Innspill til Norges 3. UPR-rapport (2018)

Til Utenriksdepartementet

Stopp Diskrimineringen krever at Norge umiddelbart respekterer funksjonshemmedes menneskerettigheter fullt ut, uten noen form for reservasjoner eller svekkelser.

Dette innebærer at følgende tiltak iverksettes uten ytterligere utsettelser:

• CRPD må få status som norsk lov og lover i motstrid må endres/oppheves
• CRPD må inkorporeres i Menneskerettsloven
• Norge må trekke tolkningserklæringene – reservasjonene til art. 12 og 14/25
• Bestemmelser i norsk lovgivning som tillater fratakelse av rettslig handleevne og bruk av tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse, må oppheves i tråd med CRPD artikkel 4 1. b).
• Det må utvikles og etableres et beslutningsstøttesystem i tråd med CRPD artikkel 12. Vi minner om at artikkel 4.3. krever at statspartene aktivt trekker inn og rådfører seg inngående med funksjonshemmede i gjennomføring av konvensjonen.
• Norge må ratifisere alle valgfrie protokoller som gir individuell klagerett

Norge må trekke tolkningserklæringene til artikkel 12 og 14 og avskaffe all lovgivning som tillater bruk av tvang og umyndiggjøring.

Vi viser til Norges svar på anbefaling om å trekke tolkningserklæringene ved UPR 2014 hvor Norge hevder at tolkningen er i tråd med et rådende syn blant statspartene:

131.9 Not accepted. Norway’s interpretative declarations on the Convention on the Rights of Persons with Disabilities were made upon ratification in 2013, after careful consideration. They are consistent with the prevalent understanding among the States Parties and are – in the Government’s view – fully compatible with the Convention.

Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen som har spesialisert oss på funksjonshemmedes sivile og politiske rettigheter, vil med dette innspillet minne norske myndigheter om at Norge ikke har støtte for sin posisjon i folkeretten når det gjelder å reservere seg mot å oppfylle de mest grunnleggende universelle menneskerettigheter: retten til selvbestemmelses og frihet fra tvang. Vi vil også minne om at Norge er på kollisjonskurs med så vel FN og Europarådet som over 95 % av statspartene til CRPD.

Som kjent gir ikke CRPD nye rettigheter, men bygger på at det ikke er gjort noen unntak i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, SP, som legitimerer slik inngripen i borgeres liv på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Norges reservasjoner er i strid med Wien-konvensjonen om traktatrett

Vi viser til rapport fra FNs spesialrapportør på CRPD, A/HRC/37/56, hvor artikkel 12 tas opp i kap. lV.[1]

Her slås det fast at reservasjoner mot artikkel 12 ikke er forenelig med konvensjonens formål etter CRPD artikkel 46 og Wien-konvensjonen artikkel 19:

37. Thirteen States parties to the Convention have issued reservations and declarations14 upon ratification or accession, with the intention of limiting the implementation of article 12 and other related articles.15 According to article 19 of the Vienna Convention on the Law of Treaties and article 46 of the Convention itself, reservations and declarations incompatible with the object and purpose of the Convention are not permitted. Given the centrality of article 12 to the enjoyment and exercise of all rights set out in the Convention, such restrictions clearly contradict the object and purpose of the Convention, as they hinder and/or deny the full and equal enjoyment of all human rights and fundamental freedoms by all persons with disabilities. In that regard, the Special Rapporteur urges the States parties concerned to withdraw all their reservations and declarations.

Norge fronter en tolkning av CRPD på kollisjonskurs med statsparter, FN og Europarådet

Som FNs spesialrapportør påpeker, er det kun 13 (av 177 parter til CRPD) som har funnet det nødvendig å avgi tolkningserklæring til artikkel 12 (kun 4 land til artikkel 14.) Til tross for dette påberoper Norge seg å tilhøre et stort antall land som deler dette synet.

Vi har merket oss med stor undring og bekymring at Norge ved flere anledninger, bl.a. i høring om CRPD GC.No. 1 til artikkel 12, inntar en ledende posisjon i kampen for et syn som ikke deles av verken det overveldende flertallet av statspartene som har ratifisert CRPD, CRPD-komiteen, FNs Høykommissær for MR, FNs spesialrapportør for CRPD, Europarådets kommissær for MR[2], eller verdens mest fremtredende eksperter på funksjonshemmedes rettigheter og verdens ledende nasjonale og internasjonale DPOer.

Vi minner om at det fremgår tydelig av forhandlingene om CRPD at Norge var i et mindretall (sammen med land som Syria, Yemen og Iran) med sin tolkning om å skille mellom retten til å ha og retten til å utøve sine rettigheter, og at dette synet ikke vant frem. Et slikt syn har som kjent ikke noen forankring i FNs øvrige konvensjoner. Det hersket derimot bred enighet om at modellen som ble valgt ved utforming av artikkel 12 er basert på kvinnekonvensjonens forbud mot umyndiggjøring og skal tolkes på samme måte. Således er teksten i artikkel 12 1. og 2. nærmest en ordrett gjengivelse av CEDAW artikkel 15 1. og 2.

CRPD: 12.2. Partene skal erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder.

CEDAW: 15.2. Konvensjonspartene skal i sivile saker gi kvinner den samme rettslige handleevne som menn…

CEDAW innebærer i likhet med CRPD ikke nye rettigheter, men en erkjennelse fra statspartene om behovet for tydeliggjøring og presisering av at kvinner har de samme rettigheter som menn, herunder at umyndiggjøring må avskaffes.

Vi minner videre om at Europarådets kommissær for menneskerettigheter i sin Country visit report etter Norgesbesøket i 2015[3] påpeker at Norges vergemålslov ikke er i samsvar med CRPD og anbefaler: The Norwegian authorities should revoke plenary guardianship and full incapacitation regimes as a matter of priority. They should also develop new systems of supported decision-making, based on individual consent, together with people with psycho-social and intellectual disabilities.

Kommissæren tar også opp tvangen i psykiatrien og anbefaler:

The Commissioner calls on Norway to reform legislation on involuntary placements in a way that it applies objective and non-discriminatory criteria which are not specifically aimed at people with psycho-social disabilities. Precise data on the use of involuntary medical treatment and restraints in Norway should be made available with a view to drastically reducing the recourse to such practices. Medical treatment should be based on free and fully informed consent with the exception of life-threatening emergencies when there is no disagreement about the absence of legal capacity.

Det er svært bekymringsfullt at norske myndigheter er på kollisjonskurs med så vel FN som Europarådet ved ikke å erkjenne fullt ut at sivile og politiske menneskerettigheter er en forutsetning for å beskytte funksjonshemmede borgere mot overgrep fra staten.

Norges posisjon vekker internasjonal oppsikt; ikke minst at norske myndigheter forsøker å legitimere reservasjoner og manglende tilslutning til valgfri protokoll ved å trekke CRPD-komiteens status og medlemmene sin kompetanse i tvil.

Norge fremstår som vi påpeker i debatt med UD i Dagbladet oktober 2016[4], ikke som et foregangsland på menneskerettigheter, men som en stat som erkjenner konvensjoner som er i tråd med norsk lovgivning, og som tviholder på sin rett til å foreta de mest alvorlige inngrep i lovlydige borgeres liv, nemlig umyndiggjøring og tvang.

Ingen funksjonsnedsettelse legitimerer umyndiggjøring

Som professor Gerard Quan, også kalt konvensjonens far, uttrykker det, representerer umyndiggjøring en form for «sivil Death»[5].

Vi vil tillegge at erkjennelsen av at alle borgere må beholde sin rettslige handleevne, er selve prøvestenen på en nasjons respekt for borgernes behov for beskyttelse mot staten selv.

Formynderregimet rettferdiggjøres med at ikke alle har evne til å utøve sin rettslige handleevne. Det som ikke erkjennes eller er forstått, er at selv om det finnes noen som på grunn av sin funksjonsnedsettelse må ha inntil 100 % beslutningsstøtte, legitimerer ikke det umyndiggjøring, verken i lov eller i praksis. Selv i tilfeller med tilsynelatende totalt fravær av evne til å ivareta egne interesser, vil staten alltid stå i fare for å begå overgrep. Eksemplet Martin Pistoias viser til fulle at medisinen ikke er egnet til å legitimere fratakelse av grunnleggende menneskeretter.[6]

Vi viser til at Justisdepartementet nylig har avgitt en tolkning av vergemålsloven §§ 20 og 33, hvor det erkjennes at rettssikkerheten er svekket for personer som etter § 33 mister sin rettslige handleevne uten dom, kun basert på legeerklæring om at de ikke har samtykkekompetanse.[7] I Norge er den vanligste måten å umyndiggjøre funksjonshemmede på hjemmelen i § 33. Denne hjemmelen har vist seg å ikke bare opprettholde praksisen med «snikumyndiggjøring» som den nye vergemålsloven skulle avskaffe; den har vist seg å føre til både økning i antall umyndiggjorte og i omfang av umyndiggjøringen.

Både vi, andre NGOer med erfaringskompetanse og fremtredende advokater kan dokumentere at personer som er umyndiggjort både med og uten dom, i praksis ikke har mulighet til å ta kampen opp for å få tilbake sin rettslige handleevne. Norske myndigheter vil aldri kunne gi en garanti for at en person er umyndiggjort uten å kunne overprøve dette rettslig. For en rettsstat kan ikke en slik risiko være mulig å legitimere.

Norge må etablere tilbud om beslutningsstøtte

Det er på tide at norske myndigheter demonstrerer at det virkelig er borgernes interesser og rettigheter som legges til grunn for politikken. Foruten å avskaffe alle former for umyndiggjøring og tvang på grunnlag av funksjonsnedsettelse.

Artikkel 12 i CRPD pålegger statspartene å etablere et beslutningsstøttesystem som kan bistå i den grad det skulle være behov for det. Hittil har ingen ting vært gjort for å utvikle et slikt system til tross for at dette er det viktigste verktøyet for å realisere at den enkeltes vilje og preferanser faktisk kan bli kjent så langt det er mulig.

Stopp Diskrimineringen kjenner til at mange land nå er i gang med å innføre eller har innført lovgivning i tråd med CRPD og at det prøves ut flere ulike modeller for å kunne bistå mennesker med omfattende behov for beslutningsstøtte.

I tråd med CRPD må funksjonshemmede trekkes aktivt inn i prosesser som gjelder CRPD.

For øvrig viser vi til sivilsamfunnets alternative rapport til CRPD-komiteen som tar for seg brudd på CRPD på en rekke områder.

Vedlagte dok: innspill til utenrikskomiteen vedr.St.meld. nr. 39 (2015-16)

Høringsuttalelser til utredning av tilslutning til valgfri protokoll til CRPD 2015, hvor vi underbygger behovet for en slik klageadgang.

NOU 2016:17 På like vilkår, hvor vi støtter mindretallets disens.

NOU 2014:10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, hvor vi kritiserer utvalget for å sette til side CRPD, og isteden holde fast ved det utvalget selv betegner som tradisjonstunge oppfatninger, oppfatninger som i virkeligheten har vist seg å være fordomsbaserte og stå i veien for funksjonshemmedes rettssikkerhet og realisering av menneskerettigheter.

Norges posisjon overfor andre land i menneskerettsspørsmål

Til slutt vil vi minne om Norges posisjon når det gjelder etterlevelse av menneskerettigheter i andre land, slik dette fremgår av følgende tre sitater fra stortingsmelding nr. 10 (2014-2015):

Hvorfor en melding om menneskerettigheter?

Regjeringen er bekymret for det økte presset på menneskerettighetene internasjonalt. Menneskerettighetene utgjør selve grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. De er grunnleggende rettigheter alle mennesker har, uavhengig av personlige kjennetegn som kjønn, tro eller livssyn, alder, seksuell orientering, funksjonsevne eller etnisitet. Menneskerettighetene er individets rettigheter overfor myndighetene i landet, og det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt. Menneskerettighetene gir dermed et vern mot maktmisbruk og er grunnleggende byggesteiner i et demokratisk samfunn.

…

Hovedutfordringen i dag er å bidra til økt nasjonal etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelsene. Utfordringen gjelder både mangel på etterlevelse av konvensjonsforpliktelser, økende avstand mellom vedtak i FNs politiske organer og oppfølgingen på hjemmebane,

…

Mangelfull gjennomføring av forpliktelser kan skyldes manglende politisk vilje. Myndighetene i mange land ser på menneskerettighetene som en potensiell trussel mot sitt maktgrunnlag,

Vi er fullt ut enige i dette synet. Det foruroligende for oss som fronter kampen for funksjonshemmedes menneskerettigheter i Norge, er imidlertid at det åpenbart råder doble standarder i menneskerettsspørsmål.

Som norske borgere forventer vi at Norge igjen vil stille seg i front for grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, inklusive oss som utgjør Norges største minoritet.

Gjennomføring nasjonalt er også en forutsetning for å ha troverdighet overfor andre land.

Oslo, 16.5.2018

For Stopp Diskrimineringen

Berit Vegheim

[1] http://www.ohchr.org/EN/Issues/Disability/SRDisabilities/Pages/Reports.aspx

[2] https:www.coe.int/en/web/commissioner/-/norway-people-with-disabilities-and-roma-need-more-attention

[3] https:rm.coe.int/ref/CommDH(2015)9

[4] http://www.dagbladet.no/kultur/myten-om-norge-som-foregangsland-pa-menneskerettigheter/63949573

http://www.dagbladet.no/kultur/vi-prioriterer-menneskerettigheter/63961465

http://www.dagbladet.no/kultur/udnbspbekrefter-at-norge-ikke-er-et-foregangsland/63970807

[5] ‘From Civil Death to Civil Life. Perspectives on Supported Decision-Making for Persons with Disabilities’

Professor Gerard Quinn. Centre for Disability Law & Policy, National University of Ireland (Galway),

www.nuigalway.ie/cdlp/gerard.quinn/nuigalway.ie

Tbilisi State University, Georgia. 20 December, 2015.

[6] Martin Pistorius, ga ut boken Ghostboy om seg selv. Han var i Norge og lanserte boken: Da jeg var usynlig.

Bokanmeldelse her: http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-martin-pistorius-da-jeg-var-usynlig-ghost-boy/a/23507654/

Dagsrevyens innslag: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19092315/23-09-2015#t=34m41s

[7] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-20-og-33—vergemalsloven–20-og-33—samtykkekompetanse/id2594556/