to treatment is therefore incompatible with article 14.
35. The Committee recommends that the State party adopt a policy to initiate a structural review of the procedures used to sanction persons with disabilities when they commit criminal offences. The system should comply with the general safeguards and guarantees established for all persons accused of a crime in the criminal justice system,
Vi viser til NIM[23], SO og LDO om strafferettslige menneskerettsbrudd.
Vi ber utvalget vurdere denne lovgivningen opp mot CRPD artikkel 12 og 13.
Skadeerstatningsloven
§ 1-3.(sinnssykes ansvar m.v.)
1. Den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden, plikter å erstatte den skade han volder for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Var skadevolderen selvforskyldt brakt i en forbigående tilstand som nevnt, har han det ansvar som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler.
§ 17-6. (avskjæring av innsigelser fra hjemmelsperson)
Overfor den som i god tro har registrert en rettighet stiftet ved avtale med den som ifølge registeret er forsikringstaker, kan det ikke gjøres gjeldende at vedkommendes råderett bygger på et ugyldig rettserverv. Dette gjelder likevel ikke dersom ugyldigheten skyldes falsk, forfalskning, sinnssykdom, grov tvang som nevnt i avtaleloven § 28, mindreårighet eller vergemål med fratakelse av rettslig handleevne.
5.3.5 Domstolsloven § 70 – krav om egnethet
Domstolslovens krav om at meddommere må være egnet i § 70 ble av domstolene i 2014[24] tolket slik at kravet utelukker blinde meddommere på generelt grunnlag.
Ein person som er døv eller blind, sterkt syns- eller høyrselssvekka eller ute av stand til å gjere seg forstått, kan ikkje veljast.
Utelukkelse av personer pga. funksjonsevne fra verv ved domstolen på generelt grunnlag er klart i strid med CRPD.
Vi vil også vise til at ECJ i 2021 kom til at utelukkelse av blinde som meddommere på generelt grunnlag, er i strid med Directive 2000/78/EC om likebehandling i arbeidslivet.[26]
Etter vår mening er utelukkelse av personer fra ulike roller, funksjoner og verv ved domstolen på grunnlag av funksjonsevne, klart i strid med CRPD.
CRPD artikkel 13 inneholder naturlig nok ikke en avgrensning av hvilke roller og verv som har rettigheter.
Hvorvidt en person er egnet, må avgjøres i hvert enkelt tilfelle.
Som GC No. 6 viser, er tilretteleggingsplikten etter CRPD artikkel 13 vidtrekkende når det gjelder å sikre lik tilgang til alle roller i rettsapparatet.
5.4 Barnets rett til å uttale seg og bli hørt CRPD artikkel 7
Det er Barnekonvensjonens artikkel 12 som har ført til endring av Barnevernsloven og Barneloven mht. barns rett til å uttale seg og bli hørt.
Barnekonvensjonens artikkel 12
Art 12 1: Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
CRPD artikkel 7 tydeliggjør Barnekonvensjonens artikkel 12. CRPD art. 7 3. presiserer at retten til å uttale seg og bli hørt gjelder barn med nedsatt funksjonsevne, siden «ikke er i stand til» tradisjonelt har blitt tolket som at det er saklig å utelukke på grunnlag av funksjonsevne. Videre er det presisert at ikke bare alder og modenhet, men også funksjonsevne avgjør hvilken tilpasning som er påkrevet for å sikre rettigheten.
3. Partene skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som berører dem, og at deres synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnas alder og modenhet, på lik linje med andre barn, og at de har krav på hjelp tilpasset deres nedsatte funksjonsevne og alder for å kunne utøve denne rettigheten.
Som sitatene fra de aktuelle bestemmelsene i Barneloven og Barnevernsloven viser, er det ikke gjort noen endringer for å sikre samsvar med CRPD artikkel 7.
Spørsmålene som må stilles blir da:
Hvordan tolkes kriteriet: «(ikke) er i stand til»/«(ikkje) er i stand til» i rettspraksis?
Sikres barn at hjelp tilpasses deres funksjonsevne?
For å fremheve mangelen på samsvar med presiseringene i CRPD, har vi understreket de aktuelle formuleringene i lovene.
Barnevernslovens § 1-4
§ 1-4.Barnets rett til medvirkning
Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.
§ 10-2Barns rettigheter i barnevernsinstitusjon
Barn har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet under opphold i barnevernsinstitusjon, jf. § 1-4. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Institusjonen må sørge for at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved andre forhold som vedrører barnet.
Barneloven §§ 29c, 31
§ 29 c. Stillinga til verja
Verja kan ikkje reise slektskapssak for ein person under verjemål som har fylt 15 år, utan samtykke frå personen med mindre personen ikkje er i stand til å forstå kva eit samtykke fører med seg.
§ 31 Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
Samsvar med CRPD må vurderes ved innføring og endring av lover, i mandater for utredning av lovverk og politikk
Vi erfarer hele tiden at lovendringer, offentlige utredninger av nytt lovverk, politikk, reformer, stortingsmeldinger, planer og andre styringsdokumenter ikke hensyntar funksjonshemmedes menneskerettigheter, og at CRPD ikke engang er nevnt, verken i mandat eller i utredning. Derimot konstaterer vi at konvensjonene i MR-loven blir lagt til grunn.
Eksempler av nyere dato er endring av barneloven og barnevernsloven.
Vi vil trekke frem strafferettsområdet som et særlig bekymringsfullt område når det gjelder å utelate CRPD. Både fra LDO, SO og NIMs årsrapport for 2022 pekes det på brudd på funksjonshemmedes menneskerettighetene. Norge har også fått kritikk i mange år for bruk av isolasjon.
Eksempler er Meld.St. 39 (2020-21) Kriminalomsorgsmeldingen – fremtidens kriminalomsorg og straffegjennomføring. CRPD er nevnt en gang, men verken i forhold til soningsforhold for utviklingshemmede eller gruppen som kalles innsatte med psykisk lidelser.
Det kan synes som JD ikke har forstått at sistnevnte gruppe faktisk tilhører kategorien funksjonshemmede og dermed er omfattet av CRPD.
Temaer som isolasjon og tvungent psykisk helsevern behandles som om CRPD ikke finnes.
Et av de tydeligste eksempler på at CRPD blir direkte avfeid og ikke respektert, finner vi i NOU 2014:10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, som fortsatt legger premisser for politikken på dette området.
«CRPD ikke kan være til hinder for dagens regelverk om utilregnelighet, fordi CRPD ikke gir nye rettigheter.»
Med en slik forståelse, vil man også kunne fastholde at CEDAW ikke rokker ved «de grunnleggende og tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer» om menns rett til å bestemme over kvinner på ulike områder. CEDAW gir ikke nye rettigheter, men likevel fant man det påkrevet å presisere kvinners selvsagte universelle rettigheter i egen konvensjon.
Tvangslovutvalget velger i likhet med Tilregnelighetsutvalget å vektlegge EMK og EMD fremfor CRPD i NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten .
Utvalget erkjenner flere steder i gjennomgangen av rettspraksis fra EMD jf. kap. 7, at rettspraksis er under endring, påvirket av nyere FN konvensjoner, dvs. EMDs tolkninger påvirkes av konvensjoner som ikke gir nye menneskerettigheter, men kun presiserer at universelle menneskerettigheter faktisk er universelle. Men som utvalget finner, omfatter denne innrømmelsen først og fremst Barnekonvensjonen, jf. s. 171:
EMD har i senere praksis lagt vekt på Barnekonvensjonen og Barnekomiteens tolkning av den. Det er dermed ikke gitt at EMD ville kommet til samme resultat i dag som den gang.
Som vi skriver i vårt høringssvar til NOU 2019:14:
Med denne erkjennelsen blir det uforståelig at utvalget kan basere seg på EMD og feier til side CRPD, som er den nyeste og eneste konvensjonen som tar utgangspunkt i vår tids syn på mennesker med funksjonsnedsettelser, og legger det til grunn for tydeliggjøring av funksjonshemmedes menneskerettigheter.
Det er grunn til å minne om at også menneskerettigheter er barn av sin tid. Selv om EMK artikkel 5 e) også legitimerer innesperring av løsgjengere, har Norge funnet det nødvendig å avskaffe slik lovgivning som er i utakt med dagens menneskesyn
Behov for gjennomgang av lovverket for å avskaffe uverdig, diskriminerende og stigmatiserende begrepsbruk
Lovverket bærer tydelig preg av fortidens menneskesyn ved at mange lover bruker uverdig, stigmatiserende og diskriminerende begreper og formuleringer.
Lovverket er åpenbart gjennomgått for å luke ut ord og begreper om andre grupper i årenes løp. Vi kan derfor ikke se noen saklig grunn til å behandle borgere med funksjonsnedsettelse på en mer nedverdigende måte enn alle andre.
Vi har allerede sitert fra disse lovene som utgjør verstingene i lovverket:
1. Den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden, plikter å erstatte den skade han volder for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Var skadevolderen selvforskyldt brakt i en forbigående tilstand som nevnt, har han det ansvar som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler.
§ 17-6. (avskjæring av innsigelser fra hjemmelsperson)
Overfor den som i god tro har registrert en rettighet stiftet ved avtale med den som ifølge registeret er forsikringstaker, kan det ikke gjøres gjeldende at vedkommendes råderett bygger på et ugyldig rettserverv. Dette gjelder likevel ikke dersom ugyldigheten skyldes falsk, forfalskning, sinnssykdom, grov tvang som nevnt i avtaleloven § 28, mindreårighet eller vergemål med fratakelse av rettslig handleevne.
Vi har påpekt behov for språkendring i våre høringssvar til forslag om lovendringer, men opplever at lovutvalg i liten grad er villig til å endre fordomsfullt språk.
Norges svar til CRPD-komiteen om tolkningserklæringenes betydning i norsk rett:
When it comes to the interpretive declarations, the declarations has no bearing on the legal status on the Convention in Norwegian law, nor how the Convention is followed up by Norwegian authorities, including municipalities. Finally, it is also important to note that the CRPD is used more often than CEDAW in national court, even though CEDAW is incorporated into the Human Rights act.
HR-2016-1286-A
Norge har avgitt en særskilt erklæring til artikkel 14, bygget på den forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling «når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier.
HR-2016-2591-A
Norges forpliktelser etter CRPD artikkel 12, endrer ikke vergemålslovens klare regel om at rettslig handleevne i økonomiske forhold kan fratas fullt ut. Det vises særlig til tolkningserklæringen som ble avgitt fra norsk side i tilknytning til ratifikasjonen av konvensjonen i 2013. Der forutsettes det at fratakelse av rettslig handleevne er i samsvar med konvensjonen. Uttalelser fra konvensjonsorganet CRPD-komiteen som går i annen retning, kan ikke tillegges avgjørende vekt.
HR-2016-1286-A Heller ikke FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne er til hinder for bruk av tvang etter psykisk helsevernloven. Det vises til rettssikkerhetsgarantiene i loven og formålet med tvangen i et tilfelle som dette.
Norges forsvar for å avgi Tolkningserklæringer
Prop 106 S (2011-2012 Ratifisering
S. 16: FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur har også i enkelte uttalelser gitt uttrykk for at tvangsinnleggelse og tvangsbehandling kan være i strid med konvensjonen.
S. 16: Andre stater som har ratifisert konvensjonen, støtter ikke de mer vidtgående rettsoppfatninger som har vært gjort gjeldende av FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur
Land med tolkningserklæringer
14 land til art 12 – NB: flere har likevel ratifisert tilleggsprotokoll
37.Thirteen States parties to the Convention have issued reservations and declarations upon ratification or accession, with the intention of limiting the implementation of article 12 and other related articles. According to article 19 of the Vienna Convention on the Law of Treaties and article 46 of the Convention itself, reservations and declarations incompatible with the object and purpose of the Convention are not permitted.
Given the centrality of article 12 to the enjoyment and exercise of all rights set out in the Convention, such restrictions clearly contradict the object and purpose of the Convention, as they hinder and/or deny the full and equal enjoyment of all human rights and fundamental freedoms by all persons with disabilities.
Kilde: A/HRC/37/56 Report of the Special Rapporteur on the rights of persons with disabilities
44. Article 16, paragraph 1, of the International Covenant on Civil and Political Rights already requires the recognition of legal personality of persons with disabilities. The implementation of the obligations contained in article 12, paragraphs 2, 3, 4 and 5, of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities, on the other hand, requires a thorough review of both civil as well as criminal legislation containing elements of legal competence.
45. In the area of civil law, interdiction and guardianship laws should represent a priority area for legislative review and reform. Legislation currently in force in numerous countries allows the interdiction or declaration of incapacity of persons on the basis of their mental, intellectual or sensory impairment and the attribution to a guardian of the legal capacity to act on their behalf.
Whether the existence of a disability is a direct or indirect ground for a declaration of legal incapacity, legislation of this kind conflicts with the recognition of legal capacity of persons with disabilities enshrined in article 12, paragraph 2.
49. Legislation authorizing the institutionalization of persons with disabilities on the grounds of their disability without their free and informed consent must be abolished. This must include the repeal of provisions authorizing institutionalization of persons with disabilities for their care and treatment without their free and informed consent, as well as provisions authorizing the preventive detention of persons with disabilities on grounds such as the likelihood of them posing a danger to themselves or others, in all cases in which such grounds of care, treatment and public security are linked in legislation to an apparent or diagnosed mental illness.
«States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application«
FNs spesialrapportører på helse og på funksjonshemmedes rettigheter 2015
«The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria. The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted».
FNs Spesialrapportør på funksjonshemmedes menneskerettigheter 2019
Avsluttende uttalelse etter besøk i Norge, 11.10.19: I denne forbindelse oppfordrer jeg Regjeringen sterkt til å sørge for at den inneværende prosessen for lovendring garanterer at psykisk helsevern og sosiale tjenester ytes på grunnlag av fritt og informert samtykke. Jeg vil også gjenta min anbefaling om at Norge trekker sin fortolkende erklæring av artiklene 14 og 25 i CRPD.
“Guidance on community mental health services: promoting person centred and rights based approaches”, 10. Juni 21
ØSK-kom CO 2013 Norge
19. The Committee is concerned about the high frequency of compulsory treatment and confinement within the mental-health system of persons with psychosocial disabilities, and the inadequate legal framework regulating the application of coercive treatment (art. 12).
It also recommends that the State party incorporate into the law the abolition of the use of restraint and the enforced administration of intrusive and irreversible treatments such as neuroleptic drugs and electroconvulsive therapy.
Council of Europe
CoE HC 2015 art 14/25
The Commissioner calls on Norway to reform legislation on involuntary placements in a way that it applies objective and non-discriminatory criteria which are not specifically aimed at people with psycho-social disabilities.
Medical treatment should be based on free and fully informed consent with the exception of life-threatening emergencies when there is no disagreement about the absence of legal capacity
Hva sier CoE HC art 12?
The new Guardianship Act, which entered into force in 2013, still enables substituted decision-making and plenary guardianship with reference to psychosocial and intellectual disabilities. This is not in line with CRPD Article 12.
Kilde: Report by Nils Muižnieks, Commissioner for Human Rights of the CoE, Visit to Norway 2015
2. The overall increase in the use of involuntary measures in mental health settings mainly results from a culture of confinement which focuses and relies on coercion to “control” and “treat” patients who are considered potentially “dangerous” to themselves or others.
Indeed, the notion of risk of harm to oneself or others remains a strong focus in justifications for involuntary measures across Council of Europe member States, despite the lack of empirical evidence regarding both the association between mental health conditions and violence, and the effectiveness of coercive measures in preventing self-harm or harm to others. Reliance on such coercive measures not only leads to arbitrary deprivations of liberty but, being unjustified differential treatment, it also violates the prohibition of discrimination.
Deltakere i debatten om den rettspsykiatriske sakkyndige erklæringen i Breivik-saken har dels vært uenige i konklusjonen om utilregnelighet, dels har de reist spørsmål om de norske utilregnelighetsreglene er for vide og bør endres.
Begge disse tilnærmelsene har som siktepunkt samfunnets behov for å kunne straffe Anders Behring Breivik som har kunnet planlegge og gjennomføre en forbrytelse av slike dimensjoner.
Erklæringen aktualiserer imidlertid også et annet perspektiv som har vært lite fremme og som i utviklingens medfør er blitt stadig mer påtrengende: Utilregnelighetsreglene inngår i en omfattende og diskriminerende lovgivning av mennesker med alvorlige psykososiale funksjonshemninger som psykoser er. Denne lovgivningen har sitt mest destruktive utslag i tvangspsykiatrien som årlig rammer tusenvis av mennesker ved å frakjenne dem autonomi, selvbestemmelse og ansvarlighet og krenke deres menneskeverd- og rettigheter.
Debatten i Breivik-saken har vist at diskrimineringen av mennesker med alvorlige psykososiale lidelser også på strafferettens område er særlig omfattende i Norge gjennom lovfestingen av det såkalte biologiske prinsipp som utilregnelighetsreglene hviler på. Jeg hører med blant dem som har vanskelig for å se at Breivik kan ha vært psykotisk på gjerningstidspunktet, men i denne sammenheng er det nok for meg å konstatere at en slik konklusjon nettopp er egnet til å illustrere det uholdbare i den strafferettslige diskrimineringen av mennesker med alvorlig svikt i sin psykososiale funksjonsevne. Det virker jo uforståelig at ikke Breivik skal holdes ansvarlig for ugjerningen i tråd med sin selvoppfatning.
For å bekjempe den paternalistiske fordomsfullhet gjeldende lovgivning med sine dehumaniserende virkninger springer ut av, må særlovgivningen avvikles, også innenfor strafferetten. Dette tilsies dessuten av utviklingen i de internasjonale menneskerettigheter, især av CRPD – konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder også mental/psykososial funksjonsevne, i kraft fra 2008.
Norge er ikke blant de mer enn 100 land som hittil har ratifisert konvensjonen. Det er også lite trolig at vi kommer til å ratifisere konvensjonen med den tilknyttete internasjonale klageordningen som kan innebære at vi får avgjørelser mot oss i klageorganet. Som internasjonale solidaritetsprosjekter står dessverre ikke menneskerettsinstrumentene like høyt i kurs som de en gang gjorde.
Etter CRPD artikkel 12 har mennesker med nedsatt funksjonsevne rettslig handleevne på lik linje med andre på alle livets områder. Dette omfatter rett til å stifte rettigheter og plikter og pådra seg ansvar på linje med andre. Det er ikke oppstilt unntak for mennesker med alvorlige psykososiale funksjonshemninger som psykoser er. Konvensjonen bygger i utgangspunktet på en modell for å sikre funksjonshemmede den støtten de trenger for å kunne utøve sin rettslige handleevne. Etter artikkel 14 i konvensjonen kan frihetsberøvelse ikke i noe tilfelle begrunnes i funksjonshemningen, men må i tilfelle skje på samme grunnlag som for andre.
Det er ikke lett å se at den diskriminering som ligger i utilregnelighetsreglene, lar seg forsvare i forhold til CRPD. Til det grunnleggende spørsmål om strafferettslig ansvarlighet, sier FNs høykommissær for menneskerettigheter om konvensjonen – Menneskerettightesrådet tiende sesjon, A/HCR/10/48, 26. januar 2009:
«På strafferettens område krever anerkjennelsen av rettslig handleevne [legal capacity] for personer med funksjonshemninger at et forsvar basert på strafferettslig uansvarlighet med grunnlag i en mental eller intellektuell funksjonshemning, må avskaffes. I stedet må det anvendes funksjonshemningsnøytrale normer om lovbruddets subjektive elementer, som tar i betraktning den individuelle tiltaltes situasjon.»
Som det fremgår av høykommissærens uttalelse, er det ikke funksjonshemningen i seg selv, men spørsmål knyttet til det subjektive element ved lovbruddet som må være avgjørende. Spørsmålet vil altså for eksempel være om det er handlet med forsett/overlegg. I mange tilfeller vil personer med alvorlige psykososiale lidelser som begår straffbare handlinger, ha handlet forsettlig – vært klar over at de begikk en straffbar handling. Har de vært ikke vært klar over hva de gjorde, vil de i likhet med alle andre måtte frifinnes for straff.
Det er ikke første gang spørsmålet tas opp. Allerede i 1983 ble det reist av Norsk forening for mental helse – som jeg den gang var advokat for – i en høringsuttalelse om nye strafferettslige særreaksjoner. Og vinteren 2011 ble det tatt opp av Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling i en høringsuttalelse til et forslag om utvidelse av virkeområdet for strafferettslige særreaksjoner for utilregnelige. Det er nå på høy tid at utilregnelighetsreglene utredes.
Når mennesker med alvorlige psykososiale lidelser anerkjennes som strafferettslig ansvarlige, oppstår særlige spørsmål om straffens innhold, hva slags straff som skal ilegges og hvordan soningen skal skje. Det sier seg selv at Kriminalomsorgen må ha et apparat som kan gi forsvarlig behandling eller hjelp til alle uavhengig av funksjonshemning eller sykdomsbilde.
Samtidig må det selvfølgelig finnes regler som fanger opp farlige mennesker som har begått straffbare handlinger, men som ikke kan straffes. I dag er det bare mennesker med alvorlige psykososiale lidelser som – endog uten å ha begått straffbare handlinger – kan innesperres på ubestemt tid ut fra antakelser om farlighet. Også dette er en uakseptabel diskriminering.
Enhver innesperring av hensyn til samfunnsvernet må besluttes av en domstol ut fra de beviskrav som gjelder i strafferetten. Og samfunnsvernet må utelukkende forvaltes av Kriminalomsorgen. Det må nå, etter mer enn 150 år, bli slutt på at dette også ivaretas av det psykiske helsevernet. Denne oppgaven har forkludret grensen mellom helseomsorg og vokteroppgaver og ikke bare bidratt til å bringe det psykiske helsevern i vanry, men også til stigmatisering av hele denne gruppen av funksjonshemmede.
[1] I 2000 fant det sted en styrking av status til FNs Standardreglers da FNs menneskerettighetskommisjon (UN Commission on Human Rights) slo fast i resolusjon 2000/51 at reglene skal anerkjennes som en dimensjon av menneskerettigheter. Dette førte ikke til noen realitetsendring.
[2] Peter Hjort på oppdrag fra daværende Rådet for funksjonshemmede: Et samfunn for alle – men hvem har ansvar for det?Intervjuer med 7 departementer og FFO.
[3] Undertegnede sammen med Knut Prytz, rådgiver i Sosial- og Helsedirektoratet utarbeidet på oppdrag fra direktoratet: Opplæringsprogram for saksbehandlere i departementene i FNs Standardregler for like muligheter for funksjonshemmede.
[4] Men først i 2009 CESC GC No. 20, p 28. 2009, endres definisjonen av diskriminering på grunnlag av disability i samsvar med CRPDs definisjon.
[5] Brev fra BLD 28.1.2014 Ref.: 12/3030, til FFO, SAFO og Stopp Diskrimineringen
Svar på spørsmål om inkorporering av CRPD i norsk lovgivning
[6] Prop 106 S (2011-2012) Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne
[7] Legal Opinion on Article 12 of the CRPD, 2008, fra 31 menneskerettseksperter fra 16 land: https://disability-studies.leeds.ac.uk/wp-content/uploads/sites/40/library/legal-opinion-LegalOpinion-Art12-FINAL.pdf
[8] A Comprehensive and Integral International Convention on Protection and Promotion of the Rights and Dignity of Persons with Disabilities – Norway’s views
SECOND EUROPEAN CONFERENCE OF MINISTERS RESPONSIBLE FOR INTEGRATION POLICIES FOR PEOPLE WITH DISABILITIES. Malaga, Spain, 7-8 May 2003
[10]Norway clarified its position. Everyone has rights; rights are inherent. It supported 9(a) and acknowledged that in certain cases, for certain people, 9(c) is needed. Just as a newborn baby has legal rights, but must mature into legal capacity, there are situations where an adult’s legal capacity may be compromised by a disability. For example, an unconscious person needs someone to look after her/his interests, raising the question: Does this person have legal capacity? http://www.un.org/esa/socdev/enable/rights/ahc5sum25jan.htm
McSherry, Bernadette (2012): ‘Legal capacity under the Convention on the Rights of Persons with Disabilities’ (2012) 20 Journal of Law and Medicine 22–27. PubMed PMID: 23156644.
Series, Lucy (2015): ‘Legal capacity and participation in litigation: Recent developments in the European Court of Human Rights’ (2015) 4 European Yearbook of Disability Law 103–128.
Flynn, Eilionóir and Anna Arstein-Kerslake, ‘State Intervention in the Lives of People with Disabilities: The Case for a Disability Neutral Framework’ (2017) 13 International Journal of Law in Context 1, 39.
Keene, Alex Ruck (2016): ‘Powers, defences and the ‘need’ for judicial sanction’ (2016) Elder Law Journal 244; Gooding, Piers and E. Flynn (2015): ‘Querying the Call to Introduce Mental Capacity Testing to Mental Health Law: Does the Doctrine of Necessity Provide an Alternative?’ (2015) 4 Laws 245–271.
[16] Sentrale kilder er Statens 1. rapport om CRPD og Prop. 141 L (2021-22) Endringer i vergemålsloven
[18] General comment No. 6 (2018) on equality and non-discrimination CRPD artikkel 5. Under bokstav G er pliktene etter 13.1 og 13.2 beskrevet utførlig.
Oslo, 27.4.2023, Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen
Kort om vårt erfarings- og kunnskapsgrunnlag
Stopp Diskrimineringen har i mange år fulgt utviklingen når det gjelder hvilke konsekvenser politiets maktmiddelbruk har for funksjonshemmede, både internasjonalt og nasjonalt.
Bildet er entydig både i Norge, USA, Canada og Storbritannia:
den minoriteten som er mest utsatt (overrepresentert) for å bli skutt og drept av politiet, er funksjonshemmede.[1] Anslagene varierer fra 30 til 50 % av de drepte, utdypet under tiltak 10.7 nedenfor. I Norge gjelder dette 100 %.
Videre har vi i flere år bidratt i PHS Videreutdanning i kulturforståelse og mangfold.
Her møter vi politifolk med kort og lang fartstid. Et sentralt tema er holdninger til funksjonshemmede.
Vi får hele tiden bekreftet at politiet har veldig lite kompetanse til hjelp i møte med innbyggere med nedsatt funksjonsevne, at de føler seg svært usikre på hvordan de skal kommunisere og håndtere ulike situasjoner hvor de møter personer i ulike roller som fungerer på en annen måte enn det som er forventet (som følge av f.eks. kognitive, psykososiale og andre funksjonsnedsettelser/funksjonshemninger.
Stopp Diskrimineringen er ekspert på funksjonshemmedes menneskerettigheter, herunder FNs konvensjon CRPD.
Utvalget gir en kort omtale av noen aktuelle artikler i CRPD, men gjør en grov feilslutning om personkretsen som er omfattet av CRPD. Utvalget skriver s. 47:
CRPD inneholder dermed flere bestemmelser som kan være relevante for politiets bruk av makt overfor personer med psykiske lidelser. Den setter imidlertid bare skranker ved maktbruk overfor personer som har en langvarig funksjonsnedsettelse.
Følgelig konkluderer utvalget med at personer som er i krise, kan falle utenfor CRPD.
Dette medfører ikke riktighet, og beror trolig på en misforståelse om at det som tradisjonelt er blitt betegnet som psykisk sykdom, lidelse osv., ikke faller inn under definisjonen av funksjonsnedsettelse/funksjonshemning.
CRPD er ikke basert på en slik medisinsk tenkemåte. Tvert imot, er det denne tenkemåten som utfordres, siden den har begrunnet utstrakt forskjellsbehandling og maktbruk fra statenes side. CRPD avviser psykiatriens diagnosebaserte påstander om farlighet. I tråd med moderne begrepsbruk og tenkemåte, defineres denne gruppen som personer med antatt eller faktisk psykososial funksjonshemning[2], samtidig som biologiske årsaksmodeller avvises.[3]
Vi har kommentarer til flere av Maktmiddelutvalgets forslag til tiltak.
Bevæpningsmodell
Stopp Diskrimineringen støtter mindretallets syn på bevæpningsmodell.
Det er svært bekymringsfullt at utvalgets flertall går inn for generell bevæpning med skytevåpen.
Utvalget poengterer flere steder selv at det mangler kunnskapsgrunnlag for å kunne konkludere med at det er en økning i antall hendelser som utgjør risiko:
Sitat fra s. 106-107:
Bevæpningsutvalget stilte spørsmål ved alvorlighetsgraden ved majoriteten av psykiatrioppdragene, og kom blant annet til at det er «få oppdrag som er beheftet med særlig risiko». Maktmiddelutvalget kjenner ikke til noe nytt kunnskapsgrunnlag som tilsier at situasjonen er annerledes i 2022, utenom at det fremgår av politiets trusselvurdering at det er «sannsynlig at det vil bli en økning i voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom».
Utvalget skriver videre om økning av antall psykiatrioppdrag som følge av endringer i loven om psykisk helsevern i 2017:
Det er lite som tilsier en tydelig årsakssammenheng mellom lovendringen og økningen i antall oppdrag som politiet registrerer, og det kan være mange andre årsaker til økningen i antall oppdrag.
Vi deler utvalgets bekymring for markant økt antall tvangsinnleggelser og økt antall dommer på tvungent psykisk helsevern siden lovendringen 2017. Dette faktum motsier imidlertid påstander fra noen fremtredende psykiatere i offentligheten, om at lovendringen har gjort det vanskeligere å ta i bruk tvang.
For oss er dette viktig å fremheve, fordi Norge ligger på Europatoppen i tvangsbruk, og har gjentatte ganger blitt kritisert av FN for brudd på FN konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter, CRPD.
CRPD forbyr bruk av tvang basert på diagnose/funksjonsnedsettelse.
Til tross for at utvalget tydelig erkjenner manglende kunnskapsgrunnlag, lander flertallet på en konklusjon om at politiet trenger permanent bevæpning.
Til støtte for dette, bygges det kun på løse antakelser om at det er og vil bli flere farlige personer og situasjoner– ikke på fakta som kan støtte en slik konklusjon.
Oppdrag for helsevesen, psykiatrioppdrag, må aldri begrunne bevæpning.
Som mindretallet påpeker, krever dette andre tiltak.
Når noen blir drept i Norge i møte med politi, tilhører de denne befolkningsgruppen.
Myten om «de farlige» koster menneskeliv
Myten om at det finnes farlige: mennesker som er syke pga. farlige diagnoser, er seiglivet og koster liv i alle land i verden. De siste 8 årene har det kostet ett liv i året i Norge.
Det skremmende er at kravet fra politiet om generell bevæpning er basert på denne myten om «de farlige syke». Slike mennesker finnes ikke andre steder enn i bøker og filmer.
I en kronikk i VG 15.2.2023[4], tar Aina Fraas-Johansen og Kim Edgar Karlsen fra Norsk Psykologforening, et oppgjør med denne myten i forbindelse med KRIPOS sin rapport: Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser.[5]
Forfatterne viser for det første at påstått økning i antall «gjerningspersoner med alvorlig psykisk lidelse», skyldes måten tallene er brukt på, og er i realitetene kun uttrykk for en variasjon over tid.
Siden tallmaterialet KRIPOS bygger på, er hentet fra politiets trusselvurdering, PTV, er det ekstra alvorlig at det skapes et fullstendig feilaktig bilde av utviklingen over tid.
Som forfatterne slår ettertrykkelig fast:
Sjansen for å bli drept av en person med alvorlig psykisk lidelse i Norge i 2022 var omtrent en til en million.
Videre tar de for seg selve farlighetsfenomenet, og viser at vi har lenge visst at dette bygger på helt feil faktagrunnlag. De farlige syke finnes ikke, men derimot finnes det en rekke risikofaktorer som opererer sammen og forsterker risiko for vold:
I en stor offentlig utredning slo det såkalte Olsenutvalget i 2010 fast at mennesker med samtidig ruslidelse og alvorlig psykisk lidelse har forhøyet risiko for rusrelatert vold. Men at drap ikke kan forklares ut fra én årsaksfaktor alene.
Utvalget presiserte at mennesker med psykiske lidelser oftere enn friske også har andre risikofaktorer som at de er unge menn uten arbeid, at de oftere har rusmiddelproblemer, eller at de har vært ofre for vold.
Jo grundigere man vurderer alle forhold, desto mindre forskjell ser man mellom mennesker som utøver vold med eller uten alvorlige psykiske lidelser.
Her må det også tilføyes, at store psykiske problemer aldri kommer av seg selv, men alltid har sin årsak i utenforliggende omstendigheter, for eksempel som følge av at man har vært utsatt for vold og eller overgrep. Med andre ord, hvilke risikofaktorer som følger av hverandre, er ukjent og vil variere. Å skille ut «alvorlige psykiske lidelser» som årsaksforklaringer, slik PTV og KRIPOS gjør, tjener kun til å opprettholde myten om at det finnes et biologisk kjennetegn i noen mennesker som gjør dem farlige.
KRIPOS bruker tallene som grunnlag for forebygging, noe som i seg selv forsterker troen på at det er mulig å identifisere og predikere potensielle voldsutøvere på grunnlag av diagnose.
Dette har blitt tilbakevist med fakta i mange år, nylig i et intervju med professor og overlege i psykiatri, Tom Palmstierna, i rop.no. [6] Palmstierna viser bl.a. til at selv om andelen menn som dreper sine partnere er mange ganger så stor, setter man ikke inn generelle tiltak mot menn.
– Generelle tiltak basert på en generell risikovurdering av alle personer med rus og psykiske lidelser er umoralsk og lite samfunnsnyttig. Spørsmålet er heller; Hvordan kan vi gjøre risikovurderinger uten å bruke unødvendig innsats overfor en unødvendig stor populasjon.
– Faktorene er de samme for en normal populasjon, som for mennesker med psykiske lidelser.
Resonnementet til Palmstierna er at risikovurderinger kun er meningsfulle å gjennomføre i utvalgte populasjoner hvor det er historikk med alvorlig vold. Samtidig peker han på at det er vesentlig å treffe forholdsmessige tiltak overfor risikopopulasjonen.
– Vi vet at tidligere voldshistorikk er en risikofaktor, ikke rus og psykiske lidelser i seg selv. Så ser vi at levekår og bolig er av stor betydning for hvordan det går med denne gruppen. Jeg vil si at god behandling og ordnede boforhold er viktige forebyggende tiltak, oppsummerer Palmstierna.
Våpeneffekten må tas på alvor
Som mindretallet peker på, er det i nesten alle situasjonene klart for politiet på forhånd at det gjelder oppdrag der noen trenger hjelp, dvs. er i krise, og eller truer med å ta livet av seg,
Et skytevåpen i en slik situasjon er alltid livsfarlig.
Maktmiddelutvalget presenterer funn fra internasjonal forskning som viser at tilstedeværelse av skytevåpen i seg selv eskalerer situasjonen. Dette gjelder også elektrosjokkvåpen, og det anbefales derfor å bære disse skjult. Tallene er entydige på at sjansen for at noen blir skadet eller drept øker med tilstedeværelsen av de farligste maktmidlene, dvs. våpeneffekten.
For oss er det helt uforståelig at slike funn ikke tas på alvor og legger premisser for konklusjonene og anbefalingene.
Som påpekt innledningsvis, er det funksjonshemmede som blir drept i møte med politiet.
Når dette ikke kommer frem i særlig grad i offentligheten, vet vi fra USA, UK og Canada, at det skyldes at ofrene får skylden selv, dvs. deres diagnoser blir brukt som årsaksforklaring til at maktmidler tas i bruk og at det ender med døden.
Det er også dette som skjer i Norge, og er årsaken til at det ikke blir store masseprotester mot politiets drap på uskyldige mennesker.
Istedenfor å bruke psykiatriske diagnoser som begrunnelse for å bære våpen, må kjennskap til slike diagnoser når politiet rykker ut på helseoppdrag, brukes som advarsel mot å håndtere situasjonen som om det skulle foreligge en terrorsituasjon.
Bevæpnet politi er det mest skremmende som kan møte mennesker som er i krise og som er psykisk ustabile, og sjansen for at situasjonen eskalerer er enormt stor.[7]
Fra USA vet vi at svært mange mennesker nå er livredde for å ringe 911, siden møter med politiet svært ofte ender med at personen som trenger hjelp, blir drept eller skadet.[8]
Mennesker som selv vet at de kan komme i en krisesituasjon, lager avtaler om å ikke ringe nødnummeret.
Denne utviklingen frykter vi for å få i Norge, dersom vi får bevæpnet politi.
Vi vet ingen ting om hvordan det står til med tilliten til politiet blant de som er i målgruppen for psykiatrioppdragene. PODs innbyggerundersøkelser om tillit til politiet fanger ikke opp denne gruppen i befolkningen som det er størst grunn til å tro lever i frykt for å møte politi. Vi vet de finnes og at de har grunn til å frykte møter med politi. Som utredningen viser, er det mange slike oppdrag, og ofte bistår politi med både tvangsmedisinering og tvangsinnleggelse.
10.4 Politiets bruk av spyttbeskytter
Stopp Diskrimineringen vil minne om at funksjonshemmede har dødd som følge av bruk av spyttbeskytter/spyttemaske. Det er særlig folk med angst og astma som er i fare. Sitat fra BBC oppslag om Prude-saken 3.9.2020:
In recent years, they have been scrutinised as a factor in the deaths of several detainees in the US and other countries.[9]
10.5 Økt fokus på barn og sårbare grupper i politiutdanningen og
10.6 Økt fokus på barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen
Stopp Diskrimineringen merker seg at til tross for at utvalget erkjenner behovet for økt kompetanse om «håndteringen av psykisk syke i etaten», står utvalgets anbefaling ikke i stil med de farlige konsekvensene fraværet av kompetanse faktisk innebærer.[10]
Utvalget anbefaler at: «Politihøgskolen vurderer om det er plass» i politiutdanningen og vedlikeholdstreningen til økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper.
Vi vil minne om at Norge har forpliktelser etter CRPD til å sikre opplæring av politi og andre aktører som møter funksjonshemmede i ulike situasjoner, jf artiklene 8, 13 og 16. Nedenfor gjengir vi CRPD-komiteens bekymring og anbefalinger til Norge i 2019 til artikkel 8 og 16:
Bevisstgjøring (art. 8)
13. Komiteen er bekymret over forekomsten av negative stereotypier, fordommer og språk om mennesker med nedsatt funksjonsevne. Komiteen er også bekymret over mangelen på helhetlige og innovative offentlige bevisstgjøringsprogrammer om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
14. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten, i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, utvikler og gjennomfører nyskapende offentlige bevisstgjørings- og utdanningsprogrammer for media, offentlige tjenestemenn, dommere og advokater, politiet, sosialarbeidere og allmennheten, med sikte på å øke bevisstheten om og fremme menneskerettighetsmodellen for funksjonsnedsettelse, og bekjempe negative stereotypier, fordommer og språk om mennesker med nedsatt funksjonsevne i samfunnet, herunder inkludering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet.
Frihet fra utnytting, vold og misbruk (art. 16)
27. Komiteen er bekymret over:
(a) Mangelen på opplæring for familier, omsorgsytere, helse- og omsorgspersonell og representanter for politi og påtalemyndighet når det gjelder å gjenkjenne alle former for utnytting, vold og misbruk mot mennesker med nedsatt funksjonsevne,
28. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten treffer tiltak for å:
(a) Sørge for regelmessig opplæring for familier, omsorgsytere, helse- og omsorgspersonell og representanter for politi og påtalemyndighet når det gjelder å gjenkjenne alle former for utnytting, vold og misbruk, JD,HOD
Det er åpenbart et stort behov for å øke politiets fagkompetanse knyttet til funksjonsvariasjon hos innbyggerne. I tillegg til å styrke kompetansen i utdanning og vedlikeholdstrening, vil vi understreke at hele politietaten trenger et kompetanseløft.
Det er derfor med stor bekymring vi merker oss at funksjonshemmede ikke er eksplisitt identifisert i PODs handlingsplan som en målgruppe for faglig kompetanseheving.
Kompetansen må også inkludere Norge forpliktelser til å ivareta funksjonshemmedes menneskerettigheter; en kompetanse vi vet mangler i hele etaten.
I tråd med CRPD, må funksjonshemmede eksperter involveres i kompetansebygging.
10.7 Registrering av og rapportering om maktmiddelbruk
Stopp Diskrimineringen støtter utvalgets forslag om registrering av og rapportering om maktmiddelbruk.
Det er svært bekymringsfullt at slike data ikke foreligger, og at det er nødvendig å måtte komme med en slik anbefaling, 6 år etter Bevæpningsutvalgets utredning i 2017.
Vi merker oss at utvalget mottok et Statistikknotat utgitt 11. mars 2022 fra POD:
om i hvilket omfang det er registrert at det norske politiet benyttet skytevåpen som maktmiddel i perioden 2009 – 2021, samt antall personer som ble skadet eller døde som følge av at politiet brukte skytevåpen.
Utvalget skriver på s. 83
I fravær av tilfredsstillende oversikter over politiets bruk av øvrige maktmidler enn skytevåpen, og det heller ikke er utført andre studier om dette, valgte utvalgsleder å gjennomføre en egen spørreundersøkelse for å belyse problemområdet
Og videre under kap. 10.7, s. 223:
Politidirektoratet har ikke kunnet presentere for utvalget tall om bruk av andre maktmidler enn skytevåpen. Dette har gjort det svært vanskelig for utvalget å gjøre gode vurderinger av bruken av de øvrige maktmidlene.
Vi mener det er lite tillitvekkende at denne type data ikke er på plass allerede. Det bør være en selvfølge for å opprettholde legitimitet, tillit og kontroll, at alle typer maktmiddelbruk overfor borgerne registreres og rapporteres.
Samtidig er vi ikke overrasket, siden vi vet fra andre land som USA og Canada, at det er tilfeldig hvilke data som finnes, og at mediene derfor har spilt en svært viktig rolle i å fremskaffe data og publisere statistikk over bl.a. antall drepte i møtet med politiet, fordelt på kjennetegn ved ofrene som alder, hudfarge og funksjonsevne, samt situasjonskjennetegn.
Ikke minst gjelder dette Washington Post som siden 2014 har publisert statistikk.
Men det var først etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner, WP inkluderte «mental illness» i sin statistikk. En stor svakhet er imidlertid at statistikken kun omfatter mennesker i akutt krise.[11]
Bruk av maktmidler mot funksjonshemmede må registreres
Vi støtter utvalgets forslag:
Det vurderes i hvilken grad det er juridisk og etisk spillerom for å registrere antatt alder, kjønn, etnisitet og eventuell psykisk uhelse om personer som det brukes maktmidler mot. Relevante interesseorganisasjoner involveres i utformingen av ordningen for innsamling av slike informasjonskategorier.
Vi stiller oss imidlertid undrende til at det skulle finnes juridiske og etiske begrensninger som gjør slik registrering umulig. Utvalget selv viser til andre land hvor dette gjøres.
Det er fraværet av fakta og åpenhet om hvem som primært rammes av maktmiddelbruken, som er problematisk, både juridisk og menneskerettslig.
Særlig har mangelen på fakta rammet funksjonshemmede, både i USA og andre land. Fokuset har stort sett vært rettet mot hudfarge og etnisitet, slik at det har gått under radaren at funksjonshemmede er den mest overrepresenterte minoriteten.[12] Som vi har påpekt ovenfor, skyldes dette ene og alene at diagnose tillegges skylden for at gruppen skades og drepes.
Stopp Diskrimineringen vil understreke at det ikke bare er personer med psykososiale funksjonsnedsettelser som er særlig i faresonen for maktmiddelbruk og skudd. Tilstedeværelse av våpen og manglende nødvendig kompetanse på funksjonsmangfold, utgjør en konstant risiko for personer med ulike funksjonsnedsettelser. [13]
Spesielt er personer med kognitive funksjonsnedsettelser utsatt, som utviklingshemmede, autister og folk med andre diagnoser som kan medføre at folk ikke oppfører seg forutsigbart. I Sverige ble en utviklingshemmet gutt skutt og drept.[14] Det samme kan skje i Norge som følge av misforståelser, når livsfarlige våpen er til stede.
Videre vet vi at døve kan være særlig utsatt. Flere døve er blitt skutt i andre land, fordi de ikke reagerer på politiets kommandoer. Jo mer tilspisset en situasjon er, jo større er risikoen for å bli skadet eller drept.
Vi vil til slutt påpeke, at selv om det i Norge kun har vært fokus på etnisk profilering, er det et problem i andre land at funksjonshemmede stoppes på gaten, fordi de opptrer avvikende etter politiets oppfatning og forventning om hva som er normal atferd. Hvorvidt dette er tilfelle i Norge, vet vi ikke, siden det ikke blir registrert. Selvsagt må tolking av atferd stå sentralt i opplæring av politiet, men for å oppnå erkjennelse og bevissthet, kreves registrering.
10.8 Opprettelse av et «maktmiddelråd»
Stopp Diskrimineringen støtter oppretting av et slikt råd.
Vi har ingen forutsetninger for å vurdere de sakene som er behandlet av Spesialenheten. Men i likhet med en rekke fagfolk, er vi svært bekymret over at i alle drapssakene, får politiet medhold i sin håndtering, og diagnosene spiller hovedrollen.[15]
Vi tror alle tiltak som kan øke oppmerksomhet og kompetanse om hvordan politiet bør møte publikum uavhengig av funksjonsevne og andre kjennetegn, er til det gode.
Vi vil understreke betydningen av utvalgets forslag om involvering av sivilt samfunn, og da spesielt funksjonshemmede eksperter.
10.9 Styrket samarbeid mellom politi og psykiatri 227
Stopp Diskrimineringen støtter forslagene fra utvalget, bortsett fra dette:
Adgangen for politiet til å fremme innleggelsesbegjæringer omtales i det reviderte rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet om samarbeid mellom politi og helse.
Vi viser til at Norge først og fremst er forpliktet til å oppfylle menneskerettighetene til funksjonshemmede. Dette er ikke et steg i riktig retning, tvert imot, nok et tiltak som tar norsk lovgivning og praksis på kollisjonskurs med CRPD.
Videre vil vi presisere at et samarbeid ikke må være begrenset til psykiatrien. Både helsevesen generelt og tjenesteapparat for øvrig må trekkes inn.
Ofte kunne fastlege eller annen kontaktperson i tjenesteapparatet avverget eskalering.
Dersom politiet skal unngå å skremme mennesker i krise, må man tenke bredt.
Stopp Diskrimineringen har ytterligere to forslag til tiltak.
Etablere samarbeid med funksjonshemmede eksperter
Til tross for at det er den målgruppen politiet kommer i kontakt med i forbindelse med oppdrag for helsevesen, psykiatrioppdrag, som har størst risiko for å bli skadet eller drept, og ikke minst, som i tillegg brukes som argument for generell bevæpning, konstaterer vi at samarbeid med sivilt samfunn i dag, handler om helt andre målgrupper. Også dette er velkjent fra andre land.
Vi mener det er helt nødvendig at politiet på alle nivåer trekker inn funksjonshemmede eksperter, da ingen andre aktører arbeider med disse problemstillingene.
Kriseforhandler må tas i bruk
Til tross for at utvalget flere steder omtaler bruk av kriseforhandlere, foreslås dette ikke.
Vi merker oss at seksjonsleder i POD, Torgeir Haugen, uttaler til NRK Troms og Finnmark 17.4.23,[16] at det jobbes med å få på plass en kriseforhandler i hvert enkelt politidistrikt.
Vi advarer mot å tenke for snevert på hva slags kompetanse som kan være relevant.
[7] I Klassekampen 31.10.2020 skriver Lars Velsand under overskriften Helsevesenets stormtropper: Dødsstraffen er avskaffet i Norge. Men mennesker blir drept, bokstavelig talt med loven i hånd. Det skjer uten rettssak og dom, og uten noen forsvarer. Det skjedde i Gran på Hadeland for noe over et år siden, og det skjedde på nytt på Bolkesjø i Telemark i forrige måned.
[12] Most Canadians killed in police encounters since 2000 had mental health or substance abuse issues https://www.cbc.ca/news/investigates/most-canadians-killed-in-police-encounters-since-2000-had-mental-health-or-substance-abuse-issues-1.4602916
Politimann banket psykisk syk pasient – fikk likevel tilbake jobben
«Jeg skal skambanke deg», sa politimannen og slo pasienten flere ganger i ansiktet, ifølge vitnene. Få uker etter voldsdommen har han fått jobben tilbake:
Høringsuttalelse til NOU 2022:9 En åpen og opplyst samtale
Til Kultur- og likestillingsdepartementet
Stopp Diskrimineringen leverer med dette vårt høringssvar til NOU 2022:9 En åpen og opplyst samtale. Dette er første gang funksjonshemmede er inkludert i en utredning om ytringsfrihet. Det er gått 20 år siden vi tok opp denne utelatelsen ved høringen om NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde sted. Som det vil fremgå av vårt høringssvar, gjenstår det mye før vi kan si at Norge erkjenner funksjonshemmedes rett til ytrings- og meningsfrihet fullt ut.
Omfanget av utredningen gjør det umulig for oss å kommentere alle forslag som berører oss som borgere på linje med majoriteten. Vi har valgt å konsentrere oss om det som er mest presserende utfra funksjonshemmedes kamp for ytringsfrihet, basert på våre innspill til kommisjonen, Mediemangfoldsutvalget, høringer på Stortinget om medie- og informasjonspolitikk mm. Vi viser til høringssvar fra andre organisasjoner av funksjonshemmede på områder som ikke er dekket i vårt svar.
Vi støtter forslagene som direkte tar opp ytringsfriheten for funksjonshemmede: • Arbeide for å bedre den reelle ytringsfriheten for mennesker med funksjonsnedsettelser ved blant annet: • Å innlemme CRPD i norsk lov. • Mediene må intensivere arbeidet med universell utforming av sine tjenester. Tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsoppdrag (6.8.5). • Mediene bør jobbe for en bredere representasjon av mennesker med funksjonsnedsettelser og andre minoriteter i redaksjonene, både som kilder og internt i redaksjonene (6.8.5, 12.7.2). Mediene bør arbeide systematisk med å øke representasjonen av minoriteter, som mennesker med funksjonsnedsettelser, både som kilder og internt i redaksjonene. • Mediene bør være bevisst på begrepsbruk ved omtale av mennesker med funksjonsnedsettelser. Her kan NRKs arbeid med en ny ordliste for funksjonsmangfold fungere som inspirasjon (6.8.5). • Flere studier av seksuelle minoriteters og mennesker med funksjonsnedsettelsers bruk av ytringsfrihet. (5.7) • Styrke arbeidet med universell utforming og tilgjengeliggjøring av kultur for mennesker med funksjonsnedsettelser (14.8.1.6).
Vi mener imidlertid, at forslagene er utilstrekkelig og for forsiktige ettersom staten har et ansvar for å sikre alle borgere full ytrings- og meningsfrihet. Dette blir kommentert nedenfor. VI tar I tillegg opp tidligere forslag som utredningen ikke har ivaretatt: • CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven • Krav om egen utredning og styrking av kunnskapsgrunnlaget om rammevilkårene for funksjonshemmedes ytringsfrihet, herunder mediepolitikken, og sørge for at funksjonshemmede inkluderes i statlig støttede FoU-tiltak som skal dokumentere underrepresentasjon mv. av minoriteter i media • Krav om at tilrettelegging i Kringkastingsloven må tas inn i Likestillings- og diskrimineringsloven • Staten må utvikle opplæringsprogram for journalister i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner • Handlingsplan mot hets, forakt og hatkriminalitet mot funksjonshemmede • Staten må oppfordre Norsk presseforbund til å ta med funksjonsevne i Vær Varsom-plakaten
Vi har også kommentar til dette forslaget. • Opprette et fast program for forskning på status for ytringsfriheten som viderefører studiene som er gjort i regi av Fritt Ord de siste årene (5.7).
CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven Det er ikke tilstrekkelig å innlemme CRPD i en lov som innebærer at CRPD sidestilles med norsk lov. Denne FN konvensjonen har en særstilling som den eneste konvensjonen som tydeliggjør og tolker universelle menneskerettigheter i et funksjonshemmet-perspektiv. Funksjonshemmede er ikke nevnt i SP, ØSK og EMK, og ble i tiden etter 2. verdenskrig, verken oppfattet som en minoritet på linje med andre minoriteter, eller som en befolkningsgruppe som ble diskriminert1. Vi viser til CRPD, CRPD-komiteens anbefalinger til Norge fra 2019, våre tidligere innspill og diverse høringssvar knyttet til CRPD.
Styrking av kunnskapsgrunnlag Kommisjonen foreslår at det skal opprettes et fast program for forskning på status for ytringsfriheten som viderefører studiene som er gjort i regi av Fritt Ord de siste årene (5.7). Videre foreslås det mer forskning om funksjonshemmede bruk av ytringsfrihet. Vi støtter selvsagt begge forslag, men opplever samtidig at kommisjonen ikke har tatt innover seg vår dokumentasjon i innspillet om hvor systematisk utelatelsen av funksjonshemmede faktisk er, også i Fritt Ords program Status for ytringsfriheten. Kommisjonens egen utredning gir en solid bekreftelse på kunnskapshullet, blindsonen som råder hele dette feltet.
Som vi har påpekt i en rekke innspill til høringer og til tidligere likestillingsministre, er funksjonshemmede ikke inkludert i programsatsinger, kartlegginger og forskning som legges til grunn for den statlige mediepolitikken som f.eks. Status for ytringsfriheten, studier av rammevilkår for ytringsfriheten, blindsoner i medieinnhold og kildebruk mv. Dette fører til at funksjonshemmedes posisjon for å påvirke mediepolitikken er svak. En forutsetning for å endre dette, er oppbygging av faktagrunnlag. Dersom fremtidige studier og rapporter bare skal videreføres, vil skjevhetene i kunnskapsgrunnlaget opprettholdes. Det samme gjelder kartlegging av representasjon. Uten faktagrunnlag, forblir funksjonshemmede usynlige og uten påvirkningsmuligheter. Vi minner om at Europarådet oppfordrer medlemsstatene til å støtte prosjekter om bl.a. medieforskning og innovative tilnærminger for å styrke mediemangfold og ytringsfrihet.
Det er derfor nødvendig å presisere inkludering av funksjonshemmede i både programsatsinger og i alt statlig støttet FoU arbeid. Vi viser til vedlegg med oversikt over utelatelsen.
Lik og uhindret tilgang til informasjon • Mediene må intensivere arbeidet med universell utforming av sine tjenester. Tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsoppdrag (6.8.5). Vi viser til CRPD Komiteens anbefaling 34 som er mer vidtrekkende enn kommisjonens forslag som begrenser seg til mediene: (a) Øker tilgangen til tekniske hjelpemidler og informasjon i tilgjengelige formater egnet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder tilgjengelige nettsider, tegnspråk, teksting, punktskrift, lettlestformat og klarspråk i forbindelse med alle offentlige tjenester, (b) Øker tilgjengeligheten i massemedia, spesielt i direkte kringkastingssendinger, (c) Styrker bestemmelsene i kringkastingsloven for å sikre at kringkastingsselskaper til enhver tid tekster sendingene.
Etter CRPD og EMK skal staten sikre menneskerettighetene gjennom effektiv tilgang på rettsmidler, noe som ikke kan ivaretas med dagens lovgivning. Derfor må krav om tilrettelegging av informasjon, inklusive mediene, nedfelles i Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL, slik at funksjonshemmede kan klage på diskriminering når disse ikke er oppfylt. Manglende tilgang har ingen konsekvens etter kringkastingsloven.
Ytringsfrihet kan ikke realiseres i et vakuum, og det er nettopp dette artikkel 21 i CRPD er en erkjennelse av. Uhindret tilgang til informasjon og kunnskap er en forutsetning for å kunne ta del i den åpne og opplyste samtalen, for å kunne ta et informert standpunkt som igjen er en forutsetning for å påvirke opinion og beslutningstakere. Stopp Diskrimineringen krever at Norge innfrir sin plikt til å sikre full ytrings- og meningsfrihet for alle borgere uavhengig av funksjonsevne. Informasjons- og kommunikasjonshemmede er en stor og sammensatt befolkningsgruppe, og det anslås at nær 1/3 av den voksne befolkningen har nedsatt evne til å lese og nyttiggjøre seg fortløpende tekst, i dette tilfellet kreves dessuten svært god lesehastighet.
Vi er glade for at kommisjonen er tydelig på at tilgjengelighet må defineres som en del av medienes samfunnsansvar. For å sikre at dette faktisk oppfylles, må lovverket styrkes. Den norske mediebransjen, Mediebransjenes Landsforening, Norsk Redaktørforening og NRK har tydelig vist at de ikke har forstått sitt samfunnsansvar ved å avgi kritiske høringsuttalelser til implementeringen av EUs WAD-direktiv jf. Prop. 141 LS (2020-21). De to førstnevnte går til og med så langt å hevde i sine høringssvar at universell utforming går utover medienes ytringsfrihet. Vi minner også om kritiske og fiendtlige oppslag på lederplass i flere store medier, bl.a. Aftenposten2 da forskriften om plikt til universell utforming av IKT trådte i kraft i 2014.
Norske medier har avslørt en svært bekymringsfull holdning til vår ytrings- og meningsfrihet som staten må ta på største alvor.
Bakgrunn for behov for utvidet diskrimineringsvern Dagens lovverk er ikke utformet utfra art. 21 i CRPD, men utfra hva som kreves fra bl.a. EU-direktiv og utfra feil premisser som ble lagt da Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble utformet og innført. Vi viser til tidligere høringsuttalelser om dette til høringer om diskrimineringslovgivningen, sist i 2017 til innføring av felles Likestillings- og diskrimineringsloven, LDL. Et resultat av det siste, var bl.a. at verken teksting eller tegnspråktolking er omfattet av definisjonen av universell utforming i LDL.
Vi vil imidlertid understreke at strategien Universell Utforming ikke er tilstrekkelig for å sikre at alle funksjonshemmede får lik og uhindret adgang til mediene. og annen informasjon. Til det er konseptet for snevert knyttet til fysiske barrierer, inklusive IKT. Se eget avsnitt med vår kritikk av at strategien er brukt som overordnet perspektiv i utredningen.
Funksjonshemmede har en udiskutabel rett i kraft av menneskerettighetene til uhindret tilgang til informasjon, uansett på hvilken måte denne gis.
I Kringkastingsloven stilles det i § 2-19 krav om tilrettelegging, et krav som er videre enn kravene som følger av dagens Likestillings- og diskrimineringslov. Men også i den loven reduseres tilgjengelighetskravet til et teknisk spørsmål som om formidling av informasjon ikke involverer og inkluderer journalistene som faktisk fortsatt spiller en hovedrolle i TV-medienes kommunikasjon med publikum.
Likestillings- og diskrimineringsloven må derfor endres slik at krav om tilrettelegging av medier omfattes av en generell plikt til tilrettelegging. Det betyr at loven må omfatte både krav om teksting, tegnspråktolking, synstolking, lydtekst, og et krav om at kommersielle kringkastere må sikre at alle egenproduserte sendinger inneholder både auditiv og visuell formidlingen. Et eksempel som illustrerer dette behovet, er at alle som ikke kan lese tekstboksene som i stadig større grad brukes av TV-mediene, går glipp av både informasjon om hvem som intervjues og omtales i oppslag i Dagsrevyen. Uten denne kunnskapen, kan man ikke ta del i en åpen og opplyst samtale.
I dag er kun NRK pålagt å sikre tilrettelegging av audiovisuelle bestillingstjenester. Dette sikrer ikke ytrings- og meningsfriheten. I dag får mange ikke tilgang til audiovisuelle bestillingstjenester i det hele tatt, fordi utstyret som leveres ikke er omfattet av krav til universell utforming i LDL. Likestillings- og diskrimineringsloven må derfor utvides til å omfatte krav om at audiovisuelle bestillingstjenester skal være tilgjengelige for alle.
Representasjon, mangfold, speile befolkningen • Mediene bør arbeide systematisk med å øke representasjonen av minoriteter, som mennesker med funksjonsnedsettelser, både som kilder og internt i redaksjonene. Vi vil understreke hvor viktig det er at mediene jobber systematisk for økt representasjon. Funksjonshemmede inkluderes ikke i medienes aktive innsatser for å rekruttere mangfold til ulike jobber i redaksjonene, som spaltister, faste kommentatorer, eksperter og utvalg av kilder. I den grad media bruker kilder blant funksjonshemmede, er det et fåtall aktører som fungerer som eksperter i kraft av å ha funksjonsnedsettelser, ikke i kraft av å være kilder som har spisskompetanse på den konkrete saken som tas opp. Dette står i klar kontrast til utvalget av kilder og eksperter som slipper til fra andre minoriteter.
Slike målrettede innsatser har det, som bl.a. Status for ytringsfriheten viser, vært mange av; men de har til felles at de ikke er rettet inn mot funksjonshemmede. På samme måte som det er svært merkbart på både innhold, utvalg av perspektiver og stemmer i medier hvor begge kjønn og etniske og seksuelle minoriteter er representert, merkes det svært godt at funksjonshemmede ikke er regnet med i mangfoldet. Fordomsfullt språk og fordomsfulle fremstillinger dominerer. Funksjonshemmede henvises til en egen, snever dagsorden og får ikke verken plass eller stemme i debatter om demokrati, ytringsfrihet, representasjon, mangfold, likestilling og diskriminering, forakt og hat. Den generelle kunnskapsmangelen som er i mediene om funksjonshemmedes posisjon i samfunnet, fører naturlig nok til at funksjonshemmedes utsatthet, politiske kamp og interesser ikke anses som relevante og viktige. Vi kan tilføye at etter 20 år som aktiv aktør i kampen mot diskriminering av funksjonshemmede, har vi fortsatt til gode en eneste offentlig debatt, hvor funksjonshemmede får diskutere den systematiske diskrimineringen.
Først når funksjonshemmede telles med på lik linje med andre minoriteter i innsatser for rekruttering av mangfold, vil funksjonshemmedes ytringsfrihet kunne bli reell.
Medias fordomsfulle begrepsbruk og fremstillinger av funksjonshemmede • Mediene bør være bevisst på begrepsbruk ved omtale av mennesker med funksjonsnedsettelser. Her kan NRKs arbeid med en ny ordliste for funksjonsmangfold fungere som inspirasjon (6.8.5). Vi finner denne formuleringen fra kommisjonen uhyre svak, tatt i betraktning hvor alvorlig det er at media omtaler og fremstiller en befolkningsgruppe fordomsfullt. Dette bekreftes også av at mediene har lagt føringer for seg selv i Vær varsom-plakaten: 4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.
Det som er påfallende er at funksjonsevne ikke er inkludert i VVP, og for oss som har kjempet mot fordomsfulle fremstillinger av og språkbruk om funksjonshemmede i flere tiår, er det opplagt at VVP primært speiler erkjennelsesnivået i Norsk Presseforbund, ikke det reelle behovet for et slikt vern.
Medienes selvsensur ift. språkbruk om ulike grupper viser at også media mener dette er alvorlig, og det gjør også de kraftige reaksjonene og hissige debattene som utløses når fordomsfulle ord og begreper blir brukt i det offentlige rom om noen minoriteter. Slike debatter er viktige og gis stort rom i mediene. Funksjonshemmede lykkes imidlertid ikke med å få satt språkbruk på dagsorden, noe som bl.a. skyldes at både medier og opinion ikke har den samme bevisstheten ift. hva som er fordomsfull språkbruk om og fremstilling av oss.
Vi har møtt stor mostand i redaksjoner og blant språkeksperter når vi har forsøkt å få mediene til å følge anbefalingene som 10 organisasjoner utarbeidet i 2004. Ordlisten ble laget etter modell av NRK Østlandssendingens svarteliste fra 2002. Men ordlisten vår har møtt en helt annen motstand enn NRKs egen liste hvor nettopp hensynet til gruppens egne meninger ble vektlagt. Fortsatt er nærmest alt tillatt. Ord som «krøpling» er heldigvis sjeldnere å se i dag, men forhistoriske betegnelser som «gærning» og «gal», «invalid» og det fullstendig meningsløse «døvstum» florerer og passerer. Særlig ille er omtalen av utviklingshemmede. Det er en utstrakt bruk av ord som «tilbakestående» og forkortelsen «PU» og «PUer», også som forstavelse foran: -bruker, -klient, -bolig, -tilbud, -tjeneste, -omsorg. Mediene viker heller ikke tilbake for å utslette personene, dehumanisere, i formuleringen som disse: «Nedskjæringene innen PU» eller «Tjenesteleder ved nedsatt funksjonsevne», eller enda grovere: «PU-ansatt hadde sex med klient» og «Dømt for sexovergrep mot PU-klient». Blant de verste vi har arkivert de siste 20 år, er også overskrifter som «Rovdyret Hanne» om en navngitt person. VVP hindrer heller ikke media i å demonisere folk med psykososiale funksjonsnedsettelser, ofte fremstilt som monster, psykopat og andre begreper som ville skapt storm dersom de rammet andre befolkningsgrupper.
Det faktum at funksjonshemmede forblir «de funksjonshemmede» i media, er også en solid bekreftelse på hvor marginal posisjon vi har. Media har for lengst sluttet å bruke «de homofile», det skjer automatisk når majoriteten omfavner minoriteten som normal variasjon: opptas i «vi-gruppen». Kun kristne miljøer fastholder «de homofile».
Majoritetens bruk av begrepet «funksjonsfrisk» om seg selv, avdekker også majoritetens fordomsfulle syn på funksjonshemmede. Dette brukes notorisk og plasserer funksjonshemmede i en bås som syke. Medias sykdomsperspektiv motarbeide vår kamp for likestilling og diskriminering, siden den nettopp handler om at det er omgivelsene som hemmer oss i å fungere.
Definisjonen av «personlige og private forhold» i VVP påvirkes også av medias syn på funksjonshemmede som først og fremst en gruppe med biologiske avvik. Viktige oppslag om diskriminering som nekt av adgang, utestengning, lovbrudd osv. f.eks. at noen nektes adgang til utested, ikke kommer inn på bussen med rullestol, ikke får nødvendig informasjon, ikke får lærebøker osv. introduseres med at NN er «rammet av», «lider av» eller «har den sjeldne sykdommen» som om personens diagnose skulle ha noe med saken å gjøre i det hele tatt. Personfokuset, at det er noe feil ved personen, overskygger fenomenet/lovbruddet (her funksjonsdiskrimineringen), noe som har direkte betydning for hvorvidt en utsatt gruppe har mulighet til å påvirke beslutningstakere. Først når samfunnet erkjenner at det som skjer er diskriminering, blir det håndtert som et stort samfunnsproblem som må løses, ikke en uheldig omstendighet som en person med den diagnosen dessverre opplever. Fortsatt opplever vi at media fastholder oss der kvinner, svarte, homofile osv. var for lenge siden, at biologi er årsak til hendelsene, ikke diskriminering.
Til tross for at det er godt dokumentert at bevisstheten omkring fremstilling og språkbruk er svært lav i mediene, etterlyser vi en erkjennelse hos myndighetene og mediene av at det er et enormt stort behov for at funksjonshemmede trenger beskyttelse mot stigmatiserende språkbruk og fremstillinger, og mot fremheving av personlige og private forhold. VI har siden 2002 kartlagt og undervist om medias fremstilling av funksjonshemmede. Temaet er også tatt opp i professor Elisabeth Eides forskning på feltet, Minoritetsrepresentanter som medieaktører og Stort felt – liten dekning. Medierepresentasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Vi er klar over at norske myndigheter ikke kan pålegge medier hvilke ord som skal brukes, og hva som skal stå i Vær Varsom Plakaten, men staten er forpliktet til å gjøre noe etter CRPD artikkel 8. Derfor vil vi stille følgende forslag:
Staten må oppfordre Norsk Presseforbund til å likestille minoriteter ved å ta inn «funksjonsevne» i Vær varsom plakaten
Kommisjonen trekker frem NRKs ordliste som inspirasjon. Vi vil derfor påpeke at NRK ikke har fulgt funksjonshemmedes anbefalinger som de har fått i innspill. Som vi viser ovenfor, er flere av «verstingene» nettopp hentet fra NRK, og formuleringer som «de funksjonshemmede» og «funksjonsfriske» brukes i de aller fleste oppslag om oss.
Opplæring og bevisstgjøring av media • Staten må utvikle opplæringsprogram for journalister i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner Dette er CRPD-komiteen anbefaling nr. 14 til Norge i Concluding Observations, /C/NOR/CO/1 Behovet bør være godt belyst, og vi forventer at staten følger opp denne anbefalingen. Mediebransjen, journalistutdanningen og journalistenes organisasjoner er opptatt av mangfold, men dette er primært kjønn og etnisitet. Tidligere underviste vi noen semestre på journalistutdanningen. Men så lenge det ikke legges noen føringer basert på menneskerettigheter, vil funksjonsevne sjelden og aldri telle med i medienes mangfoldsinnsatser og opplæringsopplegg.
• Handlingsplan mot hets, forakt og hatkriminalitet mot funksjonshemmede Det er en utbredt feiloppfatning at funksjonshemmede ikke trenger en handlingsplan mot hatkriminalitet, og at dette er i varetatt i andre planer. Funksjonshemmede har ingen plan som motsvarer planene mot diskriminering og hat på andre grunnlag, til tross for at flere organisasjoner har fremsatt krav.
Mandatets blindsoner Vi savner et funksjonsevne-perspektiv i Mandatet. Mandatet tar hovedsakelig utgangspunkt i utfordringer som møter dem som faktisk har, får og gis en stemme i den offentlige samtalen. De som ikke slipper til, enten fordi de ikke anses som viktige, kompetente, relevante, aktuelle, interessante av majoriteten, eller møter funksjonshemmende barrierer digitalt, språklig og fysisk, er umyndiggjort (under vergemål) eller ikke anses som legitime og rasjonelle (særlig folk diagnostisert som utviklingshemmede eller som psykisk syke), omfattes ikke av mandatet.
Det faktum at funksjonshemmede får sin deltakelse sterkt begrenset som følge av både direkte og strukturell diskriminering, mangler totalt. Mandatet er i seg selv en dokumentasjon på majoritetens (ikke-funksjonshemmedes) blindsoner ved å legge til grunn at borgernes rett til ytringsfrihet ikke hemmes eller fratas som følge av funksjonsevne. FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, er ikke nevnt, til tross for at dette er den eneste menneskerettskonvensjonen som tydeliggjør og konkretiserer hvilke forpliktelser staten har dersom funksjonshemmede skal få oppfylt sin rett til ytrings- og meningsfrihet. Statens forpliktelser omfatter også mediene. Utdrag fra CRPD artikkel 8 Bevisstgjøring 1. Partene forplikter seg til å treffe øyeblikkelige, effektive og hensiktsmessige tiltak: b) for å bekjempe stereotypier, fordommer og skadelig praksis knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, også de basert på kjønn og alder, på alle livets områder, I punkt 2 konkretiseres forpliktelsene slik: c) å oppmuntre alle medier til å fremstille mennesker med nedsatt funksjonsevne på en måte som er i tråd med denne konvensjons formål, d) å fremme opplæringsprogrammer for bevisstgjøring om mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres rettigheter.
Som vi påpeker i vårt innspill til kommisjonen, henvises funksjonshemmede til en egen dagsorden, og får vår ytringsfrihet sterkt begrenset av majoritetsmedienes stereotypier, seiglivede fordommer og forestillinger om hvilke problemstillinger og temaer som er relevante, manglende erkjennelse av egne blindsoner og mangel på kunnskap om perspektiver, aktuelle kilder, aktører, eksperter, samt digitale barrierer. Majoritetsmedienes fremstilling av funksjonshemmede og fordomsbaserte regulering av hvilke temaer funksjonshemmede kan få uttale seg om, former og vedlikeholder stereotypier og fordommer i befolkningen. Dette står i sterk kontrast til utviklingen som har skjedd når det gjelder ytringsrommet og deltakelsen fra kvinner og andre minoriteter.
Representasjon i kommisjonen Stopp Diskrimineringen vil gjenta vår kritikk av at ingen fra Norges største minoritet; funksjonshemmede, ble oppnevnt til Ytringsfrihetskommisjonen.
Videre vil vi understreke, at selv om denne regjeringen i oktober 2021 supplerte kommisjonen med et medlem med funksjonsnedsettelse, manglet kommisjonen, likhet med Ungdommens ytringsfrihetsråd, noen som kunne representere, og bidra med erfaring og kompetanse fra den største gruppen blant funksjonshemmede (sansetap, kognitive, nevrologiske og psykososiale funksjonsnedsettelser) dvs. personer med informasjons- og kommunikasjonshemning. Vi mener at det bør være opplagt å sikre at mennesker som opplever hvordan informasjons- og kommunikasjonsbarrierer hemmer og til og med ekskluderer funksjonshemmede fra den åpne og opplyste samtalen, er representert.
Begge utredninger lider av store svakheter, både når det gjelder analysen og kildevalg som følge av manglende kunnskap på dette feltet. Vi minner om at kategorien funksjonshemmede er svært heterogen. Vi forstår at alle funksjonsnedsettelser ikke kan bli representert. Det er likevel betenkelig at man kun velger fra en og samme organisasjon; en som representerer bevegelseshemmede, mens man i begge utvalg finner plass til flere fra etniske minoriteter.
Hvor marginal posisjon funksjonshemmede har for majoritetspressen, dokumenteres best av at Aftenposten mener, 19.2.2020: «utsatte minoriteter» er «sterkt representert». Dette ble også sterkt bekreftet ved at ingen medier lot funksjonshemmedes talspersoner og organisasjoner slippe til med vår kritikk av likestillingsministerens utelatelse av Norges største minoritet i Ytringsfrihetskommisjonen verken på kronikkplass eller i debatt. Dette til tross for at bl.a. Dagsnytt 18 ellers stadig tar debatter om utelatelser av andre minoriteter fra alle typer verv, utvalg, stillinger, posisjoner, debattpaneler, media osv.
Et annet eksempel er at Ytringsfrihetskommisjonen selv 2. mars 2021, inviterte til innspillsmøte om «Bred deltakelse i det offentlige ordskiftet» med innlegg fra «alle» de andre gruppene, kjønn, alder, LHBT, livssyn, etnisitet osv., dette til tross for at kommisjonsleder gikk ut i media og forsikret at utelatelsen av funksjonshemmede i kommisjonen ikke ville ha slike konsekvenser, dvs. vi skulle bli inkludert i offentlig debatt om kommisjonens arbeid.
Om funksjonshemmedes plass i utredningen Det er positivt at kommisjonen har tatt med mange av våre poenger og synspunkter i utredningen. Det er første gang funksjonshemmedes utfordringer tas inn i en utredning av ytringsfrihet i befolkningen. Det er drøyt 20 år siden NOU 2001:22 Fra bruker til borger tok opp funksjonshemmedes ytringsfrihet, og kritiserte utelatelsen av funksjonshemmede i NOU 1999:27.
Stopp diskrimineringen reagerer på at kapittelet som omtaler funksjonshemmedes situasjon i dag og barrierene for ytringsfrihet har overskriften «Universell utforming» – Ikke fordi det ikke er viktig, men fordi det undergraver alvoret i funksjonshemmedes situasjon, status i samfunnet, diskrimineringen vi blir utsatt for og alt som hindrer oss i veien til å kunne benytte oss av vår ytringsfrihet. Universell utforming er et begrep som primært knyttes til praktisk tilrettelegging. Samfunnet må strekke seg lenger for at vi skal oppnå reelle tilganger på alle arenaer. Funksjonshemmedes ytringer stanses og uteblir i mange ledd hvor muligheten for å ytre seg kan bli forhindret eller begrenset ved ekskludering, diskriminering, manglende kompetanse på hva som må til for at våre stemmer blir hørt. Herunder er det viktig å huske på dem av oss som kommuniserer på andre måter enn det som forventes og dem som blir forhindret fra å ytre seg i form av tvungent psykisk helsevern, underlagt vergemål eller ufrivillig institusjonalisering, manglende tilrettelegging og støtte til kommunikasjon.
Norges største minoritet Norges største minoritet er funksjonshemmede, regnet til å være minst 20 % av Norges befolkning. Kommisjonen viser til tallet på 18% fra Bufdir. Stopp Diskrimineringen må presisere at denne statistikken kun teller såkalte arbeidsdyktige mennesker, altså dem mellom 15 og 66. I tillegg anslår HLF at over en million hører dårlig. Gruppen funksjonshemmede innebefatter et bredt spekter av mennesker med psykososiale, fysiske, kognitive, psykososiale funksjonsnedsettelser, utviklingshemminger og et nevromangfold. Vi er en stor gruppe som representerer et naturlig mangfold av befolkningen og sjansen for at alle mennesker på et eller annet stadium av livet sitt opplever å få en langvarig, kortvarig, synlig eller usynlig funksjonsnedsettelse er stor. Vi ønsker særlig å fremheve at mennesker med vekt på psykososiale funksjonsnedsettelser, utviklingshemming og nevromangfold tilhører gruppen funksjonshemmede. Vi vil også presisere at mennesker kan tilhøre flere minoriteter samtidig, og ikke alle er funksjonshemmet i alle sammenhenger. Det eneste funksjonshemmede som gruppe har til felles er at vi blir diskriminert i møte med samfunnet. Man er funksjonshemmet og skal ha ytringsfrihet også utenom denne aldergruppen. Man slutter ikke å være funksjonshemmet etter en viss alder og vi skal ikke regnes med kun i sammenheng med hvorvidt vi kan jobbe eller ikke. Ingen andre av minoritetsgruppene som telles faller ut av statistikken basert på alder.
Minoritetsbegrepet – definisjon av minoritet Vi kunne ønsket oss en tydeliggjøring tidligere i rapporten om hvordan minoritetsbegrepet benyttes, og hvem det inkluderer. Det er først i underkapittel 6.5.2. at det presiseres at funksjonshemmede er en minoritet. Et mål med en så viktig utredning må være at det er helt tydelig for leserne at funksjonshemmede alltid er inkludert i minoritetsbegrepet. Vi vil presisere at i tråd med at funksjonshemmede er Norges største minoritet, så burde det kommet tydeligere fram at funksjonshemmede skal inkluderes i alle ledd hvor «minoriteter» og minoritetsbakgrunn» omtales. Slik som det er nå, er det uklart om utvalget har tatt innover seg omfanget av hva det vil si at funksjonshemmede er en del av minoritetsbegrepet alltid. Et eksempel er i kapittel 6.8.3., forslaget om en ytringsfrihetsportal, «(..)som kan være til hjelp særlig for mennesker med minoritetsbakgrunn, som kan oppleve det tøft å delta i offentlige debatter. Kommisjonen anbefaler derfor at det opprettes en nasjonal digital hjelpeportal som kan samle og synliggjøre hvilke grenser som gjelder for ytringsfriheten samt vise videre til hjelpeapparatet som finnes for de som trenger bistand.» Vi forutsetter at portalen blir fullt tilgjengelig for alle funksjonshemmede, særlig med tanke på universell utforming, klart språk og aller viktigst en bred kompetanse om funksjonshemmedes utsatte situasjon.
Eksempel på hvordan funksjonshemmet-perspektivet glipper I kap. 13 Sikkerhet og selvsensur i journalistikken behandles medias rolle som vaktbikkje og ansvar for å gi informasjon. Mandatet har journalisters sikkerhet som fokus, og ignorerer det faktum at selvsensur også kan skyldes manglende kunnskap og vegring for konflikt med politi og myndigheter, noe som fører til at viktige menneskerettsbrudd mot funksjonshemmede ikke kommer frem. Riktignok er frykten for massiv kritikk nevnt i kap. 13.3.2 Selvsensur blant norske journalister der denne frykten er en av årsakene til at journalister ikke skriver om nærmere angitte temaer. Her vises dert til funn fra flere studier, bl.a. Medieundersøkelsene.
Men ingen mediestudier har så langt bragt frem fakta om medias frykt for å skrive om maktmisbruk overfor funksjonshemmede. Heller ikke Kommisjonen selv , som har lagt inn tilleggsspørsmål om temaer journalister unngår pga. frykt for ubehagelige konsekvenser, så at kritikk av tvang i psykiatri eller umyndiggjøring av voksne funksjonshemmede, er temaer mediene unnlater å skrive om. Dette til tross for at Norge har fått utstrakt kritikk fra flere FN komiteer og ulike andre FN organer. Medienes taushet om FNs kritikk av Norge gjorde vi Kommisjonen oppmerksom på i vårt innspill. Vi kjenner også til hendelser der media har trukket seg når utviklingshemmede blir tvangshentet av politiet for å bli tvangsplassert i bofellesskap, noe som også er et menneskerettsbrudd, og flere eksempler der folk under vergemål nektes å kontakte media Et slikt eksempel gis i Sivilsamfunnets alternative rapport til CRPD-komiteen, 2019 Note 73: En mann blir av sin faste verge underlagt samværsavtaler med mor og far, han får telefonrestriksjoner og nektes å uttale seg til media.
Medienes berøringsangst med samfunnets maktinstitusjoner, særlig psykiatrien, må definitivt defineres inn i fenomenet selvsensur. Vi forstår at det er viktig å ha fokus på trusler og vold, trakassering og hets av journalister, men en slik tilnærming er for smal til å få frem at selvsensur er en årsak til at norske medier ikke avdekker grove brudd på en gruppe borgeres mest grunnleggende menneskerettigheter.
For Stopp Diskrimineringen Berit Vegheim
[1] Funksjonshemmede ble ikke anerkjent som minoritet før i 1995 i Copenhagen Declaration on Social Development
Høringsuttalelse NOU 2022:21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten — Forslag til reform av straffeloven kapittel 26
Stopp Diskrimineringen avgir med dette vårt høringssvar til NOU 2022:21. Innledningsvis vil vi vise til vårt innspill 31.5.2021 til Straffelovrådet. I innspillet ber vi Straffelovrådet se spesielt på behovet for å endre/presisere lovverket med bakgrunn i funn fra bl.a. rettspraksis som tyder på at § 295 b): å utnytte noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming dersom forholdet ikke rammes av § 291 som var ment å gi utsatte grupper styrket vern. Som vi påpeker ser det ut til at § 295 fortsatt blir brukt i stedet for voldtektsparagrafen § 291, til tross for henvisningen til § 291 som ble lagt inn i ny straffelov i 2015, nettopp for å motvirke nedsubsumsjon. Konsekvensen av en slik lovanvendelse er at voldtekt mot særlig utsatte funksjonshemmede blir straffet mildere enn mot andre voldtektsofre.
Samtykke må innebære at «bare ja er ja» Straffelovrådet foreslår en voldtektsbestemmelse som legger til grunn at man er seksuelt tilgjengelig frem til man sier eller uttrykker et nei. Vi mener det er en helt feil tilnærming til hva som må legges i et fritt samtykke som innebærer at en person er seksuelt utilgjengelig frem til det foreligger et ja.
Norge har fått kritikk av voldtekstlovgivningen gjentatte ganger fra CEDAW-komiteen og også fra GREVIO som henholdsvis overvåker FNs kvinnekonvensjon CEDAW og Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner Istanbulkonvensjonen. Norge har blitt anbefalt å innføre en modell som ivaretar selvbestemmelsesretten på en måte som ikke skyver skylden over på offeret, og som sikrer at terskelen for å bli omfattet av det strafferettslige vernet mot voldtekt, ikke er så høy at det etableres et hierarki av voldtektsofre på grunnlag av funksjonsevne. Vi minner om GREVIOs kritikk og anbefaling til Norge i 2022 [1] 189. GREVIO welcomes the advancement of discussions surrounding consent. It however notes with concern that under the Norwegian Criminal Code certain forms of sexual violence are punishable with lesser sanctions where unequal power dynamics between the perpetrator and the victim may seriously hinder the latter’s ability to give informed consent. Such circumstances include the exploitation of a relationship of trust or dependency, the victim’s mental illness or the vulnerable situation of a person under 18. GREVIO warns against the creation of a hierarchy of victims on the basis of their characteristics, such as age, helplessness, dependence, disability or other things, and calls for appropriate legislative measures to send the message that rape is rape. Where the circumstances of the act are particularly violent, abusive and traumatising, aggravating circumstances should be applied to ensure a sanction commensurate with the gravity of the act. 190. GREVIO urges the Norwegian authorities to amend the criminal legislation on sexual violence and rape to ensure that provisions are firmly rooted in the lack of freely given consent as required by Article 36, paragraph 1, of the Istanbul Convention. GREVIO further urges the Norwegian authorities to ensure appropriate sanctions for all sexual acts without the consent of the victim, irrespective of personal characteristics.
Etter vår mening er den eneste måten å oppfylle internasjonale forpliktelsen på å velge en modell som er basert på at “bare ja er ja”.
Vi mener straffelovrådets forslag opprettholder dagens uklarheter om ansvar for ikke å bli utsatt for voldtekt, og viderefører svekket rettssikkerhet for særlig risikoutsatte funksjonshemmede.
FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD – likhet for loven, lik tilgang til rettsmidler, bevisstgjøring og opplæring av straffeapparatet, jf. art 12, 13, 16 og 8. Stopp Diskrimineringen vil minne om at Norge ikke bare er forpliktet av FNs og Europarådets konvensjoner, men også av FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD.
Vi vil berømme Straffelovrådet for å vektlegge retten til selvbestemmelse etter artikkel 12, og støtter deres poengtering av at lovgivningen ikke fratar personer med utviklingshemning deres selvbestemmelsesrett.
Vi vil minne om at CRPD-komiteen i sin tilbakemelding til Norge i 2019[2] , uttrykker bekymring for rettssikkerheten til funksjonshemmede, og kommer med flere anbefalinger for å sikre oppfyllelse av artikkel 16 Frihet fra utnytting, vold og misbruk og artikkel 13 Tilgang til rettssystemet.
Spesielt viser vi til følgende anbefalinger som kom som følge av bekymringsverdige forhold og mangler som vi tok opp i sivilsamfunnets Alternative rapport til CRPD:
Artikkel 13 22. (a) Sikrer prosessuell og alderstilpasset tilrettelegging i rettsvesenet og hos politiet og påtalemyndigheten,
Artikkel 16: 27. (b) Etterforske alle påstander om vold og misbruk, herunder seksuelt misbruk, av mennesker med nedsatt funksjonsevne, spesielt kjønnsbasert vold mot kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne, særlig de med psykososiale funksjonsnedsettelser eller psykisk utviklingshemming, sikre at overtrederne straffeforfølges og idømmes hensiktsmessige sanksjoner, og sikre at ofrene har tilgang til umiddelbar beskyttelse og støttetjenester samt informasjon, herunder allmenne hjelpetjenester og krisesenter, og klagemekanismer og erstatning, uten diskriminering, herunder individuelt tilrettelagt støtte for å hindre at de nektes rimelig tilrettelegging,
Artikkel 8 14. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten, i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner, utvikler og gjennomfører nyskapende offentlige bevisstgjørings- og utdanningsprogrammer for media, offentlige tjenestemenn, dommere og advokater, politiet, sosialarbeidere og allmennheten, med sikte på å øke bevisstheten om og fremme menneskerettighetsmodellen for funksjonsnedsettelse, og bekjempe negative stereotypier, fordommer og språk om mennesker med nedsatt funksjonsevne i samfunnet, herunder inkludering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. KUD,JD
Stopp Diskrimineringen har i mange år tatt opp behovet for å styrke rettssikkerheten til funksjonshemmede i saker som gjelder vold (særlig hatkriminalitet) og seksuelle overgrep, jf. CRPD artikkel 16. Til tross for at vi har fått gjennomslag for en lovgivning som i prinsippet burde sikre at like saker behandles likt, viser det seg at dagens lovanvendelse resulterer i at ingen dømmes for hatkriminalitet og at knapt noen dømmes for voldtekt, dersom offeret har en funksjonsnedsettelse.
Lovanvendelse henger nøye sammen med straffeapparatets oppfyllelse av sine forpliktelser til å ha tilstrekkelig kunnskap og sikre tilstrekkelig tilrettelegging og bistand. Det har vist seg at etterforskningen ofte er for dårlig i saker om seksuelt misbruk og overgrep, særlig når misbruk og overgrep skjer i «lukkede rom» (institusjon og institusjonsaktige boliger), eller ikke settes i gang, bl.a. har flere politidistrikter blitt funnet skyldig i brudd på Likestillings- og diskrimineringsloven (og tidligere Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), for å ikke ha sikret tilrettelagt avhør mm[3] .
Norge er forpliktet til opplæring av straffeapparatet jf. artikkel 13.2 og 16.1. Artikkel 13.2: 2. For å bidra til å sikre effektiv tilgang til rettssystemet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal partene fremme passende opplæring for dem som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi og fengselsansatte.
Artikkel 16.1: 1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale, opplæringsmessige og andre hensiktsmessige tiltak for å beskytte mennesker med nedsatt funksjonsevne mot alle former for utnytting, vold og misbruk, både i og utenfor hjemmet, herunder kjønnsbasert utnytting, vold og misbruk.
Vi forventer at norske myndigheter i samarbeid med oss og andre NGOer får på plass opplæringsprogrammer for politi, advokater, dommere som sikrer at funksjonshemmedes rettssikkerhet ivaretas fullt ut i samsvar med CRPD og andre menneskerettslige forpliktelser.
Seksuell utnyttelse av særlig risikoutsatte grupper utgjør straffeskjerpende omstendigheter Straffelovrådets forslag til ny § 293 første ledd bokstav b som skal erstatte dagens § 295 første ledd bokstav b om seksuell utnyttelse pga.: «psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming», viderefører i stor grad dagens særbestemmelse og strafferammen er uendret.
Etter vår oppfatning, vil den nye lovteksten ikke sikre rettssikkerhet på grunnlag av funksjonsevne. De forhold som vektlegges, understreket i sitatet nedenfor, taler ikke for at strafferammen skal være lavere, sitat s. 191: Etter rådets syn bør det ikke være tilstrekkelig for at en handling skal kunne straffes som seksuell utnyttelse, at fornærmedes evne til å motsette seg den seksuelle omgangen er svekket eller noe begrenset. Som et minimum bør det kreves at fornærmedes forutsetninger for å velge om han eller hun vil delta i den seksuelle omgangen, er vesentlig begrenset. I tillegg må det kreves at gjerningspersonen utnytter fornærmedes tilstand på en hensynsløs eller klart klanderverdig måte for å skaffe seg den seksuelle omgangen.
Tvert imot, mener vi at bestemmelsen strider mot menneskerettslige forpliktelser til å sikre likhet for loven uavhengig av funksjonsevne. Vi vil vise til artikkel 46 c) i Istanbulkonvensjonen om straffeskjerpende omstendigheter: Artikkel 46 bokstav c: c. den straffbare handlinga vart utført mot ein person som var sårbar på grunn av særlege omstende;
Vi viser videre til straffelovens § 77 i) som taler for at seksuell utnyttelse på disse premissene må regnes som straffeskjerpende omstendigheter, ikke formildende.
Vi minner om GREVIOs advarsel, sitert ovenfor, om å etablere et offerhierarki basert på personlige kjennetegn som alder, avhengighet, funksjonsnedsettelser.
Evaluering etter lovendring Til slutt vil vi understreke at dersom Straffelovrådets forslag vedtas, er det viktig at henvisningen til den nye voldtektsparagrafen § 294 opprettholdes, inntil vi har sett gjennom rettspraksis at den nye lovteksten fungerer etter hensikten til lovgiver.
Vi vil også minne om at vi har etterspurt en evaluering av lovanvendelsen med någjeldende lov, uten å få gjennomslag, til tross for anbefalinger fra CEDAW-komiteen etter høring om Norges 9. rapport, og fra CRPD-komiteen i 2019 etter Norges første høring.
Vi vil derfor understreke at det er behov for å følge nøye med på hvordan ny lovtekst påvirker selve lovanvendelsen.
Endring av begrepsbruk – fra medisinsk modell til sosial modell Som det fremgår av NOU 2022:21 tok vi i vårt innspill opp behovet for at begrepsbruken i lovverket følger krav om endring av perspektiv fra medisinsk til menneskerettslig. Begreper som «psykisk lidelse» og «psykisk utviklingshemming» bør byttes ut med begreper som tydeliggjør at det er mennesker med nedsatt funksjonsevne, ikke syke, loven faktisk skal verne. I tråd med CRPD, er det ikke medisinske diagnoser og tilstander som definerer hvem som er særlig risikoutsatt for hensynsløs eller klanderverdig utnyttelse på grunn av vesentlig begrensede forutsetninger. For å bringe loven i samsvar med moderne begrepsbruk anbefaler vi at begrepene «psykososial» og «kognitiv funksjonsevne» brukes i loven. Begrepet kognitiv er videre enn begrepet utviklingshemning, og når vi anbefaler det, er det fordi vi mener det kan være andre grupper som stiller likt i denne type situasjon og vil kunne falle inn under personkretsen. Det må avgjøres i hvert enkelt tilfelle.
[1] GREVIO/Inf(2022)30 – GREVIO’s (Baseline) Evaluation Report on legislative and other measures giving effect to the provisions of the Council of Europe Convention on Preventing and Combating Violence against Women and Domestic Violence (Istanbul Convention) [2] Avsluttende merknader til Norges første rapport. Vedtatt av komiteen på dens 21. sesjon (11. mars – 5. april 2019). [3] Se bl.a. DN sak 20/98 og 20/99.
