Trenger velferdsstaten rettslig vern mot diskriminering av funksjonshemmede?

Av Berit Vegheim, daglig leder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen

En utbredt oppfatning i de nordiske land er at vår velferdsstatsmodell står som en garantist for realiseringen av målet om full samfunnsmessig likestilling av alle borgere. Det hevdes at velferdsstasmodellen overflødiggjør rettslig vern mot diskriminering, og at innføring av anti-diskrimineringslovgivning innebærer en fallitterklæring for den Skandinaviske velferdsstatsmodellen.

Argumenter om at et virkemiddel bryter med tradisjoner og ideologier, virker alltid tunge og nesten uangripelige. Spørsmålet er om de bygger på gale forutsetninger?

Innledning

De siste tiårene har det vært produsert kilovis med offentlige dokumenter som slår fast at målet er full samfunnsmessig likestilling for funksjonshemmede. Disse dokumentene er fulle av påstander om at utviklingen stadig går i riktig retning; fremover. Funksjonshemmede som tar opp negative utslag av samfunnsutviklingen og som viser at det skapes nye barrierer, møter ofte en mur av velvillighet og forståelse, og forsikringer om at det bare er et spørsmål om tid før vi når målet. Så sterk er overbevisningen om at alt bare kan gå i riktig retning blant politikere, men også forskere og fremtredende opinionsledere rundt og i funksjonshemmedes egne organisasjoner, at det nærmest fremstår som et naturvitenskapelig faktum.

Det er ingen tvil om at velferdsstaten har betydd svært mye for å bedre funksjonshemmedes stilling i samfunnet. Derfor er det lett å tro at det nærmest er et spørsmål om tid og fortsatt satsing på informasjon og holdningsskapende virksomhet, før full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede blir en realitet.

Men når vi ser at flere land har kommet lengre enn Norden i å sørge for gode rammevilkår for aktiv samfunnsdeltakelse; fremkommelighet og tilgjengelighet til varer og tjenester, er det god grunn til å undersøke om vi har noe å lære fra andre land. Kan de virkemidler som for eksempel er tatt i bruk i USA, tas i bruk i Norden? Hvis man mener at disse virkemidlene ikke passer i Norden, må vi vite hvorfor.

Skyldes det at den Skandinaviske velferdsmodellen innebærer systematisk prioritering av andre virkemidler som overflødiggjør rettslig vern mot diskriminering?

Skyldes det at velferdspolitikken som Norden har ført og fører, sikrer at:

fordommer i befolkningen blir avskaffet?
alle borgere er likestilt på arbeidsmarkedet?
offentlige innkjøp ivaretar hensynet til at alle borgere skal kunne ha nytte av dem?
offentlige og private produsenter og leverandører av varer og tjenester utformer

produkter og tilbud som er tilgjengelig for alle?

alle borgere har lik tilgang til ressurser som informasjon og kunnskap, slik at alle kan delta på lik linje i demokratiske prosesser?

Et klart svar på dette finner vi i den norske offentlige utredningen NOU 2001:22 Fra bruker til borger som er den mest omfattende analyse som er gjort i Norge når det gjelder måloppnåelse i politikken for funksjonshemmede. Til tross for flere tiårs unison enighet om målet i en av verdens rikeste velferdsstater, konkluderer utvalget slik på s. 294:

”Hovedproblemet er at hensynet til at alle skal delta og ha like muligheter sjelden kommer inn som et viktig premiss i planleggingen, beslutningsprosessen eller i den konkrete utformingen av tiltak. Utvalget mener at dette er den viktigste årsaken til at vi ikke i særlig grad har kommet nærmere det overordnede målet om full deltakelse og likestilling.

Utvalget har lagt en politisk analyse til grunn: Når mål eller hensyn knyttet til en samfunnsgruppe glemmes i den grad at det blir et system i det, skyldes dette i stor grad at gruppen har en for svak posisjon til å gjøre sine premisser gjeldende – til å gjøre dem til selvsagte hensyn og premisser. Den svake posisjonen medfører at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet om gruppen overses, og manglende handling får ingen konsekvenser. Det råder fremdeles en del fordommer som gjør at det ikke er like selvsagt å ta inn hensynet til funksjonshemmede i samfunnsplanleggingen. Mennesker med funksjonsnedsettelser blir ikke sett som en del av befolkningen – men som en gruppe som ønsker sine krav gjennomført på bekostning av den øvrige befolkningen. Det er et alvorlig paradoks at nettopp fordi hensynet til alle borgere ikke legges til grunn for politikk og utforming av tiltak, kommer samfunnet i en situasjon der en må ty til kostbare særløsninger i etterkant.”

Utvalget tar konsekvensen av sin sterke konklusjon og tar til ordet for bruk av nye virkemidler; innføring av en anti-diskrimineringslov og et sivilrettslig tilsyn som skal håndheve loven. Utvalget foreslår også omfattende handlingsplaner med tidsfrister, lovfesting av standarder og øremerkede stimuleringstilskudd på områdene bygninger og uteområder, samferdsel og informasjon og IKT.

Hva kjennetegner den Skandinaviske velferdsstatsmodellen?

Det som kjennetegner den Skandinaviske velferdsstatsmodellen og som gjør den unik i verden, er den aktive bruken av fordelingspolitiske virkemidler for å sikre at alle borgere får dekket sine grunnleggende velferdsbehov. Et omfattende folketrygdsystem sikrer universelle rettigheter, og legitimerer en sterk stat med vide fullmakter til å drive fordelingspolitikk.

For mennesker med nedsatt funksjonsevne har velferdsstatens verdigrunnlag betydd alt for å kunne få et verdig liv. Verdier som solidaritet og rettferdighet har legitimert utbygging av et omfattende system av særordninger som skal kompensere for funksjonsnedsettelsen. Trygder, hjelpemidler, subsidierte medisiner, tilpassede boliger, subsidierte transportordninger, vernede arbeidsplasser, lønnstilskudd, spesialpedagogiske tiltak, rabattordninger, personlig assistent og mange flere tjenester og tiltak er finansiert av skattebetalerne i velferdsstaten. I tillegg kommer et omfattende tjenesteapparat som er ansvarlig for helse- og rehabilitering for hele befolkningen, men som mennesker med kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne naturlig nok er storforbrukere av.

Et annet kjennetegn ved velferdsstaten har vært at det offentlige har hatt monopol på å drive mange tjenester og ordninger som er private i mange andre land som for eksempel i USA. Forutsetningene for å kontrollere og styre utviklingen har således vært til stede. Likevel ser vi at det stadig skapes nye barrierer som utestenger og forhindrer folk som ikke fungerer optimalt, i å benytte seg av helt nødvendige tjenester og ordninger på vanlig måte. I Norge er det særlig de siste 15-20 års milliardsatsinger i samferdselssektoren som er av interesse i denne sammenheng. Ved innkjøp av nye tog har man ikke tatt hensyn til passasjerer med rullestol. Ombygging av sentralbanestasjonen og byggingen av ny hovedflyplass har skapt store problemer for mennesker som har forståelses- og tolkningshemninger. Dette innebærer at en svært stor gruppe i befolkningen nå møter informasjons- og kommunikasjonsbarrierer når de skal ut og reise, som de ikke har hatt tidligere. Videre har utviklingen i Norden, som i resten av verden, gått mot å erstatte personlig service med selvbetjeningssystemer som stiller krav til den enkeltes evne til å forstå og tolke sine omgivelser.

Styringsverktøyer som lovgivning, å stille krav i konsesjoner og sette betingelser for offentlig innkjøp og støtte, har i liten grad blitt tatt i bruk i Norden for å legge føringer for utviklingen, slik at mennesker med funksjonsnedsettelser ikke blir ekskludert fra å kunne delta på alle samfunnsarenaer og å kunne bruke produkter og tjenester. Typisk for velferdsstaten er den sterke motstand mot å ta i bruk slike juridiske virkemidler som er selve kjernen i all anti-diskrimineringslovgivning, for å fremme deltakelse og likestilling for funksjonshemmede. Tydeligst ser man kanskje dette i Danmark, hvor man satser tungt på pedagogiske virkemidler, og har avvist bruk av lovforbud mot diskriminering med at man ikke ønsker å kriminalisere befolkningen. Man har i Norden heller ønsket å satse på ”den gode vilje” som strategi for å styre utviklingen i riktig retning. Dette er imidlertid en strategi som flere og flere nå har innsett at ikke er tilstrekkelig, verken til å sikre at offentlige innsatser og innkjøp ivaretar hensynet til alle borgere, eller til å styre markedskreftene som etter hvert har fått større og større betydning og makt også i de nordiske land.

En debatt preget av tro og følelser og lite fakta

Etter å ha fulgt debatten om behovet for anti-diskrimineringslovgivning i velferdsstaten i snart ti år, vil jeg hevde at debatten har vært og er preget av sterke følelser og svært lite fakta. Motstanderne har i argumentasjonen brukt begreper som ”fallitterklæring” for den Skandinaviske velferdsstatsmodellen og hevdet at tilhengerne av en anti-diskrimineringslov ikke har forstått hva denne modellen faktisk går ut på. Argumenter om at et virkemiddel bryter med tradisjoner og ideologier, virker alltid tunge og nesten uangripelige. Det som er mest bekymringsfullt er hvis slike argumenter bidrar til at folk ikke søker kunnskap selv. Som jeg vil komme tilbake til i neste avsnitt, holder ikke disse argumentene.

For oss som er vokst opp med den hellige overbevisning om at ”vår” velferdsstat er best i verden, handler dette om følelser. Det er smertefullt å oppdage at vi kanskje ikke er best på alt likevel; at vi ikke er den flinkeste i klassen til å sikre gode rammevilkår for deltakelse for alle i samfunnet. Det er rett og slett smertefullt å måtte kvitte seg med sin ”barnetro”.

Min egen erkjennelse av at ting ikke ville gå i riktig retning av seg selv, kom på nittitallet da jeg møtte stadig nye barrierer og ble funksjonshemmet på områder hvor jeg ikke hadde vært det før (uten endring i min synshemning). Mange hindringer var så provoserende unødvendige at man kunne ikke lenger tro på at myndighetene ville sikre at våre interesser ble hørt, selv om de forsikret om det både i offentlige dokumenter og i sine taler på utallige konferanser.

Samtidig opplevde vi at ADA-lovgivningen som ble innført fra 1990 i USA (ADA står for Americans with Disability Act), viste seg å ha effekt. Det ble klart at det å stille krav om tilgjengelighet for alle til produsenter og leverandører av varer og tjenester, faktisk førte til endring, bl.a bedre fremkommelighet for mennesker i rullestol. Spørsmålet som tvang seg fram var hvorfor vi ikke stiller slike krav i nordisk lovgivning. Og hvordan kan det ha seg at USA, de frie markedskrefters hjemland, er mer villig enn Norden til å styre markedskreftene? Dette vil jeg komme tilbake til nedenfor.

De vanligste argumentene mot anti-diskrimineringslov

Stopp Diskrimineringen har laget et notat hvor vi svarer på de 14 vanligste argumentene mot innføring av en lov mot diskriminering av funksjonshemmede. I det følgende vil jeg presentere noen av disse, men viser til vår hjemmeside hvor notatet ligger (se www.stopdisk.no).

Nedenfor vil jeg ta for meg den argumentasjonen som er knyttet til at anti-diskrimineringslovgivning er uforenlig med den Skandinaviske velferdsstatsmodellen.

Med dette siktes det til at ADA og lignende lover legger vekt på individuelle rettigheter, mens vi i Norden sikrer velferden gjennom universelle rettigheter. Videre hevdes det at anti-diskrimineringslovgivning velter ansvaret for å endre fordommer og diskriminerende handlinger over på den enkelte. Kampen mot uretten blir privatisert og gjort til et forhold mellom den enkelte og domstolene. For å underbygge disse påstandene vises det til USA og ”amerikanske tilstander” hvor skyhøye advokatsalærer begrenser den enkelte mulighet til å reise sak og vinne fram i retten med krav om like skyhøye erstatningsbeløp.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at et slikt samfunn vil vi ikke ha. Men spørsmålet er om det er sant at innføring av anti-diskrimineringslovgivning innebærer en slik samfunnsendring. Det som er underlig med denne typen argumentasjon er at den tar utgangspunkt i amerikansk rettstradisjon og forutsetter at Norden ikke har en egen tradisjon på dette området. Fakta er at vi i de nordiske land har egne rettstradisjoner på diskrimineringsområdet.

I Norge har vi i 25 år, siden 1979, hatt en likestillingslov som forbyr forskjellsbehandling av menn og kvinner, og et Likestillingsombud som skal overvåke at loven ikke blir brutt. Likestillingsloven og Ombudet er et sivilrettslig vern mot diskriminering som nettopp tar sikte på å hindre at den enkelte må gå til domstolen med saker om diskriminering. De fleste retter seg etter pålegg fra Likestillingsombudet, og det er bred enighet om at loven har hatt en meget viktig holdningsskapende effekt. Likestillingsombudet mottok sin første stemning i januar 2004, noe som bekrefter at et sivilrettslig håndhevingsapparat fungerer etter intensjonen.

Videre er det i norsk straffelov nedfelt forbud mot å forskjellsbehandle en person eller en gruppe av personer på grunnlag av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, homofil legning, leveform eller orientering i forhold som gjelder salg av varer og tjenester § 349a, og forbud mot spredning av diskriminerende budskap, trusler, forfølgelse osv. ut fra de samme diskrimineringsgrunnlag i § 135a. Norge har også i en del år hatt et forbud mot forskjellsbehandling av de samme gruppene ved ansettelse. Mye takket være EUs rammedirektiv er dette forbudet utvidet til også å omfatte grunnlagene funksjonshemning og alder, jf. § 54 i Arbeidsmiljøloven.

Det har altså både vært strafferettslig og sivilrettslig vern mot diskriminering av en del befolkningsgrupper i Norge i lengre tid. Situasjonen er ulik i de nordiske land, men i Sverige har man også hatt et sivilrettslig apparat med Ombud og med forbud mot diskriminering bl.a i arbeidslivet. Manglende tradisjon er ikke et holdbart motargument mot anti-diskrimineringslovgivning for funksjonshemmede.

Det er derimot korrekt å si at det i de nordiske land som i en del andre land, ikke erkjennes at funksjonshemning er et diskrimineringsgrunnlag på linje med kjønn, etnisitet, religiøs og politisk overbevisning, nasjonal opprinnelse og seksuell orientering. Historisk har imidlertid heller ikke diskriminering av de ovenfor nevnte gruppene blitt erkjent, For eksempel var homoseksualitet kriminalisert i Norge fram til 1972. Hvilke personer og grupper som erkjennes å bli diskriminert, kommer tydeligst fram i lovgivningen. Mens funksjonshemning kun er inkludert i arbeidsmiljølovens diskrimineringsbestemmelse, er de øvrige gruppene som her er nevnt omfattet av en rekke lover som straffeloven, husleieloven, borettslagsloven og snart vil de også få vern mot utestedsdiskriminering i en ny bestemmelse i alkoholloven. Men det skal fortsatt være tillatt å nekte mennesker adgang til utesteder dersom man ikke vil ha dem der, slik vi som ser annerledes ut eller opptrer annerledes stadig opplever. Det bør være velkjent at grupper som er særlig utsatt for diskriminering både på boligmarkedet og på utesteder o.l., er mennesker med utviklingshemning og med psykiske lidelser.

Den manglende erkjennelse av at funksjonshemmede diskrimineres i velferdsstaten kommer i Norge også til uttrykk i de høyst ulike mandater lovutvalgene for etnisitet og funksjonshemning fikk. Mens førstnevnte utvalg ble bedt om å legge fram et forslag til lov mot etnisk diskriminering, har sistnevnte fått et mandat om å utrede behovet for rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av funksjonshemning. Den solide dokumentasjonen som ble lagt fram i NOU 2001:22 om at funksjonshemmede utsettes for diskriminering og trenger et rettslig vern, har ikke overbevist norske myndigheter. I Stortingsmelding nr. 40 (2002-2003), som fulgte opp den offentlige utredningen, kommer det også tydelig fram at Regjeringen ikke er innstilt på å ta nye grep og kraftigere virkemidler i bruk. Regjeringen innser at staten som storkunde i markedet har makt til å påvirke utforming av varer og tjenester, men nøyer seg likevel med å oppfordre staten til å stille krav ved innkjøp.

Det er imidlertid grunn til optimisme når det gjelder innføring av et sivilrettslig vern mot diskriminering på grunnlag av funksjonshemning. Men som historien har vist både i Norden og i resten av verden, kommer erkjennelsen av at mennesker med nedsatt funksjonsevne utsettes for diskriminering lenge etter grunnlag som rase, tro og kjønn. Internasjonal utvikling, bl.a implementering av EU direktiver (jf. rådsdirektivene 2000/43/EF, 2002/73/EF og 2000/78/EF), medfører imidlertid at det sivilrettslige vernet mot diskriminering bygges ut i alle de nordiske land. I Norge vedtas en lov mot etnisk diskriminering av Stortinget antakelig i høst, og Regjeringen går inn for at Likestillingsombudet skal utvides til et felles Diskriminerings- og likestillingsombud for kjønn og etnisitet. Dette Ombudet vil antakelig også få ansvar for å håndheve diskrimineringsforbudet i arbeidsmiljølovens § 54.

I Sverige innførte man et forbud mot diskriminering av funksjonshemmede ved handel fra 1. juli 2003, jf. Lag (2003:307) om förbud mot diskriminering. Selv om bestemmelsen har viktige begrensinger i og med at den ikke inkluderer manglende fysisk tilgjenglighet, markerer den likevel et svært viktig linjeskifte av prinsipiell karakter i svensk politikk. Samfunnet viser at det har erkjent at funksjonshemning er et diskrimineringsgrunnlag på linje med etnisitet, og loven gir et klart signal om at samfunnet ikke aksepterer at tilbydere behandler noen dårligere på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det motsatte er at man ikke har et forbud, slik tilfellet er de øvrige nordiske land, og samfunnet gir da signal om at det er tillatt å forskjellsbehandle folk på grunn av deres funksjonsnedsettelse.

Som vist innebærer ikke den sivilrettslige rettstradisjonen at ansvaret veltes over på den enkelte, men at den som mener seg diskriminert, kan legge fram sin sak for et ombud. Dessuten velter en lov som stiller krav til tilbydere av varer og tjenester, om at deres tilbud skal kunne brukes av alle, først og fremst ansvaret over på tilbyderne. Det er tilbyderne som må skaffe seg kunnskap om hvordan de kan oppfylle lovens krav.

Det er vanlig at man i anti-diskrimineringslovgivning opererer med en relativt lang overgangsperiode, gjerne som i ADA med tidsfrister som tar hensyn til at det tar tid å bytte ut gammelt utstyr, for eksempel transportmidler, og at det koster mye å kjøpe og bygge nytt. Poenget er imidlertid at det stilles krav om at alle nye investeringer skal oppfylle krav som er satt i loven. Det som er viktig for å oppnå størst mulig effekt og samarbeidsvilje fra alle berørte er at loven følges opp både før og etter innføringen med intensive informasjonskampanjer, kurs og guider som skal veilede og hjelpe tilbydere av varer og tjenester til å bli i stand til å følge lovens krav. Det er ikke riktig når det påstås at denne type lovgivning påfører næringsdrivende store kostnader. Det viser seg for eksempel at dersom en næringsdrivende vet at lovbrudd fører til at firmaet ikke får en verdifull kontrakt med det offentlige, blir kreativiteten svært stor for å skape et produkt som kan brukes av alle.

En forutsetning for å få et vellykket resultat av en lov som stiller krav om at varer og tjenester skal kunne brukes av alle, er at det finnes juridisk bindende standarder. Uten standarder er det uklart hva som skal til for at noe er tilgjengelig for alle. Dersom man ikke vet hva en tilgjengelig buss er, hjelper det lite å ha en lov som påbyr tilgjengelighet. Det må derfor finnes en standard som presiserer at tilgjengelig buss omfatter både visuelle og auditive informasjonssystemer og bredde- og høydemål. En lavgulvbuss er ikke en tilgjengelig buss for alle.

Anti-diskrimineringslovgivning angripes ofte som om det skulle være en bestemt type lov. Vanlige innvendinger er at loven vil bli vanskelig å håndheve, at man kommer lenger med frivillighet og at det er viktigere å satse på informasjonskampanjer og holdningsendring.

Hvorvidt loven blir vanskelig å håndheve eller ikke, kommer an på hvordan den er utformet og om den er av strafferettslig eller sivilrettslig karakter. Terskelen for å fremme og nå fram med en klage er klart lavere når loven håndheves av et Ombud og handlingene ikke regnes som forbrytelser. Videre må ulike typer anti-diskrimineringslovgivning anvendes på forskjellige samfunnsområder. Slik lovgivning kan være:

et diskrimineringsforbud i en bestemt lov, jf. § 54 i den norske arbeidsmiljøloven
en lov som forbyr diskriminering på flere områder og dekker offentlig og eller privat sektor, jf. ADA i USA og DDA i Storbritannia
bruk av ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter, mest utbredt i USA og Canada
forbud mot diskriminering ved bruk av offentlige midler som kan omfatte innkjøp, overføringer og eller støtteordninger, jf. Rehabilitation Act i USA.

I land med en stor offentlig sektor som i Norden, vil forbud mot diskriminering ved offentlige innkjøp og støtteordninger være mest betydningsfullt for å påvirke samfunnsutviklingen. Et slikt forbud kan hjemles i en lov om offentlige anskaffelser/innkjøp om en slik lov finnes, eller også knyttes til alle regelverk og reguleringer som finnes for bruk av offentlig midler til innkjøp og støtte. Forbudet kan inneholde flere typer krav, slik tilfellet også er med det nye innkjøpsdirektivet som EU har vedtatt. Det kan både stilles krav i tekniske spesifikasjoner for å sikre at produkter som kjøpes inn, kan brukes av alle, og stilles krav knyttet til tilbydernes arbeidsgiverpolitikk. Slike krav sikrer at offentlige bygg, tjenester og tiltak, og offentlige arbeidsplasser utformes på en måte som ivaretar hensynet til at befolkningen fungerer ulikt. Ved at det offentlige stiller krav om for eksempel universell utforming, presses arkitekter, designere, produsenter av kontorutstyr osv. til å skaffe seg en kompetanse som muliggjør å innfri kravene.

Det offentliges makt som storkunde i markedet er enorm, men i Norden har man ikke utnyttet det potensialet som ligger i å utøve markedsmakt. Dette virkemidlet er dessuten et pressmiddel av frivillig art, fordi det er opp til den enkelte tilbyder om man vil ha det offentlige som kunde. Bruk av ikke-diskrimineringsklausuler i kontrakter er i prinsippet samme type virkemiddel, men forskjellen kan være at slike klausuler kan brukes på noen spesielle områder, uten at det finnes et lovverk som legger føringer for alle offentlige innkjøp.

I USA har slike klausuler vært i bruk i 60 år. På grunn av mangel på arbeidskraft i våpenindustrien under 2. verdenskrig, innførte president Roosevelt et midlertidig pålegg som sikret at svarte fikk jobb. Senere er dette nedfelt i lovgivningen og er i bruk både på føderalt, statlig og lokalt nivå. Kravene som stilles kan variere fra å ikke diskriminere en marginalisert gruppe til å innføre omfatende handlingsplaner med rapportering om hva bedriften gjør for å rekruttere og legge til rette for utsatte grupper. Motivasjonen hos bedriftene er på topp siden oppfyllelse av kravene er direkte koblet til deres lønnsomhet. Hvilke krav som stilles vil avhenge av hvor stor kontrakten er og hvor store samfunnsmessige konsekvenser den vil ha.

Når USA har vært villig til å ta i bruk så kraftige virkemidler for å styre markedskreftene, skjer det ikke ut fra en solidaritetsankegang, men ut fra rene lønnsomhetsbetraktninger. Den sterke motstanden mot å bruke offentlige midler til å utjevne sosiale forskjeller og tanken om at alle skal kunne klare seg selv, har ført til en bevissthet om at det lønner seg å la produsenter av varer og tjenester ta ansvaret for å skape gode rammebetingelser for deltakelse. Historisk henger dette sammen med at samfunnet ikke hadde råd til å la et stort antall unge menn stå utenfor arbeidsstyrken på grunn av krigsskader og rasefordommer. USA har derfor tatt i bruk alle typer ikke-diskrimineringsverktøyer, og funksjonshemmede er omfattet på linje med etniske minoriteter.

I Skandinavia finner man nærmest den motsatte situasjonen. Motstanden mot å ta i bruk juridiske virkemidler for å hindre diskriminering har vært stor. Isteden har viljen til å bruke offentlige midler absolutt vært til stede, Det har vokst fram utallige spesialordninger og kompenserende tiltak i årenes løp. Dette forteller at velferdsstaten har hatt råd til å reparere på konsekvensene av en ekskluderende politikk når det har vært behov for det. En slik løsning er imidlertid svært uheldig på lengre sikt, fordi det er dyrt å satse på særordninger. Slike ordninger mister også lett sin legitimitet når det er behov for å stramme inn budsjettene.

Det er vanskelig å forstå hvorfor motstanden i Norden har vært så stor mot å ta i bruk effektive styringsverktøyer som for eksempel å utnytte statens makt som storkunde i markedet. Manglende kunnskap kan være en forklaring, noe som igjen henger sammen med fravær av interesse og motivasjon for å søke kunnskap. Forståelsen av mennesker med funksjonsnedsettelser som et sosialpolitisk anliggende er antakelig også en forklaring på at man ikke har sett poenget ved å ta i bruk næringspolitiske virkemidler.

Til slutt noen ord om et argument som synes å stå svært sterkt i vår del av verden, nemlig at det er bedre å satse på holdningsendring. Dette er et argument som generelt brukes mot lovgivning som virkemiddel. Til grunn for et slikt standpunkt ligger det en sterk tro på at det er holdninger som endrer handlinger fremfor omvendt. Det er imidlertid lite sannsynlig at en slik strategi når fram på et område hvor det allment ikke erkjennes at den ekskludering som skjer, skyldes diskriminering, og ikke bare beklagelige omstendigheter og økonomiske årsaker.

En lov som slår fast at manglende tilgjengeliggjøring av varer og tjenester er diskriminering og vil bli sanksjonert, har en signaleffekt som på samme måte som Likestillingsloven, vil endre holdninger til egen praksis. For grupper som først og fremst rammes av diskriminerende handlinger, blir folks holdninger av mindre interesse. Det viktigste er å få stoppet de diskriminerende handlingene. I sine memoarer skriver Earl Warren, Chief Justice i USAs høyesterett på 50- og 60-tallet, at det rådet en feilaktig oppfatning blant mange om at man ikke kan avskaffe rasediskriminering ved hjelp av lovgivning, bare ved å endre folks hjerter og sinn. -Sant nok-, skriver Warren, -fordommer kan ikke avskaffes med lov, men at de påføres andre, kan loven hindre.- (fritt oversatt fra Paul Lappalainens foredrag ”Lagar mot diskriminering” holdt på Stopp Diskrimineringens seminar 13. mai 2003).

Er ”den gode viljes” strategi uttrykk for velferdsstatens naivitet eller styringsuvilje?

Det er naivt å tro at holdningskampanjer skal være god nok motivasjon til å styre de disposisjoner og valg som gjøres av produsenter og leverandører av varer og tjenester. Hittil har det vist seg at verken næringslivet eller det offentlige selv lar seg styre av ”den gode viljes” strategi. Ingen har så langt foreslått at man skal avskaffe lovgivningen som forbyr kjønns- og rasediskriminering, fordi den ikke passer inn i en velferdsstat.

Historisk har det alltid vært motstand mot å erkjenne at noen utsettes for diskriminering, og denne erkjennelsen er fortsatt ikke til stede i Norden. La oss slå fast at:

Hvorvidt man forstår eller erkjenner at en gruppe blir diskriminert, beror på i hvilken grad man tror at gruppens forutsetninger og muligheter for å delta i samfunnet bestemmes av naturgitte eller menneskeskapte forhold.

Man oppfattet ikke kvinners manglende deltakelse som et resultat av kvinneundertrykkelse så lenge man kunne forsvare at kvinner rent biologisk var skapt for å ivareta oppgavene i hjemmet, og ikke hadde de samme intellektuelle forutsetninger som menn. Rasediskrimineringen ble på samme måte forsvart med rasenes iboende underlegenhet.

Det er vanskelig å tolke motsanden mot å ta i bruk effektive styringsverktøyer som vi vet vil virke, fordi det handler om bedriftenes profitt. Det er på tide å erkjenne at manglende deltakelse og likestilling for funksjonshemmede skyldes menneskeskapte barrierer, og disse ikke vil forsvinne uansett hvor mye velvilje som mobiliseres. Om vi når målet avhenger av at den Skandinaviske velferdsstaten kvitter seg med sin styringsuvilje og skifter fokus. Siden reparasjonskostnadene nettopp er så store når man ikke tar hensyn til menneskers ulike funksjonsbetingelser ved investeringer og innkjøp, er det på alle måter samfunnsøkonomisk lønnsomt å skifte perspektiv fra sosialpolitikk til næringspolitikk.

En velferdsstat som er villig til å stille krav ved bruk av offentlige midler og legge juridiske føringer for private aktører, vil kunne realisere målet om full deltakelse og likestilling.

Trenger velferdsstaten rettslig vern mot diskriminering av funksjonshemmede?