Til Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019 Dep
0030 Oslo
Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen er ikke bedt om høringsuttalelse i den herværende høringen. Men siden vi har spisskompetanse på nasjonal og internasjonal anti-diskrimineringslovgivning, ser vi at det er av største betydning at våre synspunkter blir hørt.
Stopp Diskrimineringen forutsetter at Norge så snart som mulig ratifiserer både FN konvensjonen og tilleggsprotokollen som gir individuell klageadgang, og går derfor ikke nærmere inn i noen begrunnelse for dette.
Stopp Diskrimineringen vil innledningsvis understreke viktigheten av at FN konvensjonen allerede nå må forhindre innføring av ny lovgivning som strider mot eller ikke samsvarer med den. Dette går vi ut fra også er Regjeringens syn. I det følgende vil vi derfor besvare spørsmålet om det er behov for endring i norsk lovgivning for å oppfylle FN konvensjonens krav ved å redegjøre for det manglende samsvaret mellom det framlagte lovforslaget til diskrimineringslov fra Syseutvalget og FN konvensjonen.
Norge må oppfylle FN konvensjonens krav om rimelig tilrettelegging ”reasonable accommodations”
Stopp Diskrimineringen har ved en rekke anledninger jf. vår høringsuttalelse til NOU 2005:8 punkt 4.2., brev av 4.10.06 til AID, innledning på møte i AIDs dialogforum 29.1.07, innledning for den rød-grønne fraksjonen i Stortingets arbeids- og sosialkomité 16.5.07, hvor politisk ledelse i AID deltok, samt etterfølgende epost til statssekretær Laila Gustavsen med svar på hennes spørsmål, 24.5.07, tatt opp det svært mangelfulle tilretteleggingskravet i Syseutvalgets lovforslag (heretter kalt lovforslaget).
Siden Norge signerte FN konvensjonen 30. mars i år, må dette mangelfulle rettskravet ses i lys av FN konvensjonens artikler om tilrettelegging som på dette området er svært presise.
Ifølge FN konvensjonens artikkel 2 skal diskriminering forstås slik:
Discrimination on the basis of disability” means any distinction, exclusion or restriction on the basis of disability which has the purpose or effect of impairing or nullifying the recognition, enjoyment or exercise, on an equal basis with others, of all human rights and fundamental freedoms in the political, economic, social, cultural, civil or any other field. It includes all forms of discrimination, including denial of reasonable accommodation; (vår understrekning) hvor “reasonable accommodeations” defineres slik:
“Reasonable accommodation” means necessary and appropriate modification and adjustments not imposing a disproportionate or undue burden, where needed in a particular case, to ensure to persons with disabilities the enjoyment or exercise on an equal basis with others of all human rights and fundamental freedoms;
I artikkel 4 som beskriver de generelle forpliktelser, pålegges statene å ta i bruk alle egnede virkemidler, et krav som mer spesifikt beskrives slik i artikkel 5:
3. In order to promote equality and eliminate discrimination, States Parties shall take all appropriate steps to ensure that reasonable accommodation is provided.
Konvensjonen levner her ingen tvil om at statene forplikter seg til å sørge for rimelig tilrettelegging. Rimelig tilrettelegging er internasjonalt en velkjent juridisk term knyttet til anti-diskrimineringslovgivning, som først fikk sin operasjonalisering i Americans with Disabilities Act av 1990, ADA. ADA har som kjent senere vært modell for en rekke lands anti-diskrimineringslovgivning.
I det norske lovforslaget stilles krav om universell utforming. ”Reasonable accommodations” innebærer selvfølgelig også universell utforming, men er et langt videre tilretteleggingsbegrep enn universell utforming som kun er en strategi for utforming av de fysiske forhold.
Artikkel 9 2 (b) tydeliggjør hva som kan forventes av virksomheter rettet mot allmennheten:
(b) Ensure that private entities that offer facilities and services which are open or provided to the public take into account all aspects of accessibility for persons with disabilities;
Som vi har påpekt før, tar Syseutvalget alvorlig feil når de hevder at universell utforming sikrer alle unntatt en liten gruppe lik tilgang til tjenester i kap. 10.12.3.2:
”Utvalget er klar over at universell utforming dermed ikke løser de praktiske vanskelighetene som mennesker med sterke kognitive funksjonsnedsettelser vil kunne oppleve på ulike samfunnsarenaer. Erkjennelsen av at en liten gruppe ”faller utenfor” målgruppen for utvalgets regulering av tilgjengelighet, er en del av begrunnelsen for at utvalgets flertall foreslår enkelte særlige regler…”
Dette er en feilslutning med fatale konsekvenser.
Utvalget synes å glemme at lovens overordnede mål er å sikre at funksjonshemmede får samme rett som andre borgere til deltakelse på alle samfunnsarenaer, noe som definitivt inkluderer å nyte godt av varer og tjenester. I stedet for å ta utgangspunkt i målet, tar utvalget utgangspunkt i et av flere virkemidler; dvs. en bestemt metode for tilgjengeliggjøring; universell utforming. Utvalget sier eksplisitt at rettskravet er avgrenset mot tjenester som sådan, fordi: ”Tjenester som sådan er ikke en del av de fysiske forhold.” (jf. NOU 2005:8, kap. 10.12.3.2.).
Lovforsalget gir altså ikke funksjonshemmede tilgang på varer og tjenester når
- tjenesten ikke lar seg universelt utforme
Tjenester består ikke nødvendigvis av fysiske forhold, f.eks. ledsagertjeneste og informasjonstjenester - tjenesten ikke lar seg universelt utforme enda
Dette kan skyldes mangel på teknologiske løsninger eller ressurser. Videre vil det være behov for andre løsninger i påvente av at alt eksisterende bygg/materiell blir universelt utformet. - tjenesten forblir utilgjengelig med universell utforming
Mange kunder/forbrukere er avhengig av personlig service fordi de ikke behersker selvbetjeningssystemer. De kan ikke kommunisere med døde ting. En del fysiske forhold lar seg ikke universelt utforme på en måte som blir praktisk for kunden, eks. elektroniske køsystemer, eller praktisk for tilbyder å vedlikeholde, eks. menyer og dagens tilbudsoppslag.
Det norske lovforslaget innebærer altså at virksomheter er fritatt fra å foreta seg noe som helst i de tre tilfeller vist over. Videre er tilbyder fritatt fra tilretteleggingsplikten når hun kan bevise og får medhold i at det blir for dyrt å oppfylle plikten til universell utforming.
Det er derfor ikke tvil om at det norske lovforslaget ikke oppfyller FN konvensjonens krav.
Ifølge lovforslaget er det ikke diskriminering å nekte funksjonshemmede tilgang til varer og tjenester, selv om det verken er praktiske eller økonomiske årsaker til ikke å sikre rimelig tilrettelegging, dvs. lovforslaget gir adgang til å nekte funksjonshemmede rimelig tilrettelegging selv om dette ikke utgjør en uforholdsmessig byrde.
Tilretteleggingskravet på IKT-området i høringsforslaget fra AID er snevrere enn FN konvensjonens krav
I forslaget til ny paragraf om plikt til universell utforming av IKT, defineres IKT slik:
Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å skape, omdanne, utveksle, mangfoldiggjøre og publisere informasjon i form av tekst, lyd, bilder og/eller tall. IKT er avgrenset fra teknologi og systemer av teknologi hvor hovedfunksjonen ikke er tilegnelse, lagring, omdanning, administrering, kontroll, framvisning, publisering, endring, utveksling, overføring eller mottak av informasjon.
Til grunn for denne definisjonen ligger Syseutvalgets definisjon av universell utforming, og det fremgår eksplisitt av høringsnotatets kap. 4, første avsnitt, at målet er tilgjengeliggjøring av IKT på samfunnsarenaer hvor allmennheten ferdes. Det blir altså tydelig at man ikke har IKT-systemer på arbeidsplasser i tankene. Denne avgrensningen betyr i praksis at det ikke stilles krav til offentlige og private arbeidsplasser om å sørge for at alt IKT-basert utstyr og alle IKT-baserte systemer er universelt utformede, slik at arbeidstakere med funksjonsnedsettelser kan bruke og betjene disse.
Vi har i løpet av de siste år fått mange eksempler på at innkjøp av nye IKT-systemer på arbeidsplasser, har gjort det vanskelig, for ikke å si umulig, for blant annet synshemmede å kunne utføre arbeidet sitt, i første rekke saksbehandling. Et paradoks er at dette gjelder store offentlige arbeidsplasser som NAV og til en viss grad også departementene.
En slik avgrensning samsvarer ikke med FN konvensjonens krav i artikkel 9 som er en generell tilgjengelighetsbestemmelse som skal sikre deltakelse på alle samfunnsområder. Om tilgjengelighet til IKT heter det i artikkel 9 2 (g):
(g) Promote access for persons with disabilities to new information and communications technologies and systems, including the Internet;
Her nevnes systemer eksplisitt.
Ved å unnlate å inkludere IKT-systemer, står funksjonshemmede i Norge igjen med et krav om individuell tilrettelegging, jf. aml kap. 13-5 som har vist seg å være både utilstrekkelig og uegnet til å løse de store problemene som oppstår når arbeidsplassen velger å ta i bruk et utilgjengelig system. De individuelle løsningene blir aldri fullgode og fører med seg stadige nye behov for individuelle tilpasninger og belastninger på den enkelte arbeidstaker.
Stopp Diskrimineringen håper våre innspill fører til at funksjonshemmede i Norge får et reelt og effektivt diskrimineringsvern.
Oslo, 6. september 2007
Med vennlig hilsen
for Stopp Diskrimineringen
Berit Vegheim
daglig led