Det er de «virkelige» rettighetene som Norge vil bryte

Av Berit Vegheim, leder Stopp Diskrimineringen

Ikke overraskende stemte Stortinget 9.3. for 3. gang mot å inkorporere FN konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter, CRPD, i norsk lov.

Dersom man har fulgt med, vet man hvorfor norske myndigheter helt siden ratifiseringen i 2013, ikke vil gi CRPD samme status som de øvrige menneskerettskonvensjonene som Norge har ratifisert.

Man skulle kanskje tro at siden norske politikere mener norsk lovverk er i samsvar med konvensjonen, burde det ikke være noe problem å inkorporere den. Og ettersom CRPD ikke gir nye rettigheter, men i likhet med FNs barnekonvensjon og kvinnekonvensjon, kun tydeliggjør de rettigheter som allerede er nedfelt i FNs to kjernekonvensjoner; konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, SP, og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ØSK, fremstår det uforståelig at våre folkevalgte ikke vil gi CRPD samme status som alle andre menneskerettskonvensjoner Norge er part av.

Forklaringen er å finne i Norges to tolkningserklæringer som ble avgitt ved ratifiseringen av CRPD. I disse forbeholder Norge seg retten til å fortsette med tvungen helsehjelp som det så misvisende heter (dvs. tvangs-behandling, -innleggelse, -medisinering) i strid med CRPD artikkel 14, og å frata funksjonshemmede rettslig handleevne (umyndiggjøre) i strid med artikkel 12. Norge er ett av kun hhv. 4 og12 land som har reservert seg på denne måten, dvs. i erkjennelse av at egen lovgivning nok ikke er i samsvar med konvensjonen.

Så når Høyres representant Tetzschner i Stortingsdebatten fortsetter å insistere på at CRPD ikke handler om de grunnleggende rettighetene, avholdelsesplikter som han sier, driver han bevisst villeding. Han trekker nemlig selv frem de mest grunnleggende sivile rettigheter av alle: retten til å være en myndig person og frihet fra tvang.

CRPD som barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, gir ikke nye rettigheter. Retten til å være myndig og frihet fra tvang er allerede rettigheter nedfelt i FNs konvensjon SP, som slår fast at alle rettigheter gjelder uten noen form for forskjellsbehandling på noe grunnlag, inklusive funksjonsnedsettelse.

Likevel måtte det tydeliggjøres at heller ikke kvinner kan umyndiggjøres i FNs kvinnekonvensjon artikkel 15, og det er nettopp denne artikkelen som er modell for CRPD artikkel 12 som forbyr statene å frata noen rettslig handleevne på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Vi har mer sans for justisminister Monica Mælands innrømmelse i debatten:

«Hvis det skal tolkes slik kan man aldri kan ta fra rettslig handleevne og vergemål, vil sentrale bestemmelser i norsk lov være i motstrid.»

Ja, det er nettopp slik det skal tolkes.

Og derfor har Norge gjentatte ganger fått kritikk fra FN, ikke minst under høringen i CRPD-komiteen i mars 2019, hvor komiteens høringsansvarlig uttalte at han var sjokkert over at Norge ikke ville gi CRPD samme status som de andre FN konvensjonene.

Videre har Norge blitt bedt av andre land om å trekke tolkningserklæringene, og FNs spesialrapportør for funksjonshemmedes menneskerettigheter konstaterte at tolkningserklæringene fra Norge er i strid med Wientraktaten om folkeretten, fordi de går imot selve formålet med konvensjonen.

Når partiene som stemte imot, stadig skylder på CRPD-komiteens vidtrekkende tolkning, må de minnes på at tolkningserklæringene ble avgitt før komiteen hadde tolket noe som helst. Så når Norge fant det påkrevd å «reservere» seg mot teksten i artikkel 12 og 14, skjedde det fordi man visste at man hadde tapt kampen i forhandlingene av CRPD.

Det er lite hjelp i innsikter som denne i stortingsmelding 10 (2014-15): «Menneskerettighetene er individets rettigheter overfor myndighetene i landet, og det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt. Menneskerettighetene gir dermed et vern mot maktmisbruk og er grunnleggende byggesteiner i et demokratisk samfunn», dersom statens egne myndigheter ikke erkjenner at de selv begår overgrep og inngrep i strid med grunnleggende menneskerettigheter overfor sine borgere.

Unødvendig presisjon kanskje: dette budskapet er selvsagt ikke rettet mot Norge selv, men som vanlig en irettesettelse av andre land.

Når skal funksjonshemmede få status som borgere med fulle menneskerettigheter i Norge?