Av Berit Vegheim, daglig leder Stopp Diskrimineringen, 2006, oppdatert 2015
(Debattinnlegget ble refusert av alle riksmediene)
Når raseteorien er forkastet, er det på tide å finne fram til en ny og tidsriktig forståelse av rasismefenomenet.
Behov for et tidsriktig rasismebegrep
Debatten omkring bruken av ordet rasisme har pågått lenge. Mange mener at dette begrepet er stigmatiserende og provoserende, siden rasisme springer ut av en overbevisning om at det eksisterer flere menneskeraser, og at noen raser er overlegne andre. Raseteorien legitimerte undertrykking og utryddelse. Det kan derfor virke selvmotsigende at de miljøer som fornekter eksistensen av flere raser, kaller sin kamp for antirasistisk, f.eks. Antirasistisk senter og SOS rasisme.
Når antirasistiske miljøer likevel velger å holde fast i rasismebegrepet, skyldes det bl.a at det er så godt innarbeidet. Det kan antas at folk flest vil vite hva som legges i det i dag, dvs. hvilken type menneskeforakt som skal kalles rasisme. Hudfarge har for eksempel alltid vært assosiert med rasisme, og siden hudfarge fortsatt spiller en sentral rolle i menneskers holdninger til hverandre, kan en si at begrepet gir mening også i dagens samfunn. Videre kan en si at de rasemessige skillelinjene er erstattet av etniske skillelinjer som helt klart utløser den samme fremmedfiendtlighet og forakt.
Likevel; et rasismebegrep som overlever erkjennelsen av at det kun finnes en menneskerase, er i realiteten et helt nytt begrep. Spørsmålet blir da om det finnes klare kriterier på hva slags menneskeforakt som skal kategoriseres som rasisme? Finnes det noen saklig grunn for å reservere rasismebegrepet og fenomenet til forakten for mennesker på grunnlag av deres hudfarge og etnisitet?
Åpenbart gjør det ikke det, for rasismebegrepet viser seg i praksis også å omfatte den forakten som utvises på grunnlag av språklige og kulturelle forskjeller, og i tillegg ser vi at også livssyn og nasjonal opprinnelse inkluderes i rasismefenomenet. Ulikhet i hudfarge er altså ikke en forutsetning for at fenomenet skal kunne kalles rasisme.
Er det så noen vesensforskjell på den forakten som kalles rasisme og den som rammer mennesker på grunnlag av andre typer annerledeshet? Siden dagens rasismebegrep favner så vidt, er det objektivt sett vanskelig å identifisere noen spesielle kjennetegn ved rasisme som ikke kan sies å være til stede ved for eksempel forakt for andre på grunnlag av deres seksuelle orientering, deres kjønnsidentitet eller deres synlige og eller tydelige kroppslige karakteristika. I sistnevnte kategori kan vi nevne mennesker med kraftig hårvekst, spasmer, lite pigment i huden (albinisme), kortvokste, overvektige, vansirede, talehemmede, utviklingshemmede, blinde, døve, bevegelseshemmede, amputerte. Vi kan også ta med personer som etter et hardt liv som følge av rusmisbruk, traumatiske opplevelser eller av andre årsaker, er tydelig markert og merket av det. Listen kan gjøres både lengre og mer detaljert. Fellesnevneren vil uansett være forakt for annerledeshet.
Det kan selvsagt tenkes at noen ønsker å forbeholde rasismebegrepet for en bestemt type menneskeforakt. Men siden begrepet og fenomenet som pekt på ovenfor, ved forkastelsen av raseteorien uansett har fått et helt nytt innhold, ligger det åpent for nye definisjoner og nye forståelsesmåter.
Rasisme som uttrykk for og utslag av rasehygiene
Eugenetikken, eller rasehygieniske teorier, oppsto på slutten av1800 tallet, og fikk stor betydning for menneskesynet både i Europa og USA. Rasehygieniske teorier gikk ut på at mennesker, også innenfor den hvite rase, hadde godt og dårlig arvemateriale, og for å forbedre menneskeheten som sådan, var det legitimt å sortere ut individer med dårlige og uønskede arveanlegg. Nazismens utryddelsesprogram var i virkeligheten ikke annet enn en videreføring av datidens rasehygieniske tenkemåter. Nazistene var heller ikke de første som omsatte teori til praksis. Sterilisering var for lengst tatt i bruk for å hindre at så vel etniske og nasjonale minoriteter som personer med antatt arvelige sykdommer og syndromer skulle få reprodusere seg og spre sine dårlige og uønskede gener. Tatere, sigøynere, utviklingshemmede og andre ble også i Norge aktivt forsøkt utryddet før andre verdenskrig. Nazismen satte det hele i system, uttrykte sin forakt i offentligheten ved å kalle folk for ”undermennesker” o.l. og ikke minst; sto for masseutryddelse av mange grupper som ble oppfattet som avvikere, og organiserte folkemord på jøder, sigøynere og funksjonshemmede.
Det som er viktig for dagens forståelse av hva menneskeforakt faktisk er, er at det er den samme grunnleggende tenkemåten omkring menneskeverd som legitimerte nazistenes masseutryddelse som også i dag ligger til grunn for xenofobien (fremmedfrykten) og som i sin mest ekstreme form slår ut i hatefulle holdninger og handlinger i vårt og andre land. Denne tenkemåten handler om forakt for annerledeshet som oppfattes som mindreverdighet, ikke om hvorvidt denne annerledesheten kan tilbakeføres til ulik etnisk opphav (før kalt rase) eller ikke.
Derfor vil det, som en konsekvens av dagens erkjennelse av at alle mennesker tilhører en og samme rase, være naturlig å omdefinere rasismebegrepet i tråd med en tidsriktig og moderne forståelse.
Dessuten er det viktig å ta inn over seg, at hvem som oppfattes som mindreverdig, vil variere over tid og fra samfunn til samfunn, og derfor finnes det ingen universalsvar på eller evige sannheter om hvem som undertrykker og hvem som rammes av undertrykking. Rasisme handler heller ikke nødvendigvis om at en majoritet undertrykker en minoritet. I Sør-Afrika (som i flere andre land i verden), har et lite hvitt mindretall undertrykt en ikke-hvit majoritet.
Rasisme er forakt for det som til enhver tid oppfattes som annerledes ut fra en persons, gruppes, minoritets eller majoritets ståsted.
Rasisme forstått på denne måten, vil få fram at det ikke er noen vesensforskjell på den forakten ulike grupper opplever, noe som faktisk ikke er tilfellet i Norge i dag. Det er tvert imot grunnlag for å hevde at fraværet av et felles begrepsapparat, legitimerer rangering av marginaliserte og ekskluderte grupper i samfunnet.
Hvilken betydning vil et tidsriktig rasismebegrep ha for oss?
Det norske samfunn erkjenner ikke at annerledeshet på grunn av nedsatt funksjonsevne er gjenstand for forakt, slik annerledeshet på grunnlag av etnisitet, livssyn, nasjonalitet og seksuell orientering er. Dette kommer tydeligst til uttrykk i lovgivningen, hvor mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke omfattes av § 135a[1], den såkalte rasismeparagrafen). Enten dette skyldes at man ikke kan tro at det forholder seg slik i Norge, eller det skyldes at det rett og slett er mest bekvemt å ignorere det, er vanskelig å avgjøre.
Ifølge Lennard Davis (se kildeliste) er det majoritetssamfunnets fornekting og rasjonalisering av egne holdninger og praksiser som er årsaken. Rasjonaliseringen og bortforklaringen består i å fastholde at ingen vil mennesker med nedsatt funksjonsevne noe vondt, man synes synd på dem, og vil dem egentlig vel.
Historiene som bekrefter at forakten finnes er mange, og av og til kommer historiene frem i media, slik at allmennheten gjøres kjent med dem. Uten at vi har gått vitenskapelig til verks, tror vi at vi har dekning for å si at den type forakt som rammer mennesker med funksjonsnedsettelser, som oftest omtales i media, handler om seksuelle overgrep og annen type grov utnytting av utviklingshemmede personer.
Men så lenge det ikke finnes noen instanser som registrerer eller dokumenterer hendelsene som et fenomen, slik rasismefenomenet registreres og dokumenteres, og så lenge ingen forskere, politikere eller media viser interesserer for å avdekke denne typen menneskeforakt, forblir dette et ikke-fenomen. Når noe skjer, som da en forsvarsløs mann ble slått ned på Holmlia 8. januar 2005, behandles det som et enkeltstående tilfelle. Det er mannens egenskaper som er i fokus, ikke et ord om at dette handler om en type voldsfenomen som best kan forstås som rasisme, I likhet med den rådende forståelse av rasisme, har Holmliasaken rot i forakt for mennesker som oppfattes som underlegne på grunn av sin annerledeshet. En av gjerningspersonene uttalte like godt til media at den brutale volden som nesten tok livet av en fra før hardt skadet Kjetil Rusvik, skjedde fordi: ”Vi ble provosert av måten han snakket på.” (se eget oppslag om dette).
Vi vet at det forekommer et antall tilfeller av vold og overgrep som er motivert av ofrets nedsatte funksjonsevne. Utenlandske data bekrefter dette, og i en skotsk selvrapporteringsstudie, utført av Capability Scotland og DRC (se kildeliste), avdekkes at nesten halvparten, 47 % hadde opplevd såkalt hate crime. Både i USA og Storbritannia registreres hate crime av myndigheter, politi og egne diskrimineringstilsyn, på grunnlag av ”disability” på linje med andre diskrimineringsgrunnlag som etnisitet, livssyn og seksuell orientering.
Denne typen vold er spesielt grov, fordi det dreier seg om å angripe og utnytte forsvarsløse personer. Foruten flere tilfeller av seksuelle overgrep mot utviklingshemmede kvinner, kan vi nevne vold og ran mot personer som sitter i rullestol og andre personer som har sterkt nedsatt fysisk og eller psykisk funksjonsevne, samt eldre og kvinnelige pasienter. Felles for alle disse tilfellene er menneskeforakten som muliggjør denne typen handlinger.
Det er meningsløst å forstå og behandle volden mot Kjetil Rusvik som et vesensforskjellig fenomen fra den volden som tok Benjamin Hermansens liv. Rusvik havnet i respirator og svevde i livsfare. Den menneskeforakten som kom til uttrykk hos gjerningspersonene i begge saker, kan ikke sorteres i ulike kategorier, som rasisme i Benjamin-saken og tilfeldig vold i Rusvik-saken, slik det er blitt gjort i den norske offentligheten. Avisene brukte til og med så villedende og malplasserte betegnelser som ”slåsskamp” og ”bussvold” i Rusvik-saken. Saken handler om nøyaktig det samme som ellers kalles rasisme.
Når Rusvik-saken verken utløste mobilisering blant dem som ellers står på barrikadene i kampen mot rasisme, eller et skred av fordømmelse fra politikere i offentligheten, skyldes det ene og alene fornekting av at dette er uttrykk for et fenomen. I Norge ”finnes” ikke dette fenomenet, fordi det ikke faller inn under definisjonen av rasisme. I andre land hvor det erkjennes at slike fenomener finnes, kalles fenomenet ”hate crime”.
Det faktum at offer og gjerningspersoner faktisk hadde ulik hudfarge og etnisk opphav i begge saker, gir også grunn til å ha et videre perspektiv på rasismefenomenet enn det som råder i Norge i dag, hvor rasisme er reservert for hvites forakt for ikke-hvite. I Rusvik-saken var ofret den hvite, mens gjerningspersonene hadde forskjellig etnisk bakgrunn. Ingen er vaksinert mot å forakte og diskriminere andre, selv om de tilhører en diskriminert gruppe selv. Forakten for annerledeshet eksisterer i alle grupper av befolkningen, og det må vi tåle å erkjenne om vi vil få slutt på rasismen. Uten en slik erkjennelse, vil menneskeforakten få leve i fred i de miljøer som samfunnet per definisjon har utnevnt som offermiljøer.
Det er menneskeforakten vi skal bekjempe, og den bekjempes bare når den enkelte starter med seg selv og blir kjent med sine egne fordommer. Dagens forståelse av rasismefenomenet egner seg svært dårlig til å bevisstgjøre befolkningen om hva denne kampen handler om, siden det tar for gitt at rollene som undertrykker og undertrykt er gitt en gang for alle. Et samfunn som tillater menneskeforakt, fordi det ikke vil erkjenne eksistensen av slike holdninger, graderer menneskeverdet. Et slikt samfunn blir ikke et bedre samfunn om det klarer å kvitte seg med én type menneskeforakt.
Anbefalte kilder om artikkelens tema:
Rusvik-saken og andre volds- og overgrepssaker fra mediene finnes på –www.stopdisk.no-
Diskriminert er en link med selvrapporterte eksempler på –www.stopdisk.no-
Høringsuttalelse fra Stopp Diskrimineringen om NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet, se pkt. 5.2 om behov for diskrimineringsvern i straffelovens §§ 135a og 349a.
Capability Scotland og DRC Scotland: Hate Crime Against Disabled People in Scotland. A Survey Report.
Lennard J. Davis: Go to the Margins of the Class. Hate Crime and Disability.
I Leslie Pickering Francis og Anita Silvers (red) 2000: Americans with Disabilities. Exploring Implications of the Law for Individuals and Institutions. Routledge, New York.
Vegheim, Berit: Diskrimineringsfenomenets sanne vesen. Dagsavisen 8.4.02 www.stopdisk.no
[1] Fra 2013 har funksjonshemmede fått samme vern i §§ 135a (hatefulle ytringer, 349 a (diskriminering) og 232(hatkriminalitet) som disse andre gruppene.