Er diskrimineringsvern på majoritetens premisser?
Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen
En felles likestillingslov må ikke svekke dagens diskrimineringsvern
Likestillingsminister Horne får masse kritikk fra kvinne- og fagbevegelse for forslaget om å samle dagens fire lover i en felles likestillings- og diskrimineringslov.
Vi deler mye av den kritikken som har fremkommet i media og i høringssvarene. Vårt krav har i likhet med alle likestillingsforkjemperes, vært at en felles lov ikke må svekke dagens lovgivning, men tvert imot innebære et styrket vern for alle. Det innebærer bl.a. at vi vil beholde redegjørelsesplikten og at vernet mot diskriminering i familieforhold som i dag kun gjelder kjønn, må utvides til å gjelde alle grunnlag.
Et hovedargument mot lovforslaget fra kvinne- og fagbevegelse er at likestillingsloven svekkes ved at hensynet til å «bedre kvinners stilling» er foreslått fjernet fra formålsparagrafen i ny lov. Med et par unntak, registrerer vi ikke tilsvarende bekymring knyttet til forslaget om å fjerne hensynet til å avskaffe samfunnsskapte barrierer for funksjonshemmede. Begge disse hensyn har vist seg å ha betydning ved behandling av klagesaker.
Men spørsmålet er om ankepunkter mot lovforslaget rettferdiggjør å beholde dagens modell med fire lover. De krav vi har til harmonisering og styrking av lovverket, faller ikke bort fordi om det ikke skulle bli en felles lov. Det er et brudd på menneskerettighetene at vernet i dag varierer avhengig av hvilket grunnlag man tilhører.
Dessuten går viktige overordnede hensyn tapt i dagens modell.
Blant alle de argumenter som er båret frem, finnes det ikke ett eneste ett som ikke lar seg lovteknisk løse i en felles lov. Tvert imot, den optimale løsningen som sikrer at alle får et reelt sterkere og likestilt vern oppnås kun i en felles lov. Det fester seg derfor et inntrykk av at det dette egentlig handler om er følelser mer enn fakta, og at det dypest sett dreier seg om at man mener kjønnsdiskriminering er overordnet alle andre former for diskriminering.
Et slikt standpunkt baserer seg på manglende innsikt i diskrimineringsfenomenet. Det er lite tillitvekkende at fagbevegelsen med LO og UNIO i spissen, som skal ivareta alle medlemmers interesser, egentlig målbærer rangering av utsatte befolkningsgrupper.
Hvem fortjener ikke diskrimineringsvern?
For fagbevegelsen som for oss, burde det aller viktigste være at lovgivningen gir diskrimineringsvern til alle som trenger det. Denne målsettingen kan definitivt best ivaretas i en felles lov som har en åpen restkategori. En slik restkategori skal fange opp grupper som i dag ikke har vern fordi fordommene mot dem fortsatt er altfor store til at samfunnet erkjenner at de blir diskriminert. Det kan være tidligere straffedømte, økonomisk vanskeligstilte eller overvektige. Den foreslåtte restkategorien «andre lignende grunnlag» er et steg på veien. Den vil kunne verne overvektige, men de to førstnevnte grunnlag vil falle utenfor en så snevert definert kategori.
Vi vet godt hvordan det er å tilhøre en ekskludert gruppe uten diskrimineringsvern. Inntil nylig ble det verken i menneskerettssammenheng eller i nasjonal lovgivning erkjent at funksjonshemmede var utsatt for diskriminering; isteden ble vi «kvalt» av paternalistisk omsorg og medlidenhet. Faktum er at funksjonshemmede topper statistikken over antall klagesaker; faktisk var antallet høyere enn for alle andre grunnlag til sammen i de to første årene etter at loven kom i 2009.
Vi mener at det er på høy tid at anti-diskrimineringsloven utformes i tråd med menneskerettskonvensjonene, dvs. at det innføres en restkategori «status for øvrig» som fanger opp de som til enhver tid måtte trenge vern. Alle som kjemper for likestilling og menneskerettigheter bør gå inn for en slik modell. Det er bekymringsfullt at de gruppene som selv har fått rettslig vern, behandler diskrimineringsvernet som et knapphetsgode.
Hvilke hensyn bør løftes frem i formålsparagrafen?
Først og fremst er det viktig at loven ikke bare verner kvinner og minoriteter, men verner på grunnlag av kjønn og etnisitet, livssyn osv. Det er da innforstått at også majoritetens etnisitet og livssyn er vernet. I tråd med denne tenkemåten krever vi at funksjonsevne skal brukes i stedet for funksjonsnedsettelse, slik det er gjort i straffeloven.
Når dette er sagt, vet vi at heterofile ikke er like utsatt for diskriminering som homofile osv. Derfor bør det som LLH så klokt har foreslått, fremheves at loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.
Med en slik løsning er alle hensyn ivaretatt på en likestilt og likeverdig måte.
Det paradoksale er at alle som forfekter at grunnlaget kjønn står i en særstilling blant diskrimineringsgrunnlagene, (alle har kjønn), ikke synes å trekke den slutning at kjønnsdimensjonen er helt sentral ved all diskriminering. Som funksjonshemmet kvinne vet jeg at andre etnisk hvite kvinner som ikke er funksjonshemmede, ikke utsettes for samme grad av og type diskriminering som meg. Det samme vet alle andre kvinner som tilhører ulike minoritetsgrunnlag. Vi erfarer at vi verken kan sammenligne våre opplevelser med majoritetskvinner eller minoritetsmenn.
Majoritetens kortslutning om kjønnsperspektivet
Det bør være et tankekors at det først og fremst er kvinner og menn fra majoriteten som ønsker en egen likestillingslov, og ikke ser hvordan kjønn samspiller med andre grunnlag.
Det er rett og slett en kortslutning fra majoritetens side å tro at man kan bekjempe diskriminering ved å frakoble kjønnsperspektivet fra minoritetsperspektivet. Vi som tilhører minoriteter er da henvist til å velge å definere hendelser etter en lov som stripper oss for identiteter og kjennetegn knyttet til minoritetstilhørigheten vår, eller vi må velge å definere hendelsen som minoritetsdiskriminering i et kjønnsnøytralt perspektiv. Dette er dagens modell og kan best karakteriseres som et diskrimineringsvern på majoritetens premisser.