Norge får et Diskrimineringsombud med diskriminerende praksis
av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen
Dagsavisen 14.10.05
Fra nyttår etableres et felles Likestillings- og diskrimineringsombud, og nylig var forskrift for ombudet på høring. Stopp Diskrimineringen har hele tiden vært imot et slikt felles ”superombud”, fordi en forutsetning for et felles ombud er at lovgivningen ikke forskjellsbehandler ulike diskriminerte grupper, slik tilfellet er i dag. Nedenfor vil vi vise hvor lite gjennomtenkt denne reformen er fra politikernes side.
I sitt arbeid med veiledning om og praktisering av lovverket, må ombudet først forhøre seg om hvilket grunnlag en person er stengt ute fra deltakelse på, og deretter formidle at: ”Utviklingshemmede, kortvokste og blinde har dere lov til å nekte adgang til utesteder, tjenester og produkter, men hvis personen er mørkhudet, diskriminerer dere, og forresten; på boligmarkedet er det også diskriminering om dere nekter en med annen seksuell orientering. Og husk at på arbeidsmarkedet, er det heller ikke tillatt å diskriminere funksjonshemmede og eldre.”
Det bør være innlysende at etablering av ett ombud som skal bedømme en og samme handling som tillatt og diskriminerende, alt etter hvem den rammer, i seg selv innebærer institusjonalisering av diskriminerende praksis.
Hvilke signaler sender dette til samfunnet? Hvordan vil man forklare og forsvare overfor samfunnet at det er tillatt å stenge én person ute, men ikke en annen, fordi det må være den riktige annerledesheten?
Og hvordan skal dette ombudet som skal administrere en avansert form for forskjellsbehandling; sortering av de verdige til vern mot diskriminering fra de uverdige, klare å få tillit hos dem ombudet skal ivareta interessene til; de ulike marginaliserte gruppene?
Hvis en person med store taleproblemer og ustø gange ringer til ombudet for å melde fra om diskriminering fra en butikk, restaurant eller annen tilbyder av varer og tjenester, må ombudet avvise vedkommende med at det er tillatt å diskriminere folk på deres utseende, synlige kroppslige egenskaper og fremtoning. Men hvis personen kunne vise til at hun er mørk i huden, lesbisk eller fra et annet land, er hun vernet i lovgivningen. Som en skjebnens ironi, er hun snart i følge norsk lovgivning diskriminert om hun har et annet språk, men talehemning er ikke erkjent årsak.
Det er solid dokumentert at det er kroppslige og andre karakteristika som ikke lar seg skjule i offentligheten, personens fremtoning osv. som er hovedårsak til at noen ekskluderes og trakasseres. Stopp Diskrimineringen får stadig kjennskap til tilfeller hvor folk må gi opp å få tilgagn til samme tilbud og tjenester som andre, fordi betingelsene eller kravene som settes, forutsetter at en person skal være optimalt fungerende på alle måter. Det dreier seg ofte om at tilbydere av varer og tjenester har tar i bruk selvbetjeningssystemer som ekskluderer den som bruker for lang tid, ikke klarer å følge med på instruksene, ikke hører eller ser hva som foregår osv. Man går ikke bare glipp av de beste tilbudene, men må i tillegg betale for personlig service over skranke eller telefon. Det dreier seg om å bli nektet ølservering pga. fordommer om at en person som ser annerledes ut, er blind eller sitter i rullestol er syk eller ikke tåler alkohol, og det dreier seg om folk som opplever å bli stengt ute fordi man simpelthen ikke vil ”ha sånne her” osv.. Så lenge Norge ikke erkjenner denne ”rasismen”, verken politisk, sosialt eller juridisk, står ombudet uten virkemidler til å slå ned på den.
Men ombudets forskjellsbehandling slutter ikke der. Også på det ene området hvor gruppene har felles lovgivning, nemlig diskrimineringsbestemmelsen i § 54 B i arbeidsmiljøloven, vil politikerne lage A og B lag. I tråd med Stortingets vilje, legger forskriften for det nye ombudet opp til at det skal etableres en egen veiledningstjeneste for å fremme etnisk mangfold i arbeidslivet. Dette blir et tydelig signal fra håndhevingsapparatet om at diskriminering av de øvrige grupper ikke utgjør et så stort problem, eller ikke prioriteres; begge deler like uheldig. Når man vet at funksjonshemmede er den minoritetsgruppen med desidert størst arbeidsløshet, er det grunn til å spørre hva begrunnelsen for dette er. Det sier ikke Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) noe om. Mangfold er mangfold; det er selvmotsigende å skille ut en bestemt type mangfold dersom målet faktisk er at arbeidsmarkedet skal slutte å diskriminere også de andre gruppene som omfattes av § 54 B.
Det er ikke for sent å gjøre noe med forskriften og vi appellerer så sterkt vi kan til den nye regjeringen om å gi ombudet et ikke-diskriminerende mandat. Videre forutsetter vi at Ap, SV og Sp som har gått inn for anti-diskrimineringslov for funksjonshemmede, og for å gi diskriminerte grupper samme grad av vern, vil prioritere dette lovarbeidet, slik at det nye ombudet kan fremstå som en god rollemodell overfor resten av samfunnet i hva som er diskriminerende praksis.