Når Dagsrevyen avgjør om du vet ditt eget beste
Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen
Avstanden er ofte stor mellom politikere og folk flest. Men den er aldri så stor som når borgere er satt under vergemål mot sin vilje, enten dette har skjedd ved dom etter vergemålslovens § 20, eller ved et vedtak etter § 33 som kun er basert på en legeerklæring om at du mangler samtykkekompetanse. Som i Tolgasaken er det § 33 som oftest anvendes overfor dem som diagnostiseres som utviklingshemmet.
Det bør imidlertid være en skikkelig oppvekker for alle politikere som forsvarer vergemålsloven, at den legitimerer et formynderregime som man er avhengig av media for å komme seg ut av.
Mange har sagt klart og tydelig fra hva de ønsker, men de møter en vegg av motstand. Når legen først har avgjort at du ikke forstår deg på hva som er ditt eget beste, dvs. ikke er kompetent til å gi samtykke, er du i virkeligheten gjort rettsløs.
Kampen mot umyndiggjøring er derfor ikke over til tross for en lykkelig slutt for brødrene i Tolga.
Formynderregimet ødelegger livene til mange mennesker i Norge, ikke minst alle dem som oppfyller kriteriene for diagnosen utviklingshemmet, kriterier som fortjener en egen debatt.
Det er også grunnen til at vergemålsloven bryter FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, som forbyr umyndiggjøring på grunnlag av diagnose.
Vergemålsloven tar utgangspunkt i at andre skal ivareta dine interesser, vet ditt beste, mens CRPD er ufravikelig på at det er den enkeltes vilje og preferanser som skal legges til grunn. Det er to vidt forskjellige tenkemåter.
I Norge settes tusenvis av folk under vergemål mot sin vilje, får oppnevnt og blir prisgitt verger de ikke ønsker og som ikke kjenner dem. Vergemål innebærer ofte at vergen tar over styringen av både økonomiske og personlige forhold. Folk blir tvangsplassert i bofellesskap, får innskrenket kontakt med familie og venner og omverdenen for øvrig. Listen er uendelig lang. Og det som virkelig bør skremme enhver som har fulgt Tolgasaken; verger nekter folk kontakt med medier.
Hvordan skal de da få mulighet til å fortelle omverdenen hva de ønsker?
De færreste aner hva det vil si å være umyndiggjort. Du skal være over snittet ressurssterk om du skal klare å ta kampen opp. Det bør være unødvendig å minne om at så store ressurser har ikke de som umyndiggjøres på grunn av diagnose.
CRPD krever at Norge må avskaffe formynderregimer og isteden tilby beslutningsstøtte for dem som kan trenge det. Hittil har vi ikke sett antydning til at Norge vil utvikle et slikt tilbud.
Regjeringen hevder hardnakket at vergemålsloven er i tråd med CRPD. Hvis den var det, ville ikke Norge ha reservert seg mot konvensjonens artikkel 12 som forbyr umyndiggjøring på grunnlag av diagnose.
Norge er et av kun 13 land som har funnet grunn til å gjøre det, og som FNs spesialrapportør har slått fast i sin rapport for 2017, bryter Norge med Wien-konvensjonen som forbyr reservasjoner i strid med en konvensjons formål. Retten til å være en myndig borger er nemlig helt sentral for å få utøvet alle andre menneskerettigheter.
Alle politikere vet utmerket godt at Norge har fått kritikk fra både FN og Europarådets høykommissær for menneskerettigheter for vergemålslovgivningen.
De vet også at Norge vil få kritikk fra CRPD-komiteen neste år når Norge skal høres for første gang etter ratifiseringen av CRPD i 2013.
Vi forstår at norske politikere er fjernt fra virkeligheten til dem som opplever at staten tar fra dem all selvråderett. Men det er ingen unnskyldning for å bryte menneskerettighetene våre.
Tvert imot, det er desto større grunn til at regjeringen etterlever CRPD ved å konsultere og involvere oss som kjenner konsekvensene av lovene.