Forståelsen av diskrimineringsfenomenet

1.       Hva er diskriminering og hvem diskrimineres?

For å kunne bekjempe diskriminering er det ikke tilstrekkelig å øke bevisstheten om hva diskrimineringen består i og hvilke utslag den gir seg. Bevisstgjøring omkring selve diskrimineringsfenomenet; dets vesen, er like viktig. I dette avsnittet vil vi derfor redegjøre for vår forståelse av fenomenet, og vise hvor viktig forståelsen er for valg av strategier og virkemidler.

Diskriminering er i regelen utslag av fordommer; dvs. å dømme noen på forhånd på en måte som får negative konsekvenser for den eller de som rammes. Fordommer er oftest knyttet til egenskaper og eller kjennetegn ved personer og grupper, gjerne synlige og tydelige, f.eks. grått hår, mørk hudfarge, spasmer, overvekt, atferd og fremtoning. Svært ofte er fordommene knyttet til kroppslige kjennetegn, men også livssyn, politisk overbevisning, seksuell orientering og fødested, gir grunnlag for fordommer. Videre knyttes fordommer til handlinger som prostitusjon, lovbrudd, rusbruk, på en slik måte at handlingen blir det dominerende kjennetegn ved personen selv på samme måte som kjønn og alder:

den kriminelle, den tidligere straffedømte, den narkomane, den prostituerte.

Personen blir handlingen sin.

Årsakene til at det oppstår fordommer som slår ut i diskriminering er mange og sammensatte. Manglende kunnskap om og kjennskap til personer og grupper som fremstår som fremmede og annerledes ut fra den herskende normen i et miljø eller et land, bidrar til dannelse av negative tanker og tenkemåter. Hva som oppfattes som avvik og mystisk varierer kulturelt, geografisk og historisk. Erkjennelsen av at avvik ikke er naturgitt, men sosialt skapt er en forutsetning for å erkjenne diskriminering.

Hvorvidt det erkjennes at en gruppe diskrimineres avhenger av om gruppens manglende deltakelse forklares og forsvares med egenskaper ved gruppen selv; fysiske, psykiske, atferdsmessige. Eksklusjon opprettholdes og legitimeres ved henvisning til naturgitte årsaksforhold, ikke kulturelle og sosiale.

2.       Diskrimineringsfenomenets sanne vesen – kollektiv opprettholdelse

Den vanlige måten å forstå diskrimineringsfenomenet på, er at det finnes to kategorier mennesker: de som diskriminerer og de som blir diskriminert. Både i forskning, litteratur og andre kunstneriske utrykk, i offentlig debatt og i politikken, settes fokus på en marginalisert gruppe om gangen. Enten står diskriminering av innvandrere på dagsorden, eller kvinner, eller homofile. Dette fokuset opprettholdes ikke minst av det faktum at de ulike gruppene organiserer seg i hver sine fora og miljøer med gruppespesifikke saker og talspersoner.

Det skapes et bilde av at en gruppe hele tiden rammes av andres diskriminering, gruppen tildeles en ensidig offerrolle, mens resten av samfunnet som oftest majoriteten, gis ansvaret for diskrimineringen. Diskrimineringsfenomenet fremstår på denne måten som et statisk fenomen, hvor ”skylden” er fordelt en gang for alle.

Denne forenklede, men besnærende måten å forstå diskrimineringsfenomenet på, tilslører hvilke mekanismer som egentlig opprettholder fenomenet, og i verste fall også bidrar til å bevare og beskytte det.

Det er ikke slik at en gruppe som utsettes for diskriminering, kan sies å være mer opplyst og aksepterende i forhold til andre utgrupper. Det å erfare diskriminering gir dessverre ikke en innsikt som hindrer at man selv diskriminerer andre. Det er heller ikke riktig at diskrimineringsfenomenet kan forstås som et majoritets-minoritetsfenomen. Dersom man skal forstå diskrimineringens vesen, må man forholde seg til at dette foregår langs flere dimensjoner, på flere plan og på kryss og tvers av de utsatte gruppene avhengig av situasjon og samfunnsforhold. På denne måten kan vi forklare at det er den hvite minoritet som stadig har ledet an i undertrykkelsen av majoriteten av ikke-hvite.

Dersom alle som blir utsatt for diskriminering, enten det er de ikke-hvite som utgjør majoriteten av verdens befolkning, kvinner som utgjør halvparten eller funksjonshemmede, homofile, religiøse eller andre minoriteter, ikke selv hadde diskriminert noen, ville fenomenet ikke forekommet; rett og slett fordi alle dem som utsettes for diskriminering utgjør den suverene majoritet. Uten denne erkjennelsen i bunnen, kommer man svært kort i å forstå og bekjempe diskrimineringsfenomenet. Så lenge den enkelte av oss opprettholder fordommer mot andre, opprettholdes fenomenet.

Bekjempelsen av diskrimineringsfenomenet betinger derfor en erkjennelse hos den enkelte person og gruppe om å bekjempe egne fordommer. Bare kunnskap om hvordan vi selv tenker om andre, gir innsikt i hvorfor andre tenker fordomsfullt om oss. Det er denne innsikten og erkjennelsen som mangler både på individnivå, gruppenivå og samfunnsnivå.

3.       Diskriminering – et ”nytt” fenomen i Norge

Hvordan har diskrimineringsfenomenet blitt forstått i Norge?  Er det blitt erkjent at grupper diskrimineres? Det er særlig to kilder som er av interesse når disse spørsmålene skal besvares; offentlige dokumenter og lovgivning. Dersom erkjennelsen av at befolkningsgrupper utsettes for diskriminering er høy, vil det gjenspeiles i politiske dokumenter. Videre vil lovgivningen kunne fortelle noe om hvilke grupper som anses mest utsatt og har størst behov for rettslig vern.

Begrepet diskriminering har inntil for få år siden kun vært tatt i bruk av de miljøer, organisasjoner, aktivister og forskere som representerer den marginaliserte gruppen selv; først og fremst kvinner. Arbeiderpartikvinnene foreslo opprinnelig en lov mot kvinnediskriminering, men nådde ikke fram. Isteden fikk Norge i 1979 en Likestillingslov som forbyr forskjellsbehandling av kjønnene. På dette området skiller Norge seg likevel ut fra andre land, ved at det var kjønn som først fikk et rettslig vern mot ulik behandling. Med den amerikanske Civil Rights Act fra 1964 som forbilde, har land etter land vedtatt vern mot rasediskriminering, mens kvinner, homofile, funksjonshemmede, religiøse minoriteter og andre grupper, har ventet lenge på en erkjennelse av å være utsatt for diskriminering. Et unntak er Canada som allerede i 1977 vedtok en Human Rights Act som gjelder omfatter diskriminering på mange grunnlag.

Selv om begrepet rasediskriminering har vært et vanlig og mye brukt begrep i Norge i flere tiår, har ikke det uttrykk for en erkjennelse av slik diskriminering i Norge, men tvert imot referert til USA og andre land. Det er imidlertid i forbindelse med rasisme begrepet diskriminering har kommet inn i offentlige dokumenter og blitt et hyppig brukt begrep i ulike sammenhenger som media, forskning, utdanning, fagbevegelse osv. Diskriminering er i dag først og fremst brukt om og i tilknytning til rasisme.

Diskrimineringsbegrepet, slik det er brukt i disse sammenhengene, omfatter mer eller mindre eksplisitt uttrykt, også religiøse minoriteter.

I april vedtok Stortinget en omfattende sivilrettslig lov mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, språk, nasjonal opprinnelse, avstamning, religion og livssyn som har fått betegnelsen diskrimineringsloven.

Når det gjelder erkjennelsen av at seksuell orientering (tidligere betegnet som homofile) er et diskrimineringsgrunnlag, er den av relativt ny dato.

At funksjonshemmede diskrimineres ble første gang slått fast av et offentlig utvalg i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. Når man ser bort fra offentlige dokumenter som omhandler arbeidsmiljølovens § 54, er det ikke slått fast av Regjeringen i et offentlig dokument at funksjonshemmede diskrimineres. Det har i flere år blitt satt fokus på at gruppen funksjonshemmes i møte med omgivelsene, og uttrykk som funksjonshemmende barrierer er brukt flere steder. Det har imidlertid vist seg at selv om manglende deltakelse i stadig større grad forklares med feil og mangler ved omgivelsene i stedet for ved individet, kan det være langt fram til en forståelse av utestengningen som et uttrykk for diskriminering. I NOU 2005:8 om lovforslaget til en lov om diskriminering og tilgjengelighet, slår imidlertid Syseutvalget fast at etablering av fysiske barrierer handler om diskriminering.

Aldersdiskriminering har om mulig stått på dagsorden i enda mindre grad enn funksjonshemning som diskrimineringsgrunnlag. Men i likhet med funksjonshemning er det Norges implementering av EUs rammedirektiv om diskriminering i arbeidslivet som er årsaken til at alder i det hele tatt er inkludert blant diskrimineringsgrunnlagene. For begge grupper gjelder det at de kun er omfattet av arbeidsmiljølovens § 54. I Norge oppfattes alder i diskrimineringssammenheng utelukkende som høy alder. I offentlige dokumenter, medier osv. er det rettighetsbegrepet som benyttes når barn og funksjonshemmede omtales.

4.       Diskriminering – et fenomen som krever rettslig vern

Trenden i andre land og ikke minst i EU, er at fokuset settes på flere diskriminerte grupper når diskriminering står på dagsorden, ikke på en og en, slik vi har vært vant til i Norge. Denne trenden tvinger fram et skifte i statenes holdning til hva diskriminering er, og med det en erkjennelse av at selv de best fungerende velferdsstater ikke har klart å eliminere diskrimineringsfenomenet.

Når vi har sett at Norge som andre land har brukt lang tid på å erkjenne alder og funksjonsevne som diskrimineringsgrunnlag, skyldes det som påpekt innledningsvis at manglende deltakelse i samfunnet har blitt forsvart med biologiske årsaksforklaringer. Detter er imidlertid ikke noe nytt. Tvert imot, ble det vitenskapelig bevist hvorfor kvinner og svarte ikke kunne delta på de arenaer hvor kunnskap og makt ble fordelt. Det ble hevdet at de fra naturens side var underlegne mht. intellektuell kapasitet. Kvinners biologi beviste at kvinner var skapt til å være hjemme; føde barn og være gode mødre og husmødre, Intelligenstester brukt på amerikanske soldater beviste at afroamerikanere skåret mye lavere.

Så lenge et samfunn godtar at en gruppe ikke kan delta på lik linje med den øvrige befolkning, dvs. at gruppen ikke har krav på å få innfridd samme borgerrettigheter som andre borgere,