Kategorier
Category: Nyheter
Kategorier
Fremstillingen av funksjonshemmede
Holocaust
Det fortiede folkemordet – fortellingen om grov historieforfalskning og svik
Alle er enige om at det er viktig å fortelle historien om Holocaust, fordi denne kunnskapen er den beste garantien mot at det skal skje igjen. Det hviler derfor et stort ansvar på alle som vil forvalte denne historien. Så lenge forsøket på å utrydde funksjonshemmede bagatelliseres og til og med ignoreres, har vi ingen slik garanti. Forakten for mennesker med funksjonsnedsettelser har alltid vært der og omgir oss fremdeles, men samfunnet vil ikke vedkjenne seg denne forakten, isteden opplever vi hele tiden bortforklaringer og fortielse. Samfunnets oppgjør med hatet etter 22. juli 2011 er intet unntak.
Det som er blitt fortalt:
Den vanlige oppfatningen både blant norske og internasjonale eksperter har vært at utryddelsen foregikk i en kort periode fra 1940 til 1941 under det såkalte T4-programmet. Det blir videre hevdet at utryddelsen ble stoppet pga. offentlige protester. Ifølge denne versjonen omfattet utryddelsen utviklingshemmede og psykisk syke pasienter i institusjon.
Det har vært anslått at T4 programmet tok livet av mellom 200 000 og 300 000.
Dette er også den historien man blir presentert for på det norske Holocaustsenteret til tross for våre utallige forsøk helt fra før senteret åpnet i 2004, på å formidle andre kilder.
Det som ikke er blitt fortalt:
Det er riktig at T4 programmet var det offisielle programmet Hitler satte i verk for å utrydde mennesker som ble betraktet som unyttige snyltere på samfunnet: «useless eaters».
Men det er en grov forfalskning av historien å hevde at utryddelsen tok slutt i 1941 da det offisielle T4 programmet ble avsluttet.
Det var T4-programmet og ikke utryddelsen som opphørte i 1941.
Drapsraten økte tvert imot etter T4-programmets opphør ved institusjoner både i Tyskland og de okkuperte landene. Etter at T4-programmet formelt ble lagt ned, rådet det som i ettertid er blitt kalt ”Wild”-euthanasia. Da forsvant alle standarder om menneskeverd. Uten kriterier og registrering trengtes ingen begrunnelse for å drepe pasienter, f.eks. ble eldre og de som ble opplevd som brysomme, drept. Institusjonsdrapene fortsatte også etter krigens slutt. Personalet og ledelsen fortsatte i sine jobber, og fulgte rutiner som var solid etablert under krigen.
Hitler utstedte 18. august 1939 et dekret om registrering av alle barn inntil 3 år med fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser. Dermed var barneeutanasiprogrammet i gang med målsetting om å drepe alle som kunne bli en byrde for samfunnet. Barna ble sendt til anstalter hvor de enten ble forgiftet eller sultet i hjel. I 1943 ble aldersgrensen utvidet til 17 år. Foreldre til barn i målgruppen ble fratatt støtte. Barneeutanasiprogrammet opphørte aldri, det fortsatte ut krigen og også en tid etter. Pårørende til funksjonshemmede barn og voksne som ble drept, fikk aldri vite hva som hadde skjedd. Fiktive dødsårsaker ble fabrikkert, men de fleste bare forsvant.1
En million mennesker kan ha vært ofre
Hvor mange som ble drept av nazistene er usikkert, hovedsakelig fordi den dokumentasjon som fantes, ble ødelagt, og fordi de fleste drap ikke ble registrert. Men vi vet at anslagene som har vært gitt og fremdeles gis, også av det norske Holocaustsenteret, er altfor lave.
Vår hovedkilde for hva som egentlig skjedde med mennesker med funksjonsnedsettelser før, under og rett etter krigen, er rapporten Forgotten Crimes2. Rapporten gir uten tvil den mest grundige og fullstendige fremstillingen av utryddelsen. Rapporten viser at massemordet ikke var formelt forankret. Eutanasiprogrammet T4 er en av mange ulike måter utryddelsen av funksjonshemmede skjedde på.
Det er allment akseptert blant eksperter at T4-programmet alene tok livet av 275 000.
Barneeutanasiprogrammet drepte minst 8000 barn og varte hele krigen ut. Anslagene er usikre, fra 8000 til 25 000 barn.
Mange tusen døde i konsentrasjonsleirene gjennom programmet som ble kalt aksjon 14 f 13, og i annet slavearbeid. Nazistene visste å utnytte arbeidsevnen fullt ut. Funksjonshemmede hadde i likhet med jødene egne merker på seg i leirene, hvor det kunne f.eks. stå døvstum.
Mange tusen ble drept i medisinske eksperimenter i hele det tyske riket.
Dessuten døde mange etter de brutale steriliseringsmetodene. Fra 1933 til 1945 ble 400 000 sterilisert. Mange tok selvmord.
Et stort antall mennesker med funksjonsnedsettelser ble utryddet blant jøder, men denne kjensgjerningen er også fortiet i ettertid. Historien om Mengeles dverger er vel kjent, men det faktum at Mengele valgte disse barna i likhet med andre forsøkspersoner, fordi de hadde funksjonsnedsettelser, blir svært sjelden et tema.
Den manglende forankringen av massedrapene, gjør at vi aldri får vite hvor mange som ble ofre for nazistenes forsøk på å utrydde «defekte individer». Rapporten anslår at så mange som en million mennesker ble enten sterilisert, ødelagt av eksperimenter eller drept.
Folkemordet verden ikke ville vedkjennes
Henry Friedlander, som var en av de fremste (kanskje den fremste) autoritetene på naziregimets mord på funksjonshemmede, hevdet at det nazistiske massemordet tok sikte på å utslette fysisk tre grupper, jøder, sigøynere og funksjonshemmede. Folkemordet på alle tre vokste ut av den samme rasistiske biomedisinske ideologien. Friedlander skriver3:
In the postwar world, Auschwitz has come to symbolize genocide in the twentieth century.
But Auschwitz was only the last, most perfect Nazi killing center.
1 Ordren og registreringsskjemaet er lagt ut her http://www.deathcamps.org/euthanasia/t4intro.html
2 Evans, Suzanne E. Forgotten Crimes (2004): The Holocaust and People with Disabilities. Chicago: Ivan R. Dee, ISBN 1-56663-565-9. Rapporten var tilgjengelig elektronisk da den kom ut. Flere utdrag er gjengitt i en lengre artikkel om Det glemte folkemordet på vår side: http://www.stopdisk.no/wordpress/wordpress/?page_id=686
3 Friedlander, Henry (1995): The Origins of Nazi Genocide: from Euthanasia to the Final Solution. Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press.
The entire killing enterprise had started in January 1940 with the murder of the most helpless human beings, institutionalized handicapped patients.
Friedlander møtte sterk motstand mot å utvide definisjonen av Holocaust, ikke minst fra andre jødiske eksperter som historikeren Yehuda Bauer.
Men verdenssamfunnet erkjente heller ikke at funksjonshemmede ble utsatt for et folkemord. FNs konvensjon om folkemord fra 1951 omfatter ikke funksjonshemmede. Og de europeiske statene fant heller ingen grunn til å ta med funksjonshemning blant de statuser man anså som særlig utsatt for menneskerettsbrudd, og som derfor eksplisitt nevnes i den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1956. Hele elleve statuser identifiseres, og 10 år senere gjentar FN omtrent samme identifisering av særlig utsatte grunnlag i konvensjonene om sivile og politiske og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Alle konvensjoner blir til i en tid sterkt preget av nazistenes grusomheter under andre verdenskrig.
Det tok 40 år før funksjonshemmede fikk erkjennelse for behovet for en egen FN konvensjon, til tross for kunnskap om utbredte menneskerettsbrudd verden over.
Men funksjonshemmede har fortsatt ingen plass i norsk forskning, undervisning og formidling om Holocaust og menneskerettigheter, det være seg Senter for menneskerettigheters eller Holocaustsenterets virksomhet, f.eks. kurs for skolen DEMBRA4.
Rasehygieniske ideer lever uavhengig av nazismen
Nazistenes utryddelse av befolkningsgrupper må ses i lys av sin samtid.
Rasehygieniske teorier rådet fra midten av 1800 tallet i hele Vest-Europa.
I perioden 1910 til 1950 ble det innført Eugeniske lover i alle vestlige land. Disse lovene ga staten rett til å sterilisere og eller isolere mennesker med antatt dårlige arveegenskaper.
I Skandinavia sto omsorgs- og humanismehensyn helt sentralt i argumentasjonen for rasehygieniske tiltak. Ved å luke ut livsuverdig liv og dårlig arvestoff, reddet man menneskeheten fra forfall og undergang. Ideen om den ”nordiske rase” rådet, og hadde tilslutning fra brede lag av befolkningen.
Norske forskere var ledende innen rasehygienisk forskning. En av de fremste var Jon Reidar Mjøen som utga boken Rasehygiene i 1914. Rasehygiene besto av positive og negative tiltak; fra økonomisk støtte til familier med antatt gode arveegenskaper til isolasjon og tvangssterilisering. For eksempel foreskrev Mjøen total isolasjon for ”legemlige og åndelig forkrøblede individer” for å redde den menneskelige rase.
Norge hadde nære bånd til Nazi-Tyskland og leverte både teoretiske og empiriske bidrag til naziregimets ideologer5.
Nazismen ga legitimitet til å sette rasehygienisk utryddelse i system.
Målsettingen ble tilslørt med eutanasi (god død) som også ble propagandert for som rett til å dø og andre eufemismer som ga inntrykk av dødshjelp og befrielse fra smerte.
4 http://www.hlsenteret.no/undervisning/dembra/
5 Behandlet i Skorgen, Torgeir (2002): Rasenes oppfinnelse. Rasetenkningens historie. Spartacus forlag.
Legene sluttet helhjertet opp om denne ideologien, og i Tyskland var 44.8 % av alle autoriserte leger medlemmer i NSDAP (Nazipartiet).
Slik forklarer Seidelmann dette6:
the German medical profession found in the Nazi movement a sympathetic ear to ideas of eugenics, race, and degeneration that had been developing within German medicine. The Nazi leadership found in medicine a scientifically legitimate vehicle for the achievement of their political goal of racial purification. This was central to the professional goal of population health or «volksgesundheit,» which focused on race hygiene
Historiker Per Haave avdekket i sin bok Ambisjon og handling7, konkrete planer for å ta livet av mennesker ved psykiatriske institusjoner også i Norge.
I rundskriv av 21/11-1944 fra fungerende fylkesmann i Vestfold fylke, Christopher Lange, tar han til ordet for å løse problemet med de uhelbredelige sinnssyke, eller som han formulerte det: «befri de uhelbredelige sinnssyke fra en håpløs og meningsløs tilværelse». Saken ble stilt i bero, men hadde stor støtte blant fylkesmenn og fylkesleger og i Innenriksdepartementet. Inntil 40 000 personer kunne ha blitt drept, om man hadde blitt enige om hvordan drapene skulle skje rent praktisk. Det bør være et tankekors at planene om dette massemordet, ikke ble tatt med i tiltalebeslutningene mot initiativtakerne ved landssvikoppgjøret.
Jarle Ofstad8 og andre fremtredende forskere og humanister mener at eutanasi aldri har tatt slutt. Også i dag sorteres mennesker på grunnlag av funksjonsnedsettelser og arveegenskaper. Det pågår stadig debatter om hvorvidt det er greit å velge ut fostre på grunnlag av kunnskap om funksjonsnedsettelser og sykdommer. Ofte rettferdiggjøres sortering ut fra ukvalifiserte antakelser om hvordan det er å leve med f.eks. Downs syndrom.
Argumentasjonen er velkjent, og det som er mest skremmende er at den gjenkjennes av få. For oss som er gjenstand for diskusjonen om hvorvidt vårt liv er leveverdig eller ikke, er det ingen tvil om at nettopp manglende kunnskap om hva rasehygieneteorier bygget på og hvorfor de så lett ble satt ut i livet av nazistene, kan føre til at «det skjer igjen».9
Finnes det forakt for mennesker med funksjonsnedsettelser i dag?
Stopp Diskrimineringen har i snart 13 år forsøkt å måle holdningsklimaet i dag, ut fra det som kommer frem i medieoppslag. I lys av historien om fortielse og fornektelse av hatet, vil vi peke på to svært bekymringsfulle trekk ved dagens fortellinger.
For det første: Fortellinger om forakt for mennesker som skiller seg ut som følge av ulike fysiske, kognitive og psykososiale funksjonsnedsettelser formidles av media, men ikke som et fenomen som krever samfunnets oppmerksomhet og bekjempelse. Hver sak fremstår som et enkelt tilfelle, en trist eller tragisk episode, egnet til å vekke umiddelbar avsky, men ikke
6 Sitat fra foredraget Whither Nurenberg? av William E. Seidelmann. M.D (Seidelmann, 1995, 2006), som handler om den tyske legestandens manglende oppgjør og fortsatte forsvar for utryddelsen av mennesker med funksjonsnedsettelser. Utdrag fra foredraget er presentert i en lengre artikkel om Det glemte folkemordet på vår side: http://www.stopdisk.no/wordpress/wordpress/?page_id=686
7 Haave, Per (2008): Ambisjon og handling. Sanderud sykehus og norsk psykiatri i historisk perspektiv. Unipub.
8 Ofstad, Jarle (2006): Den siste hjelper: aktiv dødshjelp. Arneberg forlag.
9 http://neitilsortering.no/2012/04/02/fortell-meg-hvem-som-bor-velges-bort-skal-jeg-fortelle-deg-hva-slags-samfunn-du-lever-i-del-l/#more-453
gjenkjennelse. Journalister, politi og andre informanter omtaler det som ellers ville bli kalt homohets/homohat, jødehat, rasisme og hatkriminalitet, i andre ordelag. Hatbegrepet er aldri i bruk når funksjonshemmede er utsatt for vold og overgrep. Isteden kan vi lese om «blind vold», «bussvold»10, «ulykke» og til og med «rasisme» i oppslag som handler om brutale fysiske angrep på funksjonshemmede11. Som i dette oppslaget i Aftenposten om hvordan en kvinne i rullestol med amputert ben, ble sparket i benstumpen 22.6.201212
Politiet ga saken høy prioritet, blant annet fordi overfallet kunne synes å være rasistisk motivert.
Ved henvendelse til politiet fikk vi bekreftet at dette var journalistens egen tolkning.
Sakene vi har samlet viser imidlertid at heller ikke politi og domstol gjenkjenner et hatmotiv, så denne hatkriminaliteten gjenfinnes ikke i statistikker eller dommer. Isteden nøytraliseres hendelsene gjerne som vold mot forsvarsløs person, noe som flytter fokus fra et hatmotiv knyttet til egenskap ved person til egenskap ved situasjon.
Nøytralisering og omdefinering er regelen, ikke unntaket, når hets og hat rettes mot funksjonshemmede, som når hetsen mot Sandra Borch gis denne tolkningen13:
SPs unge stjerne Sandra Borch (23) har fått føle på janteloven.
Men av og til blir hatet så tydelig at det ikke lar seg skjule, som i disse tre eksemplene.
Du kunne da for faen tatt abort
Netthets mot mor til en baby med Downs syndrom. Kilde: NRK Telemark 25.11.2011
Hun er ikke genetisk egnet for videre reproduksjon
Sagt om Sandra Borch av radiokomikere i Radio 3 Bodø. Kilde: an.no 31.1.2013
Dere må være sinnssyke. Tenk å ta til seg et så sykt barn som aller helst skulle dø.
Hatbrev til foreldre etter medieoppslag. Kilde: sa.no 29.1.2014
Det leder oss over til det andre bekymringsfulle trekket ved dagens fortellinger, nemlig reaksjonene fra opinionsledere og fremtredende samfunnsdebattanter.
Når en stygg sak trenger gjennom støymuren og vekker allmennhetens avsky og sinne, skjer det en motreaksjon som vi ikke gjenkjenner fra de atskillige mer tallrike debattene om rasisme. Nylig har vi identifisert to nye tilfeller av dette som for oss fremstår som et ikke tilsiktet, men likevel svært tydelig avledningsfenomen.
For en uke siden, kunne vi lese om foreldrene til en gutt på 8 år med Downs syndrom som mottar to hatbrev, hvor det bl.a. står:14
Slike som dere skulle ikke hatt unger. Send mongon på spesialskole, det er der han hører hjemme.
Moren uttaler at resten av brevet er for personlig til å referere, det går på sønnen direkte.
10 F.eks. i Rusviksaken om en ung trafikkskadet gutt som ble overfalt og nesten drept på Holmlia 7. januar 2005. Rusvik lå i koma etter volden. Les mer på om denne og andre saker på www.stopdisk.no
11 Fra 2013 omfattes funksjonsnedsettelse av straffelovens § 232 om hatmotivert vold.
12 http://www.aftenposten.no/nyheter/To-pagrepet-for-overfall-pa-rullestolbruker-6855620.html
13 Kilde: Indre Akershus blad 9.6.2012
14 http://www.nrk.no/ho/fikk-hatbrev-fordi-sonnen-har-downs-1.12447237
Bare en måned før, skriver Sanna Sarromaa, 2.-kandidat på Lillehammer Venstres liste15, etter et kvarters besøk i en skoleklasse:
Det som provoserte meg i iPad-undervisningen var spes.ped.eleven bakerst i klasserommet. Han har både Downs og autisme.
Videre skriver hun i sitt notat som lekket til pressen:
Jeg vet at INKLUDERING er en dominerende ideologi innenfor norsk pedagogikk og spesialpedagogikk, men det kan ikke være slik at spes.ped.elever med tunge vansker brukes som redskaper for at de såkalte normale elever skal utvide sine ideer om normalitet?
Her kunne det ha vært fristende å stoppe opp ved det synet som kommer frem i reaksjonene, ikke minst at ingen problematiserer hvilke konsekvenser det har for hele samfunnet å fjerne annerledesheten fra klasserommet, slik at elever ikke lærer seg å leve med naturlig variasjon, og de fatale konsekvenser segregering har, siden forskningen viser at dette er den sikre vei til mobbing.16 Men det får ligge. Vi konstaterer bare at disse debattantene er på linje med resten av den politisk korrekte elite i at funksjonshemmede ikke hører til i det lovpriste mangfoldet. Det er ikke noe nytt, men et faktum et søk på mangfold lett vil avdekke.
Det påtakelige her er imidlertid etterspillet oppslagene får som følge av støtten familiene mottar fra folk flest; etterspill som virkelig bør vekke bekymring. Det er støttespillerne som kritiseres, mens den anonyme hatbrevskriveren og Venstrepolitikeren fremstilles som offer og syndebukk. Som vi påpeker i våre kommentarer til disse kronikkene skrevet av bl.a. en journalist17 og en akademiker18, er det symptomatisk at det kun er når hets og hat retter seg mot personer med funksjonsnedsettelser, at samfunnsdebattanter finner det legitimt og trygt å bortforklare og endre fokus for debatten.
Funksjonshemmede har aldri hatt og har ikke høy status i samfunnet. Verdens største minoritet har historisk inntatt en selvskreven posisjon langt nede på rangstigen i forhold til andre utsatte grupper, og den posisjonen har vi også i dag.
Det er derfor grunn til å utfordre alle som ønsker å verne om menneskeverdet, til å sørge for at ingen mennesker eller befolkningsgrupper blir glemt i kampen for frihet og likhet. Demokratiet lever så lenge det blir store og støyende debatter om menneskerettsbrudd, debatter hvor alle vil være med.
Det er stillheten om menneskerettsbruddene som virkelig truer demokratiet.
15 http://www.nrk.no/ho/her-er-notatet-som-gjorde-at-sarromaa-trakk-seg-1.12404091
16 http://videnskab.dk/kultur-samfund/specialundervisning-giver-sarede-elever
17 http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Ingenting-gir-journalister-sa-tett-tunnelsyn-som-ferten-av-et-offer–8055631.html
18 http://www.nrk.no/ytring/den-nye-gapestokken-1.12449631#comment-2129113049
Av Berit Vegheim
Leder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen
Flere tekster:
Kategorier
Hva er hatkriminalitet
Hva er hatkriminalitet – du ser det ikke før du tror det
Det som kjennetegner hatkriminalitet mot funksjonshemmede, er at den er gjemt bort i all sin synlighet. Det som skiller hatkriminalitet mot funksjonshemmede fra andre former for hatkriminalitet, er den standhaftigheten samfunnet viser og oppviser i å avvise den: bortforklare, utdefinere, bagatellisere, nøytralisere og trivialisere.
Det finnes per dags dato ingen tiltalt eller dømt i Norge for hatkriminalitet motivert av noens funksjonsnedsettelse. Daværende justisminister Storberget lovte oss vern mot hatkriminalitet i straffeloven i 2007: Skal registrere hatvold, men vi måtte vente på lovendringen til 2013 Strafferettslig vern mot hatkriminalitet. Hittil har imidlertid ingen blitt tiltalt eller dømt, og kun noen få saker er registrert siden det. Dette skyldes ikke at fenomenet ikke eksisterer. Men strafferettslig vern er ikke nok.
Når hatkriminalitet (hatefulle ytringer og hatmotiverte handlinger) rammer funksjonshemmede, er den vanligste reaksjonen fra politiet på gata til statsadvokat og dommer, en velment neglisjering av fakta. Det råder en kollektiv fornektelse fra topp til bunn i justissektoren av at noen vil funksjonshemmede noe vondt: Det kan ikke være forakt for denne typen annerledeshet som er motivet.
Fakta dokumenterer det motsatte: Politiet overser hatkriminalitet mot funksjonshemmede. Isteden søkes en nøytral forklaring; offeret er et «lett bytte» og «et sårbart offer». Man dømmer etter straffelovens paragraf 272 b) vold begått mot forsvarsløs person, ikke etter 272 e) motivert av fornærmedes nedsatte funksjonsevne.
Kreativ omskriving av hatkriminalitet
Media bruker kreative og tilslørende titler på denne typen hatkriminalitet som «bussvold», «blind vold», «rullestolvold» «ran av omsorgsbolig» og politiet kaller det «trollskap», «guttestreker», ansvarlig myndighet når det skjer i kommunale boliger, kaller det «beklagelig enkeltepisode».
Og om alt er for åpenbart; forakten for offerets «avvik» for tydelig til å kunne bortforklares, ser vi at man grunnløst griper til «rasisme» som forklaring. Dette var tilfellet da en hvit kvinne i rullestol med amputert ben ble sparket i benstumpen: Tilsløring av motiv for hatvold
De bekrefter at vi ikke kan fornekte hatkriminalitet med funksjonsnedsettelse som motivasjon. Vi samler sakene som tar for seg hatkriminalitet mot funksjonshemmede. Dette er hard lesning som er viktig at kommer frem og aldri glemmes.
Rusvik-saken – den fornektede Holmliasaken 2005 – en av Norges groveste hatkriminalitetssaker
Ungdommer på Holmlia holdt på å drepe Kjetil Rusvik fordi som de selv oppga: «Vi ble provosert av måten han snakket til oss på»
Rusvik-saken fra 2005 er en av Norges groveste hatkriminalitetssaker noensinne, uavhengig av hatmotiv. Likevel er den totalt fortiet, fornektet, «glemt» – også blant alle som har engasjert seg mot hatkriminalitet, bl.a. den som er kalt Holmliasaken. Det er flere grunner til denne kollektive fornektelsen og fortielsen. Det kom frem flere svært provoserende og kontroversielle forklaringer. Derfor er saken viktig å huske.
Overskriftene villedende og nøytrale
Saken gikk i alle riksmedier som vanlig under overskrifter som «blind vold», «blind bussvold», «grov bussvold» og «bussvoldsaken»: Falt om etter blind vold Dømt for blind bussvold. NRK insisterte på å omtale det som Overfallet på Holmliabussen
Erkjente at volden var motivert av funksjonsnedsettelsen
Offeret var en ung mann på 32 år som etter en trafikkskade hadde ustø gange og utydelig tale, dvs. talehemning. Han ble overfalt og nesten drept på Holmlia 7. januar 2005, fordi guttene som angrep han og stjal lommeboken hans, altså «ble provosert av måten han snakket på». Større grunn skulle det ikke til for å slå helseløs en funksjonshemmet gutt. Men både medier og alle andre tviholdt på nøytrale forklaringer.
En buss full av vitner
Det var aldri tvil om hvem gjerningspersonene var. For det første var det en buss full av passasjerer som var vitne til volden på «første rad». Ingen grep inn og det faktum har fått oppmerksomhet i ettertid Vitne til overfall – Jeg har følt meg som en feiging. Det er et slikt fenomen som pirrer faglig nysgjerrighet i tillegg til å plage de involverte. Men vitnet sier også at de tre voldsutøverene var robuste karer.
Hudfarge og etnisitet skilte gjerningspersoner og offer – men «feil» vei?
Bortsett fra bussen med vitnene «fortjener» åpenbart ikke saken å bli husket i motsetning til den atskillig mer omtalte saken med samme navn som skjedde noen år tidligere. Men den gang kunne saken forklares som rasisme.
Rusvik var hvit, gjerningspersonene var ikke hvite. Dette ble knapt nevnt. Det fremkom derimot at de var svært godt kjent av politiet i sitt nærmiljø. Noen ble til og med omtalt eller omtalte seg selv som rollemodeller.
Livstruende vold fordi voldsutøverene forakter funksjonsnedsettelse
Konsekvensen av volden var svært store. Rusvik som fra før av var skadet fikk hjerneskade og ble pleietrengende resten av livet. Han var i koma og det er ikke gjerningspersonenes fortjeneste at han overlevde.
Flere eksempler fra media på hatkriminalitet:
Viktig seier for funksjonshemmede
Kvinne i rullestol angrepet og ranet i Oslo
Presset blind kvinne mot skinnegangen
Ungdommer kastet småstein på rullestolbruker i Oslo
Bevegelseshemmet mann banket opp i eget hjem
Gi meg alt du har! Nå dreper jeg deg
Tamarin 25 grovt hetset på Oslo-trikken
Kvinne i rullestol utsatt for vold I Halden. To dager senere 8.4.2016 opplyser Hamar Arbeiderblad: Nekter for rullestolvold
Autist mishandlet av fire tenåringer
Banket opp forsvarsløs utviklingshemmet mann
Gutt i rullestol dyttet ned skoletrapp
Forsøkte å dytte rullestolbruker i Oslofjorden
Siktet for å ha skutt utviklingshemmet med luftpistol
Kontakt oss om du vil vite mer om hatkriminalitet mot funksjonshemmede.
Kategorier
Diskriminering og rasisme i dagens Norge
Av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen, 2006, oppdatert 2015
(Debattinnlegget ble refusert av alle riksmediene)
Når raseteorien er forkastet, er det på tide å finne fram til en ny og tidsriktig forståelse av rasismefenomenet.
Behov for et tidsriktig rasismebegrep
Debatten omkring bruken av ordet rasisme har pågått lenge. Mange mener at dette begrepet er stigmatiserende og provoserende, siden rasisme springer ut av en overbevisning om at det eksisterer flere menneskeraser, og at noen raser er overlegne andre. Raseteorien legitimerte undertrykking og utryddelse. Det kan derfor virke selvmotsigende at de miljøer som fornekter eksistensen av flere raser, kaller sin kamp for antirasistisk, f.eks. Antirasistisk senter og SOS rasisme.
Når antirasistiske miljøer likevel velger å holde fast i rasismebegrepet, skyldes det bl.a at det er så godt innarbeidet. Det kan antas at folk flest vil vite hva som legges i det i dag, dvs. hvilken type menneskeforakt som skal kalles rasisme. Hudfarge har for eksempel alltid vært assosiert med rasisme, og siden hudfarge fortsatt spiller en sentral rolle i menneskers holdninger til hverandre, kan en si at begrepet gir mening også i dagens samfunn. Videre kan en si at de rasemessige skillelinjene er erstattet av etniske skillelinjer som helt klart utløser den samme fremmedfiendtlighet og forakt.
Likevel; et rasismebegrep som overlever erkjennelsen av at det kun finnes en menneskerase, er i realiteten et helt nytt begrep. Spørsmålet blir da om det finnes klare kriterier på hva slags menneskeforakt som skal kategoriseres som rasisme? Finnes det noen saklig grunn for å reservere rasismebegrepet og fenomenet til forakten for mennesker på grunnlag av deres hudfarge og etnisitet?
Åpenbart gjør det ikke det, for rasismebegrepet viser seg i praksis også å omfatte den forakten som utvises på grunnlag av språklige og kulturelle forskjeller, og i tillegg ser vi at også livssyn og nasjonal opprinnelse inkluderes i rasismefenomenet. Ulikhet i hudfarge er altså ikke en forutsetning for at fenomenet skal kunne kalles rasisme.
Er det så noen vesensforskjell på den forakten som kalles rasisme og den som rammer mennesker på grunnlag av andre typer annerledeshet? Siden dagens rasismebegrep favner så vidt, er det objektivt sett vanskelig å identifisere noen spesielle kjennetegn ved rasisme som ikke kan sies å være til stede ved for eksempel forakt for andre på grunnlag av deres seksuelle orientering, deres kjønnsidentitet eller deres synlige og eller tydelige kroppslige karakteristika. I sistnevnte kategori kan vi nevne mennesker med kraftig hårvekst, spasmer, lite pigment i huden (albinisme), kortvokste, overvektige, vansirede, talehemmede, utviklingshemmede, blinde, døve, bevegelseshemmede, amputerte. Vi kan også ta med personer som etter et hardt liv som følge av rusmisbruk, traumatiske opplevelser eller av andre årsaker, er tydelig markert og merket av det. Listen kan gjøres både lengre og mer detaljert. Fellesnevneren vil uansett være forakt for annerledeshet.
Det kan selvsagt tenkes at noen ønsker å forbeholde rasismebegrepet for en bestemt type menneskeforakt. Men siden begrepet og fenomenet som pekt på ovenfor, ved forkastelsen av raseteorien uansett har fått et helt nytt innhold, ligger det åpent for nye definisjoner og nye forståelsesmåter.
Rasisme som uttrykk for og utslag av rasehygiene
Eugenetikken, eller rasehygieniske teorier, oppsto på slutten av1800 tallet, og fikk stor betydning for menneskesynet både i Europa og USA. Rasehygieniske teorier gikk ut på at mennesker, også innenfor den hvite rase, hadde godt og dårlig arvemateriale, og for å forbedre menneskeheten som sådan, var det legitimt å sortere ut individer med dårlige og uønskede arveanlegg. Nazismens utryddelsesprogram var i virkeligheten ikke annet enn en videreføring av datidens rasehygieniske tenkemåter. Nazistene var heller ikke de første som omsatte teori til praksis. Sterilisering var for lengst tatt i bruk for å hindre at så vel etniske og nasjonale minoriteter som personer med antatt arvelige sykdommer og syndromer skulle få reprodusere seg og spre sine dårlige og uønskede gener. Tatere, sigøynere, utviklingshemmede og andre ble også i Norge aktivt forsøkt utryddet før andre verdenskrig. Nazismen satte det hele i system, uttrykte sin forakt i offentligheten ved å kalle folk for ”undermennesker” o.l. og ikke minst; sto for masseutryddelse av mange grupper som ble oppfattet som avvikere, og organiserte folkemord på jøder, sigøynere og funksjonshemmede.
Det som er viktig for dagens forståelse av hva menneskeforakt faktisk er, er at det er den samme grunnleggende tenkemåten omkring menneskeverd som legitimerte nazistenes masseutryddelse som også i dag ligger til grunn for xenofobien (fremmedfrykten) og som i sin mest ekstreme form slår ut i hatefulle holdninger og handlinger i vårt og andre land. Denne tenkemåten handler om forakt for annerledeshet som oppfattes som mindreverdighet, ikke om hvorvidt denne annerledesheten kan tilbakeføres til ulik etnisk opphav (før kalt rase) eller ikke.
Derfor vil det, som en konsekvens av dagens erkjennelse av at alle mennesker tilhører en og samme rase, være naturlig å omdefinere rasismebegrepet i tråd med en tidsriktig og moderne forståelse.
Dessuten er det viktig å ta inn over seg, at hvem som oppfattes som mindreverdig, vil variere over tid og fra samfunn til samfunn, og derfor finnes det ingen universalsvar på eller evige sannheter om hvem som undertrykker og hvem som rammes av undertrykking. Rasisme handler heller ikke nødvendigvis om at en majoritet undertrykker en minoritet. I Sør-Afrika (som i flere andre land i verden), har et lite hvitt mindretall undertrykt en ikke-hvit majoritet.
Rasisme er forakt for det som til enhver tid oppfattes som annerledes ut fra en persons, gruppes, minoritets eller majoritets ståsted.
Rasisme forstått på denne måten, vil få fram at det ikke er noen vesensforskjell på den forakten ulike grupper opplever, noe som faktisk ikke er tilfellet i Norge i dag. Det er tvert imot grunnlag for å hevde at fraværet av et felles begrepsapparat, legitimerer rangering av marginaliserte og ekskluderte grupper i samfunnet.
Hvilken betydning vil et tidsriktig rasismebegrep ha for oss?
Det norske samfunn erkjenner ikke at annerledeshet på grunn av nedsatt funksjonsevne er gjenstand for forakt, slik annerledeshet på grunnlag av etnisitet, livssyn, nasjonalitet og seksuell orientering er. Dette kommer tydeligst til uttrykk i lovgivningen, hvor mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke omfattes av § 135a[1], den såkalte rasismeparagrafen). Enten dette skyldes at man ikke kan tro at det forholder seg slik i Norge, eller det skyldes at det rett og slett er mest bekvemt å ignorere det, er vanskelig å avgjøre.
Ifølge Lennard Davis (se kildeliste) er det majoritetssamfunnets fornekting og rasjonalisering av egne holdninger og praksiser som er årsaken. Rasjonaliseringen og bortforklaringen består i å fastholde at ingen vil mennesker med nedsatt funksjonsevne noe vondt, man synes synd på dem, og vil dem egentlig vel.
Historiene som bekrefter at forakten finnes er mange, og av og til kommer historiene frem i media, slik at allmennheten gjøres kjent med dem. Uten at vi har gått vitenskapelig til verks, tror vi at vi har dekning for å si at den type forakt som rammer mennesker med funksjonsnedsettelser, som oftest omtales i media, handler om seksuelle overgrep og annen type grov utnytting av utviklingshemmede personer.
Men så lenge det ikke finnes noen instanser som registrerer eller dokumenterer hendelsene som et fenomen, slik rasismefenomenet registreres og dokumenteres, og så lenge ingen forskere, politikere eller media viser interesserer for å avdekke denne typen menneskeforakt, forblir dette et ikke-fenomen. Når noe skjer, som da en forsvarsløs mann ble slått ned på Holmlia 8. januar 2005, behandles det som et enkeltstående tilfelle. Det er mannens egenskaper som er i fokus, ikke et ord om at dette handler om en type voldsfenomen som best kan forstås som rasisme, I likhet med den rådende forståelse av rasisme, har Holmliasaken rot i forakt for mennesker som oppfattes som underlegne på grunn av sin annerledeshet. En av gjerningspersonene uttalte like godt til media at den brutale volden som nesten tok livet av en fra før hardt skadet Kjetil Rusvik, skjedde fordi: ”Vi ble provosert av måten han snakket på.” (se eget oppslag om dette).
Vi vet at det forekommer et antall tilfeller av vold og overgrep som er motivert av ofrets nedsatte funksjonsevne. Utenlandske data bekrefter dette, og i en skotsk selvrapporteringsstudie, utført av Capability Scotland og DRC (se kildeliste), avdekkes at nesten halvparten, 47 % hadde opplevd såkalt hate crime. Både i USA og Storbritannia registreres hate crime av myndigheter, politi og egne diskrimineringstilsyn, på grunnlag av ”disability” på linje med andre diskrimineringsgrunnlag som etnisitet, livssyn og seksuell orientering.
Denne typen vold er spesielt grov, fordi det dreier seg om å angripe og utnytte forsvarsløse personer. Foruten flere tilfeller av seksuelle overgrep mot utviklingshemmede kvinner, kan vi nevne vold og ran mot personer som sitter i rullestol og andre personer som har sterkt nedsatt fysisk og eller psykisk funksjonsevne, samt eldre og kvinnelige pasienter. Felles for alle disse tilfellene er menneskeforakten som muliggjør denne typen handlinger.
Det er meningsløst å forstå og behandle volden mot Kjetil Rusvik som et vesensforskjellig fenomen fra den volden som tok Benjamin Hermansens liv. Rusvik havnet i respirator og svevde i livsfare. Den menneskeforakten som kom til uttrykk hos gjerningspersonene i begge saker, kan ikke sorteres i ulike kategorier, som rasisme i Benjamin-saken og tilfeldig vold i Rusvik-saken, slik det er blitt gjort i den norske offentligheten. Avisene brukte til og med så villedende og malplasserte betegnelser som ”slåsskamp” og ”bussvold” i Rusvik-saken. Saken handler om nøyaktig det samme som ellers kalles rasisme.
Når Rusvik-saken verken utløste mobilisering blant dem som ellers står på barrikadene i kampen mot rasisme, eller et skred av fordømmelse fra politikere i offentligheten, skyldes det ene og alene fornekting av at dette er uttrykk for et fenomen. I Norge ”finnes” ikke dette fenomenet, fordi det ikke faller inn under definisjonen av rasisme. I andre land hvor det erkjennes at slike fenomener finnes, kalles fenomenet ”hate crime”.
Det faktum at offer og gjerningspersoner faktisk hadde ulik hudfarge og etnisk opphav i begge saker, gir også grunn til å ha et videre perspektiv på rasismefenomenet enn det som råder i Norge i dag, hvor rasisme er reservert for hvites forakt for ikke-hvite. I Rusvik-saken var ofret den hvite, mens gjerningspersonene hadde forskjellig etnisk bakgrunn. Ingen er vaksinert mot å forakte og diskriminere andre, selv om de tilhører en diskriminert gruppe selv. Forakten for annerledeshet eksisterer i alle grupper av befolkningen, og det må vi tåle å erkjenne om vi vil få slutt på rasismen. Uten en slik erkjennelse, vil menneskeforakten få leve i fred i de miljøer som samfunnet per definisjon har utnevnt som offermiljøer.
Det er menneskeforakten vi skal bekjempe, og den bekjempes bare når den enkelte starter med seg selv og blir kjent med sine egne fordommer. Dagens forståelse av rasismefenomenet egner seg svært dårlig til å bevisstgjøre befolkningen om hva denne kampen handler om, siden det tar for gitt at rollene som undertrykker og undertrykt er gitt en gang for alle. Et samfunn som tillater menneskeforakt, fordi det ikke vil erkjenne eksistensen av slike holdninger, graderer menneskeverdet. Et slikt samfunn blir ikke et bedre samfunn om det klarer å kvitte seg med én type menneskeforakt.
Anbefalte kilder om artikkelens tema:
Rusvik-saken og andre volds- og overgrepssaker fra mediene finnes på –www.stopdisk.no-
Diskriminert er en link med selvrapporterte eksempler på –www.stopdisk.no-
Høringsuttalelse fra Stopp Diskrimineringen om NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet, se pkt. 5.2 om behov for diskrimineringsvern i straffelovens §§ 135a og 349a.
Capability Scotland og DRC Scotland: Hate Crime Against Disabled People in Scotland. A Survey Report.
Lennard J. Davis: Go to the Margins of the Class. Hate Crime and Disability.
I Leslie Pickering Francis og Anita Silvers (red) 2000: Americans with Disabilities. Exploring Implications of the Law for Individuals and Institutions. Routledge, New York.
Vegheim, Berit: Diskrimineringsfenomenets sanne vesen. Dagsavisen 8.4.02 www.stopdisk.no
[1] Fra 2013 har funksjonshemmede fått samme vern i §§ 135a (hatefulle ytringer, 349 a (diskriminering) og 232(hatkriminalitet) som disse andre gruppene.
Kategorier
Hatkriminalitet
Hatkriminalitet
Hva er hatkriminalitet?
Det som kjennetegner hatkriminalitet mot funksjonshemmede, er at den er gjemt bort i all sin synlighet. Her har vi samlet tekster, saker og artikler som handler om hatkriminalitet mot funksjonshemmede.
Holocaust
Hvorfor snakker vi om Holocaust i 2023? Det anslås at så mange som en million mennesker ble enten sterilisert, ødelagt av eksperimenter eller drept under 2. verdenskrig. Verdens største minoritet har historisk inntatt en selvskreven posisjon langt nede på rangstigen i forhold til andre utsatte grupper, og den posisjonen har vi også i dag.