Fortsetter forskjellsbehandling
av Berit Vegheim, daglig leder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen
Aftenposten Aften debatt mellom Stopp Diskrimineringen og statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdep.
mars – april 2006
1. innlegg 6. mars 2006 – utspill fra Stopp DiskrimineringenFortsetter forskjellsbehandling
Etter 4 måneder med rød-grønn regjering konstaterer vi å ha fått nok en regjering som står for systematisk forskjellsbehandling av marginaliserte befolkningsgrupper. Til tross for komitémerknader i opposisjon og fagre ord i regjeringserklæringen om det motsatte, erfarer vi at den nye regjeringen bidrar til å opprettholde, og til dels forsterke den eksklusive diskriminerings- og likestillingspolitikken som hittil har vært ført av alle regjeringer. Siden denne regjeringen har ønsket å profilere seg på inkluderingspolitikk, blir det paradoksalt nok tydeligere enn noen gang at ikke alle marginaliserte grupper har samme status.
Det burde ikke overraske, siden vi fikk et sterkt varsel om den eksklusive tenkemåten allerede før regjeringskabalen var ferdig lagt. Etter massiv kritikk i offentligheten, for lav kvinneandel og manglende representasjon fra etniske minoriteter, tok SV-leder Kristin Halvorsen knallhard selvkritikk i media, og til Dagsavisen 23.10.05, uttalte hun under overskriften ”Tar selvkritikk for fargeløs regjering:
”– Det er ikke bare snakk om å ivareta vår egen integritet, men også å ivareta demokratiet. Regjeringsapparatet skal representere bredden i folket og det gjør vi ikke på denne måten, sier Halvorsen.”
Enhver som bekjenner seg til grunnleggende demokratiske prinsipper, dvs. at alle borgere faktisk teller likt i samfunnet, burde ha stilt spørsmålstegn med troverdigheten til en statsråd som åpenbart mener det er legitimt å velge ut en liten minoritet (etniske minoriteter utgjør 5,7 % av befolkningen) som garantist for at bredden i befolkningen er representert. Hvordan kan det være legitimt å ignorere den største nasjonale minoriteten: funksjonshemmede, som utgjør ca. 17 %, i et utspill som ifølge Halvorsen selv dreier seg om noe så viktig som å sikre ivaretakelsen av demokratiet?
Sin sanne vilje til å sidestille diskriminerte grupper, hadde de rød-grønne mulighet til å vise fra første dag. Da overtok de et forslag til forskrift for Likestillings- og diskrimineringsombudet med et mandat som påla Ombudet å drive en egen veiledningstjeneste for å fremme etnisk mangfold i arbeidslivet. Påpeking av at også de andre gruppene som diskrimineres i arbeidslivet hadde trengt samme målrettede innsats, gjorde like lite inntrykk på den nye regjeringen som på den avgåtte. Og et møte Stopp Diskrimineringen hadde med politisk ledelse i BFD, bekreftet at denne forskjellsbehandlingen av diskriminerte grupper anses som helt uproblematisk også i den nye regjeringen.
Regjeringens eksklusive inkluderingspolitikk kommer kanskje tydeligst fram når Arbeids- og inkluderingsdepartementet opererer med helt ulike mål og midler for å få funksjonshemmede og innvandrere i arbeid. Nylig lanserte AID flere offensive tiltak, bl.a aktivitetsplikt hos store statlige arbeidsgivere, for å få innvandrere i arbeid. Og mens innvandrere ifølge arbeidsministeren bør være representert på statlige arbeidsplasser etter andel i befolkningen på stedet, er staten fornøyd med en andel på 5 % funksjonshemmede. Videre er det et uttalt mål i offentlige utlysningstekster å gjenspeile befolkningen, men igjen ser vi at funksjonshemmede ikke nevnes blant dem som oppfordres til å søke. Svært kritikkverdig blir den langt mindre offensive innsatsen for å få funksjonshemmede i arbeid, når man vet at gruppen har den suverent største arbeidsløsheten med godt over 50 % uavhengig av utdanningsnivå.
Eksemplene på systematisk utdefinering fra den diskriminerings- og likestillingspolitiske dagsorden er utallige. Men som den offentlige utredningen Fra bruker til borger (NOU 2001:22) slår fast, rokker det ikke ved myndighetenes legitimitet å sette hensynet til funksjonshemmede til side. Utredningen konkluderte med at funksjonshemmede trenger et rettslig diskrimineringsvern.
En hovedårsak til at denne eksklusive inkluderingspolitikken kan fortsette, er opplagt. I motsetning til de minoriteter som nesten daglig er på dagsorden og telles med, har ikke funksjonshemmede sterke alliansepartnere som f.eks. stiller spørsmålstegn ved troverdigheten til slike utspill som Halvorsens, og som minner politikere om at de ikke selv kan velge ut hvem som skal regnes med om demokratiet skal ivaretas. Det er tvert imot slik at de som opptrer i rollen som demokratiets voktere i offentligheten, enten det er forskere, politikere, media eller andre opinionsledere, har de samme befolkningsgruppene i tankene når de fremsetter kritikk om underrepresentasjon av minoriteter i ulike organer og fora.
Ingen verken etterlyser eller savner funksjonshemmede, og det er nettopp denne ultimate marginaliseringen som utgjør den største trusselen mot demokratiet i hele samfunnet; ikke nevnt og definitivt ikke savnet.
2. innlegg 17. mars – svarinnlegg av statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Funksjonshemmede blir ikke ignorert
Det blir lett meningsløst å sammenlikne tilbudene til grupper av mennesker som hver for seg er like forskjellige som alle andre. Det gjør Berit Vegheim i et innlegg i Aftenposten aften 6. mars. Hun mener regjeringen forskjellsbehandler marginaliserte grupper og at funksjonshemmede blir systematisk underprioritert eller ignorert.
Regjeringen er svært opptatt av å øke mulighetene for både innvandre, funksjonshemmende og andre som kan være utsatte i dagens arbeidsmarked.
Innvandrere, funksjonshemmede og andre minoritetsgrupper består av enkeltindivider med ulike forutsetninger og behov. Ikke minst er funksjonshemmede en sammensatt gruppe.
Regjeringen tar aktive grep for å øke mulighetene både for personer med funksjonsnedsettelser og innvandrere. En hovedsatsing for regjeringen er etableringen av en ny arbeids- og velferdsforvaltning – NAV. NAV skal gi et bedre og mer samordnet tilbud bl.a. til alle dem som trenger hjelp for å kunne delta i samfunnet på lik linje med andre.
Samtidig erkjenner regjeringen at vi må ta en samlet gjennomgang av virkemiddelbruken i NAV. Denne jobben er like viktig som etableringen av NAV og vil skje gjennom en stortingsmelding om ”arbeid, velferd og inkludering” som blir lagt frem senere i år.
Arbeidslivets parter og regjeringen har i IA-avtalen avtalt felles mål for et inkluderende arbeidsliv. Funksjonshemmede er med i IA. Innvandrere er det ikke. Derfor er det to ulike veier til målene om at flere som i dag står utenfor arbeidslivet, skal komme inn.
Norge er mulighetenes land. Regjeringens oppgave er å bidra til at flest mulig i Norge opplever et inkluderende samfunn. Skal vi lykkes med dette må flere av oss få nøkkelen til arbeidslivet.
3. innlegg 31. mars 2006 – svar til statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Pinlig svar fra Laila Gustavsen
Statssekretær Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, AID, gir i sitt svar av 17.3., antakelig uten å vite det selv, den mest solide bekreftelse på min påstand (6.3.) om at regjeringen forskjellsbehandler diskriminerte grupper. For henne er tjenesteapparatet åpenbart løsningen for arbeidsløse funksjonshemmede, noe som viser at AID ikke erkjenner at denne gruppen diskrimineres slik innvandrere blir. AID bekrefter selv regjeringens manglende evne og kanskje vilje til å se hvor uensartet gruppe funksjonshemmede faktisk er. Noen trenger hjelp til å kvalifisere seg og er bare delvis arbeidsføre, andre er høyt kvalifiserte, friske og fullt arbeidsføre. Likevel er og har svaret alltid vært å bli klient i tjenesteapparatet, som nå kalles NAV. Funksjonshemmede støter som i statssekretærens svar, på inngrodde fordommer som gir seg utslag i at det er umulig å få AID i tale om diskriminering. Alle henvendelser sendes direkte til velferdspolitisk avdeling, i stedet for arbeidsmarkedspolitisk.
Når statssekretæren påstår at innvandrere ikke er omfattet av IA-avtalen, viser hun at hun ikke kjenner til avtalen, og det bør bekymre flere enn oss.
Vi merker oss at verken statssekretæren eller noen statsråd finner det viktig å svare på vår kritikk av regjeringens demokratiske underskudd og eksklusive befolknings- og mangfoldsperspektiv. Denne tausheten er nettopp vårt anliggende å slå alarm om.
4. innlegg 19. april 2006 – svarinnlegg av Laila Gustavsen, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Likestiller utsatte grupper
Berit Vegheim vil at Likestillings- og diskrimine¬ringsombudet skal likestille al¬le diskriminerte grupper (Af¬ten 31. mars). Hun hevder at mitt innlegg i Aften 17. mars bekrefter hennes påstand om at Regjerningen forskjellsbe¬handler diskriminerte grupper, og at AID ikke erkjenner at funksjonshemmede diskrimi¬neres, slik for eksempel inn¬vandrere blir.
Hun tar feil. Selvfølgelig er¬kjenner vi at funksjonshemme¬de blir diskriminert på arbeids¬markedet. Derfor har vi forbud i arbeidsmiljøloven mot diskri¬minering av funksjonshemmede Vi erkjenner også at funk¬sjonshemmede blir diskrimi¬nert i andre sammenhenger. Det er derfor vi nå arbeider med en lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Det er brukernes bistandsbehov eller tjenestebehov som er det sentrale utgangpunktet, ikke spesielle målgrupper. Å endre forvaltningens fokus over til mer behovsorientering, er en prosess som har pågått over lang tid. Alle som trenger hjelp, bor få vurdert sine behov ut fra de barrierer han eller hun møter.
Det er nyttig å erkjenne at mange personer i en definert gruppe møter spesielle proble¬mer, for å kunne sette inn sær¬lige tiltak for å løse disse pro¬blemene, og til og med lage spesielle ordninger for grup¬pen. Den nye arbeids- og vel-ferdsforvaltningen, NAV, skal bidra til et bedre tilbud for de som trenger det. Funksjonshemmede vil fortsatt få mye oppmerksomhet for sin situasjon og sine behov.