I dette innspillsnotatet tar vi for oss seks sentrale problemstillinger knyttet til utredningen:
- Utredningens siktemål
- Tilretteleggingsregler av proaktiv, generell karakter
- Begrepsdefinisjon
- Valg av modell for uforholdsmessighetsvurderingen
- Kravet sett i forhold til § 9
- Betydningen av å utarbeide gode og fyldige veiledere til plikten
1. Utredningens siktemål
Det er med en viss bekymring vi leser Ot.prp. nr. 44, kap. 10.2.4.10, hvor BLD redegjør for bakgrunnen for en utredning av rettskrav på varer og tjenester. Vi håper vår bekymring er ubegrunnet. Men siden vi må gå ut fra at proposisjonen faktisk gjengir de føringer som BLD vil legge for utredningen, ser vi oss nødt til å kommentere begge de to forholdene som oppgis som bakgrunn for beslutningen om å igangsette en utredning.
1.1. En sidestilt og genuin tilretteleggingsplikt
I kap. 10.2.4.10 brukes det sterkt misvisende og ladete begrepet ”sekundærplikt”, om det som kalles ”reasonable accommodations” (av grunner vi kommer tilbake til under avsnitt 3. Begrepsdefinisjon, velger vi her å benytte det engelske uttrykket som brukes i fagbøker om temaet).
Stopp Diskrimineringen vil understreke at plikten til ”reasonable accommodations” aldri opptrer som en sekundærplikt, heller ikke i de få tilfeller hvor loven i tillegg til et krav om ”reasonable accommodations” også stiller et spesifikt krav om fysisk tilrettelegging (jf. CRPDs artikler 2, 5 og 9, Spanias anti-diskrimineringslov: Law 51/2003 § 7). I sistnevnte tilfelle fremgår det av § 7.1 at ”reasonable accommodations” og ”universell utforming” er sidestilte tilretteleggingsplikter.
Det vanligste i internasjonal anti-diskrimineringslovgivning, er imidlertid at loven kun stiller krav om ”reasonable accommodations” og at dette kravet omfatter et meget bredt spekter av virkemidler fra relativt beskjedne tiltak for enkeltpersoner, særlig innenfor arbeidslivet (individuell tilrettelegging) til inngripen i fysiske omgivelser som fjerner barrierer for store grupper (generell tilrettelegging). ”Reasonable accommodations” er med andre ord et samlebegrep for alle typer tilrettelegging.
Selv om den norske loven fra før vil inneholde plikt til universell utforming, blir det feil å behandle ”reasonable accommodations” som en sekundærplikt, fordi en slik forståelse bygger på den samme feilslutningen som Syseutvalget bygde på i NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet, hvor utvalget uttaler i kap. 10.12.3.2:
”Utvalget er klar over at universell utforming dermed ikke løser de praktiske vanskelighetene som mennesker med sterke kognitive funksjonsnedsettelser vil kunne oppleve på ulike samfunnsarenaer. Erkjennelsen av at en liten gruppe ”faller utenfor” målgruppen for utvalgets regulering av tilgjengelighet, er en del av begrunnelsen for at utvalgets flertall foreslår enkelte særlige regler…”
Selv om vi håper at det nå er overflødig å påvise at dette er en feilslutning, siden vi har gjort det i flere av våre tidligere innspill, legger vi for sikkerhets skyld ved vår høringsuttalelse til NOU 2005:8 Epost sendt til Laila Gustavsen, 24.5.07, saksnotatene Rett til varer og tjenester for alle og Hva kjennetegner generell tilrettelegging.
Dersom utredningen legger til grunn at den tilretteleggingsplikten som skal utredes, er av sekundær karakter, og kun angår en liten gruppe, vil dette definitivt få store konsekvenser for resultatet av utredningen.
For det første betyr det at utrederne da faktisk ikke har kompetanse om målgruppens heterogenitet, siden dette ikke dreier seg om et lite fåtall med sterke kognitive funksjonsnedsettelser, men tvert imot om en svært stor og heterogen gruppe. Og dersom utrederne ikke vet nok om hvem sine rettigheter som skal ivaretas, vil de heller ikke være i stand til å identifisere hva plikten vil kunne innebære. En slik utredning vil ha minimal verdi for dem som står uten rett til varer og tjenester med det foreliggende lovforslaget.
Vi minner om at hensikten med denne utredningen er at også tjenester som ikke består av noe fysisk, og dermed ikke lar seg universelt utformes, skal gjøres tilgjengelige. Disse tjenestene er ikke omfattet av lovforslaget, og det blir også i den forbindelse helt feil å betegne plikten som sekundær.
Konklusjon:
Begrep som sekundær- eller subsidiærplikt må ikke benyttes i tilknytning til eller i selve utredningsarbeidet.
”Reasonable accommodations” må behandles som en genuin tilretteleggingsplikt; sidestilt med universell utforming.
1.2. Retten til varer og tjenester handler om fullverdig diskrimineringsvern
I kap. 10.2.4.10 i Ot.prp. 44, vises det også til at FN konvensjonen pålegger plikt til nødvendig tilrettelegging, og videre:
”Det er uklart hvor langt denne plikten rekker, og hvilke justeringer det bør føre til i det norske lovverket.”
Stopp Diskrimineringen vil understreke at det å sikre retten til varer og tjenester, ikke er et spørsmål som er foranlediget av de krav som FN konvensjonen stiller. Vi vil derfor advare på det sterkeste mot at utredningen blir en fintolkning av FN konvensjonens krav, slik ordlyden i 10.2.4.10 kan gi inntrykk av.
Også uten en FN konvensjon med slike forpliktelser, må en anti-diskrimineringslov som skal gi funksjonshemmede reelt og fullverdig diskrimineringsvern, ha et generelt krav om ”reasonable accommodations”. Vi minner om at vårt krav om rett til varer og tjenester ble fremsatt i vår høringsuttalelse til NOU 2005:8, hvor vi kritiserer Syseutvalget for å overse viktige aspekter ved tilgjengelighetsproblematikken, jf. 4.2 i vedlagte høringsuttalelse.
Poenget er at uten et slikt krav som sikrer at en stor og uensartet befolkningsgruppe så langt det er mulig, faktisk innrømmes de samme rettigheter, blir loven i seg selv diskriminerende, slik lovforslaget er ved å gi rett til et bestemt virkemiddel; et virkemiddel som forutsetter at alle klarer seg i et selvbetjeningssamfunn.
Videre dreier dette seg om at funksjonshemmede skal ha samme diskrimineringsvern som andre ekskluderte grupper.
Vi minner om at det i FNs håndbok for parlamentarikere m.fl. slås utvetydig fast at ”reasonable accommodations” er hjørnestenen i lovgivningen, jf. kap 5, hvor det også står:
”Consequently, any legislative definition of discrimination should include the denial of reasonable accommodation as an act of discrimination.”
Konklusjon:
Utredningen må ha fokus på formålet: å sikre lik rett til varer og tjenester for alle,
2. Tilretteleggingsregler av proaktiv, generell karakter
Stopp Diskrimineringen har merket seg at en utbredt misforståelse i Norge, både hos norske myndigheter og blant berørte organisasjoner, er at plikten til ”reasonable accommodations” utelukkende er en plikt til individuell tilrettelegging. Riktignok er det denne forståelsen som har fått fotfeste i EU, men det er svært store forskjeller mellom landene som har innført anti-diskrimineringslov.
Det bør være av spesiell interesse å se hen til de landene som var først ute med slik lovgivning.
Det er nettopp hva Syseutvalget selv gjorde, og utvalget fremhever at suksessen ligger i at disse pionérlandene har tilretteleggingsregler av proaktiv, generell karakter. Utvalget skriver i NOU 2005:8, avsnitt 10.12.4.1 Sentrale hensyn:
”Utvalget ønsker å foreslå en regulering som virker proaktivt ved å bidra til økt tilgjengelighet i samfunnet for mange mennesker, uavhengig av ulike typer nedsatt funksjonsevne. Blant de landene utvalget har studert, er det særlig Storbritannia, USA og Australia som har tilretteleggingsregler av slik proaktiv, generell karakter. Erfaringen viser at det nettopp er disse landene som har oppnådd merkbart økt tilgjengelighet.”
Felles for de ovenfor nevnte landene er at de har et lovverk som hjemler rett til varer og tjenester som sådan, og som krever et meget bredt spekter av virkemidler for å sikre at alle får tilgang. Samtlige har et krav om ”reasonable accommodations” som pålegger pliktsubjekt å tilrettelegge på best mulig måte, ut fra ulike gruppers behov. Derimot har ingen av disse landene krav om universell utforming.
At Syseutvalget konkluderer slik de gjør både mht. å avgrense det generelle tilretteleggingskravet til kun å omfatte universell utforming, dvs. innskrenke retten til tilrettelegging til fysiske forhold, og som følge av en slik tilnærming, utelate tjenester som sådan fra loven, er derfor svært overraskende.
Vi finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de ulike grunnene til at plikten til universell utforming ikke er tilstrekkelig, men viser til vår høringsuttalelse til NOU 2005:8 og vedlagte epost av 24.5.2007 til Laila Gustavsen, hvor dette gjøres grundig rede for.
Isteden vil vi ta for oss betydningen av å nedfelle kravet om ”reasonable accommodations” som et proaktivt krav om generell tilrettelegging. I vår høringsuttalelse til NOU 2005:8, har vi formulert dette slik i 4.2:
”Tilrettelegging som innebærer personlig service må ikke forveksles med individuell tilrettelegging. Dette dreier seg om et proaktivt krav om generell tilrettelegging som innebærer at tilbyder av varer og tjenester må sørge for etablering av praksiser som er fleksible, slik at det finnes alternative løsninger dersom det skulle dukke opp kunder som ikke kan betjene seg selv. Her handler det ikke om å tilrettelegge for en bestemt kunde når denne melder sine løsningsbehov, dvs. et reaktivt krav om individuell tilrettelegging hjemlet i § 10.”
Tilbyder skal altså være forberedt på å kunne betjene ulike kundegrupper med ulike løsningsbehov. Dette innebærer at tilbyder etablerer retningslinjer og rutiner, samt skolerer sine ansatte i disse. I motsetning til måten plikten til individuell tilrettelegging oppfylles på, hvor den enkelte melder sine behov og så får tilrettelegging, vil den proaktive generelle plikten best kunne sammenlignes med ”god gammeldags serviceinnstilling” hvor krav til diskresjon gjelder.
Videre vil plikten til individuell tilrettelegging egne seg best under de betingelser som Syseutvalget skisserte og som nå er lagt inn i § 12. Når relasjonen mellom personen og pliktsubjektet er av en mer varig karakter, kan det være både nødvendig og mest formålstjenelig å tilrettelegge for en enkelt person. Det vil være tid til å sette seg inn i hva den enkelte har mest nytte av.
Relasjonen til tilbydere av varer og tjenester er derimot preget av flyktighet og sårbarhet. Det kan ikke forventes at en tilbyder skal sette seg inn i hver enkelt kundes løsningsbehov. Derfor må tilretteleggingen rette seg inn mot kundegrupper, så som blinde, døve, eller andre som har informasjons- og kommunikasjonshemninger. En oppstilling av kjennetegn ved generell vs. individuell tilrettelegging er vedlagt.
I Europa er det Storbritannia som har kommet lengst når det gjelder rettspraksis på dette feltet, siden Storbritannia var først med å innføre proaktiv plikt til generell tilrettelegging, kalt anticipatory (foregripende) reasonable accommodations. Det tok lang tid før DDA ble en effektiv lov, blant annet fordi loven fra 1995 var svak, men har blitt gradvis styrket på 2000 tallet. Det er derfor mye å lære av den prosessen.
Anbefaling:
Tilretteleggingsplikten må være av proaktiv, generell karakter, jf. Syseutvalgets anbefaling i NOU 2005:8.
3. Begrepsdefinisjon
Begrepet ”reasonable” har vist seg å være et dårlig og upresist begrep som har gitt opphav til svært ulike tolkninger i nasjonal lovgivning.
I Norge har man oversatt begrepet med rimelig, og opprettholder med det begrepets uklarhet. Begrepet rimelig i likhet med reasonable (og tilsvarende begrepsbruk i en del andre land som Storbritannia og Spania) har vist seg å gi assosiasjoner til kostnader og omkostninger. Som vi viser i neste avsnitt, har det følger for hvordan ulike faktorer veies opp mot hverandre i uforholdsmessighetsvurderingen.
Noen land har valgt å tydeliggjøre sin definisjon av begrepet ved å velge begrepet effektiv (Nederlands Act on Equal Treatment on the Grounds of Disability or Chronic Illness) eller egnet (appropriate brukes av Frankrike i Code of Labour og av Irland i Employement Eqality Act fra 2004).
Som vi kommer tilbake til i neste avsnitt, ser vi klare fordeler ved å velge et mer presist begrep enn rimelig som i dag er valgt i arbeidsmiljøloven, og foreslås videreført i den nye lovens § 12. Både av hensyn til håndhever, og av hensyn til så vel pliktsubjekter som personkrets, bør en bestrebe seg på å benytte mest mulig presise begrep.
Anbefaling:
Begrepet rimelig må erstattes av et mer presist begrep: effektiv og eller egnet.
4. Valg av modell for uforholdsmessighetsvurderingen
4.1. Hva er en uforholdsmessig byrde?
Den norske loven i likhet med andre lands lovgivning, stiller som betingelse for å få tilrettelegging, at tiltaket ikke utgjør en uforholdsmessig byrde. I norsk rettspraksis (jf. gjeldende § 13-5 i arbeidsmiljøloven) og i lovforslagets §§ 9 og 12, skal ulike forhold veies opp mot hverandre i en samlet vurdering. Disse forholdene listes opp i § 9, tredje ledd, på denne måten:
de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn
Rekkefølgen er identisk i § 12, men der er ikke de to siste faktorene tatt med.
Selv om det sies eksplisitt i Ot.prp. nr. 44 at kostnader alene ikke skal være utslagsgivende, vil det i praksis være kostnadene som avgjør i siste instans. Hensynet til virksomhetens ressurser går foran, slik at man ikke risikerer at en virksomhet må gå til drastiske innsparinger eller omlegninger av driften, eller at den går konkurs.
Men til tross for at økonomien alltid vil utgjøre den faktoren som veier tyngst til slutt, finnes det andre måter å foreta vurderingen av hva som er en uforholdsmessig byrde på. Det finnes tre ulike modeller i internasjonal lovgivning, og disse er nærmere beskrevet i 4.2. nedenfor.
Hovedpoenget er at det går an å foreta vurderingen i to trinn. Først avgjøres det om tilretteleggingen er effektiv og egnet. Blant de spørsmål som må stilles for å besvare det er om utformingen vil bygge ned funksjonshemmende barrierer for store grupper, om mange vil bli selvstendige og uavhengige, om stigmatiserende og uverdige særløsninger fjernes, om virksomhetens karakter og funksjon tilsier at tilrettelegging er naturlig med tanke på å nå allmennheten, og sist men ikke minst; om virksomheten viser at den er bevisst sin tilretteleggingsplikt, for eksempel har rutiner, planer og systematisk opplæring av staben.
Når man har besvart spørsmålene knyttet til effekt og egnethet, går man videre til vurderingen av omkostningene i form av økonomiske kostnader, virksomhetens ressurser, størrelse og omsetning, hvor vanskelig eller upraktisk det er å oppfylle kravene, hvorvidt virksomheten er offentlig eller privat, virksomhetens samfunnsmessige betydning og forpliktelser, hvorvidt det finnes offentlige støtteordninger ol.
På denne måten skaffer man et solid grunnlag for å veie de positive faktorene opp mot de negative, og kan avgjøre verdien av gevinsten ved å pålegge virksomheten å oppfylle kravet om universell utforming.
Hensikten med å isolere positive og negative faktorer er at man lettere klarer å holde fokus på det som er viktig i vurderingen, enn om man skal veie alle faktorer opp mot hverandre på en gang. Rettspraksis fra andre europeiske land og USA har vist hvor viktig det er å legge tydelige føringer for uforholdsmessighetsvurderingen.
4.2 Kjennetegn ved de tre modellene
Det finnes minst tre modeller for uforholdsmessighetsvurdering i internasjonal lovgivning, hvorav to består av en to-trinnsprosess. Den tredje som er den den norske modellen i arbeidsmiljølovens § 13-5 ligner på, er kjennetegnet av at alle kriterier vurderes opp mot hverandre i en samlet vurdering. Denne modellen er først og fremst forbundet med Storbritannias Disability Discrimination Act, DDA. Men senere er den kopiert av andre land, og selv om det ifølge ekspertene fortsatt er uavklart hvordan EUs rammedirektiv for arbeid faktisk skal tolkes, er det utformet på en slik måte at det er naturlig for land som Norge å velge denne modellen.
De to to-trinnsmodellene drar i hver sin retning; dvs. en positiv og en negativ tilnærming.
Den ene som vi har beskrevet ovenfor i 4.1., vurderer effekten og egnetheten først. Dersom gevinsten er stor, vil det påvirke vurderingen av de negative konsekvensene i en retning, og om effekten synes liten, slår ressurshensyn tilsvarende tungt inn. Land som Belgia og Irland, kan ses som eksponenter for denne modellen som opprinnelig kom fra USAs Americans with Disabilities Act, ADA. Men diverse innskrenkninger i tolkningen av ADA i Supreme Court (Høyesterett) har ført til at de negative faktorene har fått større vekt også i USA.
Den andre to-trinnsmodellen er på en måte en ”dobbelt-opp” modell i negativ forstand. I første runde vurderes effekt og nytte, men nytteeffekten av tilretteleggingen måles i kraft av om den er nødvendig eller etter lignende kriterier. Dersom utfallet av denne vurderingen er negativt, er det ikke behov for en videre vurdering av forholdsmessighet. Dersom tiltaket derimot synes å være effektivt og egnet, foretas en uforholdsmessighetsvurdering. Nederland har valgt denne modellen, men rettspraksis er ikke entydig.
Ofte vil det være uklarheter i måten ulike lands lover er utformet på, for eksempel at verken loven eller forarbeidene sier noe klart om hvordan loven skal tolkes eller begrepsdefinisjoner mangler. Da kan den sistnevnte modellen og den som Storbritannia har valgt være vanskelig å skille fra hverandre. Dette skyldes at forholdsmessighetskriteriet knyttes til forpliktelser om ”reasonable accommodations”, uten at begrepet ”reasonable” er gitt noen nærmere definisjon.
Som vi viste i forrige avsnitt har noen land valgt mer presise begrep som ”effektiv” i Nederland og ”egnet” i Irland og Frankrike. Det har vist seg at dersom begrepet som er brukt, ikke er entydig nok, fører det lett til at negative faktorer får relativt stor tyngde. For eksempel, blir begrepet ”reasonable” i noen tilfeller tolket som en innskrenkning i seg selv.
Et annet forhold som kompliserer identifiseringen av det enkelte lands tilnærming, er at man må gå til forarbeidene og eller veiledere for å finne ut hvordan lovbestemmelsene egentlig er tenkt. I noen tilfeller kan loven og tolkningen av den, fremstå som uoverensstemmende, noe som kan skyldes usikkerhet hos lovgiver. Ulike lover i et og samme land kan også ha ulike tolkninger og ulik begrepsbruk. Dette viser bare hvor viktig det er å unngå uklarhet om tolkning og bruk av vage begrep.
Selv om det til nå er sparsomt med rettspraksis på dette området, hersker det ingen tvil blant ekspertene om at valg av modell har betydning for utfallet i en konkret sak .
Anbefaling:
Det må gå klart fram av loven eller lovens forarbeid at uforholdsmessighetsvurderingen skal foretas i to trinn, hvor nytteeffekten av tiltaket først vurderes etter nærmere fastsatte kriterier, deretter vurderes omkostninger og kostnader i henhold til fastsatte kriterier.
Loven må ledsages av en veileder som beskriver prosessen og lister opp relevante kriterier.
5. Kravet sett i forhold til § 9
Målsetningen med en ny bestemmelse om plikt til generell tilrettelegging er å sikre at varer og tjenester (i bred forstand) blir tilgjengelige for alle, selv om tjenesten ikke inneholder noen fysiske forhold og lar seg dermed ikke universelt utforme, eller universell utforming ikke er tilstrekkelig for å sikre grupper tilgang.
Utredningen må klargjøre forholdet mellom den nye bestemmelsen og den foreslåtte § 9, blant annet etter følgende retningslinjer:
1) Loven må hjemle en generell plikt til egnet tilrettelegging i en helt selvstendig bestemmelse som ikke – skal være et påheng (subsidiær/sekundær) til universell utforming – kunne tjene som reserveløsning – kunne brukes som unnskyldning for å la være å oppfylle plikt til universell utforming.
2) Bestemmelsen må sikre at selv om virksomheter oppfyller plikt til universell utforming, må pliktsubjektet tilby egnet tilrettelegging, herunder personlig service, til dem som ikke vil få tilgang til tjenesten. Av dette følger det at, dersom bestemmelsen inngår i en utvidet § 9, må femte ledd endres slik at det kun gjelder for den delen av paragrafen som omhandler plikt til universell utforming.
Ovenfor er plikt til universell utforming og plikt til egnet tilrettelegging behandlet som et spørsmål om ulike løsningsbehov hos målgruppen. På et punkt vil imidlertid plikten til å sette i verk egnete tiltak måtte komme i stedet for plikten til universell utforming, og det er i de tilfeller hvor universell utforming ikke lar seg gjennomføre på et gitt tidspunkt, enten fordi det ikke finnes teknologiske og praktiske løsninger enda, eller fordi virksomheten har fått medhold i at universell utforming vil utgjøre en uforholdsmessig byrde. Disse tilfellene er ikke dekket av lovforslaget, og en utvidelse av plikten til generell tilrettelegging vil således fylle igjen viktige hull. Etter vår mening virker det urimelig at tilbyder skal fritas fra å gjøre noe som helst, dersom plikten til universell utforming ikke kan oppfylles av ovenfor nevnte årsaker. Ekstra urimelig blir det ved at fritaket i slike tilfeller heller ikke er begrunnet med økonomiske eller praktiske årsaker.
Dette lar seg enkelt lovteknisk løse, slik at det ikke skjer noen form for utvanning eller uthuling av plikten til universell utforming. I klagesaker som gjelder manglende fysisk tilrettelegging, må det gjøres en selvstendig vurdering av hvorvidt plikten til universell utforming er oppfylt.
Dersom konklusjonen blir at universell utforming er umulig eller utgjør en uforholdsmessig byrde, må tilbyder pålegges å sette i verk andre og alternative tilretteleggingstiltak.
6. Betydningen av å utarbeide gode og fyldige veiledere til plikten
Loven må ledsages av fyldige og grundige veiledere. Målet er å gi tilbydere trygghet og forutsigbarhet, og å hindre at loven brytes. Jo bedre veilederne er og jo tidligere de foreligger, gjerne i god tid før ikrafttredelsestidspunkt, desto større er sjansen for at loven blir respektert og forsøkt etterlevd. Det er avgjørende for lovens gjennomslagskraft at man oppnår en positiv holdning til den og høy motivasjon for å følge den fra pliktsubjektenes side.
Det som er spesielt med oppfyllelse av plikten til egnet og effektiv tilrettelegging, er at det vil alltid kunne og måtte skje på mange ulike måter, både ut fra hensyn til forhold knyttet til tilbyder (økonomiske og menneskelige ressurser, størrelse, kjedetilknytning osv) og forhold knyttet til tjenesten, tilbudet, varen eller fasiliteten som tilbys (art og karakter). I motsetning til ved oppfyllelse av krav om universell utforming, vil det ikke kunne lages presise maler og eller standarder med angivelse av kvantitative mål og tekniske beskrivelser.
Men siden plikten skal være av proaktiv karakter og rettes mot gruppers løsningsbehov, må ulike løsningsalternativer beskrives og gjerne i form av konkrete eksempler i gitte situasjoner. Tilbyder skal være forberedt på ulike kundegrupper, og ha laget retningslinjer og innarbeidet praksis når en kunde som er blind dukker opp. De ansatte skal være skolert og kjenne sine instrukser, slik at service kan ytes på en vanlig kundevennlig og diskret måte også til en blind kunde.
Blant annet USA og Storbritannia har utviklet fyldige veiledere, skreddersydd for ulike kategorier tilbydere og virksomheter, hvor plikten beskrives og eksemplifiseres Særlig vises det til Storbritannias COP, Code of Practice, i internasjonale fagartikler om hvordan veiledere bør lages. Det er Disability Rights Commission som har utarbeidet COP til de ulike delene av DDA, (Disability Discrimination Act). Om veilederens status står det i COP til DDA, Part 3:
Status of the Code
ss 51(3)-(5)
1.10 The Code does not impose legal obligations. Nor is it an authoritative statement of the law – that is a matter for the courts. It is, however, a ‘statutory’ Code. This means that it has been approved by Parliament and it is admissible as evidence in legal proceedings under the Act. Courts (or employment tribunals in respect of employment services and group insurance services provided to employees) must take into account any part of the Code that appears to them to be relevant to any question arising in those proceedings. If those with obligations under Parts 3 and 5B of the Act (and other relevant legislation) follow the guidance in the Code, it may help to avoid an adverse judgment by a court in any proceedings.
Vi anbefaler å studere de veilederne som er laget av DRC i Storbritannia, og bruke dem som modell. Det er liten grunn til å tenke ut alt fra grunnen av, siden de løsningsbehovene er de samme blant mennesker med funksjonsnedsettelser i Norge som der. I tillegg har organisasjonene av funksjonshemmede utarbeidet veiledere og annet informasjonsmateriell som bør brukes. Både representanter for virksomheter og NGOer bør trekkes aktivt inn i dette arbeidet som rådgivere.
Anbefaling
Det utarbeides fyldige veiledere til tilbydere av varer og tjenester så snart som mulig. Veilederen kan lages etter mønster fra DRCs Code Of Practice Part 3 med beskrivelser, konkrete eksempler og svar på sentrale spørsmål.
Det må tas initiativ til kursing av offentlige og private tilbydere og serviceytere.
Kilde: Cases, Materials and Text on National, Supranational and International Non-Discrimination Law. Edited by Dagmar Schiek, Lisa Waddington and Mark Bell Hartpublishing, 2007